Jegermeistern

Musklene ville vi nok hatt, på et noenlunde vegetabilsk kosthold*. Men det er liten tvil blant antropologer/arkeologer om at utviklingen av menneskehjernen skjøt fart, da våre forfedre begynte å legge om kostholdet mer i retning av animalsk mat. Særlig var det viktig med varierte fettsyrer, for å utvikle hjerne- og nervesystemet. Våre forfedre gjorde sannsynligvis først dette ved at de organiserte seg, og jaget villdyr bort fra byttene de hadde felt. Senere utviklet de våpen til å felle dyra sjøl. Sannsynligvis fikk de også en del proteiner og fett gjennom kannibalisme! * Vegetabilsk kosthold - "veganer": Vi "etniske nordmenn" klarer oss meget godt på et kosthold uten kjøtt og fett fra varmblodige dyr. Vi nord-europeere (men ikke samene) har tilpasset oss et kosthold med melkesukker, som vi har god tilgang på via melkeprodukter. Langs norskekysten har vi tilgang på verdens reneste og beste fisk - fisken har alle proteinene vi trenger (fiskeprotein er svært lik melkeprotein), og dessuten de essensielle lange marine omega-3-fettsyrene (på sensommeren inneholder makrellen 35 % omega-3-fett!). I dag har vi en sjølforsyningsgrad på ca 50 % - men vi kan "brød"fø den norske befolkningen, med norsk frukt og grønnsaker, kornvarer, meieriprodukter og fisk - ispedd (gamle!) tamdyr, beitedyr og vilt. Og så noen vågehval, snadder! Det er ulike grader av "vegetarisme" (Jenny får evt. utdype). "Veganer" prøver å leve på et rent vegetabilsk kosthold. Men av de 23 aminosyrene er 8 "essensielle", dvs. de må tilføres gjennom maten - og skal man klare det på grønnfor, må man spise etter en slags "sjekkliste". Glemmer man ei av aminosyrene noen dager, kan man få alvorlige mangelsjukdommer. Man må dessuten ha flere essensielle fettsyrer, minst 1/3 omega-3 (vanskelig/umulig å få til på vegetabilsk kosthold), og man må ha mineraler. Mye av den maten som egner seg til slike menyer, dyrkes under fjerne himmelstrøk - ikke akkurat "kortreist mat". Jeg har aldri prøvd slikt kosthold sjøl, men kjenner folk som driver med det. Jeg mener mye av gleden med mat blir borte, når hvert måltid blir en mer omstendelig prosess enn nedtellingen til en bemannet romferd. Og man må sannsynligvis, som Chiefen sier, komplettere med mange kunstig framstilte "kosttilskudd". Ikke så "naturlig", akkurat! Men gjennomført "veganisme" gjør at menneskene kommer et trofisk nivå lavere - og i så tilfelle kan vi faktisk brødfø flere mennesker, "jmonsen", kanskje det dobbelte av i dag. Men jeg vil nok unne mine etterkommere litt mer variert mat enn kålsuppen i tyskernes konsentrasjonsleire!

"Tooling" er utarbeidelsen av verktøyet, som holder til 25.000 hylser. Prisen (utenom verktøyet) gikk ned fra 3,5 € til 2,2 €, når man gikk fra 100 til 1.000 hylser - gidder du spørre hva prisen blir for 2.000, Chiefen? Noen av oss (jeg har ikke "finansminister, så det kan kanskje ordnes) kan jo forskuttere, kjøpe inn ei høvelig mengde, og selge til de som måtte være interessert - etter denne tråden å dømme, kan det være en del! Edit.: Kan man snike seg unna moms til Sigbjørn, ved å henvise til "kulturhistorisk interesse", "museums-skyting" e.l.?

