Per-S

Omtrent 20000 elefanter mer enn det område har bæreevne for?

Man kan mene hva man vil om Antinit. Mauser kunne i sin tid levere sine jaktvåpen med pipe stål i den kvalitet kunden ønsket. Jeg har sett på kalkulasjonene som mauserwerke gjorde for de som ville ha Bøhler Antinitt pipe i 1929. Da var materialkostnaden 12,08 Mark, maskineringskostnader for rund pipe 8,73 mark og totalkostnader for rund pipe 46,25 mark. For en rund pipe i Krupp Vierosta? stål var materialkostnadene 7, 50 mark. Verdien av tyske mark på den tiden vet jeg lite om, men sammenligning med maskineringskostnadene kan gi et bilde av verdien på pipemnet.

Det er feil konklusjon, man kan ikke anta det. Jeg har flere ganger skrevet at seighet er en viktigere parameter enn strekkstyrke og har antatt at de fleste forstår det. I begrepet seighet ligger det flere egenskaper som jeg ikke har nevnt, men når strekkstyrke fremdeles dukker opp som den viktigste parameteren må det mer forklaring til. Som jeg har skrevet er belastningen i et våpen dynamisk og syklisk. Da er det noe som heter utmatting eller materialtretthet som blir en viktig egenskap. Seige stål har generelt større utmattingsmotstand end harde stål med stor strekkstyrke. Jo nærmere flytgrensen et stål belastes jo raskere oppstår utmatting og en balanse mellom belastning og stålets utmattingsegenskaper er viktig i valg av ståltype. Ved å redusere tykkelse på stål blir utmattingsmotstanden mye viktigere enn når en har tykkere gods og ikke belaster stålet nær maksimum. I skytevåpen er det ikke ofte at utmattingsegenskapene i stålet har betydning fordi det er rikelig med styrke. Men for høyt belastede komponenter finnes det slike begrensinger, på engelsk heter det "fatigue life". Et eksempel er 120 mm kanonen på Chieftain stridsvognen, der har røret et fatigue life på 500 skudd. På bakgrunn av forskning og utviklig på 70-80 tallet der man har fått bedre innsikt i årsakene til utmatting kan man med moderne ståltyper flerdoble fatigue life for slike stridsvognkanoner. Samme problemet rundt høyt belastede metall komponenter har man i flyindustrien, og der er det normal å sette begrensinger på antall sykler hver komponent kan utsettes for før den skal skiftes. Partnair ulykken er et eksempel på en komponent som sviktet på grunn av utmatting. For vanlige våpen forekommer utmattingsbrudd nesten aldri, og er noe vi ikke behøver å bekymre oss over, men om en strekker strikken for langt så kan det forekomme om dimensjonene blir redusert for mye. For liten utmattingsmotstand vil ikke bli oppdaget ved prøveskyting av et våpen, men er noe som kan oppstå etter mange år, spesielt om det er feil i stålet som gjør det svakere enn det som er forutsatt. Derfor er renhet og minimalt med innesluttninger viktig for stålets bruksegenskaper.

Jeg jaktet i Zimbabwe for noen år siden, det var ingen mangel på elefanter, men det var for lite mat til dem. Derfor ble store områder ødelagt, noe som igjen gir enda mindre mat for elefantene. Det hjelper "selvfølgelig" til å øke bestanden!

Progressive presser krever mer rutine av bruker, men med ditt estimerte forbruk vil jeg likevel anbefale en progressiv presse. Jeg bruker Dillon og anbefaler det. Hvilken modell, 550 eller mer avanserte må du tenke på ut fra din tekniske innsikt og økonomi. Det jeg anser som viktig er at du bruker den progressive pressen som enkeltstasjonspresse til du har fått prosessen inn i fingrene, ellers blir det fort patroner uten krutt og noen med dobbel ladning. Men velger du å lade med langsomme krutt vil du ikke få plass til dobbel ladning i riflehylsene og slik unngå de verste farene. Ta det lanngsomt og et trinn av gangen. Kontroller hvert trinn før du går videre. Da vil det nok gå bra.

Der tok du meg, de burde jeg ha husket på, jeg var like ved å kjøpe en Blaser f3 for noen år siden. Takk for korrigering.

