Per-S

Om man kan ta enkelthendelser er vel tvilsomt, da må det dårlige resultatet være påregnelig. Dersom skuddet sitter korrekt og ammunisjonen er innenfor lovens krav så er det de som har stilt krav til ammunisjonen som har gjort en dårlig jobb. Jegeren må stole på at det som blir krevd av utdanning på jegerprøvekurs og at de krav til våpen og ammunisjon som finnes i forskriften er korrekt og tilstrekkelig. Alternativet er at jegeren har et selvstendig ansvar for å velge våpen og ammunisjon som er "god nok". Da ville de som har lest debattene om "6,5 og elg" kunne bli straffet/kritisert fordi de viste at det var tvil om effektiviteten av patronen, og et dårlig resultat er påregnelig.

Skal man definere skadeskyting må det være tiden det tar før dyret dør, ikke hvor langt det klarer å løpe. Men for de involverte forskere er det uinteressant fordi det ikke kan måles i ettertid. Når en prøver å definere skadeskyting ved en parameter som kan måles i ettertid av autoriserte kontrollører kommer en fort ut på tynn is, eller man er i det bibelske regimet der man skal gå på vannet. I en tråd om hjortejakt skrev jeg om en av fjorårets hjorter som fikk en 286 gr Lapua mega gjennom begge lungene rett bak bogen en måneskinnsnatt. Jeg kunne stikke tommelen inn gjennom både inngangshull og utgangshull i brystveggen, og ett ribben var knust. Dyret ble ikke støkt, og vi observerte gjennom en IR spotter at dyret sto i ro i et buskas like ved skuddstedet. Der stod det, la seg ned, reiste seg og la seg ned flere ganger. Etter ca 45 minutter trakk vi unna for ikke å støkke det videre og for å la det dø i fred. Skadeskyting - eller ikke? Jeg har kjente som har skutt beitende elg og oppdaget at dyret hadde et dagsgammelt lungeskudd. Det er ikke alle dyr som har satt seg godt inn i hvordan de skal oppføre seg ved påskyting, de burde forså at de skal legge seg på rygg med bena sparkende i luften og utånde. Men heldigvis får vi nå forskere som skal gi fasit både på skadeskyting og fluktstrekning.

Modellen er fullstendig ubrukbar i den virkelige verden. Det er en teoretisk eksersis som legger til grunn antakelser som ikke stemmer i virkeligheten. Det uroer meg mye fordi det er slike forenklede modeller som blir akseptert og som vi må forholde oss til. Tidligere i tråden ble det diskutert hva som trigger fluktreaksjon, men dersom skytteren ikke lager lyd eller bevegelse etter skuddet kan et skadd dyr bli stående lenge, muligens flere timer. Blir det ikke støkt vil det finne seg et sårleie raskt og bli liggende, altså ikke skadeskyting om man finner det vommskutt dagen etter innenfor "godkjent" avstand. Skyter man på en hjort i bratt terreng der den kan flykte nedover er det utrolig hvor langt den kan gå og vi har definert en skadeskyting på et skudd som dreper i løpet av sekunder. Min oppfatning er at om en setter en ekspandert kule med stor nok diameter gjennom begge lunger så kan en ikke kalle det for skadeskyting om dyret går noen hundre meter, da har vi det som i engelsk lovgivning kalles "act of God". Jegeren har gjort sin jobb riktig, og så får dyret ta ansvar for resten.

Sluttstykker fra 202 og 200 STR går om hverandre, det samme med sluttstykker fra tidligere Sauer modeller og CG som er produsert på samme type låskasse.

Det finnes nok ingen fasit på hva som støkker dyret ved treff. Jeg opplever at svært mange dyr ruser ut på grunn av treffet, de har fått fluktreaksjon før munningssmellet kommer frem. Dette er ofte hjerteskudd. Mange av de andre fluktreaksjoner mener jeg er når skytteren tar ladegrep. Selve smellet reagerer dyrene sjelden på, bommer du så blir dyret nesten alltid stående til det får identifisert faren. Dersom jegeren er i ro uten å lage lyd blir ofte dyret stående.

Det burde være slik, men jeg er langt i fra sikker på det. Endringene i krav til storviltammunisjon fører til at ammunisjon med lavere letalitet tillates brukt. Dette skjer samtidig med at definisjon av skadeskyting blir formalisert. Alle som har drevet en del med jakt vet at dyr kan gå overaskende langt med gode treff, og dersom skadeskyting kun defineres ved flukstrekning vil endringene føre til økt antall rapportert skadeskyting. Det er også feil å ensidig fokusere på anslagsenergi som kriterium, letalitet er ikke en funksjon av anslagsenergi, men en funksjon av projektilets evne til å påføre dødelige skader, noe som er langt mer komplisert. Mye av denne tråden handler om hvilke nye patroner som nå kan skremmes opp slik at de tilfredsstiller kravet.

