Vaquero

https://www.kvf.no/ammo-65x55-RA.php?filter=cart Mye god informasjon i denne linken fra Kongsberg. Trykk på hvert bilde og det kommer en del informasjon om hver patron.

https://www.kvf.no/ammo-792x57MGLETT.php

Jeg kjenner til noen som bruker samme metoden med gamle kuler i 7,92 og 6,5. Så langt jeg har sett er de brukt til uhøytidlig trening på 100 meter. Jeg har selv ladet om gamle kuler (krigsammo) fra 7,62x63 til .308Win. som har holdt greit innenfor 9-eren. Jeg har også testet en del .311" - .312" kuler fra .303 British til 7,62x54R i Mosin-Nagant, sistnevnte har ikke imponert på 100 meter, helt greit til trening på kortere hold. Billig løsning. 7,92 kuler fra Raufoss er jo bare å prøve seg frem, det er ikke helt en uvanlig løsning. Tyske 7,92 kuler fra krigen bør en være bevisst på, der kan det være mye ymse legeringer og innhold, som du sikkert vet.

https://www.henrykrank.com/ardesa-napoleon-iii-standard-cannon-69cal-cat00193/ Jeg har denne, Ardesa Napoleon III i kaliber .69" Den har våpennummer. Det som er litt kjipt er at jeg må skru den av lavetten/vognen for å sette kanonen på høykant i våpenskapet. Hun som behandlet søknaden min på stedet aksepterte at jeg var kvalifisert/uten kurs p.g.a. flere års erfaring. Tut og kjør, men jeg tror at et kurs autoriserer for saluttering. @gubben38 løp og kjøp, dersom du finner en importør. Det siste bilde her tok jeg på Malta, er kanonen for stor kan den sikres med kjetting eller annet så den ikke kommer på avveie...står det skrevet et sted

Jeg var innom politiet nest siste dag under amnestiet, jeg har en saluttkanon som var registreringspliktig. Jeg hadde ikke fått med meg POD sine rundskriv fra 2021. Jeg sto i kø i en og en halv time! Køen var lang og politikammeret hadde fått ekstern bistand med ekstra folk for å ta unna. De som sto i køen var mange eldre med lovlig ervervede hagler fra før 1990. Mange var barnebarn fra våpeneiere som for lengst var gravlagt. Ellers så jeg våpen som var antikke og som burde kunne beholdes. Jeg ble hyggelig mottatt av en kyndig kvinne som sa at jeg kunne beholde kanonen, ta den med hjem og du får våpenkort i posten, kortet kom etter ca.20 dager. Jeg så også en del ammunisjon av antikk årgang som jeg gjerne skulle hatt kloa i, jeg er registrert patronsamler, men det hadde nok passet dårlig om jeg skulle ta disse patronene ut av køen og inn i min bil Jeg kan tilføye at kanonen fikk jeg som bruksvåpen, ikke som affeksjon hvor det er bruksforbud, det var hyggelig. Den går heldigvis ikke under jaktgarderoben eller som banevåpen.

Ikke noen spennende opplysninger her, men det går an å treffe med enkle skur og korn: Jeg har noe aldrende syn så det er sagt. Sist gang jeg var på banen fikk jeg en grei samling på elektronisk skive. Stort sett sitter jeg å skyter på ammokassa, denne serien var liggende med anlegg hvor jeg stort sett treffer innenfor 9-ern. Sittende kan gi slenger i en 8-er. Jeg har skutt opp til storvilt så langt i år med to rifler. Den neste rifla blir denne når banen åpner igjen etter at skogbrannfaren er over. Reinsdyrfiguren skulle bli grei skuring, en annen ting er forholdene under jakt, lys eller andre situasjoner hvor en moderne løsning med kikkert hadde gjort det hele enklere. Dersom anledningen byr seg vil jeg prøve meg på et rådyr, jeg har også en kvote på hjort på eiendommen. Det hadde vært gøy. Jeg har en eske med 140 grain Swift A-Frame, jeg har ennå ikke testet denne, jeg jakter elg med 7mm. Rem.Mag, ikke med en 140 grain kule, så noe annet må jeg bruke dem til. Jeg liker å skyte med klassiske våpen med originale sikter, selv om verden har gått videre. Det hele er tross alt en hobby.

