Elgen

Hmm... hvilket våpen snakker du om, egentlig? Belgisk Mauser M/1889? Trodde da ikke at Ola soldat har destruert så mange av dem? For du blander vel ikke sammen med "vanlig" M/1898? For øvrig er jeg ganske enig i listen din.

Du kan jo kjøpe min Sauer s/s fra 1954 og bytte over skjeftet. For 3500,- får du da et originalskjefte som er pent og velholdt, pluss reservedeler nok til en generasjon eller to. Høres ikke det ut som en god ide? Selvsagt med forbehold om at haglene er av samme modell/utforming. Det kan vi enkelt sjekke.

Det er vanskelig å se ut i fra bilder hvorvidt beddingen er bra nok, men stokken ser ut til å være "søylebeddet" med avstandsstykke (rør) rundt bakre skjefteskrue. Dette er i utgangspunktet bra, men det kan skape problemer hvis det ikke er korrekt utført. Jeg foreslår at du ser etter om røret er løst eller beddet fast, og at du sjekker at både låskassetangen og bare del av underbeslaget har kontakt med beddingen/stokken, og ikke bare med røret. Du bør også sjekke at magasinboksen ikke står i press mot kassa når alt er skrudd sammen. Det skal være litt klaring, men lett kontakt pleier ikke å skape problemer. En annen ting som bør utelukkes er at fremre skjefteskrue ikke bunner i låskassa før underbeslag og kasse får skikkelig kontakt med treverk/bedding. Dette kan gjøres f.eks. ved at du skrur til fremre skrue uten underbeslag og stokk, med bare underbeslag, og med både stokk og underbeslag, og måler avstanden med skyvelær mellom skruehodet og toppen av låskasseringen (eller kikkertmontasjen) i alle tre tilfeller.

Hmm... Er du sikker? Den Danish Oil'en som jeg har sett og kjøpt hos Jørn Jensen har vært fra Rustin's og ikke fra Liberon, men de har kanskje tatt inn noe nytt? Jeg finner også bare Rustin's på nettsidene.

Jeg ganske sikker på at du har mer greie på bil enn jeg har, men det aner meg at du som LR-mann ikke er helt nøytral når du uttaler deg om Landcruiser. Og du har kanskje ikke så mye praktisk erfaring med Landcruiser, eller? Jeg er enig i at stiv foraksel er å foretrekke på rene terrengbiler - da snakker jeg om kjøring utenfor vei, ikke på traktorveier, skogsveier eller dårlige grusveier som vi jegere vanligvis ferdes på. Jeg er imidlertid ikke enig i at det uavhengige fremre hjulopphenget (IFS) på Landcruiser er noe dårligere enn på andre firehjulstrekkere med IFS. At biler med IFS er uegnet til bruk på mindre farbare veier anser jeg som rent vås. Å velge en Landcruiser med stiv foraksel er ensbetydende med å kjøpe en bil som er minst 12 år gammel - om man da ikke får tak i en spesialimportert 170-serie "negerbuss" som det finnes sånn ca 3 stk av her i landet. Stiv foraksel forsvant med 80-serien som gikk ut av produksjon i 1997, hvis vi ser bort fra spesialutgaven LC105 som Forsvaret bruker, men som ikke er tilgjengelig sivilt her i landet. Jeg regner med at du med "tupperwaremodellene" sikter til 90 og 120, i så fall kan jeg opplyse om at også LC100 og 200 har uavhengig fremre hjuloppheng. Ingen av dem er rene terrengbiler, men de ser da ut til å fungere rimelig greit i bushen i alle verdenshjørner. Spørsmålet LR kontra LC kan kokes ned til hvorvidt man vil bruke tid og penger på å bytte motorer eller sveise rust. Jeg skal ikke påstå at jeg er helt nøytral, siden jeg kjører en 25 år gammel rusten LC med både stive aksler og bladfjærer foran og bak, men så har jeg heller ikke anbefalt noen å gjøre det samme.

