Per-S

Oryx har et litt tvilsomt rykte i 6,5. Jeg ville valgt Swift A-Frame, det er en av de beste storviltkulene du får kjøpt.

Jeg mener å huske at Leif Øren i sin bok "Skytevåpenidentifisering" hadde noen henvisninger til rikosjetter. Du kan søke på rapporter fra Forsvarets Forskningsinstitutt og se om du finner noen ugraderte rapporter. Ellers er det bare å søke på nettet.

Det finnes veldig mye og gode data på rikosjettmekanismer. Grovt sett vil alle anslag under ca 26 grader gi rikosjetter i løsmasser (sand/jord), avhenger litt av deformasjon og massenes grovhet. Treff på plane flater gir rikosjett uansett. En blyholdig kule gir et forløp som er så langt fra et elastisk støt som mulig, og gir derfor mye lavere hastighet fra plane flater og en form på rikosjetten som gir stor luftmotstand. En kobberbasert kule vil gi større hastighet og bedre ballistikk for rikosjetten. En kobberbasert homogen kule kan lett rikosjere tilbake til skytteren, en blykjernekule svært sjeldent.

Hvorfor skal du kappe? Det gir deg bare lavere hastighet og mer smell. For å pirke litt på noe som vi alle gjør feil en gang i mellom, men som er viktig. Pipelengde er fra sluttstykkebunn til munning, løpslengde er lengden av den riflede delen inne i pipen.

Det første du må lære deg er at det er to generelle typer ender. Grasender og dykkender. Grasender lever stort sett av plantemateriale og kan mørnes, jeg ville tatt ut innmat før mørning. Mange dykkender lever i saltvann og spiser fisk og bunndyr, disse må flåes, renses og underhudsfettet fjernes før du prøver å mørne dem, ellers marineres de i sin egen tran. Generelt vil jeg anbefale at alle ender flåes og renses før modning. Fjern så mye av fettet under skinnet som mulig, det er lettere jo tidligere du flår dem. Mye av fiskesmak og annen usmak sitter i fettet, og om de mørnes med fett vil noe av smaken trenge inn i kjøttet. Selv stokkand beiter ofte i saltvann og spiser skjell og bunndyr, det kan gi (u)smak på kjøttet om du ikke er nøye. For det vi vanligvis kaller sjøfugl er det best å flå umiddelbart, da vrenger du frakken av relativt lett, og mesteparten av underhudsfettet følger med. @M67Du har vel jaktet ærfugl, hvordan gjør du det?

Slike planer er å oppfordre til gravrøveri!

Om man kan ta enkelthendelser er vel tvilsomt, da må det dårlige resultatet være påregnelig. Dersom skuddet sitter korrekt og ammunisjonen er innenfor lovens krav så er det de som har stilt krav til ammunisjonen som har gjort en dårlig jobb. Jegeren må stole på at det som blir krevd av utdanning på jegerprøvekurs og at de krav til våpen og ammunisjon som finnes i forskriften er korrekt og tilstrekkelig. Alternativet er at jegeren har et selvstendig ansvar for å velge våpen og ammunisjon som er "god nok". Da ville de som har lest debattene om "6,5 og elg" kunne bli straffet/kritisert fordi de viste at det var tvil om effektiviteten av patronen, og et dårlig resultat er påregnelig.

Skal man definere skadeskyting må det være tiden det tar før dyret dør, ikke hvor langt det klarer å løpe. Men for de involverte forskere er det uinteressant fordi det ikke kan måles i ettertid. Når en prøver å definere skadeskyting ved en parameter som kan måles i ettertid av autoriserte kontrollører kommer en fort ut på tynn is, eller man er i det bibelske regimet der man skal gå på vannet. I en tråd om hjortejakt skrev jeg om en av fjorårets hjorter som fikk en 286 gr Lapua mega gjennom begge lungene rett bak bogen en måneskinnsnatt. Jeg kunne stikke tommelen inn gjennom både inngangshull og utgangshull i brystveggen, og ett ribben var knust. Dyret ble ikke støkt, og vi observerte gjennom en IR spotter at dyret sto i ro i et buskas like ved skuddstedet. Der stod det, la seg ned, reiste seg og la seg ned flere ganger. Etter ca 45 minutter trakk vi unna for ikke å støkke det videre og for å la det dø i fred. Skadeskyting - eller ikke? Jeg har kjente som har skutt beitende elg og oppdaget at dyret hadde et dagsgammelt lungeskudd. Det er ikke alle dyr som har satt seg godt inn i hvordan de skal oppføre seg ved påskyting, de burde forså at de skal legge seg på rygg med bena sparkende i luften og utånde. Men heldigvis får vi nå forskere som skal gi fasit både på skadeskyting og fluktstrekning.