Jeg kaller en spade for en spade. Jeg forklarte hvorfor det som fantes av data for ståltyper var verdiløst og kan forklare nærmere. Når vi skal vurdere egenskaper må se på den informasjonen som foreligger. I dette tilfellet var det oppgitt styrke med kg som benevning. Det tyder på gamle data, og det er da usikkert hvilke måleutstyr som er brukt og hva som egentlig er målt. Strekkstyrke eller flytgrense alene er ikke noe god indikator uten at en vet målemetode, hva som er registrert og hvilke tilstand stålet er testet i. Tester en stålet umiddelbart etter herding og uten anløping kan en få svært høye verdier, men stålet er ubrukbart i denne formen. Skal testene fortelle noe om de praktiske egenskapene må det testes i den tilstand det brukes i våpenet og det må være tester som gir informasjon om seighet og hvor mye stålet tåler å strekkes før det gir etter. Et annet moment som er lite kjent er at standardtestene for karakterisering av stål er statiske tester. i våpen er det de dynamiske egenskapene som er avgjørende og de gir noe ulike verdier. Det er også en sammenheng mellom dynamiske verdier og temperatur slik at stål kan oppføre seg på en annen måte i et våpen når det er kaldt. Derfor er strekkstyrke alene en dårlig indikator på om et stål er egnet for bruk i våpen. Men som reklame er det jo utmerket å skrive at vårt stål er det sterkeste som finnes.

Du misforstår litt, jeg mener at de ståltypene du kaller edle og rustfrie stort sett er av samme type. Jeg vil tro at de har et karboninnhold akkurat høyt nok til å kunne få dem martensittisk ved herding og med et nikkelinnhold på 3-4%. I tillegg en del krom og mangan. Jeg er usikker på hva du mener med ståltyper i standard våpen. Ser vi på våpenproduksjon i Tyskland/Østerike så var det ikke produsert mindreverdige våpen, selv de billigste jeg har sett har vært av god kvalitet. Selv under de siste månedene av siste krig var kvaliteten på ståldelene i Mauser geværer av god kvalitet. De kunne se ut som om de var produsert på en yrkesskole for blinde, men styrkemessig var de innenfor spesifikasjoner. Om andre i tråden har erfaring med tyske våpen av dårlig kvalitet så skriv gjerne om dem. Generelt var Tysk industri flink til å ta i bruk ny materialteknologi og jeg tror ikke at de billigste tyske våpen hadde ståltyper som hadde svært mye dårligere egenskaper enn det du kaller edle ståltyper. Det var ofte militære krav som styrte våpenfabrikker, og sivile våpen ble oftest produsert på samme fabrikker som militære. De land som er/var kjent for å lage våpen med dårlig materialkvalitet er Belgia og Spania. Sammenlignes stålkvaliteten i billige våpen fra disse landene med tyske produkter er det stor forskjell. Årsaken er nok sammensatt, men de mindre produsentene i disse landene var villig til å produsere det kundene ønsket, og ønsket kundene et (drit)billig våpen så fikk de et drittvåpen. Spania hadde et tilleggsproblem, Franco prøvde å kvele baskerland, og hindret tilgang av råvarer, derfor ble mange våpen derfra produsert i mindreverdige ståltyper. Begge land har faglig dyktige børsemakere som kan lage våpen fullt på høyde med børsemakerne i Ferlach og Suhl. En god indikasjon på hvor en finner kvalitetsvåpen er å gå på leirduebaner. De haglene som brukes der forventes å kunne skyte flere hundre tusen skudd uten å bli utslitt. Da er det Italia og Belgia/Japan som dominerer. Jeg setter Belgia og Japan sammen fordi Miroku produserer Browning hagler og den andre topp produsenten i Japan, SKB ikke lenger produserer hagler. I Italia er det Beretta og Perazzi som er de store, men det finnes flere. Jeg kan ikke huske å ha sett tyske/østeriske våpen, men jeg har sett spanske og engelske. De som satser på leirdueskyting handler på øverste hylle, og krever topp kvalitet.