Bare litt generell informasjon... Danish Oil leveres av flere ulike firmaer, men den vi vanligvis finner her i Norge kommer fra engelske Rustin's. Den inneholder visstnok tungnøttolje, men jeg har ikke latt meg imponere så veldig av resultatene jeg har fått til med denne. Det er i alle fall myyye white spirit i den. Jeg vet at mange tredreiere liker den, men de er ute eller litt andre egenskaper enn vi som pusler med skjefter. Liberon sin treolje heter Finishing Oil. Den inneholder behandlet tungnøttolje, samt harpiks av et eller annet slag, og den er etter min mening et vesentlig bedre produkt enn Danish Oil, i alle fall når det gjelder våre sysler. Chestnut oil eller kastanjeolje har jeg ingen som helst erfaring med. EDIT: Ut i fra det jeg i farten kunne finne om fettsyresammensetningen i kastanjeolje, er den å betrakte som en ikke-herdende olje. Den er i så fall mindre egnet for oss. Tredreiere bruker ofte ikke-herdende oljer (til og med vaselinolje) på produkter som ikke utsettes for vann.

Innvendinger har jeg ikke, men jeg foreslår at du prøver å helpresse noen store riflehylser i Co-Ax'en før du bestemmer deg. Jeg har Co-Ax selv, og jeg er godt fornøyd med den, men jeg føler vel at jeg må bruke litt mer krefter med den enn med de store O-pressene. Har ikke regnet på eventuelle forskjeller i utveksling, men den føles rett og slett ikke like "kraftig" som en skikkelig O-presse, og pga. konstruksjonen er den er enda mer kilen på at benkeplata må være solid. Helst bør den monteres litt innenfor kanten på benken, med de to glidestengene løpende gjennom hull i benken. Jeg selv har tenkt å kjøpe meg en Lee Classic Cast, ikke som erstatning, men som supplement.

Ok, jeg skjønner. Å slå gjenger på pipa er i seg selv ikke noe problem (for øvrig gjøres det ikke ved sliping, men ved dreiing eller skjæring). Nå vet jeg ikke hvordan Tanfo'en din ser ut, men med mindre du har lang pipe som stikker 15-20 mm utenfor sleiden, kommer du nok ikke langt ved å bare gjenge den opp, er jeg redd. Da må du i så fall få laget et overgangsstykke som skrus eller hardloddes fast i pipa. Innvendige gjenger i løpsmunningen er en teoretisk mulighet, men jeg har aldri sett annet enn .22 dempere med denne løsningen. Ny lang pipe med ferdige gjenger høres for meg ut som et både bedre og sannsynligvis billigere alternativ. Det er heller ikke helt uproblematisk å få pistoler med Browning-type låsesystem til å funksjonere tilfredsstillende med lyddemper, men det er du kanskje kjent med?

Intersport i Bogstadveien tar vel fortsatt pistoljobber. Vet ikke om de gjør jobben selv eller sender bort. Men hva mener du med slipe ned løp for å montere demper?? Er du sikker på at du vet hva du ønsker?

