Vargen

Dagens triks: friksjons-sveis. Jeg hadde ikke prøvd dette før, men nå var en passende anledning. Har planer om å lage min egen støpeform til kammerlader-kuler, og da må jeg først lage et formverktøy i herdbart "sølvstål". Men slikt verktøystål er dyrt, så for å spare litt er det en fordel om bare den skjærende enden er i sølvstål mens skaftet for oppspenning er I vanlig konstruksjonsstål. Etter å ha kikket litt på YouTube der andre demonstrerer teknikken, spente jeg opp sølvstålet i chucken og en vanlig bit rundstål i en borchuck i bakdokka. Satte benken til 1200 omdreininger, og lot friksjonen varme opp delene mens jeg gradvis presset dem sammen. Nokså snart blir et tynt sjikt rødglødende, og etter hvert begynner det å sprute gnister. Da er det å stanse motoren mens man skrur hardt til med bakdokka, så delene presses sammen. Det geniale med denne sveisemetoden er at oksygen ikke slipper til for noen slaggdannelse i sveisefugen, og at man får sveis i hele flaten uten å måtte bygge opp fra sidene. Etterpå kappes sølvstålet slik at en passende lengde står igjen på det påsveisede skaftet. Som en ser har det "soppet seg" en del der varmt stål tøt ut da jeg klemte delene sammen. Har testet med hammer, sveisen er "hel ved". Da jeg dreide ned til rett diameter ble sveisefugen usynlig.

Før i tiden, da vi fremdeles brukte revolver, var det idiotisk nok offisiell doktrine å ha fingeren på avtrekkeren i en del situasjoner. Jeg mener å huske det var en stygg sak hvor et skudd gikk av i det ei dør gikk opp, som fikk slutt på den praksisen.

Registerkort ødelagt før digitalisering kunne få slike følger ja, så i et (gammelt) politidistrikt hvor dette skjedde kan det sikkert finnes våpenkort utenom register. I mitt distrikt har jeg ikke opplevd noe slikt, her ble alle kort ført inn på data. Men for å spare tid førte de bare inn det mest nødvendige, så all historikk på tidligere eiere ble værende på papir og sporenstreks tapt i en flytteprosess. Historikk på tidligere eiere er nyttig for å kunne oppdage og skille mellom donbeltregistreringer og reelle dubletter på våpen nummer.

Merkelig, der jeg jobber er det altså motsatt. Riktignok har så gamle våpenkort gjerne et nytt nummer i det nye systemet, men der finnes som regel et kort med de samme våpnene knyttet til samme person likevel. Kan være noen lokale forskjeller, hvis enkelte kontor ikke gjorde alt som de skulle ved digitalisering. Jobben ble gjort desentralisert rundt om på alskens stasjoner og lensmannskontor. Og så vet jeg det skjedde noen blundere ved forrige runde sammenslåing av distriktene, da våpenkontor skulle sentraliseres og arkivene flyttes- men jeg trodde det var etter at alt skulle være ferdig digitalisert, at det bare var "papir-backup" som gikk tapt i noen tilfeller. Eller så kan det være at den som forsøkte å søke det opp ikke var kreativ nok, må noen ganger forsøke med sannsynlige feilstavinger så som at et håndskrevet 3-tall kan ha blitt tastet inn som 8 eller 1 blitt til 7 o.l.

Jepp, voldsomt mange feilregistreringer og tastefeil- men jeg har til dags dato aldri opplevd at noen har fremlagt et gammelt våpenkort som ikke finnes i det nye registeret. Ofte er det forskjeller på den gamle papirutgaven og den digitale, ett og annet siffer er endret og slikt, men når noen sier de bestemt mener at børsa var registrert så har det alltid vært riktig. Motsatt, så er det mange som sier "denne er helt sikkert uregistrert" men så viser det seg å være registrert på en avdød filleonkel eller på naboen til bestefar. Jeg er vant til å gjøre nokså kreative søk i registrene for å finne ut om slike "antatt uregistrerte" våpen har en eier, og svært ofte har de det. Men altså er der noen banekrager med eller uten kjent provenans som ikke finnes i registeret. Og om et par av dem har jeg blitt fortalt, av de som leverte dem inn, at de aldri ble levert inn eller registrert etter krigen. Det passer jo godt med at der ikke finnes spor av dem i registeret.