Motene skifter, det vet vi alle. Da magnumfeberen raste hadde alle de tøffe gutta en skikkelig fet magnumpatron. I fiskeverden er de tøffeste gutta de som kan få størst mulig fisk på tynnest mulig snøre. Der følger jegerne etter og de tøffe gutta nå er de som kan skyte det største dyret med den mest puslete ammunisjonen. Det er på tide å se på kravene i dyrevelferdsloven og de nye vurderingene og definisjon på hva som er skadeskyting. Husk på at det er levende dyr som kan føle smerte og redsel vi jakter på. Da skylder vi dyrene å bruke ammunisjon som vi vet er i stand til sikkert og raskt å avlive dyret vi jakter på med god margin. I denne tråden har det etiske aspektet uteblitt, men det er fremdeles en forutsetning for at vi kan jakte at jakten foregår på en måte som ikke setter jegere i vanry. Dersom man ikke er i stand til å håndtere et våpen som er kraftig nok til å gjøre jobben får en la være å jakte.

Den mest åpenbare juridiske forskjell er at disse to dyrene har ulike krav til anslagsenergi. Derfor er det ikke problemer med rådyr, men reinsdyrkalv krever samme energi som elgokser, og da oppstår en viktig juridisk forskjell. Du er ansvarlig for å dokumentere at våpenet og patronen oppfyller krav til anslagsenergi. Enten med fabrikantens opplysninger, eller annen dokumentasjon som er etterrettelig. Etter siste opplysninger vil du også få et dokumentasjonskrav dersom du har kappet pipen på våpenet. Vi kan anta at opprinnelig normal fabrikklengde er OK.

Så vidt jeg vet ble det satt ut muflon på Stord en gang tidlig i forrige årtusen. Derfor har vi muflon med i norsk opplisting av storvilt.

Ja takk, begge deler!

En bekjent som har gravd både i historien og i felt for å finne historien om Bjørn West kom til meg med noen ammunisjonsrester fra Matrefjellene. Det var korroderte rester av Lebelpatroner med rester av skinne på. De ble funnet ved en kjent tysk maskingeværstilling under en av kampene i området. Det tyder på at noen av de (marine)styrkene som deltok var oppsatt med Hotchkiss.

Jeg er kjent med de optiske begrensingene, men har nøyaktig samme oppfatning som M67. Når øyet tas med i vurderingen gir den økte lysmengden som treffer netthinnen et bilde som blir mer lyssterkt og bedre kontrast. Fargeopplevelsen blir også bedre når mer lys kommer frem, da virker både staver og tapper i øyet bedre.

Det var ikke ment som kritikk, men oppgitt trykkstandard for Krag har variert som dollarkursen. Uten at det er referert til noe håndfast om målemetode og oppsett er slike data verdiløse. Strekklappmåling gir helt grei sammenligning av trykk i ulike patroner når det skytes i samme våpen og helst annethvert av hver type. Ved å bruke f. eks. Rano ammunisjon beregnet for Krag som referanse vil en kunne finne ut om en ammunisjonstype har høyere eller lavere trykk enn referansen. Opprinnelig var Krag og svensk mauser ladd til samme trykk, senere har ammunisjon til Krag blitt ladd svakere. Årsaken var mest trolig både at det forekom noen våpensprenginger og at DFS skyttere slet ut mange løp i samme låskasse, det var nok ikke Kragen beregnet for opprinnelig. Ammunisjon for DFS skyting ble derfor ladd til lavere trykk enn de opprinnelige militære patronene.

Hva er det som er feil?

Hva er Kragtrykk? Trykkmåling av patroner er ingen eksakt vitenskap. På grunn av det dynamiske forløpet er det nesten umulig å måle virkelig trykk, derfor er alle målesystemer beheftet med systematiske feil. I tillegg vil alle måleoppsett ha innebygde feilkilder slik at uten å kjenne måleoppsett er sammenligning av trykk målt med ulike oppsett verdiløst. Krag ble utviklet med stukningssylindere på løpet som målemetode. Skal en vurdere moderne ammunisjon opp mot original trykkstandard må det måles med samme målemetode. Finnes noen av de originale trykkpipene fremdeles slik at en kan etablere en standard? Tvilsomt, da må man gjette på hva original trykkstandard vill blitt med dagens målemetode. I praksis gjøres en designvurdering av våpenet og eksperter vurderer at dette våpenet bør ikke ha høyere trykk enn x målt med vårt målesystem. Det blir da CIP eller SAAMI anbefalinger for patronen.

