Hopalong

Dersom det er riktig, er det oppsiktsvekkende. Er du sikker på at det stemmer? Ellers har Sako rett. Høyesterett har kommet til at regelen ikke er i strid med Grunnloven. Og da er den ikke det, uansett om andre jurister måtte mene at dommen er feil. Personlig mener jeg hjemmebesøksparagrafen er både uheldig og unødvendig, men skal den endres må det gjøres politisk og og ikke juridisk.

Når jeg går gjennom årets jakt ser jeg at for første gang i mitt jegerliv har gått et helt år uten å felle rype. Vi fredet fuglene på eget område på grunn av dårlige tellinger, og den planlagte turen til indre Troms ble avlyst av samme grunn. Til gjengjeld felte jeg for første gang en tiur, og det var en flott opplevelse. Noe hjortedyr ble det ikke i år - dvs jeg har vært med på fellinger av både elg, hjort og rådyr, men ikke skutt noen selv. Resultatet ble slik: 1 tiur 4 orrfugl 19 rugder 64 stokkender 4 krikkender 8 brunnakke 40 fasaner 5 åkerhøns 1 skarv 2 hare 5 gråtrost 24 kaniner 10 kortnebbgås 25 ringduer

Du røpet det. Nå må vi drepe deg.

Sjøkreps, eller rekekonge som det heter her nede, er nydelig spise. Jeg pleier steke dem i ovn, etter først å ha brukket opp halen på langs og helt over chiliolje eller smør og sitron. Det er perfekt som forrett, eller som en av flere tapasretter. Jeg kjenner en dansk fiskebåtskipper som forteller at jomfruhummer – som er den danske betegnelsen – var den mest populære gaven man kunne gi om man var på frierferd i Hirtshals før i tiden. Som han så poetisk uttrykte det: ”Jomfruhummer – det er sikker fisse.” Da er det kanskje ikke så rart at kiloprisen er høy.

