Elgen

Bruker denne til alt. Går som smurt.

Ok. Lodding har jeg ikke noe særlig greie på, har puslet med det akkurat nok til at jeg vet at jeg har noen gode og noen dårlige loddedager. Jeg skrev "blyholdig" fordi jeg ikke ville være altfor kategorisk. For alt jeg vet kan det finnes myklodd som tåler kokblånering også. For øvrig skjer det rare ting med aluminium også hvis man putter det i blåneringsgryta. Greit å ta det også med i betraktningene omkring materialvalg.

Det var interessant. Det sies jo generelt at myklodd ikke tåler kokblånering, men jeg har noen ganger brukt HiForce 44 (96% tinn, 4% sølv) og Stannol (97% tinn, 3% sølv) og det har gått bra. De har sikkert ikke godt av sterke baser de heller, men de tåler helt klart behandlingen bedre enn "vanlig" blyholdig loddetinn. Jeg har ikke fulgt med på hva som er nytt og miljøvennlig på loddefronten, men hva er sammensetningen i det tinnet du sikter til?

Nå tror jeg at ignorant snakker om det vi gjerne kaller kokblånering eller varmblånering - dvs. koking i en ganske konsentret løsning av bl.a. natriumhydroksid og natriumnitrat. Det stemmer at blylegert stål / automatstål problemfritt lar seg blånere med denne metoden. Som kjent er kokblånering uegnet for våpen med tinnloddede piper eller andre mykloddede detaljer (f.eks. sikter eller baser for kikkertmontasjer), fordi den sterkt basiske blåneringsvæsken løser opp blyholdig loddetinn. På slike våpen anvendes rustblånering (rustbrunering, strykblånering), som kort fortalt går ut på at stålet i flere omganger påføres en korrosiv blanding av syrer og salter som får overflaten til å ruste. Mellom hver påføring kokes stålet i rent vann og pusses med stålull eler stålbørste. Det er helt korrekt at blylegert stål er problematisk å rustblånere. Det ruster sakte og krever mer tid og flere påføringer enn annet stål. Selv da kan det være vanskelig å få til den ønskede dype fargen, og det blir ofte ujevnheter (flekker og striper) i overflaten. Det er mulig problemene kan unngås om man bruker spesielle ingredienser i blåneringsvæsken, men jeg har hittil ikke funnet noe som jeg er fornøyd med. Jeg har blitt fortalt at kvikksølvsalter er løsningen på problemet, men jeg er lite lysten på å prøve.

Høres ut som det er et par interessante rifler du har der! Jeg tillater meg å stille et dumt spørsmål: Vet du med sikkerhet at kaliberet faktisk er 8x57 I og ikke IS? Jeg spør fordi kalibermerkingen på eldre tyske våpen ofte er sparsom og kan vanskelig å tyde. Dessuten er det ikke helt uvanlig å komme over våpen i 8x57 I som på et eller annet tidspunkt har fått riflingen trukket opp til 8,18 mm eller deromkring. Dersom du ikke allerede har fått målt ("slugget") løpet, vil jeg anbefale at du gjør det.

Off topic, men en faktor som definitivt har betydning for evnen til å takle rekyl, er styrke i bryst- og skuldermuskulatur og sener/bindevev. Jeg merker stor forskjell på rekylopptak fra da jeg var rimelig godt trent og aktiv kampsportutøver, til nå som jeg er heltids kontorrotte og deltids sofagris. Eller kanskje jeg bare var mer vant til å få juling den gangen.

Har du lyst, har du lov. Custom diesett er ikke så fryktelig dyrt.

1:16" stigning stabiliserer nesten hva som helst i .45 kaliber. Men hvis emnet ditt var tiltenkt .45 ACP, er det vel gjerne .451"-.452"? I så fall er jeg redd du er begrenset til revolverpatroner som .454 Casull og .460 S&W. Vet ikke hvor lett det er å fore en Rem 700 med slikt? .458 Socom og de andre .45 sub riflepatronene bruker .458" løp.

