Hopalong

Beklager sent svar - jeg har ikke sett at det var i tråden fremdeles Jeg er godt fornøyd med pressen, og er glad vi ikke kjøpte noen mindre. Kvernen, derimot, kunne godt vært litt bedre, selv om den holder i massevis til vanlig bruk. I fjor fikk hentet vi en masse epler hos andre i tillegg til våre egne, og da tar kverningen litt tid. Vi har vurdert å oppgradere til en elektrisk kvern og en vannpresse, og selge det vi har. Jeg fikk det sendt fra DK. Neste gang blir det nok å hente selv, ifbm ferie e.l.

Som mange her har nevnt; først og fremst bør du snakke med grunneier. Det er ikke uvanlig at grunneiere gir tillatelse til flere former for jakt og fangst i samme terreng, uten å tenke på at disse kanskje overlapper hverandre. Det er heller ikke usannsynlig at det er kommunikasjonssvikt av en eller annen art - enten fordi fangstmannen har hatt tillatelse før og ikke er kjent med at du har leid terrenget, eller av andre grunner. Jeg har flere ganger opplevd å treffe jegere i terrenger jeg får jakte i - noen ganger fordi grunneier har gitt dem lov til å jakte på vilt han vet jeg ikke er ute etter, og noen ganger er det jegere som fikk tillatelse en gang for femten år siden og har ment den gjaldt permanent. Det er langt fra alle grunneiere eller jegere som er like flinke til å skrive avtaler. Er du for eksempel sikker på at du har en avtale som gir deg eksklusiv rett til jakt på alle arter? Har du betalt for dette, og har en skriftlig avtale, har du større grunn til å ta opp saken enn om du går gratis hos en bonde som har gitt deg lov til å jakte i skogen sin. Hvis grunneier overhodet ikke er kjent med fellene, ville jeg gjort som Fulmen foreslår. Hvis det er en slags misforståelse her, ville jeg tatt det opp med grunneier og fangstmann i fellesskap. Det kan godt hende at det er en fordel for deg med en rovviltjeger i terrenget, dersom du ikke jager slikt selv. Anmeldelse til politiet ville jeg unngått i det lengste, og kun dersom det dreide seg om bevisst tyvjakt.

Fin høst, med mange turer. 6 ryper 1 røy 6 orrfugl (5 haner og en høne) 28 ender - mest stokkand men noen krikk og brunnakke 2 skarv 11 rugder 1 hare 10 gråtrost 3 bekkasiner Dessuten en to elger og tre hjorter felt av andre jegere i jaktlag jeg deltar i. I tillegg hadde jeg gode skuddsjanser på sikkert tredve ærfugl i Kragerøskjærgården, men de var fredet i år pga oljeutslippene. Sesongen ble forlenget i skottland i januar: 8 rugder 20 fasaner 35 duer

Vestmann: Dette er en favorittrådene mine her på kammeret; lettlest og informativ om et tema som få har gode kunnskaper om. Takk for at du tok deg tid til dette.

Det er nettopp rugdesmaken jeg er ute etter. Det hender jeg skjærer ut filetene og steker for seg, men prøver da å få med mest mulig av fettet for at det skal smake av vadefugl. Rene fileter uten fett smaker som ethvert annet vilt. Den tradisjonelle måte å servere rugde på er helstekt, komplett med innvoller. Før servering ble innvollene tatt ut, hakket i smått og servert ved siden av fuglen for riktig å få smak av rugde. Det gjør ikke jeg, men valgte å la innvollene være med i fuglen under koking. Fordøyelsessystemet fjernet jeg før resten gikk i kjøkkenmaskinen. Den som synes det er ekkelt å tenke på at mageinnholdet er med under kokingen, kan eventuelt kroke ut fuglen først.

