Jibrag

La akkurat annonse for et kull kameraten har tatt på sine to hunder, begge etter samme linjer som Rasmus og gutta bruker. Tror han har to valper igjen nå, 6 uker gamle. Par bilder fra i fjor: Har en del bilder liggende, men det meste er kameraten sin, bla fra Canada. Må nesten høre med kameraten om de kan legges ut her... Jaktmessig er hundene en del annerledes enn nordiske støvere. Mer priklete og enda mer hjernedøde. Forholdsvis lite elegant utseende. Må venne seg til en helt annen losføring. Et gaul fra en plotthund kan bety "her er det noe", men det kan også bety "her tror jeg det er noe" eller "her kunne det jaggu ha vært noe!". Tar ganngamle spor, men bruker lang tid på å nøste opp tråden. Typisk scene fra sporleiting er en plotthund i galopp over åpent terreng, plutselig stopper nesa til hunden i et spor, resten av hunden fortsetter i en halvbue rundt nesa (pivoterer heter det vel på vakkertsk) og det kommer et gaul. Men hvis en lar hunden holde på lenge nok (og det må en nesten, i allefall hvis det er framgang dvs at den kommer etter sporet sånn nogenlunde) så blir det uttak. Og etter uttaket er det ingenting å si på drevet, farta, påholdenheta. Har hatt flere veldig gode revloser med hannhunden til kameraten. Det betyr derimot ikke at alle plotthunder egner seg til revjakt - det er ikke så mange som har blitt gode på akkurat det. Noen er fabelaktige på mår. Kameraten sin fungerer stort sett på det han har prøvd så langt. Mår, rev, mink, gaupe, grevling, bjønn. Ikke skutt alt dette for han, men han jager i allefall. Tispa er innjagd på svartbjørn. Fordelen i forhold til skandinaviske støvere er vel først og fremst at de tar kaldere spor og klarer å rekke opp disse, og at de har naturlige stålosegenskaper. Mye jakt og lite vett i dem. Snille som dagen er lang, utrolig hengivne og tillitsfulle hunder. Naturlig rovviltinteresse, og ser ut til å være ganske enkle å gjøre klauvviltreine. Akkurat det har vi hatt veldig lite problemer med, selv om vi er fullstendig nedlusa i både elg og rådyr. Og så er det jo morsomt å høre los da, fra hunden tas ut av bilen til du kobler. Men ellers er det jo ikke noe magisk hokus-pokus med hundene, som det har en tendens til å være med alt som er nytt og spennende... Skiten er jo at en del kommer til å kjøpe valp av rasen fordi det er noe nytt, uten at de har mulighet til å følge opp hunden med den jakta den trenger - dermed blir det en del dårlige hunder, en del ubrukelige hunder, og rasen får et dårlig rykte. Det har skjedd en del ganger før med slike "nytilkommede raser". Driver og jobber med å få Rasmus over på foredrag på nyåret, en liten kickoff til gaupejakta...

Var da voldsomt så kjepphøye vi var i dag da Huffda, terga opp en av bassetfolket igjen nå...

I tillegg til at de er forbudt til rev, er det også en felletype det er umåtelig vanskelig å fange rev i. I forhold til båsfeller er de formidabelt lite effektive... Men hvis du kjører til ditt nærmeste sagbruk med en forholdsvis dugelig henger og ber om å få kjøpe en hel pakke med utlegg eller 2.sortering av 2" plank har du mest trolig materialer til 3-4 skikkelige revebåser til en rimelig penge. Bruker å betale i størrelsesorden 1500-2000 for en slik pakke, og det er _mye_ i pakkene...

Hunden får selvsagt lever av ferskskutt vilt. Vi er da ikke på søndagstur, må vite...

