Vi har vært i Skottland igjen, og ettersom jeg har hatt stor glede av andres Kammerproduksjon så føler jeg en forpliktelse til å skrive når jeg selv har noe å skrive om.
Utfordringen er hvordan en skal gripe det an. Vi har vært på en helt standard ukes-tur til Skottland. Det er skrevet mange innlegg som beskriver turer til Eskdalemuir og Skottland, og objektivt sett er det lite som skiller vår tur fra andres. Som vanlig hadde vi allsalgs vær, litt flaks og litt uflaks, venstrekjøring, trivelig reisefølge og opplevde både spenning, glede og frustrasjon. Så hva skal jeg si, som ikke er sagt fra før?
Uansett; jeg har ikke noe valg. Jeg skylder kammeret å bidra. Godt eller dårlig. Dere som begynner å bli lei Blackhouse, Davington, Shaun og Thyr kan sikkert finne en tråd om Tikka T3 og jaktfeltregler istedenfor.
For min del startet turen med et prinsipielt oppgjør med Norwegian. Vårens streik og medfølgende fokus på Norwegians råkjør mot arbeidstageres rettigheter gjorde at jeg så etter alternativer til Norwegian-ruta fra OSL-EDI. Heldigvis har SAS åpnet ruter til Edinburgh, og det ble totalt sett billigere enn tidligere år. Og hadde det blitt noen hundrelapper dyrere hadde det gått greit. Det er ikke prisen på en anstendig flybillett som velter Skottlandsbudsjettet.
Over til jakta: Etter henting av leiebil og kvikk kjøring til Eskdalemuir var vi klare for kveldsøkta. Været for kvelden var lettskyet oppholdsvær med kraftig vind, og dagens terreng var Cassock Hill. Jeg er svært glad i Cassock Hill,- ingenting er som å komme opp i høyden, men akkurat denne kvelden ble det for mye av det gode i forhold til vind. Jeg ga fort opp å komme meg opp i høyden, og brukte en del tid på en diger hogstflate der jeg skjøt to bukker i fjor. Etter hvert innså jeg at også denne flata var for eksponert til at det hadde særlig mye for seg å bruke mer tid der, men da var klokka allerede 20. Heldigvis visste jeg om et sted i nærheten som tilbyr litt skjul med denne vindretningen. Rask forflytning dit, og jeg rakk akkurat et kvarter med kikkerten før mørket kom. Oppdaget først ei geit, og da jeg egentlig hadde gitt opp åpenbart det seg en bukk. Fra der jeg sto kunne jeg ikke skyte, både på grunn av avstand og vegetasjon, så jeg måtte flytte meg nedover hogstfeltet. Det gikk greit til jeg var på ca 280 meter, men nærmere kom jeg ikke. Det var ikke mulig å rigge seg til med tofoten, men en stubbe ga fint anlegg. Ryggsekken ble vaglet på plass som støtte for høyre albue, og etter litt prøvesikting bekreftet at dette ble stødig som en benk. 243win/87grn V-max opprettholdt sitt rykte som dødsstråle og bukken falt sammen på stedet. Jeg lå et par minutter og overvåket bukken gjennom riflekikkerten, men den lå stille og død. En god kompis hadde en kjip opplevelse med rådyr som våknet fra de døde i fjor, og jeg er ekstra påpasselig når dyr faller på stedet.
På veien ned mot fallet skremte jeg ut tre andre rådyr. I spranget så jeg ikke hva slags dyr det var, men da de stanset i skogkanten 85 meter unna satt jeg allerede klar i knestående. Et av de tre var en bukk, som stilte seg fint opp med god klaring for de andre, og det var det siste den gjorde.
