Reparasjon av Colt Lightning pumperifle- vi pusser på gammel moro!

[Vargen]

Litt klokere av skade poster jeg nå etter at et prosjekt er ferdig, i stedet for å begynne å poste noe som så blir lagt på is i årevis.

Dessverre har jeg ikke bilder fra starten, børsa har vært i småbiter i flere år før jeg i høst omsider tok meg selv i nakken og fikk den ferdig. Jeg skulle i begynnelsen «bare fikse noen småfeil» og så ikke på det som noe ordentlig prosjekt, men så fant jeg mere feil jo mer jeg undersøkte når jeg først hadde den fra hverandre. Har derfor bare bilder fra deler av arbeidet. Resultatet først, en ferdig reparert Colt Lightning Medium Frame pumperifle i .44-40:

Børsa led av «Fun Gun Syndrome”, en Colt Lightning er så morsom å skyte med når den virker at folk har en tendens til å skyte mye og dermed slite dem ut inntil de ikke er morsomme lengre pga stadige forkilinger. Disse var ikke spesielt solid konstruert, og med 1880-talls metallurgi går ting i stykker etter noen titusen skudd. Min rifle har antakelig blitt brukt til mye morroskyting i generasjoner, og var etter hvert blitt direkte farlig å skyte med.

Colt Lightning var 1880-tallets «tacticool”, med 14+1 magasinkapasitet og avtrekkermekanismen konstruert så man kunne holde inne avtrekkeren mens man jukket raske ladegrep for upresis men kjapp «spray and pray».
 

Nei, jeg herjer ikke med en uvurderlig historisk skatt her. Børsa er gammel og relativt pen utvendig, men var mekanisk sett et vrak. Jeg vil ikke etterlate meg noe som er i farlig stand, og risikere at mine barn eller barnebarn en dag mister et øye eller verre. Og husk: Det heter rust, ikke patina!

Følgende feil måtte rettes opp, i litt tilfeldig rekkefølge:

Bøyd/bulket magasinrør, kunne ikke lades helt opp uten forkiling.

Skruen til løpsbåndet var bøyd og hadde ingen gjenger mer.

Manglet en skrue til utkaster/patronguide.

Et par herpede skruehoder.

Avtrekk kunne tas med mindre enn 1/3 av låseklakkene i inngrep.

Tennstempelsikring slitt, tennstempelet kunne treffe tennhetta før låseklakkene var i inngrep.

Tennstempelet stakk alt for langt ut, risiko for punktering av tennhetter.

Store sprekker i stokken, treverk lealøst på stålet og ville ikke tålt mer rekyl uten å gå helt i stykker.

Stokken tørket/krympet så mye at tangen måtte stå veldig i spenn for å klemme om treverket skikkelig. Dette ga økt belastning på flere skruer, risiko for brekkasje.

Fliser av treverk manglet i overgang til stål foran på stokken.

Hengslepinne til låseklakker bøyd og slitt. Den vandret sideveis under bruk og kunne hekte seg opp i demonteringshullet, så mekanismen kilte seg fast i åpen stilling.

Slitasje førte til økt vandring på sleiden, så denne dunket som en glidehammer inn i patronstopperen for hvert ladegrep. Patronstopperen har brukket og blitt sølvloddet en gang i tiden på grunn av dette, men årsaken var ikke gjort noe med.

Generell rust, små rustprikker her og der men ikke noe gravrust på viktige deler. Likevel viktig å få stanset all aktiv rust.

Sprekker i låskasse, utmatting og sprekker i bakre låskassebro rett bak utkasteråpning. Sprekker her er vanlig på «godt brukte» rifler av denne modellen, det må sveises hvis ikke låskassa skal klyves på langs etter hvert.

Brukket en del av hanen, mest kosmetisk men likevel.

Manglet rulle og rullepinne bakerst på sluttstykket. Senere utgaver har ikke disse unødvendige delene fra fabrikk, men denne fra tidlig produksjon skulle sannsynligvis ha dem originalt.

 

For det meste original blånering, etter rustkonservering med kokende vann og gjentatt steaming samt lett gnukking med fineste sort stålull. Dette konverterte de ørsmå rustprikkene som hadde «pepret» overflaten til svart blånering, jeg er godt fornøyd med resultatet.

 

Mitt eksemplar er en tidlig utgave, antakelig produsert en gang i 1885. Den har dermed flere av «barnesykdommene» fra før Colt gjorde noen større forbedringer i 1887. En del av utfordringen med prosjektet har derfor vært å innhente informasjon om hvordan den egentlig skal fungere og sjekke om delene er korrekt/originale, da det er en del motstridende informasjon grunnet flere endringer underveis i produksjonen. Deler fra senere produksjon eller moderne replikaer kan ikke nødvendigvis brukes. Jeg gjorde et dypdykk i patentarkivene, det amerikanske patentbyrået har scannet inn det aller meste av patenter fra 1800-tallet og gjort dem søkbare på nett.

Elliot’s patent fra 1883 har en del feil og mangler, de aller første som ble solgt var visstnok ganske håpløse så modellen fikk dårlig rykte i starten.

En i og for seg uviktig detalj som skiller tidlig produksjon fra litt senere sees foran på patronstopperen del e, der fremkant av patronstopperen er rett og nær vertikal.