For en drever er det nesten et sunnhetstegn at den ikke er mer jaktmessig utviklet enn de to hundene som dere to beskriver... Som flere har nevnt - som regel er det mer om å kontrollere jaktlysten, enn å fremheve mer jaktlyst. Prøv å varier litt hvor du setter deg. Selv har jeg brukt å oppsøke plasser der jeg vet det er velbrukte rådyrstier, og har satt meg bare noen meter unna disse. Da er det lettere at unghunden finner noe spennende å luske etter de første gangene. Senere er det bedre å finne plasser der det helst ikke har gått rådyr innenfor en radius på et par hundre meter, slik at hunden lærer å søke ut og finne spora sjøl. Har vært borti en del skrekkeksempler, bl.a en hund som utelukkende var sluppet fra bil på ferske rådyrspor. Alt den kunne var å følge sporstemplene i snøen til den tok ut dyra. Når vi prøvde å jakte med denne på "vår" måte (dvs gikk rolig gjennom terrenget med hunden på søk foran oss) søkte den i beste fall gjennom terreng bak hundefører, i verste fall var søket bare en meter bak hundefører. Men hvis den kom på spor på snøføre hadde det ingenting å si hvor gamle de var. I det mest ekstreme tilfellet så vi rådyr passere en vei, og tre dager senere var vi i samme terreng og jakta. Det siste vi så av hunden den dagen var når den passerte veien etter de tre dager gamle rådyrspora. Dette var tidlig på morra'n. Vi tok fram en annen hund og jakta med den resten av dagen. Utpå ettermiddagen hørte vi et forjævlig uttak oppe i åsen, og da var det full rulle... Husker ikke helt om det var 7 eller 8 timer den brukte på å rekke opp spora, men han fant dyra i allefall... Selvsagt fullstendig ubrukelig til alle praktiske formål... Synes det høres ut som om dere begge er på et godt spor, pass bare på å ikke la dere friste til å la jaktlag og jaktkamerater mase dere til å ta snarveier - eller at dere ikke mister tålmodigheten sjøl...

Ulven har, i allefall om en holder seg til den offisielle versjonen, vandret inn på egenhånd og stammer 100% (igjen, den offisielle versjonen) fra renraset, viltlevende ulv. Moskusen, den også en renraset vill moskus, er vedtatt innført i en periode med en litt mer slepphendt forvaltning, og har et veldig lavt spredningspotensiale. Sen reproduksjon, knyttet til høyfjellsområder - ingen problemer å fjerne moskusen fra norsk fauna i løpet av en måneds intensiv aksjon. Kanadagåsa kan vel også nevnes i samme slengen, opp mot moskusen. Den også ble innført, men der har myndighetene snudd og innsett at det var et feiltrinn. Likevel har man innsett at det er umulig å bli kvitt den, og derfor forvaltes den som andre gåsearter. Villsvinet stammer som sagt fra utsettinger, er ikke den opprinnelige renrasede, ville varianten, og har et stort spredningspotensiale. Og superglue - joda, når Riksdagen vedtok at villsvinet skulle få spre seg i Sverige fantes det nok ikke så mye villsvin, over så store områder. Mörkö var vel den første lokaliteten, jeg har vært der. (Skutt gris der også.) Men etter dette vedtaket ble det nok satt ut villsvin over en lav sko i mange deler av landet. Det er nok en god del svenske godseiere som, bokstavelig talt, har svin på skogen. Ryktene tilsier det, og ikke minst spredningshastigheten. Det tok litt for kort tid for svinet å nå fra Mörkö ned til sydspissen av Skåne...

For noen år tilbake ble det utlyst en 50% stilling i SNO, som oppsynsmann i Verrafjella, med kontorsted på Verrabotn. For den som ikke er lokalkjent (og for de som er det beklager jeg beskrivelsen, Stykkjunkeren mfl får bare bite det i seg...) er det et ørlite høl midt mellom stupbratte fjell, nede ved fjorden. Absolutt ikke sentralt, absolutt ikke noen stor sjanse for å finne annet arbeid for å fylle opp arbeidsdagen, og den som får med seg et kvinnfolk til å flytte dit burde vurdere modellkarriære istedet. Eller støvsugerselger. Ta det som et kompliment de som har klart det. På den stillingen var det 275 søkere, om jeg ikke husker helt feil. Ikke noe vondt ment om Verrabotn - for spesielt interesserte er det et knallsted. Problemet er bare at vi er så inn i h... mange spesielt interesserte i dette landet... Såvidt jeg har kjennskap til er det såpass mange som får godkjent oppsynskurs hvert år at vi kunne bytte ut samtlige oppsynsmenn årlig. Vi har rett og slett for mange oppsynsmenn og for få oppsynsstillinger... Det er vel fire utdanningssteder (UMB, HIH, HIT og HINT) og antall utlyste, relevante jobber er antakelig under dusinet pr. år.

