Elgen

Jeg er mest glad i kara som først bruker 5-6 serier på å skru seg sånn noenlunde inn på skiva, klarer prøven på 3. forsøk, for deretter å kjøpe en pakke "blyspiss" på banen til årets jakt. Det spiller ingen rolle hva slags ammo eller hvilken kulevekt, for "børsa går likt med blyspiss og mantel".

Kammerkniven høres ut som et utmerket ide! Morten, når du sier halvfabrikkert sett, tenker du da på en pakke med blad, skaftemne, sliremateriale osv? I så fall hadde jeg gjerne sett at det gikk an å kjøpe kun blader også. Når det gjelder stålvalg har jeg ikke kompetanse til å bidra med noe fornuftig, men jeg syns jo at Uddeholm Sleipner høres ut som et strålende forslag. Mye heller det enn RWL-34 for min del.

Joda, er nok klar over det! Håper du er klar over at CPM M4 (pulverstål) har litt andre egenskaper enn "vanlig" M4. Det bør være bedre egnet til knivblader (er ikke så langt unna ASP 2004 og Vanadis 4 Extra). Uansett er dette en ganske liten og lett kniv som slett ikke skal brukkes til hugging.

Kanskje ikke den store fristelsen for flertallet, men Mule Team i CPM M4 fristet meg nok til at jeg bare måtte ha en. Er litt svak for sære ståltyper og CPM M4 er for meg en av de mer spennende. Har ikke prøvd meg på fulltangeblad før, så det blir interessant å lage denne kniven. Tenkte først å bruke dette emnet i cocobolo som jeg hadde liggende, men kanskje jeg heller skal skaffe meg en bit desert ironwood?

Red Root Oil er litt mer viskøs enn Conditioning Oil, men trenger likevel vesentlig bedre inn i treet. Jeg regner med at det siste som er det egentlige spørsmålet. Red Root Oil er etter min oppfatning rå linolje av god kvalitet tilsatt alkannin/alkannaekstrakt. Den inneholder ikke løsningsmiddel. Herderen som hører til er koboltsikkativ (koboltnaftenat eller -oleat) i white spirit. Conditioning Oil er (fremdeles etter min oppfatning) kokt linolje tilsatt sikkativ, en eller annen harpiks og white spirit. Konsistensen er mistenkelig "glatt", så det spørs om den ikke inneholder en dæsj silikon også... "Min oppfatning" bygger på at jeg gjorde en analyse av fettsyresammensetningen i disse oljene for noen år siden. Analysen gir ikke svar på eventuelle andre tilsetningsstoffer. Når det gjelder Red Root Oil er jeg temmelig sikker på at den ikke inneholder noe annet, mens Conditioning Oil godt kan inneholde mye rart. Jeg skal få sjekket om det er silikon i den en dag.

Desiliter er nok å ta i litt. Sist jeg behandlet et nytt rifleskjefte gikk det med i overkant av 20 ml ren olje (+ løsemiddel, som for det meste fordamper). Vekten på skjeftet økte med omtrent 15 g. Denne trebiten var noe tettere og mindre porøs enn gjennomsnittet, men for et normalt valnøttskjefte tviler jeg på at vekten øker noe mer enn 20-30 g ved metting med f.eks. linolje.

Det har du jammen rett i. Jeg syns det så ut som han satte et skudd i hver av dem i den første sekvensen. Jeg trodde PH'en sa "Hit the right one now" etter første skuddet, men det var sikkert "He's the right one now" fordi de bytter plass.

Sikkert et dumt sprøsmål fra en som ikke har jaktet i Afrika, men er det generelt akseptert praksis der nede at man skyter på bøffel nr. 2 mens nr. 1 fortsatt er høyst oppegående? Jeg mener ikke å være kritisk, jeg er bare nysgjerrig.

Da er 100 kr på vei fra meg.

Det skulle da ikke være noe større problem. Patronlengden er som .338 WinMag ved samme settedybde, og hylsehodet fra .416 Rigby er uproblematisk i forhold til støtbunnen. MEN, man trenger et nytt underbeslag og magasin (ca $400 fra f.eks. Duane Wiebe), og børsemakeren som skal åpne kassa og justere matingen bør vite hva han gjør...

