Jegermeistern

Vi har akkurat nå denne tråden om kalibergrenser i det sørlige Afrika. Det skal vel være mulig å få denne opp i E0 på 4300 J, og dermed lovlig til alt unntatt de aller største i Namibia og Zimbabwe. I S-A har de innført krav til kulevekt (bare det!), der vil den komme med i gruppa på minimum 11 g, med Woodleigh-kulene på 250 grs - 16,2 gram vil den komme i neste kategori, og da er det bare det aller største som ikke kan jaktes der heller (finnes vel ikke kuler i 250 grs i kal. .30, så sjøl 30-378 må pent stille seg bak!) Hvordan reglene er i Alaska, Canada og evt. deler av Russland, vet jeg ikke, men man kan sikkert jakte med den på alt vilt som kan jaktes med 30.06.

Han skjøt vel de fleste elefantene med 7x57, ikke særlig mye grovere den heller! Proffene på den tida brukte heller de nye "finkalibrene", enn de gamle, britiske svartkrutt-patronene, eller rundkuler i torturinstrumenter som "the big 4-bore". Bare vær klar over en ting, før dere ukritisk anbefaler små, finkalibrede patroner til stort vilt: Når disse gutta ville ha noe godt til kvelds, tok de med seg RIFLA, og fluktskjøt en fugl med den!

Nå skal jeg i dusjen, etter dagens trening med hundene - men, uten å slå opp - 9,3x64 har vel omtrent samme mål?

Å være "alene" med så pene patroner, er en absolutt fordel! Med standard kammer er disse to patronene like i ytelse. Man kan få mer fart med Winmag og 220 g kuler, men da må man brotsje opp kuleskråningen, så de lange kulene kan settes lengre ut. Og i samme slengen må man, som oftest, også modifisere magasinet, for å kunne bruke disse lange patronene. Med 165 - 180 - 200 grs projektiler, gir NM'en gir omtrent samme hastighet som WinMag, med 3 - 5 grs mindre kruttladning. Etter som mye saktebrennende krutt er bankers-oppskrift på løpsslitasje, kan man kanskje få pipa til å vare noen hundre skudd lenger med NM'en enn med WinMag'en. Min 308 NM er en Brno-mauser 1908/34, med 63 cm jaktpipe. Jeg har ikke skutt med annet enn jaktkuler, og bare opp til 300 m. Edit.: Jeg har enda ikke skaffet meg ladeutstyr for 308 NM. Jeg halskalibrerer Norma-hylsene med kalibreringsdien til 300 WM, (så ser en lett forskjellen i lengde til halsen!), og setter kulene med kuleisetteren til samme kaliber.

Ja, grunnideen er den samme, men den norske er litt lenger. Kroppen er en halvmillimeter videre bak, og den er ca. 3 mm lenger til skuldra = anelsen større volum, som kan gjøre susen, når man skal lade tyngre kuler. Hvor mange må vi være, og hvor mange grunker må hver enkelt av oss legge på bordet, for å kunne bestille et parti hylser, med skikkelig, nasjonalt bunnstempel? For de av oss som har problemer med "garderoben" - denne kan jo kombineres med masse andre kalibre, vha. en "Heen-hylse" eller lignende.

Poengene for råbukk-gevir deles ut etter følgende kriterier: 1: Gjennomsnittlig lengde i cm x 0,5 2: Gevirvekt - vekt av korrekt kappet skalle i gram x 0,1 (alt.: hel skalle uten underkjeve - 90 gram) 3: Div. "skjønnhetskriterier", der et er objektivt - forhold mellom lengde og vidde mellom spissene, de øvrige (farge, perling, rosenkrans, takkespisser, tillegg for regelmessighet og skjønnhet, og fradrag for uregelmessigheter) er mer eller mindre subjektive på skala 0-4 poeng (skjønnhet etc +- 5 p). Dette geviret vil jeg TRO, ut fra et bilde, ikke er i nærheten av medalje. Stengene er vel ca. 20 cm lange, for tynne til at det blir særlig vekt, geviret ser ut til å være for smalt (topp poeng for vidde mellom 60 og 75 % av stanglengden), geviret er for lyst (vanlig langt ut på høsten), og for lite perlet. Bra pent og symmetrisk (edit.: Så takken på h side når jeg forstørret bildet). Få det korrekt kappet av noen som kan det, bleket (vi har tråd om det,) og montert, så har du et flott minne!