Siden dette forumet er for folk som er interessert i skyting - jakt - ammunisjon, så kan jeg prøve å avslutte med det å skyte med en stridsvogn: Kanonen: hadde riflet løp og hadde med vår ammunisjon en "egenspredning" på 1,5 kvadrat på 2500 meter. Ballistisk detalj om granaten, granaten roterte som et hvilket som helst prosjektil. Denne rotasjonen ga et utslag med at granaten driftet sideveis i rotasjonsretningen. TZF-sikte hadde en grafisk sikteskala som var noe diagonal for å kompensere for denne avdriften, vi drev tross alt med langholdskyting. Lett og krevende å treffe: Var skytteren sikker i avstandsmåling var det å treffe stillestående mål på 1500- 3000 meter enkelt. Sto vogna i ro hadde kanonen et solid anlegg, skytterfeil med skjelving og dårlig avtrekk var ikke tema som for håndvåpen. Bevegelig mål var mer krevende, på Hjerkinn hadde vi skiver (store seil) som beveget seg på skinner sideveis, på samme måte som på løpende elg. Bevegelig mål krevde at tårnet fulgte flukten med rett forsprang, her måtte skytteren være stø på hånden når han holdt i tårn og avtrekksrattet. Mål - avstand - ammovalg - ild: Når målet var definert av vognkommandør eller skytter ble avstand først målt, deretter kom valg av granat hvor laderen gjentok granatvalg på intercomen, laderen trykket på en knapp og sa LADD!. Vognkommandør ga ordre ILD! Skytter sa SKUDD KOMMER! Når dette pågikk hadde vognføreren satt på håndbrekk og sto samtidig på bremsepedalene. Rekylen var formidabel. Når skuddet gikk blendet (stengte i ett sekund) siktet så ikke skytteren ble forstyrret av munningsflammen, jeg kunne følge granatens sporlys. Lyskastere: Vi hadde hvitt og infrarødt lys. Hvitt lys kunne ved spotting gi dagslys ut til 1000 meter. Lyskasteren ble oftest oppbevart i en egen kasse bak på tårnet. Lyskasteren ble behandlet som om det var et farlig våpen, å lyse på folk på kortere avstander kunne skade folks syn. Det var strengt forbudt å belyse luftfartøy i luften. På trygg avstand kunne man sette ut infanteristers nattsyn før et "angrep". Lyskasterbruk ble ikke nødvendigvis benyttet av den vognen som angrep eller skjøt. Umerkede vogner på Trandum, dette var undervisningsvogner. Merk at lyskasteren er påmontert og vognen har belteskjørt som beskyttelse mot enkelte granater. Etter det jeg har hørt så er denne kanonen skiftet ut til det bedre. Opplysninger her samsvarer ikke med de nye konfigurasjonene.

Raier til kamonett, ja, mest sannsynlig. Stokker (tykke) ble brukt for å entre inn belter som er kjørt av. Eller hvis belte skulle ryke hadde vi ekstra deler for skjøting. Det krevde stor fysisk styrke å bende og rette et belte på plass, da ble det brukt tykke og lange stokker. Jeg opplevde aldri at noen i vår tropp fikk driftstans på grunn av beltetrøbbel. Egentlig må jeg si at vogna var driftsikker. Den Leoparden jeg tjenestegjorde på er i dag å betrakte som en museumsgjenstand / veteran sammenlignet med videreutviklede versjoner av Leopard 1. Så å si alt innvendig er byttet ut, nyere versjoner i dag er ikke til å kjenne igjen. Noe ammunisjon er nok også forbedret, men stort sett er mye tradisjonell kjent teknologi som vi finner like versjoner av på begge frontlinjer. Her er mitt minnediplom, eskadronsmerke "Leoparden" eksisterer fortsatt ser jeg. Å gå detaljert videre om nyere tekniske forklaringer her inne finner ikke jeg passende for min del. Jeg hadde et treff i helgen med noen pensjonister som var vognkommandører på Leopard da den var ny i Norge på slutten av 60-tallet. Gutta var i fyr og flammer når de snakket om gamle dager i sine unge år på skytefelt og håndteringer av stridsvogner. De som har vært med på dette har noen morsomme tilbakeblikk om en interessant tjeneste.

