Våpenkultur

Man forundres over jaktulykkene og de mer overlagte hundedrapene som vi har lest om i mediene den senere tiden. Det er ikke godt å finne noen forklaring på dette, men man kan lure på om det skjer en endring i folks bevissthet rundt våpen.

 

Siden siste verdenskrig har vi hatt et folkeforsvar der nesten alle gutter måtte gjennom verneplikten. Store deler av befolkningen har fått en grunnutdannelse på våpensikkerhet, og jeg vil tro det har dannet fundamentet for en ansvarlig våpenkultur.

 

Siden -90 tallet har forsvaret nedbemannet så kraftig at denne våpenutdannelsen ikke lenger er obligatorisk for de oppvoksende slekter. Man kan lure på om Hollywoods og dataspillenes fantasiverden legger nye føringer for vår våpenkultur. Man ser også fremveksten av miljøer som driver krigslek med softguns, jeg undres om dette er miljøer som har fått god gammeldags våpenkultur inn med morsmelken?

 

Jeg sier ikke at allt var bedre før. Jeg bare lurer på om vi nå ser endringer i våpenkulturen etter at den generelle verneplikten ble nedlagt. Hvilke konsekvenser får "ukulturen" for den Norske jegerstanden?

Jeg kan bare si at trådstarter er ikke alene om å ha tenkt tanker i de baner... og blitt bekymret...!

Jeg føler meg ihvertfall trygg på meg selv og de jeg jakter sammen med. Jeg lærte gudskjelov før Forsvaret hvordan mann skal håndtere ett våpen med forsiktighet og respekt.

 

Har den generelle oppfatningen at folk har respekt til våpenet, men er litt for skyte kåte !! Sikringen av våpen under transport og etter jakta er vell ikke det største problemet ? Men at jegere skyter på det de TROR de seer ....

Nå har jeg aldri sett så mange vådeskudd (både med skarpt og rødplast) som i militæret, og er det noe sted det "lekes krig" så er det vel blandt gutta i grønt?

 

Våpensikkerhet og våpenkultur er så mye mer enn å kunne "sikkerhetsregler for AG3" ordrett og å ha en 20 åring med befalsskole og livstidsabonement på SOF til å skrike høyt til alle de som ikke "får en halvkram en av å skyte fæmmily" (som troppsjefen, så poetisk, sa det)

Jeg tror at respekten for våpen er like stor eller større om du har tatt jeger prøven i forhold til å vært i militæret.

 

Nå er det jo sånn at i militæret trenes man til å skyte folk. Er mye mer man lærer og er absolutt for at vi skal ha et norsk militær, men å skyte små plastkuler på hverandre kan jo ikke være så mye værre enn å øve på å skyte pappfigurer formet som mennesker? Eller å skyte rødplast mot hverandre? Her er jo målet bak skytingen at man skal lære å drepe mennesker. Klart at de som driver med softgun kanskje ikke har hatt noen våpen opplæring og derfor ikke respekter våpen på samme måte, men denne respekten er jo noe man lærer når man tar jeger prøven. På denne måten tenker jeg at respekt for ekte våpen er tilstedet, hvis man har lov til å jakte eller har lov til å ha våpen. Finnes alltid unntak, men det gjorde det nok før og.

 

Så er det jo mulig at det var et stort anntall mennesker som ble skadet på jakt før og, men at nå som avisene lettere dekker hele landet, får man inntrykket av at dette er økende?

 

Nå vet ikke jeg alderen på de som ved uhell har skutt jaktkammeraten sin, men er nok alle aldre i bildet her.

Viktig tema dette. Jeg må si at på skytebanene rundt om kring er det mye rart å se. Virker som det er slags "kultur" på hver enkelt bane. Noen er flinke, mens andre slipper det nesten helt løs. Dette gjelder folk i alle aldre, også de som har avtjent verneplikt. Her mener jeg personlig skytterlagene eller jaktforeninger med skytebaner har en stor og viktig oppdragende rolle. Da blir folk kanskje flinkere når de er på jakt også. Viktig å ha fokus på dette, slik at rutinene sitter hos den enkelte, eller i det minste får påpakk av andre på jaktlaget dersom det skulle være noen uregelmessigheter.

