Hopalong

Jeg er enig med fourten. .410 er et egnet kaliber for å gi en nybegynner muligheten til å skyte uten for mye rekyl, men slipper du ham ut på lerduebanen med en slik kan du være sikker på at han snart går lei. Jeg bruker min på trost og av og til på duejakt, men jeg treffer langt bedre med 20`eren.

Jeg er glad i hodeplagg og har en forkjærlighet for luer av sixpence-typen. De varmer forbausende godt, skygger tilstrekkelig for solen, er ikke i veien for hørselvern, lette å legge i lommen og ser uendelig mye bedre ut enn alle kjente alternativer. Med hårmanke som en kinesisk nakenhund, bruker jeg sixpence store deler av året, og varierer fra lette bomullsluer vår og tidlig høst, til varianter av ull eller cord om vinteren. Til jakt bruker jeg innimellom en ullue som den i avataren min, men vanligvis denne fra Seeland, som er av tettvevd bomull med thinsulate-for og membran. Varm og god og vanntett: Er det mildt og regnvær har jeg en oilskin-variant fra Barbour. Den er vanntett, tynnforet og utrolig slitesterk. Den har vært en trofast følgesvenn i ti år, og lukter etterhvert så ille at pointeren tar stand på den. På tide med en ny. Til kalde dager har jeg en tykk sixpence i loden-aktig ull, med fleece-for, gørrtex og nedfellbare øreklaffer. Med den på hodet ser jeg virkelig ut som en tulling, men den er god og varm. På høyfjellet egner sixpencen seg ikke like godt, da det innimellom være en fordel å dekke ørene med noe vindtett. Da bruker jeg en foret skyggelue fra Fjällräven, med nedfellbare øreklaffer. Klaffene kan også vendes over luen, slik at den signalrøde fargen kommer frem. Modellen finnes ikke mer, men den minner om denne: Er det riktig kaldt, bruker jeg min uslitelige og fantastiske Lowe Alpin-lue med Gore-tex og fleecefor. Den ligger alltid i sekken på fjellet, men er vanligvis for varm til å gå med. Jeg har et par hattevarianter, men blir aldri riktig komfortabel med dem. Bremmens evne til å hindre vann i å komme ned i nakken er oppskrytt, og det store vindfanget gjør dem et lett bytte for kraftige vindkuler. (Jeg tenker fremdeles med stor glede på synet av min bror spurtende etter hatten sin over de skotske myrer i regn og sterk vind. Han fikk tak i hatten, men skremte vekk alle gjessene og var for andpusten til å skyte da neste flokk kom snadrende inn.) Regner det lite, holder man det meste unna ved å bruke Buff og lukke godt igjen i halsen. Regner det mye, er det bare hette som hjelper. Og da er hatten helt ubrukelig - den får ikke plass under hetten. Siden jeg er en middelaldrende, sixpencebærende grinebiter kan jeg ikke la være å påpeke at det heter skyggelue på norsk. Skal man bruke engelsk, bør man ihvertfall holde seg til entall. En cap - flere caps.

Det høres ut som en 9mm trostehagle. Artige våpen som egner seg til skyteopplæring fordi de mangler rekyl og smeller lite, og gode til snikjalt på trost i frukttrær. De brukes ofte (eller ble brukt) på matvarelagre for å skyte fugler, og av fruktdyrkere. Etter blyforbudet tror jeg ikke du får kjøpt ammunisjon til dem - ihvertfall har ikke jeg sett det noe sted.

Siden jeg aldri har lest Østlandsposten før, loket jeg litt rundt på sidene for å se om jeg fant noe interessant. På "Lesernes ØPnett" kom jeg over denne godbiten av et høstdikt: Skogens lystmorderhær! Juhu! Jeg tørker en tåre her jeg sitter. (Gjengitt uten forfatterens tillatelse. Det var litt for mange med signaturen "EH" på østlandet til at det var bryet verd å ringe.)

Du finner en hel nettbasert informasjonsbok på denne siden. Den er i overkant fokusert på selvforsvar m.v. for ditt bruk, men endel av de velkjente motforestillinger i Norge blir tilbakevist med kilder. Verd en titt.

Ditto og amen.