Joda, hvis man kommer inn på ca 1 meters avstand fra elgen, vil et skudd fra en kal. 22LR, rettet mot overgangen hals/hode, ganske effektivt avlive dyret! På 100 meters avstand derimot, er det et, mildt sagt, tvilsomt våpenvalg - på samme måte som ei jaktbue. Hvis man kommer helt inntil dyret, er samenes "drepe-kniv", stukket inn mellom øverste halsvirvel og hodet, 100 % effektiv. Og det vil sikkert være spennende nok å prøve å komme seg helt inn på en velvoksen elgokse i brunst-humør, spesielt hvis man har smurt seg inn med urin! Jeg mener en bør være forsiktig med å argumentere langs "spenning" - "mer krevende jakt" - "utfordring for jegeren"-linja, så lenge det er andre argumenter for buejakt, som er lettere å "selge inn" til en relativt uvitende majoritet. Spesielt det med "mer krevende jakt" er et tvilsomt argument, så lenge den "mindre krevende" riflejakta vitterlig fører til skadeskyting!

Jeg har skrevet om dette før, i div. buejakt-tråder, men kan jo gjenta, og utdype litt. Men som innledning kan jeg jo sitere, etter hukommelsen, noe Kjell Aukrust fortalte fra sin barndom: Å kunne kjenne smerte er en overlevelsesteknikk, og inngår som en del av Darwinistisk teori ("kreasjonistene" henvises til "Kritisk tenkning"-tråden i OT). De som ikke kan kjenne smerte, vil sannsynligvis ikke leve lenge nok til å kunne føre sine gener, og dermed denne egenskapen, videre. Når man har skadet seg litt på et eller annet, uten å kjenne noen smerte, vil man ikke kunne lære av det, og fortsette å skade seg på lignende måter, inntil man dør. Er det dermed bare tull, når f.eks. den pelsdyroppdretteren som ble avslørt med alvorlig skadde dyr, hevdet at dyrene ikke kjente smerte, sjøl om de manglet en fot? Han er kanskje ikke nødvendigvis "fullstendig på jordet". For å komme tilbake til Kjell Aukrusts eksempel - for de som blir halshogd, vil det ikke ha noen betydning, i darwinistisk sammenheng, hvorvidt de kjenner smerte eller ikke - de vil, uansett, ikke kunne leve lenge nok til å kunne formere seg. Smertesignalene har som oppgave å få oss til å foreta oss noe, i forhold til smerten - noe som gjør at vi lever lenger, og blir bedre i stand til å formere oss, og ta vare på avkommet. Får vi mageknip av noe, forteller det oss at vi bør spise noe annet i stedet. Skrubbsår kan være skrekkelig vonde - det forteller oss at vi skal beskytte det området mot infeksjoner, og nye skader. Men en avrevet arm kunne vi (i historisk sammenheng) ikke gjøre noe med - dermed har naturen gjort utvalget på annet vis enn ved kraftigere smertesignal. De som hadde evne til muskel- og arteriekontraksjon ved tap av lemmer, hadde en litt større mulighet til å føre genene sine videre, enn de som ikke hadde det - derfor har vi, til en viss grad, arvet en slik egenskap, og ikke alle dør umiddelbart av blodtap ved slike skader, som man ellers skulle tro. Derfor er det, når man kommer over ei viss grense i skade, ingen nøyaktig sammenheng mellom intensiteten i smertesignaler, og alvorlighetsgraden av skader. Og "lønnsomheten" i plassering av smertereseptorer er også forskjellig - derfor er det så lett å kjenne småskader i huden. Lungevevet, f.eks., har nok ikke tilsvarende følsomhet. Da kommer jeg, om sider (ikke første gang noen sier til meg: "Kom til poenget!") til temaet - følsomhet for stikk-, skjær- og projektilskader. Vi kan observere, og dermed anta, hvordan dyr reagerer på slike skader - men noe sikkert kan man ikke si, etter som dyr ikke er særlig snakkesalige, og siden de enten dør, eller slipper unna, når vi har skutt på dem - i begge tilfellene er de ikke særlig