Modellen er fullstendig ubrukbar i den virkelige verden. Det er en teoretisk eksersis som legger til grunn antakelser som ikke stemmer i virkeligheten. Det uroer meg mye fordi det er slike forenklede modeller som blir akseptert og som vi må forholde oss til. Tidligere i tråden ble det diskutert hva som trigger fluktreaksjon, men dersom skytteren ikke lager lyd eller bevegelse etter skuddet kan et skadd dyr bli stående lenge, muligens flere timer. Blir det ikke støkt vil det finne seg et sårleie raskt og bli liggende, altså ikke skadeskyting om man finner det vommskutt dagen etter innenfor "godkjent" avstand. Skyter man på en hjort i bratt terreng der den kan flykte nedover er det utrolig hvor langt den kan gå og vi har definert en skadeskyting på et skudd som dreper i løpet av sekunder. Min oppfatning er at om en setter en ekspandert kule med stor nok diameter gjennom begge lunger så kan en ikke kalle det for skadeskyting om dyret går noen hundre meter, da har vi det som i engelsk lovgivning kalles "act of God". Jegeren har gjort sin jobb riktig, og så får dyret ta ansvar for resten.

Sluttstykker fra 202 og 200 STR går om hverandre, det samme med sluttstykker fra tidligere Sauer modeller og CG som er produsert på samme type låskasse.

Det finnes nok ingen fasit på hva som støkker dyret ved treff. Jeg opplever at svært mange dyr ruser ut på grunn av treffet, de har fått fluktreaksjon før munningssmellet kommer frem. Dette er ofte hjerteskudd. Mange av de andre fluktreaksjoner mener jeg er når skytteren tar ladegrep. Selve smellet reagerer dyrene sjelden på, bommer du så blir dyret nesten alltid stående til det får identifisert faren. Dersom jegeren er i ro uten å lage lyd blir ofte dyret stående.

Det burde være slik, men jeg er langt i fra sikker på det. Endringene i krav til storviltammunisjon fører til at ammunisjon med lavere letalitet tillates brukt. Dette skjer samtidig med at definisjon av skadeskyting blir formalisert. Alle som har drevet en del med jakt vet at dyr kan gå overaskende langt med gode treff, og dersom skadeskyting kun defineres ved flukstrekning vil endringene føre til økt antall rapportert skadeskyting. Det er også feil å ensidig fokusere på anslagsenergi som kriterium, letalitet er ikke en funksjon av anslagsenergi, men en funksjon av projektilets evne til å påføre dødelige skader, noe som er langt mer komplisert. Mye av denne tråden handler om hvilke nye patroner som nå kan skremmes opp slik at de tilfredsstiller kravet.

Motene skifter, det vet vi alle. Da magnumfeberen raste hadde alle de tøffe gutta en skikkelig fet magnumpatron. I fiskeverden er de tøffeste gutta de som kan få størst mulig fisk på tynnest mulig snøre. Der følger jegerne etter og de tøffe gutta nå er de som kan skyte det største dyret med den mest puslete ammunisjonen. Det er på tide å se på kravene i dyrevelferdsloven og de nye vurderingene og definisjon på hva som er skadeskyting. Husk på at det er levende dyr som kan føle smerte og redsel vi jakter på. Da skylder vi dyrene å bruke ammunisjon som vi vet er i stand til sikkert og raskt å avlive dyret vi jakter på med god margin. I denne tråden har det etiske aspektet uteblitt, men det er fremdeles en forutsetning for at vi kan jakte at jakten foregår på en måte som ikke setter jegere i vanry. Dersom man ikke er i stand til å håndtere et våpen som er kraftig nok til å gjøre jobben får en la være å jakte.

Den mest åpenbare juridiske forskjell er at disse to dyrene har ulike krav til anslagsenergi. Derfor er det ikke problemer med rådyr, men reinsdyrkalv krever samme energi som elgokser, og da oppstår en viktig juridisk forskjell. Du er ansvarlig for å dokumentere at våpenet og patronen oppfyller krav til anslagsenergi. Enten med fabrikantens opplysninger, eller annen dokumentasjon som er etterrettelig. Etter siste opplysninger vil du også få et dokumentasjonskrav dersom du har kappet pipen på våpenet. Vi kan anta at opprinnelig normal fabrikklengde er OK.

Så vidt jeg vet ble det satt ut muflon på Stord en gang tidlig i forrige årtusen. Derfor har vi muflon med i norsk opplisting av storvilt.

Ja takk, begge deler!

