ulf

6,5 er mer kurant enn 243, særlig når du ikke lader. På den annen side er fem tusen mye penger, og 20 000 er dyrt for en R93. Du får mye ammo for det mellomlegget. De fem tusen er nesten et ekstra løp alene. Om du ser for deg å jakt storvilt har du bare et valg; 6,5. Ellers vet jeg sannelig ikke hva jeg ville valgt.

Hvordan har det gått denne sesongen med hårvilt-vorstheren?

Torf sitt gode poeng er også illustrert her;

Og som en kuriositet er det ca det samme fra 50 til 100:)

Slutter aldri å bli overrasket over hvor råfornærmet noen kan bli av M67 sine velmente råd

Jeg har også venstredominant øye. Skyter høyre, men bruker venstreøyet når jeg skyter pistol. Aimpoint går helt fint å skyte m begge øyne åpne. Rødprikken gjør at høyreøyet tar over. Får samme effekt med f eks fluoriserende korn på hagle. Prøv, så ser du om det er tilsvarende for deg. Det vil jeg tro det er:)

Det er jo ikke mer enn ish fire treninger i uka. Det er jo bra det, men SÅ mye er det ikke. Og fordelt på ulike «grener». En skiskytter som satser skyter fort 20 000 skudd på et år. En som satser IPSC fort mye mer. Tipper veldig mange i dfs ligger på 5000/år. Da må det til noen treninger. Det meste jeg har skutt på et år er 10000 skudd m pistol og ca 5000 m rifle samme år. Er jeg god til å skyte nå? Nei..., ikke så veldig. Ferskvare..

Det er ikke så mye passe på. Særlig ikke i 308, hvor slitasje ikke er noe tema for andre enn ytterst få. Blaserløp finnes med 17, 19 og 21mm diameter. 17 er omtrent 100 ganger så vanlig som noe annet, og funker fint.

Men hva nå?? Fikk akkurat med meg av at ti hunder som har kvalifisert seg til det svenske elghundmesterskapet så var det ingen -0- gråhunder Det er første gang det har skjedd. De som startet var ni jämter og en kareler eller hva det var.

Solgte en for noen år siden, og mener jeg la den ut til 7000kr. Da ble den solgt ganske raskt.

Får ikke opp bildene, Torf.

Om helstokk er noe å ha? Nei. Det syns jeg ikke. Eneste helstokken jeg har hatt lyst på er den som Remington laget basert på 7-kassa i laminatstokk. Ellers er helstokk triste greier. Klumpete greier basert på M98 kasse er nesten like ille som Sako Forester/Finnbear.

Joda. Såvidt jeg kommer på ble det gitt midlertidig bevæpning av politiet i Oslo i 1931 eller deromkring.

I bildet her er det et rådyr. Jeg så på det i godt over en time, men klarte aldri å avgjøre om det var bukk eller geit. Å komme nærmere enn ca 300m virket håpløst, for jeg ville da komme lavere enn dyret. I løpet av tiden jeg fulgte med det var det borte bak stubber og kvist mye av tiden, og det var kul umulig å få sikker id. Kroppen så ut som bukk, men jeg så aldri gevir. Maks forstørrelse på mitt sikte er 16x. Det er normalt helt kurant å bedømme rådyr 300m unna med det, men i duskregn og etterhvert halvmørke som her ble det for dårlig. Er løsningen et kraftigere sikte, en booster eller finnes det spotte-scop som er hendige nok til å ha med seg? Har noen tips?

