Elgen

Du kan f.eks. sjekke hos Peter Dyson, http://www.peterdyson.co.uk/acatalog/MARTINI_HENRY_Parts.html

Godt å se at det er flere her inne som kjører "ekte" LC. Tipper du kanskje drar kjensel på 80'n min, du har nemlig kjørt den minst en gang. Gamlebilen min til høyre, nåværende jaktbil til venstre.

Jeg stiller meg knakende likegyldig til hvor mye bly som teoretisk sett kan gjenfinnes i elgkjøtt, beregnet ut i fra gjennomsnittlig antall treff og gjennomsnittlig avgitt blymengde per treff. Etter min mening er modellen utilstrekkelig og egentlig uinteressant så lenge det ikke korrigeres for blymengde i innvoller og kassert kjøtt fra sårkanalen. Resultatene fra analyse av kjøttdeig er derimot svært interessante. Imidlertid savner jeg henvisning til en vitenskapelig publikasjon i et tidsskrift med ekstern fagvurdering. Jeg forventer at det kan gjøres rede for hvilken metodikk og analyseteknikk som er anvendt. Resultatene slik de har vært presentert er mangelfulle, da det er uklart om det er metallisk bly eller blysalter som er målt. Dersom forfatterne mener at giftigheten til metallisk bly kan sidestilles med vannløselige blysalter, må de kunne argumentere for dette, da det ikke finnes støtte for dette synet i eksisterende medisinsk litteratur. Jeg vil også se analyseresultatene fra negative kontroller - dvs. kjøtt fra et representativt utvalg av dyr som er avlivet med blyfri ammunisjon. Så snart dette er på plass, ville det vært ønskelig med en populasjonsstudie hvor det måles blyinnhold i blod hos folk som spiser elgkjøtt i forhold til en kontrollgruppe som spiser kjøtt fra landbruket. Elgjegere bør sannsynligvis utelukkes fra utvalget, da de neppe er representative for populasjonen grunnet tilleggseksponering for bly gjennom skyting, hjemmelading og inntak av kjøtt fra småvilt (blyhagl). En slik studie må nødvendigvis være omfattende og kostbar, men jeg er sikker på at det ville være enkelt å skaffe finansiering dersom det finnes holdepunkter for å anta at elgkjøtt utgjør en trussel mot folkehelsa. Dette er mine personlige meninger som elgjeger og kjøttspisende kjemiker med forskererfaring innenfor analytisk toksikologi. Jeg har ingen kompentanse innen veterinærmedisin eller viltforskning, og jeg har ikke kjennskap til de aktuelle studiene utover det som har vært presentert i mediene. Edit: Skrivefeil

Våpennummeret er det nummeret som står i våpenkortet. 32977 er nummeret som våpenet fikk ved ombygging til M98k-f1 på Kongsberg. Det ble samtidig slått en strek igjennom det opprinnelige våpennummeret (som står litt lenger ned på låskassehalsen og rundt omkring på våpenet forøvrig). 237 er en produksjonskode som forteller at våpenet ble produsert ved Berlin-Lübecker Maschinenfabrik i Lübeck. Edit: Litt for seint ute, ser jeg.

414 gram... syns du dét er lett?

Disse har korrosive hetter. Jeg har ingen betenkeligheter med å skyte slik ammo i boltrifler (har skutt tusenvis i en M98), men jeg ville definitivt ikke puttet dem i en gassdrevet halvautomat.

N150 går fint, men fyller hylsa såpass at du må komprimere ladningene om du vil ha hastighet på nivå med fabrikkammo (eller høyere). Du må også regne med et betydelig munningsglimt om du ikke har veldig lang pipe. Til gjengjeld gir N150 jevn hastighet og fin presisjon, etter min erfaring. N140 er greiere å jobbe med, fordi du ikke trenger lang krutt-trakt og komprimerte ladninger for å få brukbar hastighet. Jeg har ikke fått til like god presisjon med N140 som med N150, men det kan sikkert variere fra våpen til våpen. Jeg har brukt N140 til treningsladninger med 285 grs Mega og Partizan, og N150 til jaktladninger med 285 grs og 320 grs Woodleigh. Har fungert fint i 15 år.

