Elgen

Jeg har tre Mausere og ingen frityrkoker, men jeg vet nå ikke om sexlivet er noe bedre av denn grunn.

Muligens et dumt spørsmål, men hvorfor velger dere Heens system fremfor å få rettet opp brystningen på kassa og skifte mellom vanlige piper ved hjelp av pipestikke og låskassenøkkel? Er fordelen kun at man kan skifte piper uten verktøy med bare håndmakt?

Hvis du eller noen andre er interessert i en 71/84, vet jeg om en som selger en særdeles strøken en. Prisen er også deretter, kr 12500. Ta i så fall kontakt med meg på pm for nærmere info (det er ikke jeg som er selger).

Tja, både olivenolje og rapsolje kan brukes til behandling av trearbeider som skal komme i kontakt med mat - boller, salatbestikk osv. Etter min mening er de uegnet til geværskjefter, knivskafter og annet som skal tåle utendørs bruk, da de ikke beskytter treet mot vanninntrengning. Olivenolje er klassifisert som ikke-tørkende olje (jodtall på 70-80), mens rapsolje er klassifisert som semi-tørkende (jodtall omkring 100). Begge tørker (egentlig herder) til en viss grad, men det går treeegt, selv med bruk av sikkativer. Til sammenlikning er valnøttolje, tungnøttolje og linolje alle klassifisert som tørkende oljer, med jodtall på 150-200. (Jodtall er for øvrig et brukbart, men ikke helt presist mål på oljers evne til å herde.) Jeg ser ikke noen grunn til å bruke noe annet enn tørkende oljer på geværskjefter.

Hmmm... er du sikker på det? Jeg hadde egentlig en formening om at Tru-Oil er basert på kokt linolje og en uretanharpiks, tynnet med white spirit og kanskje tilsatt en dæsj carnaubavoks. På flasken står det Its unique blend of linseed and natural oils dries fast and will not cloud, yellow or crack with age and resists water to prevent damage. Det forteller jo ikke så mye, og det er selvfølgelig godt mulig at det er tungnøttolje i den. Tru-Oil er rask å bruke og gir en pen og hard overflate, men jeg mener at veden absolutt bør mettes med "ekte" olje før man legger på Tru-Oil. Tru-Oil må brukes riktig, dvs. gnis inn og poleres av, ellers blir den som en dårlig lakk... For øvrig er Liberon Finishing Oil basert på (modifisert) tungnøttolje.

