Dårlig vær, ja.
I en reklamefilm for lenge siden påsto de at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Jeg er litt usikker... Nå skal en ikke overdrive heller. Jaktøktene er tre-fire timer lange, og mellom der kommer en inn i varm hytte og får tørket opp. Så en fryser ikke ihjel heller.
Men tåke er en skikkelig dealbreaker. Skotsk tåke er tett og tykk. Når tåka virkelig setter inn er det ikke sjelden at sikten er nede i 20-30 meter, og da er jakta krevende, for å si det slik. Rådyra i Eskdalemuir er mer sky, og vanskeligere å jakte på, enn de rådyra jeg har vært borti i Skandinavia.
Jeg har vært noen turer i Eskdalemuir nå, og på den siste turen i mars fikk jeg ikke et eneste dyr. Alt jeg så var noen rådyrrumper som forsvant i tåka foran meg kvelden før jeg reiste hjem. Denne gangen ble det heldigvis ikke så ille, for til tross for forferdelig vær de første dagene så vi totalt sett ikke så verst med dyr. Kan hende vi hadde flaks, kan hende vi begynner å kjenne terrenget litt bedre, og dyra er nødt til å spise litt selv om været er dårlig.
Vårt følge ankom på søndag formiddag, og søndag kveld kjørte vi ut i et område som heter Aberlosk, der vi skulle smyge hver for oss noen timer som vanlig. Etter å ha sendt de andre vel avgårde med nøye forklaringer (ikke til M67 da, han er dreven) forsøkte jeg selv å smyge nedover en fra krysset i Aberlosk mot hytta i Fingland (for dere som er kjent). Den ruta var ingen spesielt god ide, og i vindkastene var det nesten så jeg var bekymret for å få et vindfall i knollen. Så da jeg fant frem til et tårn litt nedi bekkedalen krabbet jeg opp der og bestemte meg for å sitte der til det ble mørkt. Med den sørlige vindretningen vi hadde var bekkedalen egentlig ganske skjermet, og etter en stund skimtet jeg ryggen på et dyr som beitet under noen løvtrær et godt stykke lenger ned. Problemet var tåka, eller lyset, eller vann på kikkertlinsene eller hva den nå var. Sikten var ihvertfall så dårlig at i perioder så jeg hverken dyr eller løvtrær. Heldigvis kom det noen gløtter i tåka, og i en sånn klarte jeg å måle avstanden til 250m og konstatere at det var to dyr. En bukk og en geit. Å konstatere hvem som var hva var bare mulig i tåkegløttene, og faktisk var det ganske vrient selv da. Jeg vurderte en stund å forsøke å komme nærmere, men forkastet tanken fordi jeg ikke var kjent lenger ned i bekkedalen, og nødig ville miste overhøyden tårnet ga. Så det fikk bli et skudd fra tårnet, om det ble noe skudd.
Jeg studerte og prøvesiktet i nærmere 20 minutter mens dyra beitet seg ut fra trærne og ut i en lysning. Å skyte fra bokser er ikke alltid så enkelt, men jeg fant en grei stilling der jeg sto på begge knærne, lente børsa på tårnkanten og høyre albue mot en annen kant. Jeg skjøt, men hørte ikke noe kuleinnslag. Ikke bra... Dyra gjorde noen byks rundt hverandre, og så ut som de vurderte å forlate arenaen. Et lite øyeblikk vurderte jeg å holde igjen skudd nr to og konstatere en bom, men det gikk jo ikke det heller. Så jeg gjorde et forsøk til, og denne gangen datt bukken sammen som en sekk. Geita gikk frem og tilbake rundt fallet i lange tider, og skjønte tydeligvis ikke hva som gikk av partneren. Når dyra oppfører seg sånn betyr det at det påskutte dyret ligger der og er stille, og det er jo en god følelse.
På veien frem var jeg veldig usikker på om det var noen stor bukk, for det hadde vært veldig vrient å skimte detaljer (sant og si var jeg ørlitt usikker på om det ikke var en geit likevel), så gleden var stor da det lå en diger bukk i gresset. Symmetrisk, grovt gevir og stor og tung i kroppen. Kanskje den største jeg har skutt i Eskdalemuir, der bukkene generelt er små.
