Jump to content

Dagl

Members
  • Content Count

    1,706
  • Joined

  • Last visited

  • Days Won

    1

Dagl last won the day on October 24 2017

Dagl had the most liked content!

Community Reputation

23 Excellent

Recent Profile Visitors

The recent visitors block is disabled and is not being shown to other users.

  1. Altså anbefaler de 7nm for tiltrekking av løps skruer. Flott, takk! Noen som har tips om tiltrekking av skjefteskruer (i KKC-stokk) ? Mvh Dagl
  2. Hei! Jeg får melde meg inn i klubben.... Har nå kjøpte en Classic DL i kaliber 6,5x55, med KKC stokk. Har ikke hatt anledning til å brekke inn løp eller teste presisjon ennå, men forventer meget god presisjon. Imidlertid er jeg usikker på tiltrekking av bolter, da det ikke fulgte med noen bruksanvisning (?) fra Jakt og Friluft... Kan noen fortelle meg moment for løpsskruer og skjefteskruer - samt rekkefølge for tiltrekking? Jeg tror det er skrevet noe om dette før på kammeret, men klarer ikke å finne det. Om noen har en link til dette, vil jeg være takknemlig for det. Mvh Dagl
  3. Jeg har sett litt på Sitka jeg også, men som nevnt over så er de ikke lett å få sett på her til lands. Overpriset virker de også. Men får man sett på, vurdert, bestemt størrelse etc - så går det sikkert å bestille over nett. Jeg visste ikke at man kan få justert beinlengden hos Bergans. Det er jo genialt for min del, som har korte bein og som regel "vaser" rundt med buksene rundt ankelene..... Takk for tips! Mvh Dagl
  4. Det er mulig Forelhogna kom i to utgaver, jeg har paclite-utgaven. Det er en Forelhogna-dress fra Norrøna nå også, det er vel ikke den du mener som er mer solid (XCR) ? Jeg har Finnskogen Hybrid, og bruker den en del også. Veldig god dress til sommer og tørt vær tidlig på høsten. Men den passer meg ikke helt, siden jeg er kort i beina. Lårlomma havner nede på kneet - spesielt om det er en mobil der som det er lomme for. Forøvrig synes jeg de vanlige lommene på Finnskogen Hybrid er for grunne. Men svært ofte blir man våt nederst på beina under jakt. Ønsker også - om det er mulig - en bedre stramming nederst. Jeg liker nemlig ikke å ha gamasjer i tillegg. Helst god stramming nederst på beina, slik at jeg kan bruke kun bukse. I tillegg har jeg Norrøna Finnskogen til senhøst-jakt. Forelhogna er for de litt mer vindfulle og eventuelt våte dagene. Synes Finnskogen hybrid faller gjennom da, både i vindtetthet og uten hette. Nå vet jeg jo at man får ikke alle ønsker oppfylt. Det er faktisk ikke mulig. Og behovene endrer seg iløpet av høsten, og man (ihvertfall jeg) har behov for ulike løsninger. Forelhogna paclite gir rom for å gjøre endringer ved å endre hva man har under, samtidig som den er lett, vann- og vindtett. God hette, gode luftemuligheter. Eneste minuset er at det ikke er skikkelig knapp i linninga, og det kunne vært bedre stramming nederst på beina. Jeg mener Härkila også hadde en dress som hadde "paclite" i navnet en periode. Men den har også kanskje gått ut?
  5. Mange takk for alle svar så langt. Helt riktig, det er en Gore-Tex paclite dress med litt lugg på utsiden. Dog er den luggen minimalistisk, og ikke i nærheten som på Norrøna Finnskogen. Jeg bruker dressen på tidlig-jakt både på skog og i fjell. Samt til fisking i guffent sommervær. Siden jeg jakter en del skogsfugl med dressen, vil jeg ikke direkte ha "hard-shell" dress. Men mener at Forelhogna dressen er lydsvak nok i de fleste tilfeller på skog. Samtidig godt værbestandig, og med god hette. Fravær av for gjør at den ikke blir altfor varm, og med god utlufting kan den tilpasses godt. Selv om man selvsagt blir klam om man går hardt med den. Dog bruker jeg sjelden jakka i finværet. Buksa bruker jeg ofte, da jeg opplever den som veldig behagelig og lett med god lufting. Ofte blir en våt opptil knea når en går i myr uansett. Ofte stapper jeg jakka i sekken, og drar den på ved behov. Da holder den vinden effektivt ute og kommer det regn så holder den tett. Jeg så en test av Bergans Rapias. Alt så meget bra ut, til den siste setningen "kan være litt varm tidlig på høsten". Det er akkurat da jeg trenger dressen, og om det stemmer så faller den ut. Men det er akkurat derfor jeg spør her, om andre har erfaring. Jeg er helt enig i at mange jaktklær er for mørke. Jeg har den grønne varianten av Forelhogna, men kan tenke meg en lysere dress. Jeg vil dog gjerne ha den lille "luggen" på utsiden på grunn av støy. Ønsker gjerne en så lett dress som mulig, skall-dress - men gjerne med litt "lugg" på utsiden. Mvh Dagl
  6. Hei! Jeg har en snart utslitt jaktdress i Norrøna Forelhogna. De har en modell som heter Forelhogna nå også, men det er ikke den samme. Denne er kjøpt for kanskje 8-10 år siden, og kom i fargene grønn og bronsje (gulaktig). Jeg har nå reparert denne gang på gang, og den faller snart sammen..... Norrøna produserer ikke disse lenger, og jeg må innse at jeg må ha en erstatning. Jeg ønsker altså en lett dress. En skalldress som er 100% vanntett. Har kikket på litt ulike varianter på nett, både Härkila, Bergans og andre. Men sliter med å få sett de "live" alle sammen... Noen som har noen forslag til erstatter? Mvh Dagl