lette å intervjue. Men vi har et overveldende materiale fra mennesker, særlig fra militærmedisinen, som sannsynligvis har overføringsverdi til viltet. Dette materialet viser, ganske entydig, at treff i brystregionen av et høyhastighetsprojektil føles som et knyttneveslag, uten mer smerter. Området blir "bedøvd" av projektilet, og smertene kommer først etter ca. 5 - 15 minutter, men da er de til gjengjeld store, spesielt hvis projektilet har ekspandert. I strid kan det derfor være vanskelig å overbevise soldater om at de er truffet, og få dem til å motta førstehjelp, sjøl om blodstrålen står ut fra brystet/ryggen. Skjærskader har noen av oss erfaringer med! De medfører ikke så store smerter - bortsett fra i underhuden, der det er mest smertereseptorer. Kutt i musklaturen er ikke så ille til å begynne med, så lenge såret blør - kanskje en overlevelsesstrategi, blodstrømmen renser såret? Men smertene tiltar fort, og vi bør vel gjøre som dyrene - legge oss i ro, for å redusere blodtrykket, og dermed blodtapet? Overført på bue-/skytevåpen-jakt: Dyr som dør innen kort tid, ca. 1 minutt, vil ikke ha særlig store smerter, uansett hva de er skutt med. Dyr som lever lenger enn ca. 1 minutt, men dør innen 5 - 15 minutter, vil ha mindre/ingen smerter ved treff av jaktkuler (NB: dette gjelder treff i brystregionen), mens de vil ha økende smerter, hvis de er truffet av jaktpil. Hvis dyret lever lenger enn de 5 - 15 minuttene, vil smertene sannsynligvis være størst, hvis dyret er truffet av ei ekspanderende jaktkule. En annen ting er at hvis dyret er truffet av et ikke-dødelig skudd, f.eks. gjennomskyting i muskulaturen, vil sannsynligheten for at såret kan heles uten store mén, være større ved et "kirurgisk" snitt fra ei jaktpil, enn en skade fra ei ekspandert jaktkule (jeg bruker A-frame, som ofte får kritikk for å ekspandere for seint - da kan slike treff kanskje sammenlignes med heilmantel?). Og hva jeg mener om buejakt (og evt. jakt med håndvåpen) kontra riflejakt? Jeg er fortsatt litt skeptisk - spesielt til argumentene om at man skal gjøre jakta "mer krevende". Slike argumenter kan jo også framføres for å bruke kal. 22LR på elgjakt! (Derfor ser jeg heller ikke særlige argumenter for jakt med pistol/revolver - annet enn som evt. back-up-våpen på bjørnejakt - å kunne "trekke fort" hører nok mest heime i western-filmer!) Derimot bør man framheve fordelene med buejakt: Det stresser viltet lite (sjelden man bruker drivjakt eller løshund), andre brukere av marka merker lite til jegerne, og ingenting til skuddene, ei jaktpil på avveier går knapt tiendelen så langt som ei riflekule, og, kanskje viktigst, - jaktbue vil være en stor fordel ved ettersøksjakt nær bebyggelse, eller til avliving av "byggefelts-elg".

Noen har hengt opp en skutt rev i et tre. Det fikk diverse "dyrevenner" etc. til å gå berserk i kommentarfeltet. Ganske underlig at nettsteder lar slikt stå umoderert - redaktøren har ansvaret, også for kommentarfeltet:

Den samme artikkelen sto på Nationens nettside. Jeg lurer jo litt på hvilken "kunnskap" det er MD mener vi mangler? Det burde vel være sånn noenlunde godtgjort (også "vitenskapelig") at dyr som skytes gjennom begge lungene med ei høyhastighets jaktkule, eller ei moderne jaktpil, dør fort - sannsynligvis før det oppstår særlige smerter i det skadde vevet. Det som, etter mitt skjønn, må være avgjørende for (også) å tillate buejakt i Norge eller ikke, er i hvilken grad "Ola Gjennomsnittsjeger", med nødtørftig tillatelse til å drive hhv. bue- eller riflejakt, er i stand til å plassere kula/pila i vitalt treffområde.