Ha en god og sikker dag på banen og i skogen!

Jeg tror du kanskje kan være inne på noe.

 

Men det at "framveksten" i softgunmiljøet har noe å si tror jeg særs lite på.

 

Har selv vært med i en organisert softgunklubb. Og tror faktisk folk var mer nøye på sikkerheten der en på en skytebane.

Riktignok går det hele ut på å "spytte" 6mm plastkuler på andre, men det er under spill. Etter endt spill tar man ut magasin, og drar tilbake sluttstykke/slede/åpner kammeret.

Og jeg klarer fint å skille mellom Softguns og Jaktrifler.

.

Edited December 28, 2009 by Guest

Symptom på hva da? At det har kommet bedre og dyrere leketøy på markedet enn de potetpistolene og korkgeværene "vi" drev og skjøt på hverandre med i gamledager?

Nå har jeg aldri sett så mange vådeskudd (både med skarpt og rødplast) som i militæret, og er det noe sted det "lekes krig" så er det vel blandt gutta i grønt?

Men det er likefullt mennesker. Jeg tror årsaken til større vådeskuddshyppighet er at få eller ingen andre steder håndteres våpen mer, oftere og av flere enn i Forsvaret. Selvfølgelig øker mulighetene for vådeskudd da.

 

Dessuten tror jeg det er farlig å ha som visjon at vådeskudd aldri skal skje. Det vil i seg selv skape en distanse mellom virkelighet og ideologi/visjon der et regelsett og kulturelle normer danner betingelsene for en slags vedtatt sikkerhet. I vådeskuddets natur ligger nettopp et overraskelsesmoment - noe man ikke ventet. Det vil med andre ord si at uansett hvor god man er på våpenhåndtering, kan vådeskudd alltid skje. Derfor sier jeg at vådeskudd er greit og at det vil skje alle, selv den beste, før eller siden. Det som DA er viktig, er hvor våpenet peker - og akkurat det er et absolutt hovedmoment i enhver sivilisert våpenkultur; tro aldri at du unngår vådeskudd - sørg derfor for at våpenet aldri peker på noe du ikke har til hensikt å treffe.

Vi er en gjeng med blandet bakgrunn og ulik erfaring med skyting og jakt. Jeg har flere år i forsvaret bak meg, utdannet i det meste 90-tallet hadde å by på innenfor infanterigreinen og i seinere tid innsatsstyrkens jegeravdelinger. I tillegg er jeg godt farget av morfar, som hadde 50 år med våpenvett fra skyttervesenet. Da snakker vi om holdninger og stram linje helt fra jeg var liten gutt. Tidlig krøkes..

 

Videre har den ene jaktkameraten null tid i forsvaret, men likeeins, slik jeg har oppfattet det, masse på god våpenkultur fra sin far/ bestefar. Utfra mine erfaringer, er det vrient å vekte det ene opp mot det andre; det var knallhardt fokus på sikkerhet i forsvaret, noe jeg mener det også har vært i "mine" avdelinger i nyere tid, likefullt fikk vi jo rundt ørene av bestefedrene våre om vi skulle glemme et prekært moment i våpenhåndteringa.

 

Spørsmålet om våpenkultur kom faktisk opp i gruppa i høst. Det interessante med den diskusjonen var i hvilken grad sikker våpenhåndtering og hvilke holdninger er det som gjelder nå opp i mot den arven vi fikk tildelt på forskjellig, men samtidig lik, måte i ungdommen/ tidlig voksenalder. Var det noe som hadde endret seg? Hadde noen i gruppa en opplevelse av å ha blitt sløvere på noe sett, eller om det var noe usagt som gikk mer på de andre i gruppa? Noen ganger kan det være vanskelig å ta opp dette, selv i et etablert miljø med såkalt stor takhøyde. Grunnen kan være at slike holdninger er knyttet tett opp mot ens jegeridentitet, det dreier seg om noe langt mer enn om du liker s/s eller o/u på hagla.