Finn nærmeste klubb som er med i NSU, ta sikkerhetskurset for svartkrutt der. Er et eget opplegg fordi svartkrutt har litt andre utfordringer med sikkerhet. Ingen behovsprøving betyr at våpnene ikke behøver å være egnet eller godkjent for noe skyteprogram, de behøver ikke være knyttet til noen konkurranse eller annen aktivitet. Dermed fritt fram å kjøpe ting bare på gøy, så snart du har dokumentert sikkerhetsopplæring.

Eneste mulighet til at de kan ha vært registrert er at akkurat de kartotekkortene av en eller annen grunn ikke ble ført inn i databasen under den store digitaliseringsjobben, som skjedde med manuell inntasting, omkring 2004 eller så. De aller fleste krager er registrert på en eller annen levende eller avdød person, noen av dem har stått på samme eier siden 60-tallet. Uregistrert Krag lå det en del av og slang etter krigen, det var ikke helt få som ble gjemt unna. Jeg vet om en i slekta mi, som forble uregistrert til den gikk tapt i en husbrann på 2000-tallet. Og siden våpenkort sjelden blir kontrollert på stevner var det nokså fritt fram å bruke en uregistrert Krag, jeg har sett flere banekrager med nyere stokk og pipe hvor våpennummeret ikke finnes i registeret. Disse tilhørte aktive skyttere, flere av børsene var merket med lokalt kjente navn på sånn Dyno klistrelapp, og de var i bruk til godt innpå 80-tallet om ikke senere.

Jeg tenker hovedargumentet for å tillate magasinkapasitet 2+1 på pumpe eller halvauto er sikkerhet, ved å gå med 2+0 i våpenet. Da vil man kunne gå med tomt kammer og likevel ha to skudd i hagla, bare ta ladegrep i det man hiver den opp til skuldra.

@Jegermeistern, jeg har ikke statistikk for hele landet og kan bare svare sånn omtrentlig for mitt tjenestested. Slik vi fikk beskjed om å fylle ut statistikk-skjemaet, så teltes bare uregistrerte våpen med i amnestiet. Det meste som ble innlevert var lovlig registrert men utrangert så eierne ville kvitte seg med dem, og det ikke var noen salgsverdi. Disse skulle altså ikke telle med, statistikken for amnestiet skulle bare være uregistrerte våpen. Men i det antallet kommer jo lovlig uregistrerte hagler også. Om alle telte på samme måten vet jeg ikke, men dette var det jeg fikk beskjed om. Det aller meste jeg tok imot under amnestiet står derfor ikke i statistikken jeg sendte inn. Nesten alle haglene som kom inn var lovlig uregistrerte, eller de var lovlige før de skiftet eier i et dødsbo. Noen få unntak, det dukket opp et par eldre pumpehagler som aldri var registrert pluss et par-tre hagler som var blitt solgt fra registrert eier uten å bli registrert på kjøperen (ja, det finnes folk som stoler på at kjøper skal ordne opp med papirene). Riflene som ikke var registrert eller var meldt tapt for lenge siden var nesten utelukkende gamle Krag og Mauser. Det ble innlevert mer enn en håndfull DFS-krager i godt brukt stand som aldri har vært registrerte. Altså var der noen aktive skyttere som konkurrerte i en årrekke uten å noen gang ha våpenkort... Noen få svært rustne antikviteter dukket opp, noen av munnladerne var fremdeles ladd. Jeg sendte nesten alle hjem igjen med disse, da de kan eies fullt lovlig og da jeg ikke vil ha en ladd rustklump inn på stasjonen. Noen få ville ikke ha skrapjernet selv om de fikk lov, dette var fullstendig nedsarvede våpen uten samlerverdi så det får gå i kverna. I tillegg kom det inn et antall førkrigs pistoler og revolvere, de fleste i ubrukelig rusten tilstand. Og så en US-karabin og en MP-40, begge sto på Forsvarets liste over tapte våpen men var fremdeles hos de som hadde fått dem utlevert en gang for lenge siden. Gubber på 80-90 år tok kontakt og lurte på om de kunne få lov til å levere inn tjenestevåpen snart, de hadde ikke vært på rep på flere tiår og regnet med de ikke var mobdisponerte lengre...

Forskjell på .380 ACP og .380 British Revolver...

Bajonettsag? Når du først skal motorisere langsgående pussing, hvorfor ikke ta utgangspunkt i noe som går frem og tilbake? Lag et adapter med kulelager så pussestanga kan følge riflingen. Mulig jeg må teste i et skikkelig rustent løp...