Svenskene har vel bare innsett det norske myndigheter antakelig også må innse om en tid - villsvinet er kommet for å bli, uansett om en liker det eller ikke. Så kan en velge å ha en sterk beskatning (helårsjakt, med unntak av ungeførende sugge) uten kvoterestriksjoner - eller en forvaltning. Svenskene har vel valgt den første modellen såvidt jeg vet. For min del kunne det bare ha kommet villsvin, fortrinnsvis den renrasede sorten. Tror neppe det hadde hatt så mye å si for min del - det meste av min eiendom er inngjerdet saubeite uansett...

Hvordan skal dere ta knekken på den da? Lure bonden til å investere seg gjeld opp over ørene?

Resten av ditt inlegg er jeg igrunn ganske enig i, men den setningen her er helt feil. Villsvinet er naturlig i Nordisk fauna på lik linje med elg rådyr hjort ulv bever og andre arter som har värt hardt tilbaketrengte og har fått lov å komme igen. Villsvinet er naturlig i europa det er ikke villminken eller mårhund. Villsvinet som finnes i Sverige stammer fra utsettninger og rømninger av både renraset villsvin og krysninger. Svensk villsvin er således ikke en naturlig stamme, men en stamme som består av krysninger av ymse grad av renrasethet. Hadde villsvinet spredt seg naturlig fra f.eks Baltikum over isen til Sverige og videre inn i Norge - dvs "renraset/ekte" villsvin, kunne neppe norske myndigheter sette ned foten. En skal forøvrig huske at det ikke er alle steder i landet at naturlig forekommende vilt er velkomment heller - i mitt hjemdistrikt har vi en del streifhjort som passerer gjennom, og tildelingsområdet/storvaldet her har alltid tildelt frikvote på hjort (i bestandsplanen står det 3 pr år) fordi de ikke er ønsket. Så langt er det rapportert en felling - noen sinne. Men da er det grunneierne som har gjort et vedtak på det, og ikke myndighetene.

Ja, det er jeg helt enig i. Og for forvaltninga sin del er det kanskje vel så interessant å vite hvor mange elg/uke som i snitt går med på en liten, middels eller stor familiegruppe. For det er vel som regel enklere å vite hvor mange familiegrupper man har, enn hvor store områder de bruker.

Tja, mange opplever det som om det er dette inntrykket forskere og forvaltere prøver å gi utad. Og motsatt, gjennom at verneorganisasjoner uttaler at observasjoner av store rovdyr bør holdes hemmelig. Samtidig snakker politikerne om "lokal medvirkning" til bedre bestandsregistrering av rovdyr. Problemet er at det ikke nytter å få til en slik lokal medvirkning i noen større utstrekning enn i dag, all den tid alle observasjoner skal verifiseres av SNO. Blant annet skal alle gaupespor bakspores i 1-1.5 km for å være sikker på at det er ei familiegruppe. Ja, det er nok mange i begge leire som kan være enig med deg i dette. Som regel snakker man om disse tre sonene i et litt annet ordelag - "langt unna der jeg bor", "et godt stykke unna der jeg bor" og "der jeg bor"... Ja, det høres bra ut på papiret, men i realiteten? Ta Lierne i NT som eksempel, der det gjenstår færre enn 15 av de opprinnelig 70 sauebrukene. Skulle man erstatte disse 55-60 arbeidsplassene med rovdyrturisme, har man en lang vei å gå. Ikke minst fordi de norske rovviltstammene tross alt på langt nær er unike, og konkurransen om dette markedet er stor. Vi kan ikke forvente så mange arbeidsplasser rundt dette - kanskje noen få på landsbasis. Vi har derimot verdens største bestand av havørn, og selv den bestanden skaper bare en halv arbeidsplass...