Det ble såvidt en liten tur på bukkejakt også. Egentlig var planen å reise med Kiwi m fl i uke 18, men da stokket det seg fullstendig med kona sin jobb. grum i hu gikk jeg rundt og sturet noen dager, til jeg fant en åpning 25-28 april. Noen dager bukkejakt er bedre enn ingen bukkejakt i det hele tatt. Konas og jobbens velvilje ble tøyd til bristepunktet, og flybilletter ble bestilt. Vårjakt på rådyrbukk høres varmt og trivelig ut. Bekken klukker og fuglene synger, liksom. Ved avreise var det ingenting som tydet på det: Så i Osloområdet resulterer jo i kaos. Hadde jeg hatt avgang på morgenen hadde en av få jaktdager gått i dass, men flyselskapene hadde heldigvis fått det meste i orden til min avgang på kvelden. Ved ankomst Edinburgh var det bare å sette seg i bilen og kjøre de to timene til Eskdalemuir, og jeg kom frem rundt midnatt. Fire timer senere var det tid for å komme seg ut på jakt. Forrige gang jeg var her hadde jeg sett meg ut en post ved Cassock Hill der jeg hadde fin oversikt og overhøyde, og i drømme hadde jeg gang på gang sett for meg at bukke kom frem mens jeg satt på denne posten. Vinterværet hadde kommet helt til Skottland, og jeg burde skjønt at jaktopplegget burde blitt tilpasset det. Men det gjorde jeg jo ikke, og ble sittende og hutre i en drøy time på superposten min før jeg ga opp. Det var tre-fire minusgrader og iskald hard vind, så det lå i kortene at det var labert med rådyraktivitet den morgenen. En vakker morgen var det likevel, og da jeg fikk gått varmen i meg ble jeg gående rundt på små stier og luske. Mest for å se meg om, men jeg var jo på jakt. I snøen så jeg noen rådyrspor, så noen hadde jo vært ute på tross av været. Sporene gikk i samme retning som jeg hadde tenkt meg, og brått ble jeg var en bevegelse foran meg på stien. I tussmørket mellom smågranene så jeg at det var et rådyr, og siden jeg sto litt lavere enn dyret så jeg et gevir som avtegnet seg klart mot blå himmel. Bukken hadde blitt var meg, og vanligvis er det da kjørt med sky Eskdalemuir-rådyr. Hva som gjorde at denne bukken tillot at jeg slapp meg ned på kne og åpnet linsebeskytterne vet jeg ikke. Jeg husker jeg tenkte at jeg måtte slippe skuddet ved første anledning, og da korset lå rolig og pent i brystet slapp jeg skuddet. Bukken sto litt på skrå, og i smellen gjorde den et par byks og ble straks borte mellom smågranene. Skuddet var jeg ganske trygg på. Holdet var ikke mer enn ca 50m, og avtrekket føltes helt fint. Litt mer betenkt ble jeg da jeg ikke fant blod på skuddplassen, for det burde være lett å se blod mot snøen. Sprangsporene tegnet seg tydelig mot snøen, og noen meter inne mellom granene fant jeg bukken. Skuddet satt som sagt skrått forfra. I år har jeg begynt å bruke en Berger VLD Hunting kule som veier 105grn/6,8g, og utgangshastigheten er omtrent 880ms. Kula hadde ikke gått igjennom, og det hadde jeg nok trodd. De fire andre rådyra jeg har skutt med kula tidligere har gitt gjennomskudd, og det samme har de fire neste. Blodspor er å foretrekke, særlig i Eskdalemuir der det er notorisk vanskelig å finne igjen dyr som går en bit. En trenger litt mer blod enn dette; I vanskelige forhold hadde jeg fått en fin liten bukk, og jeg var godt fornøyd. Riktig vakkert vintervær var det også. Resten av økta så jeg ingen ting. Det gjorde jeg ikke på kveldsøkta heller. Ikke engang en geit. Morgenen etterpå var jeg med Allan, som er yrkesjegeren, til Hyndehope. Vi jaktet hver for oss, og men det er så lenge siden jeg har vært i Hyndehope at det var greit å sitte på med han. Jeg hadde glemt kamera på denne turen, og det var dumt. Det var en vakker morgen med klart vær og den samme kalde vinden som tidligere, men Hyndehope ligger ganske skjermet. Jeg hadde