Riktig, som jeg skrev hadde kanonbåtene en svensk kanon (jeg tror det var TAK 61 som var betegnelsen) som ble endret fra 75 mm til 3"/50 for at Storm klassen skulle bruke samme ammunisjon som fregattene.

3"/50 kanon ble montert på fregattene i Oslo klasse da de ble bygd på begynnelsen av 60 tallet. Den hylsen du har er gitt som Marshall hjelp fra USA for å brukes på fregattene. Den originale patronen som du har hylse fra har blitt skutt, og tomhylsen brukt på nytt flere ganger med granat produsert på Raufoss ammunisjonsfabrikker. Den røde merkingen er fra siste gang denne hylsen ble omladd i 1982 på Raufoss. Mest trolig har den blitt ladd med øvelsesgranat uten sprengstoff da det i 1982 fantes rikelig med sprenggranater fra 1978-1980 på lager. Opprinnelig har den vært ladd med sprenggranat. Om denne hylsen bare har blitt brukt på fregatt er umulig å vite da det på kanonbåtene ble montert en svensk kanon som brukte samme type ammunisjon.

Jeg er fristet til å lage noen patroner for å få skutt med Krag Peterson. De originale blir fort for dyre til bruk om de skulle virke. Det er en mekanisme og system som må ha vært forut for sin tid, og opplevelsen ved skyting og håndtering av våpenet er vanskelig å vurdere uten å ha prøvd.

Uten å ta hele historien så ble Krag Peterson også produsert ved Karl Johans Vern KJV (marineverkstedet i Horten). Til sammen produsert 975 stk. Nr 1-200 ble produsert ved Carl Gustav Stads geværfabrikk (CG). Nr 201-300 ved KJV. Nr 301-700 levert av CG. Nr 701 975 fraKJV. Mye av delene brukt ved KJV ble produsert ved CG. For øvrig en meget interessant konstruksjon der spenning av hanen kastet ut tomhylse og slapp en patron ut av magasinet. Patronen måtte dyttes inn i kammeret med fingeren for å løse ut ekstraktoren.

Det er ikke så enkelt, 24 mm mottar uansett bare en tredjedel av det lyset fra et dyr som en lysåpning på 42 mm gjør. Men lyset som kommer inn gjennom objektivet må inn i øyet for å komme til nytte. Da må man ha en forstørrelse som samler lyset slik at alt kommer inn i øyet. Med 42 mm objektiv og 6x forstørrelse blir utgangspupillen på kikkerten 7 mm. Det passer for yngre, jeg er såpass gammel at jeg har 1,5-10 forstørrelse på min kikkert, da behøver jeg en pupillåpning i øyet på 4,2 mm for at jeg skal få alt lyset inn i øyet. Med en kikkert med 24 mm lysåpning vil forstørrelse mer enn 4x gi alt lyset inn i øyet, men det blir ikke mer lys tilgjengelig enn det som samles opp av objektivet. Med stor forstørrelse og liten lysåpning dannes bildet på en mindre del av netthinnen og blir mindre skarpt. Stor forstørrelse og stor objektivåpning gir et større bilde av dyret på netthinnen og det blir lettere å se detaljer.

Dette har blitt diskutert mange ganger, men det som er et faktum er at mengden lys fra et dyr som kikkertsiktet kan samle opp er proporsjonalt med arealet av objektivet. Objektiv på 24 mm fanger derfor opp en tredjedel av lyset som et objektiv på 42 mm gjør. Justeres forstørrelsen slik at alt tilgjengelig lys kommer inn i øyet har man altså tre ganger mer lys i øyet som kan brukes til å danne et bilde av dyret og trådkorset på netthinnen om man bruker 42 mm i stedet for 24 mm. Bruker man større objektiv blir det enda bedre. Det er derfor viktig å bruke kikkertsikter med stort objektiv (og noe forstørrelse) om en skal jakte i skumring eller om en skal se inn i mørke felt i skogen. Det er ikke uten grunn at tysk kvalitetsoptikk tradisjonelt var 1,5-6x42 for et "all round" sikte.

