Hopalong

Her er hjorten i gledelig fremgang, uten at jeg har inntrykk av at rådyrene fortrenges. Men elgbestanden har stagnert. Det kan nok dels skyldes hjorten.

Så fint. Men dersom du ønsker at det du skriver skal leses og forstås av oss som har lidt oss gjennom en kniv- og gaffelløs barndom og er ukjent med høyere skolegang, kunne du kanskje ta deg bryet med å skrive et forsøksvis normert språk? Kanhende ville du få flere fornuftige svar på postene dine om alle forsto dem? Irritasjon over å måtte stave seg gjennom et innlegg gir liten lyst til å bidra med svar.

Eg synskje dokke ska vær så kjibe mean. Faltmevett så ede eslaks låvli siemål så bare e ett herråde å skjønna fø okke så bur sørante. Dikkje sikkart deliga vanskeli fø adle. Dingen gronn teå hissa seg opp bara fø måden folk skrive på vell? Det besta hadde våre om adle konne skriva akra så di snakte, så haddeme sloppe sånnei smålige klaging å konne konsentrert okke om å stava okke gjånå inleggan or fø or. Rettskrivning e bara fø hovne byassa ligavel, sånne så fankje klare lesa antenn en de di snakke sjøl.

Første lovlige vilt må ha vært en ringdue, skutt med en Aya sideligger med utenpåliggende haner.

Flotte bilder. Trana er en gjenganger blant annet i Villmarkslivs fotokonkurranser. Det samme er Roy Mangersnes, hvis bilder finnes på hjemmesiden Wildphoto. Det er også flere bilder på Nature Picture Library Søk på Mangersnes. Jeg har vært så heldig å være med på jakt mens han har tatt bilder, med tidvis spektakulært resultat. Mange av disse bildene la jeg ut på Sluttstykket, så noen vil ha sett dem før. De fleste har jeg ikke her på maskinen, bortsett fra disse: Fallende and: And på vei inn i haglsvermen:

Jeg kjøpte formstøpte elektroniske ørepropper fra Soundscope i forfjor, og har ikke angret et sekund. Vel var de dyre, men absolutt verdt det. På post kunne jeg bruke klokker, men å gå rundt i skogen med øreklokker er så ubehagelig at de stort sett ble liggende i sekken. Proppene, derimot, setter jeg inn når jakten starter og tar ut når jeg er tilbake ved bilen. Vindsus merkes mye mindre med propper, men man kan oppleve at det blir vakum bak proppene som reduserer hørselen. Proppene egner seg svært godt for haglejegeren, men som med andre propper demper de for lite til bruk på skytebane.

Det kunne ikke falle meg inn å la bikkjene være i møbler, det være seg seng, sofa eller annet, men jeg kan ikke tenke meg at det har noen innvirkning på deres egnethet som jakthunder om jeg skulle latt dem få lov. Derimot er jeg sikker på at en hund som knurrer til familimedlemmer trenger å lære sin plass i hierarkiet - og det fort, før den biter noen.

Vi spiser nok sauekjøtt om 30 år også, fra bruk som har klart å omstille seg med større besetninger og mye bedre utnyttelse av innmarksbeiting. Det tror jeg også. Men det vil være et helt annet produkt enn den sauen vi spiser idag. Det meste av kjøttet vi spiser er fremstilt industrielt. Dyrene spiser av kraftfor og ensidig, gjødslet innmarksbeite, og lever sine liv enten innendørs eller i relativt små innhegninger, for så å bli transportert landet rundt (eller til utlandet og tilbake igjen) som slakt og kjøttprodukter. Det stadige fokuset på pris har gjort oss i stand til å spise koteletter og kylling hver eneste dag, men kostnaden er at maten vår blir stadig fjernere fra naturen. Med fårekjøtt er det, for en stor grad, anderledes. Sau som har gått på utmarksbeite har levd i det fri, beitet på naturlige, sprøytefrie vekster, og forvandlet ressurser vi ellers ikke kan benytte til velsmakende kjøtt. Utmarksbeite av sau er den mest bærekraftige og miljøvennlige kjøttproduksjon vi har her i landet - bortsett fra vilt. Jeg bor i by og jakter i et ulvefritt område og merker lite og ingenting til problemer med ulven. Jeg skulle ønske det var plass til både sau, ulv og hundejakt i Norge. Men det er ikke vanskelig å se at i mange områder er det ikke mulig. Skulle ulven etablere seg i lokalområdet her, hvor de aller fleste gårdsbruk baserer seg på småskala saueproduksjon, ville hele næringen måtte legges om. Min personlige mening er at verdien av å beholde utmarksbeiting må veie tyngre enn hensynet til å reetablere ulven. Det samme gjelder forøvrig hensynet til hundejakt. Kan man drive hundejakt i områder med ulv, vil det være det beste. Det som Muflon skriver, tyder på at det er mulig. En viss risiko for tap av hund må man akseptere, men på et tidspunkt overskrides grensen slik at folk slutter å jakte. Da mener jeg hensynet til å beholde en fornuftig og miljøvennlig fritidssyssel for tusener av mennesker bør veie tyngre enn ulven. Selvsagt kan vi tilpasse oss. Vi kan leve trygt og godt med store mengder ulv over hele landet. Men det vil bety at vi må slutte med noen former for bruk av naturen. Jeg mener det ikke er verdt det.