Her er et bilde fra fallet oppover mot tårnet. Planen var å måle avstanden tilbake mot tårnet om bukken ble vrien å finne. Siste målte avstand var 280m. Heldigvis var det lett å finne bukken, for da jeg kom fram hadde tåka gjemt både tårn og skog.
Det første skuddet gikk etter all sannsynlighet i noen kvister som vokste opp i skuddfeltet rett foran tårnet.
Mandag morgen skulle jeg jakte meg fra Aberlosk Midle Road og nedover langs en bekk til Langshawburn farm. Jeg har gått den turen før, men da har jeg ikke fulgt bekken så slavisk. Nå turte jeg ikke annet, fordi jeg var redd for å tulle meg bort i tåka.
Til tross for været ble det en fin tur. Vind og tåke gjør det vanskelig for dyra å oppdage jegeren også, så om man først kommer over dyr er det ikke håpløst. Jeg så to geiter og en bukk, men bukken fikk jeg bare et glimt av før den forsvant i tåke. Jeg lå lenge og ventet på at den skulle dukke opp igjen, men det gjorde den selvsagt ikke.
Utover ettermiddagen løyet vinden litt. I et forsøk på å unngå tåka satset Sigvald og jeg på Davington, som kanskje ligger litt lavere enn andre områder. Davington består stort sett av hogstfelt, men for meg gjør det ingenting. Jeg liker å lete etter rådyr på hogstflater:) Jeg ble sittende å se på to geiter mye av kvelden, og håpet selvsagt at det skulle dukke opp en bukk. Da det gjensto en halvtimes skytelys ga jeg opp og marsjerte mot en plass lenger ned på hogstflata som jeg så for meg at det var greit å sitte til det ble mørkt. (Store hogstlflater er ikke ideelt når det mørkner,- det er mer enn vanskelig nok å oppdage dyr der når det er lyst)
I 2015 la jeg om til ny prosedyre under forflytning: Sekken på ryggen, kikkerten i reim over venstre skulder og børsa i hendene. Det fikk jeg betalt for nå, for underveis ble jeg plutselig oppmerksom på ei geit og en bukk som ante uråd og ruslet målrettet vekk fra meg. Situasjonen var ikke optimal. Jeg hadde ingen overhøyde, og da forsvinner små rådyr ofte bak stubber og ned i grøfter. At jeg var kjapt klar til skudd hjalp ihvertfall litt, og da bukken steget opp på en liten haug slapp jeg skuddet. Korset kom litt langt bak, men det burde gå bra, og i smellen så jeg dyret datt sammen. Geita sprang vekk alene, så da burde saken være klar. Etter å ha memorert landemerker ute på flata gikk jeg fram for å finne dyret, men da fikk jeg en overraskelse.
Da jeg kom fram hørte jeg det raslet i graset, og der oppdaget jeg bukken som beveget seg vekk fra meg. Heldigvis hadde jeg skrudd ned forstørrelsen på kikkerten, og fikk avgårde et skudd mot nakken. Da det ikke kom noen reaksjon sendte jeg avgårde et skudd til, og da datt bukken sammen og døde. "Pokker,- det var nære på et leit ettersøk" tenkte jeg, men det var det nok ikke. Da jeg kom fram viste det seg at førsteskuddet ganske riktig hadde tatt litt langt bak og dessuten så høyt at ryggen var av. Faktisk manglet 5cm ryggrad, så selv om den praslet fælt i gresset var det nok bare drift på frembeina. Andreskuddet hadde beklageligvis truffet høyre lår, og et lår med 87grn V-max i gjør ingen slakter glad. Faktisk ble jeg "bøtelagt" med 30GBP for skadene på slaktet, og det har jeg ikke hørt om at noen har blitt tidligere. Så jeg følte meg jo litt teit.
Men, men; bukk er bukk. Og hovedsaken er jo tross alt at jeg fikk tak i den etter førsteskuddet. Ganske fin var den også.