Hei, Jenny! Jeg synes du er ei tøff jente, som tar opp kampen med jegerne på deres "heimebane"! Og - bare så det er sagt - du har helt rett i at mer bruk av vegtabilsk mat både vil redusere presset på ressurser, og bedre folkehelsa. Forbruket av kjøtt her i landet har økt, og er unødvendig høyt - bl.a. pushet av et offentlig "opplysningskontor", som motarbeider den samme statens ernæringspolitikk. Sjøl spiser jeg ikke annet kjøtt enn litt av det jeg skyter sjøl - jeg spiser f.eks. ikke gjøkylling, og klarer meg stort sett også uten gris - men setter pris på ei skikkelig fårikålgryte, av førsteklasses, økologisk sauekjøtt fra norsk utmark (så var det dette med mengden store rovdyr, da - ). Jeg er vokst opp med kjøtt på søndagen, fisk minst annenhver dag i uka, og melmat (graut, pannekaker (m/egg) og klubb/"komle") derimellom. Det lever jeg, bokstavelig talt, veldig godt med - har til nå ikke vært borte fra arbeid pga. sykdom en eneste dag! Kjøttet fra jakt på norske hjorteviltarter gir hver nordmann ca 10 middager i året - da kan vi redusere kjøttproduksjonen/-importen tilsvarende. Men menneskene er også veldig tilpasningsdyktige - noen spiser bare kjøtt (inuitter), andre svært lite. Og det er akkurat økologisk tilpasning jeg vil komme litt inn på: Jeg er nok litt faglig uenig med deg - ut fra min kunnskap om økologi og bestandsdynamikk. Du skriver bl.a.: En slik påstand ville gjort at du hadde strøket i økologi - den viser, ganske enkelt, at du ikke har kjennskap til økologiske grunnprinsipper! Har du f.eks. hørt om noe som heter "lemenår"? Påstanden din ville vært rett, hvis man bare hadde en enkel næringskjede. Jeg kan illustrere det med næringskjeden planteplankton-dyreplankton-sild-torsk-vågehval-spekkhogger. Her vil næringskjeden "falle sammen", hvis vi fjerner dyreplanktonet - silda kan ikke spise planteplankton, og transporten av energi oppover i næringskjeden er brutt. Derimot vil det gå aldeles bra (sparer et ledd, og ca. 90 % av energitapet) hvis du tar vekk torsken - vågehvalen kan også spise sild (og store zooplanktonarter), vi får en annen næringskjede, men økosystemet består. Slik er det også i alle utviklede økosystemer - man har et næringsnett, der de forskjellige artene kan beskatte, og bli beskattet av, mange andre arter. Og hvis en art reduseres kraftig/forsvinner, gir det mulighet for andre arter til å ta den ledige økologiske nisja. Det automatiske motspørsmålet til rovdyrvennenes påstander om at ulv og bjørn er "nødvendig" i norsk natur, er jo hvordan den samme naturen kunne bestå, tilsynelatende helt greit, de minst 50 årene disse artene var borte - men det skal jeg ikke stille deg! Derimot skal jeg illustrere kompleksiteten, og fleksibiliteten, i økosystemer, med et eksempel - "motoren" i økosystemene i Norskehavet, den atlanto-skandiske sildestammen. I ca. 15 år (fra slutten av 1960-tallet til ut på 1980-tallet) var silda omtrent "utryddet" - restene av bestanden holdt seg på Norskekysten, og gikk ikke ut i havet. Da overtok en annen art, kolmula, sildas økologiske nisje, og "energitransport", i form av gyteprodukter. Denne arten hadde man ikke hatt særlig kjennskap til før 1970 (da havforskningsskipet "G.O.Sars" (II) kom i drift). Det viste seg at kolmula ga grunnlag for et nytt fiske. Ved fornuftig forvalting (hva sier "dyrevernernes" vulgærargumentasjon om det, tro?) har sildestammen tatt seg opp igjen, og gjenopptatt sitt gamle vandringsmønster. Du skriver videre: Grunnlaget for Darwinistisk utvikling (du er vel ikke kreasjonist?) er at det er et fødselsoverskudd, ikke alle individer får mulighet til å formere seg. Når "rovdyrvennene" har fått ulven utbredt over hele landet, vil det gjøre at det ikke blir noen ledig plass for mer enn to av valpene til et alfapar (de som skal erstatte alfaparet) - de øvrige ca. 20-25 valpene vil sulte i hjel før de blir forplantningsdyktige. SLIK ER NATUREN - sjøl om Donald Duck & Co påstår noe annet (Vesleulv sulter jo ikke i hjel, sjøl om Storeulv aldri klarer å fange grisene)! Spørsmålet er derfor ikke hvor mange som skal dø - men på hvilken måte de skal dø. For min egen del vil jeg faktisk foretrekke å bli skutt, framfor å sulte og fryse, til jeg ikke klarer å komme meg unna andre predatorer, og Sjøl om jeg er hedning, har jeg lært av Luthers forklaring at jeg skal ta alt i beste mening - derfor tolker jeg ikke dette utsagnet ditt slik, Jenny: (Men vil man være litt vrang, var utsagnet ditt ei "lissepasning" for å tolke deg på denne måten!)