@amatørSlike kommentarer forteller mer om deg enn om det vi diskutere i denne tråden. Det viser at du ikke har lest trådens tittel eller ikke forstått den. Det du skriver om diverse stempler på løp viser en stor grad av naivitet. Det eneste som er å stole på av stemplene på et våpen er prøvestemplene, de viser hva våpenet er testet for. Alle stempler om ståltyper med spesial, super eller andre fantasifulle betegnelser er verdens eldste reklametriks. I dag kalles det merkevarebygging og dine skriverier om det minner meg om husmødrnes diskusjoner på -70 tallet da vaskepulverreklamene herjet som verst. Virkeligheten var at alle inneholdt det samme. Tyske stålverk hadde et godt rykte og produserte gode ståltyper, og flere av dem prøvde å bygge en merkevare for å øke salget og konkurrere med andre stålverk. Men ståltypene var mye av det samme. Det som er viktig er at ståltypen har tilstrekkelig seighet for å unngå splintring. Alle aktuelle ståltyper har tilstrekkelig styrke til å gi gode våpen. Ett eksempel på det er USA's mod 03 Springfield, der ble det brukt en ståltype som var for sprø slik at det ble våpensprenging. Sammenlign vekten av våpen fra anerkjente produsenter i samme område og se om det er vektforskjeller på våpen med og uten reklame så får en et grunnlag for diskusjon. Det at ingen av disse ståltypene er i produksjon lengre sier vel nok. Så tilbake til det tråden handler om, egenskaper til ståltyper. Stålets egenskaper er målbare og er avhengig av legering og varmebehandling. Uten å kjenne til dette er det ikke mulig å uttale seg om en ståltypes egenskaper og egnethet. I dagens verden har alle stålverk tilgang til de samme råvarer og legerinselementer av samme høye renhet. De som produserer våpen og piper kan bestille det de ønsker av ståltype og få det levert som ferdige emner for videre bearbeiding om de kjøper en hel charge. For mange er dessverre prisen det viktigste, og mange produsenter velger stål ut fra pris og bearbeidingsegenskaper, ikke for ytelse og slitestyrke. Slitestyrke er en av egenskapene ved stål som er vanskelig å måle, men de fleste vet at noen våpen tåler svært mye mer bruk enn andre. På Eley fabrikken i England var det en topp kvalitet hagle som ble brukt for testskyting av haglpatroner. Den ble brukt i svært mange år, helt til fabrikken ble nedlagt. Da var den fremdeles uten vesentlig slitasje eller slark. Den hadde da skutt anslagsvis 2 millioner skudd. Et annet eksempel fra England er Vickers mitraljøsen, den var nærmest uslitelig. I 1963 ble det skutt 5 millioner skudd i 250 skudd serier fra samme våpen kontinuerlig i en uke. Våpenet var ikke preget av slitasje etter skytingen, kun noen smådeler og et antall piper ble skiftet. Slike slitasjemotstand ble ofte oppnådd ved bruk av relativt bløtt stål med stor seighet. Delene ble settherdet for å få en hard overflate som var glatt og hard. Den motsto slitasje og ga minimal friksjon. I Krag-Jørgensen riflene ble samme metode brukt, og de fleste kjenner det glatte ladegrepet på kragen. Sammenligner vi det med en Remington 700 merker man fort at sluttstykket går tregere og t det fort blir sitasjemerker. Hvordan er dette for de beste våpene fra Tyskland/Østerike, brukes settherding eller er det gjennomherding i deler som glir mot hverqandre? Jeg skyter så lite med mine at jeg ikke ser utvikling av slitasje tydelig, men på Merkel hagler virker det å være en hard overflate.

Når det gjelder arbeidet og kvaliteten på våpen fra børsemakere både i Ferlach og Suhl så er det ofte fantastisk godt. Særlig er det kombinasjonsvåpen som områdene er kjent for, det er slike våpen som er deres spesialitet og som er utviklet i disse områdene. Når det gjelder vekt så er lav vekt og god balanse et kjennetegn på kvalitetsvåpen fra alle områder med gode børsemakertradisjoner. Det tar tid å fjerne metall for å få ned vekten, og det krever flinke fagfolk. Både i London, Birminham og Baskiske områder vil du finne våpen som er så lette som det er mulig å få dem om de skal være brukbare (og du vil finne våpen som er så lett at de ikke er brukbare i praksis). Et interessant moment er at da baskiske produsenter kom på fote igjen og skulle produsere dobbelrifler og kombivåpen ble rifleløpene ofte produsert i Ferlach. Men dette er en avsporing, når det gjelder ståltyper så er det ingen tvil om at tysk stålindustri var avansert og drev produksjon av høykvalitetsstål ganske tidlig og produserte ståltyper beregnet for våpen. I tillegg til de som allerede er nevnt er "Krupp gevehrlaufstahl" noe en finner på tyske våpen. Men utviklingen innen metallurgi har ikke stoppet, og det har vært en kontinuerlig utvikling mot ståltyper med bedre egenskaper og kunnskap som gjør det mulig å skreddersy stål til ulike formål. Det skyldes bedre utstyr for å karakterisere stål og bedre kunnskap om innvirkningen av legeringselementenes betydning for stålets egenskaper. Skal vi diskutere stålets egnethet i våpen må vi være objektive og kritisk til det som skrives. Det må finnes opplysninger om stålets innhold, testverdier og varmebehandling. Det er sitert flere ganger fra ulike kilder som mangler faktiske opplysninger og som jeg karakteriserer som reklame. For å vurdere disse kildene så er det et viktig spørsmål, når er dette skrevet? og hvilke andre ståltyper er brukt i sammenligningen? De som har pipesett i disse ståltypene kan lett undersøke sammensetningen da det i dag finnes håndholdte røntgen instrumenter som analyserer sammensetningen i løpet av sekunder. De fleste "skraphandlere" har slike.