 

Hva som utløste dette emnet for vår del, kan være flere årsaker. For å si det litt enkelt, så er det viktigere for oss nå å komme hjem i god behold, enn det var for 20 år siden.

 

Grunnholdningene var der i rikt monn, men det var nyttig for oss å sette seg ned i ro og mak og sette av tid til dette.

corvus skrev:

Jeg har flere år i forsvaret bak meg, utdannet i det meste 90-tallet hadde å by på innenfor infanterigreinen og i seinere tid innsatsstyrkens jegeravdelinger. I tillegg er jeg godt farget av morfar, som hadde 50 år med våpenvett fra skyttervesenet. Da snakker vi om holdninger og stram linje helt fra jeg var liten gutt. Tidlig krøkes..

Dette er vel det jeg vil kalle god gammeldags våpenkultur. Man får holdningene inn som dåpsgave og utdanningen i forsvaret blir som en konfirmasjon.

 

Kan virkelig dagens jegerutdanning overta som holdningsskaper for fremtidens jegere? Kan man videreføre god våpenkultur til neste generasjon uten å selv å ha våpenutdannelse?

Etter det jeg har lest av vådeskudd mot andre jegere, har det vært mennesker i "godt voksen" alder, som i allefall har vært innenfor det vi kan kalle vernepliktig alder, som har forårsaket ulykkene.

Kan det ha noe med tilgang til vilt, eller mangel på vilt som gjør at noen blir litt for "triggerhappy"?

Scenario: "Nå har jeg gått å tråkka i flere dager uten å ha sett ei fjær", "Flapp, flapp, flapp." Pokker, FUGL. Bang. Uten å se helt hva som lagde lyden bak granhenget...

 

Bare noen tanker...

Må få lov til å kaste et annet perspektiv inn i debatten. Jeg tror det er helt andre ting enn forsvaret som danner våpenkulturen. Det skal noe til å bli formet så mye kun på ett år (som de fleste er (var) inne). Grunnlaget som blir lagt for etisk og moralsk tenking blir som regel lagt før man går inn i førstegangstjeneste. Selv om mange ikke oppdager det før de er godt voksne.

 

Det dreier seg ikke bare om våpenkultur, men om hvordan kulturen vår utvilker seg som en helhelt. Større individualisme ligger i bunnen over hele fjøla.

 

Jeg tror - og da er det jeg som er ute og tror - at det som virkelig gir en jeger god opplæring er all den tid han/hun tilbringer sammen med eldre generasjoner ute på jakt og ute på tur. I disse dager har ikke bare foreldregenerasjonen det travelt, men vi har også en besteforeldregenerasjon som "gjør som de vil" i langt større grad enn når jeg vokste opp. Erfaringsoverføringene er ikke like store nå som de var for en del år siden.

 

Og ikke ta dette som kritikk nå da. Det finnes fortsatt både besteforeldre og foreldre som bruker mye tid med barn og unge i skog og mark, men andelen er desverre synkende.

 

At andelen vådeskudd øker...... finnes det en statistikk på det? Det kan ikke ha noe med at informasjonen når så fort fram nå om dagen at vi hører om dem uansett. Bare en tanke.

Fornuftige ord Lille My.

 

I følge Jakt 10/2009 så viser statistikken 0.5 dødsulykker i året. I år har det vært flere.

Veldig rart dette med vådeskudd under jakt. De som skyter sier ofte etterpå: Jammen, jeg var 100% sikker på at det var en hjort/elg eller et rådyr !

 

"Slike personer skulle etter min mening aldri bært våpen"

[...]De som skyter sier ofte etterpå: Jammen, jeg var 100% sikker på at det var en hjort/elg eller et rådyr[...]

 

Men hva skulle de sagt isteden da? "joda, jeg syntes først det ligna litt på'n Einar, men så blei jeg litt mer usikker og så synets jeg den så litt sånn ælij-aktig ut og så skaut jeg" ??

Skummelt syntes jeg

Selvsagt er det skummelt, folk blir jo skutt (men heldighvis skjer det skjelden)... Det som er utfordringen er å finne ut hvorfor og hva man gjør med det.