De av dere som planlegger på litt lang sikt, dvs. 1 1/2 år fram i tid - sett av tid på kalenderen sommeren 2014!

Vilt som ryper og hare er KONSTANT på vakt mot farer, være seg rovvilt eller mennesker, at de skal bli stresset til døde av jakta har jeg veldig liten tro på.Jeg kan jo rapportere om det jeg ser her ute ved kysten. Rett som det er, letter rypene, og flyr i panikk rundt fjellet, eller ned i en liten dal, ned til skog etc. Og årsaken til dette kommer like bak - havørn! Nå kan vel ikke havørna, i følge læreboka, ta ryper - men enten har ikke rypene lest den boka, eller så stoler de ikke 100 % på den! Stresset fra ørna er hvertfall masse ganger større enn stress fra jakt - bestanden av rype i disse områdene er så svak (enten det skyldes rovdyr og -fugl eller ikke), at de fleste jegerne ikke har gått på rypejakt her på mange år.

Det var vel dette Nils Kvale og Philip Sharpe prøvde på, når de eksprimenterte med diverse patronkreasjoner på 1950-tallet. På den tida dekket de "hvite feltene" på våpen/patron/kaliber/ladnings-kartet omtrent hele arket! Etter MYE prøving og (mye!) feiling, lanserte de to herrene begrepet "capacity load". Med det mente de det volumet på en patron, i forhold til løpsdiameter, der en ytterligere økning i hylsevolumet ikke ville gi særlig mer hastighet, men bare brenning av mer krutt, med større løpsslitasje, farlige trykkøkninger, og mer rekyl som resultat. Deres patroner, som de mente var på denne grensa, var 308 Norma Magnum og 7x61 Sharpe & Hart. At disse velbalanserte patronene skulle bli satt helt i skyggen av de store fabrikkenes egne (litt for store/krampaktige?) kreasjoner, 300 Win Mag og 7 mm Rem Mag, får vi skrive på kontoen for USA-iansk patriotisme. Edit.: På denne tida drev Roy Weatherby og konstruerte sine "størst og hurtigst"-patroner i de fleste kulediametere, og den øvrige industrien fulgte med i galoppen. 458 Win, ei nedkortet 375 H&H-hylse, kom i 1956, og i 1958 kom 264 WM og 338 WM. Winchester hadde planer om å bruke 338-hylsa og klemme den ned til kaliber 30 (villkatten 30-338), men i 1960 kom Norma med den praktisk talt helt like 308 NM. Dermed måtte de gjøre om på planene, og flytta skuldra vel 2 millimeter lenger fram, på bekostning av halslengda. NormaMag-en, og 264/338/458 var tilpassa magasinet på Winc Mod 70 "African", og 300'en ble tilpasset samme patronlengde - dermed fikk man lite glede av disse to millimetrene, Norma'en yter det samme som Win-mag'en, hvis man ikke brotsjer opp kuleskråningen, og endrer magasinet, så tunge kuler kan settes lenger ut. 7x61 S&H kom i 1953, 7 mm Rem Mag i 1962. Edit II.: "Versting"-kalibre er sikkert interessant å eksperimentere med - hvis man virkelig vet hva man gjør, og/eller har en dugelig livsforsikring. "Etterbrenner" her på forumet skrev en artikkel (i "Jakt"?) om digre 6,5-patroner, bl.a. 6,5-300 WWH. Med 100 grs kuler fikk han imponerende hastigheter - men ikke alltid treff i skiva!?! En del av kulene forsvant, som en grå røyk, noen meter foran munningen! Luftmotstanden fikk hullspisskulene til å ekspandere/eksplodere!

