En annerledes jakthistorie

[Ranger]

En jeger for lite

En annerledes jakthistorie

 

Denne historien er i utgangspunktet høyst personlig, for den er bare så altfor sann. Og vil prege meg for resten av livet både som menneske og jeger. Det handler om når en av dine nærmeste velger de evige jaktmarker framfor mer kjente terreng. Dette skrev jeg ned to måneder etter Erik gikk bort.

 

Historien som skulle forandre livet mitt velger jeg å starte under gåsjakta på Vega i august 2001. Selv om den godt kunne startet 34 år tidligere, da jeg kom til verden tre minutter før min eneggede tvillingbror Erik på Innherred sykehus i Levanger. Sammen med våre tre eldre brødre hadde vi en oppvekst preget av fisketurer og friluftsliv, og etter hvert jakt. Interesser som preger meg den dag i dag. Men barndommen er en annen historie.

 

Sammen med min faste jaktkompis Viggo hadde jeg forberedt meg i månedsvis på jaktstarten på Vega 10. august 2001, utallige teorier var diskutert og planer lagt, og nå var vi endelig her. Flokker på opptil 1000 grågås lot ikke til å ville forlate gåseparadiset vest i havet. I teltet kvelden før jakta startet hadde jeg sendt noen tekstmeldinger til Erik i Steinkjer med innstendig oppfordring om at neste år måtte han se til å bli med hit på jakt. Jeg hadde i flere år prøvd å få han med hit ut, men det hadde ikke klaffet hittil. Men vi hadde jo god tid og mange jegerår foran oss. Dessuten var denne jakta bare som et preludium for den virkelig store turen vi skulle ha senere samme høst, nemlig kortnebbgåsjakta i Trøndelag. Jeg har sett enkeltflokker med kortnebbgås i Trøndelag som er større enn den totale bestanden på Vega og øyene rundt, og tusener har vi hatt svirrende over og mellom lokkefuglene våre, jeg og Erik.

 

Sjokket

Mobilen min pep til svar at jo, neste år måtte vi prøve å få det til... Dag to av gåsjakta var akkurat like spennende som den første; mye gås å se, og skuddsjanser vi kunne leve med. Således hadde vi en håndfull gjess innunder presenningen ved teltet da økta var over på formiddagen, og vi var godt fornøyd. Vi så fram mot et varmt måltid i ly av regnværet, og begynte å planlegge den neste og siste jaktdagen på Vega for i år. På grunn av regnet hadde jeg slått av mobilen og lagt den igjen i bilen, og fant ut at nå skulle jeg avlegge rapport til Erik. Litt forundret registrerte jeg at det rauset på med meldinger og beskjeder. Jeg spilte av beskjeden på mobilsvar fra Erik først, og alt virket normalt; - Hvordan går jakta.... Skal begynne å jobbe i sportsbutikken igjen i morra... og så videre. Beskjeden var lagt inn kvelden før registrerte jeg, han hadde nok prøvd å ringe meg etter at jeg hadde lagt meg. Med jaktstart klokka fire på morgenen er det fornuftig å krype tidlig til køys. Flere av tekstmeldingene oppfordret meg til å ringe heim snarest, og jeg kjente et stikk av uro. Jeg har en sønn i barnehagealder, og tenkte kanskje det hadde hendt han noe. Men da jeg fikk samboeren min på tråden skjønte jeg hva det dreide seg om: - Det har skjedd noe forferdelig, det er Erik...

 

Begrepet om at verden faller i grus er ikke dekkende for det jeg følte da, men jeg reiste meg selv brutalt opp fra ruinene og prøvde å tenke rasjonelt. Jeg var tross alt 5-6 timers reise hjemmefra, og kunne ikke kollapse her, nå. Jeg fortalte Viggo ganske usminket hva jeg hadde hørt, og vi begynte å rive leir. Jeg tør ikke påstå at jeg husker alle detaljer fra den hastige pakkingen, for hele tiden kvernet seks ord i bakhodet mitt; - Han har tatt livet av seg... I et slags vakuum fikk vi pakket på rekordtid, og bega oss mot ferjeleiet.