To bukker etter tre timers jakt. Litt dyktighet og en god porsjon flaks; og det oppsummerer min jaktuke denne gangen. Eneste skår i gleden var at det var for mørkt til å ta bilde og veldig langt å dra to dyr. Maken til jaktlig flyt har jeg aldri opplevd, og det blir nok lenge til neste gang. Til tross for sedvanlig varierende skotsk vær så jeg svært bra med dyr. Skjøt ti, bommet på en og rotet bort en annen. Reisefølget var ikke velsignet med tilsvarende hell og hadde mer normal uttelling for uke 18 på 0-3 bukker. Heldigvis har vi en solid tradisjon for doting i reisefølget vårt, så alle får noe godt utav alle fall. Vi måtte til Langholm og kjøpe mer whisky litt ut i uka…
Vekslende vær er en gjenganger i Eskdalemuir, men regelrett snøvær hadde jeg til gode før denne turen. Så vi ble ganske lange i maska da det lavet ned dagen etter ankomst.
Heldigvis lettet det utpå dagen, så jeg hadde godt håp om mye aktivitet og gode spotteforhold med hvitt landskap. Akkurat det slo ikke helt til, blant annet fordi jeg klarte å rote litt med geografien og måtte gå på for å rekke frem til avtalt sted. God og svett ankom jeg Old Langsawburn med bare noen minutter skytelys igjen. Vindretningen tilsa at jeg burde bruke de siste minuttene på å jakte meg sydover, men den veien er det noen hundre meter før man kommer inn i særlig spennende terreng. Så jeg gikk heller nordover med vinden i ryggen. Økta var uansett nesten over, så jeg tenkte jeg fikk ta det som en tur. Og hva åpenbarte seg rundt en sving da, om ikke en beitende rådyrbukk. Ned på magen-anlegg på sekken-vente til jeg får noenlunde bredside-patiff…SMAKK. Bukken gjorde noen små jump inn i skogen. Et lite skår i dødsstråle-ryktet, men med snøføre burde det være greit å finne igjen dyret. Ved skogkanten var så jeg ikke lenger spor, men dyret lå bare noen meter inn. Kula hadde gått gjennom bak bogene, så et utras på 15-20 meter var vel ikke annet enn hva en kunne vente.
Råbukk i medvind. Jeg sa jeg hadde flaks… Kontroll med såpebobler etterpå viste at bukken ikke var så sansedøv som man skulle tro. Akkurat der jeg kom over den gjør elveleiet en liten sving, så vinden fra meg gikk ikke mot den som jeg trodde først. Såpebobler er et fiffig verktøy.
Om ikke dobbeltfallet første kvelden var en skikkelig double, så ordnet det seg noen dager etterpå. En vakker, men vindfull morgen satt jeg ved et utkikspunkt da jeg oppdaget to dyr på lang avstand. Rask innpåmarsj i ly av et granfelt brakte meg 2-300 meter fra der jeg så dyra sist. Klok av tidligere tabber ble jeg liggende på god avstand og vente. Jeg har flere ganger tidligere støkket dyr ved å være for heit på grøten i tilsvarende situasjoner. Etter omtrent 20 minutter så jeg igjen et dyr under noen løvtrær. De var slett ikke var meg, og jeg kunne ta meg litt nærmere. Etter litt så jeg det andre dyret også, og jeg så at begge var små bukker. De holdt seg mye skjult av busker og kratt, men etter lang venting fikk jeg bogen på den ene klar. I skuddet klappet bakparten karakteristisk sammen og dyret ble liggende og sykle litt med et bakbein. En ikke uventet reaksjon etter treff i framkant av bogen. I smellen ruste de andre to (for jeg så nå at det totalt var tre dyr) ut, men etter hvert fant de roen og begynte å beite igjen. Dermed kunne jeg avvente fri bog på den andre bukken også, og snart klappet også den sammen og ble liggende og sykle etter et høyt bogskudd. Dødsstrålen hadde levert igjen.