Kan jeg med største ydmykhet få lov til å be trådstarteren dokumentere - eller få andre til å bekrefte - at han i det hele tatt har skutt med 9,3x62? Grunnen til at jeg spør er at vedkommende med jevne mellomrom starter tråder hvor han tar opp høyst hypotetiske, irrelevante eller kontroversielle problemstillinger, mens han samtidig strør om seg med selvmotsigelser og ubegrunnede påstander som for meg gir inntrykk av lav troverdighet og/eller alvorlig mangel på selvinnsikt. Et eksempel er betrakningen om 9,3x62 vs .30-06. Et annet er tråden hvor han planla å gå til anskaffelse av en .338 Lapua, mens han i neste åndedrett klaget over blå skulder etter den fryktelige rekylen fra en .243 Win. Dette er ikke ment som et personangrep på trådstarter, men snarere en henstilling om å tenke seg om før han starter nye tråder, i den grad han ønsker å fremstå som en seriøs skytter og jeger. Jeg har også vært ung en gang, men jeg tror ikke jeg har tatt skade av litt kritikk og rettledning underveis. Når der gjelder trådens tema, kan jeg til slutt nevne at jeg har jaktet med 9,3x62 i 15 år, og å hevde at patronen ikke har merkbar rekyl er det reneste vås. Rekylen er ikke verre enn at den er håndterbar med litt trening, også i lette våpen. Nå jakter jeg mest med .404 Jeffery, og jeg må tilstå at den ligger helt oppimot øvre grense for hva jeg kan håndtere av rekyl. Og for ordens skyld, jeg kan dokumentere mine påstander og erfaringer. Jeg kan til og med dokumentere femskudds samlingen på 9,9 cm som jeg skjøt på 614 meter med 9,3x62. Så, da var dagens øvelse i å slå seg selv på brystet unnagjort for min del. Mvh. John A. Henninge (Edit: Glemte å signere med fullt navn, noe jeg syns passer seg i slike innlegg)

Det blir jo som å putte en VW 1,9 TDI motor i en Chrysler 300C. Begge er fine hver for seg, men de passer liksom ikke sammen.

Hallinger i hallingbunad bærer kniven på venstre side. Byfølk i hallingbunad bærer kniven på høyre side.

Jeg er enig med deg, магазинкa kan i utgangspunktet være en hvilken som helst magasinrifle. Men i litteratur fra 30-40-tallet brukes ofte магазинкa i betydningen Mosin-Nagant. På samme måte som автомат brukes i betydningen автомат Калашникова, Kalasjnikov, i senere litteratur. Har dessverre ingen kilde å vise til, da må jeg på loftet og grave etter gamle bøker. Russerne er og har alltid vært en smule patriotiske av seg, og jeg mener det nærmest er underforstått at riflene er russiske når ikke annet er spesifisert. Men dette er selvsagt ren synsing fra min side.

Hesselberg eller Eriksen da?

I russisk krigslitteratur er магазинкa ofte ensbetydende med винтовка Мосина - Mosin-geværet eller Mosin-Nagant som vi gjerne kaller den. Det er etter min mening sannsynlig at magasinriflene det vises til er russiske Mosin m/1891, selv om disse bare har femskudds magasiner (men som kan lades 5+1).

... men selv ikke i gamle dager var det vel vanlig å barbere seg med øks? Det er greit nok å få en konveks egg brukbart skarp, men jeg slitter fortsatt med å få den skikkelig skarp. Særlig hardt stål som 3G. Tror jeg må skaffe meg en slik rudolfstropp.

Nja, den er vel strengt tatt beregnet på revolverpatronen .22 Remington Jet. Denne patronen har også vært kamret i bøylerifler, og det er grunnen til at kula er flatneset. Det stemmer dog at diameteren er .222", og at den derfor i utgangspunktet er uegnet i .224" piper.

Bare en tanke, men kunne det ikke være en ide å se litt nærmere på .338 NM som Leon foreslo? Hylselengden til .338 NM er 63,5 mm, samme som .338 WM. Til jaktbruk kan man følgelig fint holde seg innenfor en patronlegde på 84 mm med 250 grs kuler. Til seriøs langholdsskyting kan man duplisere .338 LM ved å sette 300-grainerne til 91-92 mm og lade enkeltvis. Nå vet jeg jo ikke i hvilken grad du er bundet til å beholde støtbunnen på 13,5 mm, eller hvorvidt man i hele tatt får feitinger som .338 NM til å mate i S&L kassa...