HEAT, (Blåmann) kald granat. Disse brukte vi mest av.

Det er jeg ikke kjent med. Jeg bare brukte det vi fikk. jeg har aldri tjenestegjort på en oppgradert Leopard 1.

Når det gjaldt skytter og egen vogn, så ble den bundet til skytteren: Det var viktig å trene på avstandsmåling med TEM-sikte. Skytteren skulle måle avstanden likt hver gang på faste kjente avstander for kontrollanten. Treningen gikk ut på at vognkommandøren visste avstanden jeg skulle måle til, jeg visste ikke avstanden selv og verdiene var skjult for meg under trening. Når jeg hadde målt avstand ferdig skulle jeg si i fra. Vognkommandøren fant ut hvilket avvik jeg hadde. Eks. dersom jeg målte i snitt 30 meter pluss på 1500 meter med ubetydelig avvik, selvfølgelig. Dette avviket ble kompensert på en justeringsskrue, dermed ble målingen riktig hver gang. Da var siktene individuelt justert for den enkelte skytter. Under skarpskyting fikk skytteren avstandsverdiene i siktet, selvfølgelig. På slutten kunne jeg sitte å sløve på plassen min og plutselig måtte måle en avstand og avgi ild, det tok 10 sekunder, da var en topp trent. Så slutter skytteren og en fersk kommer inn, det tok et nytt år å få ham på topp. Hvordan det er i dag aner jeg ikke. Mitt bidrag her i denne tråden er at jeg er et tidsvitne på en svunnen tid og teknologi. Til vinteren får jeg prøve å bygge ferdig denne modellen og mimre litt. Vi var stolte av vår sorte beret og den gule og grønne kavalerisnora.

Jeg kan plage dere med et par bilder til og noen flere detaljer før jeg klapper igjen fotoalbumet: Kanonen som nevnt hadde to rekylbremser (vanlig på artillerikanoner), rekylbremsene var i prinsipp to oljetanker som bremset kanonen hydraulisk. Når oljen ble varm p.g.a. intens skyting ble rekylutslaget større og større. Laderen skulle følge opp dette og varsle om når rekylindikatoren nådde maks. Vi opplevde det aldri. Stereoskopisk synstest for å bli mannskap: Vi hadde ikke lasermåler for avstandsmåling, dette måtte gjøres manuelt med en stereoskopisk avstandsmåler og en bestått skytter. Stabil og riktig avstandsmåling (raskt som mulig) var avgjørende for presise skudd, det kunne stå mellom liv og død. For å bli godkjent for utdanning i tårnet måtte alle bestå en stereoskopisk synstest. Jeg husker ikke nøyaktig dårligste verdi/poeng, jeg tror det var mellom 45 - 60. Det beste som lot seg måle var 5, jeg fikk 10. Jeg og laderen skjøt like godt under oppskyting på Hjerkinn, jeg hadde bedre synstest enn han og vi ble skilt mellom rollene skytter og lader. Jeg står til venstre, høsten 1975, ennå ikke fylt 20 år.