I helgen prøvde jeg for første gang å lage paté av rugde. Det var enkelt, smakfullt og gjorde seg servert på toast som forrett til hjortestek. Vi var seks personer, og brukte to fugler. Den spesielle rugdesmaken sitter i fettet, så det gjelder å ribbe fuglene dersom det lar seg gjøre. Den ene av mine var skadd i skinnet og måtte delvis flås. Siden mesteparten av fettet er rundt innvollene, ble fuglene ikke åpnet. Deretter ble de pakket inn med bacon. Imens smeltet jeg halvannen pakke smør i en liten gryte. Da smøret var flytende, la jeg fuglene oppi og lot dem koke i smør under lokk i rundt to timer. Det var nok smør til at fuglene nesten ble dekket. Det fikk ikke fosskoke; bare syde lett. Da fuglene var ferdige, ble de tatt opp og lagt på skjærefjel for å renses. Alt kjøttet fra rugdene, sammen med baconet og alt som kan spises inne i fuglene ble lagt i kjøkkenmaskin, blandet med litt av kokesmøret, salt, pepper og en liten dæsj konjakk, og kjørt i maskinen til en glatt masse. Deretter var det bare å stryke på toast og servere - her sammen med litt hjemmelaget tomatpesto. Den distinkte rugdesmaken kom godt frem, samtidig som den røkte baconsmaken gjorde det spiselig også for de av gjestene som ikke var vant til vilt. Neste gang skal jeg være litt mer forsiktig med konjakken, for den smaken ble litt for fremtredende. Det var nok til forrett for seks, samt et par skiver til frokost idag morges. Nammenam. Jeg vil tro samme fremgangsmåte med hell kan brukes på annet vilt med kraftig smak, som ryper og skogsfugl.

Enig og amen. Og dersom det blir noen til overs, eller du skal gjøre dette en gang til, står jeg gjerne på venteliste.

Neste helg reiser jeg til Skottland for å jakte småvilt for syvende år på rad. Pga snøværet er det innført midlertidig stopp i gåsejakten, men det er heldigvis både kaniner, ender, fasaner og duer.

Du misforstår, ja. Poenget mitt er at det ikke er så ille som Stoneking beskriver. Den britiske våpenlovgivningen er jaggu ille nok uten overdrivelser... Helt enig.

Så ille er det ikke. Håndvåpen er forbudt i UK, men det er ikke særlig problematisk å få tillatelse til å kjøpe jaktvåpen. Og revejakt kan man gjerne drive med, men ikke lenger med hund. Irland hadde (har?) en slik ordning for private jaktvåpen, de mest rabiate politidistriktene stilte med tjenestemann som var med ved bruk. Det var nytt for meg. Jeg vet at mange rifler ble inndratt på 70-tallet, og at det er vanskelig å få tillatelse til noe annet enn hagler og .22-rifler, men den ordningen du beskriver høres helt tullete ut. Til topic: Jeg er bekymret for hvilke innstramminger den nye våpenloven vil påføre oss. Men akkurat det forslaget har så store praktiske ulemper at jeg ikke kan tenke meg at det blir vedtatt.

Der var mange typiske situasjoner. Snutten viser godt fuglens hurtighet og enestående evne til å finne fluktveier, for selv med egen kameramann er det vanskelig å få festet flukten på film. Jeg gleder meg til å se det ferdige resultatet.

Åneidu. Dette var "besøk-fra-trøndelag"-habitten. Både nikkers og ullslipset lå igjen i budoiret. Når det er sagt, er det bare å gjenta mine tidligere forsvar av lett bekledning: Gørrtex, tunge lærstøvler og ullfrottè er vel og bra på høyfjell og til lange dagsturer, men på sekkeløse småturer i mildt kulturlandskap er det ingenting som slår bukser eller nikkers av bomull - gjerne moleskin - gummistøvler og skjorte med noe vindtett over. Lett å gå med, lett å regulere varmen, lett å rengjøre, kan repareres med sytråd og kan kasseres uten at jaktbudsjettet slår de helt store sprekker. Og så skader det ikke at det ser bedre ut enn "På-tur-over-Grønland"-antrekket som er enerådende her i landet.