"Michael Moore" og "objektiv" kan ikke brukes i samme setning. (Med mindre det er snakk om et vidvinkelobjektiv. Unnskyld.) Det er min ydmyke mening at "Bowling for Colombine" er et usammenhengende og urederlig makkverk av overtydelige argumenter - som i tillegg slår hverandre ihjel. Først argumenterer MM (fornuftig nok) for at våpenvold har flere årsaker enn tilgjengelighet, deretter setter han igang et korstog av i ettertid tilklippede konfrontasjoner med K-marteiere og en halvsenil NRA-sjef. Dersom det virkelig er slik, at man i USA bruker våpen oftere på grunn av mer frykt og større tilbøyelighet til bruk av vold som konfliktløser, hvilken forskjell gjør det om man selger ammunisjon på K-mart? Arrrgh. Det verste med MM er imidlertid at han har inspirert dokumentarfilmskapere over hele verden. Fra den evig provoserte Erling Borgen til den uetterettelige Gerhard Heiberg benyttes MMs tvilsomme metoder for å lage sensasjons"journalistikk". Og de er mye dårligere til det enn Moore. Riefenstahl kunne ihvertfall lage film BTT: Som mange har vært inne på, bør argumentasjonen gå ut på å vise hvor lite problem våpen er i Norge, og hvorfor. Her i landet er våpen et verktøy for jakt, eller et rekreasjonsmiddel, ikke et middel for selvforsvar. Det er svært liten - om noen - sammenheng mellom antall våpen i et samfunn og bruk av våpen til forbrytelser, noe man for eksempel ser i våpentette land som Norge, Sveits og Finland, og i våpenrestriktive land som Stobritannia. Dersom noen - og det er alltid noen - vil dra inn USA i debatten, kan du jo vise til at det aller meste av våpenrelatert kriminalitet i USA skjer i de ghettoliknende byområdene i enkelte storbyer. Holder man det utenfor, er drapsratene i USA på linje med de fleste Europeiske land. Det kan med styrke argumenteres for at drapstallene i USA er et problem som hører mer hjemme under sosialpolitikk enn våpenpolitikk.

Det er mange raser hvor fokuset på oppfyllelse av rasestandarden går utover hundenes helse. Flere av mastifftypene har problemer med naturlig fødsel; dels fordi rasestandarden tilsier store hoder, og dels fordi man ikke har vært bevisste på å holde individer med dårlige veer ute av avl. Bulldog og Bordeaux Dogge fødes vanligvis med keisersnitt. Det samme gjelder enkelte miniatyrhunder. Innenfor boxerklubbene er det - ihvertfall i Norge - bevisst blitt avlet på individer som kan føde selv, så problemer er ikke stort i denne rasen. Andre eksempler på problemer som følger rasestandarder er pustevansker pga for sammentrykket fjes, for lang rygg i forhold til ben, skjev benstillilng, synsproblemer pga overdrevne hudfolder eller for mye pels, hudproblemer pga for mye folder osv. Mitt inntrykk er at de fleste raseklubbene her i landet bevisst arbeider for å få frem friske individer, og at de fleste hundeeiere vil velge sunne hunder om de får sjansen. Men dyrevernerne har absolutt et poeng. For enkelte hundeeiere er dyrene tydeligvis mest verd som pyntegjenstander og levende kosedyr, og da virker dyrevelferden å komme i annen rekke. Bilder som dette tyder ikke på den helt store respekten for et levende individ, synes jeg:

Kristenmanns blod fungerer nok temmelig bra som trollåte, men skal man være sikker på fangst er nok en vakker prinsesse det beste. Nå er prinsessebestanden her i landet ikke særlig stor, men noen attraktive eksempler finnes jo. Jeg nevner i fleng: ...Mette M...øøøh...Märth...mfff...Ragnh..uha!..glem det. Vi holder oss til kr.m.blod. Interessant tråd. Jeg savner imiderlertid litt diskusjon om hvorfor den engang så store trollbestanden idag nærmest er utryddet. Tidligere oppfatning har stort sett vært at de døde ut på grunn av sitt begrensede intellekt og tendens til å gå i tåpelig kappestrid med eplekjekke fusentaster som fralurte dem skatter og forførte prinsessene deres. Men er det virkelig slik det forholder seg? Vårt kjennskap til trollene er sterkt preget av at det er Espen Askeladd og liknende lykkejegere som har fortalt historien. Trollenes versjon har aldri kommet frem. Tenk om trollene faktisk ikke var så dumme. Tenk om trollet også hadde en sekk på magen, og bare lot som han var død mens Dusteladd tok med seg den tilårskommede, røykhostende kjeftesmella av en prinsesse og alt Nille-juggelet hun hadde samlet i årenes løp. Tenk om trollene faktisk var ganske lure. Da passer ikke de gamle teoriene så godt. Kloke troll hadde neppe latt seg utrydde. Vi er enige om at trollene nærmest forsvant på slutten av 1800-tallet. Dersom trollene var kloke, hadde de på dette tidspunkt innsett at det moderne menneskets våpen og infrastruktur ville gjøre slutt på trollenes muligheter for å ødelegge for og stjele fra oss mennesker. Det samme gjaldt for nøkken, draugen og huldra. De forsto at de måtte endre seg for ikke å ende på artsskraphaugen sammen med bergdvergene, ulvene og prinsessene som ikke kunne målbindes. Med sine lettere magiske evner var det ikke vanskelig for dem å finne en ham som til forveksling likner menneskenes. Og det var nettopp det de gjorde. (De fleste av dem - som denne tråden finnes det fremdeles noen enfoldige troll luskende rundt i fjerne skoger - stort sett i Trøndelag - hvor de forgjeves leter etter skatter og kun unntaksvis klarer å plage menneskene. Den vanligste måten for dem er å gi ut plater med trolltekster som "Rai Rai" og "Rompa mi") Resten har i sin nye drakt de blandet seg med oss andre, infiltrert alle lag i samfunnet, stjålet skattene våre og tatt kontroll over våre liv fra vugge til grav. Hvem er de? Hvem dukket opp fra intet, organiserte seg og endret samfunnet fra slutten av 1800-tallet? Hvem trives best innendørs i mørke, gamle hus og holder seg hjemme hele sommeren for å unngå solen? Akkurat. De ble politikere. Fri og bevare oss alle sammen.