Eskdalemiur forbindes ofte med skudd på lange hold, men det stemmer ikke nødvendigvis. Det kommer mye an på hvordan du jakter, og en av de mest effektive jeg har jaktet med skyter aldri på langt hold. Han jakter med en blaser offroad uten tofot, skur aldri på siktet utenom innskyting, poster aldri mer enn fem minutter, skyter aldri på dyr i fart og leverer vanligvis døde bukker på rekke og rad. Han kan skyte både raskt og sikkert. Hadde jeg vært like stø på labben som han hadde jeg fått enda en bukk: En tidlig morgen hadde jeg brukt en gode tre kvarter bak kikkerten over en hogstflate da jeg etter hvert ble lei og begynte å rusle langs en grusvei i overkant av flata. Ikke før hadde jeg reist meg å begynt å gå før en bukk åpenbarte seg ute på flata og sprang mot den beskyttende storskogen. Jeg sjanset på at bukken ville stanse og ta en siste kikk i skogkanten. Slo ut tofoten og kastet meg ned på magen i en bevegelse. Og landet tungt på kikkerten…. Leica lager gode kikkerter altså, men de passer dårlig som underlag for liggende skytestilling. Jeg reiv og slit i optikken som hang rundt nakken, mens bukken sto tålmodig og lurte på hva jeg strevde sånn med. Da jeg omsider var klar rakk jeg akkurat å få dyret i siktet idet igjen satte fart og forsvant. Æsj….
Etter den episoden endret jeg prosedyre. Under forflytning bærer jeg kikkerten i reim over skuldra og børsa i armene. Da bruker jeg mindre tid på å komme i skyteposisjon om det skulle åpenbare seg en sjanse. Jeg bruker litt lenger tid å få frem kikkerten, men kikkerten haster det sjelden med.
Jeg er opptatt av å bruke minst mulig tid på gjøremålene før skudd. Er avstanden kort og forholdene gode er det lite forberedelser som skal til. En kompis skjøt en støkket bukk som stanset på 40 meter, og da er forberedelsene stort sett å løfte opp børsa. Er avstanden lenger eller forholdene vanskelig kreves mer. Da må det måles avstand, rigges anlegg i en eller annen form, bedømming av dyret er mer krevende etc. Turens bom kom fordi jeg ikke tok meg god nok tid med disse forberedelsene. Avstand ble målt feil, anlegget ble ikke bra nok og piloten dro i avtrekkeren når han burde latte være. Summen gjorde at skuddet bommet, og hadde ikke dette vært min jakttur under lykkestjernen ville det blitt skadeskyting.
Bruk for ettersøkshund fikk jeg en annen dag. En strålende vindstille morgen oppdaget jeg en medium bukk utpå en stor hogstflate. Børsa sto allerede klar på tofoten riktig retning så alt jeg hadde å gjøre var å legge meg til. Det kan være vanskelig å finne igjen dyr i siktet som du har spottet med håndkikkerten, men akkurat denne gangen sto bukken ved siden av en karakteristisk hvit trestokk som syntes godt. Alt er lett når man har flaks. Bukken beitet med rumpa mot meg. Jeg følte jeg hadde god kontroll over situasjonen, men litt til side for bukken gikk det et bekkedrag med høyt gress. Forsvant den ned der ville skudd bli umulig. Fortsatte den å beite seg vekk fra meg ville det snart bli for langt hold. Å komme nærmere er vanligvis mulig, men akkurat her ville det bli vrient. Dermed bestemte jeg meg for å ta skuddet ved første anledning som var god nok. Den som venter på det perfekte blir sjelden gift. Som sagt så gjort. Bukken presenterte en halv bredside. I skuddet hørte jeg et tydelig innslag fra kula og så at bukken ramlet rundt en haug og ble borte. Jada-joda. Dette hadde nok gått veien. Godt fornøyd knipset jeg et bilde fra standplassen som å badet i idyllisk morgensol, før jeg gikk frem for å hente bukken.
Bilde av standplass. Bukken ble sto rett til høyre for de store granene.
