Jibrag

Det er hold i det men føneren åpner også porene i læret og derfor trekker det bedre inn. Taiko Varm opp skoene først så de er godt lunkne, varm så opp fettet, og klin på. Hvis du bare varmer fettet vil det størkne med en gang du har det på skoene. De bør dessuten være passe våte når de smøres, når du har klint fett over læret og kjører full guffe på hårtørkeren vil vannet trekkes ut gjennom innsida av læret og trekke fettet med seg inn i læret. Sies det... Mine har fått et par slike behandlinger i høst, og det ser ut til å funke fjell...

Ja, jeg har brukt JK et par sesonger, men som hos andre opplevde jeg at sømmene røk. Sendte de inn til rep, men fikk beskjed om at de var for slitt. Antakelig vært for sparsom med smøringa. At sømmene ryker er forsåvidt et gjenvendende problem omtrent uansett hva slags sko en bruker, enkelte påstår at skoene burde vært sydd omvendt, slik at gummien ligger utpå læret. Vet ikke om det har noe mye for seg - slitasje blir det i overgangen der uansett. Skareføre er vel kanskje det verste...

Du kan få den eksakte prisen: http://www.roarpels.no/index.php?option=com_content&task=view&id=22&Itemid=26 Dvs 390 for grevling. Registrerer forøvrig at nevnte jørn egentlig heter roar, og hvorfor jeg gang på gang presterer å kalle pelsberederiet for jørns pelsberederi, når det egentlig heter roars pelsberederi, har jeg ingen anelse om. Det er jo ikke nært engang... Må være alderen.

45-70 er da langt fra noe ugunstig kaliber for rådyrjakta, spesielt som hundeførerrifle. Sjelden det blir spesielt lange hold, og 1895'en er jo imponerende presis på 100m, i allefall i forhold til ryktet...

Jørn pelsberederi i Sandvika gjør god jobb, har brukt Granberg en gang også, med forholdsvis bra resultat. Pelsberederiet på Sjøåsen har slutta (igjen), og i mine øyne var det kanskje like greit... Fikk igjen en del rusk derfra. Grevlingskinn er en drittjobb å skrape, det er ingen klar overgang mellom skinn og fett som det er på f.eks reven. Men med litt trening går det da greit. Har flådd en del i hine hårde.

Den ene av de to over 180 ble felt på valdet vårt. ble faktisk skutt i den tro at det var ei ku! Trodde det var ei ku også helt til vi fikk sett kjeven. Kan nevne at vi har skutt et par i år også, men de har ikke vært så store "bare" 150! Hehe, som regel er det omvendt - tror (eller håper) det er kvige helt til man ser kjeven. Har sett et par dyr i år som jeg er 99% sikker er kviger, men som jeg har anslått til å være over 170 kg, bl.a ei som har gått og beita på samme åker hele andreperioden. På kne hver bidige kveld, et bittelite kalvehode, resten av kvigetrekkene stemmer, men en monsterplugg av en kropp... Hadde vi vært feilfrie fram til den kvelden jeg sneik fram for å se nærmere, hadde jeg skutt... I og med at kalvvektene varierer fra 50-100 kg på seinhøsten er det ingen grunn til å tro at kvigevektene kan variere med like mye. Kviger under 100 kg skytes stort sett hvert år, likeledes kviger over 170. Så det store spørsmålet... skal en spare store kalver for å få fine avlsdyr, eller små kalver for å få en lettere jobb med å plukke kviger året etter...

Har blitt utført tannsnitting av alle dyr 1.5 år eller eldre i min kommune de siste åra, og det er skutt mange kviger opp mot den vekta. I 2005 ble det skutt ei på 180 og ei på 187, de siste to årene har de største ligget rett i underkant av 170. De aller største kvigene er nok underrepresentert i fellingsmaterialet, det er nok verre å stole på sikre kvigetrekk når dyret er såpass ruvende...

109 kg på Otterøya i Nord-Trøndelag, sies det. Jeg vetta fan, skutt en hjort og det etter 10 minutters postering. To dyr på post i grålysninga, skjøt det jeg mente var kalven, betydelig mindre enn det andre dyret - viste seg å være ei kolle på 60 kg...

Med en gang det begynner å legges til rette for friluftsliv (skiløyper, parkeringsplasser, barkstier, kloppbruer osv. osv.) er helvete løs[tm]. Da er det nemlig noen som mener de har mer rett enn andre, noen som fører til mer slitasje enn andre, noen som fører til mer rot enn andre osv. osv. osv....

Hadde to hijakter i mellomperioden på elgjakta, med dachsene til en kamerat. I begge tilfeller fikk vi perfekte nedslag mellom hund og grevling, og fikk avliva grevlingen med et enkelt skudd i knotten. Begge var to skikkelige høstgrevlinger, den siste var 16 kg... Forøvrig dritflaks på den siste, dachsen dreiv og lette hele hiet etter grevlingen, men den hadde forskansa seg i en blindgang og gravd igjen etter seg. Kameraten hadde vært i hiet noen uker før og hatt los i en del av hiet og begynt å grave men losen flytta seg den gangen. Hunden lette og lette, og jeg fikk mistanke til at det var nedi den delen av hiet grevlingen lå, så jeg grov mer eller mindre blindt (der kameraten hadde begynt noen uker før), fant en higang og slapp inn hunden der - og der lå'n...