Helt enig. Dersom du blir øm i skulderen etter to runder med lerdueammo, skyldes det neppe vekten på våpenet.

Jeg visste du var en tøffing, men at du var i stand til å gå ned i hattestørrelser kun ved hjelp av kniv og ducttape hadde jeg ikke trodd. BTT: Jeg har (eller hadde) en poncho i et rip-stop-materiale tilsvarende den som selges av Magasinet. Etter at jeg kjøpte min første fjellduk for ti år siden har den aldri blitt brukt. Fjellduken tar litt større plass, men er med sin varmereflekterende evne langt mer praktisk til postering. Fjellduken har også andre egenskaper som Ponchoen mangler. Som regntøy fungerer ponchoen greit nok, men det er noe herk å gå med. Den eneste fordelen fremfor vanlig regntøy er at ponchoen kan beskytte sekken mot regn. Det opphever ikke ulempene.

Det er en gammel utgave av den militære skarpskyttermedaljen, muligens hærens medalje før våpengrenenes utmerkelser ble samkjørt. Medaljen gis til den som oppnår skarpskyttermerket et visst antall ganger.

Oppskrift på eplesider mottas med takk. Post gjerne i denne tråden, eller send PM. Utstyret er kjøpt hos de overvintrede blomsterbarna i Dansk hjemmeproduktion. Her er mye snadder for selvbergingsfantaster og bynaive naturromantikere som meg selv.

Forrige søndag ble brukt til eplemostproduksjon i det Hopalongske hjem. De tre småbandittene hadde ivrig plukket nedfallsfrukt fra plenen hver dag i en uke. Det ble mange kilo: Jeg forstår ikke epletrærne våre - i fjor fikk vi tilsammen fem epler fra fire trær; i år har vi plukket to bøtter fra plenen hver dag i ukevis. Trærne gjødsles ivrig av bikkjene, men får ellers stå i fred. Selv den ivrigste bestemor makter ikke lage eplekake av slike mengder. Skal hagegavene utnyttes til fulle, må ordentlig verktøy til. Eplepresse: og eplekvern: Først skal eplene kvernes for at mest mulig saft skal kunne presses ut. Rengjøringen etterpå blir enklere når pressen fores med en liten sekk: Eplepulpen er klar til pressing: Familiens sterkeste har ansvar for pressingen. (Hun er flink til å bake også) og saften kommer strømmende: Dagens produksjon: 30 liter eventyrlig god eplemost, og to norgesplass med epledram laget av pulp og polets 60%. I et mer frisinnet land skulle jeg brukt pulpen til produksjon av calvados, men resten gikk dessverre i komposten.

Nyquist er både i hylle og på vegg, men det diktet tror jeg ikke vi har. Antakelig finnes det i skolebiblioteket, siden det er tydelig hvor den unge mann har hentet sin inspirasjon. Under harde forhør ved leggetid i går avviste han enhver påstand om plagiat, og påsto hardnakket at diktet var egenprodusert - med unntak av første setning, som var lik for hele klassen. Hadde jeg fortsatt utspørringen ville det antakelig endt opp med påstander om at Arild Nyquist hadde plagiert åtteåringen, og ikke omvendt. Velvel- om han ikke ender opp som poet, kan han jo satse på politikken.