Jeg så ikke denne før nå. Fasanene og åkerhønsene ble ganske riktig felt i utlandet, i likhet med noen av endene, et par rugder og kaninene. Ikke i Sverige, men dels i Danmark og dels i Skottland.

Her tar du desverre feil igjen. Vi blir ikke færre men flere. Tall fra SSB viser en økning fra 2006 til 2009. Feil i hva? Vi er få - under fem prosent av befolkningen, og det er knapt noen hobby som har mer innbitte motstandere enn vår. Selv med en gledelig liten økning de siste årene er det svært få av oss. Heldigvis er det fortsatt slik at flertallet har aksept og forståelse for det vi driver med. Grunnen til at jegerne står sterkere her i landet enn mange andre steder er at det fremdeles har et skinn av folkelig aktivitet over seg. Øker man terskelen for å bli jeger, for eksempel ved å kreve årlig skytetrening og poengkrav med både rifle og hagle, vil det neppe ha noen betydning for de fleste av oss her inne. Men det vil føre til at mange Ola Rypejeger legger vekk hagla han arvet fra far og lar være å ta den ene turen i fjellet om høsten. Det vil også føre til - tror jeg - synkende rekruttering. Det er livsviktig for hobbyen vår at det er plass også til de som jakter sjelden og lite. Jaha. Så den dårlige skytter har dårlig jaktmoral og skyter på de muligheter som byr seg, men dersom han bruker noen timer på en skytebane blir han både en bedre skytter og får bedre moral. Jo mer pappskyting, jo bedre menneske. Dette er det reneste visvas. Dersom det finnes jegere som ”benytter de muligheter som byr seg” (jeg har ikke møtt noen, men du mener tydeligvis dette dreier seg om veldig mange), har det ingenting med skyteferdigheter å gjøre, men med elendige holdninger. Holdningene blir ikke bedre av å skyte. I likhet med deg kan jeg bare synse om dette temaet, men jeg tror ikke dårlige skyttere skadeskyter mer. Derimot tror jeg dårlige skyttere innser at ferdighetene begrenser jaktutfoldelsen og selv er i stand til å finne ut hva de bør trene på for å bli bedre. Voksne mennesker trenger ikke barnepiker. Dersom skadeskyting er et stort og voksende problem, må det gjøres et arbeid for å endre holdningene. Det bør være fokus på dette i opplæringen, men vi som er erfarne jegere må også stadig understreke dette i jegermiljøene, i jaktlagene osv, slik at både gode, middelmådige og dårlige skyttere blir innprentet at marginale skudd ikke skal løses. Jeg tror tvungen trening ikke ville ført til færre skadeskytinger. Derimot er jeg sikker på at det ville ført til færre jegere. Det får jeg bare akseptere. Jeg er grunnleggende uenig med deg i synet på norske jegere, og blir skremt av de nedlatende og formynderkåte holdninger du viser. Jeg tror ærlig talt ikke det er noen større trussel for jegerstandens fremtid enn velmenende og reguleringsglade mennesker deg.