Som noen nevnte i en annen tråd er VX-III serien til Leupold i ferd med å gå ut (erstattes av VX-3, god fantasi der i gården!), og det bør være mulig å få veldig god pris på de utgående modellene. Solgte ikke J&F disse for rundt 3500,- for litt siden? En VX-III 2,5-8x32 veier ca 320 g, altså omtrent det samme som Swarovski 3-9x36. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Swaro slår Leupold ned i støvlene når det gjelder skumringsegenskaper, men vi snakker altså om ca. dobbel pris. Med mindre skumringsjakt er bruksområdet tror jeg at jeg ville gått for den billige løsningen og heller brukt resten av pengene på treningsammo eller god whisky.

Nesten så jeg skulle ønske at jeg var Krag-samler (og millionær!) Det stemmer at forsvaret hadde et antall kikkertsikter til Krag-Jørgensen, men var det disse Voigtländer siktene da? Jeg mener å ha sett Ajack 4x kikkertsikter nevnt i en eller annen bok. I mine yngre dager fikk jeg beføle en m/94 med en messingkikkert av ukjent merke, men jeg er usikker på om våpenet var militært eller sivilt. Er det noen som kjenner til om det ble levert kikkertsikter med messingrør til forsvaret? Kanskje Hanevik sier noe om dette; jeg må tilstå at jeg ikke har kjøpt boka ennå. På bildet i ned nederste lenken vises en m/1912 karabin med kikkertsikte. Jeg har aldri hørt snakk om noen skarpskytterversjon av tolveren, men det er kanskje et prøvegevær? Eller kan det være at en luring har skrudd sammen noe som ikke er helt historisk korrekt?

Takk, det ville være fortreffelig. Skjønt jeg tror nok du ville visst det dersom det inngikk noen magische Härze i dine geheimliche Rezepturen. Harpikser er notorisk klissete, og man kan kjenne på konsistensen om en olje inneholder harpiks. Koboltsikkativ har jeg også i mitt arsenal, men bivoks er bannlyst! Mener du at bivoks bidrar til en hard overflate? Hmm, interessant. Mitt inntrykk har vært det motsatte så langt. Jeg har litt bedre erfaring med karnaubavoks, den er vesentlig hardere, men jeg føler vel ikke at voks er tingen for hardhet og slitasjemotstand. Voks gir imidlertid veldig god vannbestandighet. Jeg har fått et litt splittet forhold til bruk av voks på skjefter. Jeg liker ikke å blande det i oljen fordi jeg er redd det hindrer oljen i å bli skikkelig hard (voks herder ikke, og blir ikke hardere enn den er i utgangspunktet). Alternativet er å polere det ferdig oljede skjeftet med voks, det blir jo særdeles vannavstøtende, men jeg liker ikke det heller fordi voksen da må/bør fjernes før neste oljebehandling. På mine egne skjefter har jeg valgt å ikke bruke voks i det hele tatt, og heller vedlikeholdsolje ved behov. Det er fristende å spørre hva du mener om voks, men jeg skal ikke prøve å hale hemmelighetene ut av deg. Jeg får heller prøve å lese tankene dine.