 

Jeg evnet faktisk å se det komiske i det da det sprang ei vingeskadd unggås over vegen, hvorpå Viggo med et tigersprang hiver seg ut av bilen og legger på sprang i bare skjortermene i plaskregnet og kaster seg flere meter gjennom lufta og ned i myra før han krafser tak i og knerter gåsa. Jeg måtte smile litt der og da, selv om jeg nok hadde ligget tvekroket av latter bare timen før. Vi fant ut at det var over en time før avgang, og tenkte vi likså godt kunne levere fangstrapporten i sportsbutikken inne på Gladstad. Hele tiden var jeg nokså rolig utenpå, men inni var det opprør, en skjelving som gradvis bredte seg utover fra mellomgulvet. Omsider kom vi oss på ferja og hjem til Rana, en tur jeg vil glemme fortest mulig...

 

Mange spørsmål, få svar

Mange mente det var tidenes begravelse i Selbu kirke. Spesielt er det alltid når man ser så mange unge folk i en begravelse. Det varmet alle i familien å se hvor mange som kom for å ta avskjed med Erik, og hvor mange venner han hadde. Alle kunne de fortelle den samme historien; -Vi ante ikke at dette kunne skje.... uforståelig.... han virket så glad og fornøyd... Dagene etter tragedien brukte vi gjenværende brødrene til å nøste opp i en del tråder, for om mulig å forstå hvorfor. Noen svar fikk vi, men de reiste som regel nye spørsmål. Men ved å legge sammen to og to og få iallfall nesten fire, så hadde vi hans siste dager ganske godt kartlagt. Og funnet ut at det ikke var noen enkeltstående årsak som lå til grunn, men flere sammenfallende omstendigheter som fikk det til å gå unna bakke den siste tiden.

 

Mens vi brødrene ordnet opp i det praktiske sammen med Eriks fantastiske vennegjeng på Steinkjer, så bearbeidet vi den umiddelbare sorgen. Med gråt, prating og nærhet. Siden Erik begynte sent med studier så var de fleste vennene hans der en del år yngre enn ham. Vi fikk forståelsen for at han var som en slags storebror for den gjengen og en naturlig lederskikkelse i mange sammenhenger, ikke minst på jakt. Det var i en mimrestund da vi alle var samlet i leiligheten hans etter å ha fylt en varebil og en henger at jeg pratet litt med Trond, en av jaktkompisene til Erik, om den nært forestående gåsejakta.

 

Min første innskytelse etter tragedien var at jeg vanskelig kunne jakte igjen, det føltes så totalt betydningsløst. Trond hadde jeg jaktet med sammen med Erik året før i Steinkjer, så vi kjente hverandre litt fra før. Sammen begynte vi å diskutere om ikke vi skulle prøve å gjennomføre gåsejakta som planlagt likevel. Jeg følte jeg ikke kunne love noe om det, men siden gåsejakta ennå lå tross alt over en måned fram i tid, så ville jeg ikke utelukke det.

 

Et tegn fra oven?

Etter som ukene gikk ble jeg mer og mer sikker på at Erik hadde villet at jeg skulle gjennomføre jakta vi hadde planlagt sammen. I mellomtiden startet rypejakta, og det var ikke fritt for at den også ble spesiell, men det føltes godt også. Bare noen dager før den startet hadde jeg stått og diskutert utsiktene foran årets sesong sammen med en kollega i Mo i Rana sentrum. Alle tellinger og rapporter tydet på at det ville bli lengre å gå etter rypene enn det store lemenåret kanskje skulle tilsi, var vi enige om.

 

Da jeg gikk for å finne bilen funderte jeg over dette da jeg hørte et dunk over meg, en suselyd og et klask i asfalten. Der lå ei lirype og skalv sine siste åndedrag foran føttene på meg. Forundret plukket jeg opp den varme skrotten, så opp mot et vindu i fjerde etasje der det hang et dun og blafret i den svake brisen. Jeg kunne ikke fri meg for at blikket også gikk forbi og videre oppover, mot den blygrå himmelen. Jeg hadde aldri vært særlig religiøs eller overtroisk av meg, men jeg måtte likevel glise av tanken på at det kanskje satt en kjær kjenning oppafor skylaget og flirte i skjegget av mitt forbausede ansiktsuttrykk der og da....