Jeg tror du skal prøve å lese innlegget mitt en gang til, for du har misforstått hva jeg mente å skrive. Nei, det synes jeg ikke. Jeg tror ikke at dårlige skyttere nødvendigvis skadeskyter mer enn de feller. Mitt poeng er et det ikke er skyteferdighetene som skaper en god jeger. Hvis man er en dårlig skytter, og tar hensyn til det når man er på jakt, blir det ikke mer skadeskyting. En god skytter som feller ryper på 50 meters avstand er ikke en bedre jeger enn en dårlig skytter som holder seg til 20 meter. Det viktigste er at man lærer våpenbehandling og å tilpasse jakten til egne ferdigheter, ikke at man kan sette fem skudd i tieren på 200 meter. Nei, det mener jeg heller ikke. Men tvungen trening er uten tvil skadelig. Jo flere restriksjoner og regler som pålegges jegere, jo færre vil det bli av oss. Vi er allerede en marginal og utsatt gruppe, og trenger ikke mer tvang for å bli enda færre. Jeg er forundret over den formyndermentalitet som endel viser. I motsetning til deg mener jeg den jevne jeger er ansvarlig nok til selv å vurdere hvor mye trening han trenger. Å bli flink til å skyte bidrar til å bedre jaktopplevelsen, og er motivasjon nok i seg selv. Forøvrig uttaler jeg meg kun på egne vegne. Dersom jeg skal si noe på styrets vegne, vil jeg gi uttrykk for det. Men om du synes det å gå inn for å tvinge andre jegere til noe er å gå foran som et godt eksempel, er jeg sterkt uenig. Med slike jegere trenger vi ingen ytre fiender.

Jeg synes ikke det er noe problem at dårlige skyttere går på jakt. Om en fuglejeger treffer en av ti ryper, og er fornøyd med det, skal han selvsagt få gjøre det. Det samme gjelder riflejegere: Klarer man prøven er våpenet godt nok til å gå på storviltjakt med. Tvungen skytetrening for å bedre ferdighetene mener jeg er unødvendig, byråkratisk og skadelig for hobbyen vår. Det er skyteholdningene til jegeren som er viktig, ikke ferdighetene. En dårlig skytter som holder igjen skudd på lenger hold enn 100 meter er en bedre jeger en den gode skytter som sender avgårde marginale skudd. Men at det er behov for å terpe våpensikkerhet og holdninger er det ikke tvil om. Å lære ferske jegere, uten våpenerfaring fra forsvaret eller oppveksten, sikker våpenbehandling er mye viktigere enn å lære dem forskjellen på enkeltbekkasin og kvartbekkasin. Det er mye hodeløs våpenhåndtering å se. Jeg synes absolutt det burde være en praktisk del på jegerprøven, men den burde dreie seg om håndtering og oppførsel, ikke poengskyting.

Siden Blaser er nevnt, vil jeg også komme med et forslag litt utenfor dine kriterier: Krieghoff Ultra. Jeg har en slik i 20/76 - 7x57r og er meget fornøyd. Presisjonen er bedre enn i Heym-riflen min, og det er muligheter for både hagle- og dobbelrifleløp. Våpenet er smekkert og relativt lett, og oppspenneren gjør at det føles sikkert å smyge rundt også med patron i rifleløpet. Imidlertid er rifleavtrekkeren fremst, antakelig pga snellertfunksjonen. Oppspenneren og avtrekkeren gjør at våpenet krever litt øvelse å beherske til fluktskyting. Dersom du, som jeg, primært skal ha kombi til rådyrjakt, harejakt e.l. er det ikke noe problem - tvert imot. Til ordentlig fuglejakt er en kombi med sitt korte løp uansett ikke det beste verktøy, etter min mening. Ultra koster ny noe mer enn du har planlagt, men det burde være mulig å få et pent brukt våpen i den prisklassen.

Det er -foreløpig- ingen plikt til å registrere hagler ervervet før registreringspåbudet, men det er ulovlig å omsette dem uten godkjent våpensøknad. De skal m.a.o registreres ved eierskifte. Både kjøper og selger kan straffes for brudd på våpenloven i slike tilfeller, og den som legger ut en slik annonse kan straffes for forsøk på dette. Om man var "i god tro" vil ikke bety noe i denne sammenheng.

Diamond var merkenavnet Nordskog brukte på sine italienske Bettinsoli-våpen. SVJV er de i ferd med å fase ut dette merkenavnet, og selge våpnene med Bettinsoli-navn.