 

Samme detalj finnes igjen på dette forbedringspatentet fra mai 1885, denne tegningen er fra Colt (C. J. Ehberts jobbet med utforming av patentsøknader for Colt) og stemmer derfor  mer over ens med hvordan Colt faktisk produserte våpnene enn Elliot’s tegning fra før Colt kjøpte patentet fra ham.

 

Mitt eksemplar har de fleste forbedringene fra dette patentet, men ikke alle. Støtbunnen er utformet som på fig. 6 og 7 her, mens den forbedrede utgaven er fig. 4 og 5. En utstikkende kant som skal støtte under hylseranda under mating hadde det med å hekte seg opp i tennhettelomma og gi forkilinger under patronens ferd opp/framover fra magasinet, dette var et problem med datidens ammunisjon da tennhettene ofte satt litt dypt i hylsa. Jeg har opplevd slik forkiling ved testing med dummy-patroner uten tennhette, det hekter seg skikkelig fast. Med moderne tennhetter og hylser er dette et ikke-problem da hettene er flatere og sitter tilnærmet flush med hylsebunnen, men med 1880-talls patroner kilte det seg ofte nok fast til at Colt fant det bryet verdt å endre sluttstykkene etter hvert. Men først skulle de bruke opp alle de halvferdige sluttstykkene på lager, så min er laget etter at de fant opp forbedringen men før de gikk tom for eldre sluttstykker. En kan se for seg at denne utstikkeren kanskje kan sette av en tennhette utenfor kammeret, men jeg har aldri hørt om noen slike tilfeller så jeg antar det ikke er et problem.

Enda et patent fra Colt, i navnet til en annen Colt-ansatt. Dette gjelder en manuell låsemekanisme aktivert av en dings i forkant av avtrekkerbøylen. Dette skulle forhindre uønsket bevegelse av sluttstykket hvis man bar ladd og spent våpen, da er det veldig lite motstand mot bevegelse av sleiden. Patentet ble brukt de første par årene, men viste seg å være håpløst i bruk da det sklir over i låst stilling under rekyl. Sleiden låser seg da tilfeldig underveis i en serie, mildt sagt irriterende. Colt droppet denne låsen omkring 1887, og i en overgangsperiode solgte man våpen med utfrest spor for lås men uten noen del montert i sporet. Min rifle har denne toskete låsen, jeg kiler den fast i åpen stilling med en brukket tannpirker når jeg skal skyte med den. De gangene jeg har jaktet med børsa gikk jeg med hanen i halvspenn, da er det nok motstand til at den ikke åpner seg av seg selv. Det er visstnok ikke uvanlig at folk fjernet låsen og kastet delene.

 

Colt brukte aldri dette patentet fra august 1885 så vidt jeg vet, det omhandler en automatisk sleidelås i stedet for den dårlige manuelle låsen. Tegningen viser også en litt senere utgave av patronstopperen, nå med avrundet front, selv om denne ikke er nevnt i teksten. Dette sammenholdt med at alt jeg kan finne av patronstoppere til salgs har avrundet front får meg til å anta at de endret produksjon fra rett til avrundet patronstopper i løpet av 1885. Min har rett front på patronstopperen så det skal stemme med omtrent første halvdel av 1885, og den har de to forbedringene på patronstopperen som er omhandlet i patentet fra mai -85.

 

I 1887 gjorde man som sagt større endringer, blant annet kom det nå et automatisk støvdeksel over utkasteråpningen og man gikk vekk fra den manuelle sleidelåsen. Pussig nok tok Colt ut to forskjellige forbedringspatenter på hvordan en kunne holde sleiden i lukket stilling inntil hanen ble sluppet fram, og så vidt jeg kan finne ut ble begge patentene brukt i produksjonen. Jeg antar dette skyldtes at man ville spare penger ved å bruke opp allerede produserte eller halvferdige deler, der det ene patentet var dårligere men lot dem bruke deler fra lageret. Resultatet er at i dag finner man mye motstridene informasjon og misforståelser, der noen samlere og «eksperter» sverger på at sleiden skal være låst med spent hane mens andre sverger på at deres eksemplar enten glir lett opp eller er fjærbelastet i lukket stilling men ikke låst. Jeg har sett nærbilder av de aktuelle delene fra flere forskjellige våpen, der det er tydelig at begge varianter faktisk finnes. Og så har en del tidlige modeller blitt reparert med deler fra senere produksjon, slik at man kan finne pre-87 rifler som oppfører seg likt det ene eller andre 1887-patentet. Moderne replikaer finnes også i ulike varianter, alt etter hvilken utgave de er basert på.

 

De variantene som låser med spent hane oppfører seg mer slik dagens skyttere forventer av en pumpemekanisme, ved at man kan dra bakover på sleiden uten at mekanismen åpner seg før man har tatt avtrekk. Pre-87 og de tidlige post-87 med kun fjærbelastning er motsatt, man må holde forskjeftet framover for å ikke uforvarende dra låseklakkene ut av inngrep. Hvis mekanismen fungerer som den skal er dette ikke farlig, en får bare klikk eller ikke avtrekk alt ettersom hvor langt bak sleiden er gått og hva som er mest slitt, men det kan jo være irriterende å ikke få skutt. Med økende slitasje minker sikkerhetsmarginene her, mitt våpen var over grensa til farlig slik jeg vurderer det. Uansett, uvant for moderne skyttere å måtte dra forover med ene hånda mens man skyter.