Sikkert en god spade med realpolitikk ute og går. Det store volumet av skudd på bane er ikke jaktammo, og totalforbud mot bly i all jaktammo betyr slutt på mange gamle børser i sære kalibre pluss at mange foretrekker bly til jakt. Derfor enklere å tillate jaktammo men forby blyholdig matchammo. Det totale forbruket av bly går drastisk ned på denne måten, selv om det ikke blir helt null. Så er det et spørsmål om .22lr, er det formulert sånn at rene blykuler uten mantel også er lov?

Ethvert prosjekt kan deles opp i mindre delprosjekter, så føles det litt mer som at man når målene sine og ikke bare strever i det uendelige. Dagens delprosjekt var å lage en ny skrue, der sto nemlig en høyst uoriginal messingskrue med mutter i den ene rembøylen. Før man kan lage noe, så må man kunne tegne det. Heldigvis passet gjengene på den andre rembøyleskruen så jeg kunne måle utfra den, men lengden må være litt forskjellig. Gjengestigningen ble jeg ikke helt klok på, gjengetolk for 1mm stigning passer nesten og ingen av tomme-tolkene mine passer helt. Jeg målte med skyvelære og regnet flere ganger med litt variabelt resultat, den originale skruen er ikke helt jevn i gjengene så det blir et element av gjennomsnitt og gjetting. Endte opp med å prøve 26 gjenger per tomme, det er så nært jeg kommer med dreiebenken. En bit skrapjern dreies til diameter, skal man dreie lange tynne ting kan det lønne seg å ta ett enkelt dypt kutt til ønsket diameter og bare mate veldig forsiktig. Da har man tykkest og stivest mulig arbeidsstykke hele veien, prøver man å dreie tynt i mange kutt kan man risikere at det bøyer seg og blir vanskelig. Men selvfølgelig, selve gjengene må man uansett ta på tynt og bøyelig arbeidsstykke. Glemte å ta bilde av gjengingen, men som en ser endte det med å passe. Jeg gjenger med skjæret opp ned og benken i revers, da går matingen i retning vekk fra chucken slik at man trygt kan slå gjenger på høyt turtall. Kappes av til litt over ønsket tykkelse på hodet. Spennes opp andre veien, skruehodet rettes av til rett tykkelse og rundes litt av med fil siden originalen ikke var helt flat. Spor skjæres med baufil, så gjenstår bare puss og blånering. Puss går på noen sekunder, ved å sette skruen i en drill og spinne den rundt mot litt smergelpapir. Blånering tar jeg sammen med nesebåndfjæra, senere.

Ja, børsten er bare for å løsne dritten. Man pusser jo reint med propp eller pusselapp etter børsting? Ser ikke helt problemet.

Vel, når børsten er ødelagt før man er kommet halvveis gjennom løpet blir det fort en dyr pussemetode. Men jeg ser for meg at det kan være nyttig om det ikke blir reint uten.

Tredje runde med steaming nå, det er fremdeles noen små rødbrune prikker i bunn av de dypeste rustgropene. Forsøker å få "drept" absolutt all rust uten å slipe vekk noe stål, og på en slik måte at rifla fremdeles ser 170 år gammel ut. Er nesten utrolig at ei pipe kan se sånn ut utvendig, og likevel ha ganske brukbar rifling innvendig:

Finnes det børster som ikke blir ødelagt med en gang? Har prøvd, men halvparten av busta blir liggende i løpet og børsten er søppel etterpå.

Eneste reelle endring er vel at skyteprogrammet for årlig godkjenning blir endret for å passe antall skudd i magasinet, slik at man går tom på rett tidspunkt for magasinbytte-øvelsen. Vi hadde tilsvarende endring etter overgang fra revolver til pistol, da det ga lite mening med magsinbytte etter seks skudd. Ingen ting er forandret når det gjelder hjemmelsgrunnlaget for å skyte eller ikke skyte.