Så lett var det ikke, men det har dere vel skjønt. Alt jeg fant var noen små bloddråper, litt kjøtt, litt hår og noen runde beinbiter. Runde beinbiter er IKKE bra. Runde bein har rådyret i beina. Fra tidligere vet jeg at statistikken ved avskutte frambein i Eskdalemiur er at 50% finner man ikke igjen. Det er når man har hund på plass med en gang eller etter svært kort tid at man har sjans til å få dem. Hunden slippes da direkte og tar dyret før det lærer seg skikkelig å fote seg på tre bein. Er man så heldig at begge frembeina er av, så underletter det selvsagt også. Av dem man ikke finner i ettersøket ser man igjen omtrent halvparten senere. Resten regner man med at stryker med, og infeksjoner fra fluer får skylden for det meste av det. Lidelsene for dyret rundt en slik delvis spontan-amputering sier statistikken ingenting om, men det kan jo de fleste tenke seg til.
Vanligvis er den dårlige mobildekningen på landsbygda si Skottland en velsignelse, men nå var det noe drit. Det gikk nesten fire timer før Ross og Thyr var på plass og ettersøket kunne starte. Ross sa med en gang «if both legs are off, we vill find him. If only one legg is off, we will probably not find him”. Betuttet fulgte jeg Thyr snøfte rundt forsøke å utrede. Noe spor fant den ikke med en gang. Stemningen ble straks bedre da vi fant mer hår og litt mer kjøtt enn jeg hadde da jeg lette alene. Lange hår tilsa at jeg hadde vært borti brystkassa, men det burde da være mer blod enn vi fant. Ross mente at skuddet kunne ha sneiet undersiden av dyret etter å ha klippet av et frembein, og det hjalp jo egentlig ikke noe særlig.
Forskjellen på amatører og proffer ble tydelig først da Ross fant en beinbit på omtrent 0,5x0,5cm. Han så nøye på biten og sa: “This is not a part from a leg. This is a part of his shoulder. He should be lying here somewhere”. Så gikk bare en liten stund før vi så at hunden hadde funnet noe å jobbe med. Markerte på en liten beinbit, sporet seg videre og forsvant bak en forhøyning. Ross fulgte forsiktig etter. «Found it» gjallet det, og dagen var atter en vakker dag.
Bilde av Ross, hund og dyr.
Skuddet var ikke så dårlig. Det var godt innenfor treffsonen i rådyrfiguren de bruker på jaktfelten. I den skrå vinkelen bakfra måtte kula penetrere både rørbein og skulderblad før den begynte skikkelig på brystkorga, og det ble visst for mye. Riktignok klarte den det. Ribbein var knekt og brysthulen var full av blod, og bukken hadde bare gått 70-80 meter. Hadde det ikke skjedd i en skotsk stubbe-ørken ville jeg kanskje ikke tenkt mer på det, men her er god skuddvirkning eller i det minste et godt synbart blodspor en stor fordel. Å lete etter dyr er alltid kjipt. Hadde kula vært mer solid eller tyngre ville jeg kanskje fått gjennomskudd og dermed bedre blodspor, og det vil jeg ha. Dårlige blodspor la jeg merke til ved andre anledninger også, selv om jeg ikke hadde problem med å finne andre dyr. Så det blir nok siste gang jeg reiser til Skottland med 243 og 87grn V-max. Får vel kjøre 6,5 og A-max som alle andre. Gjesp….
Har man skikkelig flaks kommer man ikke unna å skyte en storbukk. Jeg skjøt min en kveld i Davington, etter 20 minutter i en Danish box. Prestasjonsmessig omtrent som å skyte en kråke fra vinduet. Storbukker kommer ikke alltid som fortjent. Hjemme har jeg en gullbukk som jeg har glemt hvor jeg skjøt….jeg antar jeg skjøt den ved den vanlige kulturlandskap-posten som jeg pleier. Løkka følger stølla, sier de på Romerike.
Bilde av storbukk. (Ihvertfall relativt stor bukk. I Eskdalmuir-målestokk, så er dette en sværing. Dyra her er små).