Godt tips det, Luxus Leverpostei! Ellers hadde vi akkurat denne tråden, om bruk av kaliberet på langhold. Kaliberet ble kreert av Normas Nils Kvale, ut fra hans og Philip Sharps tanker om "capasity load" - største praktiske volum for kaliberet. Norma lånte ut brotsjer for å brotsje opp 30.06-kammer til 308 NM. Dessverre kom Winchester med sin 300 Win Mag året etter, og som gode patrioter, valgte jo USA-ianerne heller den. Som like gode patrioter, bør vi velge Norma-Mag'en! De to kalibrene er praktisk talt like. Dersom man bruker standard kammermål og magasin, får man ikke særlig nytte av de kubikkmillimetrene WinMag'en er større - kulene må settes så dypt at denne forskjellen omtrent utviskes. Jeg har basert meg på nye Norma-hylser, og disse er ladet om mange ganger, uten problemer. Jeg har enda ikke kjøpt die-sett! Jeg halspresser dem, med WinMag-dia på minimum (da ser man forskjell i lengde til skulderen mellom de to kalibrene), og kulene setter jeg også med kuleisetteren (Lee) til WinMag. Edit.: 308 NM er nesten helt lik villkatten 30-338 WinMag.

Vi kan vel spandere på å skrive bestemmelsen i sin helhet: Legg merke til at det er KONKURRANSEskudd som kreves, for å kunne få dokumentert 30 treningsskudd på en gang gjennom aktivitet. Og det skal kunne dokumenteres - ta med kortet, og få arrangørlaget til å bevitne. Men for Rausheims eget skytterlag er jo ikke det nødvendig - de vet jo hvem som har deltatt i lagets interne konkurranser.

Hvem er "noen" her?Det var en god ide å teste, og kjempeflott resultat for alle, - . Skepsis er grunnpillaren i forskning. Neida, Varj, det var nok de "spøkelsene" som var på hjortejakt i Tingvoll, som trakk ut blyet med en "bly-magnet", et røverkjøp fra siste alternativ-messe! Hvem "noen" er (i tillegg til kunnskapsløse journalister, som kolporterer det aller meste)? Jeg vil driste meg til å svare - de som bare veier nanogram bly, og som, på tross av at dette er påpekt masse ganger, ikke ser på i hvilken form blyforbindelsene forekommer. De av oss som ikke sov oss gjennom absolutt alle kjemitimene, har påpekt at bly som var tilsatt bensin, hadde legio muligheter til å inngå i forskjellige salter, under de trykk- og temperaturforhold det ble utsatt for i en eksplosjonsmotor. Disse saltene, som ble pustet inn av enhver som befant seg i nærheten av vei eller gate i flere ti-år, hadde mange ganger større mulighet til å gå inn i metabolismen enn metallisk bly, sjøl om dette ble utsatt for magesyre. Derfor vil sannsynligvis enhver ung jeger ha mindre bly i kroppen*/blodet, enn oss middelaldrende, som ufrivillig lagret bly i flere tiår. * Blyforbindelser lagres i fettvev og knokler, og frigis, hvis fettvevet inngår i metabolismen. Derfor kan morsmelk inneholde bly, og stoffet, på den måten, bli overført fra generasjon til generasjon.