 

Det tolket jeg halvveis som et tegn, og samme kveld plukket jeg fram gromhagla hans fra kofferten. Den var bare et drøyt år gammel, en Beretta Urika halvautomat som han hadde ofret mye for å kunne kjøpe seg. Ei særdeles velstelt og fin hagle var det, og jeg hadde nå fått den registrert på meg. Ennå hadde jeg ikke skutt med den, men tenkte det kunne være på tide. Han hadde siden han begynte å jakte hatt en meget velbrukt Star Bajkal sideligger som sitt førstevalg på all småviltjakt.

 

Minner

Med Staren var det ingen som kunne matche Erik i treffsikkerhet i fluktskudd. Samtidig som det så ut til at flaksen alltid var på hans side. Gåseflokkene så ut til å like Erik når vi var på jakt, av to skyttere virket det som de valgte å komme i veien for han. Jeg glemmer aldri den gangen Erik var midt utpå åpne åkeren og plukket opp nok ei gås, da det kom to gjess til flygende. Jeg la meg godt i dekning, men de dumme gjessene la seg i en riktig fin halvsirkel rundt Erik på omtrent 25 meters hold. Han stod rett opp og ned og hadde allverdens tid til å sikte og skyte. Brått var Staren i skuldra og to skudd smalt omtrent samtidig, og ei kortnebbgås ble til tre da han med et glis kom gående tilbake og lurte på hvorfor jeg lå under buskaset og trykket!

 

På de mer krevende skuddene, eller som en god oppfølger, halte han alltid fram ”Store Høvding”. Et langt, tungt, enkeltløpet stykke jern i kaliber 10 Fra New England Firearms med utvendig hane og superfull trangboring. Når ingenting annet virket, så pleide den å rydde store hull i gåseflokkene, fleipet han. Ingen kan si at kanonen var vakker, men den var iallfall effektiv. Da han var langt yngre og hakket ivrigere halte han engang fram tier’n - som han kalte den til daglig - da det passerte tre gjess på tvers på drygt hold. Grågjessene fløy etter hverandre med et par meters mellomrom, og brutter’n pekte med det grove jernrøret godt foran og ørlite høyere enn den fremste gåsa. Da jordkloden begynte å rotere igjen så han til sin forundring at det var den bakerste gåsa som datt, stein dau. Han skjønte hvorfor da han skrittet opp 70 meter dit gåsa lå... Etter det skjøt han aldri på så lange hold, han visste det var tilfeldig hva som datt og om det datt i det hele tatt på sånn avstand. Men Store Høvding var alltid med som ekstra sikring, og det var ikke tilfeldig at den fortsatt var med sammen med den nye Urikaen etter at Staren ble pensjonert.

 

Gås tross alt

Gromhagla til Erik ble med til Trøndelag i slutten av september, men kom aldri ut av kofferten i bilen. Dels fordi jeg ikke hadde fått anledning til å trene med den, dels fordi det ikke føltes riktig å bruke den. Det var liksom ikke mi hagle, jeg hadde den bare til låns, og ville ikke være så uvøren å påføre ei ripe i den. Det var derfor min egen Lanber som var med da vi før grålysning trasket ut på den kvadratkilometer-store halvøya som dannes av elva nær utløpet i mine gamle heimtrakter i Trøndelag. Innsjøen en kilometer unna er nattkvarteret til kortnebbgjessene som trekker sørover fra Svalbard, mens de store kornåkrene her ute er et naturlig beitested. Problemet var at det hittil ikke var sett gjess i området denne høsten. Normalt ville et par tusen gjess holde til her nå, men det hadde virket forunderlig dødt på spaningsturen kvelden før. Jeg begynte å lure på om de gode tidene her var over med Eriks bortgang, og lot tankene fly tilbake til makaløse jaktopplevelser her.

 

I mange år, siden jeg første gang oppdaget at spitsbergengjessene kom til bygda, hadde vi hatt eventyrlige opplevelser og god anledning til å utvikle gåsejakta til en hel liten vitenskap sammen. Den frekkeste metoden ble til den mest effektive, nemlig å se seg ut hvor gjessene holdt til kvelden før, for så å legge oss midt utpå samme åkeren med lokkefugler rundt oss. Det lå alltids noe halm igjen etter skuronna, og kombinert med kornfarget strie smeltet vi sammen med åkeren når vi lå i horisontalen. Gåseflokkene i grålysninga ble henrykte over å se at "artsfrender" allerede signaliserte trygghet og var i gang med beitinga, og hadde som regel ingen skrupler med å lande.