En jaktsesong uten jakt er ikke noe særlig, spesielt for oss som er gamle nok til være kjent med produkter som nesehårsfjerner og rektalsalve og har innsett at antall gjenværende sesonger er begrenset. Som nevnt i denne tråden er jeg velsignet med mange jaktmuligheter i nærområdet, så meg er det ikke synd på. Av det Sako 30-06 skrev i denne tråden tidligere i høst, forsto jeg at ikke alle var like fornøyde. Slik kan man jo ikke la folk ha det. Jeg inviterte ham derfor ned til Sørvestlandet for jaktterapi. Høsten kort og juleforberedelsene mange, men etter litt PM`er og planlegging fant vi en helg midt i desember. Litt for sent for den helt store rugdejakten, men det pleier være godt utbytte helt frem til jul. Vi jaktet en lørdag og en søndag. Første dag gikk vi i et terreng som ligger relativt høyt, og hvor det også er muligheter for å treffe på skogsfugl. Vi fikk opp et par rugder i nedre del, og jeg felte en av dem, men det var tydeligvis litt for sent på året til å finne fugl lenger oppe. På hjemveien stanset vi slik at Sako fikk tatt noen bilder ved et islagt tjern. Alle som har vært på jakt vet at viltet skjønner når våpnene er nedspent og jegerne opptatt med andre ting. Mens vi sto der og nøt utsikten spratt en hare opp foran oss. Refleksene etter mange år på støkkjakt gjorde at begge fikk haglene sammen i stor fart, og et par uelegante skudd ble avfyrt. Jeg så at jeg traff haren, men for langt bak, og den løp videre rundt en fjellnabbe. Da vi kom etter den, var den borte. Det kunne blitt et langt ettersøk, men Neros interesse for en stor stein viste oss at haren hadde gått i berg. Etter noen fåfengte forsøk på å jage den ut, ble haren skutt under steinen og dradd ut med en pinne. Utveiding ble foretatt på stedet. Av og til er man heldig nok til at rugdene finnes ved en rotvelt eller en enslig einer, med god plass rundt. Da Nero tok kanonstand ved et enslig tre på en myr, håpet jeg det ville by seg en brukbar skuddsjanse for begge. Vi gikk inn fra hver vår side. Fuglen gikk opp rett foran Sako, men han sto litt for nære og skuddene gikk på for kort avstand. Rugden fløy videre, og mine to litt sjansepregede skudd traff heller ikke. Vi så hvor den landet, men fuglen kom seg nok en gang avgårde uten treff. Det var dagens beste fuglearbeid, men skytterne var dessverre ikke i samme klasse. Etter lunsj hjemme, besøkte vi et nytt terreng. Et par rugder på vingene, men ingen skuddsjanser. Jeg hadde håpet å kunne skyte ender her, men bukten var islagt. Utsikten var det imidlertid ingenting å si på. Den som leser på matsidene her inne, har fått med seg at Sako er glad i å lage mat. Middagen ble tilberedt og fortært i fellesskap. Vi spiste rugder fra fryseren, servert med grønn peppersaus og velsmakende tilbehør av både vått og tørt. Etter en grundig prøvesmaking av alle husets whisky- og grappatyper ble søvnen dyp. Dagen etter jaktet vi et tredje terreng. Nok en flott dag, med klar luft og rimfrost på trærne. Det viste seg der at gjestejegeren hadde hatt godt av en natts søvn, for på to sjanser fikk han to rugder med to perfekte, hurtige skudd i tett skog. Rugdene hadde nok beveget seg lite i kulden, så det var ingen enkel oppgave for hunden å finne dem den skogkledte steinrøysen. Både hund og gjest var fornøyd med formiddagens fangst. Etter lunsj var planen å skyte ender med et par retrievereiere ikke langt fra flyplassen. Dette er en veldig bra jakt, men den måtte avlyses fordi dammen var tilfrosset. Istedet ble det å besøke en for meg ukjent dam. Trekket var ikke allverden, men Sako felte en krikkand som han fikk med seg hjem sammen med de tre rugdene. Jeg har inntrykk av at terapien hjalp - med fem felte vilt på en helg føles kanskje sesongen ikke helt bortkastet. Bortsett fra bildet av ham selv, har Sako tatt samtlige bilder.