Forskjellen på de to patentene er liten, det går i eksakt utforming av en forhøyning foran på patronstopperen og en motsvarende grop under sleiden samt utforming av bakenden av patronstopperen der den går i inngrep med hanen. Patent 358,279 gir kun en fjærbelastet brems så man kan dra sleiden bakover med litt kraft uansett hanens posisjon, mens patent 358,237 låser sleiden inntil man tar avtrekk så hanen slippes fram.

Så, nok patenttegninger og over på reparasjonsarbeid!

 

Det bøyde magasinrøret var en utfordring, her dreier jeg en dor for å kunne rette det ut uten at røret kollapser. Litt røyk og varmt spon, hardmetallskjær er fine greier.

 

 

 

Jeg brukte slangeklemmer rundt for at ikke røret skulle splittes utover mens jeg slo inn doren. Magasinrøret er ikke egentlig et heltrukkent rør, men en tynn plate som er rullet sammen til rørform og ikke er skjøtt sammen på langs. Jeg antar dette er ment som en sikkerhetsforanstaltning, at røret lett skal sprike og slippe ut trykk hvis man får kjedeantenning av ammunisjon i magasinet, men det ga store utfordringer da jeg skulle rette opp bulken. Svært vanskelig å bøye på uten at det spriker i den åpne skjøten. Slangeklemmene fungerte, men uheldigvis hadde jeg ikke glattet over innsiden av alle klemmene med smergelpapir før bruk. De lagde derfor en del blanke riper, som måtte fikses etterpå. Jeg rettet opp røret dels ved å kjøre doren inn og ut noen ganger, dels ved å banke med en polert hammer med doren som mothold (blankpolerte hammere lager ikke riper), og dels ved å bøye forsiktig med et rør som utvendig og doren som innvendig brekkstang. Til slutt ble det nesten helt rett, godt nok til at ikke skjevheten vises på avstand og til at det mater fint.

 

 

 

Jeg ville ikke gjøre noen fullstendig refinish på magasinrøret, men forsøkte å bare gjøre de ferske ripene usynlige uten at det så nytt ut. Alle ripene var på fremre del av røret foran løpsbåndet, så jeg pusset bare lett over det området med smergel. Deretter rustblånering, jeg sauset på noe hjemmelaget korrosivt lurium og ventet sånn passe lenge før steaming som konverterte lett overflaterust til blånering. Resultatet ser ut som gammel slitt finish, fordi jeg avbrøt rustingen før det ble heldekkende og fordi jeg ikke pusset det helt ned først.

 

 

Det ferdige resultatet, magasinrøret har ny «antikk» finish til venstre for løpsbåndet og slitt original finish til høyre. Ser urørt ut hvis man ikke vet at der er gjort noe. Magasinrøret er tydelig laget i en annen/dårligere stålkvalitet enn resten av våpenet, det har mindre blånering igjen og ruster lettere. Jeg fikk til en rask rustreaksjon som lot seg konvertere til flekkvis «slitt» blånering med hjemmelaget middel og tilfeldig luftfuktighet, men da jeg skulle forsøke det samme på andre deler gikk det ikke så riktig lurium måtte handles fra Brownells. Mer om det senere.

 

 

Begynnende utmattings-sprekker i låskassa, i bakkant av utkasteråpning. Slike kan sees på mange Lightning-rifler av tidlig modell, hvis de er gått mange nok skudd. Jeg vet ikke om de senere utgavene er utsatt for samme feil, sprekker vil ikke være lett synlig på dem pga støvdekselet. Ved fortsatt bruk vil sprekkene spres videre bakover. Den asymmetriske låsingen på undersiden av sluttstykket fungerer som en brekkstang, slik at sluttstykket presses oppover av rekylkraften. Sluttstykket virker da som en kile, som presser sidene av låskassa utover og gir strekkbelastning på bakre låskassebro med gradvis utmatting av stålet som resultat.

 

 

Innsiden av samme sted, sprekkene starter på hver side av det langsgående sporet for utdrageren. Dette sporet har skarpe innvendige hjørner, som gir bruddanvisning akkurat der godset er tynnest. Sporet er der bare for å gi klaring så utdrageren kan flekse litt oppover i det tomhylsa kastes ut, det er ingen grunn til at det må ha skarpe innvendige hjørner. Man visste rett og slett ikke bedre den gangen, utmatting/materialtrøtthet var et nesten helt ukjent fenomen og Colt visste ikke hvordan man kunne unngå det.

 

Så kan man si at det er risikabelt å sveise i en låskasse, at denne børsa kanskje burde fått tennstempelet kappet og blitt hengt på veggen som ubrukelig pynt. Min vurdering er som følger:

Den har blitt skutt med i sprukket tilstand, uten å eksplodere.

Styrken i en sprekk er lik null.

Styrken i en sveis, selv en dårlig sveis, er mer enn null.

Følgelig vil den bli sterkere etter sveising og få større sikkerhetsmargin, selvsagt forutsatt at jeg ikke varmer opp låskassa alt for mye og ødelegger herdingen. Det er et lite område som skal sveises, og det er langt unna motholdet for låseklakkene. Faktisk er motholdet i underbeslaget. Bakre låskassebro «ser» en mindre del av krafta fra skuddet, krafta fordeles i ulike retninger.