Ja, men du får jo stort sett det samme tallet om du deler 1 elg/uke på 136,5 kvkm. Tallet du har regnet deg frem til er forøvrig elg/km2/uke. Nja, hvis du bruker regnemåten til forskerne må du vel dele 400 kvadratkilometer på 136,5 kvkm/elg/uke = 2,9 elg/uke

Ja er det ikke festlig du? Så snart det telles flere individer, enn hva man klart å estimere, så skifter plutselig "ovsrskuddet" nasjonalitet? Nei, ikke nødvendigvis - men metoden med DNA-registrering av bjørnemøkk over en toårsperiode sier oss bare hvor mange individer som helt sikkert har vært på norsk side av grensa en eller annen gang i løpet av toårsperioden (forutsatt at man har bare en møkkprøve av hver bjørn). Den sier oss også lite om hvor mange som man ikke har funnet møkk av i hele tatt, og sist men ikke minst sier den oss stort sett ingenting om hvor nært bestandsmålet vi ligger, all den tid bestandsmålet er et antall "årlig reproduserende binner". I prinsippet har man lagd et system (som for alle store rovdyr) der det er vanskelig å dokumentere hvordan man i realiteten ligger an i forhold til bestandsmålet. Noe som jo meget godt eksemplifiseres av følgende: "Av 73 innmeldte observasjoner av binner med unger i Norge i 2007, ble bare en -1- verifisert som sikker yngling." http://www.t-a.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20080701/NYHETER/618729427 Så i prinsippet kan man påvise 1000 bjørn gjennom DNA-prøver, uten at det sier oss noe som helst om vi har nådd bestandsmålet eller ikke.

I 2003 ble det utgitt en rapport fra NINA der bjørnestammen i Norge/Sverige ble estimert til 700 individer, hvorav 10-20 i Norge. I 2006-2007 ble det påvist 126 individer. Mener at den offisielle minimumsbestanden før DNA-analysene lå på 25 individer, og etter havnet den altså på 126. Men også her kommer en borti problematikken med hva som skal regnes som en norsk bjørn... Og har man klart å telle alle...