For de som ikke kjenner Burnside systemet så kan det sammenlignes med en kammerlader. Kammeret åpnes, og en patron legges ned i kammeret som da lukkes. Avfyring er med en perkusjonshette som settes på en pistong. Tettingen mellom kammer og løp ser ut som på en norsk kammerlader, men i tillegg til en kon seksjon på kammeret så har hylsen en flens som også tetter åpningen. Prinsipielt tror jeg det vil være mulig å lade Burnside med løst krutt og kule som på en norsk kammerlader.

En slik du tenker på?

Våt skumgummi har en tetthet som er mye høyere enn lungevev og vil gi feil resultat. Det er mulig at tørr ikke er ideell, men den er nokså nær tetthet i lungevev.

@asterixJeg har ikke skrevet at børsemakere i Ferlach ikke kan jobben sin og jeg har ikke skrevet at tyske firma ikke kan lage stål. Det jeg skriver er at opplysningene om disse stålene ikke er tilstrekkelig til å uttale seg særlig mye om dem. Du må gjerne tro på reklamen fra produsentene , men uansett er det objektive data som teller. For å avgjøre om disse ståltypene er bedre egnet enn andre må egenskapene til stålet være kjent. Disse stålene er ikke lengre i produksjon, hvorfor det om de er så mye bedre enn andre typer? Det kan ha en enkel forklaring, andre produsenter kan levere like gode eller bedre ståltyper til lavere pris. Kvaliteten på stål er svært avhengig av renheten. Da stål på 1860-70 tallet ble prøvd brukt i løp var stålet så urent at det var dårligere enn damaskpiper, først rund 1880 tallet ble det produsert så rent stål at det var egnet til piper. Etter som rafineringsprosesser ble forbedret ble stålet bedre og ulike produsenter fokuserte på å lage stål med høy renhet for å oppnå bedre styrke og seighet. Det er sannsynlig at disse ståltypene som er omhandlet tidligere i tråden var eksempler på det ypperste som var mulig å produsere da de ble introdusert. Utviklingen har imidlertid gått videre og de ståltyper som kan produseres i dag er bedre enn for 50 år siden. @amatørDette stålet er et eksempel på typen stål som brukes til kvalitetspiper. Det finne flere lignenede ståltyper både etter europeiske og amerikanske standarder, men løpsprodusenter oppgir skjelde ståltypen. De bruker ofte typer som ikke er standard. Legerinselementene endres ut fra dimensjoner og kvalitetskrav fordi varmebehandlingsprosesser endres for ulike produkter. For hagler vil dobbelltøpere med chopper lumps kunne kreve andre egenskaper enn monoblokk. De enkelte løpsprodusenter har sine egne foretrukne ståltyper avhengig av produksjonsprosess, kvaliteskrav og ikke minst pris. Spør Ignorant om han vil oppgi hvilke stål han bruker.

Et mye brukt stål er3%NiCrMoV med 0,3%C.

Både duktilitet og "toughness" er definerte begreper i metallurgi. For enkelthets skyld kaller jeg det seighet slik at alle forstår hva det betyr i praksis. Det er en lineær sammenheng mellom hardhet og strekkstyrke (UTS), og da blir det selvfølgelig slik at med høyere strekkstyrke får en høyere hardhet og for ståltyper for våpen blir de da også mindre seige. Et eksempel er et av de sterkeste ståltypene, det har flytgrense (YS) på 2400 MPa og UTS på 2430 med forlengelse på 9% og Charpy på 6J. Altså svært lite forskjell på flytgrense og direkte brudd samtidig som det tåler dårlig slag. Et typisk stål til piper har flytgrense på rundt 1000 MPa og UTS rundt 80 MPa høyere. Det har rundt 20 % forlengelse og rundt 122 J på Charpy testen. Da blir forskjellen på flytgrense og brudd under belastning svært mange prosent høyere for det stålet, og derfor er det valgt siden sikkerheten for brukere av våpenet blir mye større.

Ikke særlig overaskende resultater, men interessant at ATS har opplevd det i praksis. Jeg tror at resultatet kan endre seg om du har en bit hjorteskinn limt fast til gelatinen. (eller at du bruker hjorteskinn som form når gelatinen herder. Men jeg er ikke sikker på hvilken vei resultatet endres, det kan variere fra kule til kule.

