Guttapåskauen

Tico skrev: Det skulle vært fornøyelig å se hvordan kommunen utformer anbudsdokumenter på en ettersøksordning. Noen som har mulighet til å legge dem ut på Kammeret? Tico har min sympati. Både for opplevelsen ute i felten, og for belastningene i ettertid.

Det er ingen som står med tryllestav og sier simsalabim som skaffer kataloger, skjemaer, sløyfer, rosetter og premier. Det er først når tidsfristen er gått ut at det er mulig å ha oversikt over antall hunder i alle ulike klasser. Så når tidsfristen er ute står steika i ovnen. Dersom man godtar etteranmeldelser så risikerer man også å gå tom for premier, og ikke minst å feilvurdere behovet for antall ringer, dommere, ringsekretærer og skrivere. Svært ofte ender det med at tidsskjema ryker og alle blir misfornøyde. I tillegg blir dugnadsmannskapet vaksinert mot å gjøre samme jobben til neste år.

Det blir litt som å drite i å svare på en middagsinvitasjon, også plutselig stå i døra når bordet er dekket og steika er tatt ut av ovnen. Når vi tenker på at utstillinger er dugnadsarbeid, og at arbeidsmengden opp mot utstillingen er formidabel så støtter jeg arrangører som er strikse med tidsfristen. Uten den fantastiske dugnadsviljen som vi ser rundt i hundeorganisasjonene hadde vi aldri hatt så mye bra hunder i Norge. Jeg synes vi har en plikt til å gjøre jobben til arrangørene enklest mulig, og mener den ekstra belastningen som somlekopper representerer grenser mot respektløshet.

Dokumentering og byråkratisering ligger langt unna mine tanker. De eneste vi skal svare for er ovenfor oss selv, grunneier og vårherre.

Først og fremst å kunne lese skuddtegn, og sette inn tilltak som gir hurtig avlivning. Med litt erfaring vil man etablere prosedyrer for ettersøk. Ikke nødvendigvis av moralske hensyn, men fordi det ofte gir uttelling i sekken. Et paradoks, men kan man nektes å ha med ettersøkshund?

@Per-S Personlig tenker jeg primært hagle, men det er opp til hver enkelt å svare ut fra sine forutsetninger og erfaringer.

Hva tror Kammerbrukerne er største synderen ved skadeskyting av småvilt? Hvilke krav setter man til seg selv for å unngå skadeskyting, og hvor mye legger du i et evt. ettersøk? Noen setter sin ære i å få all påskutt vilt i sekken, mens andre er veldig raske med å konstantere bom. Hvordan reagerer du når du finner dødt vilt i terrenget ditt. Og hvordan vil du forholde deg til påstander fra andre jegere at De finner dødt vilt etter at du har jaktet? Har du rask tillgang på hund, eller føler du deg kapabel til å gjennomføre ettersøk alene? Håper noen vil engasjere seg litt å svare på avstemningen eller på noen av spørsmålene jeg har satt opp. Ærlig talt så er skadeskyting et problem som alle før eller siden opplever, men man har et juridisk og moralsk ansvar å begrense lidelser til viltet. Jeg tror samfunnet vil stille større krav til småviltjegerne dersom vi ikke holder vår sti ren. Det finnes også grunneiere/jegere som finkjemmer terrengene med hunder for å forsikre seg om at det ikke ligger skadd vilt igjen. Personlig ville jeg ikke ønsket jegere velkommen i mitt terreng dersom ikke skyteferdigheter, holdninger og ettersøksrutiner er tilfredstillende.

Veldig enig med sitatet. Valper er umodne vesner som trenger trygghet. Valper har også fryktelig skarpe tenner og glede av å bite i stykker allt som måtte være i veien. Å lære opp en valp til å komme fri ved å bite i stykker tau kan få uante konsekvenser når hunden er eldre. En valp skal heller ikke stå i wire eller kjetting da det kan surre seg rundt lemmene og gjøre skade.