stalket meg langs en stor sjø og åpen lerkeskog, og kom til slutt frem til en stor hogstflate som går ned mot en liten bekkedal. Bekkedalen er bevokst av kratt, og på andre siden av bekkedalen overtar storskogen. Da jeg kom frem virket hogstflata ganske håpløs. Det var ingenting som skjermet mot vinden. Derfor brukte jeg mer tid på bekkedalen, selv om krattet gjorde det vanskelig å få skikkelig innsyn. Likevel ble jeg nesten med en gang var en bevegelse mellom bladene, og det var en rådyrbukk. Jeg la meg til med anlegg på en stubbe og håpet den skulle dukke frem igjen, men det gjorde den ikke. Avstanden ned til der jeg hadde sett den var 160-170m. Til slutt mistet jeg tålmodigheten og gikk frem for å forsøke å se mer inn i bekkedalen, men det gikk jo ikke. Alt jeg så var kratt, så jeg trakk meg tilbake opp på hogstflata og ventet mens jeg funderte på hva som ble neste trekk. Etter et kvarters tid så jeg en rådyrbukk som sprang nedi krattet, men den virket mindre enn den jeg så først. Denne hadde fortsatt bast på horna. Straks etterpå så jeg en større bukk uten bast, og jeg forsto at den større bukken jaget den mindre. Det er et fascinerende skuespill, som jeg bare har sett et par ganger før:-) Å komme seg ubemerket innpå nedi krattet virket håpløst, men siden de jaget rundt burde det være gode sjanser for at de til slutt kom skikkelig til syne, tenkte jeg. Og det stemte. Straks etter kom begge to opp på hogstflata. Det høres greit ut å få skutt rådyr på en hogstflate, men uten overhøyde er det faktisk litt knot. Dyra er små, og blir borte bak hver eneste stubbe og kvisthaug, og de er det jo endel av. Dessuten må dyret stå stille i skuddet, eller i det minste nesten helt stille. Så det varte og rakk før jeg fikk sjansen min, mens bukkene sprang rundt hverandre foran meg. Om sjansen ikke kommer helt av seg selv må man lage den, og da storbukken var på vei frem bak en stor kvisthaug brølte jeg noe jeg håpet gikk som et rådyrbjeff. Storbukken stanset opp de nødvendige sekundene, og fikk et skudd i bogen. I skuddet klappet bukken umiddelbart sammen og ble liggende og sykle med beina, og jeg kunne fokusere på den mindre bukken. Det hadde sprunget ut i skuddet, men stanset snart og så om plageånden fortsatt fulgte etter. Noen skikkelig bredside fikk jeg ikke på den, men i slike situasjoner må en jo ta den sjansen som byr seg. Så den fikk et skudd inn skrått bak den ene bogen og ut foran den andre. Likevel spratt den avgårde noen meter, men det var vel mer på adrenalin enn noe annet. To bukker på noen sekunder,- en av mine mer intense opplevelser på bukkejakt. Dette var altså onsdag morgen. Jeg hadde litt utur etter det, og rotet bort en sjanse ved å skyte i kvist/gras. Sånt er egentlig noe tull. Selv om det av og til går bra, så går det dårlig av og til også. Og det er eitrende fortærende å rote bort en surt ervervet skuddsjanse bare fordi en ikke har ro nok på seg til å vente til skuddsjansen er så optimal en kan håpe på. På en annen bukk skjøt jeg over, og lærte at den en lærte på jegerprøven om at skuddvinkler ikke har noe å si for (normal) storviltjakt ikke er like gyldige når holdet blir langt, vinkelen bratt og målet er lite. Fredag skulle jeg reise hjem, og på morgenen møtte jeg tilfeldigvis Allan som også skulle ut på jakt. I løpet av natta hadde det kommet inn tåke, og det forpurret planen som var lagt kvelden før. Allan tilbød meg å sitte på med han, slik at jeg kom i posisjon til å jakte i Clarkhill Grains, som var mindre utsatt for tåke. Som sagt så gjort, og på veien dit ble vi var et dyr på et hogstfelt. Jeg så bare det ene dyret, men Allan mente det var to. Kloke av skade er rådyra i Eskdalemuir livredde for biler, og begge sprang ut fra