Jobbet endel med skogrydding i min ungdom. En ryddekniv (lauvkniv/snidel) er helt suveren til å rydde småkratt og kvist med. Ei ryddeøks takler grovere kratt og småtrær, men den er tyngre å bruke og man blir veldig fort sliten om man ikke er en jævel til å hogge ved. Skal man rydde såpass grovt virke er det uansett mye bedre om man får lånt seg ei skikkelig ryddesag. Om en klassisk norsk ryddekniv blir for kjedelig, har man jo indonesernes golok eller nepalesernes kukri. Alle er mer praktiske og lettere å bruke enn en typisk lang machete. Et tykt, kort blad gir mer kraft og mye bedre kontroll enn et langt og tynt. Og styr for all del unna turistutgaver som er laget for å henge til pynt.

Jeg tenker det kanskje står ce i løkkeskrift? I så fall er den produsert av J.P. Sauer & Sohn i Suhl.

Vel, min gode mann, der er vi nok uenige. Tror du man kommer lenger ved å stå med lua i hånda og vente på at noe skjer? Hvis du leser de siste postene, vil du sannsynligvis se at det nå legges opp til at alle interesserte bestiller direkte fra Haakonsen. Der er ikke lenger slik at du trenger å be tynt om å sette deg opp på en liste. Det er mange som allerede har tatt initiativ og dratt igang prosjektet, kanskje det er min tur til å vise litt initiativ og bidra til at prosjektet blir satt ut i livet? Det er mulig at 3/4 flaske god rødvin på en fredagskveld har ført til at jeg tar litt lett på høflighetsfrasene for øyeblikket, men det får så være. Da kan jeg heller be om unnskyldning senere dersom jeg skulle ha tråkket på noens tær.

Dersom noen bruker ordene "mulig", "kanskje" eller "hvis" en gang til, gir jeg faen i dette prosjektet fordi jeg innser at det aldri kommer til å bli noe av det. Så får jeg heller be Morten Haakonsen om å lage et liknende blad i Uddeholm Sleipner til meg, selv om det blir endel dyrere. Spørsmålet er om jeg får tillatelse fra skaperne til å bruke designet som bidragsyterne har kommet frem til i denne tråden. Så får vi se om flere plutselig får lyst til å følge etter.

Ja, er det bare å ringe Morten Haakonsen og bestille et blad da, eller? En av oss må vel være den første og det kribler i fingrene mine.

Dæven, du er rask! Enda en særdeles flott kniv, selv om den etter min oppfatning ikke er helt i tråd med "bushcraft"-konseptet. Jeg skjønner at dette er en kniv som kommer til å bli flittig brukt, og jeg er interessert i å høre mer etterhvert fra zeissoem2 om hvor godt RWL-34 stålet klarer seg!

O1 er sikkert ikke optimalt som du sier, men O1 med skandinavisk egg er på en måte blitt standarden for disse engelske woodlore/bushcraft greiene. Kanskje fordi det er billig og forholdsvis enkelt å bearbeide og herde? Vet at mange av dere som har greie på stål mener at A2 er bedre til formålet, og jeg ser at noen til og med bruker D2 i slike kniver, men det ville nok ikke jeg hatt. Kjøper meg et par EnZo Trapper O1 blader jeg, så får vi se hvordan de funker.

Takker for nyttige linker! Jeg har kjøpt noen Nordell blader i RWL-34 og tidligere i ATS-34, men jeg var ikke klar over nettsiden hans. Jeg ser for meg at RWL-34 kanskje ikke er helt ideelt til en kniv med skandinavisk slip og som skal tåle litt røff bruk? Men jeg er ingen ekspert på stål og jeg kan godt ta feil her! Jeg likte veldig godt EnZo Trapper bladene. Leveres i O1 med skadinadinavisk egg, kanskje litt kort, men ellers midt i blinken for meg.

^Takk for tilbudet, knivene dine er virkelig flotte de, men det var nok helst "løse" fulltangeblader med "bushcraft"-profil og i passende stålkvalitet (O1 eller A2) jeg er ute etter. Jeg er ikke så ivrig på kjøpekniver, mesteparten av moroa for min del er å lage skaft og slire selv. Men jeg har fortsatt ikke funnet noen som lager blader av den typen jeg er ute etter. Noe i samme gate som Wilkinson-bladet lenger opp i denne tråden, eller Alan Wood og Trond Pedersen sine versjoner.