Jeg er fullstendig inhabil, siden jeg nå bare har sibirhuskier, men - : Det er vanlig at hunder får løs mage, når en skifter for, eller de får litt av hvert (og stjeler resten fra kattene). Etter 2-3 dager på nytt for, bør magen ha stabilisert seg. SH-ene kan spise Labb uten problemer, men avføringen blir løsere når man forer med tørrfor, enn når man forer med "naturelt" for. Man kan jo tenke på hva en ulv vanligvis spiser. Når hele kostebinderiet (ikke mine, de fleste) får frosset, rått avskjær av laks, dvs. hoder og ryggbein m/litt fiskekjøtt på, får de fin, fast avføring. Det samme skjer når de får slakteavskjær av hjortevilt, behandlet på samme måte. Får de derimot mer fett enn de kan fordøye (f.eks. mye nise-spekk, eller lever fra fisk), blir avføringen flytende (best å ha dem ute da, ja!). Når hundene får i meste laget med bein, blir avføringen som "grus". Hvis bikkja ikke får normal avføring etter noen dager på "normal" mat (og da må "godte-foring", og mulighet til å stjele godbiter, være eliminert), er veterinæren neste stopp.

Oppdatering på saken om bevilgninger til DFS i Nationen i dag. "DFS må kutte i dyr drift av skytebaner, og heller satse på aktivitet", sier statssekretæren. Jeg lurer på hvilken "aktivitet" skytterlagene skal drive med, hvis de ikke skal ha skytebaner?

I forbindelse med ei høring om forskrifter til våpenloven på slutten av 1990-tallet, der det bl.a. var forslag om at vi som hadde mer enn 4 våpen, måtte ha våpenskap, skrev jeg noe slikt: "Våpenskap er ingen garanti for at våpen ikke blir stjålet. Kriminelle kan bryte seg inn i huset med ei anleggsmaskin, ta med seg våpenskapet, og åpne det, i fred og ro, med en skjærebrenner eller en vinkelsliper". Dette hørtes kanskje vel drøyt ut, men det er noe som heter "at det går troll i ord": Noen uker etterpå var noen, sannsynligvis yrkeskriminelle, innom Krokom i Sverige. Der stjal de et assortert utvalg kjøretøy, verktøy og redskaper hos et lokalt entreprenørfirma. Ved hjelp av ei stor gravemaskin knuste de fullstendig politistasjonen, tok med seg to våpenskap i en hjullaster, og kjørte ei god mil unna Krokom, der de åpnet skapa, ved hjelp av medbragt vinkelsliper/skjærebrenner. I det ene skapet var en del beslaglagte/inndradde våpen (mest jaktvåpen), i det andre skapet var politiets pistoler, og evt MP/rifler, alt sammen kom ut på det kriminelle gråmarkedet.

Jeg har, i et tidligere innlegg, vist til reportasjen i "NA" fra Mæle-eiendommene, der det visstnok ikke hadde vært ungdyr. Sannheten er nok at de "betalingsdyktige" elgjegerne som leier, til høy pris, hos de nyrike milliardærene, ikke gidder å jakte etter ungdyr og kalver. Elgjakt i bratt og uveisomt terreng er utfordrende nok for de av oss som er lommekjente i området. For folk som kommer langveis fra, og ikke er kjent, vil den første uka gå med til å bli kjent i terrenget, såpass at de kommer seg noenlunde sikkert fra pkt. A til B. Erfaringene fra Flatanger er, stort sett, at det holder med et år (ofte bare noen dager) i denslags terreng for "utabygds" folk. Interessen for å jakte "skrapdyr" avtar nok da ganske fort! Særlig for de som bare har sin "jakterfaring" fra noen jaktfilmer fra skoger på Østlandet, der folk blir kjørt ut langs en skogsvei, satt ned på en post, og så får elgene servert av en driver med hund.

Vel vitende om hvor stor forskjell det er på 270 og 325m, skudd på 300m ut ifra avstandsbedømmelse... Jeg tipper jeg selv vil ha høyere treffprosent på 1000m, iallefall på 7-800m lasermålt, enn om jeg må bedømme avstanden til en elg 300m borte, i skogen.... K Hvis du leser litt grundigere, ser du at denne tildragelsen skjedde i slutten av september 1987 - og da hadde hvertfall ikke jeg lasermåler (men på den tida var jeg faktisk, uten skryt, ganske god i DFS-feltskyting!). Jeg hadde, derimot, "prøvebedømt", dvs. målt med linjal, avstanden fra alle mulige skuddplasser på vallet, på "øko-kartet" i 1 : 5000, så jeg var ganske godt kjent med avstandene i terrenget.