Etter en bra start fulgte en jaktmessig liten tørke, der jeg jaktet Glenderg og Moodlaw uten å se noen som helst, annet enn en bukk som Sigvald skjøt på tirsdag kveld. Glenderg ble ødelagt av vind som kom anderledes enn hva jeg hadde lagt opp til, og å gå å luske i branngatene ga ingen resultater. Da vi var i Moodlaw gikk tiden gikk fra meg, og da jeg hadde satt de mer ukjente på det jeg mente var bra plasser oppdaget jeg at det ikke var noen bra plasser igjen til meg. Ihvertfall ingen som jeg rakk å komme til, uten å kjøre gjennom terrenget og ødelegge for de andre. Heldigvis så de andre tre bukker den økta, og både Sigvald og Lars fikk skutt.
Onsdag morgen forsøkte jeg en økt i Over Dagleish, og det var en god ide. Riktignok kom det litt tåke der også, men jeg var heldig og fikk se se en bukk nede i bekkedalen mens det fortsatt var litt sikt. Alt gikk som det skulle og bukken datt i smellen, men det var et lite helvete å finne den igjen. Selv om jeg hadde målt avstand og merket meg landemerker etter alle kunstens regler.
Bilde fra standplassen. Bukken ble skutt nede i bekkedalen.
Da jeg til slutt fant bukken min viste det seg at jeg hadde passert den tidligere på under en to meters avstand. Den ligger i bildet her:
Fra en annen vinkel:
Bilde fra fallet mot standplass:
Etter å ha dratt bukken opp til veien gikk jeg tilbake for å hente bilen. Underveis lettet tåka litt og jeg tok en pause for å granske den motsatte dalsiden noen minutter. Det kom faktisk ut en bukk som krysset en lysning, men noen skudd på 350m i den vinden var selvsagt ikke å tenkte på. Likevel ble jeg sittende litt, for jeg håpet den ville dukke opp på nytt, på mer akseptabel avstand.
Det gjorde den ikke, derimot ble jeg brått oppmerksom på to ungdyr som beitet blant juletrærne som vokste i skråningen under meg. En ung bukk og en geit, som jeg antar var søstra. I en åpning fikk bukken et skudd i bogen. Den gjorde noen byks mellom granene, og jeg så det blødde frisk fra et sår bak i magen. Det skjønte jeg ingenting av. Jeg treffer ikke magen når jeg sikter på bogen. Ikke på 18m, liggende på magen med tofot... Geita løp ut, men jeg så den sto og ventet i en lysning et stykke borte. Så jeg var trygg på at bukken lå mellom granene et sted, og det gjorde den også. Den hadde løpt 6-7 meter. Skuddet satt ganske riktig i bogen, men en splint hadde tydeligvis gått bakover og tatt veien ut på innskuddsiden. Vomma var heldigvis like hel.
M67 hadde ikke sett noenting den samme økta. "Din kuk", var hans kommentar da jeg hadde skutt to. Han ser ikke helt blid ut under slaktingen heller:
Samme kveld gjorde jeg et forsøk i Greensykes. Jeg har vært der mange ganger, men ofte har det vært stang ut. Denne gangen gikk det etter planen. Oppdaget en bukk etter snaut 15 minutters studering. Bukken forsvant for meg, men da jeg forsøkte å få øye på den fra en annen vinkel viste det seg at den ikke hadde gått langt. Etter å ha basket litt med å finne et anlegg som ga skuddlinje over oppslaget på hogstflata foran meg fikk jeg skutt den, og den la seg pent rett ned. Løsningen på anleggsproblemet ble å peile seg ut den største stubben jeg kunne finne og legge sekken oppå den. Terrenget skråner, så jeg ble fortsatt liggende på magen. Det ble ikke helt stødig, men ved å holde i tofoten med venstrehånden ble det stødig nok. Teknikken har jeg prøvd ut på skytebanen, og på mellom-lange hold fungerer det greit for meg med den børsa.
Her er standplassen. Bukken sto i bekkdalen og anleggstubben er i forgrunnen:
Ikke noen monsterbukk, men det er artig når ting går etter planen. Jeg syns det er spennende å jakte på små bukker også, langt mindre enn denne:-)
Et bilde til. Jeg skjøt fra området ved granene i bakgrunnen.