Har du noen konkrete tips? Jeg har blitt litt betatt av disse bushcraft-knivene i det siste. Kunne tenke meg et blad eller to i O1 eller tilsvarende stål. Hjemmesiden til Trond Pedersen ser ut til å være ute av drift, er det noen som vet om han fortsatt lager "Fellesskap" knivbladene og hvor de evt kan kjøpes?

Jeg bruker et tynt lag med JB pussepasta i ringene. Siktet holder seg på plass, pastaen lager ikke riper og beskytter til en viss grad mot rust i ringene. Fungerer bedre enn harpiks etter min erfaring.

Nå skal jeg ikke påberope meg noen faglig tyngde, og jeg kjenner ikke til noen ringer som umodifisert passer til sporene du nevner. Ble kassa levert fra fabrikk med disse sporene? Er det spor for låsetapp eller skulder for å holde montasjen på plass? Talley ringer kan ganske sikkert tilpasses, men de kan skli om de ikke har støtte mot en skulder. En mulighet er å slipe om fremre ring og montere en base for Recknagel svingmontasje. Bakre bro kan brukes som den er, mulig at bredden på sporet må justeres noe. Jeg har vært borti en slik Global sak med denne løsningen, men såvidt jeg husker ble den levert fra fabrikken med double square bridge konfigurasjon, uten freste spor. Man har også andre muligheter, alt fra å slipe vekk hele dritten og bruke baser for FN Mauser, til å maskinere ut baser for hakemontasje direkte i kassa.

Mauser i 7x57 Mauser i 9,3x62 Mauser i .404 Jeffery BSA Martini enkeltskudd i .22 LR E.J. Churchill XXV bokslås i 12/70 Drilling i 16/16/8x57IR(S) Mangler fortsatt den siste. Kunne også tenke meg å spe på med et par ekstra piper til Mauserne, i kaliber .375 Rimless 2¼" og .256 Newton. Og så må man selvsagt ha en Krag og noen antikke svartkruttvåpen, men de inngår jo ikke i garderoben, heldigvis.

vorm. Sauer-Suhl = vormals Sauer-Suhl = tidligere Sauer-Suhl Produsert ved Ernst Thälmann Werk i Suhl (DDR) etter 2.verdenskrig, etter at J.P. Sauer & Sohn hadde pakket snippesken og flyttet sin produksjon til Eckernförde (BRD).

^ Har sett både grågrønne aluminiumshylser og sortlakkerte stålhylser brukt til Bushmasteren i CV9030 også. Vet ikke hva de bruker nå til dags, lenge siden jeg gikk i grønne klær.

Det har blitt sagt - kanskje også skrevet - at Kragens problemer knyttet til våt eller oljet ammunisjon først ble oppdaget da man begynte med frittliggende piper. Så vidt jeg husker var det med Skarpskyttergevær M/1930. En mulig forklaring er at pipesvingningene i tidligere modeller ble holdt i sjakk av press mot forskjefte og løpsbånd. Jeg kan heller ikke utelukke at problemet var tilstede helt fra begynnelsen, men at det var først med skarpskyttergeværene på 20-og 30-tallet at man fikk god nok presisjon til at treffpunktendringene kunne måles og dokumenteres. Nå syns jeg personlig at en original M/1894 langkrag rent estetisk sett overgår enhver jaktombygget Krag med høye kneløft, men dersom det likevel skal bygges, er det ikke utenkelig at man i allefall delvis kan løse treffpunktproblemet ved å eksperimentere med bedding og press mellom forskjefte og pipe.

Ja, lykke til med å dra en hoggorm gjennom ei .22 LR pipe. (joda, jeg skjønte spøken din)

Som en kuriositet vil jeg bare nevne at det å skyte ei nøtteskrike medfører 7 år med manglende jaktlykke, i henhold til gammel folketro. Jeg har skutt mange av dem selv, men det er heldigvis mye mer enn 7 år siden!