  7. Helgen ble litt delt, mellom skogsfugljakt og rypejakt. Fredag - skogsfugljakt ved hytta. Men dessverre 12-13 cm snø, med skare på. Håpløse forhold, men fint vær: Lørdag - rypejakt. Fjellet var delvis hvitt, og så var rypene også. Vi hadde en stand nesten med en gang, men rypene fløy når vi var 40 meter unna. En stand til litt senere, her stod plutselig hunden bak en topp bare 40 meter fra oss (kona var også med denne dagen). Vi gjorde oss klare, men innen vi rakk å bli helt ferdig, kom en rype over hodet på oss. Jeg vet ikke om det var tjuvreis eller om den bare var presset for mye av hund og jegere. Fint vær også denne dagen. Søndag dro vi tidlig hjem, og det ble en skikkelig jakttur i våt høstskog. Perfekt! Været var topp – for en skogsfugljeger i November. 6-7 plussgrader, bar og myk bakke. Tåke og litt yr – til dels regn – iblant. Perfekte forhold! Ronja stakk ut og gikk i fine søk med god kontakt. Tok med seg terreng og var innom de plassene jeg ville hun skulle innom. Men det tok sin tid før vi fant fugl. Ingenting å merke på de første «hot spot»`ene. Hva skjer – har de emigrert? Men etter en halvtimes tid var det stand… Hun stod i en furumo med lave furuer, skjørtegraner og høyt lyng. Jeg nærmet meg forsiktig, med ett øye i trekronene – det er beitefuruer her. Hun stod mot en liten lysning i skogen, og jeg dekket selvsagt denne mot min venstre side. Jeg kom helt opptil, kommanderte reis. Men hun nølte noen sekunder. Jeg flyttet en fot, og da gikk en orrhane opp! I kanten av lysningen, men den dro naturligvis feil vei og inn i tetta. Ett kort sekund så jeg vinger over skinna, en så var den borte. Fikk ikke skutt. Men den trykket bra, og det lovte godt for resten av økta. Noen markeringer hadde hun, men det ble ikke noe før en ny halv time var gått. Hun stod plutselig i kanten av en liten myr, nesten mot meg. Det kan da ikke være mulig – tenkte jeg. Men på reis snudde hun og begynte å avansere andre veien. Lav i kroppen, smygende fram – og med sin karakteristiske krok på halen.. Jeg hang på så godt kunne, mens jeg forsøkte å finne glenner underveis. Plutselig gikk to småfugler på vingene, og hun satte i sprang. Men roet seg med en gang – ble nok litt lurt hun også i iveren.. Hun mistet foten, og lette litt rundt meg. Men så dro hun av sted videre – og nå gikk det fort! Jeg klarte ikke henge med, og kom etter. Hun fulgte en liten sti opp mot en topp, og her rotet hun rundt. Da har vel tiuren lettet på toppen tenkte jeg. Hun kom tilbake i en runde på min venstre side, kom inn bak meg og dro ut på høyre og framover i gammel og tett granskog. Jobbet nok med noe der framme, men jeg ville gi henne ro til å finne ut av det og evntuelt feste stand. Men DER satt den… Jeg hørte tunge vingeslag der nede, og .. kommer de hit? Jaggu! Den nærmet seg, jeg fikk se den mellom grantoppene, men den kom ikke helt over meg, og det var for tett for skyting. Men jaggu fant hun den! Synd at det ikke ble stand, men disse tiurene er ikke så lette å håndter på denne tiden. Nok en god halvtime gikk uten kontakt. Men fortsatt veldig godt søk og jeg er sikker på at hun får med seg det som er. Litt inne i ett tett grankjerr ble det da etter hvert ny stand. En stand jeg ikke så noe forarbeide til, hun måtte bare ha kastet seg i stand på direkte vitring. Her var det også en liten lysning, og på andre siden lå en gammel bjørkestamme langs med bakken. Oppe på denne så jeg det blafret – akkurat som en liten fugl satt der og pusset seg eller testet vingene. WTF?? Tenkte jeg. Hva i all verden er dette? Hun står da vel ikke på småfugl, selv om hun ser den? Jeg nærmet meg halvhjertet, tenkte kanskje det var noe som var skadd. Men neida.. orrhanen var så visst ikke skadd.. For det VAR en orrhane som satt der. Og naturligvis fløy også den feil vei, inn i tetta…. Skal da alle fly i tetta i dag? Nuvel, vi trasket videre. Vi hadde en avanse som endte i ingenting. Kanskje tiuren lettet like før, kanskje jeg ikke hørte den. Men borte var den. Jeg gikk langs ei myr, hadde en liten «kjøl» på venstre side av meg. Ronja slo ut foran meg i medvinden, og når hun kom tilbake tenkte jeg at det hadde jammen vært fint om du dro over «kjølen». Og det gjorde hun. Der ble det jaggu stand! Topp – spennende! 60 meter unna meg, så det var bare å trå forsiktig og nærme seg. Jeg fikk se henne i stram stand i kanten av myra på andre siden «kjølen». Jeg tenkte at det er vel orre, og den skal sikkert inn i tetta igjen, garantert ikke ut over myra… Så jeg valgte å gå på innsiden av hunden, og fant glenner innover mot skogen. På reis-kommando gikk en røy opp bare 5 meter foran hunden, og selvsagt… den dro utover myra. Hunden kom fort i veien, og mitt ene skudd ble bak. Røya fløy blank utover myra, svingte sakte til høyre….. Her hadde nok komplett RIOS uten noe som helst ettergang hjulpet, men når jeg har hagla i henda husker jeg aldri kommandoen. Men best hadde det vært om jeg hadde vært på andre siden av bikkja, ut mot myra… Feil valg ved inngangen til standen, med andre ord. Jeg trøster meg med at det var ei røy, og håper den får fram ett dussin kyllinger til våren.. Mer fant vi ikke på turen. Men for en tre-timers tur var det ikke så ille. Og Ronja går stadig bedre søk. Veldig god kontakt, stor stå-på vilje og nå har også trøkket og intensiteten i søket kommet seg. Slik vil jeg at en skogsfuglhund skal gå. Veldig fornøyd med henne på turen! Hun burde hatt en belønning snart, men… det kommer kanskje…. Til helga, kanskje.. Ronja i stand på orre. Faktisk lå den bak i venstre ytterkant av bildet, men litt mer bak i terrenget. Våt hund i våt myr.. Mvh Dagl
  8. Dagl