hogstfeltet. Det så imidlertid ut som de roet seg i andre enden, og Allan og bilen ble stående igjen mens jeg smøg meg etter i den retningen der de forsvant. Jeg hadde ikke særlig tro på det opplegget, men en er jo nødt til å forsøke. Kanskje var det de eneste dyra jeg fikk se den morgenen. Da jeg kom ned til der jeg sist så dyra så jeg ingenting, men smøg noen meter videre langs en skogsbilvei. Etter litt kom jeg til et veikryss, og 70-80m meter lenger opp så jeg en rågeit som beitet i vegkanten. Innerst inne trodde jeg fortsatt at det var et dyr, og avskrev sjansen for å få en bukk på dette stuntet. Å smyge på dyr en ser er moro, og jeg fant ut at jeg ville se hvor nærme jeg kom. Geita beitet seg stadig lenger vekk, og jeg smøg etter i satsvis fremrykning mens geita stoppet for å beite. Til slutt gikk det som det måtte gå; jeg laget en lyd og geita satte ondøyet i meg før det hoppet av veien og ble borte. "Det var det", tenkte jeg. Nærmest for skams skyld ble jeg stående og vente litt, i tilfelle det likevel var en bukk sammen med geita. I så fall kom den kanskje til syne. Med børsa i neven begynte jeg å telle ned fra 60, og tenkte at om ingenting kom til syne da jeg kom til null så gikk jeg tilbake til Allan og bilen. På "21" kom steget en bukk opp på veien 100 meter lenger frem. Ned på kne-brøl-bukk stanser-Patifffff-SMAKK. Og bukken klappet sammen der den sto. Sekundet etter hørte jeg bilen starte, og Allan som hadde hørt skudd og innslag kom kjørende. Det ble den siste bukken på denne turen. Som tidligere nevnt har jeg begynt å bruke 6XC og 105grn Berger. Tidligere bruke jeg 6,5x55 og 120grn Sierra GK på en tur, før jeg noen år brukte 308 og 150grn Nosler BT. Det funker fint det, men så grovt skytts trengs ikke for rådyr. For beverjakt (og mest fordi jeg fikk den så billig) kjøpte jeg en pipe i 243, som jeg brukte i fire år/ca 40 rådyr. For rådyrjakt syns jeg det er en åpenbar fordel at rekylen er liten, så jeg kan se innslag og skuddreaksjon gjennom kikkertsiktet. Pipa var litt vrien å finne en ladning til som ga skikkelig presisjon, og jeg har lite tålmodighet med sånt. Poacher ga meg tips som 87grn Hornady vmax og 44grn N160, og det ble ladningen jeg brukte. Den har ikke fungert annet enn supert, selv om vmax er en varmintkule aldri så mye. Utgangshastigheten var 980ms, og det skjedde ganske ofte at jeg ikke fikk gjennomskudd. Dyra datt imidlertid sammen der de sto (nesten) hver eneste gang, og da er gjennomskyting og blodspor kun av akademisk interesse. Med den ladningen skjøt jeg rådyr fra 15 til 320m hold, og egentlig hadde jeg ikke noe å klage over. Men forandring fryder jo, og jeg resonerte vel som så at det var like greit å selge 243 pipa før det ble så slitt at jeg ikke fikk noe for den uten å lure kjøperen. Da det dukket opp en pipe i 6XC her på kammeret slo jeg til. Det burde være perfekt. Fortsatt lite rekyl, legendarisk presisjon og riflestigning som takler kuler som gir best bc i kaliberet. De 100 skuddene med kjøpeammo som jeg skjøt gjennom pipa innfridde forventingene noe så til de grader. Riktig så godt har jeg ikke fått noen hjemmeladning til å gå, men det blir egentlig flisespikkeri, for de ladningene jeg har testet har gått fra 15mm og nedover alle sammen. Som jaktkule valgte jeg 105grn Berger VLD Hunting, både fordi jeg da kunne kopiere Norma DL fabrikkladningen og fordi den kula gir aller best bc. Og bc er viktig. Eller......? Til nå har jeg brukt 6Xc på bukkejakt en sesong i Norge og to turer til Skottland. Lengste skuddhold med det kaliberet er til nå 144m, og da kunne jeg like gjerne brukt hva som helst annet. 