Mange hundeeiere skryter av å ha verdens beste hund. Det gjør ikke jeg. Pointeren min er lydig, veldig flink til å finne fugl, står som en påle og avanserer bra, men blir fort lei i kaldt regnvær, er treg til å reise og er ikke noe særlig til apportør. Det vil si - han apporterer knapt i det hele tatt. Han pleier å finne den skutte fuglen, og står ved den til jeg komme for å plukke den opp. Hvis den er skadet, tar han gjerne tak i den, men døde fugler rører han ikke. Det er greit for meg, jeg skal uansett ikke på jaktprøve med ham, og til jakt fungerer han utmerket. I går var jeg på rugdejakt. Ved enden av terrenget mitt er det noen sauebeitede skråninger og en eikeskog. I skumringen pleier det trekke flokker med stokkender over disse skråningene, på vei fra vassdragene og vannet nedenfor til nattleiene sine. Ofte har jeg sett at endene liker å tilbringe natten på toppen av den ene skråningen. Jeg pleier å planlegge ettermiddagsjaktene slik at jeg ender opp ved disse jordene når det begynner å mørkne, og plasserer meg der trekket forhåpentligvis kommer. På den måten har jeg, som en slags rugdejaktbonus, skutt syv-åtte ender siden rugdejakten tok til for en måneds tid siden. Mens jeg står og venter på endene, får jeg hunden til å sitte ved siden av meg. Ellers løper han rundt på jordet og sørger for at ingen vil lande. Han har ikke vist særlig interesse for endene når de er skutt. Det er tydeligvis feil fugleart, for han kan løpe rett forbi dem uten å skjønne at de skal apporteres. Det gjør vanligvis ikke noe, for de endene jeg skyter her faller ned på et jorde og det er enkelt å finne dem. I går hadde jeg feilberegnet tiden, og fryktet trekket var over da jeg begynte å gå oppover jordet. Hunden løp foran meg, og beviste at jeg hadde rett - da jeg så ham forsvinne over toppen av bakken hørte jeg advarende snadring og en flokk på ti-tolv ender lettet fra toppen. Heldigvis fløy de i min retning. To skudd, og to ender deiset i bakken. Svært fornøyd med meg selv ble jeg stående i ti minutter for å se om trekket var over, mens jeg forsøkte å få hunden til å apportere endene. Han løp imidlertid i feil retning, og jeg gikk jeg for å plukke dem opp selv mens det fremdeles var litt lys. Den ene lå død ti meter fra meg, men den andre kunne jeg ikke finne. Det begynte å bli mørkt, så etter å ha lett i ti minutter måtte jeg gå til bilen for å hente en hodelykt. Da jeg kom tilbake, lette jeg systematisk over et stort område, uten å finne fuglen. Etter en halvtime ga jeg opp, og bestemte meg for å gå ned til bonden og låne en kraftigere lykt. Men da var bikkjebeistet borte. I letingen hadde jeg glemt å be ham holde seg rolig. Jeg ropte og plystret, men han kom ikke. Det er en rugde- og rådyrrik eikeskog et stykke bortenfor, og jeg regnet med at han hadde fått stand på en rugde der inne et sted. Da løsner han ikke før fuglen letter. Med min lille lykt, og uten å ha fulgt med på bevegelsene hans, så jeg bokstavelig talt mørkt på å finne ham. Med konas formaninger om ikke å komme sent hjem i ørene mine begynte jeg å labbe mot gården for å låne et kraftig lykt, slik at jeg kunne finne både fugl og hund. Etter å ha gått hundre meter, hørte jeg bjellen til hunden bak meg - fra en helt annen retning enn der jeg trodde han var. Han tok meg fort igjen, og satte igang med et danse- og pipenummer jeg aldri har sett ham gjøre før. Da jeg gjorde tegn til å gå i den retning han kom fra, pilte han avgårde en ti-tolv meter, før han stanset og fortsatte forestillingen. Dette gjentok seg langs hele jordet - han løp avgårde, stanset, ventet hoppende til jeg tok ham igjen, og satte avsted igjen. Tilslutt var vi helt fremme ved den andre siden av jordet, hundreogti meter fra der jeg hadde skutt endene. Der stanset han. Like ved bena hans, delvis skjult i en gresstust, lå en halvdød and, truffet i vingen og magen men likevel istand til å krype langt avsted. Jeg hadde ikke funnet den om jeg så hadde vandret rundt på jordet i dagslys i timevis. Jeg trodde jeg kjente hunden, men noe slikt har han ikke gjort før. Når jeg tenker tilbake var hunden svært ivrig mens jeg gikk rundt og lette, men jeg trodde han bare var lei av å vente på meg og tok ingen notis av maset. Antakelig har anden beveget seg avgårde så snart den falt i bakken, og hunden har løpt etter den. Siden det var i motsatt retning av hvor jeg trodde anden var, har jeg hele tiden kalt ham tilbake for å be ham lete sammen med meg. Da jeg ga opp forsøket på å få ham til å apportere, har han løpt til anden og stått der i mørket i påvente av at jeg skulle komme. Da hans tomskallede eier gikk bannende avgårde, har han på reneste Lassie-maner funnet ut at jeg måtte hentes, og min oppmerksomhet påkalles med sang og dans. Det ble et par ekstra godbiter til kvelds i går, både for hunden og en stolt hundeeier. Det er bare en ting å si: Flink bisk

Kondolerer

Mange nordmenn har besøkt Michaels jagt og fiskeri utenfor Svendborg på Fyn. Butikken er en av Danmarks beste, og har i alle år hatt et servicenivå til etterfølgelse. Jeg har flere ganger opplevd at forretningen har holdt åpent langt utover alminnelig stengetid for å betjene sent ankomne jaktlag. Innehaveren, Michael Andersen, var en ivrig og erfaren jeger. Fredag ble han drept av et vådeskudd på villsvinjakt i Tyskland. Det ser ut til at han ble skutt i brystet av en jaktkamerat som trodde han satt med et uladd våpen. http://www.fyens.dk/article/1132044:Svendborg--Fynbo-draebt-under-vildsvinejagt http://www.fyens.dk/article/1132623:Svendborg--Kammerat-draebte-butiksejer Jeg poster dette for å minne meg selv og alle andre jegere og skyttere om viktigheten av våpensikkerhet. Selv om slike ulykker er sjeldne, er hver enkelt en for mye. Sikker håndtering er for de fleste av oss nærmest instinktivt, men vi kan alltid bli både bedre og mer bevisste. Jeg føler med avdødes familie, og med den stakkars mannen som har fått livet sitt ødelagt av en idiotisk feil.

Det er nok mest for å være morsom. Viestad har, på både velskrevet og morsomt vis, flere ganger beskrevet prosessen fra levende dyr til ferdig matrett. Sommerreportasjene fra hytten hans inneholder ofte lett vemodige fortellinger om slakting av høns og andre gårdsdyr. Han har flere ganger blitt kritisert for dette, men har forklart at det er viktig for oss alle å vite hva som skjer med maten før den dukker opp i kjøledisken. Hadde flere vært som ham, ville jaktmotstandere hatt dårlige kår.