Som nevnt forbinder mange Eskdalmuir med langhold. Turens siste bukk ble skutt på 15 meters hold innunder tall-tries. Hele morgenen hadde jeg brukt til å speide over store hogster og plasser med vidt utsyn uten å se et eneste dyr. Under forflytning mellom to aktuelle plasser ble jeg var et rådyr på veien foran meg. Jeg så det bare i et kort glimt, men da jeg listet meg forsiktig videre fikk jeg et nytt glimt idet dyret forsvant inn i storskogen. Jeg så nok til å se at det var en geit, men noen dager tidligere hadde vi sett en gruppe på 3-4 dyr i samme område. Så jeg håpet det gikk en bukk sammen med geita. Sakte smøg jeg frem til der jeg så geita sist, for om mulig å se mer derfra. Vanligvis ville jeg ha avventet lenge, men klokka var allerede så mye at jeg skjønte at skulle jeg få en sjanse til og samtidig rekke flyet måtte noe skje ganske raskt. Vel fremme så jeg ingen geit, men la merke til at for en gangs skyld var ikke skogen helt ufremkommelig tett. Tvert i mot så det ganske åpent ut, og istedenfor det sedvanlige dekket av døde barnåler vokste det her gress og kløver i skogbunnen. Lyden av en bekk kamuflerte fremrykningen fra veien og ned i skogen, og der satt jeg meg ned og ventet. Sikten var bare et par titalls meter i hver retning, og skulle jeg ha sjans her måtte dyra komme til meg. Klokka var seks minutter over åtte da jeg satt meg ned, og jeg bestemte meg for at kvart over åtte var absolutt siste frist om jeg skulle nå flyet hjem. I tillegg måtte sjansen være optimal, for noe ettersøk hadde jeg definitivt ikke tid til. Med ni bukker på skuddlista var jeg allerede mer en fornøyd.
Nå så jeg ikke på klokka akkurat da en rågeit kom ruslende gjennom skogen litt etterpå, men med flaksen jeg hadde var den sikkert 0814. «Artig å se dyr på så kort hold» rakk jeg å tenke før jeg ble oppmerksom på at det lusket en bukk noen meter bak geita. Dyra kom rett mot meg, og på 15-20 meter bråstanset geita og så rett på meg. Jeg turte ikke bevege på et øyelokk en gang, der jeg satt helt åpent på rumpa iført vanlig jaktklær og hatt. Egentlig var jeg sikker på at sjansen forsvant, men geita gikk noen skritt til og vinklet 90 grader. Idet geita var bak et tre lurte jeg børsa i stilling og ventet på at bukken skulle komme frem bak samme tre. Og det gjorde den. Selvsagt gjorde den det. I smellen gjorde bukken et kjempebyks og ruste nedover lia. Etter å ha avventet litt listet jeg meg sakte etter noen meter, og så snart bukken som lå og døde fredelig i bunnen av bakken etter et utras på 20-30 meter.
For en spenning. For en flyt. For en uke. For en flaks. Dette er vanligvis ikke et terreng hvor sjansene står i kø, og 10 bukker i uke 18 opplever jeg neppe igjen. Jeg tok av meg hatten og tittet opp da jeg sto ved fallet, og klumpen i halsen var påtagelig. Jeg er ikke sikker på om det ikke var en liten tåre i øyekroken også.
Bilde av bukk ved storskogen. Her har jeg dratt dyret frem til veien.
Bukkejakt i Skottland er ikke bare jakt:
Men det er mye jakt. Her er en bukk fotografert gjennom siktet på 12x og 16x forstørrelse. Som dere ser er siktebildet mye klarere på 12x. Ser alle bukken (for det er en bukk), og hvem tør å tippe avstanden?
Siktet er en Hensholdt 4-16x56 med medforstørrende retikkel. Jeg er godt fornøyd med det siktet. Selv om det opplyste korset er en dårlig løsning og man alltid kan ønske at utstyret veier mindre.
Uansett hvor bra man har det, så skjønner man jo at det til slutt er tid for å dra hjem:
Takk for turen dere som var med!
Krister: Dette må bli absolutt siste gang du lurer deg unna!
mvh
U
