Per-S

Jeg forstår ikke problemet ditt. Først skifte av kikkertsikte. 4x forstørrelse er mer enn nok til å skyte en elg på 300 m avstand, du holder ikke roligere med større forstørrelse. ASV er en ekstra ting du skal tenke på om du ser en elg og gir deg ingen fordeler på elgjakt. Da må du både måle avstand og stille siktet før du kan skyte. Det har du ikke alltid tid til. Skyt deg inn på 200 m og sikt midt i opp til 250 m. Hold en halvmeter over om det er 300. Da kan du skyte med en gang dyret stopper og slipper fomling med avstandsmåler og siktestilling.

På denne haglen kan du få et inntrykk av kvaliteten på våpenet ved å se på tilpassingene rundt "utveksten" bakerst på løpene der denne går ned i baskylen. (Den kalles "dolls head" på engelsk.) Dette er det vanskeligste stedet å få en tett låsing. Dersom det på denne delen er god tilpassing uten slark er det opprinnelige håndverket av meget høy standard. Grunnen til at denne ekstralåsingen ble vanlig på 1870 og 80 tallet var bastante meninger fra en herre med navn Walsh. Han var editor i bladet Field, og det var datidens nettforum. Han mente at det ikke var nok med kun låsing av løpsbunten i bunnen av baskylen. Det måtte en ekstra låsing mellom toppen av løpsbunten og baskylen. I dag vet vi at det var unødvendig, men det ble mange varianter av slike låsinger. Greeners variant er i dag den vanligste. Men uansett så ble disse løsningene vanlige, og på billige hagler var de dårlig utført og var stort sett til pynt uten å være tilpasset slik at de overførte krefter.

Jeg har ladet opp noe ammunisjon med div RA 6,5x55 hylser og ulike fabrikat av tennhetter. I Dillon 550 fungerte CCI og Vihtavuori greit, magtech og winchester med noen få hetter som gikk tregt og Federal var håpløst dårlige. RWS ville jeg ikke kaste bort på denne ammunisjonen, men de har fungert greit. Det som er merkelig er at Federal hettene skulle være så dårlige, jeg har brukt rund 25 000 av dem uten problemer og plutselig er det bare ræva. Det kan være ulike produksjonspartier eller det kan være hylsene som har trange tennhettelommer. CCI har også fungert bra tidligere, men jeg så nå at de restene jeg hadde var med tre helt ulike emballasjetyper, så de er nok fra ulike årganger. Jeg prøvde 100 av to typer CCI og de oppførte seg likt. Som jeg skrev tidligere ladde jeg disse med 53 gr Ac 8700. Jeg testet en del av dem som var ladd med CCi hette og presisjonen var god nok, de holdt tier på 100 m skutt liggende uten støtte eller rem i et slitt jaktfeltløp.

Den du tok bilde av utendørs er kommet et trinn lengre i montering og har fått kjernen krympet fast i bøssingen, vi ser begynnelsen på ogivalen. Så skal tambakmantelen utenpå dette igjen, og eventuelt sporlys settes inn. Problemet med å huske alle detaljer er at det har vært mange ulike varianter som er blitt prøvd, og ammunisjonen har blitt kontinuerlig videreutviket. I tillegg til Norske varianter er det også solgt 12.7 MP varanter til mange land som har sin egen betegnelse.

De ståldelene er holder for penetratoren, det er så lenge siden utviklingen at jeg ikke husker hvilke varianter de hører til, og om alle er helt ferdige. Har en av dem et hulrom i bunnen er nok det for sporlys.