Mitt forhold til øl kan umulig beskrives med noen fattige linjer på et internettforum, men jeg prøver meg på en kort oppsummering av mine personlige meninger, erfaringer og følelser. Norsk, dansk og tildels svensk øl holder generelt høy kvalitet og står ikke tilbake for det man finner på kontinentet. Tsjekkisk øl anser jeg som en smule oppskrytt - stort sett godt, men ordinært og uspennende (og svakt, til tross for at de fleste lar seg lure av at tsjekkerne angir "styrken" i grader, ikke prosent). Jeg takker ikke nei til en duggfrisk Krušovice eller Kozel til tsjekkisk pris, men jeg ser ingen grunn til å drikke importert tsjekkisk pils her hjemme. Polsk og russisk øl har vært en positiv overraskelse - spesielt er russisk ferskøl noe jeg håper jeg får anledning til å utforske nærmere. Tysk øl er spennende nok til at det burde fått et avsnitt for seg, men siden det er så godt kjent, nøyer jeg meg med å trekke frem noen av favorittene: Spaten (pils), Weihenstephaner (Hefeweizen) og Sion (Kölsch). Jeg håper for øvrig at nordmenn etterhvert får øynene opp for Kölsch som et alternativ til de lette pilstypene som oversvømmer landet vårt om sommeren. Nederland som ølnasjon forbigår jeg i stillhet. Pils er pils nesten uansett hvor man befinner seg, og nederlenderne har bidratt med lite, bortsett fra å eksportere Amstel og Heineken til alle verdenshjørner, lisensbrygget under annet navn og kamuflert som lokalt øl. Forresten fortjener de vel den tvilsomme æren for å ha oppfunnet den supersterke pilsen, og jeg må noe motvillig innrømme at f.eks. Grolsch Kanon (11,6 % alk.) faktisk gjør seg godt når man febrilsk prøver å få liv i grillen på en vindfull og altfor kald sommerdag. Søreuropeisk øl har jeg heller ikke mye å si om. Av "industriølene" anser jeg portugisiske Sagres som det beste, mens korsikanske Pietra, brygget delvis på kastanjer, er noe av det mer spennende. Skal man finne virkelig spennende øl i Europa må man bevege seg bort fra undergjæret øl og reise til Belgia. Gjennom en god venn og kollega i Gent var jeg så heldig å få prøve det legendariske Westvleeteren for noen år siden, og siden har jeg vært hektet på belgisk øl. Nå er Westvleeteren bortimot umulig å få tak i, men heldigvis finnes det øl fra Rochefort, St. Bernardus og Kasteel som smaksmessig ligger i samme gate. Polet her hjemme har vært flinke til å ta inn belgisk øl - interesserte kan f.eks. prøve Rochefort 12 eller den lysere og lettere tripelen fra Slaapmutske. Begge er blant mine absolutte favoritter, sammen med Kasteel Brune, som ennå ikke finnes i polets utvalg, dessverre. Gueuze og Lambic har jeg ennå ikke lært å sette pris på, men det kommer sikkert. Jeg drikker med glede både irsk stout og engelsk bitter, men det er langt mellom de smaksmessige overraskelsene. Fuller's og Young's har i siste årene kommet med noen gode og litt spennende ales, og butikkjeden Marks & Spencer har under sitt navn en IPA som overgår alt annet britisk butikkøl som jeg har vært borti. Engelsk eplesider er også noe jeg setter stor pris på, men det blir et annet kapittel. Jeg er evig takknemlig overfor amerikanerne som startet mikrobryggeritrenden og "gjennoppdaget" øltyper som IPA, amber og porter. Jungelen av amerikanske mikrobryggerier har jeg såvidt begynt å utforske, og kvalitetsmessig står de i sterk kontrast til de store kommersielle aktørene der borte. Shiner og Sam Adams tilhører muligens siste kategori, da de har en viss utbredelse, men de leverer likevel godt øl. En av de mer spesielle ølopplevelsene mine var i Beijing i fjor, da jeg bestilte en flaske Yanying og kelneren smilende svarte "Would you like your beer warm or cold, sir?" Jeg gikk for kald, siden det var bortimot 40 grader ute. Jeg lærte senere at kineserne foretrakk ølet romtemperert om sommeren, og gjerne oppvarmet om vinteren. Jeg er så heldig å få reise endel i forbindelse med jobben, men her hjemme holder jeg meg for det meste til norsk eller annet skandinavisk øl. Av pils foretrekker jeg Dahls (ja, nemlig!), kanskje mest fordi jeg er skaptrønder og tilbragte endel studieår i Trondheim. Det blir en harrytur til Sverige i ny og ne, og da er det helst Arboga eller Mariestads jeg fyller kvoten med. Handler jeg øl på polet, går det helst i ale fra et av småbryggeriene - jeg er veldig svak for Håndbryggeriets IPA og Ardenne Blonde, samt danske Raasted Imperial Stout - eller kanskje noe belgisk hvis jeg føler meg rik. For det er ikke hver dag jeg er øltørst nok til å betale nesten 70 kr for en 0,33l flaske med Rochefort 12.