 

Disse stundene med Erik to meter til høyre for meg under hver vår kornkamo med bare et kikkehull, med hagla langs siden og klar til å sprette opp, vil alltid være hellige minner for meg. Der lå vi, med is i magen og bare levde med i det skuespillet det er når tusen-femtenhundre gjess bruker opptil et kvarter på å lande rundt oss. Det øredøvende spetakkelet under landinga, og etterpå den forunderlige summelyden av tusen nebb som renspiser åkeren for spillkorn og grasspirer. Vi drøyde som regel i det lengste, og noen ganger beitet gjessene seg så nære som to fattige meter fra oss. Bare det å ha lyktes så grassalt med strategien ga oss større tilfredshet enn når skuddene falt, og vi kunne helt sikkert skutt mer gjess enn vi valgte å gjøre til tider.

 

Med Dianas og brutterns hjelp

Det var derfor ingen matauk jeg var ute etter, da vi med god tid begynte å sette ut lokkefugler denne morgenen. Vi hadde hele fire dusin med oss, Trond, Viggo og jeg. Mer enn nok til å suge til seg gjess om det skulle være noen, men enhver lytting i den blikkstille frostmorgenen sist i september ga ingen bud om gjess ute på sjøen. Vi hadde derfor bare satt opp vel halvparten av lokkefuglene da vi ble overrumplet totalt.

 

- Gåseflokk, lavt, fra elva! Varsler jeg de andre, og gir kontant ordre om å stupe i dekning bak det lille krattet vi hadde sett oss ut. I lav høyde hadde en liten flokk på rundt 30 gjess lettet fra elva noen hundre meter vest for oss, og det uten en lyd. Etter å ha satt kollektiv verdensrekord i 30 meter hukrygget sprint kunne vi høre ett og annet kakkel fra flokken som nå var bare 150 meter unna, med flapsen ut! - Tror du jaggu ikke det har kommet en flokk i løpet av natta, hvisker jeg til de andre, mens vi med sakte bevegelser i skjul finner den beste posisjonen å komme til skudd fra. Oddsene er på vår side nå, det er ennå skumt, og gjessene ser utrolig nok ikke ut til å ha oppdaget vår hesblesende spurt.

Viggo og Trond ligger spent ved siden av meg, og jeg ser knokene til Trond hvitne rundt forskjeftet på hagla. Han har Store Høvding i nevene. Det føltes riktig for oss at jaktvennene til Erik fikk overta den trofaste, digre tier’n. Han har tilbudt meg å skyte med den, men jeg følte meg ikke klar for å bruke den heller, ikke denne høsten iallfall.

 

- Du gir ildordre, hvisker Trond til meg. Jeg nikker sakte. Tankene streifer igjen Erik, som alltid var den som tok sjefsavgjørelsene i slike situasjoner. Det virket som om Trond automatisk lot den rollen gå i arv til meg, til tross for at han selv var blitt en dreven gåsejeger under brutterns kyndige veiledning gjennom utallige gåsemorgener. Jeg kjente et stikk av savn, men ristet det av meg. Jeg visste nøyaktig hva vi hadde å gjøre nå.

- Hvis flokken lander er det grei skuring, hvisket jeg til de andre. - Om de ikke gjør det så vil de sannsynligvis ta en runde for å sjekke vindretning og ta et lite overblikk. Vi vil ha dem ned, så vi tillater et par overflyginger, men legger de ut på den tredje runden er faren stor for at de vil begi seg videre, og da skyter vi om de er på hold, og det er de om du ser glimtet i øya på dem, instruerte jeg kjapt. - Og skyt i hver vår sektor! La jeg til. Med Viggo til venstre for meg skulle han skyte på gjess på venstre flanke, jeg midt på, og Trond til høyre.