    Hermansens kniver

    Ja, NÅ ser jeg det! Jeg trodde det var bilde av fisk i vann, og at det var bunnvegetasjon bak. Beklager det! Mvh Dagl
  9. Dagl

    Hermansens kniver

    Ja, man lærer seg fort at bilder som ser ok ut på kamera, blir seende veeeldig store ut på en skjerm. Og prikkene vises myyyye bedre.. Jeg gjør selv samme tabba hele tiden. Synes den siste kniven din er veldig flott! Fine linjer, fine farger og gjennomgående design i kniv og slire. Hele knivstellet henger fint sammen både i form og farge. Scrimmet er også veldig bra! Jeg bruker som regel bilder jeg finner på nett, men det er selvsagt litt spesielt å kunne bruke egne bilder! Både fisken og bakgrunn i scrimmet er veldig flott! Men som du sikkert har lært - så er det fort gjort at bakgrunnen dominerer og hovedobjektet blir litt borte. Det kan også gjelde andre detaljer i scrimmet. Det er en liten kunst å lage bakgrunn eller lyse felter bare såvidt synlig nok... For meg ser det ut som om sporden på fisken mangler, men det er kanskje bildet som lyver? Personlig ville nok jeg hatt bakgrunn bak hele fisken, når det er på deler av bildet. Men det er bare min smak. Gratulerer til en veldig flott kniv! Mvh Dagl
  10. Dagl