Jeg ribber innendørs, i kjelleren. Å gjøre det ute er håpløst - det minste vinddrag og hagen ser ut som restene etter et vorsteher-besøk i en Jysk-forretning. Sålenge jeg lar hele fuglen henge nedi en stor papirsekk, er det lite dun som havner utenfor og må støvsuges bort. Penselfjæren er den ytterste vingefjæren. Den er helt stiv og sitter ved vingeknoken. Trofèene ligger i jaktrotehyllen nå, men en gang blir de nok montert i hull på en bjerkerot eller noe slikt. Rugde er som kjent noe av det gjeveste vilt man kan få nedover Europa, så hvis jeg noengang blir invitert til jakt i strudelland kan jeg nærmest kle en tyrolerhatt med rugdetrofèer og demonstrere for yodelfolket at jeg er pokker til kar.

Ikke transmak fra gressender(krikkand, brunnakke og stokkand)... Bruk fettet for det det er verd Shankly har helt rett. Gressender lever av vegetabilsk føde, og er polstret med det deiligste fett for å holde kulden ute. Sunt er det også – i motsetning til det kolesterolnivåhevende mettede fettet fra pattedyr, inneholder andefett for det meste enumettede fettsyrer. Har man et par ender og god tid, kan de skrapes rene for fett for å lage andeconfit – lår- eller bryststykker kokt i andefett. Himmelsk godt. Fettet er også svært godt egnet til steking. Løk eller poteter stekt i andefett smaker langt bedre enn smørstekte. Fett fra tamender kan også kjøpes på nettet eller i delikatesseforretninger, og er et velsmakende og enklere alternativ. Fiskespisende ender, derimot, må flås og skrapes rene for å unngå transmak. Du sier ikke hvorfor andemiddagen ikke ble vellykket, men jeg tipper du stekte endene for mye. Som med alt viltkjøtt, forvandler andekjøtt seg fra mørt og velsmakende til grått, tørt og leveraktig om det får for mye varme. Den enkleste måten å sikre et godt resultat på, er sous vide-stekingen jeg linket til over. Skal du steke på panne, er det bedre å steke lite og eventuelt ettersteke, enn å ende opp med ødelagt kjøtt. Har du gjester som ikke orker tanken på rosafarvet kjøtt, kan du evnetuelt dele opp et bryst i skiver og frese i pannen før servering.