 

 

Jeg brukte ei sagkjedefil til å renske vekk gods til jeg kom helt bak sprekkene, før sprekksveising er det viktig å fjerne all korrosjon og urenheter ved å åpne opp og fjerne alt det som er sprukket. Deretter dreide jeg en messingplugg med diameter lik sluttstykket, og stakk denne i låskassa for å støtte undersiden av sveisen så jeg ikke risikerte å brenne gjennom det tynne godset. Messing eller kobber kan brukes  som mothold/bakstopp for sveis, smeltet stål væter ikke kobber og fester seg ikke til det. Selv om messingen har lavere smeltepunkt, så smelter den ikke mens man sveiser fordi den har så mye større varmeledningsevne at det skal mer energi til før man når smeltepunktet i et lite område. Messing har også større elektrisk ledningsevne, så den blir ikke like varm av sveisestrømmen hvis den passerer gjennom.

 

 

 

 

Klattet på en god klump, og slo ut igjen messingpluggen. Brukte billig MIG/MAG sveis fra Biltema, ikke ideelt men det funker. Man må forvente å ikke få lik farge på blåneringen etterpå da ulike ståltyper ikke tar blåneringen likt, men jeg godtar noen skjønnhetspletter på ei utslitt bruksbørse. Proffer i restaureringsbransjen skaver visstnok av litt stål fra innsiden av tangen der det ikke vises, og bruker det som sveisetilsats med TIG. Dermed har de originalt stål i sveisen og unngår at det blir fargeforskjell. Sveisejobben ble veldig forenklet av å ha messingpluggen inni så smeltet stål ikke kunne dryppe ned, er stor forskjell fra å sveise i «løse lufta». Har dessverre ikke noe bilde med pluggen på plass.

 

 

 

Filer ned og former til.

 

 

Jeg prøvde å ikke fjerne mer original blånering enn nødvendig, men for å få jevn overgang fra sveisen var det ikke til å unngå at hele bakre låskassebro ble pusset ned. Deretter rustblånering. Jeg prøvde først med de samme hjemmelagde greiene jeg hadde brukt på magasinrøret og på ulike teststykker, men det ble bare tull. Alt etter luftfuktighet ville det enten ikke ruste, eller så ble det løs rust og lett pitring uten at noe ble til blånering. Etter mange forsøk kjøpte jeg en flaske «Laurel Mountain Forge Barrel Brown & Degreaser» fra Brownells. Det måtte et par forsøk til, jeg hadde ikke rett luftfuktighet i starten men til slutt fikk jeg nokså jevn farge. Måtte ha lengre tid enn i oppskriften og litt tilførsel av fukt, men ikke så mye at det så vått ut.

 

 

For å konvertere rust til blånering av dette og magasinrøret brukte jeg et plastrør og en Bosch tapetfjerner som var til overs fra ett av fruens oppussingsprosjekter, jeg kappet slangen og brukte tapetfjerneren som dampkilde.

 

 

Jeg kappet røret langt nok til å kunne ta de lengste børsene i skapet mitt med tanke på framtidige prosjekt, hele piper med låskasse kan henges fra en pinne på tvers øverst. Et lokk settes over med en liten glipe, og det tilføres damp i en times tid. Dette gir en varm atmosfære av nesten ren vanndamp uten luft, noe som omdanner rust til magnetitt (blånering). Funker utmerket både til konservering/konvertering av gammel rust og til blånering. Man kan også bruke kokende vann, men å koke en lang pipe med låskasse er litt upraktisk da man må improvisere ei lang gryte og bruke flere gassbrennere. Har gjort det før, men denne dampgreia er mye enklere i bruk. Fyll på vann, sett i kontakten, gå og spis lunsj. Blås tørt og olje inn etterpå. Gnikk vekk dritt og løs rust med 0000 stålull, det skader ikke original blånering.

 

 

Resultatet til slutt. Man ser sveisen hvis man vet den er der, men jeg er rimelig fornøyd. Jeg klarte å la slitasje rundt utkasteråpningen og på fremre låskassebro forbli, og ny finish matcher det slitte rimelig godt. Rustblånering er fint til slikt, man kan velge å bare blånere visse områder og la resten være urørt.

 

Ikke vist, på innsiden rundet jeg av de innvendige hjørnene i sporet for utdrageren i det sveisede området så de ikke skal gi bruddanvisning. Forhåpentligvis holder det nye 10-20 tusen skudd og hundre år før det sprekker igjen.

 

 

En del av hanen var brukket og manglet, et buet parti som skal tette åpningen foran hanen når den er spent så ikke skitt kan dette ned i mekanismen. Igjen brukte jeg messingtrikset, dreide to skiver med rett diameter og med utsparing for noen utstikkende pinner på hanen. Disse skivene kunne så brukes til å klemme hanen fast i skrustikka uten å lage merker, og til å støtte under den nye delen mens jeg sveiset så den ble holdt i rett posisjon fluktende med den kurven den skulle ha. Startet overdimensjonert og filte til rett form og størrelse etter sveising, jeg måtte prøve hanen i mekanismen mange ganger før jeg fikk tilpasset akkurat så den ikke kom i konflikt med noen andre deler. Dette hadde vært enklere om jeg hadde en uskadd hane tilgjengelig for å ta mål av, jeg visste ikke hvor stor den manglende delen skulle være. Forresten oppdaget jeg da jeg skulle renske opp bruddet før sveis at denne har blitt sveiset en gang tidligere og så brukket på nytt, det var porøs gammel sveisefuge og noen synlige sveiseperler på undersiden av bruddet.