Rugdejakt En av fordelene med å bo og arbeide i en småby, er at det er kort vei til naturen. Det er turområder i gangavstand fra sentrum, havet ligger rett utenfor, og rundt hele byen er det potensielle jaktområder. Med en jobb som skal skjøttes, en kone, tre ville gutter og to bikkjer som i varierende grad trenger oppmerksomhet, kos, lufting og dressur, en kropp, hus, hytter, biler og en haug med andre gjenstander som krever konstant vedlikehold for ikke å forfalle fullstendig, er det begrenset hvor mange gutteturer man kan reise på. Da er det veldig greit å kunne ta korte jaktturer. Derfor blir det mye rugdejakt. Hele sesongen, fra en gang i oktober til oppunder jul, får hunden og jeg tre-fire jaktturer i uken på rugde. Rugdejakt har lange tradisjoner i Hordaland, mens her på Sørvestlandet er det ikke like utbredt. I resten av landet felles nok endel som en slags bifangst ved annen skogsfugljakt, men det er ikke vanlig å jakte kun etter rugde. For mange er denne jakten derfor litt ukjent. For den som vil prøve seg, kan følgende være greit å vite: Viltet Rugden er, sammen med enkeltbekkasin, de eneste vadefuglene det er jakttid på her i landet. Fuglen er noe mindre enn en rype – rundt 300 gram, har brun fjærdrakt med sorte spetter og striper som gir den svært god kamuflasje på skogbunnen. Den lever av insekter, mark, småsnegler m.v. som den finner i jorden med det lange, bøyelige nebbet sitt. Rugde finnes over hele landet helt opp til Finnmark, men er mest tallrik i Sør-Norge. De er imidlertid ikke så vanlige å komme over for den vanlige turgåer, ettersom de er godt kamuflert, trykker lenge og liker seg på steder de fleste velger å gå utenom. Om våren trekker hannen morgen og kveld for å tiltrekke seg paringsklare hunner; en merkelig, ”hoppende” flukt langs faste ruter, samtidig som den lager pistrende lyder som på rugdespråk betyr ”Vil du være med hjem å se på frimerkesamlingen min, baby?” Den som har lest Tarjei Vesaas ”Fuglane” vil huske at man tidligere kunne postere og jakte på dette trekket, men det er ikke lenger tillatt. Rugden er en trekkfugl. Fra rundt midten av oktober begynner rugdene fra hele landet å trekke mot kysten på Sør- og Vestlandet, hvor de venter på gode forhold for å fly over Nordsjøen til varmere vinterstrøk. En del fugler tar sjansen på å overvintre. De siste årenes milde vintre har ført til at stadig flere tar sjansen på dette. De får en fordel i forhold til de langtflyvende når våren kommer, men dersom vinteren blir hard går det dem ille. Siden de finner maten sin i bakken, lever de ikke lenge om det blir snø og tele. Jeg er redd vinteren i år har tatt knekken på svært mange rugder i distriktet her. Når høsttrekket begynner, kan det komme store mengder fugl. På det mest intense har jeg fått ti-femten hundearbeider med rugde på en halvannen times tur. Neste dag kan de være borte – enten fordi de har flyttet seg, eller fordi vinden har vært god og alle har reist sørover. Denne egenskapen, sammen med rugdens merkelige adferd og effektive kamuflasje, er grunnen til at den i mange deler av landet blir kalt for ”Trollfugl” Jaktformer Nedover i Europa er rugden det fremste fuglevilt man kan felle. Jeg har vært på drivjakt i Danmark og sett disiplinerte skyttere glemme både sikkerhetsavstander og 45-graders regel når en rugde sikksakker mellom treleggene. Første gang en jeger i Danmark eller Tyskland feller en rugde, gjennomføres en større seremoni hvor fuglen skal kysses i stjerten og klemmes på slik at den lykkelige jeger får leppene klint inn med rugdeskitt. Dere er hermed advart – dersom dere skyter en rugde på kontinentet, så gi endelig beskjed om at det ikke er deres første. Rugdene trives godt i blandet kulturlandskap, og finnes gjerne i tett einerkratt, langs småbekker, på løvdekket skogsbunn m.v. Dersom det har falt snø eller er frost i bakken, søker fuglene til isfrie steder hvor de kan finne mat, som bekkedaler, oppkommer m.v. Man kan jakte rugde på støkk, men det egner seg best når det er mye fugl i terrenget og krever en svært oppmerksom jeger. Jakten blir både mer utbytterik og mer spennende med hund. I utlandet har jeg jaktet rugde med støtende hunder – gjerne springer spaniel – men her i landet er det vel vanligst å bruke stående fuglehund. Ikke alle fuglehunder er interessert i rugde, de lukter mindre og ganske forskjellig fra hønsefugler. Mange hunder har også aversjon mot å apportere rugder. Alle stående fuglehunder kan brukes, men det er en fordel om hunden har evne til å begrense søket og holde tett kontakt. De første som tok inn Breton til landet var rugdejegere som ønsket hunder med kortere søk enn de typiske norske høyfjellsracere. Selv jakter jeg med en racer av en pointer, men passer på at den ikke slår for langt ut. Siden fuglene ofte er å finne i tett kratt er en bjelle til stor hjelp. De siste to årene har jeg brukt Garmin Astro på bikkja, og det er et fantastisk hjelpemiddel – det blir både mindre leting og mer fugl. Rugdejakt er spennende og utfordrende for hund og jeger. Noen ganger trykker fuglene slik at man omrent må sparke dem opp, men svært ofte løper de langs bakken og flyr ut et helt annet sted enn man trodde de var. Hunden må ofte avansere langt, eller ta flere runder i terrenget