 

Mer prat var det ikke tid til, for samtlige gjess spriket med tærne og kom inn for landing. Til tross for at det lå skall og plasthalser og aluminiumsrør strødd etter vår uferdige utsettingsjobb! Jeg registrerte med uro at de første landet et stykke bortenfor bulvanene, og var sikker på at det skyldtes mangelen på vind. Bulvanene var satt opp slik at når østatrekken gjorde seg gjeldende ville gjessene lande mellom oss og bulvanene, på 10 til 20 meters hold. Mens hovedflokken satte seg nølte imidlertid en håndfull gjess, og steg for en ny runde tett forbi oss med knakende vinger.

 

- De kommer ned de også, hvisket jeg, da de andre gløttet urolig på meg. Og denne gangen ble vi belønnet, gjessene satte seg hitenfor bulvanene, og vi hørte straks summingen av beitende gjess. - Klar.... yess! Ropte jeg, og vi spratt opp i knestående. Fem skudd smalt som maskingeværild, høyest av alle det tunge braket fra Store Høvding, etterfulgt av to smell til da Trond skiftet hagle, og det ble vilt kaos i gåseflokken. Jeg registrerte at den første gåsa mi ble liggende urørlig der den var, med fulltreff i hals og hode. Skudd nummer to felte en av de andre som lettet i panikk, og jeg registrerte også andre gjess som tumlet ned fra lav høyde. Og så var det over. Vi lå dønn i ro og fulgte med flukten til resten av flokken. En sjelden gang hender det at de snur og byr på nye sjanser ved lav overflyging, men ikke denne gangen.

 

Én vil alltid mangle

Vi reiser oss og gliser til hverandre og skal til å hente de fire gjessene som ble liggende. En susing i lufta får meg til å snu meg, og til min store overraskelse ser jeg mot den lysnende østhimmelen 10-15 gjess i meget rask glideflukt på vei rett mot bulvanene våre bakfra! Inn i granskauen, gjessene ser jo ut til å ha mistet munn og mæle og enhver folkeskikk om å melde sin ankomst! - Ned, gjess inn bakfra, hvisker jeg, og det blir fullt kaos. Børser lades, patroner mistes og kamostrie henger seg fast i lissehempene i skoene.

 

- Hvor pokker kom de fra, hvisker Trond, like før panikken bryter løs mens han nesten brekker 12-kaliberen tvers av for å få den åpnet og ladet. Jeg svarer ikke, holder intenst øye med fuglene som med et sus passerer hundre meter nord for oss i stor fart, før de flater ut i ti meters høyde og legger inn en krapp venstresving rett mot oss. Formasjonen sprer seg ut litt som de best trente jagerflygere, svømmehuden står som seil mellom tærne på nedfelte føtter mens de flikker på vingene for å ri av farta, og dermed lander de første på knappe ti meters hold. Her er det ingenting annet å tenke på; - Fyr løs! Trond er raskest, kniper ei av de få som har rukket å lande, jeg vet at resten har for stor fart og kommer så rett imot oss at det er bare å drøye den ett sekund: I vill panikk avbryter flokken landinga og kjemper panisk for komme over det halvannen meter høye buskaset vi ligger bak. Det smeller fra Viggo til venstre for meg, selv får jeg blikket låst på nebbet til ei unggås som kommer skrått i mot. På et kort øyeblikk registrerer jeg at det glimter i det kullsorte øyet, nebbet er åpent med tunga som en skarp kile rett fram, klarer ikke å skille skriket dens fra de andres, og så smeller det. På så kort hold, under ti meter, så ligger utfordringa i å ikke massakrere biffene i bringa som lyser mot meg, men jeg ser at salva, som ikke har spredd seg mer enn 10-15 cm, treffer i halsen like bak hodet og klipper av den venstre vingetippen. Et fokk av fjær, samtidig som halsen kastes bakover mens kroppen spinner rundt, og gåsa lander tungt og baklengs på ryggen knappe tre meter fra meg. Stillhet.

 

- Hvor pokker kom de fra, gjentar Trond, og jeg kalkulerer med at det ikke kan være mer enn 15 sekunder siden han stilte spørsmålet sist. - Nordfra, konkluderer jeg. - Antakelig var dette ”fersk” fugl på trekk, de kommer gjerne i flere hundre meters høyde til de får øye på de fristende åkrene her, og da er de snare til spinne ned for å komme fortest mulig til matfatet. Kanskje har de vært på vingene i mer enn et døgn, og muligens har de aldri vært ute for farlige jegere med ildsprutende børser før, og dermed ignorerte de oss, og det forklarer også den store farta de hadde, tenker jeg høyt.