Det er vakkert i Greensykes:
Fredag morgen. Jeg har vært på jakt siden søndag og hatt god flyt. Sett endel dyr, skutt noen bukker og forvaltet sjansene godt. Begynner riktignok å merke sende kvelder og tidlige morgener, men det hører jo med. Dagens plan å stalke Fingland Hill fra nord mot syd. Da jeg parkerer bilen skjønner jeg at det er en bedriten plan, for nordavinden er godt merkbar. Fanken også. Jeg er ikke så kjent at jeg har noen alternativ plan, for de andre jegerne er jo også i terrenget og vi har ikke alle områdene tilgjengelige heller. Mismodig rusler jeg opp til en boks som står på bakketoppen. Når jeg først er der kan jeg jo seg meg om. Fra høyden oppdager jeg nesten med en gang en geit og en bukk nede på en grønn slette mellom hogstfelt og storskogen. Først skjønner jeg ikke helt at de ikke har været av meg, men skjønner etterhvert at overhøyden og avstanden gjør at jeg så langt har gått klar. Dyra er tydelig på trekk. Stopper her og der, men ikke lenge av gangen. Å stille innpå er helt håpløst. For det første har jeg vinden i nakken, og for det andre er det et stort felt med julegraner mellom meg og dyra. Måler avstanden til 320 meter og funderer. For å skyte over juletrærne er liggende stilling uaktuelt, og den beste er å skyte fra en boks som står beleilig til på bakketoppen. Jeg finner en skytestilling som virker stødig, men er fortsatt i tvil. Syns det er langt, men ikke lenger enn avstandene jeg pleier å trene på. Så avstanden i seg bør ikke være noe problem. Vind? Det er litt vind, men den kommer rett bakfra og bør ikke ha noe å si. Å fundere for lenge har jeg ikke tid til, og da bukken stanser opp går skuddet. Patiff----Smakk! Kuleinnslaget høres godt. Bukken ruser ut. Stanser. Bykser videre. Tilsynelatende helt uskadd.
Helvete - helvete -helvete..... For noe drit. Rusler ned til skuddplassen, som jeg ikke finner, men der hvor bukken har stanset opp er det en dam med blod. Så kan jeg følge et ganske greit blodspor på det hvite gresset helt frem til plantefeltet, og etter å ha konstatert at den ikke ligger i plantefeltkanten forsøker jeg å ringe etter Shaun og hund.
Hunden er på plass etter to og en halv time. Shaun ser på blodsporet og ser optimistisk ut. Bo, som bikkja heter, gjør en lang runde på egenhånd uten å finne noe. Så følges blodsporet inn i plantefeltet, og etter noen hundre meter setter Bo nesa i været og drar avgårde. Shauns tolkning er at bukken har lagt seg, og reist seg når den hører vi komme. Det hører Bo, som setter etter. Så da skjer ett av to: Er bukken særlig skadet får Bo tak i den og dreper den, og er den ikke særlig skadet får Bo ikke tak i den. At Bo skal gi seg etter friske dyr etter å ha gått på blodsporet etter et annet har Shaun ingen tro på. Ikke jeg heller:)
Men Bo kom ikke tilbake. Hverken med eller uten blod i barten. Mens vi venter tar vi en ny runde og leter etter skuddplassen, og finner den til slutt. Korte snitthår bekrefter det jeg har mistenkt: Skuddet har sneiet under bukken. Shaun sier at denne bukken får vi nok ikke tak i, og selvsagt får han rett. En sliten Bo kommer til slutt tilbake, og jeg må konstatere nederlaget. Jeg har omtrent 100 felte vilt med denne børsa, og dette er min første skadeskyting. Likevel er det faen så kjipt. Hvorfor holdt jeg ikke igjen skuddet når jeg var i tvil? Hvorfor skrudde jeg ikke ett knepp til. Ett knepp utgjør 3,2 cm, og det hadde gjort susen....
Bilde fra standplass. Bukken sto i dalbunnen over granfeltet.
M67 og jeg diskuterte lenge hva som hadde forårsaket det dårlige skuddet. M67 mente at jeg hadde tatt et dårlig avtrekk, men jeg har heldigvis sett nok på Gunwerks videoer på Youtube til å konstatere "occasionally downdrift". Bomskudd på lang avstand skyldes heldigvis nesten alltid uforklarlige værfenomener, og svært sjelden skytteren
Fredagskvelden gikk med til å debutere som "Burger-med-haggis" spiser og ha en resultatløs økt i Blackhouse.
Burger med haggis = Fantasisk. Beste burgeren jeg noengang har smakt!