    Hermansens kniver

    Veldig flott kniv, artig design som er stilrent og går godt sammen med bladet. Flott slire også. Scrimshaw ser også bra ut. Du oppdager (eller har oppdaget...) at jo mindre prikker, jo finere resultat... Et tips til "baksiden" - eller der du ser hele hodeskallen på ørnen.... Dersom du legger på farge utenfor streken din, som blir svakere utover. Da vil du her oppnå en skygge-effekt, og hodet vil på en måte "tre fram". Mye likt det du har gjort på undersiden av nebbet - men bare rundt hele. Litt mere jobb, men effekten bli bra. Veldig bra! Mvh Dagl
  11. Hei! Ny helg er over, og den ble brukt til skogsfugljakt med stående hund. Lørdag åpnet jeg med å lufte «pensjonisten» - Frøya. Hun jogget av sted på sine runder, hadde en stand på rugde og unngikk å finne ei røy jeg støkte.. Men hva gjør det, når en sterkt nærmer seg 14 år.. Hun koser seg i skogen, og er fortsatt ikke støl etter en slik tur. Eftan brukte jeg yngstebikkja – Ronja. Hun åpnet med strålende jobb på ei orrhøne. Tråklet seg oppover i terrenget, mistet sporet, hentet vind og fant igjen. Jeg forsøkte å henge på mens svetten sprutet, jeg tenkte tiur! Tilslutt gjorde hun en sving oppover, vinklet ned – og fast stand! Jeg smøg meg på nedsiden, og akkurat idet jeg skled litt så lettet orrhøna og fløy nedover på fint hold i en åpning i hogstfeltet. Jeg fikk opp hagla til skuldra, så at jeg egentlig hadde god tid... Fant igjen korn, fulgte fluktlinjen til fuglen og dro foran - avtrekket kom automatisk. Jeg var så sikker på treff at jeg ble forundret da høna fløy videre! Fikk nesten ikke skutt ett skudd til, men samlet meg og fant igjen fuglen. Kornet nærmet seg ei større furu (tall) og jeg stoppet nok i svingen... Orrhøna fløy videre! Den dro nedover i terrenget, og der nede ble det etter hvert stand. DA står hun på død fugl, tenkte jeg – og nærmet meg noe uforsiktig. Men neida… det var en høyst levende orrhane, og der stod jeg bak ett kjerr og fikk ikke skutt utover myra…. Høna var nok uskadd, fant aldri så mye som ei dun etter den. Håpet var tiur selvsagt.. Vi så noen, avanserte flere ganger, men ble lurt hver gang. Søndag åpnet jeg med tredje bikkja – Dina – som også er drøyt 11 år gammel men går fortsatt godt – om enn noe småskårent. Hard vind og lett fugl. Hun hadde en stand i kanten av ett hogstfelt, stod oppe på en liten rygg. Jeg smøg ned så jeg hadde fritt nedover hogstfeltet – som hadde høye juletrær. Idet jeg kom opp lettet en orrhane rett foran henne – kunne ikke skyte da hun var i veien. Hadde ikke hjulpet hvor mye hun enn måtte ha hatt RIOS her, hun var i veien! Selvsagt skulle ikke orrhanen nedover hogstfeltet, men fløy oppover i tetta. Dett var dett! Hun hadde noen stander som det ikke ble noe ut av, trolig lett fugl som jeg ikke hørte i vinden. Eftasskiftet ble igjen Ronja som ble med. Det ble noen smyg, blindstander.. Høyst trolig lett fugl i den harde vinden som fikk buskene til å bøye seg kraftig. Hørte ingenting i perioder, så fuglen gikk nok uten at jeg hørte den. Ved ett tilfellet kom jeg til å støkke en tiur når jeg kom ut i ett hogstfelt, den dro på 70 meter.. Men så – ble det stand! Dagen før hadde jeg hatt oppe to tiurer her, som da satt i trær, så spenningen var stor. Når jeg kom opp smøg hun oppover i terrenget, lavere og lavere i kroppen. Jeg hang på, sitrende av spenning.. Brått vinklet hun, nå krøp hun nesten. DER – gikk det opp ei rugde…. Det ble to hull i lufta av det også. Eller mere korrekt, det ene lagde hull i ett barheng… Dagen gikk med markeringer og små blindstander. Lett fugl.. Men hunda må lære å håndtere disse også, så en dag er aldri uten nytte. Det blir erfaringer.. I god skumring, nesten mørkning, ble det stand inne i skogen, ved en liten lysning. Jeg kom opp, Ronja avanserte. Mistet, hentet vind og fant igjen. Avanserte til venstre for meg, jeg forsøkte henge på. Der ble det fast stand igjen. Jeg nærmet meg forsiktig. Det er helt klart tiur-land, ett område jeg mange ganger har hatt opp slike. Jeg stopper ved hunden, vurderer glenner etter beste evne. DA går ei røy opp, på godt skytehold! Men ikke dit jeg vil selvsagt, så det blir dårlig tid. Kjenner at hagla ikke helt «sitter» i skuldra, den er for lavt. Men ikke tid til å justere.. Skuddene går, det blir hull i ett barheng igjen og ett til i lufta. Røya ser jeg flyr leeeeenge. Den er ikke skadd. Det blir mørkt før vi er ved bilen. Helga er til endes, uten fugl i sekken. En får ta med seg naturopplevelser og øyeblikkene med spenning. Samt å glede seg over unghunden som faktisk har gitt tre gode skuddsjanser på en helg med vanskelige forhold. Mvh Dagl
  12. Dagl