for å finne ut nøyaktig hvor fuglen sitter. Når rugden først flyr opp, kommer den som skutt ut av en kanon- av og til rett til værs, men som oftest finner den den fluktveien hvor det er vanskeligst å få av et skudd. De har en enestående evne til å få vegetasjon mellom seg selv og jegeren, og det byr seg sjelden sjanse til mer enn et skudd før fuglen er borte. Jeg har ofte tenkt at dersom reinkarnasjon har noe for seg, er det tydelig at mange haglejegere blir gjenfødt som rugder. Jeg jakter det meste som kan jaktes med hagle, men ingenting er så skyttermessig krevende som rugdejakt. Jeg jakter vanligvis alene, men sjansen for utbytte er vesentlig større om man er to eller flere og kan dekke alle mulige (og umulige) fluktruter. Siden man ofte jakter i uoversiktelig terreng, og må følge hunden fremover over en strekning, er det svært viktig å hele tiden vite hvor ens jaktkamerater er. Jeg jakter med skeetchoke i nederste løp, og ¾ i det øverste, og bruker stort sett hagl størrelse syv. Rugden er forholdsvis lettskutt, men en såret fugl brer ut vingene og gjemmer seg så godt at den kan være svært vanskelig å finne uten hund. Det hender ofte at fuglen tverrvender eller flyr i bakken uten å være truffet, fordi den blir skremt av skuddet. En støkket rugde flyr ofte ikke så veldig langt, og det kan by seg flere sjanser på samme fugl. En svært sjelden gang kan man oppleve å få skuddsjanse på to fugler samtidig. (Treffer man begge, og kan produsere to uavhengige vitner, kan man søke medlemskap i ”The Woodcock Club”, og pådra seg misunnelse fra flertallet av britiske fuglejegere.) Etter skuddet Som med alt annet vilt, starter matlagingen med en gang det er felt. Rugdene kan godt henge en stund, men dersom det er fare for lekkasje fra magen bør de ikke henge lenge. Da kan det oppstå en ammoniakkliknende, lett kvalmende smak i kjøttet. Noen foretrekker å kroke ut fuglene eller tømme dem helt, men jeg henger dem hele. De smaker aller best om de spises ferske, men de tåler å fryses. Jeg pleier fryse dem uåpnet, med fjærdrakten på. Rugdene har et tykt fettlag rundt innvollene, på halsen og noe på brystet. Alt fettet gjør at de ikke bør ligge for lenge i fryseren for å unngå at de harskner til. Jeg prøver å spise alt av årets fugler før jul, men de kan godt ligge frem mot sommeren. Dersom brystet er tatt ut og nedfryst uten fett, kan det ligge lenger. Rugde er god mat. Det fortelles at Kong Olav var en dedikert rugdeelsker, og mange av de fuglene som ble solgt i hovedstadens viltforretninger endte på Kongens bord. Den tradisjonelle måten å tilberede rugde på, er helstekt og bundet opp ved at nebbet er stukket gjennom lårene. Innvollene ble gjerne stekt i rugdefett, småhakket og servert på toast ved siden av. Tilhengere av denne retten får tilgi meg, men jeg mistenker dette for å være en større opplevelse for øyet enn for ganen. Siden jeg stort sett spiser en eller to fugler etter hvert som de blir skutt, blir det gjerne relativt enkle retter av utskåret rugdebryst – her er et eksempel. Kjøttet har forholdsvis nøytral, lett viltsmak. Den distinkte smaken av vadefugl ligger for det meste i fettet, så det det lønner seg å bruke endel av dette til stekingen. Rugdens ytterste vingefjær kalles for penselfjær, og brukes fremdels av kunstmalere og andre som trenger gode fjærpenner. Jeg tar ut de to penselfjærene på hver side, og fester dem i en avklippet del av det hule overnebbet. Trofeet kan monteres, eller det kan festes i hodeplagg for å imponere utenlandske jegere. Uttrykket ”fjær i hatten” stammer antakelig fra skikken med å feste penselfjær i bremmen. Tilgjengelighet For den som bor i områdene rugdene trekker til, har det hittil ikke vært noe stort problem å få tilgang på jakt. Nå når rådyrjakten begynner å bli dyrere, hender det oftere at grunneier har leid ut all jakt til rådyrjegere som selv ikke jakter fugl men ikke vil ha andre jegere i terrenget. Har man først fått lov til å jakte hos noen, lønner det seg å pleie forholdet - en flaske eller annen oppmerksomhet ved sesongslutt er aldri feil. Jakt med hund i områder hvor det går sau kan fort føre til ugreie, så selv med en helt saueren hund bør man demonstrere at jakten foregår andre steder enn akkurat hvor sauene er. For mye skyting i nærheten av gårdshus kan også føre til at høyere myndigheter enn bonden selv gir beskjed om at det ikke skal jaktes mer. For en jeger kan det være en idè å tilby hjelp med for eksempel mårfangst, revejakt eller liknende. De fleste grunneiere med husdyr blir gode venner med den som fjerner rovdyr fra marken deres. Jeg betaler ikke for rugdejakt idag, men er forberedt på at det vil koste noe i fremtiden. Med en synkende bestand av hønsefugl vil hundejegere se seg om etter annet vilt. Jeg tror også det bare er et spørsmål om tid før Europeiske jegere oppdager de fantastiske mulighetene det er for å jakte dette prestisjetunge viltet i Norge. Jeg har sett hvilke mengder betalingsvillige italienere og franskmenn som reiser på gåsejakt i Skottland hvert år, og hva det har gjort med prisene, og regner med noe tilsvarende vil skje her etterhvert. Foreløpig nyter jeg å kunne jakte hele høsten så og si like utenfor stuedøren. Edit: Litt om en av årets jaktturer i denne tråden.