Det meste av militær ammunisjon har hardere tennhetter enn det meste av sivil ammunisjon. Det er for å tåle påkjenningene i helautomatiske våpen. Det finnes krav i spesifikasjonene for hvor kraftig anslag tennhetten skal tåle uten å bli avfyrt, og det finnes krav til hvor kraftig anslag som er nødvendig for 100% funksjon. Sivile tennhetter har ikke slike krav og de ulike fabrikatene varierer voldsomt. Et våpen som ikke fungerer med NATO ammunisjon i 7,62 har for svakt anslag, og det er reklamasjonsgrunn. Som kunde har du krav på å få et våpen som fungerer med alle vanlige ammunisjonstyper uansett værforhold. Ammunisjon etter NATO standard er vanlig i mange land. Selv om du bruker annen ammunisjon enn NATO, er det et tegn på for svakt anslag når våpenet ikke fungerer med NATO. Det er da kun et tidsspørsmål om når du får klikk med andre typer ammunisjon. Det er rett og slett ikke nok margin på anslaget når det er klikk med NATO.

Hvorfor rote med muffe, det er gjenger innvendig i låskassen på samme måte som innvendig i muffen. Bruker du gjengene i låskassen kan du kjøpe ferdige piper og sette dem inn uten børsemaker. Med muffe lager du deg kun en masse unødvendig arbeid som koster deg mye penger.

Jeg liker ikke kulekrutt, men dette var noen kg jeg kjøpte for å teste i litt grove magnumpatroner. Kruttet er begynt å bli kjemisk ustabilt og jeg må bli kvitt det. Det har fungert i 6,5x55, men er verken første eller andrevalget mitt. Det er det sikreste kruttet jeg har prøvd, det er umulig å få overladninger. I 340 Wby fikk jeg ristet 102 gr i hylsen uten trykktegn, men hylsen bulte så mye at det ble vanskelig å kamre patronene. Ellers er det som du antyder, det soter mye.

Cogswell & Harrison hører med til toppskiktet av hagleprodusenter i England. Kvaliteten har vært litt opp og ned, men det er vel normalt for et firma som har eksistert i 200 år. Jeg skrev tidligere i dag noe om en tilsvarende hagle i prosjekttråden. Du finner muligens noe av interesse der. Jeg antar at haglen din er med damaskløp. Men er den merket med "Nitro Proof"? På 1890 tallet startet Cogswell & Harrison med å lage baskylen i stål, disse første fikk stemplet "steel" på anlleggsfllaten i baskylen. Om den ikke er stemplet med steel er den nok i jern som er settherdet. Er du sikker på at det er original kolbe på våpenet? Normalt hadde disse engelsk skjefte og det er uvanlig at engelske hagler med to avtrekkere har pistolgrep sli som din. Originale skjefter har serienummer innvendig i utsparingen for avtrekkerbøyle.

Det er et interessant tema, det er skrevet litt om dette i boken "Alt om krut og litet til". Ellers er det "spesialister" på ulike nettsteder der resultatene er så ymse og ikke alltid å stole på. Ulike kruttyper kan påvirke rangering av hetter, men i utgangspunktet har mengden og typen sats mest betydning.

I denne diskusjonen kommer jeg på et gammelt sitat fra et skuespill som jeg synes er relevant. "Alle sier Jeppe drikker, men ingen sier hvorfor"

Jeg sitter nå å lader 6,5 på en 550 med magtech hetter. Alt for mye tull med hetteisetting. Har samlet opp rester av ulike hettefabrikat og skal bruke dem opp på treningsladninger for jaktfelt der presisjon og funksjon i våpenet er nesten uten betydning så lenge de går inn og smeller. Bruker også et "uegnet krutt", de siste restene med Ac8700 går nedi med 52 gr vekt..

Nei det er ikke det. For å sette fokus på hva som er rotårsaken til ulykker må man identifisere dem. Rapporter som ikke forteller ærlig og kompromissløst hva som har skjedd er verdiløse og bidrar til å tåkelegge problemer. Da blir manglende opplæring og ledelse fort et glemt tema. Når man for å skåne en persons rykte ved å skrive rapporter som unnlater å fortelle at vedkommende dreit seg ut blir det aldri fokus på at opplæring og ledelse kan ha sviktet, og at oppfølging av personell kan være mangelfull.