Jeg klikket meg inn på linken til Liers produkter som tikkam07 refererte til. Det er tydelig at markedsføringskunnskapene er bedre enn materialkunnskapene. Å påstå at kaldpresset linolje har bedre kvalitet enn kokt er på linje med å hevde at epler er bedre enn eplesyltetøy. Rå og kokt linolje er to ulike produkter, med ulike egenskaper. Jeg har litt erfaring med praktisk bruk av ulike planteoljer, deriblant linolje. Nå er ikke linolje lenger min favoritt, men jeg har erfart at dersom man skal oppnå et brukbart resultat med rå linolje, må oljen være av god kvalitet. God kvalitet er ikke ensbetydende med kaldpresset eller "jomfruolje" (et begrep som er stjålet fra olivenoljeproduksjon og som ikke gir mening med mindre vi skal spise oljen). Med god kvalitet mener jeg at oljen må være utvunnet, etterbehandlet og oppbevart på riktig måte. Rå linolje inneholder stort sett frie triglyserider av fettsyrene linolensyre (50-60 %), oljesyre (ca 20 %) og linolensyre (ca 15 %). Til forskjell fra andre planteoljer inneholder ubehandlet linolje også mye slimstoffer (nærmere bestemt polare glykoproteiner) som må vaskes ut før oljen er brukbar til trebehandling. Rå linolje av god kvalitet inneholder lite slimstoffer, er nærmest fargeløs (svakt gulskjær), lukter lite (skal ikke ha den karakteristiske lukten av gammel agurk) og mørkner lite når den herder. "Kokt linolje" er som Sako 30-06 skriver etterbehandlet utover den nødvendige fjerningen av slimstoffer. I gamle dager ble oljen kokt i store kar i flere timer eller dager. Nå produseres "kokt" linolje ved at oljen varmes opp samtidig som det blåses igjennom luft eller oksygen. I de fleste tilfeller tilsettes også et sikkativ, for eksempel koboltnaftenat. Kokt linolje får på grunn av varmebehandlingen en gyllen farge. Man kan si at kokt linolje er delvis herdet eller delvis polymerisert. Mens man i rå linolje har frie triglyserinder, har man i kokt linolje fått sammenkoblet triglyseridene i grupper (aggregater). Det er ikke helt korrekt å snakke om molekylstørrelse her, men man kan litt forenklet si at molekylene (egentlig aggregatene) i kokt linolje er 10-100 ganger større enn molekylene (frie triglyserider) i rå linolje. Derfor er kokt linolje mer viskøs (tykkere), og den trenger merkbart dårligere inn i treverket. Når oljen er ferdig herdet, enten den startet som rå eller kokt, er alle triglyseridmolekylene bundet sammen i et kontinuerlig nettverk. En siste type olje som bør nevnes er såkalt standolje. Det er linolje som er varmebehandlet uten tilgang på luft/oksygen. Standolje er tykk og seig og herder svært langsomt. Den er viktig for kunstmalerne, men vi som holder på med trearbeid bør styre unna. Hva er så best av kokt og rå linolje? Det får hver enkelt finne ut av selv. Rå linolje fungerer dårlig med mindre den kombineres med et sikkativ. Det utmerkede CCL oljesettet gjør nettopp dét, og det er ikke vanskelig å kopiere dette produktet hjemme på kjøkkenbenken (stikkord: rå linolje, alkannarot, koboltsikkativ, white spirit). Kokt linolje alene gir en pen og blank/halvblank overflate, men vannbestandigheten og holdbarheten er dessverre ikke allverden. En blanding av kokt og rå linolje i omtrent like deler, tynnet med et egnet løsemiddel, er slett ikke en dårlig oppskrift. Den tørker relativt raskt og gir et helt greit resultat, men det kan være vanskelig å få til skikkelig porefylling. Hva bruker jeg? Ikke linolje i det hele tatt, fordi det finnes bedre oljer. Mine favoritter nå om dagen er valnøttolje og tungnøttolje. Valnøttolje har en fettsyresammensetning som likner rå linolje, men den er naturlig fri for slimstoffer. Den krever bruk av sikkativ (eller evt. koking), men den mørkner/gulner så og si ikke, til forskjell fra linolje. En liten ulempe er at den avgir noe mer lukt under herding, samt at den har kort holdbarhet, men det kan jeg leve med. Tungnøttolje er noe for seg selv - den krever helt andre teknikker og et annet håndlag enn de tradisjonelle oljene, men resultatet står ikke tilbake for noe. Akkurat hvordan jeg bruker disse oljene har jeg ikke tenkt å røpe helt ennå - jeg har ennå litt prøving og feiling igjen før jeg er trygg på å anbefale dem for andre.

Skjellakken er løselig i sprit, og kan fjernes med en fille fuktet med rødsprit eller isopropanol. Hvis det var mye porer i stokken før du begynte behandlingen, kan det nok likevel være lurt å pusse ned slik du foreslår, for da blir polituren du har lagt på liggende igjen i porene som porefyller.

Jeg har lite erfaring med Schaftol, men det er mulig at silikoninnholdet kan skape problemer ved påføring av andre oljer. Jeg tror det skal gå bra, fremgangsmåten du beskriver virker grei nok, men kanskje du ikke ventet lenge nok før du tafset på stokken? La den gjerne stå i fred i et par dager etter polering.