Bruker dere dye også på Syningfeller? Er det eventuelt andre tips for behandling av slike?

Ikke noe godt eksempel. "Mor Nille er en sten"-er en logisk feilslutning - konklusjonen støttes ikke av premissene. "Guns dont kill people, people kill people" er en logisk korrekt konklusjon. Den er også så elementær at den i beste fall kun kan brukes som et utgangspunkt for en debatt om våpen. Men det er et viktig utgangspunkt, og både våpeneiere og våpenmotstandere trenger av og til å bli minnet på det. Som argument for våpeneierskap alene er det imidlertid langt fra fullstendig. Selv de mest innbarkede forsvarere av personlig ansvar vil nok være enige i at enkelte gjenstander er så farlige at samfunnet ikke kan akseptere at privatpersoner skal disponere dem. Hvis man bytter ut "Guns" i utsagnet med "Bazookas" eller for den saks skyld "Atomic bombs" ser man at argumentet ikke holder. Debatten om våpeneierskap er ikke en debatt for eller mot farlige gjenstander, men en debatt om hvor man skal sette grensen for hvilke farlige gjenstander privatpersoner skal kunne ha ansvaret for. Ytterpunktene på skalaen er antakelig de fleste enige om - få vil forby vanlig verktøy med skadepotensiale, få vil tillate RPG`er i vanlig salg - men jo større iboende mulighet for skade en gjenstand har, jo flere vil gå inn for forbud. Våpen vil på grunn av sitt relativt store skadepotensiale alltid være midt i skjæringspunktet for hva samfunnet kan akseptere. Våpen er også utsatt fordi mange mennesker ikke kan se nytten eller behovet for våpen, og fordi mange vil assosiere våpen med vold. Heldigvis har vi mange gode argumenter mot å sette grensen ved våpen, men det er er vel utenfor trådens tema å ramse dem opp her.

Jeg har en Nørrøna Recon. Det finnes en tråd om denne dressen her http://www.kammeret.no/forum/viewtopic.php?f=35&t=11124&start=20&st=0&sk=t&sd=a, hvor jeg har skrevet om mine erfaringer: Jeg har også en åtte år gammel Chevalier jaktdress som er foret og utvendig kledd med et mykt, lydløst stoff. Den blir knapt brukt etter at jeg kjøpte Recon-dressen. Den er vanntett og i god kvalitet (bortsett fra bukselommene), men blir for tung når den er våt og for varm til å gå i. Jeg foretrekker dress av skalltypen, og regulerer aktivt med mellomplagg når jeg går i fjellet. Med mindre du er smygjeger på hjort og er avhengig av klær som lager minst mulig lyd, vil jeg absolutt anbefale en tynn dress. Ellers er jeg enig med det som flere her over skriver - det beste er å ha flere alternativer. I tørt og varmt vær er Gore-tex klamt uansett, og kan ikke måle seg med bomull.