- Det er akkurat som om Erik har sendt dem, svarer Trond tankefullt mens han ser bort på de seks-syv gjessene som nå ligger strødd på åkeren. Jeg svarer ikke. I kampens hete har tankene mine vært vekke fra min kjære bror, men nå melder savnet seg sterkt og ubønnhørlig. Jeg må snu meg bort litt mens jeg kjemper med følelsene. - Jeg tror han er glad for at vi er her, at vi opplever dette her og nå, svarer jeg omsider. Trond nikker, Viggo ser tankefullt ned mens han fikler med et eller annet på hagla.

- Tenk, her har det ikke vært ei fjær hele høsten, og nå dette, sier jeg og er glad for at jeg har kommet "over bøygen", slik det føles nå.

 

Et annerledes jegerliv

Erik er borte, og det er også den beste jegeren jeg vet om og den nærmeste venn og bror jeg har hatt. Men jeg vet at han er med meg, familien og alle vennene sine i ett og alt fortsatt. Han sitter helt sikkert et sted og konsulterer jaktgudinnen Diana for å porsjonere ut jaktlykke i rikt monn for meg og de gamle jaktvennene hans, men ikke så mye at vi blir blaserte og overfladiske i utøvelsen av vår dyrebare hobby og livsstil.

 

Den siste gangen jeg var med Erik på gåsejakt var nettopp her, og da utførte han et kunststykke som få vil oppleve; på denne flate åkeren ålte han seg innpå en høvelig flokk med kortnebber som satte seg 300 meter utpå. Mens han krøp kom nye flokker inn for landing. Jeg husker hver detalj, sola som såvidt var over horisonten, insektenes omriss i motlyset, kaklinga fra gjessene der de flakset ned som silhuetter og fra mitt ståsted så ut til å lande midt i hodet på Erik. Over hundre gjess ignorerte Jegeren med stor J som lå der uten dekning, og landet innenfor skuddhold. Jeg husker jeg så kruttrøyken fra Urikaen danne et tåkete omriss et helt sekund før jeg hørte smellene. Og etterpå et skjevt smil i et svett ansikt under den grønne ullua, mens han strøk litt jord av skjeftet på hagla. Slik vil jeg huske broren min og den store jegeren han var. Selv vil jeg fortsette å gå hans og Dianas stier så lenge jeg kan, med et savn som aldri slipper taket, men vel vitende om at slik må det være.

 

Som en liten fotnote til slutt: Dagen etter økta med bulvanene og kompisene opplevde jeg selv en "umulig" ansmyging på en diger gåseflokk, denne gangen sikkert tusen i tallet. Ei vaktgås hadde fri sikt til meg hele tida, men jeg gjorde som Erik ville gjort; ålte 100 meter rett i mot den uten å nøle, til jeg til slutt så begge øynene på den der den stod og så rett på meg. - Denne er for Erik og alt han har gitt meg, tenkte jeg med meg selv før jeg felte den smertefritt på 25 meters hold. Da var jeg iallfall ikke i tvil lenger om at han holder sin jegerånd over meg, men det vil alltid være en jeger for lite...

 

Erik, 1967 - 2001 R.I.P

[Poacher]

Sterkt, og meget godt skrevet Ranger. Ord blir fattige, du har min største respekt!

[Mauser68]

Utrulig bra og sterkt skrevet Ranger, du har min aller største sympati og ikkje minst respekt for å dele ein sånn historie. Har sjølv fleire gonger hatt tilsvarende tragedier i nærmeste omkrets, men ikkje i familien. Utrulig trist når sånne ting skjer, og det er ved sånne anledningar ein begynner å tenkje over kor mykje livet er verdt....Berre så synd ikkje dei tragedien råkar, ser det i øyeblikket..RIP Erik...

[Guest]

Det er tøft av deg å dele dette med oss, en sterk og godt skrevet historie!

[Bukke]

Sterk historie, og nydelig skrevet, i den grad en kan si slikt om en tragisk hendelse. Men du skjønner godt hva jeg mener.

[hårråjegern]

sterkt og godt skrevet Ranger........respekt

[Guest]

Takk!