Jeg kjøpte en pose av disse for 10-12 år siden. Dette var før Partizan kom på banen, og eneste grunnen til at jeg valgte S&B var at de var billige treningskuler. Jeg fikk til brukbar presisjon med dem - god nok til til trening, i alle fall. Tror faktisk jeg skjøt prøva med dem et år. De stanser ut runde, fine hull i pappen. Jeg ladet dem med N140 (på den tiden var N140 omtrent halve prisen av N135), jeg husker ikke hvilken ladevekt jeg brukte, men med disse lette kulene kan man fylle hylsa med N140 før det blir noe trykk å snakke om. Et par ting bør man være klar over. For det første har disse kulene kobberbelagte stålmantler, som mange av en eller anne grunn er livredde for å putte i børsa nå til dags. For det andre er de litt underdimensjonert - mine målte ca .364". Dette er jeg mer urolig for, da det teoretisk sett burde føre til raskere erosjon av løpet. Jeg ville nok ikke skutt hundrevis av dem i året.

Jeg har jaktet endel med 320 grs RN og 285 grs PP fra Woodleigh, har skutt et sted mellom 10 og 15 elger med dem. Har også testet begge i våte telefonkataloger. Min erfaring med 285 grs PP er et den faktisk ekspanderer raskere og mer voldsomt enn RN utgavene (både 285 grs og 320 grs). Jeg har hørt at andre har motstatte erfaringer, og jeg mistenker at det kan skyldes lottvariasjoner. Når det gjelder skuddvirkining har jeg ikke sett noen forskjell mellom dem, men jeg har inntrykk av at 285 grs PP gir litt mer blodslått kjøtt. Den avgir også noe mer splinter. Egentlig kan jeg ikke si at jeg foretrekker den ene fremfor den andre. Sist høst puttet jeg 250 grs Accubond i børsa, men jeg fikk ikke prøvd dem. Har også en .404 Jeffery som jeg forer med 400 grs Woodleigh RN, og det var denne børsa jeg hadde da elgene valgte å innfinne seg på posten min. 250 grs Accubond gir for øvrig helt utrolig presisjon med riktig ladning. Jeg har bl.a. en (dokumenterbar) 5-skudds samling på 98,8 mm skutt på 614 m hold.

Browning 150, helt klart. Spesielt hvis du finner en Match eller Medalist utgave. Vet at Winge hadde et par av disse inne for en tid siden, kanskje de fortsatt er til salgs? (Browning 150 har lite eller ingenting med Buckmark å gjøre, for dem som måtte tro det.)

Høggern, du og jeg har diskutert G29/40 før. Jeg husker ikke helt hva vi kom frem til sist, men jeg tror vi er ganske enige. Jeg nevnte at det er litt uenighet og forvirring om hva G29/40 er og om hvor grensen går mellom G29/40 og de nært beslektede G29(ö) og østerrikskproduserte Kar.98k. Forfatterne som regnes som autoriteter på Mauser (Robert Ball, Ludwig Olson, Richard Law og John Walter) har alle litt ulik oppfatning. Robert Ball, som har skrevet boken Mauser Military of the World Rifles, er ikke engang enig med seg selv, da det er noen selvmotsigelser i boken. Slik jeg forstår det, var G29(ö) og G29/40 to ulike våpen, selv om det i flere bøker hevdes at det bare er to ulike betegnelser på ett og samme våpen. G29(ö) ble produsert av Steyr-Daimler-Puch i Østerrike i 1938-1939 og ble hovedsakelig levert til Luftwaffe. Modellen er mest sannsynlig basert på den tidligere Modell 1929 i kaliber 7x57 som ble produsert av Steyr på bestilling fra Colombia tidlig på 1930-tallet. G29(ö) har noen detaljer som skiller den fra G29/40 og Kar.98k: Spiss profil på pistolgrepet, remfester på undersiden av våpenet, fingerriller på forskjeftet, overtre som strekker seg helt bak til låskassa, samt rett eller svakt nedbøyd hevarm. Riflene er ikke stemplet med modellbetegnelse. G29/40 er derimot basert på den polske Wz.29, men ble som tidligere nevnt satt sammen i Steyr av en blanding av polske og tyske/østerrikske deler. Modellen ble bare produsert i 1940, men noen eksemplarer er stemplet med årstall 1939, ettersom det ble brukt låskasser fra det polske delelageret. G29/40 er så og si identisk med den vanlige tyske Kar.98k, bortsett fra en liten detalj: Profilen på avtrekkerbøylens fremre kant er annerledes - i alle fall på de jeg har sett. Merkingen varierer endel, men alle er merket med Steyrs produksjonskode 660 og årstall. Noen har i tillegg den polske ørnen og F.B. RADOM stemplet oppå låskasseringen. De fleste har modellbetegnelsen stemplet på låskassens venstre side, foran tommelsporet, men noen ikke er stemplet med modellbetegnelse i det hele tatt - slik som hyenen sin rifle. Man kan sikkert diskutere i det vide og brede hvorvidt de da skal kalles G29/40 eller Kar.98k. Forresten, Hr. Hyene... pipelengden på både G29(ö), G29/40 og Kar.98k er 60 cm. Dersom din faktisk er 50 cm, har den enten blitt kortet ned, eller så er du i besittelse av en uhyre sjelden og mystisk sak. Ser våpenet for øvrig originalt ut? I så fall er jeg veldig interessert i å se noen bilder!