Denne tråden er for oss særinger, den som ikke gidder får slippe: For å si litt om kanonen, den var engelsk kaliber 105mm.x617mm, Kanonen hadde som vi ser en tank midt på løpet, en gassevakuator. Det var et visst antall hull i kanonen inn til evakuatoren (tror det var 21 eller 27 hull ). Når skuddet ble avfyrt bygget det seg opp et stort trykk i denne tanken/evakuatoren. Når granaten passerte forbi hullene utlignet trykket seg ved at tanken ble tømt og blåste ut kruttgassen. Hullene var vendt diagonalt ut av løpet, slik slapp mannskapet kruttgasser i tårnet. Når skuddet gikk av blendet en gardin for siktene slik at skytteren ikke ble blendet eller mistet nattsynet. Kanonen/bakstykket inne i tårnet rekylerte ca. en fot (30cm.) Rekylen ble håndtert av to rekylbremser med hydraulikk som fikk "overtrykk" i rekylen, trykket i bakre stilling ble utlignet når kanonen hadde levert ut granaten, nesten på samme måten som gassevakuatoren. Vi hadde noen franske uttrykk når kanonen skulle heves eller senkes: "Plongèe" = stupe/senke kanonen. "Elever" = heve kanonen. Vi opplevde en dramatisk hendelse med rekylbremsene: En vogn i troppen fikk utlevert en vogn som hadde stått i opplag i fire år, vognene rullerte ved at noen tjenestegjorde og andre lagret. Første skudd etter fire år måtte skje med fjernavfyring, alle mann ut av vognen og avfyringskabel ble rullet ut. Våpenteknisk foretok en fjernavfyring, alle så at noe var galt. Rekylbremsene fungerte ikke, noen hull innvendig i bremsene hadde tettet seg til. Bakstykke på kanonen (ca.480kg.) løsnet og rekylbremsene sprakk som ballonger. Hadde det sittet mannskap i tårnet ville det blitt en fatal ulykke. Rekylbremsen kunne ikke sjekkes på annen måte, men gassevakuatoren måtte vi demontere fra kanonen og stikke opp gasshullene slik at de var garantert åpne. Kanonen kunne også utstyres med et skjold, eller et karosseri rundt hele løpet, dette skulle sikre jevn temperatur rundt hele løpet, dette bidro til god presisjon ved at løpet ikke ble avkjølt ujevnt under visse værforhold. Her sitter jeg på min plass, skytters plass. Bardufoss år 1976. Avstandsmåleren for skytter og vognkommandør ble betjent med pedal, tårn og kanon ble kjørt hydraulisk med kontrollspak / skytter hadde ratt. Likevel hadde vi manuelle løsninger dersom hydraulikken skulle gå føyka eller bortfall av strøm. Ammunisjonen hadde elektrisk tenning, en stor dynamo kunne presses inn og gi nokk strøm til å avfyre granaten. Granater og ballistikk: Det var forskjell på visse granater. HESH / sprenggranater hadde en lav utgangshastighet og krummere bane enn HEAT mot panser. HESH og fosfor hadde (tror jeg) ca.700m/s. HEAT hadde ca.1200m/s. APDS (tungsten) ca.1500 - 1600 m/s. (løpsbrenner). Her bakerst i tårnet står radioen plassert, den kunne nåes av vognkommandøren og laderen. Vi hadde to MG3, kaliber 7,62x51. Ser vi på denne "utveksten" på tårnet hvor okularene til avstandsmåleren sitter så er de fjernet på de oppgraderte vognene i dag. Det måles ikke avstand med stereoskopisk teknikk. Når vi kjørte i transport / kolonne låste vi tårn og kanon bakovervendt. Myrer kunne by på utfordringer, dette gikk egentlig greit. Det var heldigvis ikke min vogn. Denne motoren derimot hadde en dramatisk historie: En vogn skulle demonstrere en vading/dykk med dykkerhydraulikken aktiv. D.v.s. tårntetting og stengt luftinntak fra motorhekken. I en slik situasjon trekker motoren luft fra vognkommandørens åpne tårnluke. Vognen mistet kontroll og sank til over radioantennene over 5 meters dyp. Det var mørkt og kaldt, issørpe i vannet. Vognkommandøren og laderen kom fort ut av sine tårnluker, deretter kom skytteren som satt lengst ned i tårnet. Så manglet en mann, vognføreren som satt for seg selv under en lukket luke. Det ble dramatisk, ville vognføreren overleve? Det tok tid, han skulle bare skru av div. brytere og kutte motoren for å redde den. Det gjorde han med glans, kom opp til sist uten panikk! Han fikk en påskjønnelse under en oppstilling med brigadesjefens oppmerksomhet. Det nevnes om en nesten dødsulykke med Leopard i introduksjonsfasen: En mann satt i tårnet mens motoren tok inn luft fra tårnluken til vognkommandøren, så lukket luken seg igjen og dermed ble tårnet en lavtrykkstank, livsfarlig. Når en får undertrykk i tårnet blir luken så tung at den ikke lar seg åpne, en dødsfelle. Vedkommende klarte å løsne periskopene slik at trykket ble utlignet. Derfor ble det laget en nødstopp på motoren når dykkerhydraulikken var aktivert i drift. Motoren tok inn luft fra innvendig i tårnet når to luker ble åpnet, derfor måtte en tårnluke stå åpen. Overtrykk i tårnet: Dersom vi skulle bli utsatt for ABC krigføring/miljø trakk vognen inn renset luft som en stor gassmaske. Dette innsuget gikk gjennom et ABC-filter som igjen bygget opp et overtrykk i vogna. Luftlekkasje ville være renset luft ut, ikke lekkasje inn. På bilde øverst er trykkmåleren vist på skytters plass, husker jeg rett skulle det være 30mm. vannsøyletrykk. Vognfører sett fra skytters plass, jeg måtte huke meg ned for å ta bilde. Denne stillingen var bare mulig når kanonen pekte rett frem. Mellom meg og vognføreren var det en nødluke så vi kunne evakuere under vogna. De runde tankene vi ser er brannslukking. Det var følere i motorrommet som ville utløse automatisk slukking ved brann. Vognen her skulle omregistreres til tropp 2, tropp 4 var for opplag og forbeholdt mobilisert mannskap. Den gikk litt føyka under tesskyting.