Dette CCL settet med to flasker (Gunstock Polishing Kit, eller hva det nå heter) er ikke en stokkolje. Dette er et sett for "french polishing", franskpolering eller fransk politur som man sa før i tiden. Det er en teknikk hvor man ved hjelp av spritbasert skjellakk og en god porsjon håndlag får frem en blank overflate på en allerede behandlet stokk. Flasken med lys olje (rå linolje) brukes bare som smøring på filla for å hindre at polishen (brun skjellakkoppløsning) kleber fast i overflaten. Jeg har ikke hatt hell med å bruke håndflaten til franskpolering, men det er mulig andre får det til. Trikset for min del er å bruke bittesmå filler og begrense meg til et lite område av stokken om gangen. Jeg personlig vil ikke anbefale franskpolering på skjefter, kanskje med et lite unntak for hagler i streng engelsk stil, men det er nå min mening. Jeg sier ikke at dette settet er ubrukelig, langt i fra, men det brukes altså til franskpolering og ikke til tradisjonell oljebehandling. Det kan gjerne brukes oppå linolje eller CCL Red Root Oil, men oljen må være skikkelig herdet. Mange vil nok oppleve at franskpolering er en teknikk som det tar litt tid å lære seg før resultatet blir pent...

La nå folk få putte hva de vil i gryta. Det sies i Portugal at det finnes like mange oppskrifter på bacalhau (portugisisk stavemåte) som det finnes husmødre i landet. Det finnes ikke rett eller feil når det gjelder bacalhau, såfremt det inngår klippfisk i oppskriften. Jeg fikk en gang servert bacalhau i en tidligere portugisisk koloni i Vest-Afrika; retten inneholdt utelukkende lokale og for meg eksotiske grønnsaker i tillegg til norsk klippfisk. Det var kanskje den beste bacalhauen jeg har spist. I min bacalhau er det vanligvis både tomatpuré og paprika. Og rikelig med sorte oliven! Ingen av mine gjester har klaget (ennå). "Chilikrydder" (sånn blanding med nellik og allehånde i), som trådstarteren bruker, kommer ikke i nærheten av min bacalhau, men hver sin smak. Hva slags drikke foretrekker folket til bacalhau/bacalao?

For å svare på det siste spørsmålet ditt; jeg har vært med og slaktet noen elger skutt med 150 grs Hornady Interbond og 150 grs Winchester Powerpoint. Ikke mange dyr, men 5-6 stk i løpet av en sesong. Det var i særklasse de styggeste elgslaktene jeg har sett. Noen av dyrene trengte flere skudd pga. dårlig dybdevirkning. Kan ikke si at jeg så noen forskjell på disse to kulene, selv om Interbond skal være ei kule på høyde med Accubond. Min personlige mening er at 150 grs kuler (unntatt homogene kuler) ikke har noe å gjøre på elgjakt i .30-06.

Det er godt mulig at de nevnte ladningene viser seg å være trygge i ditt våpen, min innvending var først og fremst at du ikke burde hoppe rett på dem.

Saan, jeg bruker ikke QuickLoad, og kan derfor ikke svare konkret på spørsmålet ditt, men disse ladningene dine ligger godt over streken, i alle fall i børsa mi. Det er ikke først og fremst kruttmengden jeg reagerer på, men patronlengden på bare 82 mm. Nosleren er lang, og med 82 mm patronlengde stikker den dypt i hylsa og tar opp mye volum. Normakruttene har jeg ikke mye erfaring med, men jeg har ladet mye med 58,5 grs N150 - men da med de kortere 285 grs Woodleigh og Partizan, og med patronlengde 84 mm. Jeg syns absolutt du burde starte lavere.

Du finner begge deler på KEM i Oslo, se www.kem.no. Valnøttolje finnes også i de fleste matbutikker, men jeg vet ikke om den er noe bedre eller dårligere enn den du får fra f.eks. KEM.

Sier ikke at jeg er heeelt uinteressert i en sånn HC-klone, men føler ikke lenger den helt store iveren etter å vrenge lommeboka. Likte betraktelig bedre den siste klassiske utgaven som fortsatt hadde en liten choil i behold. Syns slett ikke den er kjedelig, jeg. Jeg har ikke noe imot sære eller nyskapende knivdesign (jeg liker til og med Spyderco sine), men til generell jaktbruk blir HC-klonen for "hårete" og ikke ideell i mine øyne.