Siden du spurte om bukseseler - "Stetind-dressen" til Felleskjøpet leveres med seler! Stoffet og dressen er svært lik Norrøna Finnskogen - "informerte" kilder hevder begge disse lages på samme fabrikk - jeg vet ikke. Prisen er kr. 1.999,- kanskje enda rimeligere nå, etter sesongen ("Produsert i Kina", står det - neppe under arbeidsforhold vi ville vært bekjente av, det har den i tilfelle til felles med omtrent alt annet i tekstil- og skotøybransjen). Jeg kjøpte bukse i str. "Small", og jakke str. "Medium" - ikke noe problem, på Felleskjøpet Klett. (Jeg var egentlig bare ute etter ei bukse, men siden komplett dress kostet mindre enn f.eks. Norrøna/Bergan bukse, og hundeføreren på laget har brukt denne dressen under alskens forhold i to år, kjøpte jeg settet).

Jeg vil se det som en verdiforringelse at den er bygd om til "automatdvergen", når låskassen tillater 10,75 x 68!

Største minuset med M/59, i forhold til M/67, er at hevarmen må smis om, hvis man skal bruke en noenlunde fornuftig kikkertmontasje - M/67-sluttstykket passer til det meste, uten endring. M/59 har også et originalt M/98-avtrekk (sjølve avtrekkeren litt endret) - M/67 hadde Kongsberg finavtrekk (fra 1977?). Dette gjør at omsetningsverdien på M/59 bør ligge under M/67 - som går nesten for en slikk og ingenting, hvis de ikke har nye ("etter Sauer-innføringen") skjefter, og/eller leveres med montasjer og kikkert.

Jeg minner om at klage på moderering (eller manglende sådan) skal stiles til styret i NOJS, og sendes til moderatorsjef Hansen de luxe. Hvis du er interessert i "kammeret"s historie, kan du jo undersøke hva som vanligvis ("sikkert som amen i kjerka") hender, når vi stenger en "sutre"-tråd!

Tja - du kan saktens spørre, M67 - og noe kan den vel brukes til - det blir vel karnevalstid utpå vinteren? (Jeg så også denne, og mye annet "kjekt-å-ha", da jeg var innom samme avdeling som Sitting Duck, like før stengetid - skal nok ta en tur dit, når jeg har bedre tid).

Neida, krafta skal til Europa, den! Det må riktignok bygges mange kabler, eller hele Skåne-området må nedbygges med kraftlinjer, side om side, men pyttsan! Det gjør jo ingenting - særlig fordi det er du og jeg som må betale for gildet, gjennom "nettleie"-delen av strømregninga! Javisst - denne investeringen er garantert risikofri - investorene er garantert å få igjen pengene sine, med klekkelige renter, og solid fortjeneste, i løpet av 15 år! Og kan du gjette hvem det er som skal betale for dette, tro? Det skulle vel aldri være - la oss se - ja, så sannelig! Det er faktisk du og jeg denne gangen også! Forunderlig, det der - vi pleier da ikke å ha slik "vinnerlykke" til vanlig?!? Denne gangen kalles subsidieringen av naturrasering til ingen nytte "grønne sertifikater"! Noen ser vel noe positivt med slikt også - på mine heimkanter vil spekulantene rasere et område som har ligget praktisk talt urørt siden istida. "LITT" merkelig at det er såkalte "miljøvernere" som er ivrigst på å ødelegge de siste restene vi har av urørt kystnatur.