Dette er et reelt problem, både ved Norma, Raufoss og Lapuahylser i 6,5x55. I en Dillon presse er det ofte vanskelig å få flyt i ladingen fordi det kreves utrolig mye kraft for å sette i hettene. RWS fungerer, Magtech noenlunde og CCI husker jeg ikke da det er lenge siden jeg har brukt dem.

Nå kjenner jeg til ulykker i Forsvaret bedre enn de fleste. Det er en systematisk systemsvikt i Forsvaret når det gjelder ulykker. Det henger fremdeles igjen en forestilling om at ting skal feies under teppet og det skal fremkomme rapporter som konkluderer intetsigende med at det var et "uhell som ingen kan lastes for". En undersøkelsesrapport som ikke er ærlig og 100% riktig bidrar ikke til å sette fokus på det som er rotårsaken til mange ulykker. Et eksempel er personer som rett og slett driter seg ut og blir drept eller alvorlig skadd på grunn av sine egne dumme feil. I undersøkelsesrapportene etter slike hendelser er oftest konklusjonen "at ingen kan lastes for dette". Det er gjerne gjort i beste mening for å skåne etterlatte, men for å påpeke rotårsaker og for å iverksette målrettede tiltak er det katastrofalt.

For mange år siden kjøpte jeg en Cogswell & Harrison Avant Tout hagle til samlingen min. Den var grei i mekanisme og stål, med fint damask løp. Men kolben var sterkt mishandlet. Den var kuttet av rundt 2 cm og alle skarpe kanter var avrundet og det manglet kolbekappe. Det var montert en stor øyeskrue som rembøyle. Skruen lignet på den som finnes på noen Krag karabiner. Den var i tillegg gravd langt inn i kolben slik at den ikke skulle stikke langt ut. Ved avrunding av kolben var det fjernet treverk på tåen slik at kolben hadde tendenser til hengebuk. Så jævlig stygt at jeg ikke orket å ta et "før" bilde. Men kolben var origina og i fint nøttetre og jeg valgte å beholde den og reparere den. Etter å ha boret et hull på 22 mm der rembøylen hadde vært ble det filt til en plugg i passende nøttetre som ble limt inn i hullet. Det var også et hull for en mindre rembøyle som også ble plugget. For å få de rette linjene tilbake på kolben måtte jeg slipe ned undersiden for å bli kvitt hengebuken. Da måtte jeg fjerne sølvplaten for monogramm. Da ble det to hull til som måtte plugges. Som kolbekappe valgte jeg en tykk Beretta i nøttere. Da fremkommer det tydelig at det er en reparasjon. Selv etter å ha tatt bort så mye jeg treverk jeg turde av kolben er det fremdeles noen av de avrundete feltene som er synlig. Jeg turde ikke å bore større enn 22 mm ned i kolben selv om krateret etter øyeskruen var større, slik at det er ble synlig noen overganger der limfugen er større enn pluggen. Nå ser våpenet ut slik som en fin gammel engelskmann skal se ut med en klassisk rett kolbe. Våpenet i seg selv er også verd en omtale. Som det fremgår er det med original kuffert som fremdeles inneholder opprinnelige klikkpatroner merket med Cogswell & Harrison og originalt pusseutstyr. Bildene viser mekanismen som er en klassiker innen haglekonstruksjon. Mange kjenner den igjen fra moderne våpen, men opprinnelsen er det nok færre som kjenner til. Låsingen av pipene er det som kalles dobbel Purdy låsing der låsekilen har inngrep to steder under pipene. Denne konstruksjonen ble patentert i 1863. Våpenet har det som vi i dag tar som en selvfølge, en toppnøkkel som vi skyver sidelengs for å åpne haglen. Dette er også en gammel konstruksjon og kalles "Scott Spindle". Den ble patentert i 1865 av Scott. Før den ble vanlig var det ulike løsninger med hendler under eller på siden av haglen, men i dag er disse løsningene sjeldne. Mekanismen inne i haglen er en "Anson & Deeley boxlock" som ble patentert i 1875. Det er en mekanismetype der vekten av pipene når våpenet åpnes brukes for å spenne mekanismen. i dag tar vi det som en naturlig ting, men det var en nyskapning på 1870 tallet. Dette våpenet er trolig produsert rundt 1895 og er et av de første der baskylen er lagd av stål og ikke jern. Pipene er damask og er "nitro proof" slik at denne haglen ikke er kun for svartkruttpatroner. Da denne ble lagd var damaskpiper regnet for å være bedre enn stålpiper. Men når en undersøker gamle våpen så vær oppmerksom på at våpen merket "Fluid Steel" faktisk er damasksmidd og ikke bedre enn "vanlige damaskpiper", tvert i mot. Denne haglen er et eksempel på en konstruksjon som har blitt kopiert i de siste 150 årene, og kvalitetshagler fra de mer kjente produsentene bruker fremdeles denne konstruksjonen for sideliggere. Det er også over under hagler der en finner samme konstruksjonene. Om det er noen som har spørsmål eller ønsker flere bilder med detaljer så vet jeg ikke om trådstarter tillater det uten bilder.