Mine kjære kranglefanter, uten at vi skal gjøre dette altfor komplisert, syns jeg vi skal huske på at hele kruttladningen, i form av forbrenningsgasser, også skal ut av pipa etter at kula har forlatt munningen. En ladning på f.eks. 100 grs krutt omdannes til ganske nøyaktig 100 grs gass (ikke eksakt, men temmelig nære). Hastigheten på kruttgassen som strømmer ut av munningen bestemmes av munningstrykket og er høyest rett etter at prosjektilet har forlatt pipa (tenk champagnekork). Innledningsvis er den flere ganger høyere enn prosjektilets utgangshastighet, men den avtar raskt etterhvert som munningstrykket faller mot null. For patroner ladet med røyksvakt krutt kan man litt forenklet anta at gasshastigheten i gjennomsnitt er ca 1200 m/s. (Med gjennomsnitt mener jeg ikke gjennomsnittet av ulike patroner eller kalibre, men gjennomsnittshastighet gjennom tidsintervallet fra kula forlater munningen til munningstrykket har nådd null). Både maksimal og gjennomsnittlig gasshastighet avhenger riktignok av mange faktorer, deriblant patron/kaliber, kruttype, kammertrykk og løpslengde, men feilen man gjør ved å anta 1200 m/s for alle røyksvake riflepatroner er i virkeligheten neglisjerbar. Hvis man så setter seg ned sammen med Newton og regner på prosjektilets og kruttgassens bevegelsesmengde (masse x hastighet), vil man oppdage at kruttgassenes bidrag til rekylen er betydelig - i størrelsesorden 20-30 % for normale patroner og oppimot 50 % for de mest hysteriske patronkreasjonene. Det finnes nok av brukbare rekylkalkulatorer på nettet til at jeg ikke anser meg forpliktet til å beregne den teoretiske rekylen fra ulike .416 patroner, så jeg hopper derfor elegant til konklusjonen: Av to patroner som lades til samme hastighet med samme prosjektil, men som har ulikt hylsevolum og dermed ulik ladevekt (og eventuelt ulik kruttype), vil patronen med størst hylsevolum og ladevekt også teoretisk sett gi mest rekyl - til tross for at den opererer med et lavere kammertrykk og fortrinnsvis lades med et mer saktebrennende krutt. Selvfølgelig forutsetter vi da samme våpenvekt og -utforming. Så lenge kruttene har brennhastighet som er noenlunde egnet for de aktuelle patronene, vil prosjektilets akselerasjonskurve være forholdsvis lik for de to. Riktignok vil den største ha en noe langsommere trykkoppbygning og dermed innledningsvis langsommere prosjektilakselerasjon (muligens på bekostning av et høyere munningstrykk og gasshastighet, ikke sant?), men så lenge vi snakker om .416 Rem kontra .416 Rigby, ladet med f.eks. N150 kontra N160, har jeg vanskelig for å akseptere at høyere brennhastighet vil resultere i målbart eller følbart raskere eller "skarpere" rekyl - vi skal tross alt akselerere samme prosjektil til samme hastighet i samme løpslengde. Uten at jeg har noen tall å vise til, tør jeg påstå at marginale forskjeller knyttet til brennhastighet trygt kan neglisjeres i forhold til forskjellen i rekyl knyttet til 15-20 grs krutt. Rekylbidraget fra 20 grs ekstra kruttgasser som skal ut gjennom tuten i anslagsvis 1200 m/s bør være både målbart og følbart, men forskjellen i rekyl er fremdeles ikke veldig stor - totalt ca 6 % (kjapt overslag basert på 400 grs kule i 730 m/s med henholdsvis 85 og 105 grs krutt, ta det med en stor klype salt). Men andre ord spiller faktorer som våpenvekt og ergonomi større rolle. Jeg har bevisst unnlatt å definere begrepet rekyl - snakker vi om våpenets hastighet, bevegelsesenergi, impuls eller bevegelsesmengde? Velg selv, for det spiller ingen rolle i akkurat denne sammenlikningen. Bevegelsesmengde er absolutt enklest å forholde seg til, og etter min mening et greit mål for rekyl, i alle fall så lenge vi ikke skal sammenlikne ytterpunkter. Hvordan stemmer teori og praksis, og er forskjellen mellom dem stor nok til at den kan føles? Vel, jeg har ikke noen praktisk erfaring med .416 Rem og .416 Rigby i våpen med samme vekt, balanse og stokkutforming, så jeg lar være å uttale meg. Jeg har skutt litt med .416 Taylor (ikke Remington) og litt mer med .416 Rigby, men riflene var så ulike i vekt og utforming at det blir som å sammenlikne epler og bananer. Jeg kan heller si et par ord om hvordan jeg opplever forskjeller i rekyl i ett og samme våpen, med samme kulevekt og utgangshastighet, men med ulikt krutt. Da jeg utarbeidet ladninger til .404 Jeffery'en min, prøvde jeg først N140 og N150. Med 78 grs N150 fikk jeg i overkant av 700 m/s og var igrunn godt fornøyd, presisjonen var fin og rekylen var tung, men absolutt til å leve med (børsa veier snaut 4 kg). Ettersom det fortsatt var god plass i hylsa, var jeg nødt til å prøve N160. Etter forsiktig utprøving basert på data fra en gammel VJ årbok, viste det seg at 90 grs av min lot N160 ga samme hastighet som 78 grs N150. Trykket var som ventet lavere, men rekylen hadde økt merkbart og var på grensen til det ubehagelige. På 92 grs N160 ga jeg meg. Hylsa var nesten full, trykket var fortsatt moderat, kronografen viste 730 m/s og rekylen var direkte ugrei. Jeg presisjonstestet alle tre ladningene i benk i løpet av en ettermiddag, og forskjellen i rekyl var merkbar nok til å overbevise meg om at 78 grs N150 og 700 m/s var tilstrekkelig for min del. Og for ordens skyld - diesel har faktisk litt høyere energiinnhold per liter enn bensin, men forskjellen er ikke stor. Omtrent som forskjellen på .416 Rigby og .416 Remington, tenker jeg.