Jeg har et par ganger jaktet fasaner og rapphøns på drivjakt i utlandet. Det er fugl som klekkes i rugemaskin og settes ut i et område kun i hensikt å bli skutt noen måneder senere. I mellomtiden blir de ville i den forstand at de flykter fra mennesker og hunder, men for å holde flest mulig av dem innenfor området settes det ut fôrautomater og viltvokteren patruljerer eiendomsgrensene med hund for å holde fuglene fra å emigrere. Jakten foregår ved at klappere med retrievere eller spanieler beveger seg mot skyttere som står ventende på en eller flere linjer. For den som står på linjen består den eneste prestasjonen i å treffe fuglene, som deretter apporteres. Å bruke ordet jakt om dette - slik man gjør i Danmark - er å strekke begrepet. I England heter det "shooting", som kanskje er en bedre betegnelse. Foruten å være en nokså fremmed jaktform for de fleste norske jegere, er dette noe som mange oppfatter som umoralsk og forkastelig. (Jeg husker at jeg blant annet på Sluttstykket ble sammenliknet med barn som piner ihjel pinnsvin for moro skyld) Det er ikke tvil om at slik jakt er langt fra tanken om å høste av naturens overskudd - det blir mer å sammenlikne som å fiske i en fiskedam. Da jeg første gang ble invitert med på dette, var jeg sterkt i tvil om jeg skulle si ja. Det var en flott opplevelse - hele settingen var bra og vilttilgangen selvsagt fantastisk. Men er det en god nok begrunnelse for å delta på en slik jakt? Jeg har - under tvil - konkludert med at jeg kam moralsk forsvare dette overfor meg selv. Det er fordi jeg ikke kan se en prinsipiell forskjell mellom den type jakt og de andre former for jakt jeg driver med. Jeg har i gjennomsnitt tre jaktturer hver uke hele sesongen - mest etter fugl med eller uten hund, men også hjort, rådyr, elg og hare. I tillegg jakter jeg ville gjess, kaniner og ender i Skottland hvert år. Ikke en eneste av de turene gjør jeg av noen slags nødvendighet. Det er ingen bestander som trenger min hjelp for å reguleres. Økonomisk sett er det hull i hodet å skaffe mat ved å traske rundt i timevis for å komme hjem med en rugde på 250 gram. Naturopplevelse kunne jeg fått uten haglen i hendene, og trim får jeg på andre måter. Den eneste grunnen til at jeg jakter, er at det gir meg glede å gjøre det. Jeg liker å jakte, jeg liker å nedlegge dyrene jeg jakter på, og jeg liker å tilberede dem og spise dem. Vi mennesker dreper dyr, tar fra dem leveområder, temmer dem og på alle mulige måter bestemmer over deres skjebne, av en rekke forskjellige årsaker. Få av disse årsakene er strengt nødvendige. Vi gjør det fordi vi mener vi har etisk rett til å sette våre behov foran andre arters. Vi verdsetter vår glede av en svineribbe høyere enn grisens rett til å eksistere - faktisk lar vi den eksistere kun for at vi skal drepe den og spise musklene dens. En vegetarianer verdsetter sin egen tofu høyere enn eksistensen til skadedyrene som er drept for å få frem avlingen. Det er ikke umoralsk, eller uetisk. Det er det som er å være menneske. Når jeg mener jakt er etisk uproblematisk, er det fordi jeg mener min glede over jakten har større verdi enn livet til dyret jeg jakter på. Slik jeg ser det, er vår etiske forpliktelse mot dyrene at vi sikrer deres eksistens som art, ikke som individ. Dessuten at vi behandler dem på en måte som påfører dem minst mulig lidelse. For jegere betyr det at vi skal tilpasse uttaket av vilt etter hva bestanden tåler. Det betyr også at vi skal jakte slik at faren for skadeskyting m.v. er så liten som mulig innenfor den jaktform vi bedriver. På fasanjakt er det ingen bestandsproblematikk. For mange av fasanene blir det et kort liv, men av langt større kvalitet enn det husdyr opplever. Selve avlivingen er mindre effektiv enn i et slakteri, men så god som man få til med dyr som ikke er tamme. Skadeskutt fugl gjenfinnes i mye større grad enn for de andre former for fuglejakt. For meg er slik jakt innenfor det forsvarlige. Om noen mener dette er noe jeg burde ta opp med fastlegen min, kan jeg leve med det. Når jeg likevel kun har gjort dette tre-fire ganger i løpet av mine over tyve år som jeger, har det dels sammenheng med prisen, men også fordi det på ingen måte kan måle seg mot fuglejakten hjemme. Dette ble langt og dels utenfor trådens tema, men her kommer poenget: Selv spiser jeg nesten alt jeg skyter, og har svært begrenset interesse i å henge dyrelik på veggen. Men etisk sett mener jeg ikke trofèjegeren står i noen annen stilling enn den som kun jakter for å spise dyret. Og selv om jeg foretrekker å skyte rådyr i skogen, ser jeg ingen etisk forskjell mellom meg og han som kun skyter på jordet. Som jakt har det forskjellig vanskelighetsgrad, men det betyr ikke at den en formen er riktigere enn den andre.