Jeg har ikke inntrykk av at det er siste generasjon med lave inntak til førstegangstjeneste som er overrepresentert ved hundedrap og jaktulykker som trådstarter spekulerer på. I de tilfellene jeg husker har det vært snakk om menn på 40+.

 

Av egen erfaring har jaktkammerater som har jaktet mye med eldre jegere, gjerne far, bestefar eller onkel en sunn og god våpenkultur. Mens mer eller mindre selvlærte kompisgjenger i tenårene noen ganger kan ha en dårlig kultur.

 

Erfarne jeger er ikke redde for å sette skapet på plass og sier i fra om våpenhåndteringen er dårlig. Om man er 16-17, ung og usikker og ute med kompissen er det ikke mange som tør å korrigere kompissen sin. (gjelder vel alle "nyutdannede" jegere uavhengig av alder)

 

En 16-åring med bestått jegerprøve, som er svært lite praksis og en teoriinnføring på ganske kort tid har lov til å gå på jakt alene eller med hvem han vil. Dette gjelder forøvrig ikke bare tenåringer men også voksne folk som bestemmer seg for å endre livsstil og ta jegerprøven i voksen alder.

 

Alle hadde nok hatt godt av å ha en skikkelig mentor med lang erfaring og som sier det som det er. Store eller små kull i forsvaret tror jeg ikke har mye å si i forhold til tema.

Jeg er enig i "Strihåret" sit inlegg.

 

En god mentor og noen å se opp til som sier det som det er har vi alle hatt godt av.

Store eller små kull i forsvaret tror jeg ikke har mye å si i forhold til tema.

Tja, hvis man har nada våpenerfaring fra før, kan sikkert våpenopplæringen i Forsvaret være et visst minimum av ballast for en førstegangsjeger. Men sjøl "vart æ skræmt" av hvor elendig -- i mine øyne -- våpendisiplin som ble akseptert og utvist av befalet da jeg gikk rekruttskolen. Men så hadde jeg fått banket inn en relativt beinhard våpendisiplin allerede da jeg var meget ung og dermed noenlunde lett indoktrinerbar...

Det var en sånn såkalt mentor som skaut sønnen sin under elgjakta oppi numedal for noen år siden. Mannen hadde maaaange år jakterfaring. Hjelper ikke en dritt spør du meg ! Folk får begynne å skyte på det de er helt sikre på hva er, ikke synsing.

 

Fall ulykker kan jo selsgat skje, hvor våpenet går av.

Har sett at flere nevner våpenkulturen i gamledager, og "god gammeldags våpenkultur".

 

Veit ikke om det var det vanlige, men jeg har kjent flere gamlinger som har hatt for vane å sette fra seg ladd våpen i gangen eller i uthuset. Da var det jo klart til bruk til neste gang.

Det var en sånn såkalt mentor som skaut sønnen sin under elgjakta oppi numedal for noen år siden. Mannen hadde maaaange år jakterfaring. Hjelper ikke en dritt spør du meg ! Folk får begynne å skyte på det de er helt sikre på hva er, ikke synsing.

 

På grunn av ett tilfelle "hjelper ikke mentorer en dritt"? Så lenge det er mennesker innblandet kan og vill det skje feil, det er snakk om å minimere dem, og da mener jeg at opplæring av en erfaren, med de rette holdningene er positivt.

 

Alle skyter på synsing, ingenting er sikkert, bortsett fra etterpåklokskap. Han du reffererer til som skjøt sønnen sin var sikkert "sikker" på at han skjøt mot en elg...

 

Fall ulykker kan jo selsgat skje, hvor våpenet går av

 

Et ledd i å minimere risiko er å tømme kammeret før man forserer terreng hvor det er stor risiko for å falle, sannsynligvis vil du allikevel ikke klare å avfyre et velrettet skudd fra midt i elva eller klatrende i den frosne skrenten uansett, så skuddet har ingenting i kammeret å gjøre. Å skrive som du gjør og akseptere fall og skudd som går av er ikke bra. Men igjen det er basert på den enkeltes vurderinger og "synsing" hva som er vanskelig terreng, det eneste "sikre" er å la våpenet være hjemme.