Det skulle vel gå temmlig klart fram av det jeg har skrevet, både i denne tråden, og i andre tråder. Men jeg gjengir altså rettstilstanden, særlig slik den er blitt, etter "4 hjort på 19 sekunder"-saken. Der den meget gode skytteren altså ble dømt, pga. en helt "på jordet" tolkning av "ta opp ny jakt"-begrepet. Derfor bruker jeg "Langbeins argument", eller "Hanlon's Razor" om politiet og domstolene i slike saker. Brudd på Viltloven, også § 19, er, i følge samme lovs § 56, en forseelse, og har derfor maksimalt 10 års foreldelsestid. Derfor kan jeg fortelle historier som hendte før 2002. En del av disse historiene fortalte jeg på gamle "Sluttstykket", og noen har vært gjengitt i "Våpenjournalen" og "Jakt". Litt uvanlige jakthistorier, kanskje, men ikke på noen måte uforsvarlig jaktutøvelse. Dette hendte under elgjakta i 1987. Vi som skulle postere, var på vei, for å sette ut poster rundt "Smørdalen". (Navnet var nok opprinnelig "Førdalen", brei-dalen, men da det lå to fattigslige husmannsplasser der, begynte nok noen gapatraster å kalle den for "Smør-dalen"). Mens vi går opp ryggen på eine sida av dalen, får vi se en nesten hvit elg, som går over myra i bunnen av dalen, og mot lia i motsatt side. Vi to sprekeste legger i vei, det beste vi kan, Gunnar mot posten ved Erlandstjønna, og jeg mot en post vi av og til har, på en bergrygg som går midt i dalen. Da jeg, etter ca 5-600 meter terreng, med 100 meter stigning, kommer fram, får jeg se elgen, den står på ei glenne på vestsida av dalen. Det er en liten okse, den står helt stille, og ser sørover, snur bare av og til på hodet, og ser nordover. Jeg regner med at det var flere dyr i følget, og at vi bare så denne, fordi den var så lys. Elgen prøver antakelig å høre hvor de andre dyra er. Det er helt vindstille, og jeg prøver også å lytte, så godt jeg kan - men elgen har nok mye bedre (hvertfall enda større!) ører enn jeg har, så jeg hører ingenting. Jeg bedømmer avstanden over til elgen til å være ca. 300 meter (senere laser-måling viste 294 meter). Jeg tok ut de vanlige jaktpatronene, ladet med 56 grs. NC-96 bak ei 165 grs Hornody-kule, og la inn patronene med rød og svart merking, ladet med 62 grs. bak samme kula. Pga. endringen i pipesvingningene ved kraftigere ladning, går disse skudda "midt i" på 300 meter. Jeg hadde lagt sekken ned på berget, og la våpnet på sekken, og la meg sjøl ned bak, og ventet til dyret igjen snudde hodet mot sør. Siktekorset lå lavt framme i bogen, og etter å ha konstatert at det fortsatt ikke var et vindpust i dalen, presset jeg kontrollert på avtrekkeren. Reaksjonen var typisk for hjerteskudd - dyret løp i panikk nordover ca. 50 meter, så skrådde det mer nedover, begynte å vakle, og falt utafor en skrent, og ble liggende nede på ei lita myr. Skinnet av denne elgen har jeg fortsatt i peisestua.

