Guttapåskauen

Trådstarter skrev: Å ta steget opp fra en treffprosent fra 20 til fullt hus har ingenting med våpenet å gjøre. Dette dreier seg om evne til konsentrasjon og fokus.

Kan bli interessant å følge jaktlaget med den skadeskutte bjørnen. Fra Sverige har vi sett hvor utrolige effektivt dyktige bjørnejegere rydder opp i slike situasjoner, og jeg tror bjørnen hadde vært avlivet for lengst dersom det hadde skjedd i Sverige. Skjønner ikke helt at 2 uønskede hendelser skal bortforklares med at det er høy vanskelighetsgrad. I klartekst betyr det at jegerne ikke er på høyde med situasjonen.

Hmmmm, siterer meg selv:

Sitter å gjør meg noen tanker rundt den "vedtatte sannheten" at en hund kun skal trenes 1 gang i uka. Det er sikkert ikke noe dårlig råd, men jeg føler et slikt råd er så unyansert at det nesten ikke fortjener å skulle nevnes i hver bidige ettersøkstråd. For hva menes egentlig?? At man skal vokte seg for å demotivere hunden er jeg helt med på, men skal hunden skal hunden ligge i soffan i de resterende 6 dagene? For meg lukter dette rådet av dårlige treningsmetoder utført av en middelmådig fører, eller det som nesten værre er og som jeg har grunn til å frykte: Norske ettersøksjegere velger hunder som ikke tåler trening. Min oppfatning er at f.eks. spaniels og retrivere har bedre treningskapasitet enn kortfotingene. Jeg mener en hund som skal bli dyktig og erfaren må bruke sine sanser hver dag. De små daglige erfaringene gir til slutt en komplett sporhund. Så hvorfor kommer det aldri tips om å dele opp trenigen i små elementer, og å bygge opp hunden med selvtillit og trygghet. Hvorfor nevner ingen at en dyktig og utholdene viltsporhund må være i meget god fysisk kondisjon. Det kunne vært interessant om noen kunne gi en nyansert forklaring på hva som egentlig menes. Hvorfor blir hunder demotiverte av å gå spor? Det bør jo være det som er meningen med livet for våre sporhunder.

Du vet at du er ladenerd når du seiler ut fra Svenner fyr på kurs 243 grader, og at du vet at når du holder den kursen i 30,06 nautiske mil så havner du i Tvedestrandsfjorden.

375 H-H skrev: Du skriver ikke hvilken sykdom som rammet dreveren. Men det blir advart å bruke performance for gjennom hele hundens livsløp. Dette foret skal kun benyttes i aktive perioder. Mange velger bare å gi litt mindre mengder i lavsesongen, men foret er sammensatt slik at det kun er tilpasset høy aktivitet. Skal visstnok være nyrene som får trøbbel med å takle dette foret i rolige perioder. Kunne vært interessant om du fortalte hva som feilet dreveren.

Dersom man ønsker et erfaringsgrunnlag på formerker med bakgrunn i andres preferanser så må man også vite aktivitetsnivået til hundene. Et godt eksempel er Labbforet som mange sier seg fornøyde med. Mange hunder kan tydeligvis leve bra på Labb, men jeg har ennå ikke møtt en hund som lever et over middels aktivt liv som tåler Labb. Og dersom man ønsker seg en sprek jakthund så begrenses jungelen av formerker betraktelig. Min erfaring er at folk som har et målbevisst forhold til ytelser og prestasjoner kan velge mellom 3-4 tørrforfabrikater, evt. våtfor. Kan nevne en kuriositet: Jeg har en voksen tispe på "treningsleir" hos meg i sommer. Planen er at hun skal være i toppform til båndtvangen oppheves. Da jeg fikk henne i mai veide hun 22 kg, og ble foret med Labb. Det første som skjedde når hun kom til meg var forbytte til Proplan Preformance. Nå har hun vært hos meg i 2 mnd. og løpt og svømmt "hundrevis" av mil (slapp av jeg bryter ikke båndtvangen). Nå har hun blitt slankere, men lagt på seg 2 kg. Jeg har altså på 2 mnd. forvandlet en plendriter til en muskelbunt. Kun ved litt fysisk fostring og et skikkelig kosthold.

Men det står helt klart i hundeloven § 6 at det er kommunen som fastsetter båndtvang.