Nå tipper jeg at du snakker om rekylkappe og ikke rekyldemper? I så fall syns jeg det er like greit å lime rekylkappa til stokken. Da er det lettere å få en pen overgang mellom kappa og stokken, og du får samtidig forseglet endeveden mot fuktighet. Skruene kan med fordel erstattes med treplugger. Hvis du senere ønsker å bytte rekylkappe, går det greit med en fintannet sag. Liming av rekylkappa er selvfølgelig ikke en veldig god ide på våpenkonstruksjoner hvor låskassen er festet med langsgående bolt gjennom kolbehalsen, men det er forhåpentligvis åpenbart for de fleste.

Hmm. Jeg vil ikke gi den oppfordringen min ubetingede støtte. Jeg har hittil hatt Pachmayer Decelerator på alle riflene mine, men har nå montert et par Limbsaver, etter mye rosende omtale i andre fora. Jeg tror nok jeg går tilbake til Decelerator neste gang. Limbsaveren er ikke dårlig, men den er lite holdbar i forhold til Decelerator. Den blir raskt frynsete i kantene ved normal bruk, og den tåler dårlig å bli utsatt for stokkolje eller annen olje. Dessuten er den et helvete å slipe/tilpasse, men det slipper man heldigvis unna om man har fabrikkstokk og finner en kappe som er tilpasset stokken. Når det gjelder rekyldemping, opplever jeg Limbsaver som litt bedre enn Decelerator på lette rifler med rask og skarp rekyl. På grove børser med tungt og langsomt skyv vil jeg påstå at Decelerator er minst like god. Det er i alle fall min erfaring.

Flott å se at Kammer-ånden lever i beste velgående! HV-mausere i .30-06 vokser fremdeles på trær (tror forresten jeg skal plante et slikt Mauser-tre i hagen, mellom kirsebærtreet og 9mm-busken), og ikke engang en gammel Mauser-nostalgiker som jeg vil hevde at det er helligbrøde å bygge den om til ei skikkelig jaktrifle. Derfor syns jeg du skal gi den til noen som vet å sette pris på den og som vil bruke den og ta godt vare på den. Gjerne en ung entusiast som pr. i dag kanskje ikke har økonomi til å gjennomføre kostbare og i alle henseende ufornuftige customprosjekter, men som har drømmer og ambisjoner og som er fast i troen på at det kommer en dag i morgen. Et individ med hjerte, et menneske som får en tåre i øyekroken av bildene fra Hyperlink, Raudnakke og Purdey; en from og uskyldsren ung mann eller kvinne som ennå ikke har tatt skitne ord som "taktisk", "lyddemper" eller "glassfiber" i sin munn, men som i steden kan glede seg over godt håndtverk og som føler begjæret bruse varmt i blodet ved synet av klassiske britiske linjer i lekent samspill med tysk ingeniørkunst av det nøkterne slaget, fra en tid da ingeniører fortsatt var ingeniører og ikke økonomer; en tid da lille Horst ikke engang var påtenkt hjemme hos Herr und Frau Blaser. Jeg vet ikke om en sådan sjel finnes blant den oppvoksende garde av jegere, skyttere og våpenentusiaster, men dersom du finner ham eller henne, skal jeg med glede bidra til å lede vedkommende inn på Den Rette Vei.

Jeg har ikke allverdens erfaring med dette kaliberet, men jeg har skutt litt med Fiocchi sine sorte teflonbelagte(?) blykuler. Jeg kjøpte dem på XXL, så det er kanskje disse du sikter til? Presisjonen med disse var minst på høyde med god mantlet ammo, og jeg så ingen tegn til blyavleiring. Slitasje mener jeg at du kan se bort i fra i denne sammenhengen; da er det nok viktigere å styre unna hardt ladet mantlet ammo ment for politibruk (f.eks. Hirtenberger). Har du hørt med Jaktdepotet? Jeg Kjøpte en 500-pakning Partizan FMJ fra dem til en hyggelig pris for et par år siden. Helt grei ammo, og ikke veldig hardt ladet, såvidt jeg kan bedømme.