Beklager hvis noen bilder er vist her før, jeg har glemt en del ammobetegnelser etter alle disse årene: Vi hadde fire granattyper når jeg var inne til tjeneste (skytter) på Leopard 1A. #: HESH var egnet til personell og generell materiellødeleggelse, også mot panser. Samme design som på prosjektilet til HESH hadde også Hvitt fosforgranater/røyk/brann. Disse hvitt fosforgranatene hadde samme ballistikk som HESH. # Så hadde vi HEAT, for panser, hulladning med avstandsrør, så ut som et spyd på granaten. # Det fantes også "APDS" som bestod av et kaldt prosjektil, tungsten/wolfram som var plassert i en sabot. Jeg mener å huske at dette wolframprosjektilet hadde en diameter på 50mm. Utgangshastigheten var så stor at kanonens løp (var riflet) ville bli utslitt etter ca.80 skudd, så disse fikk vi ikke prøve å skyte med. APDS hadde egen sikteskala, 0 - 1000 meter som var samme siktepunkt. Hvitt fosforgranat hadde galvanisert stålhylse. Denne eksesjergranaten ser ut som en HESH eller brann/røyk/ hvitt fosforgranat. På denne NM102 hylsen ser vi RA og DAG, så her har vi både norske og tyske komponenter. Her ser vi den galvaniserte hylsen for hvitt fosfor, (Eller er den sinkvasket o.l. ??) Hylsen for Hvitt fosfor har jeg skutt selv, hylsen for NM 102 har jeg ikke skutt selv, den er produsert etter at jeg dimitterte. Når vi ser på dette målet på 3200 meter så kunne jeg godt engasjert dette med hvilken som helst ammotype, forutsetningen var at jeg hadde målt rett avstand med stereooptisk måling, vi hadde ikke laser den gangen.