Puzzaque skrev: Sier virkelig allemannsretten at man må ha med hundepose i utmark?? Siden du har greie på dette så må jeg jo tro på deg, ellers kunne man mistenke at du har rotet deg bort i en diskusjon som du ikke har kompetanse til å delta i. Hva med sauelorten, og hvem skal ta ansvar for all elgdritten?

Jurister og "profesjonelle" grunneiere jeg har vært i kontakt med sier at Lov om friluftslivet (allemannsretten), er en betydelig mer potent lov enn Hundeloven. Som enkeltutøver av friluftliv med hund er man underlagt allemannsretten. Ingen grunn til å stå med lua i handa å spørre ydmykest om lov til ditt og datt. MEN, selvfølgelig skal men utøve ærlig folkeskikk. Og en dialog med grunneier vil alltid være lønnsomt. Treffer man på grunneiere som vil lage kvalme, og du har ditt på det tørre så kan du være sikker på at politiet aldri gidder å se på saken. I demokratiet Norge er utmarka for alle, selv for skattebetalende arbeidere i markene til subsidierte bønder.

@Puzzaque Har du linker eller eksempler på at din tolkning er brukt i rettsvesenet?

Finnes det noen her på forumet som kan definere trening i denne sammenheng? Jeg tenker da juridisk. Mange steder vil trening være en organisert aktivitet som f.eks vil medføre øket biltrafikk eller behov for å sette opp skilter. Da må man selvsagt ha grunneiers tillatelse. Mens en enkelt hundeeier med sin hund vil inngå i allemannsretten og således ikke vil være nevneverdig til bry for grunneier. Blir lissom litt pussig å dra "Ola Nordmann" inn i en rettsal for avgjøre om det er tur eller trening. Jeg mener man kan passere dette skiltet og lufte hunden (inkl. jakthunder) så mye man orker. Hadde det derimot vært opplyst at man må løse treningskort fordi området er inngjerdet, vegvedlikehold eller det drives viltstell ol, ville det selvsagt blitt respektert. Helt meningsløst at grunneiere skal sette seg på bakbeina bare av vrangvilje.

Litt OT kanskje men det tåler vi vel. Etter min mening er hundepsykologi og Schäferspykologi 2 ulike ting. Schäferhunden er på den ene siden lettlært, arbeidsvillig og tillitsfull. Men den har også en mørk side som gjør den til en møkkabikkje i mine øyne, de er vanvittige sjalu og hevngjerrige. Det som er skummelt med dem er at så lenge de lever under stramme tøyler så er de tilsynelatende harmoniske. Men når balansepuktet i flokken endrer seg så kommer det værste fram i en schäfer. Når den med sin utspekulerte feighet skjønner at NÅ er tiden inne, ja da går sikringene i topplokket på den. En schäfer kan gå i årevis å bære på sin hevngjerrighet. De kan skjule sin hevntørst som ingen annen hund kan, og de utfører hevnen mer effektivt enn noen andre hunder kan. I mine øyne er schäferen i særklasse den mest usympatiske hunderasen vi har. Det verste enkelte schäfere vet er å måtte dele sin førers gunst med andre. Enkelte av dem har en helt enestående evne til å finne på utspekulert faenskap. Når en hund gyver løs på en død frende ville jeg satset en dagslønn på at det var en schäfer som sto for udåden. Det er helt unormal oppførsel av hunder, men schäfere finner på det utroligste for å betale tilbake gammel gjeld.

Jeg ville vært suveren leder og hatt nulltoleranse for tullball.

Med presenning i bunn kommer hundegården til å lukte revefarm ganske kjapt. Ville tro det er mer fornuftig å gjøre det motsatte, nemlig å sørge for at det er god drenering.

Et stort inngjerdet skogsområde med disp. fra båndtvang og en skogsfuglprøve med mye fugl skulle gjøre Buskerud fuglehundlubb til en suksess.

Man leser på Kammeret, og hører titt og ofte om folk som både skyter 24-25 duer på trapbanen. På de få banene jeg frekventerer ser jeg at snittet kanskje ligger på 15-18 duer (hos de som har trent litt), og at det er ytterst sjeldent og en såpass prestasjon å skyte fullt hus at det vanker håndtrykk og gratulasjoner. Jeg lurer på om banene er bygd så ulikt at enkelte baner er enklere å skyte enn andre, eller skal det være nogenlunde likt? Noen ganger har jeg følelsen av at enkelte baner ikke er den helt store utfordringen. Kanskje man bør oppgi banen i samme slengen dersom man ønsker å meddele sine resultater. Som en kuriositet husker jeg for noen år siden at et knippe av landets fremste fuglejegere var samlet til en uformell skytekonkurranse. Beste trapskytteren vant med 14 treff....