    Dagls kniver

    Hei! Ny kniv ferdig. Ble ikke fornøyd med denne, det er noen skjønnhets feil som trekker ned. For langt skaft i forhold til blad, det gjenspeiler seg i for liten horndel i slira i forhold til lær-delen. Kniven sitter samtidig for høyt i slira, og lær-delen av slira ble ikke godt formet. Men kniven er solid laget, har rustfritt blad fra Mora - og jeg ble i grunnen fornøyd med scrimmene. Rustfritt blad fra Mora. Skaft i reinhorn og vulkanfiber. Slire i reinhorn, tysk rårandslær og geiteskinn. Total lengde på kniv: 18 cm. Mvh Dagl
  13. Hei! Har vært på en langhelg hos en kompis på skogsfugljakt. Fine terreng, en god del fugl - men den var vanskelig. Kameraten har en gordonsetter, og en Norbottenspets. Selv har jeg tre Gordonsettere, men hadde bare med den yngste hit. Torsdag første dagen var vi oppe klokka sju, foret bikkjer og gikk tur med dem. To skulle jo ligge igjen hele dagen i hytta. Vi tok Ronja mi hele dagen. På vei til slipp så vi en tiur langs vegen like før vi stoppet. Den bare gikk oppover ovenfor vegen, og vi bestemte oss for å ta den på hjemveien på eftan. Vi startet å gå, men fant ikke fugl. Ronja gikk dårlig, søkte dårlig og var ikke inspirert eller motivert. Kanskje var hun uvant med at kameraten var med, kanskje luktet det bjørn i området... noe hun aldri har kjent før. Vi tok ei pause, og etter det tok søket seg opp. Men vi fant ikke fugl. Tok ei lang pause midt på dagen - med bål og bålsvidde brødskiver.. Like etterpå stand og utredning, vi hørte vingeslag.... En tiur hadde sittet å hørt på oss like bortenfor hele tiden, og hadde full kontroll. Like etterpå ny stand og utredning. NÅ støkket Ronja ei røy som kom like forbi oss. Kunne nok ha skutt den, men vi reagerte for sent. Det var flere blindstander og utredninger. Og på ett sted gikk det ut en tiur som vi ikke fikk stand på. Vi nærmet oss stedet der tiuren var etterhvert. Turen hadde vært lang, og jeg var litt redd for beinet til Ronja - hun har hatt vondt i håndleddet etter lange turer iår. Men det var kort igjen da vi kom til vegen der tiuren hadde vært. Og joda - der fikk Ronja ferten av noe. Det bar oppover plantefeltet, og jeg etter. Kameraten stod igjen i veien - tiuren ville helt sikkert komme nedover... Ronja tråklet seg oppover - oppover. Jeg etter så svetten sprutet. Det ble stand, men hun løste ut igjen. Jobbet og søkte, ny stand. Jeg nærmet meg på ned siden i plantefeltet. Plutselig gikk to orrhøner opp. Jeg hadde liten tid i ei glenne, og bommet to skudd. Helt håpløst, nesten panikk-skyting, fikk ikke siktet en gang... Like bra å ikke skyte når en ikke vet hvor kornet er... ergrer meg. Men det smalt fra kameraten. Han mente den skulle ligge der, og vi ned dit for å gå ettersøk. Men vi fant den ikke. Han så ikke at den traff bakken, så kanskje klarte den seg. Håper det. Vi fant den aldri. Gikk derover dagen etter med hans erfarne hund også, uten å finne den. Men det vi fant, var tiuren... Den lå der nede, tatt av duvhauk.... De sliter med en hauk i området, som har spesialiesert seg på fugl langs vegen. Vi fant forøvrig også mye fugl på nedsiden av vegen. Kanskje 8... Men det ble bare tull, da vi gikk ettersøk. Vi måtte gi oss og gikk vegen mot bilen. Nesten framme, jeg hadde endog knekt hagla for å ta ut patroner, da blir det stand igjen! Oppe i ett tett gammelt plantefelt med nesten null sikt.. Men jeg måtte nå oppi der. Ronja stod, i reisen gikk hun bare noen meter. Ny stand. Når jeg nå nærmet meg, gikk en orrhane opp. Men jeg så den aldri i tetta. Så var den dagen slutt. Ingen fugl, en tapt tiur til hauken og en skadd hund. Skaden var imidlertid ikke alvorlig, og med Metakam om kvelden så var hun god igjen dagen etter. Kvelden ble såpass koselig at det var litt slitsomt å stå opp dagen etter.... Men halv åtte var vi på beina, foret hunder og litt oss sjøl... Gikk