Nå tilhører jeg denne kategorien, men jeg aksepterer ikke at jeg er utgående, bare så du vet det M67. Jeg er oppvokst med sikkerhetsrutiner fra forrige årtusen og har blandete følelser for bruk av kammerflagg og sluttstykket tatt ut av våpenet. Ta ut sluttstykket fører jo for oss halvsenile til at vi kommer på jakt og på banen uten sluttstykke. Så går den dagen til helvete. Jeg tror heller ikke at dette har særlig betydning for sikkerhet, slike handlinger blir fort en sovepute som gjør at en slurver med basis våpenhåndtering. Når en pakker ut våpenet fra etui eller kasse skal det visiteres og legges på tilvist plass med munningen pekende i sikker retning og uten at munningen peker på andre. Om en har kammerflagg eller sluttstykket i bakre stilling er like lett å observere. Det viktigste er visitasjon av både våpen og magasiner før og etter skyting. (Det finnes noen sære mekanismer der kammerflagg er nyttig) Kammerflagg har en sikkerhetsmessig funksjon dersom en skal ha pause under skyting, og når det er manuell anvisning både for pistol og rifle. Bolt/sleide i bakre stilling, kammerflagg inn og magasin ut og lagt slik at det kan verifiseres tomt av standplassleder som går bak standplass. Selv om alle får beskjed om ikke å røre våpen i slike situasjoner har jeg for mange ganger sett skyttere som "bare skal". Derfor er kammerflagg en sikkerhetsforbedring i slike situasjoner. Som mange har uttalt før meg sitter sikker våpenbehandling mellom ørene og dersom det er mangler der hjelper ikke alle regler om kammerflagg og sluttstykke. Da kommer våpenet ut av emballasjen ladd og pekende rett mot andre skyttere. En fumlesone som i dynamisk kunne hjulpet, men om ikke sikkerhet er på plass mellom ørene blir også dette litt skuebrød. Når sikkerhetsbrudd oppdages er det viktig at standplassleder tar tak dette på en rolig å behersket måte. Det hjelper ikke å skjelle ut folk. Ta tak i det så tidlig som mulig og ta en rolig samtale med vedkommende der en forklarer sikkerhetskrav på en rolig måte. På de jegerprøvekursene og sikkerhetskurs pistol jeg underviser på fokuseres det mye på sikkerhet, og jeg tror de fleste av nybegynnerne har grunnlaget. Når dette så følges opp på banen tror jeg vi har gjort det som kan gjøres. Men, det er noen som rett og slett ikke har interesse av våpen eller våpenhåndtering, da tar det svært mye lengre tid å få sikkerhet inn mellom ørene. Hva som motiverer disse til å komme på skytebanen er en gåte.

Dette er vel bare delvis sant. I motsetning til Forsvaret er ikke politiet utsatt for målrettede angrep 24/7. Det gjør at politiet kan ha flere nivåer. Vi er enig om at når politiet skal være bevæpnet så må våpenet være skuddklart, men mange av vådeskuddene oppstår i situasjoner der politiet ikke har behov for å være bevæpnet. For mange vådeskudd inntreffer inne på stasjoner og i biler. Det er da i avstengte områder der bevæpningsbehovet ikke er til stede. Når det heller ikke er i forbindelse med tømming og visitering av våpen så må man se på andre årsaker. Mange vådeskudd er i "skal vise" situasjoner, og det avslører manglende respekt for våpenhåndtering samt hvem og hvordan instruksjon og trening i våpenhåndtering skal foregå.

Du har helt rett i at vådeskuddene ikke skyldes våpenet. Ellers skriver du mye og prøver å bagatellisere vådeskudd i politiet ved å påstå at det forekommer flere i Forsvaret. Det er fattigmannstrøst og bringer fokus bort fra det som er saken. Mange i politiet har for dårlig fysisk og psykisk trening til å bære og skulle bruke våpen på offentlig sted. I stedet for å kommen med generell opplæring i risikovurdering og håndtering noe som brukes for å redusere risiko ved utvikling av regler og prosedyrer, må en i denne diskusjonen analysere de hendelsene som eksisterer og se hva som er underliggende årsak til at det skjer vådeskudd på tross av at det eksisterer prosedyrer som skal forhindre vådeskudd. Konklusjonen er at vådeskudd kommer på grunn av for dårlig trening og for dårlig våpenkunnskap. I tillegg er det for dårlig kontroll på psykisk tilstand for tjenestemenn som får utlevert våpen for bruk i skarpe oppdrag. Så langt en enkel analyse, men for den enkelte tjenestemann som ikke har det som trenges for å kunne bruke våpen har det en karrieremessig følge. Derfor blir det likevel sertifisert noen tjenestemenn som ikke oppfyller krav.

Jeg registrerer samme forhold på mine bushing dier, det blir ikke redusert dia helt ned til skulderen. Men jeg mener det er gunstig for presisjonen. Denne upressede delen av halsen bidrar til å sentre hylsemunningen i kammeret slik at kulen treffer midt i løpet. Ofte ligger patronen "på bunnen" av kammeret slik at kulen er litt på skrå inn i løpet. Dårlig forklart, eller er det tydelig hva jeg mener? Jeg har vurdert å slipe av bushingen, men jeg bruker titannitridbelagte bushinger og da går det ikke.