Man kan jakte hva som helst med disse kontinentale rasene. Hunden må være lydig og samarbeidsvillig. Det kreves mye og målrettet arbeid. Finnes elgjaktlag i Sverige som skyter mer elg for vorsteh, enn for sine tradisjonelle elghunder. Er enig i at strihåret vorsteh er det ulimate rasevalget for en allrounder.

Takk, da kan jeg også svare. Jeg liker, og facineres av levende dyr. Å skulle bruke dem som pynt eller trofe er ikke min stil. Preparerte dyr i heimen forteller lite om jegeren, men ganske mye om jåleri og selvopptatthet. Jeg synes en vegg med innrammede diplomer og en premiehylle er en mer respektabel vitnesbyrd på prestasjoner. Jeg tar heller med kamera og lagrer minner i fotografier.

Virker som at feilen ligger i skyteteknikken og ikke i hagla. Til jaktskyting er den beste teknikken "flat skinne", altså slik du beskriver det:

For De som har latt hunden sløve de siste månedene og har ønsker om å få hunden i toppform til 21. august må hive seg rundt å trene hund. Finn fram det optimale foret og gi hunden treningsøkter med intensitet og høy puls. Det er fra nå og mot jakta du legger grunnlaget for en fokusert, våken og dyktig jakthund. Dårlig trente jakthunder har en egen evne til å skade seg, forulykke og rote seg bort. Gjør deg selv og hunden den tjenesten at den har en fysisk kapasitet som står i stil med jaktlysten. En sliten hund slutter ikke å løpe, men den mister konsentrasjonen. Den blir upresis. Erfaring og læring er ikke mye verdt dersom hunden er dårlig trent. Skal det gnistre av bikkja di til høsten må du komme igang NÅ.

Ut i fra det trådstarter skriver i første innlegget kan det virke som at hunden ikke er skikkelig sosialisert på mennesker. Valper som ikke blir adskillt fra mor (og evt. søsken) ved 8 ukers alder, og kanskje ikke heller får nok kontakt med mennesker i den viktige pregningsfasen kan få en uønsket utvikling. De kan bli særdeles avhengige av søsken/mor og skeptiske til fremmede mennesker. I utgangspunktet tror jeg trådstarter har en frisk og sunn hund, men den har ikke fått lære seg å være tillitsfull ovenfor mennesker. Den vil ha i seg en skepsis som den signaliserer. Min magefølelse sier at denne hunden ikke er potensiell farlig, men man må ta hensyn til at den ikke er skikkelig sosialisert. Å legge denne hunden på rygg for å straffe knurringen blir helt feil. Her må man tillby trygghet og kjærlighet. La folk som er vant og trygg på hund få være sosial med den, og ikke eksponer den for fremmedfolk. Ta det gradvis og bygg opp hunden. Selvsagt helt umulig å komme med presise råd uten å ha sett hunden, men jeg føler det ville vært urettferdig mot hunden å avskrive den før man hadde gjort et realt forsøk å få sosialisert den mot mennesker.

Jeg bruker samme teknikken. I utgangspuktet kreves det at målet er stillestående, selv om man sikkert kan trene seg opp til å skyte på bevegelige mål også. Spesiellt skyter jeg betraktelig bedre på stående skyting med denne teknikken. I og med at det er en oppadgående bevegelse i våpnet så eliminerer man nærmest å få slengt et skudd ut til siden. Jeg tror denne teknikken spesiellt kan være vellykket for folk som har knekt koden med haglskyting fordi den krever at man skyter "med hele kroppen". Denne teknikken kan man også tørrtrene på hjemme.

Ikke for å moralisere, for jeg skjønner så indelig godt hva du mener. Men jeg har helt sluttet å skyte etter fugl som jeg ikke har mulighet til å gjøre ettersøk på. Å se fugl på stive vinger utover stupet eller over en frådene elv vil ofte umuliggjøre ettersøk. Å skyte over vann krever også at man har mulighet til å hente fuglen. Om man så må strippe til skinnet og svømme i isvann. Slike erfaringer gir en ekstrem bratt læringskurve.

Å kunne ligge i terrenget og oppleve at dagen gryr og naturen våkner er en av de største opplevelser en jeger kan ha. Det er slik jakten skal være. Slakt??? jeeezez