Boltpistol.

FK fører Jokeren-dekken av ymse størrelser, bruker disse på både laikaen og et par drevere. Ser ut til å være rimelig solide greier. Knall-orange sak som sprittusjen sitter godt på... For min del er det viktigste å sørge for at bikkja vises samt at jeg får merka den godt med telefonnummer. Sånn i tilfelle...

Se der, ja! Nødverge. Unnskyld at jeg knabber sitatet ditt, Jibrag. Vet du hvordan det gikk med hundeeieren etterpå? Han overlevde...? Nei, så godt husker jeg ikke. http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_hedmark_og_oppland/3222005.html

Hmmm, ja... bortsett fra at fjørfeet er freda her så...

Jeg husker et par tilfeller fra de siste årene, men finner ikke noe på nettet i farta som frisker opp minnet, men i Julussa-reviret ble det i allefall erstatta ei alfa-tispe i løpet av noen måneder rundt årsskiftet 2003-2004 "Yngling ble dokumentert påfølgende sommer, og den nest siste dagen i elgjakta (30. oktober) ble yngle-tispa avlivet i nødverge under angrep på hund øst i reviret (Wabakken m.fl. 2004a). På senvinteren 2004 ble det sporet et dyr i flokken som av og til revirmarkerte med blod i urinen. Dette sammen med valper påvist seinere på året bekreftet at reviret hadde fått en ny yngletispe, noe som også ble bekreftet ved DNA-analyser (Flagstad m.fl.. 2005). I februar 2005 var det en tredje ny tispe i reviret, også henne påvist ved DNA-analyser (Flagstad m.fl.. 2005). Reproduksjon ble påvist i 2005 (for tredje året på rad) og vinteren 2005-2006 ble sju ulver sporet i reviret."

Ja, hun har forandra seg mye siden jeg fikk henne, og spesielt etter jeg begynte å bruke henne for fullt. Flottere i pelsen, blitt mer rødbrun enn gul. Og hun ser mye lengre ut nå enn på det første bildet. Der ser hun jo ut som en liten plugg, nesten som en gråhund... Ble en tur i dag også, gikk en laaaang runde uten å være borti elg, men hun fikk støtt løs noe fuggel og skjelte litt på et ekorn. Ingen av delene er akkurat førstevalget av byttedyr for min del. Kunne ha skutt en meget pen rådyrbukk, en gammel gaffelbukk med laaange tagger, men jeg tror vi lar denslags gå... Det positive er at hun blir mer og mer sjølstendig for hver jaktdag, og søker lenger både i tid og distanse. Bilde fra "baksida" av Innherred. Fra Oftenåsen (Steinkjer) retning Leksdalsvatnet/Verdal. Tatt eksakt på grensemerket til jaktterrenget...

Jakter med ei usannsynlig løs drevertispe, har hatt to tilfeller i år der det har vært rimelig jevn "los" på nattspor. Vi som har jakta litt hører at det er støting på spor, resten av laget tror det er los og sutrer over at bikkja kommer på post i los uten at det har gått dyr der. Men så blir det uttak, og litt mer fart over sakene. Har begynt å få lostider godt over timen allerede, så dette tegner godt. Rådyr over heile mæ, plenty. Søndagen tok det en halvtime å finne første dyret, etter det hadde vi tre loser etter hverandre med maks 5 min opphold. Siste losdyret lurte bikkja i et kratt, og i tapet tok hun ut hare - og jagde hare i over en time, tapsfritt foran postene. Lørdagen hadde vi over en time los på en bastbukk som gikk rundt samtlige poster, passerte hundefører (meg) på 20 meter, før den stakk ut forbi en post med skytevegring.

Tuva, vestsibirsk som er 3 år. Brukt lite på jakt før i år, jeg kjøpte henne i vår. Fikk henne ned på matchvekt, brukt henne i førsteperioden. Fungerte dårlig frem til den dagen vi skjøt siste kalven, den ble skutt i den første ordentlige stålosen hun hadde. Etter det har det blitt noen gode ståloser. Hun blir, har mye å gå på enda, men det var bare tålmodighet som var behøvelig. Morsomt at hun slo til to-tre dager etter at jaktlaget begynte å surmule om hvor dårlige hundene mine hadde vært i år... Elgen får jeg jo stort sett på post likevel, bruker opparbeida erfaring fra de siste åra og sparker løs elg på de plassene det bruker å stå elg, og det har fungert. Selv om hunden ikke har vært så enormt interessert. Første bildet er rett etter jeg fikk tak i henne, andre bildet er 25.09.08.