Les en gang til : Dvs hverken i frittstående garasjer/uthus eller i felles kjellerboder i borettslag.

Med hagle på rådyr har jeg opplevd at dyret detter i smellen. Med rifle har jeg kun fått den samme effekten en gang, og det var etter et skudd som ikke var helt optimalt.

Helt uenig. Juridisk sett bør dyr absolutt behandles som ting. Hverken tamme eller ville dyr har eller skal ha individuelle rettigheter. Vi bestemmer når de skal pares og med hvem, hva som skjer med avkommet, hva de skal spise, hva de skal gjøre, hvordan de skal leve og når og hvordan de skal dø. Slik er det, uavhengig av dyrets personlighet eller utseende. Det er opp til oss å forvalte dyrene på best mulig måte, og vi har laget regler om hvordan dyr skal behandles for å sikre deres velferd. Men det er ikke dyrenes rettigheter, det er våre plikter. Så kan vi gjerne se på om disse reglene er gode nok - noe vi kan være enige om ikke er tilfellet med jakthunder.

Jeg jakter både rugder og ender gratis, men pleier å kjøre en runde til de forskjellige grunneierne lille julaften med en god flaske konjakk, litt vin, noe gryteferdig vilt e.l. Dessuten stiller jeg opp dersom de trenger hjelp til noe, setter ut feller om de ønsker det og handler ved hos dem m.v. Jeg betaler for en andejakt hvor grunneier fôrer i dammen. Jeg betaler heller ikke for rådyrjakt, men det er nok ikke så vanlig lenger. Jeg antar at det ikke vil være slik så lenge. Når rypejakten blir dårligere, kommer flere hundeeiere til å oppdage hvor spennende rugdejakten er. For jegere på kontinentet er rugde det fremste fugleviltet, og når de finner ut hvilke mengder vi har å jakte på her oppe blir det som med gåsejakten i Skottland: For ti år siden var det gratis, nå koster det en god slump og det er stappfullt av italienske og franske jegere. Det samme vil skje med andejakt når grunneiere finner ut hvilken ressurs det er å ha en god andedam. Selvfølgelig har det vært fint å kunne jakte gratis i så mange år, men egentlig synes jeg det er rimelig om grunneierne etterhvert tar seg betalt for dette. Viltet på egen mark tilhører dem, og det er en stor ressurs som de nå bare gir bort. Smågårdene her nede gir ikke allverdens avkastning, og hvis jaktutleie kan bidra til at folk blir boende og gjengroingen holdes i sjakk, betaler jeg gjerne for det.

Plutselig kom jeg på hvorfor jeg sjelden gidder å delta i slike diskusjoner.

Enig. Det er derfor det blir debatt om slike ting. Vil det fremme skytesporten og jakten å åpne for jakt med håndvåpen? Er dette jakt på forsvarlig vis? Jeg er ikke sikker på noen av svarene, men jeg er sikker på at det dummeste vi kan gjøre er å ikke diskutere.

Jeg har ingen problemer med å se at gode skyttere kan avlive viltet minst like effektivt og humant med et håndvåpen som med et langvåpen. Ei heller at de som velger å jakte med håndvåpen (eller bue for den saks skyld) antakelig vil være svært dedikerte og godt trente jegere. Men det er likevel slik at bruksområdet for et håndvåpen for mange jaktformer vil være mer begrenset enn med en rifle eller hagle. Når jeg er skeptisk til håndvåpenjakt er det fordi man ikke bruker den beste tilgjengelige måte å avlive viltet på. Det blir litt som en jeger som skyter på langt hold for avstandens egen skyld, når han like enkelt kunne krøpet nærmere. Vi lystjegere har en forpliktelse til å minimere risikoen for skadeskyting så langt vi kan innenfor egne ferdigheter. Når det er sagt, vil jeg tro et håndvåpen ofte vil være mer effektivt til hijakt enn rifler og hagler, og derfor burde være tillatt.