Det er ikke noe forbud mot å skyte vilt på 300 meter, eller, for den sakens skyld, på 3000 meter! Klem i vei! Regelen finner du i Viltloven § 19 - at jakta skal drives humant, og uten å utsette dyret for "unødvendig lidelse". Det er politijuristenes/domstolenes TOLKNING av denne paragrafen som er problemet. Det burde vel ikke medføre noe mer "unødvendig" lidelse for et dyr å bli skutt gjennom brystet, og dø innen 30 sekunder, uansett hvor mange meter kula har gått gjennom lufta? Det skulle man kanskje tro - men i tolkningen av Vl § 19, har politijurister/domstoler heftet seg opp i at det står, i diverse jegerprøvelitteratur, at man ikke bør skyte storvilt på over 100 meters avstand (dvs., det er de ny-uteksaminerte jegerprøvekandidatene, som kanskje aldri har sett vilt i terrenget, eller skutt med rifle¨før de kom på jegerprøvekurset, som, i følge litteraturen, bør begrense skuddavstanden til 100 meter). Andre faktorer, som din erfaring på jakt, dine skyteferdigheter, ditt våpen, dine siktemidler, ammunisjon, skytestilling, hvor lenge du har observert dyret - alt dette er likegyldig, så lenge du (etter 29 forsøk) har avlagt skyteprøve og betalt jegeravgift. Skyter du på et dyr i gallopp, stående på en fot, med et våpen der alt skramler, i liten storm, går du antakelig fri, sjøl om det ble stygg skadeskyting, hvis avstanden bare var 99 meter. Skyter du derimot på et stillestående dyr, fra liggende stilling med støtte foran og bak på våpenet, som er et "blodtrimmet" langholdsvåpen med topp optikk, det er vindstille og god sikt, og du feller dyret med et perfekt hjerteskudd - så kan du belage deg på å være uten våpen og tillatelse til å gå på jakt, og kanske få noen uker på dertil egnet pallespikringsinstitusjon, hvis skuddavstanden skulle slumpe til å være 101 meter. Dette er rettstilstanden i kongleriket Gnore - enhver får tenke hva han vil om det.

Kortversjonen (nåja, ikke så kort, men, men): For den som har grunnleggende skyteferdigheter, våpen i god stand, er innskutt på fornuftig avstand (dvs. ca. 200 m for jakt på elg, rein og hjort), har avstandsmåler og ballistisk tabell, har trent regelmessig på alle avstander fra børsepipa og ut til 400 meter, med akseptabel samling der man mente å treffe, og som skyter i stødig liggendestilling, med reimstøtte eller tofot/underlag av noe slag - bør det ikke by på særlige problemer å skyte stillestående elg eller voksen hjort - rein, i vindstille, sjøl om skyteavstanden er 300 meter. Meeen - så kommer den andre siden av saken: HVIS det ikke skulle gå helt bra, at man f.eks. trengte å tilkalle ettersøksekvipasjen, eller dyret gikk inn på nabovallet før det døde, eller, eller, - så kan man sitte i saksa. Det kan man også, hvis alt går helt OK, dyret legger seg pent ned på stedet, og er stein dødt, blir slaktet, partert og ender opp som gourmetmiddag, absolutt ikke noe galt har skjedd - inntil, en eller annen gang, "ølet går inn, og vettet ut", og du sier noe om at du har skutt en elg på 300 meter, eller at noen andre sier noe om det, og ryktet kommer fram til en eller annen som mener man "har noe med det" - og så sitter du i avhør på det lokale lensmannskontoret, saken går til en eller annen uvitende politijuristinne, som utferdiger forelegg, inndraging av vilt og våpen, og fradømming av retten til å jakte i 5 år. I klartekst: Skyting av vilt på slike avstander er forbeholdt de av oss som jakter alene, og langt fra veier, bebyggelse og beferdet område, har egen ettersøkshund, og er avholdsfolk!

Enig. Jeg har jo dessuten praktisk talt samme kniv fra før - "Puma 4-star Nicker".

Jeg synes man bør ha med "Norwegian" i navnet. Og også forkortelsen for "behovet" for at patronen oppsto - "Tung MG". Mitt førstevalg er "7,92x61 Norwegian TMG", eventuelt forkortet til "7,92 Norwegian TMG", kanskje også "8x61 Norwegian TMG", "8 mm Norwegian", "7,92x61 NTMG", "8 mm NTMG", "8x61 NTMG". En eventuell ledig plass på "garderoben" kan så absolutt fylles av en Lakelander med "muffe", da kan både denne, 9,3x62, 6,5x55 og 22-250 gå på samme våpennummer.