Jeg føyer meg pent inn i rekken av dem som mener at dette på alle måter er en fantastisk tråd! Uten at jeg skal kommentere selve arbeidet (det taler for seg selv!), må jeg bare si at jeg lar meg imponere av grundigheten og den vitenskapelige måten du går til verks på. Jeg er selv "over middels" interessert i treverk og oljebehandling, og jeg kan uten å overdrive altfor mye kalle meg selv kjemiker og vitenskapsmann, men jeg må innrømme at jeg aldri har lagt så mye vitenskap i håndtverket (eller håndtverk i vitenskapen?) som du gjør her. Jeg ser at jeg har mye å lære, og at du åpenbart besitter et hav av erfaring og praktisk kunnskap sammenliknet med meg. Opp igjennom årene har jeg hovedsakelig gjennom prøving og feiling funnet frem til en fremgangsmåte for stokkbehandling som jeg syns gir et bra resultat. Jeg registrerer at på enkelte områder gjør vi ting likt, mens på andre områder gjør vi forskjellig. Kanskje det kunne vært artig å sammenlikne sluttresultatet en gang? For tiden holder jeg på og behandler stokken til en Mauser i .404 Jeffery som jeg har bygd. Treverket er av nesten samme kvalitet som hos Angelina, så den burde gi et brukbart sammenlikningsgrunnlag. Jeg bruker heller ingen ferdige oljeprodukter, kun egne ikke-fullt-så-hemmelige oppskrifter. Det er ikke poenget å finne ut hva som er "best", og det er uansett vanskelig å vurdere egenskaper som slitasjemotstand og vannbestandighet, men jeg syns i alle fall det kunne vært artig og lærerikt. Hva syns du? Jeg drister meg til å stille et kvasivitenskapelig spørsmål. I min fremgangsmåte og mine oppskrifter finnes det nemlig et "hull". Hullet er harpiks. De aller fleste brukbare kommersielle stokkoljer inneholder syntetiske eller halvsyntetiske harpikser, f.eks. alkyder, uretaner eller fenolharpikser. (Et velsignet unntak er CCL settet med rødolje og herder). Syntetiske uhumskheter er selvsagt uaktuelle for oss purister, men jeg må innrømme at harpiksene gir noen fortrinn. De gir en vannbestandighet som langt overgår linolje, og ikke minst, de gir overflaten en viss hardhet. Jeg snakker da ikke om lakk, men om et harpiksholdig "toppstrøk" som arbeides inn i treet og poleres til ønsket glans. "Heldigvis" finnes også naturlige harpikser - eksempelvis kolofonium, dammar, kopal og harpiksenes hellige gral - rav. I tillegg har vi selvfølgelig skjellakk, som er interessant i form av (fransk) politur, men som ikke egner seg som bestanddel i en oljeblanding. De gamle fiolinmakerne visste å sette pris på harpikser, og jeg har sett noen oppskrifter på koking av kopal eller rav i linolje. Hittil har det blitt med tanken for min del, og mine blandinger inneholder ikke harpikser. Så da kommer jeg omsider til spørsmålet; ærede Hr. Raudnakke, anvender De Dem af harpikser i nogen af Deres opskrifter, og hvad tænker De generelt om harpiksernes fortrinn og/eller ulæmper?

Jeg mener ikke å tråkke noen på tærne her, men siden det er flere som fremhever Brusletto Hunter som allround-kniv, må jeg si meg uenig. Jeg har hatt noen av dem opp gjennom årene (ikke kjøpt, men fått!) og jeg er oppvokst "rett nedi høgget" fra Brusletto-fabrikken, men makan til møkkakniv har jeg knapt vært borti. Jeg har kun erfaring med den gamle typen med palisanderskaft (vet ikke om de har endret på stålet?), men min erfaring er at bladet er altfor sprøtt til generell jaktbruk. Jeg er heller ikke imponert over holdbarheten på eggen, og den kan være vrien å sette opp pga. smal slipefas. Som ren flåkniv er den brukbar, men bladet er for langt , tynt og smalt etter min smak. Kanskje jeg bare har vært uheldig? Jeg har ikke spesielt greie på kniver eller stål; hva mener "knivfolket" om Hunter? Skulle jeg selv anbefale en jaktkniv til alt, måtte det bli en eller annen Morakniv. Jeg er glad i den gamle typen Frosts med rødt plastskaft og blad i laminert karbonstål. Selv de billigste Moraknivene er av god kvalitet, selv om de ser aldri så billige og simple ut. Jeg har ikke så mye greie på kniver i den andre enden av prisskalaen, men Fällkniven H1 fremstår for meg som bortimot ideell, kanskje helst med VG10-stålet for min del. Kniven som jeg har brukt desidert mest på jakt er en jeg lagde selv en gang tidlig på 90-tallet med et blad smidd av Søndrål og skaft i svartor fra et gammelt hoggjern, men det blir en annen sak.