Såklart er det alltid bra å ha en såkaldt mentor til å drive opplæring av våpenbruk, men vi må heller ikke glemme at de fleste uhell i skogen er ikke aleine pålagt førstegangsjegere. Vi er mange som ferdes i skogen hvert år, og dessverre skjer ulykker her som andre steder.

 

Tenk at du er på støkkjakt og skal opp en bratt bakke hvor du tidligere har sett tiuren. Du går da selvfølgelig ikke med børsa knekt ! Men du sklir på berget i bakken og skuddet går mot jaktkompisen din som går 20 m på din side. Fort gjort i en port, harjeg hørt. Slike uhell er også like farlige som "jeg trur det er en elg" situasjoner.

Bjørn S

Du går da selvfølgelig ikke med børsa knekt ! Men du sklir på berget i bakken og skuddet går mot jaktkompisen din som går 20 m på din side

Der ser du, det er jo derfor slike uhell skjer. Skal du smyge på et dyr i bratta, med ladd børse, så går da ikke kompisen 20m på sida

 

Fugl kan godt fly opp imellom jegere. Og uansett type jakt er mange så "heite" at de skyter uansett fan (og dette VET jeg, jeg har blitt skutt på, over, forbi, sett inn i hagleløp, rifleløp whatnot.., kameraten ramler hagla smeller idet stokken brekker mot fjellet , tryner på ski og hagla smeller over hodet på han innigjennom bjerkeriset, jeg spenner ned hagla i båten - bang, ), på fuglejakt er det enda lettere å la seg rive med. Minsteavstand "spent og sikret" på støkkjakt bør være bortimot 100m.

 

IMO, det Bjørn beskriver er et "uhell", man mangler rutiner, glemmer ting, man er uheldig oppå, det skjer selv om det ikke bør skje, så lærer man - helst før noen dør. Å skyte "jeg trodde det var elgen" er bare total mangel på selvkontroll. Det er noe som stikker mye dypere og kanskje ikke engang kan avhjelpes uten å nekte folk med slike tendenser å jakte ?

 

K

Ikke for å virke for belærende, men dette er et område jeg føler ganske sterkt for:

Sikkerhet er ikke noe man lærer. Sikkerhet er noe man lever. Tror man at man har alt under kontroll og slipper å tenke sikkerhet så er man ute og sykler med en gang.

 

Et visst minimum kan man nok lære seg i forsvaret eller andre steder, men for at det skal være noen vits må man etterleve prinsippene hver eneste dag. Et godt sted å begynne er Jeff Cooper's fire evige lover. Dersom alle kan etterleve noe så enkelt, hver eneste dag, er "vådeskudd" en historie.

 

Det er nevnt i et tidligere innlegg at en nullvisjon er urealistisk. I praksis er jeg enig etter dette, men som i alle andre diskusjoner om HMS så er en nullvisjon et (teoretisk) mål man skal prøve å etterstrebe, det kan vi i alle fall være enige om?

 

Vådeskudd er et forøvrig et begrep jeg ikke kan fordra, det unnskylder personen som utfører handlingen. Jeg har mye mer sansen for det engelske "Negligent Discharge" som plasserer ansvaret der det hører hjemme. "Accidental Discharge" brukes kun om tekniske feil med våpen.

Dette lærde eg heime:

 

Å skyta er ikkje den største kunsten. Største kunsten er å lata vera å skyta når du ikkje er sikker.

Våpenkultur læres ikkje på jegerprøvekurs, heller ikkje eitt år i forsvaret er nok. Våpenkultur erfares ved at ein praktisk bruker våpen.

 

Minnes min fars kloke ord under felles våpenpuss heime "Eit våpen skal alltid behandles som om det var ladd og usikra, men skal aldri være det". Eller tydelege beskjed på skytebanen som "Alltid peik framover" og "Fingeren av avtrekkeren inntil du skal skyte" og "Kontroller alltid at våpenet er tom". Og også skytetekniske beskjedar som "Ikkje spenn deg i kroppen", og "om du klarer å ha slapp lillefinger er du på god veg" og "ikkje la deg stresse av at naboen er ferdig med å skyte og venter, han har god tid" og tusen andre tips som kom som små dråper.