 

 

Underveis i filingen, buen er for tykk på dette bildet så sluttstykket subbet borti under repetering. Måtte gjøre den en halv mm tynnere.

 

 

Ferdig tilpasset, blånert og montert.

 

 

Patronstopperen, som nevnt tidligere under patenttegningene. Denne var sprukket og bøyd da jeg kjøpte rifla, symptomet på skadd patronstopper er at man får forkilinger av type «jam under carrier». En og annen patron slippes bakover fra magasinet på feil tidspunkt, så patronen havner under patronheisen. Jeg fikk en «børsis» på Terningmoen til å sølvlodde den for meg i bytte mot noen øl i befalsmessa, en gang på slutten av 90-tallet. Han gjorde pent arbeid når en tar utgangspunktet i betraktning, det ser ut som han klarte å få delen dønn rett med utgangspunkt i en sprukket og rusten «banan». Uheldigvis visste ingen av oss den gangen helt hvordan en Lightning egentlig fungerer, så reparasjonen var bare av symptomet og ikke av årsaken til problemet.

 

Det er den vertikale kanten til venstre som holder igjen bakerste patron i magasinet. Patronstopperen vipper om en aksling i hullet i midten, og er fjærbelastet så fremre ende skal gå oppover av seg selv. Den lille humpen oppå litt til høyre for akselhullet er en mekanisk backup til fjæra, den dyttes ned av sleiden under repetering så patronstopperen tvinges til å fungere selv om fjæra skulle være brukket eller der er for mye friksjon. Dette er en del av forbedringspatentet fra mai 1885. Den buede krokformen til høyre går i inngrep med en liten tverrpinne på hanen, synlig i et bilde lengre opp. Dette fungerer som kombinert «out of battery safety» og noe tilsvarende «auto sear», det hindrer hanen i å falle inntil sluttstykket er tilstrekkelig i lås. Hvis man holder avtrekkeren inne og jukker ladegrep, så slipper denne «kroken» på patronstopperen hanen i det sluttstykket låses så man får tilnærmet «automatild». Timing og funksjon av dette styres av den lille skrå rampa fram mot patronstopperen, denne trykkes ned av sleiden i det denne går fram til låst posisjon. Uheldigvis er denne rampa og motsvarende flate på sleiden veldig slitt, og det er så stor variasjon i produksjonen ettersom Colt fortsatte å gjøre små forandringer/forbedringer underveis at det er vanskelig å vite eksakt hvordan den skal se ut. Årsaken til brekkasje på patronstopper er at sleiden vander for langt på grunn av slitasje i flere deler, sleiden dundrer dermed inn i bakkant av den vertikalt oppstikkende delen av patronstopperen når man tar litt kjappe ladegrep. Jeg måtte bygge opp sleide og patronstopper med sveis og tilpasse til ting fungerte, noe av geometrien her måtte endres for å ta hensyn til slitasje andre steder.

 

 

Underveis i sveis og filing på sleiden, sett fra undersiden. Patronstopperen skal stikke opp gjennom det lange sporet til venstre, tverrpartiet bakerst i dette sporet skal skli opp rampa og trykke ned patronheisen i det sluttstykket går i lås. Da slippes hanen fram så skudd kan avfyres, samtidig som en patron slippes bakover fra magasinet inn på patronheisen. Fordypningen, her halvferdig og grovt formet etter sveis, skal gi plass til den tidligere nevnte humpen på patronstopperen når sluttstykket er åpent. Dette låser opp patronstopperen så man kan fylle magasinet uten for mye motstand, igjen forbedringspatentet fra mai 1885. Slitasjen på sleiden var så stor at sporet for patronstopperen var slitt helt inn i denne fordypningen og hadde bøyd en tynn kant av stål inn i fordypningen der det var i veien for magasinfylling. Den lille rektangulære åpningen til høyre styrer låseklakkene ut og inn av lås under repetering. Denne åpningen var slitt for lang, slik at avstanden fra bakkant av denne til bakkant av sporet for patronstopperen ble for lang. Når dette kom på toppen av slark i låseklakkenes inngrep i sluttstykket førte det til at sleiden fikk for lang vandring, som tidligere beskrevet. Jeg måtte bygge opp med sveis og tilpasse møysommelig med nålefiler, det gikk noen timer med filing og måling/prøving her.

 

 

 

 

Litt nærmere ferdig tilpasning av sleiden, her sett sammen med patronstopper så en ser hvordan humpen skal passe i fordypningen. Det er ikke plass til mye gods i forkant av fordypningen bakerst på sporet for patronstopperen, den lille kanten på tvers er alt som kan trykke ned rampa på patronstopperen. Da skjønner man også at slitasjen akselererer når vandringen blir for lang, så den tynne kanten smeller inn i den vertikale enden i stedet for å bare skli opp rampa og stoppe like før kræsj.