http://skandulv.nina.no/skandulv%20new/Publikasjoner/Norske%20pdf-filer/InfoRapp3-pr%2015aug06-THS-16aug06.pdf "Sommeren 2006 ble det i 4-ukersperioden 10. juni – 7. juli gjennomført en intensivstudie av de 3 GPS-merkede ulvene for å kartlegge Gräsmarksulvenes sommerdiett og uttak i elgstammen. Hannens og tispas GPS ble begge programmert til å ta én posisjon i timen (24 posisjoner i døgnet). Tispas GPS tok én posisjon hver hele time, mens hannens tok hver halve time slik at posisjoneringene ble forskjøvet en halv time i forhold til hverandre (totalt 48 posisjoner pr. døgn). Hannens GPS skulle i tillegg ta seks ekstra posisjoner i døgnet hver fjerde hele time for å kartlegge hvor mye ledertispa og lederhannen var sammen (og dermed hvor mange byttedyr de tok på egenhånd eller sammen). Hannens GPS var med andre ord programmert til å ta 30 posisjoner pr. døgn. Den ettårige tispevalpen ble programmert til å ta én posisjon pr. time (24 posisjoner i døgnet). Med unntak av der antatte valper lå i terrenget, ble alle GPS-posisjoner etter de 3 ulvene undersøkt i terrenget av trenet feltpersonell med handholdt GPS og hund. De resterende punkter undersøkes for tiden, men av erfaring er få bytterester forventet der. Lederparet brukte i sommerperioden 1. mai – 8. august 2006 et areal på 917 km2 (Figur 1), mens i de fire ukene for intensivstudier brukte de et areal på 819 km2 (Figur 2). Kartlagt vinterareal (2005-2006) var på 844 km2 og de ble da konsentrert noe lengre vest enn i sommerperioden (Figur 1). Det totale arealet for både vinter og sommerperioden er beregnet til 1205 km2 (Figur 2). Den GPS-merkede ettåringe tispa oppholdt seg for det meste i ytterkantene av foreldrenes revir de første 2 ½ ukene av intensivperioden og forlot oppvekstreviret 28. juni ved å utvandre østover, foreløpig til Dalarnas län (Figur 3). 3/7 Totalt ble det funnet 21 elgkalver og 2-3 ettårige elger vurdert som drept av lederparet i løpet av de fire ukene med intensivstudier. Av de 21 kalvene ble 5 funnet i Norge og 16 i Sverige, mens 1-2 av ungdyrene ble påvist i Norge og én funnet i Sverige. De 23-24 elgene som ble vurdert som drept av lederparet lå innenfor et 473 km2 stort område (Figur 1). Paret drepte også 5 sauer (søyer og lam) på svensk side av grensen der ett lam var oppspist mens de fire andre var urørt, samt 2-3 sauer (søye og lam) på norsk side som alle var oppspist. På posisjonene fra den ettårige tispa ble det funnet 2-3 elgkalver og 1 orrhane vurdert som drept av denne i 4-ukersperioden. Alle disse ble funnet i Sverige og i ytterkant av foreldrenes revir. At man følger et ynglende ulvepar der begge er GPS-merket for å studere ulvenes uttak av byttedyr i en 4-ukersperiode sommerstid er unikt på verdensbasis og er kun gjennomført én gang tidligere, i det tidligere Gråfjellsreviret sommeren 2003. I Gråfjellreviret ble det funnet 27 elgkalver innenfor et areal på 630 km2 som foreldreparet brukte i løpet av 6 uker i juni-juli, noe som er et lavere antall elg per uke enn i Gräsmarkreviret. Gräsmarksparet brukte imidlertid et større område i løpet av studieperioden (819 km2) enn lederparet i Gråfjell. Således var uttaket av elg pr. areal og uke ikke så ulikt i de to revirene. I Gräsmarksreviret 2006 ble det gjennomsnittlig ulvedrept én elg pr. 136,5 km2 (137 tusen mål) i uken, mens det i Gråfjell gjennomsnittlig ble tatt én elg pr. 140 km2 (140 tusen mål) i uken." Det man har gjort er jo å relatere antall predasjonstilfeller på elg opp mot arealet flokken bruker. Altså for å vise at de to flokkene dreper like mange elger pr. kvadratkilometer, uavhengig av størrelse på territoriet. I realiteten drepte Gråfjellflokken 4.5 elg/uke, mens Gräsfjell drepte 6 elg og 2 sau pr. uke. Skal være helt enig i at måten det blir fremstilt i rapporten gjør sitt til å skyggelegge den reelle predasjonstakten til ulvene i disse to tilfellene. På den annen side har de jo et poeng i at predasjonen har en mindre innvirkning på den totale elgstammen når den spres over større områder, og at predasjonstakt pr. uke målt i antall kvadratkilometer er en grei målestokk å ha for hjorteviltforvaltninga.

Og det er da det er lett å drite på draget. Usikker bikkje som bare jager 5-10 min, plutselig tar den av og jager over en halvtime. "Far" blir storfornøyd og finner ut at han skal gjøre det helt store, og løper i vei for å få felt dyret på en bra post noen hundre meter lenger fram. Bikkja legger av, følger baksporet, kommer dit "far" skal være - og så er'n borte...

Helt offtopic, men uansett hvor mange ganger jeg leser dette korte innlegget, sitter jeg igjen med inntrykk av at Solheimen motsier seg sjøl...? Altså, kritikken av Blaser skyldes massesuggesjon, og så oppfordrer du til å "følge mengden og gjøre som alle andre" ?

Plager meg lite å terge basset-folket litt... Har enda til gode å se en basset som klarer å prestere bedre enn en drever. Med rett innjaging er min oppfatning at dreveren er den optimale rådyrhunden. I allefall om en legger noen forutsetninger til grunn, bl.a at en jakter litt mer enn gjennomsnittet, har litt kuperte jaktområder, vanlig med snø før vinteren, ikke nødvendigvis den tetteste rådyrstammen. Helt padde flate jaktterreng passer kanskje bedre for dachsen, med litt tettere rådyrstammer vil jeg påstå en kortdriver (terrier f.eks) er mer egna. Har flere ganger jakta en lang rekke heldager i strekk med drever (to forskjellige hunder), med snitt over tre loser pr dag. Ved et av tilfellene var det sju jaktdager i strekk på barfrost og isete bakke uten så mye som en bloddråpe fra labbene. Hunden holdt i sju dager, men var selvsagt tydelig påkjent. Tungt å komme igang morgenen den sjuende dagen... Ved et annet tilfelle jakta vi tolv jaktdager i strekk med tispa, varierende snøføre. Dreveren er en jaktmaskin. Så er det sikkert noen som vil hevde at dreveren er et udyr som jager rådyra gjennom flere kommuner og en får bedre kontakt med politivakta enn dreveren sin - det er det motsatte av min erfaring.