 

Guten vart aldri ein god konkurranseskytter, men det var heller aldri målet. Men guten vart ein mann som fann stor glede i skytesport og jakt, og som no gjentek dei kloke ord til neste generasjon igjen.

 

Det er nevnt i et tidligere innlegg at en nullvisjon er urealistisk.

Ein nullvisjon er nødvendig og riktig. Vi har ein nullvisjon i trafikken, i arbeidsulykker, etc... og eg meiner det er sjølvsagt at vi også bør ha nullvisjon også med jakt og skyting.

 

På skytebane er det mykje enklare å gjennomføre, men likevel hadde vi i haust ei hending der ei kule flaug for langt og traff ein bil. På jakt er det vanskelegare, men nullvisjon er riktig også der.

Ang forsvaret, så er det vel ingen pistolklubber jeg kjenenr til i allefall, som godkjenenr bakgrunn fra forsvaret (uansett avdeling) som sikkerhetskurs.

Jeg har "vært borti" at både klubb og politikammer har godkjent 3-årig krigsskole i Hæren (pluss befalsskole i bunnen, såklart) som tilstrekkelig sikkerhetsopplæring ved erhverv av håndvåpen. Dette var omkring århundreskiftet.

He he...

det har vel noe med peronlig egnethet å gjøre. Opp til klubb, politikammer har ingentign med den delen av saken å gjøre.

Alle skyter på synsing, ingenting er sikkert, bortsett fra etterpåklokskap. Han du refererer til som skjøt sønnen sin, var sikkert "sikker" på at han skjøt mot en elg...

Veldig rart dette med vådeskudd under jakt. De som skyter sier ofte etterpå: Jammen, jeg var 100% sikker på at det var en hjort/elg eller et rådyr ! "Slike personer skulle etter min mening aldri bært våpen"

Det er gjort mange studier innen vitnepsykologi etc. som viser at det skjer mye rart fra lyset treffer netthinna vår, og til hjernen gir kommandoen "go!". Håp/tro/forventning/stress o.l. fører til at vi feiltolker det vi ser - da blir jaktkameraten plutselig til et vilt. Og de samme studiene viser stort sett at en må få ned presset/stresset, innprente at det normale på jakt er at en ikke skyter!

 

Enkelte momenter kan imidlertid forbedres - som bruk av refleks/rødfarger i stedet for all kamoen. Og det hadde jo vært å ønske at man ikke hadde så mye forhåndsbetaling (og høye priser) på jakt, det danner jo et press for å skyte "et eller annet". Om det ikke fører til så mange vådeskudd, fører det iallfall til feilskyting/skadeskyting.

Forsvarets våpeninstruks (sånn omtrent)

1. Ta eller overta aldri et våpen, ditt eget eller andres, uten å straks forvisse deg om våpenet er ladd eller ikke.

2. Legg/sett aldri fra deg et ladd våpen

3. Sikt eller pek aldri på noen, eneste unntakelse er på instruktørens ordre eller når du er i strid.

4. Tro ikke at et sikret våpen kan behandles som om det ikke var ladd.

5. Husk at kulen har stor gjennomslagskraft, selv ut til 3500-4000m og kan drepe på dette hold.

6. Vis våpenkultur. Det finnes ikke unnskyldning for vådeskudd.

 

Den militære huskeregla er:

Trine Lise Suger Tiss Hos Vegard

Vi hadde en litt mildere huskeregel for våpenreglene.

 

Ti Lange Sure Tær Har Vi...

De som tror at de er veldig god på sikkerhet, og de som ikke kan forstå at noen er så dum at de tror de ser villt, når det egentlig er jaktkompisen, er sannsynligvis de farligste. For når en blir for god, blir en lettere sløv med sikkerheten, og å se "syner" kan alle og en vær gjøre før eller senere.