TYROL MOD. 5022: En bekjent dukket opp med en slik rifle i helgen, jeg fikk prøve den et par serier og fikk tatt noen bilder. Mitt inntrykk var at dette var en billig versjon. Jeg vet lite om disse, men kjapp googling viste at denne er levert med flere mer påkostede variasjoner av skjefter. Bilder viser nøttetre og fine nettskjeringer m.m. Denne her derimot har en kjedelig og billig stokk, en kvist i stokken er sluppet gjennom kvalitetskontrollen. Rifla hadde en funksjonsfeil hvor utkast av tomhylsen gikk dårlig, en av fem ble kastet ut, ellers ble tomhylsene liggende i utkasteråpningen og måtte plukkes ut. Når jeg tok sluttstykket bestemt tilbake for å kaste ut tomhylsen løsnet sluttstykket og kom helt ut. Noe var slitt og burde repareres. Rifla har som vi ser sidemontasje for kikkerten. Sikkert ikke usannsynlig at disse kan stamme fra 50-tallet en gang, nesten litt antikk. Logoen kan ligne mye på min VOERE fra 1971, men ellers helt ulik mekanisme. Skjefte på dette eksemplaret er svært lite forseggjort, en kvist har fått bli med. Magasinutløseren må skyves hardt fremover og litt plundrete og upraktisk. En sidemontert kikkert, trangt som et sugerør.

Slik ser min ut. Det burde la seg gjøre å fikse denne for en børsemaker eller en "handyman" med dreiebenk? Denne rifla ble kjøpt ny i 1971. Jeg kan tilføye at denne er intakt, synlig forskjell på bildene til TS.

Jeg har ikke et godt svar, mulig andre med praktisk erfaring her inne har? Jeg har kun skutt en elg med dette kalibere. Jeg bruker ikke min Marlin på alle poster med skuddsjanser. Den ene kua jeg skjøt en gang var med 400 grain Barnes Original. Det er to kuler jeg tviler litt på, det er 400 grain Partizan og 350 grain Hornady. Disse to har jeg plukket rester av i en bløt myrkant for noen år siden, det var mye funn av mantel og kjerneseparasjon. Utfordringen din i dag er: Hva får du tak i av kuler? Det er svært lite, en må ta det en finner. Fritt kulevalg til 45/70 er en fjern luksus for øyeblikket. Ellers finnes det tråder her inne for dette kaliberet med mange utvekslinger om erfaringer og spørsmål. For tiden har jeg et godt "nøttelager" med 405 grain Woodleigh, jeg har tro på den. Hvilken rifle har du? Tåler den trykket til moderne Lever Action nivåer.? osv.... Moderne boltrifler i kaliberet tåler noe høyere trykk.

Fra en gård jeg har har jeg noen "Gjerstadkniver", den ene har OM stempel opp/ned. Den andre er ganske lik, men uten stempel. Disse knivene er slående like Helle Viking, dette er jo en norsk "urdesign", helt enkle hverdagskniver. Ser vi på slirene til disse to så er de ganske like med unntak av mønstergraveringen. Den mest slitte har gått i generasjoner til hverdagsbruk, jeg tror den er ca.100 år pluss/minus. Gården knivene kommer i fra ligger i Aust-Agder og begge knivene kommer fra Gjerstad. O M kan ikke være andre enn O.O.Mostad. Kryss på ryggen har den ikke. Slirenes bakside er også forseggjort. Denne er meget gammel, til tross for godt dekorert slire har kniven likevel blitt brukt flittig til gårdsbruk og fiske. Den er ikke spart på som staskniv. Denne har ingen merking fra knivsmeden. Slirene har det samme snittet på oversiden, trolig fra samme sted.

Stemmer det @QuickLaunch, i min by foregikk det en del konvertering av NM 60, 7,62x51 NATO som ble gjort om til .45 acp. Jeg har en her som kuriositet.