Det er kun på havet og i fjorder man har fri adgang til å jakte. På innsjøer tilhører jakten grunneier. På store innsjøer vil det ofte være et såkalt fritt midtsykke, dvs et område midt på sjøen som er så langt fra stranden at det ikke omfattes av noens eiendomsrett. Jakt og fiske på slike områder forvaltes av Staten, og det er ofte adgang til fiske. Jakt er vel lite praktisk langt ute på en innsjø, og jeg har ikke hørt at det er åpnet for jakt på slike frie midtstykker. På havet kan du jakte helt inn til strandkanten, og på skjær som blir overskylt ved høyvann. Det gjelder over hele landet, men jakttidene er for noen arter forskjelige enn ved annen type jakt. Jeg kjenner ikke til om det er lov å jakte på Øyeren, men den lokale jakt- og fiskeforeningen kan sikkert svare på det. Jeg har en RTM Brio, innkjøpt med planer om å jakte sjøfugl, men hittil bare brukt til sommerpadling med ungene. Det er ingen hurtigpadler, men er så stabil at det er nesten umulig å gå rundt. I år vil kona være på hytta i høstferien, langt fra rypeterrenget, så nå skal jeg endelig få jaktet sjøfugl. Ærfugl smaker storartet, om man bare flår dem varme og fjerner fettet, og jeg har observert mengder av dem i sommer.

Tiur smaker balle - om du tilbereder den feil. Akkurat som rype, rådyr, and og alt annet vilt. Hvis du har fått en rype som ikke smakte godt, er det enten fordi du ikke er glad i viltsmak - og da liker du heller ikke tiur - eller så er det fordi fuglen var for mye stekt. Et velhengt, rosastekt rypebryst er en mør og velsmakende delikatesse, mens et overstekt (eller- gud forby- kokt) rypebryst leder tankene mot gamle tøfler med leversmak. Slik er det med tiur også. Men, som Guttapåskauen skriver, en gammel tiur kan kanskje bli noe av en utfording.

I går fikk jeg se noe jeg har lest om, men aldri tidligere opplevd. På tur i høyfjellet med familien stanset vi ved en liten bekk for å spise. Det var t-skjortevær og spektakulær utsikt, og vi ble sittende og nyte fjellet mens ungene lekte langs bekken og gjorde sitt beste for å få vann i støvlene. Plutselig kom de løpende tilbake, og kunne oppskjørtet fortelle at de hadde sett en skadd rype som ikke klarte å fly, femti meter fra hvor vi satt. Jeg visste det var ryper i området, for pointeren hadde gått med stive bein og høy snute den siste halvtimen, så jeg gjettet det måtte være en fugl med kyllinger. Med eldstemann som guide listet vi oss nedover fjellet mot stedet fuglen sist var observert, og med ett spratt en rype opp et par meter foran meg. Hun gikk med vingene mot bakken, og hoppet og flakset klossete bortover, alt mens hun pep og bar seg. Da vi ikke gjorde tegn til å følge etter, kom hun vraltende tilbake for å tilkalle oppmerksomheten vår, for så igjen å bevege seg bort fra stedet hun først hadde hoppet opp fra. Jeg gikk forsiktig mot stedet hun hadde gjemt seg, og der lå omlag fem små rypekyllinger trykket pipende sammen. Etter en kort blikk på kyllingene, gikk vi raskt tilbake. Da rypemor så at vi ikke lenger var noen trussel, fløy hun elegant og uskadd tilbake til gjemmestedet, dro de hvite vingene under kamuflasjen og forsvant i lyngen. Hun ga virkelig litt av en forestilling. Jeg har sett endel skadde ryper, og hun så akkurat slik ut. Den ellers så skye og elegante fuglen oppførte seg som en skremt burhøne. Hadde jeg vært på jakt etter et måltid, ville hun effektivt ha lurt meg bort fra kyllingene sine. Det var et flott syn. Dessverre lå kameraet igjen i hytta, men bildene av den hoppende rypemoren satte seg godt fast hos meg likevel.

Laks i pitabrød er en hurtigmiddagfavoritt for mine unger: Laksefilet skjæres i biter og stekes i olje og litt soyasaus mens pitabrød varmes i komfyren og man hakker salat, tomat, løk og eventuelle andre grønnsaker. Når fisken etter kort tid er ferdig, legges den inni pitabrødene sammen med tilbehøret. Det hele kan smakssettes med for eksempel creme fraiche, en mild sennepsblanding e.l. Har man pepperotsaus i kjøleskapet smaker det utmerket til. Middagen tar omtrent ti minutter.