tur med de som skulle være igjen, og var ute med kameratens Gordonsetter, også hun heter Ronja og er mor til min Ronja.... Hun gikk rett i stand nesten, to orrer som dro ut feil vei. Vi gikk nedover en veg, hunden søkte på begge sider. Plutselig var det stand på nedsiden i tett halv-gammel furu. Nesten oppe fløy det ut ei røy, men det var ikke fuglen hennes. Like etter fløy det ut en til, som kom mot oss. Kameraten hadde hørt ett lite kvink fra Ronja, så han visste at det var fuglen hun stod på. Han fikk opp hagla, svingte på og skjøt i ei glenne. Den datt så fjøra sprutet! Lang pause ved fuglen, men vi kom igang igjen. Etter en stund stand som gikk i avanse (bikkja smyger/løper bortover i sporet på en fugl som løper på bakken - gjerne med jegeren på slep). Denne gangen var jeg med, men fuglen - trolig tiur - hadde lettet like før. Og lurte oss. Så gikk det en tid før det skjedde noe igjen. Men etter å ha krysset en myr, fulgt den en halv kilometer tilbake, så ble det stand igjen. Kameraten fikk meg fram, og Ronja avanserte nå nedover i terrenget. Jeg forsøkte å henge på, vi nærmet oss en åpning i den tunge skogen vi var i. Men hun fortsatte over, og vi satte fart nedover. Nærmet oss en myr, og jeg skjønte at den måtte lette i kanten. Tok sikte på myrkanten litt til side for hunden, for kanskje å komme tidsnok til å få se den over myra. Men den hadde full kontroll, og lettet før jeg kom fram. Det var tiur. Vi var nå i området der orrhøna kanskje hadde falt dagen før, og vi rotet litt rundt. Tok også en pause som Ronja fikk løpe litt rundt oss. Men vi fant den ikke. Og snart var vi avsted igjen. Ganske snart var det ny stand. NÅ gikk vi nedenfor standen, og han kommanderte reis fra avstand. Teorien er at tiur slipper seg nedover i terrenget - da den er så tung. Så vi posterer da under standen, og får hunden til å få den på vingene. Hun reiste villig, men ingen tiur kom. Hun jobbet litt, så ny stand litt lenger bort. Ny avstandreis, og nå hørte vi den såvidt. Men den visste nok hvor vi var, og unngikk oss. Mot slutten hadde Ronja en stand til. Hun begynte å avansere igjen, og jeg hang på igjen. Bortover langs en myr med mye vier og tjafs utpå. Jeg tenkte meg ut mot myrkanten, men kameraten dekket den så jeg bare fulgte på hunden. Kom rundt en gran, og der lettet det fugl! Først tre i en gang, så to til. Jeg fikk skutt to ganger, men uten å vite hvor kornet var skikkelig nå heller. Ett skudd gikk i ei bjørk mente jeg, og det fant vi igjen. Kameraten fikk dem på perfekt hold, men hadde skutt røy før og ville ikke. For det var røy - alt sammen. Da jeg hadde skutt, gikk jeg fram, og enda ei lettet..... Tilsammen seks røyer på ett sted - og ingen tiur... ! Vi hadde flere stander som det ikke ble noe av denne dagen. Men man kan ikke ta med alt her.. Vi tok en kort tur med Ronja mi mot skumringen, og hun gikk fint uten å ha vondt i beinet. Hadde også en stand på orre som vi bare såvidt så. Lørdag skulle vi først ut med Norbottenspetsen til kameraten. Det er en utrolig jakthund. Godt søk med god kontakt. Men med mye fugl, ble kontakten nesten fraværende. Det var opptak og los, flytting og fornyet los nesten hele dagen. Hun jobbet veldig godt hele dagen, med forfølginger på over 400 meter flere ganger. Først fant hun orrer som satt dårlig, men etterhvert fant hun også tiur, som satt bedre. Jeg skulle smyge meg fram, men fikk aldri se den. Den reiste. Slik jobbet hun. Søkte terreng, fant fugl, forfulgte og loset. Jeg har jo hatt spets sjøl, så jeg kjenner til jaktformen og hundearbeidet. Dette var fantastisk. Nye fugler og nye loser. Vi var nesten -innpå flere ganger, men dagen svant uten noen gode sjanser. Vi hadde tenkt å ta en runde med Ronja mi på slutten, men det begynte å bli dårlig tid. Jeg ringte kona og ba henne møte meg med Ronja. LIke etter det, så tok spetsen - ut en hare som det var moro å løpe etter. Opp på åsen igjen.. Og der fant hun fugl - igjen. ... Så hun ble stående i los. Jeg måtte nesten bare kjøre for å møte kona, og kameraten gikk opp i åsen igjen. Skulle jakte seg til bilen etterpå. Kona kom med ROnja, og akkurat når de reiste hørte jeg det smalt fra kameraten. Jaha - tenkte jeg. Der ble det tiur.... Jeg gikk med Ronja nedover den lille vegen vi gikk med Ronja til kameraten dagen før. Hun søkte ut på begge sider, og snart dro hun ut til høyre. Vinklet og der - var det stand! 