Noen ganger må en stusse litt over hva man finner: Jeg lader 9mm. med plukkhylser, også kalt "gatemiks". Jeg undret meg litt over en tomhylse med RA 61 bunnstempel, disse er jo opprinnelig med Berdan hetter. Hvorfor jeg ikke fikk problemer med å støte ut den brukte tennhetten ga svaret raskt etter en nøye kikk. Noen har tatt seg bryet verdt å bore opp denne hylsen til Boxer hetter! Ja, noen må en bruke tiden til der ute. Jeg legger den til side som et suvenir.

https://svenskjakt.se/start/nyhet/forslaget-till-eu-infor-totalt-blyforbud-i-all-ammunition/

@psg-1Jeg hadde kikkerten med eier på et totimers besøk, eieren forklarte meg om bruk og justering. Så jeg håper at jeg har oppfattet og forstått riktig. Vedkommende eier har ikke brukt rifla på noen år, den står passivt i skapet hans. Han vurderer å starte opp igjen til våren. Det var denne jeg testet for noen år siden og husker litt vakt om, jeg ble "tvunget" til rex skyting, det gikk ganske greit. Kommer jeg over en kikkert vil jeg vurdere kost nytte, hadde vært gøy å hatt en. Selv om det er en merkelig løsning så virker kvaliteten på topp. Jeg håper både du og @Ei tohi varjata kommer til denne tråden om praktisk bruk og innskyting, morsomt det her!

Ser nå at jeg misforsto litt, montasjen har bare en låseskrue midt på, en kan justere kikkertvinkelen opp eller ned mens den er fastskudd.

@Ei tohi varjata Håper jeg ikke ødelegger spenningen til du får riflen din, her er det du får. Litt spesielt hele konseptet, toppjusteringen på kikkerten hvor vi normalt justerer høyden har to ringer i samme "brønn", den ene er høyde og den andre er sidejustering. Justeringen på FOKUS sitter der vi normalt justerer side på vanlige kikkerter. På kikkertmontasjen sitter det to låseskruer, før du strammer til kan man justere høyden/vinkelen på kikkerten, det gjør du på den øverste skruen. Jeg fikk låne en fra en bekjent. Første gangen jeg kikker nærmere på denne. Oppbevaringscoveret kan bæres i belte. Med denne øverste skruen kan en vinkle kikkerten på montasjen opp eller ned. Håpløst for meg som skyter links, det går an å skyte reks også for min del. Kommer jeg over en slik kikkert for en billig penge kan jeg vurdere å kjøpe en for samlingsinteressen. Denne justeringen sitter på toppen av kikkerten, den har to justeringsfunksjoner som vi ser. Beklager litt dårlig bildefokus, men det burde duge. Justeringen på siden er for å justere fokus.

Her er det mye ullent likt, jeg mener å ha sett disse patronene i Sverige for salg. Men jeg handlet ikke disse, det gir litt mening at jeg har sett dem der, Husqvarne har jo vært et allemannseie og flittig brukt til jakt på mange "Katthult-gårder" for ca.100 år siden. Jeg antar at du sikter til en flaskehalspatron. Her er det flere alternativer som kan være vanskelige å se forskjellen på, det er typisk for flaskehalspatroner fra 1870 - 80 årene. Dimensjonene som står skrevet bør ikke stemme helt når du holder i en patron og måler, her er mange like med små marginer. Den jeg har på bildene sleit jeg med å finne ut av. Jeg landet på SAA 5625 (mulig)...Andre alternativer som kan se dønn like ut er: 9,3x47R Scheiben SAA 5620 9,6x47R Scheiben SAA 5625 (som nevnt) 10,5x46,5R Scheiben SAA 6735 10x47R Schützen SAA 6745 10,5x46x5R Schützen SAA 6755 Hadde du holdt disse i hånden hadde du fått vondt i synet ved å skille fra hvem er hvem. Alle overnevnte her ser helt like ut som den patronen jeg har tatt bilde av. Konklusjon, disse patronene er å finne i Sverige. http://www.rex.gl/search.html Jeg kan sende deg en PM med mer utfyllende forklaring.