 

 

Sleide og patronstopper sammenstilt, en ser hvor patronstopperen stikker opp gjennom sporet. Jeg tilpasset slik at låseklakkene går helt i lås og sleiden dermed stoppes av låseklakkenes styretapp i åpningen til høyre, med et ørlite glipe fram til den oppstikkende delen av patronstopperen så ikke denne treffes av sleiden. For å få timingen riktig måtte jeg også sveise og file litt på patronstopperens rampe. Før reparasjonen ble sleidens bevegelse stoppet av patronstopperen, og låseklakkene kunne derfor ikke gå i fullt inngrep.

 

 

 

Stokken var som nevnt sprukket, den måtte limes. Den var i tillegg helt gjennomtrukket av gammel svart olje, så lim ville ikke feste seg. Har dessverre ingen bilder fra før reparasjon ble påbegynt. Jeg la stokken i bløt i aceton tre-fire uker, og snudde jevnlig på den. Dette trakk ut det aller meste av gammel olje, så treverket ble lyst og fint. Naturligvis fjernet det også all gammel finish, men det var nok mer tysk Schaftöl enn originalt så det driter jeg i. Tror ikke jeg har noen bilder som viser sprekkene, men det gikk en sprekk på skrå og en på langs som truet med å dele stokken i tre deler. Boret inn hull på kryss og tvers av sprekkene, og limte inn stålpinner som forsterkning. Jeg bruker Biltemas lamineringsepoxy, den er tynnflytende så den trekker godt inn i sprekker og den herder langsomt så man har god tid på seg. Har hatt stort hell med den epoxyen på andre prosjekter, så jeg bruker ikke penger på noe «bedre».  Litt av det herdete limet vises som blankere områder på bildet. En ser også at det mangler en treflis foran.

 

 

Siden stokken uansett måtte få ny finish kunne jeg jo også dampe ut noen bulker og hakk. Jeg vet ikke hva den har slått borti for å lage de regelmessige små hakkene oppover, men stygge var de.

 

 

Etter behandling med vann og strykejern, de dypeste hakkene ble værende men det meste ble mindre synlig. Jeg ville ikke fjerne noe treverk, så jeg pusset dem ikke helt bort. Bare et fjærlett drag med fint smergelpapir for å fjerne løs bust.

 

 

Bubba fantes visst på 1800-tallet også. Ikke den peneste innfellingen av rembøyle jeg har sett, og rembøylen bunner ut på selve bøylen i stedet for på basen mot bunnen av innfellingen. Jeg beddet rembøylen inn med glassfiberarmert epoxy, iblandet to dråper svart farge fra Acraglas.

 

 

Låskasse og underbeslag ble innsmurt med slippmiddel, og stokken beddet. Brukte samme Biltema epoxy men tyknet med glassfiberstøv, og med et par dråper svart farge. Fylte da også ut de stedene det manglet litt treverk, bildet er tatt mens jeg drev og filte epoxyen til riktig fasong der. Fargen ser lys grå ut der en har filt, men det blir svart og blankt når en legger ny oljefinish. En fordel med epoxybedding er at det helt forsegler endeveden, så ikke stokken vil trekke olje fra mekanismen igjen. Jeg oppdaget at stokkmakeren hos Colt hadde jukset, stokken så pent tilpasset ut utvendig men det var ingen kontakt mellom stokk og stål innvendig der det er to stor vertikale flater i underbeslaget som skal fungere som rekylklakk. Dette har nok bidratt til at stokken sprakk under rekyl, kreftene ble fordelt på et mindre område enn nødvendig. En ekstra klatt epoxy på rett sted gjør alt så meget bedre.

 

 

Etter tilpasning og overflatebehandling med noe av Raudnakkes skjefteolie som jeg hadde liggende. Det mørke partiet i hjørnet, som ser ut som oljetrukket treverk, er svartfarget glassfiberarmert epoxy. Svart farge i slike reparasjoner stikker seg som oftest mindre ut enn forsøk på å matche trefarge.

 

 

Utslitt leamikk. Sluttstykket øverst, låseklakkene nede til venstre. I midten tennstempelet, under dette en L-formet bit som er tennstempelsikringen.

 

Låseklakkene har to runde «ører» (sees på langs i dette bildet, øverst til venstre på låseklakkene). Disse passer inn i de halvrunde utsparingene på sluttstykket, og overfører rekylkraften bakover. All kraft skal tas opp av de store runde flatene her, ikke av den tynne hengslepinnen som går gjennom  låseklakkene og hullet i sluttstykket. Slitasje på «ørene» og på utsparingen i sluttstykket har ført til at patronspillet (headspace) øker, og til at låsegeometrien har endret seg da sluttstykke og låseklakker er litt forskjøvet i forhold til hverandre. Øket patronspill kan jeg leve med, med moderne hylser er det flere millimeter å gå på før det blir farlig med en lavtrykks svartkruttpatron. Da er det verre med hengslepinnen, når låseklakkene er forskjøvet framover så kommer hengslepinnen i knip og begynner å ta opp rekykrefter. Det er den overhodet ikke dimensjonert for, så den bøyes og begynner ås å vandre sideveis under repetering. Dermed skraper den mot innsiden av låskassa, og kan pga bøyen nå helt bak så den hekter seg i demonteringshullet i siden av kassa. Løsningen på akkurat dette var enkel, åpne opp hullet i sluttstykket litegrann og tilpass en oversize pinne som sitter tight i klakkene men har litt rom å gå på i sluttstykket. Hengslepinnen skal bare holde delene sammen under repetering, den har ingen rolle under avfyring.