Jeg vet ikke, men det er mulig at slektskapet ble såpass nært hos alfaparet at reproduksjonen ble lavere enn den naturlige avgangen. Det kan også hende at en av alfaparet døde, av en eller annen grunn, og at flokken derfor ble oppløst - eller at en av alfaparet ble byttet ut mot en steril ulv. Rart at selv om det offisielt er så lite ulv, synes døde alfa-ulver å erstattes usannsynlig raskt. Det har jo skjedd gjentatte ganger at alfahanner har blitt skutt eller dødd av andre årsaker, men i løpet av kort tid er det en ny ulv på plass.

En jeger som først bommer og så velger å skyte mot samme elg når den står dobbelt med annen elg, vil jeg absolutt karakterisere som dramatisk. I ni av ti tilfeller vil dette føre til skadeskyting av elgen som står bak, og jegere som ikke har gangsyn godt nok til å innse dette kan følge jakta fra kjøkkenbordet. At det gikk bra denne gangen er en veldig dårlig unnskyldning. Tar forbehold om at historien er nogenlunde korrekt gjengitt.

Har også samboer med allergiproblemer, og har en del hunder. Tre drevere, to elghund-lignende bikkjer og en gjeterhund. Samtlige står ute døgnet rundt, men jeg har ordna meg med rom i fjøs og garasje der de er om natta. Både for hundenes del og for naboene. Litt bjeffing om natta plager ikke meg, men naboene bor høyere i terrenget slik at lyden høres mye bedre der. For min del har det blitt enklere å kjøpe voksne hunder istedet for valp etter jeg flytta hundene ut. Har forsåvidt ikke handla så mye de siste åra, men har to drevere etter eget oppdrett som aldri har vært inne. Fungerer forsåvidt greit, kan ikke si at noen av dem ser ut til å ha tatt nevneverdig skade av det. For min del er i allefall å ikke ha hund, ikke noe alternativ. Og at en skal være mindre glad i hundene sine fordi de ikke får ligge i sofaen og rulle seg...? Jaja, folk får tro hva de vil. Enkelte har jo avliva hundene sine på dagen når de fikk allergisk samboer også, de er vel mer glad i hundene sine de da. Selv om det er kjedelig å ikke kunne ha hundene inne, spesielt på mørke høstkvelder når det tidligere brukte å ligge en liten skokk rundt vedovnen inne i stua, så er det egentlig litt godt også. Mindre støv og skitt, mindre bråk, mindre uro, mindre mas...

På slakteriene har de vel begynt å bruke gassbrenner til å desinfisere skrotter der man kan ha fått avføring på skrotten...? I enkelte land er det forøvrig rutinemessig klordypping av all kylling som blir slakta. Klor-doppad kyckling, som svenskene kaller det, blir sikkert en schläger på middagsbordene. Spesielt i svømme-miljøer...

Vanligvis vil gris som fôres opp som "frilandsgris" og gis matrester istedet for kraftfôr osv. vokse en del dårligere enn vanlig slaktegris. Og det er neppe noen tvil om at alder, tilvekst og fôring er med på å påvirke kvaliteten på kjøttet. Senere vekst og høyere alder vil gi et kjøtt med med struktur og mer smak. Rask vekst og ung alder vil gi et mørere og lysere kjøtt. En ser det jo på elgen også, der kalven har et lysere, mørere kjøtt mens eldre dyr har et mørkere kjøtt med mer struktur. Hva en liker er kanskje litt hipp som happ. Ingen tvil om at grovdelen av markedet etterspør et lyst, mørt kjøtt med lite fett. Og personlig er jeg ikke i tvil om at grovdelen av markedet mangler smaksløker

Ehh. Javel? Har selv skutt hjort på jordet i måneskinnet, og i motsetning til om dagen, så kan man nesten gå bort og kakke dem i hodet med øksa. Har ikke skutt elg enda på jordet, men kan vel heller ikke se for meg at det er den helt store utfordringen ( eller opplevelsen) Og den store utfordringen med å få servert en elg på et gullfat av en dyktig driver, etter å ha sittet på anvist plass på en klappstol med kaffekoppen i ei hånd og jaktradioen i den andre er...? Jeg snakker forøvrig ikke om å sitte i skjul og forpostere på dyr som kommer utpå på måneskinnet, men å stille innpå elg som går og beiter på åpen innmark. Som regel har en lite å skjule seg bak, elgen er vel så observant som den er i skogen, ofte er det langt vanskeligere å finne posisjon med rent skuddbilde og sikker bakgrunn... Skal være enig i at det er en lite givende jaktform, men derfra til å påstå at det ikke er en utfordring å komme til skudd synes jeg er vel drøyt. Spesielt med tanke på en del av de som kroner seg som årets største elgjegere etter å ha bidratt med et avtrekk, verken mer eller mindre, til fellinga av en stor okse.

Påstand: Å felle elg på innmark er (ofte) en vel så stor jaktmessig prestasjon som å sitte på post og få drevet en elg i fanget. Det er lett å kritisere andres jaktmetoder og være best i klassen sjøl, men ikke la oss komme i den situasjonen at det bare er de som sniker innpå elg til 5 meters avstand i tett orekratt, kun iført tangatruse og med åpne sikter som har rett til å kalle seg elgjegere.