Trådstarter sitt upresise spørsmål gjennspeiler egentlig norsk kultur og tradisjon på rådyrjakt. Det er opplest og vedtatt at man skal bruke små kortbeinte hunder på rådyra i Norge. Tildels er det forståelig da vi har store skogsterrenger med glissene bestander av rådyr, men at man velger kortfotinger i viltrike kulturlandskaper fremstår for meg som komisk. Å stille med en kortfoting i viltette østlandske og sørsvenske kulturlandskaper er å kaste perler for svin.( ) I rette terrenget er jakt med støtende hund: Mer action og høyere effektivitet. Dessuten er det mitt inntrykk at det er enklere å trene en støtende hund enn våre tradisjonelle "løs på drevet halsende hunder". En retriver, spaniel eller kontinental fuglehund støter dyr som enkleste sak i verden. Det eneste lille man må kreve er god kontakt med fører og stålkontroll på innkalling. Det hender jeg sitter på post sammen med noen basset kompiser, men jeg må bare innrømme at det er et langt GJEEEEESSSSP.

Hei meis Svært mange hunder vil instinktivt tygge, riste og bytte tak på vilt de griper med munnen. Dette instinktet må hemmes før den kan apportere vilt for jegeren. Hunden skal holde viltet fast, men ikke hardt og aldri slippe før den får slippkommando. Dette er et essensiellt moment i apporttreningen, og et absolutt krav til hunder som skal premieres på apportprøver og være med på praktisk jakt. Det er helt umulig å instruere apportrening via et diskusjonsforum. Hunder og eiere er individuelle og man må ha en vertøykasse med metoder og triks for å lykkes. Å ta et apportkurs er den desidert beste og enkleste måten å utdanne en apportør på. De beste apportkursene blir avholdt av klubber som også arrangerer apportprøver. Her er ambisjonene høye, og kunnskapen størst. Jeg tror ikke du har gjort så mye galt i å la hunden din få litt nærkontakt med vilt, det er alltid morro å tenne en unghund. Men i apportreningen er presentasjonen for vilt noe man gjør etter at alle momentene sitter som spikret med dummier.

Litt på siden av topic: Noen ungdommer i nabolaget skal debutere som jegere til høsten i et meget bra terreng. Inngangsbiletten var litt takmåking og noe hundepass. Resten av gutta i den gjengen syter over hvor vanskelig det er å skaffe seg jakt... Ellers har deltagere i et jaktlag et moralsk ansvar ovenfor de som holder laget med hund. Har man anledning så bør man tilby seg å avlaste ved behov.

Støtter Cameron sitt tilsvar til hostesaft. Å påstå at de som ikke er fornøyde med vismuth er dårlige skyttere faller på sin egen urimlighet. Etter min erfaring er det de beste jegerne som er mest nøye med hva de mater børsa med. Akkurat som Solberg brødrene er nøye på dekkvalg, eller mesterkokken Hellstrøm er nøye med råvarene.

Dersom det brukes vilt for tidlig i apporttreningen risikerer man å få en hund som vil tygge i stykker allt den apporterer. Det er bedre å bruke dummier til man har lært hunden ikke å tygge.

http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20040820-1204.html

Jeg mener det minste man skal kreve av en patron til rypejakt er at den gir en effektiv avlivning. Ryper er lettskutte og det er ingen grunn til at en rype som er truffet av en haglsverm skal leve videre. Har selv prøvd Eley Rype og vet utmerket godt at det er en drittpatron. På rypejakt er målsetningen knallogfall. Dersom man har mye avvik fra dette må man gjøre en revurdering.

*hmm.... gruble-gruble, notere-notere* Bill. mrk: "Journalist" Iallfall x-journalist Hva er egentlig problemet? Et diskusjonsforum er en del av ytringsfriheten og demokratiet.

Beklager, forestille meg et øyeblikk at disse var lovlige.

Jeg tror ikke vi har noe å tjene på å byråkratisere hundeholdet i Norge. Det vil kun medføre noen flere statlige stillinger og regningen blir sendt til de seriøse hundeeierne. Et forbud mot spesifike raser er vel nærmest en utryddelse, så det vi sitter igjen med da blir et undergrunnsmiljø. Torpedoer og nynazister gjorde en fremdragende jobb for å få innført forbudet. Jeg tror De som driver med Amerikansk staffordshire terrier bør organisere seg bedre. Stille på utstillinger, gå sporprøver, få weightpulling inn i terminlista til NKK. Dere må vise at Dere vil noe. For 30 år siden hadde drevere, vorstehere og elghunder akkurat samme frynsete rykte. Det må jobbes målbevisst og med klart definerte avlsmål. Ingen imponerer meg med å fortelle hvor snill og flink hunden sin er. Jeg vil se diplomer, premier, resultatlister og engasjerte mennesker. Hva er valpeprisen på amstaff?