308 med 13 grams Mega eller hva som helst. Til alt overmål har jeg et par høyst irriterende bomskudd på litt lenger hold også; to skudd over og et i kvist. Det ene skuddet over har jeg fortalt om før, og det andre kom som nevnt pga langt hold og skrå vinkel. I ærlighetens navn skal jeg fortelle om 144m skuddet også. Ærlighet er en dyd: Det var på den første turen til Skottland etter at de fikk nye eiere. Jeg hadde såvidt hilst på Allan, før jeg bega meg ut etter rågeiter og lam. Dette var i mars, og bukker var forbudt. Været var som vanlig ganske ruskete, og jeg ble gående og luske rundt i bekkedalen i The Cote. I det jeg rundet rundt en busk ble jeg oppdaget av ei rågeit, som sprang ut uten å gi meg noe som lignet på en skuddsjans. Farken også. Så nær, men dog så fjern. Eneste lyspunkt var at retningen geita forsvant passet bra med ruta jeg hadde planlagt videre. En snau halvtime senere kom jeg til et passende post der jeg hadde utsikt nedover et bekkedrag, og etter noen minutter bak kikkerten så jeg et dyr som beitet mellom buskene lenger ned. Dyret beitet seg bort fra meg, så her gjaldt det å ikke somle. Men var det bukk eller geit? Hodet så jeg ikke, men halsen så lang ut, og da sjansen bød seg smalt det. Og hva lå i gresset da jeg kom fra, om ikke denne stolte herren: En av de største som jeg har skutt i Eskdalemuir, og trolig den største som blir skutt der i år. Definitivt den største som er skutt i geitesesongen. Som dere skjønner var det en ganske betuttet nordmann som pillet patronene ut av børsa, konstaterte at det var nok jakt for en dag og gikk for å tilstå sine synder til Allan. For å være helt ærlig var jeg ganske forberedt på å bli henvist til neste fly hjem, men det ble jeg heldigvis ikke. Allan tok det ganske pent, selv om han ble ganske stram i maska med en gang. Jeg vil tro ti år med ihvertfall ganske bra oppførsel i samme terreng hadde litt å si, og straffen ble ikke annet enn offentlig latterliggjøring for de andre ansatte på gården og andre norske jegere som kom senere. Det svir jo ganske bra, det også. Etter hva jeg har hørt har slik sjanseløs feilskyting kun skjedd to ganger tidligere. Den ene gangen var det Jens Perto som sto for dåden, og den andre gangen var det en norsk børsemaker som jeg kjenner ganske godt. Han er en av de dyktigste jegerne jeg kjenner, så jeg er i det minste i godt selskap. Jeg har rekonstruert hendelsen noen ganger, og årsaken til missen var trolig at jeg fikk inntrykk av at halsen var lenger enn hva den var siden dyret sto med hodet ned og beitet. I tillegg til at jeg var altfor heit på grøten og ikke tok meg nok tid, selvsagt, men det har dere jo skjønt selv. "The world famous Gordon burger"

Hver sin smak....

6XC

Men la ikke en liten kikkert spore av din Ypperlige tråd. Fortell heller om optimaliseringen med kaliberbytte. Og du har vel en "optimalisert" børse på vei også?

Som sagt; til annen skyting enn jakt. Trenger ikke, og har ikke nok lyst på til å bruke 20k, men det hadde vært gildt.

Det er en fin kikkert. Jeg vet det. Har avskrevet den som jaktkikkert pga dårlige egenskaper i dårlig lys, men har en våt drøm om en slik til annen skyting Derfor forsøker jeg å snakke ned March så godt jeg kan, så noen skal selge en billig.

Men den nevnte March har vel synsfelt som bare en mor kan elske, og det er vel en stor ulempe også utenom jakt? Gitt at en også skyter annet enn liggende m støtte(r).

Jeg måtte tenke litt..., men analogien er genial?

Hvor ble det av den gamle oversikten over aktive emner? Jeg savner den!

Hvor viktig er det å ha med egen rifle til Skottland? Det må søkes på forhånd, og til det er du for sent ute.

De har nye eiere/drivere nå, og jeg er litt usikker på hvordan de vil drive fremover. Derfor er det litt vanskelig å svare. Jeg skal undersøke nærmere og komme tilbake til det senere.