Tja... man kan vel si at modellen som tyskerne kalte Modell 24(t) er basert på Vz.24 på samme måte som G33/40 er basert på Vz.33. Men det er godt mulig at tyskerne lot seg inspirere av Vz.24 da de lagde "Standard-Modell" eksportutgaven, som var en direkte forløper for vår alles kjære Kar.98k. De er veldig like alle tre.

Hyenen, koden 660 betyr at våpenet er produsert av Steyr-Daimler-Puch i Østerrike. 1940 er produksjonsåret. Etter min mening tilsier det at våpenet er en G29/40 og ikke en Kar.98k, men det hersker delte meninger om hva en G29/40 er. Etter invasjonen av Polen ble inventaret fra Radom-fabrikken sendt til Steyr, og sannsynligvis er de fleste eller alle G29/40 satt sammen av polske deler. De fleste har også spor etter polsk merking. Vanligvis har de stemplet G.29/40 på låskassens venstre side (foran tommelsporet), noen er merket wz.29/40 (ofte med en strek slått gjennom wz), mens andre igjen mangler merking på venstre side. Hvordan ser din ut?

Tipper at noen er litt forvirret nå som jeg har strødd rundt meg med typebetegnelser. Prøver meg på en liten oppsummering: Gew.98: Infanterigevær med rett hevarm, 74 cm pipe, gammel type baksikte (Lange). Kar.98a (Kar98AZ): Karabin med 60 cm pipe, nedbøyd hevarm med en flate under, mindre diameter på låskassehals (small-ring). Kar.98b: Ikke egentlig en karabin, 74 cm pipe som Gew.98, men med nedbøyd hevarm og ny type baksikte. Kar.98k (M98k): Kort utgave av Kar.98b, 60 cm pipe, standardvåpenet fra andre verdenskrig. M98k-f1: Kar.98k ombygd til .30-06 på Kongsberg for bruk i Forsvaret, "HV-mauseren". G33/40: Kortere og lettere enn Kar.98k, 49 cm pipe, mindre diameter på låskassehals og løpsgjenge, hul hevarmskule. I tillegg finnes et stort antall varianter av Mod.98 produsert i Tyskland for eksport, samt mange polske, tsjekkiske, belgiske og andre. Dette på ingen måte en fullstendig oversikt, men er kun ment som en kort oppsummering de vi har nevnt i denne tråden. Med forbehold om sviktende hukommelse - jeg sitter på jobben og har ikke tilgang til bøkene mine.

Som sagt, min gode mann, K98 eller Kar.98 kan være så mangt. Din høres ut som en Kar.98a, som er en small-ring med large-ring gjenge. Disse riflene ble på et eller annet tidspunkt omdøpt til Kar.98AZ (mit Aufpflanz- und Zusammensetzvorrichtung - nemlig! - fordi de hadde fått en liten krokdings framme på forskjeftet), så begge betegnelsene går om hverandre. Kassene var bare merket Kar.98. Kar.98a hadde 60 cm pipe og var etter datidens standard et kort og hendig våpen, derav betegnelsen. De var i utstrakt bruk under første verdenskrig og noen ble senere tatt i bruk i Reichswehr. Jeg har også hørt at mange endte opp i Finland. I dag er de forholdsvis sjeldne. Det finnes for øvrig også en polsk variant som er veldig lik. Jeg hadde engang ei låskasse fra en Kar.98a. Den ble resirkulert til spiker, først og fremst fordi den var bløt som geitost. Det hadde trolig vært mulig å redde den med ny herding, men den var et ganske slitent og rufsete eksemplar og jeg hadde ikke hjerte til å la den gjennomgå flere lidelser.