Rekylmessig er det ingen forskjell på 30.06 og 308 W - fra fabrikk leveres de ofte med samme kulevekt og utgangshastighet, pga. 308 W er definert til høyere trykk. Ikke for å pådra meg vreden til eventuelle venner av "automat-dvergen" - men 308 har bare EN fordel i forhold til 30.06 - muligheten til å bruke kortere låskasser. Og i dette tilfellet er våpenet m/låskasse gitt. Trådstarter spør om råd mot rekyl, og har allerede slitt ut ei pipe med 30.06. Da er diverse råd om å "skyte mer", eller "rekylen er din venn", neppe veien å gå. Jeg kan gjerne oppsummere det jeg og andre allerede har skrevet: 1: "Produsere" mindre faktisk rekyl: Lettere kuler, lavere hastighet (heimelading), lav ladevekt (hurtigbrennende krutt). 2: Enkle og rimelige måter å redusere følt rekyl: Skifte kolbekappe til ei tykkere kappe med bedre støtdemper-egenskaper, eller montere ei "slip on" ("tre-på") kolbekappe, i begge tilfeller øker kolbelengda, det gjør det lettere å legge våpenet fast i skuldergropa. Øke våpenvekta, og redusere munningsvippen, ved å legge litt bly i forskjeftet. Kle seg godt, evt anskaffe jakke eller vest med "støtdemper-belegg" i skuldra. 3: Dyrere måter å redusere følt rekyl: Skifte til et skjefte med bedre form og/eller mer vekt, skifte låskasse til stål (å heller legge litt bly i forskjeftet koster en tusendel!), lengre og/eller tykkere pipe. "Smellforsterker" (bør gå i kategorien siste utvei). 4: Måter å redusere rekyl, som trådstarter ikke har bedt om: Montere demper, skifte kaliber (til mindre diameter, så en kan bruke lettere kuler, og samtidig ha god gjennomtrengingsevne).

Dette er helt klart et brudd på bestemmelsen om at det skal skytes opp med hver rifle man vil benytte, ved systemvåpen med hver pipe man vil benytte. Etter som denne jegeren var ute på "vanlig" jakt (egentlig ikke "vanlig", men lisensjakt, der kravene kunne vært strengere), gjelder disse reglene. Bryter man lover med vilje, må man ikke sutre når man blir knepet. Saken kunne stilt seg annerledes, hvis det hadde vært en situasjon som ikke direkte kan kalles "jakt" (sjøl om domstolene, f.eks. ved rovdyrfelling, i stor grad har brukt analogi til vanlige jaktlover og -regler). F. eks. hvis man skjøt jerven (eller snømusa!) i sjølforsvar, hvis man skjøt i nødverge for å hindre angrep på husdyr eller hund, eller hvis man måtte komme seg ut på et ettersøk, fortest mulig, og det ville ta uforholdsmessig lang tid å hente det våpenet man hadde avlagt skyteprøve med.

Gratulerer med nytt familiemedlem! Navnet var fint, og da vet jeg hva jeg må kalle en valp, hvis jeg anskaffer en - det må vel bli "YR"!

Rekylkrafta (impulsen) er lett å regne ut: ((kulevekta + halve kruttvekta) * hastigheita)/våpenvekta. Følt rekyl avhenger dessuten av skjefteform, kolbekappe, og hvor på våpenet vekta er plassert (vekt langt framme, dvs. tykk pipe og/eller lyddemper, reduserer munningsvippen, og rekylen føles mer håndterlig). Den letteste måten å redusere rekylen, er å gå ned i kulevekt. Går en ned fra 180 til 150 grs, vil rekylkrafta bli redusert med ca. 15 %, husk at det er de siste kgm som gjør at rekylen kjennes vond. Hvis du lader sjøl, kan du lade ned til passe ruslefart, så blir rekylen enda mindre - alt norsk vilt dør likevel, med de gode kulekonstruksjonene som er tilgjengelig i dag. For å redusere den følte rekylen, uten å bytte skjefte, eller montere lyddemper eller smellforsterker, kan du sette på ei "tre-på-kolbekappe", produseres bl.a. av "Uncle Mike". Da får du også øyebryna en god cm lengre fra kikkertsiktet, så medlemsskapet i "Røde halvmåne-klubben" ikke er så aktuelt. Som noen har nevnt - siden du har våpen med løpsbytte-system, kan du gå ned i kaliber, for å få lettere kuler, men samtidig ha god tverrsnittsbelastning (SD). Da er det jo nærliggende å tenke på "småsøskenene" til 30.06 - 280 Rem, 7x64 og 270 Win (kanskje bare 7x64 som leveres til Saueren?).