Jeg vet at jeg i følge enkelte banner i kirka nå, men for laminatstokker er det faktisk bare en ting som gjelder: Epoksy. Jeg har aldri klart å utnytte laminatstokkenes potensiale for stabilitet ved hjelp av oljefinish. Krysslaminat suger vann nærmest uansett hva slags oljelurium man påfører, mens med skikkelig epoksy blir det både tett og pent om det gjøres rett. Tru-Oil er et halvveis brukbart alternativ, men ikke på langt nær like godt. Og til dem som som måtte mene at epoksy er et skjellsord, hva tror dere laminatstokken er limt med?

Jeg har ikke lest Seven Troop, men alle de andre bøkene som McNab har "skrevet" hittil. Jeg må innrømme at jeg syns de er riktig så underholdende, men med unntak av Bravo Two Zero og Immediate Action, er jeg overbevist om de ikke er skrevet av McNab eller noen med seriøs militær bakgrunn. De siste romanene tror jeg ikke engang er korrekturlest av McNab (eller Steven ettellerannet som han visstnok heter i virkeligheten). Til det er de faktiske feilene er for mange og BS-faktoren for høy. "Ghost writers" er heller ikke et helt ukjent begrep innenfor denne sjangeren. Siden Seven Troop utgir seg for å være selvbiografisk og ikke en spenningsroman, er det grunn til å tro at McNab har hatt i alle fall noe å gjøre med boken, men jeg kommer ikke til å ta alt for god fisk når jeg engang leser den (for det kommer jeg sikkert til å gjøre). Litt off topic, men Chris Ryan, tidligere kollega av McNab som skriver innenfor samme sjanger, har jeg forlengst sluttet å lese. Bøkene er tildels dårlig skrevet og det er helt åpenbart, selv for en avdanket sofakriger som meg, at forfattereren (forfatterne) ikke har noen operativ erfaring.

Vel, siden du ikke spesifikt sier at du har noe imot Mauser, tør jeg minne om at 9,3x62 faktisk er skreddersydd for M98-kassa. Kunne det kanskje være aktuelt for deg å skifte pipe på seksogenhalven i stedet for å bytte ut børsa?

Vel... jeg skjønner jo at du er ute etter å lage enda en tråd om den hypotetiske fortreffeligheten av Ballistic Tip på storvilt. Personlig syns jeg at temaet ble utdebattert i denne tråden din. Jeg sitter som kjent ikke med fasiten her, men jeg har merket meg at mange våpenskribenter og erfarne jegere har kommet til den konklusjonen at det ikke lar seg gjøre å "sjokkdrepe" stort storvilt på pålitelig vis ved bruk av lette, skjøre kuler i høy hastighet. Som stort storvilt regner jeg elg og til dels hjort. Hjorten er ikke større enn at man i de fleste tilfeller kan klare seg med dårlige kuler selv i skuddvinkler som ikke er optimale. Det er ikke tilfelle med elg. Du står selvsagt fritt til å jakte elg med lette, dårlige kuler i høy hastighet, så lenge du holder deg innenfor kravet til kulevekt og anslagsenergi. Jeg kan imidlertid ikke helt fatte hvorfor - er du heldig kan du oppleve spektakulær effekt ved rene skudd bak bogen, men du løper samtidig en helt unødvendig risiko for lange ettersøk den dagen vinkelen ikke er optimal og kula skal passere tykke muskler og grove bein før den kan nå inn til vitale organer. I det tilfellet er definitivt solide og gjerne tunge kuler i moderat hastighet bedre egnet. Et retorisk spørsmål - hvorfor er 9,3x62 av svært mange ansett som det ideelle kaliberet til elg og villsvin? Kan det ha noe å gjøre med tunge og relativt robuste kuler i bedagelig hastighet?