70 meter fra vegen. Jeg visste at kameraten satt opp på berget med en tiur og fulgte med på peilen.... Jeg rotet litt før jeg fant henne, men hun stod da jeg fant henne. Nærmet meg forsiktig. Tenkte at nå må du sikte! Nesten framme gikk det opp ei røy i ei lita myr rett foran hunden. Fikk opp hagla, fulgte på litt og skjøt. Ei lita furu stod i veien, og jeg tenkte å skyte ett skudd til når den kom på andre siden. Men den kom aldri..... Ronja ble stående med nesa ned i lyngen og jeg skjønte at den lå der! Tenkte at kameraten nok hørte skuddet, og gliste i skjegget der oppe på åsen.... Etterpå gikk vi videre langs vegen. Noen hundre meter lenger fram dro Ronja lenger enn vanlig ut fra vegen, og 120 meter unna ble det stand igjen. Nesten på samme sted som kameraten skjøt røy dagen før. Jeg fant henne, nærmet meg forsiktig. EN liten bakketopp rett foran, så helling ned mot ei myr. Samme furubestand og tett. Jeg ba henne reise, hun gikk noen meter bare. Ny reis, og det gjentok seg! Enda en reis, og nå så jeg såvidt vinger ned mot myra! Hørte de nesten ikke. Tiur..... Lurte meg... Men fin stand! Vi fulgte nå myrkanten tilbake mot bilen, men måtte svinge litt opp da det var ett sted jeg ville ha med meg. Her ble det ny stand! Hun stod nå i kanten av ett åpent område, mot en vegg av høy contorta. Jeg kom nesten opp, da gikk det ei orrhøne opp foran henne, men forsvant inn i furua med en gang. Umulig å skyte. Vi fant ikke igjen "syklubben" - de seks røyene fra dagen før. Men jeg hadde ei røy, så jeg var fornøyd. Jeg møtte kameraten ved bilen, og han HADDE skutt tiur.... Litt surt at jeg ikke var med, det hadde vært en voldsom los, og tiuren som hadde sittet i topp hadde vært blank. Men allikevel teller det jo mer for meg å skyte for min egen hund, så jeg var fornøyd. Men søndag var det pån igjen. NÅ gikk vi fra hytta og vi hadde nok en gang Ronja mi. Begynte med å få fire elger i fanget.... Støkket så ei orrhøne. Den tar vi på veien hjem, sa kameraten... Vi gikk og vi gikk. Områder som han mente var veldig gode, og som det hadde vært mye fugl i tidligere var tomme. I en grov granskog i ett nedlagt torp ble det plutselig en sitrende stand. Jeg kom opp, og der gikk det opp ei rugde (morkulla) - som trykket som en brostein! Men håpløs å skyte på i tetta! Vi gikk videre uten å ha de store mengdene med fugl. Men vi hadde også markeringer flere steder, så det hadde vært fugl der. Men trolig var den lett. Og Ronja mi har ikke det søket som hans har. Men nesten innerst inne ble det stand på ei myr. Jeg regnet med at det var ryper, men det ble en avanse nedover. Vi hastet på, men Ronja vinklet og da var kameraten nærmere så han fulgte på, ut av myra og nedover i granskogen som er nedenfor. Men tiuren hadde lettet. Kameraten hørte egentlig vingeslagene, men fulgte på lell. Vi gikk litt videre, men kom ikke av den lille myra før det var stand igjen. Han ut på siden til venstre, jeg gikk til hunden. Hun stod på en liten høyde ved siden av myra, og bak der stupte terrenget til en lita gryte som var litt åpen. Jeg så at hun holdt beinet høyt... var turen for lang idag også? Men kommanderte reis, og hun gikk fram. En gang - to ganger. Akkurat idet jeg måtte forbi ei gran så greinene skrapte langs sekken, gikk tiuren opp. Eller mere korrekt, den gikk ned. Den hadde sittet i ei