Pussig sammenstilling av uttrykk, du. Jeg for min del har ennå til gode å treffe en harrytass som er bøgete, eller for den saks skyld en bøg som er blodharry Beklager offtopic, det skal aldri, aldri gjenta seg. Yeah, right... Da tipper jeg at du ikke har tilbragt mye tid i visse tyske byer, kanskje spesielt i Köln, hvor kombinasjonen av bøg og harry har blitt utviklet nærmest til perfeksjon. (For ordens skyld og for ikke å tråkke noen på tærne; vi snakker om STILEN og ikke legningen)

Et lite tips angående koboltsikkativ, det er muligens en fordel å velge et sikkativ som inneholder både kobolt- og zirkoniumsalter. Jeg vet ikke hvorvidt det er korrekt, men jeg har sett at koboltsalter omtales som "surface driers", mens zirkoniumsalter betegnes som "through driers". Jeg innbiller meg at mange såkalte koboltsikkativer i virkeligheten er kobolt-zirkoniumbasert (sikkativet jeg bruker er definitivt det), da de stort sett har erstattet blybaserte sikkativer (bly er også en "through drier"). For øvrig brukes koboltsikkativer ved produksjon av tyknede eller delvis polymeriserte oljer. "Kokt linolje" som fås kjøpt i dag er i virkeligheten ikke kokt, men produsert ved oppvarming med koboltsikkativ (naftenat, oktoat eller oleat) under samtidig tilførsel av oksygen. Benarolje inneholder også koboltoktoat i følge databladet, så det er nok en medvirkende faktor til suksessen bak blandingen av linolje og Benar blank.

Da tror jeg vi i fellesskap nærmer oss en løsning på det opprinnelige spørsmålet ditt. Jeg tror nok du har forstått setningen på tysk; den kan oversettes med "For øvrig dreier det seg ikke om et ekte sikkativ, men en harpiksløsning [Hovedinnholdsstoffer: Sykloheksanonharpiks, alkydharpiks, renset bensin]". Ut i fra dette vil jeg tro at middelet fungerer som herder hvis det blande i oljen (i forholdsvis høy konsentrasjon?) før påføring, men at det ikke vil fungere som herder på en allerede påført oljefilm. Nå forsto jeg ikke helt om det var Haarlem sikkativ i flasken du har, men disse gammeldagse sikkativene beregnet på ojebasert kunstmaling, som Haarlem og Courtrai sikkativ, er ikke så veldig godt egnet til våre formål. (For øvrig, om produsenten bruker kjente begrep fra klassisk malerkunst, betyr ikke det nødvendigvis at produktet har noe som helst med de gamle oppskriftene å gjøre).