 

Har opplevd at en person jeg stolte ganske mye på har skutt slik at rikosjettet har flistret gjennom grantoppene over hodet mitt, og at skudd har gått av helt ukontrollert. Jeg sa klart fra om hva jeg mente om dett første gang det skjedde (det var rikosjettet i grantoppene), han skjønte ikke problemet, og avviste hele greia. Jeg regnet med at det var en engangs greie, men kort tid etter gikk et skudd av, som han ikke kunne redegjøre for. Og siden fikk jeg høre av en annen jaktkompis at noe lignende hadde skjedd da de jaktet sammen. Han som skyter mener at jeg bare snakker tull når jeg sier han ikke er god på sikkerhet, og at jeg bare skal passe mine egene saker. Dette er en mann som er over et halvt sekel, og har drevet med skyting og jakt hele sitt liv. På grunn av dette jakter jeg ikke sammen med han lengre. Og jeg tenker mer på min egen sikkerhet når jeg sitter på post. Sitter helst slik at jeg er skjermet fra de andre postene, og er nøye med å bruke signalfarger.

Det som Rolf forteller er utrolig viktig. Det er alt for lett å gå i den fella at "dette har jeg holdt på med i mange år, så dette kan jeg". Vi som har holdt på med dette i mange år må uansett være lydhøre dersom en jypling kommer og forteller oss at vi kanskje gjør noe på feil måte. Det er når man blir fornøyd med seg sjæl og ikke holder fokus på stadig forbedring at man blir skjødesløs. Jeg har sjøl gjort den tabben og dermed klart å avfyre utilsiktet skudd

 

Den som tror han er ferdig utlært er ikke utlært, bare ferdig.

 

 

Og ja, jeg har også opplevd at tilsnakk av jaktkompiser har blitt slått bort på den måten. Det har også ført til ubehagelige episoder, dog "ikke verre" enn at jeg hadde gleden av å se rett inn i to 12-kaliber haglemunninger (ladd!) på ca. en meters hold. Da ble det sirkus...

Dette er en viktik diskusjon!

Min personlige erfaring med sikkerhet, er at vi alle kan bli bedre.

 

Jeg er vokst opp uten mentorer og jakttradisjon, men måtte som en av de første kullene ta jegerprøven i voksen alder (1987(?)). Det var en god utdanning hvor sikkerheten sto i høysetet.

 

Jeg ble overrasket over den omtrentelige holdningen til våpen som ble utvist av gamlegutta på elgjaktlaget, og blir det ennå (i andre lag)! De gamle er eldst sies det, men de er også ofte værst! De veiver med børsa i alle retninger, og setter den fra seg mot granleggen uten at noen kan se om den er tom eller ikke.

 

Jeg kom inn i forsvaret som voksen og offiser og med litt jegererfaring i 1993. Våpenkulturen var ikke så god som jeg kunne ønske det... Noe av det første vi ble bedt om, var å sikte på kursoffiseren, med tomt våpen, men likevel... Skjønner at han ville se siktelinja vår fra andre siden, men det bød meg veldig i mot. Da vi seinere fikk utdelt hver vår Glock, gikk munningene i alle retninger, og kursoffiseren kastet seg ned ved en anledning. Sier jo litt om materialet han arbeidet med, men også litt om holdningen til å dele ut våpen og ammunisjon til folk uten peiling.

 

Våpensikkerhet skulle vært tatt opp i alle jaktlag før hver sesong. Det er lite hyggelig med kuler og hagl som hviner over hodet på en... - Og enda mindre hyggelig kan det jo også bli.

Veldig rart dette med vådeskudd under jakt. De som skyter sier ofte etterpå: Jammen, jeg var 100% sikker på at det var en hjort/elg eller et rådyr !

 

"Slike personer skulle etter min mening aldri bært våpen"

 

Jeg synes personer som tror dette aldri kan skje med dem, er mest skumle.....

 

Forøvrig synes jeg ikke sikkerhetsopplæringen i Forsvaret var å skryte av. Mulig det var det på skytebanen, for der fikk jeg ikke være med grunnet en hørselskade. Men ellers var det våpenhåndtering som var hårreisende.....

 

Men, nå hadde jeg bakgrunn fra foreldre/besteforeldre samt DFS.