Pyrodex RS har ca 70-75 % av massetettheten til svartkrutt, avhengig av korning og fabrikat. Når det gjelder bomull, så fungerer det faktisk utmerket, men jeg ser ingen som helst grunn til å bruke det i rettveggede og forholdsvis små hylser som .50 Tranter og 12,17x44R. Min erfaring med bomull begrenser seg til .577/.450 Martini-Henry, hvor det er bortimot nødvendig, da kruttladningen bare fyller hylsa opp til underkant av skuldrene. Glem reduserte ladninger og fyllmasse i disse patronene. Fulle ladninger er slappe nok som de er. Kartongskiver og bivoks er slett ikke så plundrete som det høres ut. Du trenger en 13 mm hullpipe til å stanse ut skiver av melkekartong. Bivoks i plater fås kjøpt på hobbyforetninger (Panduro) og kanskje på apoteket. Fyll i passe dose krutt (prøv deg frem for å finne riktig mengde), trykk på plass en kartongskive, stanse ut 2-3 skiver bivoks med hylsemunningen, trykk på plass enda en kartongskive, komprimer ladningen og press kula godt nedpå. En dor av tre, f.eks. fra en kleshenger, er nyttig når du skal komprimere krutt og forladning.

Pussig nok har jeg mange ganger opplevd at folk bastant fremhever Laphroaig som den beste whiskyen de har smakt, eller rett og slett den beste whiskyen som finnes. Når jeg så spør om de noen gang har smakt f.eks. Ardbeg, Bowmore eller Lagavulin, svarer de nesten uten unntak nei.

Liberon Black Bison voks gjør samme nytten som CCL voks. Den finnes i flere fargesjatteringer, så velg en nøytral (uten farge) eller en som har omtrent samme farge som stokken. Litt ekstra rødskjær gjør seg ofte bra. Liberon produkter forhandles av Jernia og Maxbo, sikkert flere også.

Ser at Landcruiser har vært nevnt av flere allerede, men jeg støtter meg til dem som sier at du får mye cruiser for 250 000. Er enig i at prisene ofte er drøye pga. stor etterspørsel, men vil vel ikke si de er overpriset etter norsk målestokk - eller? Jeg kjører en HJ60 Landcruiser fra 1984, men det er vel en litt annen bil (og prisklasse) enn trådstarteren har i tankene, hehe. Jeg fikk definitivt mye rust for pengene, men syns faktisk jeg fikk mye bil for pengene også. Kjørekomforten er helt grei (ok, litt støy er det), og forbruket ligger under literen på mila, til tross for rekkesekseren på 4 liter. Hvis jeg hadde hatt 250 000 å bruke på bil i dag, ville jeg sett meg om etter en 100-serie LC med manuell kasse. Da snakker vi firehjulstrekker.

Det var visst ikke så mye liv i denne tråden, så da passer det at jeg korrigerer meg selv litt. Jeg har vært og rotet litt i arkivene mine, og jammen viser det seg at BSA No.6 faktisk ble levert i kaliber .32-20 og .25-20 en gang i mellomkrigstiden. Så en .32-20 WCF ville altså ikke vært historisk ukorrekt. Jeg syns imidlertid jeg heller må foreslå .360 Express 2 1/4", fordi den er en britisk klassiker og fordi den er den største patronen som kanskje passer i Cadet-låsen. Den kan utmerket godt fyres med køl, samtidig som den med røyksvake ladninger er en fortreffelig småvilt- og rådyrpatron. I en Cadet burde det sågar være mulig å få den til å klare kravet for storvilt.

Tja... jeg er vel en av de få som mener at kvartsikringen (f.eks. Timney) er helt grei så lenge våpenet alltid brukes med kikkertsikte. Faktisk vil jeg si at jeg foretrekker den fremfor M70 på våpen med fast montert kikkert. Uten kikkert blir denne sikringen veldig utsatt, både for å bøyes/brekke og for å avsikres ved et uhell hvis man går med rifla i reim over skuldra. På rifler med kikkert ligger den beskyttet opp mot okularet, og jeg mener at den da ikke er mer utsatt enn en M70 sikring. Jeg bruker begge deler. Jeg har kvartsikring på 9,3x62'en som har fast montert kikkert, og M70 på .404 Jeffery'en som har kikkert i svingmontasje. Jeg pusler også med en 7x57 som kommer til å få kvartsikring, med mindre jeg ombestemmer meg en gang til underveis. Når det gjelder Timney spesielt, så er jeg ikke så veldig begeistret for den. Konstuksjonen er grei, bortsett fra skruen med det bittelille unbrakosporet, men stålet er omtrent like hardt som geitost. Den gamle originalen fra Buehler var mye bedre. Recknagel lager en som er fin, men forholdsvis dyr.