Jeg trodde vel aldri jeg skulle synke så dypt som å anbefale Leupold (hehe!), men hvis vekten er viktig, vil jeg foreslå en Leupold VX-III i den forstørrelsen du syns er mest aktuell. Ikke like lett som VX-II Ultralight, men alle Leupold'ene er uansett relativt lette, og VX-III serien er god nok optisk og mekanisk til at jeg fint kan leve med dem. Jeg vet ikke om det er VX-III serien som har blitt bedre med årene eller synet mitt som har blitt dårligere, men jeg har i alle fall ikke noe å utsette på optikken lenger. Jeg har en VX-III 4,5-14x40 1" som jeg er veldig godt fornøyd med. Jeg husker ikke hva den veier, men den er rimelig lett og definitivt lettere enn Meoptaen du nevner. Jeg startet min jaktkarriere med en diger tuba (S&B i stål) på børsa og en bestemt oppfatning om at Leupold og all annen amerikansk optikk var noe dritt. Gradvis har begynt å forstå betydningen av ordet "balanse", og i omtrent samme takt har kikkertsiktene mine blitt mindre og lettere. Og så har jeg lært å sette pris på følelsen av å holde i ei velbygd rifle som ikke engang har kikkertsikte.

Mener du kanskje Eibar?

Har du prøvd apoteket? Jeg hadde en gang en flaske PVA (polyvinylalkohol), løst i isopropanol tror jeg det var. Jeg mener å huske at jeg kjøpte den gjennom apoteket, men det er mulig at jeg husker feil og at jeg fikk tusket den til meg på annet vis.

Ser at de fleste her anbefaler (dyre) premiumkuler, men faktum er at Lapua sin 185 grs Mega fungerer alldeles utmerket i .308 Win hastighet. Jeg sverger til Woodleigh og Swift i de fleste andre kalibre, men skulle jeg lade for .308 til elg hadde valget mitt helt klart vært gamle kjedelige Lapua...

Nå er det mulig jeg er på skikkelig tynn is, men jeg har nå hørt (og lest) at M98-kasser utelukkende ble settherdet så lenge de var i produksjon. Jeg har ihvertfall aldri boret og gjenget M98-kasser som har vært annet en settherdet, og de har hatt produksjonsår fra tidlig tredve til noenogførtitallet. Kvaliteten har vært (svært) varierende, men alle har vært settherdet... Det er nok børsemakeren som er på tynn is her. Jeg skal ikke utrope meg til ekspert, men jeg har vel lest stort sett det som finnes av litteratur om produksjonen av Mausere før og under 2. verdenskrig, og gjengs oppfatning blant forfatterne er at alle militære kasser ble laget av settherdet lavkarbonstål. Det sies imidlertid at Waffenfabrik Oberndorf eksperimenterte med andre, høyere legerte ståltyper i sivile kasser midt på 30-tallet, men jeg har aldri sett dette dokumentert ved kjemisk analyse. Brno brukte også en spesiell legering i noen av sine Vz.24 kasser, men også dette stålet er å betrakte som settherdet. Jeg har vanskelig for å tro at en eneste Mauserkasse ble levert gjennomherdet eller i "hardstål"/verktøystål. Det er sikkert teknisk mulig å lage noe slikt med moderne ståltyper og herdeteknikker, men med datidens teknologi anser jeg det som helt uforenlig med kravene til seighet som må stilles for en låskasse.

Nja, gjør den nå egentlig det? HK33 brukes av det som tidligere var Royal Ulster Constabulary (RUC), nå heter de vel noe slikt som Police of Northern Ireland. Det engelske politiet har så vidt jeg vet bare MP5 og G36. Men jeg kan selvsagt ta feil.

Av en eller annen merkelig grunn er jeg helt sikker på at jeg ikke vil ha en sånn kniv, til tross for at jeg omtrent bare har Mausere i skapet. Men hver sin smak!

Bare litt flisespikking, men .30-40 Krag ble så vidt jeg vet aldri ladet med svartkrutt. Tallet 40 angir her ladevekten i røyksvakt krutt.

Det stemmer nok det... med en gammal slarkete Mauser!