Jeg har mye sluttet å se på løpene med borescope, det er alltid noen feil å finne. Resultatet er at jeg mister tilliten til at denne pipen presterer godt og da blir det ofte en usikkerhet. Dersom pipen presterer på skiven er jeg fornøyd og får tillit til den og bruker den til den ikke lengre presterer godt. Det handler om psykologi, det man tror på gir gode resultater. Hva betydningen av småfeil innvendig i løpet er for presisjonen er usikkert. Rent vitenskapelig er borescope et fantastisk verktøy for å forstå de mekanismene som ødelegger et løp ved bruk som slitasje og erosjon. Det gir kunnskap om hvordan produksjonsprosessene for en pipe påvirker brukbarheten og levetiden. De fleste løp får redusert hastighet og presisjon når krokodilleskinnmønster opptrer. Mye av årsaken til krokodilleskinn er volumforandringene i metallet når det varmes opp og når det endrer krystallstruktur. Det er fysiske effekter som skyldes egenskaper ved metallet og den legering som brukes. Et ideelt materiale for geværløp burde ha minimale endringer i krystallstruktur under bruk. Men så kommer krav til maskinerbarhet slik at vi ender opp med det gamle ordtaket at "uansett hvordan du snur deg så har du ræven bak". Mer kunnskap vil kunne føre til bedre løsninger og piper som presterer bedre.

Jeg slakter rundt 30 hjortevilt i året, mange av dem alene, derfor blir fokus for de fleste av mine kniver brukbarhet til jakt og slakting. Det er derfor jeg skriver at hver må se på sitt primære bruksområde og velge kniv som passer til det. Mitt valg er riktig for meg, men selvfølgelg ikke for alle andre. Min erfaring er nok med mer enn samekniv, men da jeg kjøpte de første turknivene var utvalget svært mye dårligere enn i dag. Det var heller ikke noe nettbutikker eller andre måter å skaffe seg kniver på fra utlandet. En var avhengig av det som var tilgjengelig i lokal butikk. Etter å ha blitt vant til samekniven og en stor bowiekniv oppfatter jeg mange kniver som for korte slik at de ikke gir samme effekten ved hugging som samekniven.

Jeg forstår synspunktet ditt. Det handler mer om kunnskap om hvordan en bruker en kniv, alle kniver kan bli ødelagt om de brukes feil. Derfor legger jeg liten vekt på tester som er mer eller mindre reklame. Derimot vektlegger jeg de faktiske opplysningene om egenskaper til ulike stål som @Metallurgenskriver om mye høyere. De gir muligheter for å velge en ståltype med minst mulig kompromisser til mitt bruk. Jeg vektlegger knivens egenskaper som kniv til jaktbruk høyest. Jeg vil ikke ha for store kniver, de blir uhåndterlige ved slakting. Til turbruk og flere dager på tur har en stor samekniv eller liten øks gjort jobben. Samekniven fungerer til å hugge ved til bålet og ikke minst kan en skjære brød med den uten å få skiver som ser ut som spiralloff. Det er min prioritering, ikke alle prioriterer slik, og hver må velge verktøy etter egne preferanser og ikke la seg lure av reklame som skryter enkelte kniver opp i skyene, det er som regel ikke sant. Jeg bruker øks fordi jeg liker å finne en tørrfuru eller gran som står oppreist, da kan jeg hugge meg inn i stammen og finne tørr ved relativt lett. Dette er vanskeligere med kniv.