Det er greit å vite dette, men minst like viktig er det å kjenne til seighet og bruddmotstand/sprøhet. Stål med høy flytgrense er hardere og har mindre seighet og i et hagleløp kan det bety forskjellen mellom en skuddbule og en splintbombe. Det er grunnen til at man i våpen velger ståltyper som strekker seg uten å briste ved overbelastning. I vanlige våpen er det ikke behov for de "sterkeste" ståltypene.

Det ville være en bedre tittel. Stål til ulike deler av våpen vil være ulike da egenskapene som kreves er ulike. Det er også viktig å få virkelig informasjon om ståltypene og egenskapene. Det som hittil er kommet frem om ståltyper og egenskaper i denne tråden er nærmest verdiløst. Det er handelsnavn på noen ståltyper og "styrke" der en ikke vet hva som er målt og hvordan. Måten opplysningene er oppgitt på tyder på strekkstyrke, men det er flere måter å måle strekkstyrke på. og det registreres flere parametre. Uten å vite hva som er målt kan en ikke sammenligne verdiene. Opplysninger hentet fra samme opprinnelige kilde kan man anta er sammenlignbare, men hvordan verdiene er i forhold til andre kilder er ukjent. Egenskaper til stål er svært avhengig av varmebehandling, og skal en ha nytte av opplysningene må verdiene være i den tilstand som stålet har når våpenet er ferdigstilt. For eksempel blir pipene i hagler ofte loddet sammen med messinglodd, og temperaturen under denne prosessen endrer både styrkeverdier, hardhet, seighet og sprøhet i stålet. Etter regulering blir pipene og skinner loddet inn med loddemetoder som har lavere smeltepunkt, men også en temperaturpåvirkning. Temperaturer ned mot 200 grader vil kunne påvirke stålets egenskaper. Et stål egnet for bruk i våpen må ha en balanse mellom flere egenskaper. Styrke, seighet, hardhet og sprøhet/slagstyrke. Et stål som har høy strekkstyrke eller høy hardhet vil alltid være sprøere. I et våpen er seighet viktig for å unngå katastrofal svikt med sprenging. Et seiger stål vil deformere uten å briste og vil minske farene for brukeren ved overtrykk. Varmebehandling er en viktig del av prosessen med å tilpasse stål til ulike bruksområder. Det blir derfor feil å bruke strekkstyrke som mål på hvor godt et stål er til bruk i våpen. Høy strekkstyrke vil føre til sprøere stål. Det er en tråd om knivstål, der finnes mye god informasjon om stål og egenskaper.

Det er heller ikke tillatt å bruke reim. Derfor blir alle skytestillinger for bruk i NSF og DFS programmer forbudt til jaktfelt.

Dette er vel den beste beskrivelsen. Strammer reimen for mye blir våpenet liggende for mye parallelt med kroppen slik at rekylopptaket blir på armen i stedet for skulderen. Bruk av reim på stående er noe som brukes i DFS. I internasjonal skyting brukes ikke reim på stående, men likevel blir det fantastiske resultater. Skal du lære stående skyting bør du starte uten reim og finne en stilling der kroppen er i balanse og våpenet ligger stabilt. Når du har funnet en slik stilling kan du prøve om du kan bruke reimen for å gi ytterligere støtte. Starter du med å skulle få støtte av reimen vil du fort la reimen styre stillingen slik at du ikke får en optimal balanse og ender med en stilling som blir for anstrengt. Da får du ofte oppleve at du klarer to eller tre skudd og så rakner det.

Det kan være lurt å veie noen hylser av hvert fabrikat. I noen magnumpatroner er vektforskjellen så stor at det kan ha betydning. Eneste som kan være farlig er Norma hylser i 300 Win mag. Der finnes det to typer, og det er 50 gr vektforskjell på dem. Henholdsvis ca 220 gr og 270 gr. Måle innvendig volum er bortkastet, alle hylser former seg etter kammeret når de skytes og da blir det kun vektforskjellen som forteller hvor mye messing som er inne i kammeret.

Jeg har brukt en malingsfjerner fra Biltema, den virker å ta bort selv vanskelige flekker. De første gangene vr jeg forsiktig, men det virker ikke som om den skader treverket. Den jeg har er en plast litersflaske med gul etikett.

Jeg tror ikke det er noen verdi, det er vel avlange16 skudd pakker.

Dersom du tar av forskjeftet kan du hekte av løpene. Enten er det en hendel du åpner med eller så henger det bare med en fjær. Da tar du tak under fremste delen av forskjeftet og vipper det ut.