Det er den ulykken jeg omtaler i starten på dette innlegget. I det tilfellet "så" skytteren det hjernen prossesserte til rødt pulsåreblod, når det kom en hundefører med rød vest.

(Peer Gynt, 5. akt, "Prestens tale"). @istmus: Dette var et "rent" vådeskudd, altså, de jeg tenkte på med "trodde ikke våpenet var ladd", var der en siktet, bevisst, mot et eller annet, men ikke trodde at det kunne gå av noe skudd. 1 - 1 altså, men tar vi med den ulykken Per-S og jeg har omtalt, leder "forvekslingsskuddene" 2 - 1.

Gjør vi det? Kilde? Æh - nei, det var et svar til innlegget om at vi "vet" at tilfeldige vådeskudd er verst. Men de jaktulykkene vi omtaler (heldigvis indirekte) i disse trådene, er samtlige av typen "forveksling med vilt" - og det har vært ganske mange slike de siste åra. En annen type, som heller ikke direkte kan kalles "vådeskudd" (nåja, det gamle ordet "våde" betyr jo skade, så det dekker kanskje alt), er "jeg trodde våpenet var tomt"-ulykkene. Disse har jeg inntrykk av at det har blitt færre av de seneste årene - bl.a. ved at DFS m/fl. har gjennomført obligatorisk visitasjon etter avsluttet skyting. Jeg hadde, for noen år siden, i tankene å skrive ei bok med tittel "Vådeskudd", der jeg ville gå gjennom og analysere slike hendelser, og evt. også sette opp statistikk over de forskjellige typer hendelser. Jeg fant, ganske fort, at det ville bli for stor belastning for personer som hadde vært involvert. Men "noen" burde kanskje gjort en slik sammenfatning - det er vel, pr. dato, ingen som helst oversikt over antall og type hendelser, så alle utsagn om dette blir mer eller mindre "kvalifisert synsing".

Eh - ikke for å være pirkete - men når vi krever av andre at de skal forholde seg til fakta, og være korrekte - så bør vi kanskje gjøre det sjøl også? ( - og på Gjørv drives det også hjorteoppdrett - men det er en annen historie).

Dessverre - nei! Vi VET at de fleste DØDSulykker under jakt, skyldes forveksling med vilt - nettopp derfor er skuddene dødelige. Jeg har en kjenning som ble forvekslet med skogsfugl på ca. 40 meters avstand (han er verken ei gås eller en gjøk!), og fikk jevn dekning av hagl i overkroppen og hodet - han har heldigvis ikke veldig alvorlige men etter den hendelsen (men noen hagl sitter slik til at de ikke kan opereres ut, dvs. det var mindre enn en millimeter fra en dødsulykke!). Du hevder at det vi vanligvis kaller vådeskudd, dvs. hendelser der skudd går av i vanvare, og projektiler går i tilfeldige retninger, medfører mange dødsfall - det gjør de heldigvis ikke. De fleste involverte, og deres omgivelser, slipper med skrekken (og et ødelagt sjølbilde), i noen tilfeller blir det materielle skader, og i noen tilfeller går det ut over ei tå eller noen figre. Alvorlige skader, og dødsfall, hører til sjeldenhetene. I tilfellet med kjenningen min - hvis det bare tilfeldigvis hadde gått av et skudd for den andre jegeren, er det svært lite sannsynlig at en annen jeger skulle befinne seg midt i haglsørpa. Mange har påpekt at begrepet "vådeskudd" ikke er dekkende for slike hendelser. I første avsnitt har jeg brukt ordet forveksling - hva med "forvekslings-skudd"?