Vi har akkurat nå denne tråden om kalibergrenser i det sørlige Afrika. Det skal vel være mulig å få denne opp i E0 på 4300 J, og dermed lovlig til alt unntatt de aller største i Namibia og Zimbabwe. I S-A har de innført krav til kulevekt (bare det!), der vil den komme med i gruppa på minimum 11 g, med Woodleigh-kulene på 250 grs - 16,2 gram vil den komme i neste kategori, og da er det bare det aller største som ikke kan jaktes der heller (finnes vel ikke kuler i 250 grs i kal. .30, så sjøl 30-378 må pent stille seg bak!) Hvordan reglene er i Alaska, Canada og evt. deler av Russland, vet jeg ikke, men man kan sikkert jakte med den på alt vilt som kan jaktes med 30.06.

Han skjøt vel de fleste elefantene med 7x57, ikke særlig mye grovere den heller! Proffene på den tida brukte heller de nye "finkalibrene", enn de gamle, britiske svartkrutt-patronene, eller rundkuler i torturinstrumenter som "the big 4-bore". Bare vær klar over en ting, før dere ukritisk anbefaler små, finkalibrede patroner til stort vilt: Når disse gutta ville ha noe godt til kvelds, tok de med seg RIFLA, og fluktskjøt en fugl med den!

Nå skal jeg i dusjen, etter dagens trening med hundene - men, uten å slå opp - 9,3x64 har vel omtrent samme mål?

Å være "alene" med så pene patroner, er en absolutt fordel! Med standard kammer er disse to patronene like i ytelse. Man kan få mer fart med Winmag og 220 g kuler, men da må man brotsje opp kuleskråningen, så de lange kulene kan settes lengre ut. Og i samme slengen må man, som oftest, også modifisere magasinet, for å kunne bruke disse lange patronene. Med 165 - 180 - 200 grs projektiler, gir NM'en gir omtrent samme hastighet som WinMag, med 3 - 5 grs mindre kruttladning. Etter som mye saktebrennende krutt er bankers-oppskrift på løpsslitasje, kan man kanskje få pipa til å vare noen hundre skudd lenger med NM'en enn med WinMag'en. Min 308 NM er en Brno-mauser 1908/34, med 63 cm jaktpipe. Jeg har ikke skutt med annet enn jaktkuler, og bare opp til 300 m. Edit.: Jeg har enda ikke skaffet meg ladeutstyr for 308 NM. Jeg halskalibrerer Norma-hylsene med kalibreringsdien til 300 WM, (så ser en lett forskjellen i lengde til halsen!), og setter kulene med kuleisetteren til samme kaliber.

Ja, grunnideen er den samme, men den norske er litt lenger. Kroppen er en halvmillimeter videre bak, og den er ca. 3 mm lenger til skuldra = anelsen større volum, som kan gjøre susen, når man skal lade tyngre kuler. Hvor mange må vi være, og hvor mange grunker må hver enkelt av oss legge på bordet, for å kunne bestille et parti hylser, med skikkelig, nasjonalt bunnstempel? For de av oss som har problemer med "garderoben" - denne kan jo kombineres med masse andre kalibre, vha. en "Heen-hylse" eller lignende.

Poengene for råbukk-gevir deles ut etter følgende kriterier: 1: Gjennomsnittlig lengde i cm x 0,5 2: Gevirvekt - vekt av korrekt kappet skalle i gram x 0,1 (alt.: hel skalle uten underkjeve - 90 gram) 3: Div. "skjønnhetskriterier", der et er objektivt - forhold mellom lengde og vidde mellom spissene, de øvrige (farge, perling, rosenkrans, takkespisser, tillegg for regelmessighet og skjønnhet, og fradrag for uregelmessigheter) er mer eller mindre subjektive på skala 0-4 poeng (skjønnhet etc +- 5 p). Dette geviret vil jeg TRO, ut fra et bilde, ikke er i nærheten av medalje. Stengene er vel ca. 20 cm lange, for tynne til at det blir særlig vekt, geviret ser ut til å være for smalt (topp poeng for vidde mellom 60 og 75 % av stanglengden), geviret er for lyst (vanlig langt ut på høsten), og for lite perlet. Bra pent og symmetrisk (edit.: Så takken på h side når jeg forstørret bildet). Få det korrekt kappet av noen som kan det, bleket (vi har tråd om det,) og montert, så har du et flott minne!