Litt innenfor samme bolken, ligger jo problemet man får med dårlige søk, dvs at hunden tar ut dyra helt oppi hundefører og dyra er således obs på at det er folk i terrenget. Botemiddel er å gå tilbake til scratch, dumpe jaktlaget og trene søk. Sitte strategisk, bevege seg mot vind, la hunden jobbe og finne dyra sjøl. Likeledes er det en stor forskjell på jaktlaga hvordan en posterer. Noen setter ut poster som værstøkker hele terrenget, gjerne helt i mot områdene der dyra står, og postene tasser ut over knasende skare på klare novemberdager. Dyra vet av postene, vet noe er på gang, går en liten runde i terrenget og rett ut. Og hunden legger av. Noe som forøvrig er en knasende god egenskap hos en rådyrhund! Poenget - det trenger ikke å være hundens feil... Når det er sagt har jeg hatt lignende problem med begge de to dreverne jeg har hatt, dvs at de slår over på hare. Men i mitt tilfelle har det aldri gått ut over rådyrlosene, de har bare jagd hare istedet.

De gjør ikke det. De beregner kvote etter hvor mange de 100% sikkert vet eksisterer. Første dag med sporsnø i går, vi kjørte 200m for å finne det første sporet.

Jeg har mista ei bikkje under jakt, en av få ganger jeg har sluppet hund ute peiler. Høsten 2006. Hadde jeg satt på en nylada Hundra den dagen, kunne jeg fortsatt ha funnet igjen hunden høsten 2012. Trur du har lagt inn en liten regnefeil her. 2000 timer kontinuerlig drift er ikke mer enn litt over 83 døgn. Hmmm, ja men den står jo bare på når jeg er ute på jakt... Jaja, den holder uansett mye lenger enn Astro'n...

Hundra, mener du? Har en sånn liggende, vurderer sterkt å sende inn halsbåndet for nytt batteriskifte. Ikke istedet for, men i tillegg til Astro. Har Edèn-peil jeg bruker nå, kommer ikke til å legge bort den til fordel for Astroen. Hunden klarer godt å bære både Astro og Edèn - samtidig. Fordelen med en vanlig radiopeiler er at det er du som finner ut hvor den er, ikke som med Astroen som skal fortelle deg hvor den er. Og forskjellen er himmelvid den dagen Astroen havner på et sted der den ikke har den ringeste anelse om hvor den er. Eksempelvis hvis bikkja går gjennom elveisen og blir dratt nedover elva på kilometervis - under isen. Eller når Astroen går tom for batteri, noe den utvilsomt vil gjøre før f.eks en Hundra (som holder i 2000 timer, dvs ca 6-7 jaktsesonger for min del). Jeg har mista ei bikkje under jakt, en av få ganger jeg har sluppet hund ute peiler. Høsten 2006. Hadde jeg satt på en nylada Hundra den dagen, kunne jeg fortsatt ha funnet igjen hunden høsten 2012.

Når du gjør noe uten annen grunn enn at det var slik det ble gjort i fjor, er det tradisjon.

Gaupe er det ikke, det er et hundedyr. Og mest trolig en stor hund. Sporet ser nok en del større ut i myk leire enn om det f.eks hadde vært avsatt på et hardere underlag. Sjansen for at det er ulv er vel kanskje forholdsvis små, med tanke på geografien. Og sporene er kanskje litt i minste laget, de bør være i overkant av 9 cm (på normalt underlag) før en kan begynne å tenke i den retning såvidt jeg har forstått. Og uansett kan man ikke konkludere sikkert med ulv ut fra noen få poteavtrykk, da må det vurderes skrittlengde, adferd ut fra sporrekke osv.