Masse flotte raser beskrevet over.
Jeg mener en bør tenke systematisk igjennom hva en ønsker å oppleve med hunden (friluftsaktiviteten), i prioritert rekkefølge.
To hovedrettninger; apportering og det å frembringe vilt for skudd.
En god apportør er uvurderlig for jakt i våtmarker og kratt, gjenfinne skutt fugl som var overflygende/svømmende.
Skyter en duer/ender på et jorde, er det morsomt å få hentet inn fuglen av den glade apportør, men ikke avgjørende viktig for resultatet.
Ønsker en jaktopplevelser i terrenger av vanlig norsk vilt tetthet, dvs med lite vilt pr flate enhet, er avgjørende å bringe vilt for skudd. Hundearbeidet forut avgjør alt, påvisning av en sjelden skutt fugl gjør de aller fleste hunder, eller litt ruskete apportering.
Undertegnede heller til stortsøkende, jaktlystne stående fuglehunder, fordi jeg får mest hjelp slik i vidstrakte terrenger med glisne bestander. I tillegg har jeg lite tid, middels kondisjon, lav fart, sans for GPS, og å ta vare på de sjangser som byr seg.