En bekjent som har gravd både i historien og i felt for å finne historien om Bjørn West kom til meg med noen ammunisjonsrester fra Matrefjellene. Det var korroderte rester av Lebelpatroner med rester av skinne på. De ble funnet ved en kjent tysk maskingeværstilling under en av kampene i området. Det tyder på at noen av de (marine)styrkene som deltok var oppsatt med Hotchkiss.

Jeg er kjent med de optiske begrensingene, men har nøyaktig samme oppfatning som M67. Når øyet tas med i vurderingen gir den økte lysmengden som treffer netthinnen et bilde som blir mer lyssterkt og bedre kontrast. Fargeopplevelsen blir også bedre når mer lys kommer frem, da virker både staver og tapper i øyet bedre.

Det var ikke ment som kritikk, men oppgitt trykkstandard for Krag har variert som dollarkursen. Uten at det er referert til noe håndfast om målemetode og oppsett er slike data verdiløse. Strekklappmåling gir helt grei sammenligning av trykk i ulike patroner når det skytes i samme våpen og helst annethvert av hver type. Ved å bruke f. eks. Rano ammunisjon beregnet for Krag som referanse vil en kunne finne ut om en ammunisjonstype har høyere eller lavere trykk enn referansen. Opprinnelig var Krag og svensk mauser ladd til samme trykk, senere har ammunisjon til Krag blitt ladd svakere. Årsaken var mest trolig både at det forekom noen våpensprenginger og at DFS skyttere slet ut mange løp i samme låskasse, det var nok ikke Kragen beregnet for opprinnelig. Ammunisjon for DFS skyting ble derfor ladd til lavere trykk enn de opprinnelige militære patronene.

Hva er det som er feil?

Hva er Kragtrykk? Trykkmåling av patroner er ingen eksakt vitenskap. På grunn av det dynamiske forløpet er det nesten umulig å måle virkelig trykk, derfor er alle målesystemer beheftet med systematiske feil. I tillegg vil alle måleoppsett ha innebygde feilkilder slik at uten å kjenne måleoppsett er sammenligning av trykk målt med ulike oppsett verdiløst. Krag ble utviklet med stukningssylindere på løpet som målemetode. Skal en vurdere moderne ammunisjon opp mot original trykkstandard må det måles med samme målemetode. Finnes noen av de originale trykkpipene fremdeles slik at en kan etablere en standard? Tvilsomt, da må man gjette på hva original trykkstandard vill blitt med dagens målemetode. I praksis gjøres en designvurdering av våpenet og eksperter vurderer at dette våpenet bør ikke ha høyere trykk enn x målt med vårt målesystem. Det blir da CIP eller SAAMI anbefalinger for patronen.

Riktig, som jeg skrev hadde kanonbåtene en svensk kanon (jeg tror det var TAK 61 som var betegnelsen) som ble endret fra 75 mm til 3"/50 for at Storm klassen skulle bruke samme ammunisjon som fregattene.

3"/50 kanon ble montert på fregattene i Oslo klasse da de ble bygd på begynnelsen av 60 tallet. Den hylsen du har er gitt som Marshall hjelp fra USA for å brukes på fregattene. Den originale patronen som du har hylse fra har blitt skutt, og tomhylsen brukt på nytt flere ganger med granat produsert på Raufoss ammunisjonsfabrikker. Den røde merkingen er fra siste gang denne hylsen ble omladd i 1982 på Raufoss. Mest trolig har den blitt ladd med øvelsesgranat uten sprengstoff da det i 1982 fantes rikelig med sprenggranater fra 1978-1980 på lager. Opprinnelig har den vært ladd med sprenggranat. Om denne hylsen bare har blitt brukt på fregatt er umulig å vite da det på kanonbåtene ble montert en svensk kanon som brukte samme type ammunisjon.

Jeg er fristet til å lage noen patroner for å få skutt med Krag Peterson. De originale blir fort for dyre til bruk om de skulle virke. Det er en mekanisme og system som må ha vært forut for sin tid, og opplevelsen ved skyting og håndtering av våpenet er vanskelig å vurdere uten å ha prøvd.

Uten å ta hele historien så ble Krag Peterson også produsert ved Karl Johans Vern KJV (marineverkstedet i Horten). Til sammen produsert 975 stk. Nr 1-200 ble produsert ved Carl Gustav Stads geværfabrikk (CG). Nr 201-300 ved KJV. Nr 301-700 levert av CG. Nr 701 975 fraKJV. Mye av delene brukt ved KJV ble produsert ved CG. For øvrig en meget interessant konstruksjon der spenning av hanen kastet ut tomhylse og slapp en patron ut av magasinet. Patronen måtte dyttes inn i kammeret med fingeren for å løse ut ekstraktoren.