Det er kjent at det ble brukt krag rifler under boerkrigen, men usikkert hvor de kom fra. Det er også kjent at boerne handlet våpen hos Steyr. Blant annet hadde Steyr fabrikken overtatt ca 5000 Guedes rifler som opprinnelig var produsert for Portugal, disse skal ha blitt sendt til boerne i sørafrika. Det er da sannsynlig at også krager produsert ved Steyr kan ha blitt solgt dit. Men jeg har ikke sett noen rapporter som dokumenterer nummer på våpen brukt i sørafrika. Det er ikke kjent huller i nummerserien som er levert til Norge, så eventuelle vrakede våpen må ha blitt vraket før kassene har blitt numerert. Altså før sluttkontroll.

Eller en liten øks. Denne kjøpte jeg hos en "yxesmed" litt nord for Mora i Sverige. Jeg vet ikke hvilke stål han brukte, men mannen var kjent som en dyktig smed, og øksen er utrolig god. Med øks går vedhugsten raskt slik at det blir mer tid til å nyte bålkaffe og medbrakt niste. Øksen veier 630 g med et litt for stort skaft. Sammenlignet med en Isak Strømeng kniv som veier 420g.

Browningen er en av de beste o/u hagler som er produsert, den er nok lagd av Miroku i Japan. Den er omtrent uslitelig. Om den ikke har utskiftbare "choker" så er det av liten praktisk betydning, det er forbausende mange som aldri skrur ut eller skifter choke på sine våpen. Slip ut trangboringen om den ikke passer så er dette et fantastisk godt våpen, langt bedre enn alt som selges i dag til priser under 25 tusen. Sammenlign med nypris på tilsvarende Browning.

Til militært bruk kan noen ammunisjonstyper være mye mer effektive med 14,5 mm kaliber. Spesielt om en skal ha sprenggranater. Den minste jeg har demontert er tysk 13 mm, da ble det mekaniske brannrøret som et urverk, men det var likevel plass til sikringsmekanismene og såpass med eksplosiver at det var virkning ved treff. For panserbrytende ammunisjon er det hastighet som er det viktigste, og bedre ballistikk på 12.7 vil gi seg utslag på rekkevidde. Men mine kommentarer var egentlig ment for bruk som presisjonsvåpen til langhold. Da er god ballistikk uten for mye rekyl det viktigste for praktisk presisjon. Presisjonen på militær ammunisjon som inneholder ulike komponenter vil alltid bli dårligere fordi det blir umulig å produsere slikt med rotasjonssymetri god nok for presisjonskyting.

Jeg legger meg flat, men til min unnskyldning må jeg innrømme at det er mer enn 50 år siden jeg leste diktet. Slik som tråden har utviklet seg videre synes jeg du kan gi meg kred for å ha vært forutseende.

Jo- det har vært fri flyt av AR rifler i Norge. For de som husker så var "lower reciever" i fritt salg i Norge og "upper receiver" registreringspliktig i Norge. I resten av Europe var det omvendt. Med en handletur til Sverige kunne man i tillegg til billig mat og alkohol kjøpe med seg noen upper receivere, og så kjøpte man resten av delene i Norge. Pussig nok ga dette ikke noe utslag på kriminalitetsstatistikken og vold med skytevåpen. Men det dokumenterte udugeligheten til saksbehandlerne i POD.