[jeger86]

Sterkt.

[Ranger]

Takk, alle sammen!

 

Var litt i tvil om jeg skulle legge den ut, men slikt skjer like mye blant oss jegere som i andre lag av befolkningen. Natt til tirsdag er det 8 år siden dette skjedde.

[HB]

Takk og med STOR respekt!

[Raudnakke]

All respekt og stor takk fra meg og....

[Taiko]

Takk... respekt...

mvh Taiko

[Guest graahund]

Stor respekt for deg "Ranger". Fint at du delte dette med oss.

[dimex]

Utrolig sterkt og flott skrevet!

[villdyret]

Bøyer nakken i respekt Ranger.

[Skautussa]

Jens, gripende.

Takk -Tussaklem.

[jaktlykke]

Utrolig sterk historie Jens. Fikk klump i halsen og tårer i øyene

 

Takk for at du har mot til å fortelle noe så personlig.

[sako_35]

Takk for at du deler det med oss.

En gripende fortelling må vite.

 

 

 

Sako_35

[hjortejeger]

Takk for at du deler ei så sterk hending med oss andre. Det er tøft gjort.

[Hjortefant]

Takk!! Denne var sterk!

[Rusup]

Er sikkert ikke bare enkelt å fortelle denne historien. Tusen takk for at du delte den med oss. Meget godt skrevet!

[Tjuagutt]

Sitter her med våte øyne. En fantastisk historie.

[Peacemaker]

En flott og sterk historie Ranger!

 

Takk!

 

Jeg har også en jeger for lite

[jmonsen]

Jeg takker for at du delte dette med oss.

[Polardego]

En sterk og gripende historie. Takk for at du deler noe så personlig med oss.

[s&s]

Livet er ofte ikke lett, og takk for at du delte denne historien med oss, Ranger.

Selv fulgte jeg en kamerat til hans siste hvilested forrige uke (53 år) og det var noe av det følelsmessig sterkeste jeg har vært med på.

Som sagt tidligere i denne tråden.. R.I.P Erik

 

Med vennlig hilsen

S&S

[Abeth]

Takk

[Ilatad]

Dette var en sterk historie Ranger.

Takk for at du delte den med oss

[VestlandsJeger]

Sitter her på kontoret med ei tåre i kvar augekrok no. Veldig sterk historie og flott skrive, Ranger!

 

Det står stor respekt av å skrive ei slik historie.

[Henrik123]

Flott at du velger å dele denne historien. Står respekt av det. Tøft av dere å gjennomføre jakta som planlagt.

[Jaktmann]

Utrolig imponerende at du deler dette på denne måten.

Og veldig godt skrevet også.

[Jørgen]

Takk for at du deler så mye med oss Jens. Flott skrevet, var sikkert litt godt å skrive den også.

 

Jeg mener jeg har lest den før... kan det stemme?

[Ranger]

Hei Jørgen, hvis du har vært inne på hjemmesidene til familien så har du kanskje lest den, den har ikke vært publisert andre steder.

 

Takk alle sammen for god respons! Ja, jeg anbefaler alle som er gjennom noe traumatisk å skrive det ned og ut av seg, om ikke for annet så for sin egen del.

[Falk]

En sterk og gripende historie du delte med oss her og meget godt fortalt.

[Jibrag]

En vond, men likevel god historie. Jeg kjente såvidt Erik gjennom jakta, såpass at vi hadde snakket om å skaffe noe rådyrjakt den høsten dette skjedde, og jeg hadde også fått anledning til å omrokkere noen plomber og hjerneceller med prøveskyting av Store Høvding. Forferdelig tragisk beskjed å få...

 

Godt og åpent skrevet, Jens...

[9,3x62 SL]

Takk for at du ville dele dette med oss! Meget sterkt gjort og utrolig vakkert skrevet...Respekt!

[henry hill]

respekt for at du deler dette med så mange "ukjente".livet må gå videre,det har du lykkes med

[Kjetil-A]

Sitter å prøver å skrive noen ord om jakthistorien din, men ordene uteblir! Jeg henger meg derfor på som mange andre skriver her, retten og sletten respekt for deg som deler dette med oss. Utrolig godt skrevet og fin historie! (Selv om den også er meget trist).