Søvnmangel (og kanskje litt mye Highland singel malt) begynner å bli synlig:
Skal man klatre i Blackhouse er det tillatt med lettelser i antrekket:
Lørdag morgen kom vinden og regnet tilbake. Postering med overhøyde var helt håpløst, og jeg endte med å smyge på veierkanter og i branngater i Langshawburn. Jeg var heldig og kom over en bukk før den oppdaget meg, ved en av de nye små hogstfeltene langs veien. Eskdalemuir betyr ikke alltid langhold. Bukken dukket opp bak rotvelta først i bildet. Da det forsvant bak treet midt i bildet passet jeg på å ta et skritt frem og opp på en liten haug for å klare å lure ei kule over trestammen. Det funket, og skuddholdet 20 meter.
M67 hadde skutt en bukk samme morgen, og inspirert av suksessen gikk ferden direkte til Tuslaw Inn etter å ha hengte fra oss våpen og dyr og vasket vekk blodet fra fingrene. Der ble det ganske bra stemning, noe som tydeligvis gikk sterkt innpå M67. Nordlenningen har åpenbart bodd for lenge på Sørlandet.... En sånn tur er mest jakt, men det sosiale er en viktig bit det også. Det ble vel ivaretatt på denne turen:-)
Old school og new school. Begge deler funker.
Lørdag kveld ble jeg med Sigvald til Blackhouse, siden han hadde sett en fin bukk der et par dager tidligere. Brukte kvelden til å smyge oppover en dal til jeg møtte tåka. Siden jeg ikke hadde vært i dalen før og hadde gått fra kartet satte jeg meg ned en tilfeldig plass jeg syns var fin, og etter tjue minutter forsøkte et kjemperådyr å krysse bekkedalen. I det bukken skulle hoppe over bekken stanset den et øyeblikk, og fikk en 87grn v-max fra 150 meters hold. Datt i smellen, men måtte faktisk avlives da jeg kom frem. Hadde glemt telefonen også, så det ble ikke noen bilder.
Siste dagen var det tykk tåke, så vi endte med å kjøre litt rundt for å finne plasser der tåka ikke var fullt så tett. Clarkhill Grains viste seg å være ganske bra, og jeg gjorde det enkelt og gikk rett til den plassen der M67 hadde sett to bukker noen dager tidligere. En av de to gikk på tre bein etter at en norsk jeger hadde vært uheldig uka før, så hadde vært greit å ta den.
Flaksen var på min side i Clarkhill Grains, og bukk kom pent og stilte seg opp 80-90 meter fra plassen jeg satt på. I skuddet løp den en runde rundt seg selv, men jeg så blodet sprutet fra begge sider av dyret, som gikk overende etter noen sekunder.
Etter skuddet satt jeg stille i en liten halvtime og håpet på å se noe mer, men til slutt ble jeg lei og reiste meg opp. Det skulle jeg selvsagt ikke ha gjort, for da så jeg en bukk som åpenbarte seg omtrent der M67 hadde sett den trebeinte tidligere. Stressa og fæl fikk jeg lagt meg ned igjen og fikk bukken i kikkertsiktet. Jeg kunne ikke se noen halting umiddelbart, men siden den delvis gikk nede i et bekkedrag var det ikke så lett å se heller. Det måtte jo være den! På akkurat samme sted, og selv om den hadde sett meg satte den ikke full fart slik som dyra her pleier. Da bukken gjorde en stopp syns jeg trådkorset var rolig nok. Skuddet gikk. Patiffff------------ ingenting.... Faen faen faen!!!! Bukken forsvant i flotte sprang, og jeg fulgte flukten 50-60 meter.
Den neste timen brukte jeg til å lete etter blod og hår. Der bukken sto da jeg skjøt var det dekket med hvitt vissent gress, så det var enkelt å oppdage eventuelle blodspor og hår. Jeg fant ingenting, og bukken ble friskmeldt. En forsmedelig avslutning, kan man si, men jeg skal ikke klage. Bom er å foretrekke foran skadeskyting. Langt å foretrekke, faktisk.
Og det var årets tur til Eskdalemuir. Det blir ikke den siste. Takk for turen til dere som var med. Håper dere som gadd å lese så langt hadde litt glede av det.