buske. Kameraten så den såvidt , men fikk ikke skutt nå heller. Vi tok en pause, og jeg sa at vi måtte korte inn turen på grunn av foten til Ronja. Så vi snudde like etter. Vi gikk og vi gikk. NOen markeringer, noen stander - men de var tomme. Vi nærmet oss hytta veldig, gikk langs en liten sti. Plutselig var det stand like foran oss! Bare 40 meter foran og litt til side for stien stod Ronja. Bare gå stien fram, sa kameraten. Jeg gjorde meg klar, og smøg framover. Kanskje fem steg, så lettet ei orrhøne. Jeg så den på siden av stien, men den kom mot stien. Jeg fikk opp hagla og skjøt ett skudd da den passerte stien! Men den passerte ikke, den svingte og fulgte stien - så det ble bom! NÅ fløy den rett fra meg, og jeg samlet meg noen tiendels sekund, og rettet inn hagla skikkelig, kornet lå på fuglen, og jeg dro av! Det ble en fjær-sky der framme....! Yes! hørte jeg bak meg. Så utrolig bra! Kameraten var fra seg, og klappet meg på skuldra. Godt skutt! Han var nesten like glad som meg!. Det var ei orrhøne, kanskje den vi støkket tidligere på dagen..... Noen fine dager hadde vi. Ganske bra med fugl, men de var vanskelige iblant. Men med såpass mange hunder, fant vi ut at vi må ha ei uke neste år.... Vil gjerne jakte mer med spetsen hans også, selv om stående hund er min pasjon akkurat nå.. Mvh Dagl
  14. Var uten en liten kveldstur med ene tispa igår, på hjemme-terrenget. Første skogsfugljakt iår... vi rakk nesten tre timer før det ble mørkt. Ganske tidlig ble det stand i kanten av en myr. Jeg nærmet meg forsiktig, men bare etter ett par skritt hørte jeg vingeslag i alle retninger. Her var det ett storfuglkull som gikk på vingene. Men jeg så ingenting, og vet ikke riktig hva som skjedde. Like etterpå støkket bikkja ei røy noen hundre meter bort. Sikkert fra samme kull. Så gikk det ganske lenge til neste kontakt, og bikkja begynte å bli litt sliten og lei. Men i ett lite myrhøl som jeg alltid legger veien om når jeg er på de kanter, så jeg at hun jobbet med noe. Myra er lita og trang, og den er bevokst med tett halvhøy kronglet bjørk og med mye underskog og tjafs. Det var så lite igjen av myra så jeg tvilte, men stod rolig og lot henne jobbe. Og joda - det ble stand! Jeg så henne ikke for bjørka, og når jeg gikk mot der hun var så jeg at hun stod mot meg! I all verden - tenke jeg. Det er jo ikke mer enn 40 meter mellom oss. Det kan da ikke ligge fugl igjen her? Men bikkja stod som en påle, og jeg gjorde meg en liten sving inn i skogen for å komme ut på myrkanten nærmere hunden. Kommanderte reis, for om mulig få henne til å reise mot meg. Men hun rokket seg ikke. Stod like fast. Jeg gjorde en liten sving til, og kom nå nesten opp til henne i myrkanten. Ny reis-kommando. Da satte hun fart! Hun skar ut til siden bort fra meg, gjorde en liten sving og rett inn i bjørketetta. Der lettet en orrhane nesten i kjeften på bikkja! Hun sendte den rett mot meg, og jeg kunne ikke skyte først da bikkja var bak. Jeg fulgte fuglen med hagla, og da den passerte meg - maks to meter fra børsepipene - lot jeg skuddet gå. Den døde i smellen og datt som en stein! Bikkja - som er vår roligste og mykeste hund - forvandler seg til en morderisk drapsmaskin når hun står over fugl, og jeg måtte bryte opp kjeven for å få hanen løs.... En ganske fin orrhane kylling satt alene og trykket som bare den! Litt etterpå hadde vi en situasjon til, men jeg vet ikke hva som skjedde der heller. Jeg hørte plustelig vingeslag der bikkja var. Hun kunne hatt en kort stand som peileren ikke rakk å si ifra om. Men det kunne også være støkk. Jeg vet ikke. Men jeg er uansett godt fornøyd med å få en fugl på første forsøk iår! Det starter bra Mvh Dagl
  15. To dager på fjellet resulterte i en liten kylling. Så ble bikkja skadd, så dett var dett.. Men vi kommer vel igjen - bare villreinjakta er slutt.. Mvh Dagl
×
×
  • Create New...