 

Så var det tennstempel og tennstempelsikring. Den L-formede delen griper i ene enden inn i det rektangulære hullet i tennstempelet, er hengslet på en aksling, og dyttes i andre enden oppover av låseklakkene når disse beveges ut av låst stilling. Dette skal tvinge tennstempelet bakover og forhindre det i å nå tennhetta når låseklakkene ikke er tilstrekkelig låst. Skulle patronstopperen svikte i sin jobb med å forhindre hanefall på ulåst sluttstykke, så skal denne tennstempelsikringen fange opp tennstempelet og hindre avfyring. Her er det stor slitasje på flere steder, der slitasjen «stables» og til sammen lar tennstempelet nå alt for langt fram alt for tidlig i låsingen. Litt ekkelt å tenke på at jeg har skutt med denne mens låseklakkene bare så vidt var i inngrep. Man ser på bildet en krateraktig fordypning i låseklakkene der L-en har slåt borti utallige ganger, tuppen av L-en er nedslitt, og i bakkant av det rektangulære hullet i tennstempelet sees et forhøyet blankt parti der stålet er stuket opp av L-en og har gnisset mot innsiden av tennstempelkanalen. I tillegg er hullet i L-en slitt litt romt og urundt, så her er det til sammen mye slark.

 

 

 

Det er egentlig ikke så nøye hvordan delene ser ut så lenge de til sammen virker som de skal, og det kan være enklere å legge på litt ekstra gods på en enkelt del enn å skulle føre alle tilbake til originale dimensjoner. Jeg gikk for den enkleste løsningen, ved å sveise på en forhøyning på låseklakkene.

Igjen, jeg ødelegger ikke herdingen her. Ett sekunds sveis gir ikke varme nok til å påvirke resten av låseklakkene, og rekylkrafta går ikke gjennom sveisen heller.

 

 

Sveiseklumpen ble filt ned til en rektangulær forhøyning som passer inn i sporet i sluttstykket, og som er passe høy slik at tennstempelet trekkes bakover tidlig i opplåsningen.

 

I tillegg kortet jeg inn tuppen av tennstempelet litt så det ikke skulle stikke for langt ut, skulderen som tennstempelet stopper mot og sporet for L-en var begge stuket opp så det gikk lengre fram enn det skulle. Ved å korte inn tuppen litt, i tillegg til å sveise opp denne forhøyningen på låseklakkene, fikk jeg tennstempelet til å ikke stikke ut i det hele tatt før låseklakkene er minst 50% i inngrep. Det slippes gradvis lengre fram ettersom klakkene går i lås, sannsynligvis vil ikke skudd kunne gå av før de er over 75% låst. Dette er minst like bra som da den forlot fabrikken.

 

Ellers var det bare generell puss, noen skruer og en rulle som måtte dreies, og innoljing av stokken. Ble ikke fornøyd med en av skruene, den passer fint men jeg hadde et feilskjær da jeg skulle lage spor for skrujernet så den ser ikke helt pen ut. Lager kanskje en ny en dag, hvis jeg gidder. Nå er planen å skyte litt, har ladet opp rundt 400 svartkruttpatroner men selvsagt er banen stengt pga Covid. Vi får se om det blir en 15-skudds byge på nyttårsaften som funksjonstest, da selvsagt edru og mot sikker bakgrunn i bakgården (bor slik til at det er uproblematisk).

 

Et par bilder av børsa etter reparasjon:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Edited December 29, 2021 by Vargen
Stavekontroll, korrekturlesning

[Olesøn]

Det kan jo hende det finnes bedre tråder på kammeret, men jeg kommer ikke på noen i farta. Dette er noe av det beste jeg har lest på veldig lenge, og det gir meg ny tro på kammeret. Bøyer meg i hatten.

[Ranger#44]

Dette innlegget skal spares til i kveld, når ungene er i seng. Gleder meg! 

[Vargen]

Takk takk, 

Jeg tror egentlig det er mange her inne som har interessante prosjekter men det å skrive om dem er jo en bøyg å komme seg over. Jeg valgte å skrive litt om dette, siden det er så lite informasjon å finne om Colt Lightning og jeg vet det er minst en til Kammerat som eier en.

[Olesøn]

Da vil jeg se minst en på neste kammersmell.

[Vargen]

Skal se hva en kan få til, det kommer an på tid og sted. 

[Skaubjønn]

Wow, imponerende. Tusen takk for reportasjen!!

[Per-S]

Dette var mildt sagt et flott og inspirerende prosjekt. Jeg har noen av disse, men har bare demontert en av dem. Den var så inngrodd med gammel stivnet olje og dritt at den bokstavelig talt måtte graves frem. Etter det virket den fint. 

Jeg gjorde ikke en brøkdel av den planleggingen og informasjonsinnhentingen som Vargen, men gjett om jeg skal snylte på hans forarbeid. Jeg gjorde det på den norske måten, "Dersom ingenting annet hjelper, så kan du lese bruksanvisningen".