Jeg er enig med Malle. Jeg synes knekkhagler er både bedre å skyte med og penere og se på, men til jakt på sjøen har jeg en 870. Den er driftssikker, enkel å holde i stand, funksjonssikker og billig. At den i tillegg er lang, stygg, raklete og ser ut som om den er maskinert av fulle speiderpiker får jeg heller leve med.

Nettopp. Og formålet med diskusjonen blir? Jeg forstår ikke helt hva du mener med det spørsmålet. Etter seks sider tør det være ganske åpenbart at meningene her er forskjellige. For egen del er formålet å få frem det jeg mener er den viktigste etiske problemstillingen; ikke avstanden det skytes på, men om avstanden bevisst gjøres lenger enn nødvendig.

Hvis dette er det beste du har å bidra med "etter å ha slite deg gjennom fire-fem sider", foreslår jeg at du overlater postingen til dem som har en begrunnet formening om trådens tema. Som for eksempel "Mannen fra Bartebyen". Denne debatten har nå gått over seks sider. Det eneste tulleinnlegget så langt er ditt.

Det er det vel neppe særlig uenighet om. Spørsmålet er, som Edward påpeker, om det er greit at man øker avstanden kun for sportens skyld. For å ta et eksempel - dersom man har en skytemulighet på 150 meter, er det greit å pakke sammen utstyret og snike seg 250 meter lenger VEKK fra dyret for å få et mer utfordrende skudd? Selvfølgelig kan man diskutere moral i forhold til langholdsskyting uten å analysere andre jaktformer. Om en form for jakt er etisk problematisk, er det ikke noe argument for å utøve annen jakt på en uetisk måte. Men for å gjenta meg selv fra tidligere i tråden - et etisk mål må være å utøve den jakt man bedriver på en måte som reduserer risikoen. Jeg tror de fleste ville reagere på en småviltjeger som venter med å skyte for å få et mer utfordrende skudd - selv om denne skulle være en langt over snittet god hagleskytter. Hva som er for langt hold må være opp til den enkelte jeger å vurdere, ut fra egne egenskaper, forholdene på stedet, utstyr, vilttype, m.v.

Jeg synes ikke det er noen god sammenlikning. Forskjellige jaktformer har forskjellig risiko, og det er ikke tvil om at en fuglejeger (som meg selv) skadeskyter langt mer vilt enn nevnte langholdsskyttere. Men jeg mener, som nevnt ovenfor, at man som jeger bør forsøke å minimere risikoen innenfor den jaktform man til enhver tid bedriver. Det betyr ikke at jeg er 100% sikker på treff når jeg lar skuddet gå etter rypa, men at jeg er sikker på at jeg har gjort det jeg kan for å treffe. Noen ganger blir skyteavstanden lang, men å la fuglen fly noen ekstra meter for å få et mer utfordrende skudd er ikke forenelig med min jaktmoral.

Jeg synes ikke det er problematisk at gode skyttere med allverdens tilgjengelige hjelpemidler skyter på lange avstander. Jeg har stor tiltro til den norske jegers moral, og tror det store flertall jegere holder seg til skyteavstander og -situasjoner de er komfortable med. Som mange her har vært inne på er det forsvarligheten som er avgjørende, ikke skyteavstanden. Jo lenger avstand, jo større krav til skytter og utstyr. Hva som er den absolutte grense for forsvarlig skyteavstand er jeg ikke kompetent til å mene noe om, men jeg er enig med Makkieboy i at man kan skyte trygt på lengre avstander idag enn tidligere. I fremtiden kan man sikkert trekke grensen ytterligere. I tråden det er referert til lenger oppe reagerte jeg ikke på skyteavstandene, nettopp fordi jeg vet hva skytteren er kapabel til. Imidlertid synes jeg det er vanskelig å akseptere at man øker avstanden for sportens skyld. Selv om man er i stand til å skyte relativt sikkert på et dyr 500 meter borte, mener jeg man ikke bør gjøre det om det er mulig å komme nærmere. Når avstanden i seg selv blir et poeng, minner det for mye om blinkskyting. I mitt hode er det en av jegerens fremste plikter å redusere risikoen for skadeskyting mest mulig. Da forsøker man å korte ned avstanden, ikke å øke den. Om det i fremtiden skulle komme utstyr som gjør det tryggere å avfyre skudd på lengre avstander er ikke relevant i den vurderingen.