 

Mvh Dagl

Jeg synes personer som tror dette aldri kan skje med dem, er mest skumle.....

Amen! For å ri en av min (mange) kjepphester:

 

Murphy jobber gjerne overtid, og når man omgås våpen kan konsekvensene av Murphy være hårreisende tragiske. Derfor er det viktig å ha et konstant og bevisst forhold til sikkerhet. Man omgir seg med flere "lag" av sikkerhet (sjekk alltid at et våpen er uladd, sørg for at man kan se om våpenet er ladd eller ikke, ikke pek med våpenet på noe du ikke må skyte, vit hva du sikter på, ogsåvidere), og det er grunnleggende feil å bryte bare ett av de "lagene" med vilje fordi man stoler på "laget" under. Det første skrittet mot å erodere bort mange nok av "lagene" til at man får en farlig eller tragisk hendelse, er å lene seg selvtilfreds tilbake og tenke at "jeg er så flink at dette skjer ikke meg". Slike ting kan skje oss alle ved bare en liten kombinasjon av Murphy og skjødesløshet, og alle er skjødesløse av og til.

 

Jeg ville aldri sagt at "dette kan ikke skje meg", Jeg ville sikkert foretatt en nokså omfattende selvpisking hvis noe slikt hadde skjedd meg og jeg sier tydelig fra hvis jeg ser andre slurve, men ikke eff om jeg stiller meg opp og roper "korsfest" hvis dr*tten virkelig skulle treffe vifta for en annen person. Det skal ikke skje, men like forbannet skjer det av og til. Og det kan hende oss alle.

.

Edited February 4, 2010 by Guest

Fikk tilfeldigvis se Filmavisen nå.

 

Det var fra Kong Olavs Nord-Norge besøk i 1959. Kong Olav mønstret den militære styrken på Bardufoss flystasjon. Fronten på oppstillingen var 1 km. lang og Kongen inspiserte styrken stående i en jeep.

 

Det sier litt om hvilken institusjon verneplikten var. Man kan mene hva man vil om militæret, men at verneplikten har vært en premissleverandør for god våpenkultur er jeg overbevist om. Befolkningen fikk nærmest en kollektiv utdannelse på våpenbehandling.

verneplikten har vært en premissleverandør for god våpenkultur er jeg overbevist om. Befolkningen fikk nærmest en kollektiv utdannelse på våpenbehandling.

Nå vel...

Har vel aldri vært borte i mer vådeskudd (inkludert med personskade) en de gangen jeg har fått sponset mangefargede klær fra kongen...

Ingen tvil om at Forsvaret har hatt mye å si for våpenkulturen her i landet. Det sier seg selv at den gang nesten halvparten av landets innbyggere fikk opplæring i behandling av våpen fra Forsvaret så påvirket det i stor grad våpenkulturen. I dag er jo invasjonsforsvaret forlatt og førstegangstjenesten fungerer kun som vervingsplattform til ekspedisjonsstyrker og til HV. Forsvarets rolle er dermed sterkt redusert i forhold til våpenkulturen vår i tiden som kommer.

 

En ulempe ved dagens utvikling er det overdrevne kravet til at alt man driver med skal kontrolleres av en overordnet myndighet. I min ungdom var det greit å dra ut på skytebanen å skyte på egen hånd. I dag er det i stadig større grad forbud mot alt annet enn organisert skyting til faste tider og under ordre fra skytebaneledere. Det individuelle ansvaret pulveriseres.

 

Våpenbruk følger samfunnsutviklingen forøvrig - vi går i stadig sterkere grad fra kultur til kontroll.

jeg tror du har veldig rett i mye av det tordenkjeppen

I Libanon Hadde vi ikke noe spesiell pålagt kontroll over våpna. De hang i gangen med skudd i magasinet og tomt kammer. Vi hadde vel ingen insidenter der. I KFOR 1 derimot var det innført masse tøm og kontroler regler som implementeres både her og der, og da begynte det å smelle rundt ørene våre. Man skulle jo på død og liv drive å trekke i ladearmen og avtrekkeren hele tiden...