Dette er morsomme våpen å skyte med, .38 og .44 er vel de morsomste. 45-70 blir for tung og langsom og .22 er litt kort og rar i ladegrepet.

[Vargen]

Jeg trodde de store var .45-60? Men det er kanskje ingen forskjell på hylsene?

 

Edit: Googlet litt og ser de kom i flere kalibre, har ikke satt meg så mye inn i large frame variantene da jeg fokuserte på tidlig medium frame.

Edited December 29, 2021 by Vargen
Faktasjekk

[Vargen]

Forøvrig, @Per-S: Bilder, mann!

[boble]

Tusen takk for at du deler, dette var fint!

 

Det er alltid hyggelig å lese om gamle våpen som kommer til heder og verdighet. Hva har du jaktet med den?

[Vargen]

Bare hyggelig å dele, jeg får mye bra ut av kammeret så da må man bidra litt også.

 

Har jaktet ymse småvilt. Den har jo ikke særlig flat kulebane eller imponerende presisjon, så man må kanskje la noen sjanser gå der man kunne ha skutt mer et mer moderne våpen, men i skogsterreng der det bare blir litt over haglehold uansett er denne god nok. Innafor 40-50 meter holder den vital treffsone på det meste. I teorien holder den vel kravet på rådyr, men sånt finnes ikke her jeg bor. Effekten av en 200 grains flatneset blykule i ruslefart har vært upåklagelig, de relativt få gangene jeg har kommet meg på hold og fått skutt. 

[Per-S]

Vargen skrev (1 time siden):

Jeg trodde de store var .45-60? Men det er kanskje ingen forskjell på hylsene?

Det er nok mye rett i det du skriver. Jeg kaller det 45-70 fordi det er den hylsen som brukes, men på våpenet står det 45-85-285. 45-70-500 var jo militærpatronen og Colt ville vel ha sin egen patron, de økte kruttvekten og reduserte kulevekten.

Bilder kan det bli når jeg får funnet dem frem.

[Vargen]

Interessant! Gjorde de som Winchester og hadde ulik riflestigning for de ulike "kalibrere" med samme hylse og kulediameter mon tro? Jeg antar at den ideelle riflingen for en så lett og rask kule ikke er perfekt for et tungt og treigt drog av en blytorpedo?

[mig16]

Dæven, dette var imponerende!

[Per-S]

Her er litt utvalg, det er .22, .32, 44 og 45.

[Per-S]

Vargen skrev (44 minutter siden):

Jeg antar at den ideelle riflingen for en så lett og rask kule ikke er perfekt for et tungt og treigt drog av en blytorpedo?

Jeg har skutt moderate ladninger med vanlig 45-70 uten problemer, men kan sjekke riflestigningen. 

[Vargen]

Grom sak den øverste der, men som du sier blir det en del lengre vandring på sleiden ja.

 

.22 utgaven var visst vanlig brukt som tivoligevær i flere tiår etter at de gikk ut av produksjon, jeg antar de er mer slitesterke enn .44 på grunn av det svakere kaliberet.

[spindrift]

Takk for fantastisk innlegg!

[Vargen]

Hva skal man med fyrverkeri?

 

 

Fikk ikke helt til å filme en kjapp serie, tannpirkertrikset fungerte ikke helt så den hersens sleidelåsen lagde trøbbel igjen. Kilte den litt for hardt fast så den vippet opp i ene enden og subbet borti sleiden. Men fikk avgårde noen skudd, svartkrutt i mørke er alltid gøy!

[Vargen]

Liten oppdatering, det viste seg at magasinfjæra som sto i var alt for slapp. Ved raske ladegrep kom ikke patronen helt ut av magasinet i tide, med forkiling som resultat.

 

Så da bestiller man ny fjær- men hvilken? Wolff lager to aktuelle fjærer, en som oppgis å passe .38-kalibre inkludert .38-40 og en annen som oppgis å passe .44-40 og oppover inkludert .45-70. Nå har vel .38-40 og .44-40 lik randdiameter, så jeg tror beskrivelsen ikke stemmer helt. Endte med å kjøpe en av hver- men ingen av dem passer!

 

".44 og oppover" fjæra har akkurat for stor ytre diameter. Den går inn i røret, men når man fyller magasinet komprimeres fjæra i lengde og utvider seg litt på diameter så den kiler seg fast etter 5-7 patroner. Det blir litt lite kapasitet, i et rør som skulle romme 14 skudd.

 

.38 fjæra derimot har akkurat litt for liten indre diameter, så den kniper om "halen" på tilbringeren der denne skal gli inn i fjæra. Dermed får man fylt magasinet helt, men så kniper mange av viklingene seg fast i tilbringeren så de siste par patronene ikke mates pålitelig ut av magasinet igjen.

 

Enden på visa ble at jeg dreide en halv mm av diameter på tilbringeren så den ikke knipes fast av den minste fjæra. Enklere enn å få laget ny fjær i ustandard dimensjoner. Så måtte det jo prøveskytes for å se om rifla omsider virker ordentlig:

 

Colt Lightning magdump

 

[Rugerdud]

Skikkelig "slamfire"  

[Vargen]

Egentlig bare tull å skyte på den måten, men måtte jo forsikre meg om at den virker ordentlig.