Jeg har mange jegervenner med frysere fulle av vilt som ligger og forringes i påvente av en passende anledning. Det forstår jeg ikke. Viltet smaker bedre jo ferskere det er, og bør heller brukes til hverdagsmat enn å bli omgjort til tørre isklumper nederst i fryseboksen. Her i huset er regelen at byttet fra en sesong skal være fortært senest når neste sesong begynner. Rugder spises helst ferske, eller senest før jul for å unngå at fettet blir harskt. Det hender at ryper og skogsfugl får ligge noe lenger, for eksempel lå igjen et par orrfugl fra i fjor slik at de kunne utgjøre et festmåltid sammen med årets utbytte. For å oppnå dette, må vilt brukes til hverdagsmat, ikke bare til fest. Det betyr at en større del av elg- og rådyrkjøtt går til oppmaling eller til grytekjøtt enn det som strengt tatt er nødvendig. Slik er ungene etterhvert så vant til vilkjøttdeig at de rynker på nesen de få gangene vi har varer fra slakteren. Siden jeg skyter en stor mengde ender i løpet av året, blir også mange av disse hverdagsmat. Skal noe fungere som hverdagsmat, må det kunne lages fort. Til selskap steker jeg som regel kjøttet sous vide, men det tar for lang tid med sultne unger rundt bena. Saus og tilbehør må også lages enkelt. Her er et hurtigmateksempel fra søndag. Utgangspunktet er en velhengt and og ditto rugder: Anden legges over kneet, med en søppelpose rundt, og ribbes. Det går hurtigere å flå, men da forsvinner fettet. Andefett, og da spesielt fra villender, er det mest smaksrike i fugleverdenen, og bør ikke kastes. Å ribbe hele fuglen tar tid. Selv pleier jeg kun å ribbe brystet, og gjerne noen ben til bruk i sausen. Idag er det bare bryst: Fjærene går fort av, men dunene tar lenger tid. De må plukkes og gnis av. Det er viktig å ribbe et større område enn det som skal skjæres ut. Den tid man bruker på dette spares når man skal skjære og slipper fjær under kniven. Før finribbing: Etter: Så skal bryststykkene ut. Begynn ved brystbenet og følg brystkassen frem til vingeknoken. En kyllingsaks kan være til hjelp. Selv skjærer jeg vanligvis i to drag; først som på bildet, og deretter snur jeg fuglen og skjærer fra halsen og ut. Jeg vasker alltid hendene før jeg begynner å skjære, og passer på å ikke la hånden som er i kontakt med kjøttet være borti utsiden. Dette er viktig med alle dyr, men kanskje spesielt med ender som kan leve i nokså forurenset vann. Filtetene er tatt ut: Tilslutt snitter jeg et hull under bukhulen, fører inn hånden og tar ut hjertet: Rugdene er lettere å ribbe, da de er uten særlig dun, De har også et fettlag som er fint å få med seg. Med bedre tid tilbereder jeg fuglene hele. Jeg er ingen trofèjeger, men jeg tar alltid ut et lite rugdetrofè: De to penselfjærene rives ut og settes ned i den avskårne ytterste biten av overnebbet. Når nebbet tørker, henger fjærene fast. Rugdebrystene skjæres ut på samme måte beskrevet over. Dermed er grovarbeidet gjort, og jeg forflytter meg til kjøkkenet. Fratrukket tiden for fotografering, tok det omtrent femten minutter. Det er alltid noe hår og dunrester som man ikke har fått av. Den enkleste måten å kvitte seg med det på er å svi med en lighter. To andefileter og fire rugdefileter klare til å bli middag. Rugdene ble lagt i kjøleskapet til neste dag, mens andefiletene gikk rett i pannen. For å få ut mest mulig av fettet, og få skinnet sprøtt, skjærer jeg ruter i fettlaget før steking. Stykkene stekes hurtig i varm panne. Fettsiden stekes hardt for å få fettet flytende. Deretter tas stykkene av varmen og pakkes inn i folie for å hvile. Andehjertet skylles rent for blod, hakkes og brunes lett i pannen før det legges i sausen: I mellomtiden lager jeg en enkel saus – appelsinjus blandes med soyasaus, sherryeddik og litt sukker, og andefettet helles i: Deretter får sausen et oppkok og jevnes med maizena og evt smør. Stykkene kan gjerne stekes ferdige på pannen, men jeg foretrekker å sette dem i stekeovnen en stund. Mot slutten setter jeg grillelementet på og sterk varme for å få sprøtt skinn.: Mens jeg var i kjelleren har den vakre tryllet frem en enkel, lun cous-cous-salat med tomat, løk og agurk. Da gjenstår bare å åpne drikkevarene og forsyne seg: Mandag var jeg sent hjemme, og alle hadde spist. Det ble dermed rugdebryst til middag for meg. Først bruning, så svak varme: Pannen kokes ut med rømme og litt tyttebærsyltetøy til saus: Og det hele serveres med resten av gårsdagens salat. To viltmiddager på under en time

Jeg har laget mine egne pelskreasjoner i årevis. Blant annet har jeg mange pelsvarmere til mine pelskledde kroppsdeler. Farger og pelstyper varierer med årstiden – om vinteren går det gjerne (heh!) i mink eller utbenet (heh!) rødrevhale, mens jeg om sommeren foretrekker musepels (heh!) eller restene av den gamle pointeren. Her er jeg kledt til juleball i revisorforeningen – derav neglelakken. Mine første pelsarbeider var – på mange måter – med dirigenten i skolekorpset på ungdomsskolen. Til henne laget jeg først en bh i pelsverk, noe som førte til mye pels og etterhvert mye verk også. Men fin ble den: Faktisk så fin at jeg endte opp med å lage et helt aftenantrekk. Legg merke til kaninpelspåsettet og hvordan det følger den naturlige kroppsbehåringslinjen. Svært elegant, om jeg selv må si det. Min kone reagerer dessverre ikke på pelsundertøy på samme måte, men det hender jo hun bruker kreasjonene likevel, for min skyld. Som dere ser, kler hun dem heller ikke særlig godt:

Det kommer nok overraskende på landets jegere at det over tretti år gamle jaktforbudet i Geneve er utvidet til de øvrige kantoner. Når skjedde dette?

Jeg kjøpte en Fallkniven TK3 tidligere i år, og har aldri vært mer fornøyd med en foldekniv. Flott utseende og fantastisk stålkvalitet. Det eneste negative er at sliren ikke helt står i stil med resten.

Det er endel rugde i Hetlandsskogen, men man må gå langt etter orrfuglene. I lund leies ut noen greie terrenger i Sætra-området på dagsbasis. Jeg har ikke vært der i år, men så endel fugl i fjor. Kontaktinformasjon har jeg ikke - kontakt evt Lund JFF.