Som man roper på elgen får man svar (gammelt jungelord) Sikkativer er egentlig utenfor mitt kompetansefelt, men jeg skal prøve meg på et svar. Først må jeg spørre deg Sako; er du sikker på at dette sikkativet ditt ikke er metallbasert? Står det spesifikt at det er metallfritt? Det er jo ikke alltid at produsentene forteller hele sannheten i innholdsfortegnelsen. Såvidt jeg kjenner til har ikke alkyder i seg selv noen herdende egenskaper på linolje eller andre planteoljer. De kan korte ned herdetiden hvis de blandes i oljen, men jeg tror nok ikke vi snakker om moen sikkativeffekt. På samme måte vil tilsetning av delvis polymerisert olje (f.eks. kokt linolje), eller oljer med høy andel av umettede fettsyrer (f.eks. tungnøttolje) korte ned herdetiden på ubehandlede oljer. Herding av planteoljer kan (veldig forenklet) beskrives som en radikalpolymerisering, hvor nærvær av metallsalter katalyserer reaksjonen (jeg angrer nå på at jeg ikke valgte polymerkjemi i steden for organisk, for da kunne jeg sikkert forklart det mer inngående). Det finnes også ikke-metalliske alternativer, f.eks. o-fenantrolin (kjapt patentsøk), men jeg tror ikke de er i alminnelig bruk, eller at de har noen fortrinn fremfor metallsaltene. Hvis denne påstått metallfrie herderen fungerer, kan jeg ikke se noe i veien for å bruke den. Hvis den ikke fungerer, ville jeg heller spandert noen kroner på et metallbasert sikkativ. Jeg bruker noe som jeg har kjøpt fra KEM (www.kem.no). Husker ikke i farten hva det heter, men det inneholder kobolt- og zirkoniumsalter som er løselige i olje. Jeg har god erfaring med å tilsette denne direkte i oljen i konsentrasjon på 0,5 %. Alternativt kan den fortynnes i valgfritt løsningsmiddel (terpentin for dem som mener at petroleumsbaserte løsningsmidler er skadelig for treverk, tennvæske eller white spirit for oss andre) til en konsentrasjon på rundt 5 % for påføring direkte på oljet treverk. Fettløselige metallsalter er garantert ikke særlig helsebringende, så jeg bruker alltid hansker når jeg arbeider med sikkativer. Etter at oljen er herdet, er metallsaltene bundet, og jeg anser dem som helt ufarlige. Oljer med koboltsikkativ er godkjent for treprodukter som kommer i kontakt med matvarer, så jeg er ikke bekymret for det. Kobolt- og zirkoniumbaserte herdere i konsentrert form har en ganske sterk blålilla farge, men i de mengdene vi bruker har de ingen som helst innvirkning på fargen på treverket.

Tror bestemt det er den norske kreasjonen 7,92x61, også kjent som "7,92 tung".

Jeg er faktisk litt usikker på hva dette er, men jeg kan fortelle deg hva det ikke er: Definitivt ikke noen Husqvarna 1600 eller 1640. Det er en ombygd "svenskemauser" av foreløpig ukjent modell (m94/m96/m38). Så vidt jeg kan se er tennstempelet kortet ned, hevarmen er smidd om, stokken er byttet og ser ut til å være i bøk. Pipa er kanskje den originale - i så fall mener jeg at det må være en m38.

Jeg likte i hvert fall ideen med blad og maler. De som klarer å få noe ut av et komplett sett med skaft- og sliremateriale, klarer garantert å få det samme ut av maler. For meg er det definitivt mer interessant å få velge skaft- og sliremateriale selv, og med maler vil utformingen på knivene uansett bli ganske lik. Strålende forslag! Angående stålvalg; jeg setter uansett min lit til at ekspertene gjør et utmerket valg, så jeg skal ikke rope høyt. Jeg støtter det foreløpige forslaget om ikke-rustfritt (med coating for dem som ønsker det) mens jeg stille hvisker Sleipner...

Nei. Men hvis du sier at børsa di sikkert går "midt i" med 200 grs Oryx bare fordi den gikk "midt i" i fjor med 150 grs Barnes X og "midt i" året før med ett eller annet som du ikke husker navnet på, og at du velger å ikke teste denne antagelsen før du drar på jakt, da tenker jeg at du har et og annet å lære om holdninger og etikk. Nå vet jeg heldigvis at du ikke sier eller mener noe slikt, så dette er kun et direkte svar på ditt noe spissformulerte spørsmål.

Ut i fra profilen på oppspenneren/løpsvelgeren ser det definitivt ut som en oppspenner. Det er da heller ikke så uvanlig å kombinere oppspenner med Greener-sikring.

Der er jeg nok ikke helt enig med deg. På tynnpipede rifler har jeg opplevd 15-20 cm treffpunktsforskjell med ulike ammotyper. Dette skyldes ikke først og fremst kulenes vekt eller ytreballistiske egenskaper, men ulike pipesvingninger. Det er en viss forskjell på å skyte inn med 5 cm overslag og 5 cm "underslag".