Vi kan være enige om at det er eier som har størst innflytelse på hundens adferd. Men jeg synes ikke vi skal bagatellisere det faktum at enkelte hunderaser er avlet fram til kamp. Gode kamphunder sloss ikke pga. aggresivitet, det er konkurranse instiktet som trigger disse hundene. Problemet er da at de ikke advarer andre hunder med sitt kroppsspråk, og heller ikke respekterer andre hunders underkastelse. Det er velkjent fra hundekamper at den seirende hunden bærer sitt offer stolt rundt i "piten". Det er et bevis på at kamphunder ser på andre hunder som et byttedyr. For noen år siden ble en politihund drept av en pitbull. Konsekvensen var en opprydding av hundeholdet i de kriminelle miljøene. At man sender en voldelig hund til en oppdretter i Sverige viser at undergrunnsmiljøet fremdeles lever. For de fleste av oss så blir uregjelige bikkjer belønnet med en kule i panna. Det siste man gjør er å sende den til en oppdretter som avler på faenskapet.

Det er ikke lov å omplassere eller selge slike hunder. Av hensyn til omgivelsene og statistikken bør det anmeldes.

Jeg er helt enige at hunder skal få lov til å være glade osv. MEN Bikkjer som får lov til å gå bananas hver gang de blir sluppet ut av bilen, eller noen tar på seg ytterjakka er slitsomt. Det skal ikke mer til enn at hunden respekterer sitt kommando. Jeg mener også at man skal ha 100% kontroll på hunden før man kombinerer hund og våpen. Å stå med børsa i ene handa, og prøve å roe ned hunden med den andre handa kvalifiserer til rødt kort.

Hund som biter barn har neppe noe relevans i denne saken? Det er ikke jaktinstinktet som trigger dette. At strømma hunder fremdeles vil være interesserte i sau er jeg enig i at det finnes mange eksempler på. Som oftest er det unghunder som er i mental utvikling eller hunder som i mangel av et godt eierskap har utviklet en uheldig selvstendighet. Enkelte individer vil også være vanskelige å få sauereine, men dette vil seriøse jegere kunne avdekke før de blir slippet. Enkelte raser kan også være krevende å få sauereine som f.eks polare spisshunder. Hvis vi skal holde oss til Aylasaken kan jeg ikke se at denne ekvipasjen passer inn i bildet av en hund som vil endre adferd. Når vi i tillegg vet at eier ved et tidligere tilfelle har kvittet seg med en hund han ikke stolte på ovenfor sau så forteller det meg at dette er en seriøs jeger.

Hassel skrev: Du kunne jo i det minste for din egen troverdighets skyld dokumentere noe som du påstår det finnes "en haug med eksempler på". Ellers er jeg helt enig i at prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist er en nødvendighet i en rettstat. Problemet mitt er den lettvindte holdningen politiet har til nødverge. Signalene som gies ut i det ganske land er skremmende. Nå hadde endelig politiet en sjans til å rydde opp i en betennelse som har ridd Vestlandet så lenge jeg kan huske, men saken blir altfor lettvidt sopet under teppet. Problemet mitt er ikke skyldspørsmålet, men at denne saken nærmest legitimerer nye liknende saker. Prikken over i'en er når peileren blir skutt istykker som rent hærverk, og politiet synes det er greit. Et annet spørsmål er hvordan tilsvarende sak hadde blitt behandlet i Oslo. Om den premierte støveren til Løvenskiold hadde blitt skutt i et tilsvarende scenario så tror jeg vi hadde hatt et annet utfall av politiets arbeid...

Dersom forsvaret kan vise til haugevis av sauereine hunder som har angrepet sau, så kan kanskje du i det minste legge fram en 5-6 eksempler?

Det er jeg helt enig med deg i, men det er denne saken helt uvedkommende. Helge Bjørgan og Ayla er en ekvipasje som er jobbet målrettet og dokumentert sine prestasjoner.