Håper dere ikke går lei av kammerlader-mekking... Bildene er litt ute av rekkefølge i forhold til de forrige, men sånn blir det bare. Han som solgte meg børsa opplyste at kammerstykket var rustet fast, den ble gjemt bort på en låve i 1940 og ikke funnet fram igjen før etter krigen. Da kan man forvente en del rust ja. I alle fall, da rustklumpen kom i hus var første bud å "Ta eller overta aldri et våpen, uten straks å forvisse seg om det er ladd". Så jeg stakk en pussestang inn fra munningen- og traff noe hardt i kammeret, drøyt halvannen tomme fra kammerbunnen. I hæ.... Er børsa ladd? Jeg sprayet godt med Ballistol i løpet, og lot den stå med munningen opp over natta. Neste dag slo jeg til hevarmen så hardt jeg turte, og jaggu åpnet den seg. Ingen kule, men ett eller annet var der i kammeret. Nå hadde det løst seg opp i oljen til en grøtaktig masse, grå av farge og litt svovelaktig lukt. Jeg fikk skrapet ut det meste fra kammeret, og skrudde ut pistongen. Prøvde å pirke ut av denne også, men massen var steinhard inni det tynne hullet. Kunne det være forsteinet krutt? Tente på i enden av pistongen, det putret og freste litt og så var det åpning helt gjennom. Det var forsteinet krutt ja! Etter forrige post med grovpuss, så var det på tide med litt matlaging. Geværsuppe efter gammel opskrift. Vel avfedtet Staal og jern koges i reent vand, indtil rusten er blevet mør. Derefter pudses med fiin karde. Mye bedre, men selv etter en times koking var det et grønnsvart hardt belegg i kammeret. Det er ikke rust, men et slags belegg som er dannet av kruttet virker det som? Er ikke løselig i vann eller olje. Det lot seg skrape av med en bit kobberrør, og kom ut som et gråhvitt støv. Litt bedre nå! Der var ingen gravrust under belegget fra krutt-restene i det hele tatt, jeg hadde forventet noe mye styggere da han sa den ikke hadde blitt åpnet siden før krigen. Det viser seg nå at den er ganske pen innvendig, både i mekanismen og i løpet. Det bare stygg gravrust på utsiden her og der. Stokken er også ganske hel, en liten sprekk helt forrest men ingen antydning til sprekker rundt låskassa der kammerlader-stokker pleier å ta skade av rekylen.

Sommerkveld ute på trappa, med en bayer og en isboks full av deler til grovpuss. Er bare snakk om rengjøring nå, løse opp skitt med Ballistol og bruke en myk nylonbørste. Senere kommer rustkonvertering.

Den 18-lødige kammerladeren hadde brukket nesebåndsfjær, og siden jeg har planer om å skyte med den må jeg ha noe som holder nesebåndet på plass. Med sveiseapparat og mer pågangsmot enn vett er det mye som går an... En bit flatt fjærstål (klipt av ei stakefjær fra Biltema, det er enkleste måten å få tak i tynt fjærstål) med en påsveiset klump. Jeg begynner å forme dene klumpen, og sliper bredden på hele greia til det passer så noenlunde. Så er det å måle opp lengden det skal kappes til: Etter kapping sveiser jeg på en stift som skal slås inn i stokken. Bruker da likesågodt den originale, brukne biten som sto igjen inni stokken. Filer vekk det meste av sveisen igjen så det blir skapelig, her avbildet sammen med en original fjær fra en 1860/67. Jeg mener disse skal være nokså like bortsett fra lengden: Det gjenstår en del puss og fintilpasning, må bøye litt på stiften slik at fjæra treffer helt riktig i sporet, men jeg tenker denne skal gå an å bruke.

Haha, nei dette er et kompass som visstnok var i en fiskeskøyte min oldefar eide. Skøyta er nok borte for lengst. Kompasset er tomt for sprit av en eller annen mystisk årsak, men alt annet er på plass. Det har en nå ubrukelig magnet bestående av noen tynne jernstaver, festet til en kompassrose av tykt papir med påtrykt mønster. Var sikkert ikke et veldig dyrt kompass da det var nytt.

Vel, jeg vet om et ca 120 år gammelt skipskompass som har mistet så og si all magnetisme og blitt ubrukelig... Men magnetene de hadde den gangen var kanskje ikke spesielt bra.

Visstnok vil det være noen som får melding om å søke på nytt i det nyeste digitale systemet , fordi det vil gi raskere behandling enn å fortsette med innboksen av "pseudo-digitale" søknader fra den første digitale løsningen.

Umulig å gi noe nøyaktig svar fordi dette alltid er en litt subjektiv vurderingssak. Det springende punktet er hvorvidt man kan stole på at han ikke vil gjøre noe dumt igjen, så i forhold til våpen er det kanskje skjerpende hvis han har såpass ukontrollert diabetes at han noen ganger mister kontrollen. Våpenforvaltning er ikke strafferett. Det må nok gå et antall år uten at noe nytt skjer, jeg vil gjette på tre år kanskje? Tre til fem år alt ettersom andre faktorer vi ikke vet noe om.