Uberegnlig dachs - skjønner ingen ting.

[uncas]

Har en, etter min mening, trivelig strihårsdachs. Kjæresten er ikke like enig. Hun kaller han i beste fall ustabil.

Hun har et meget godt håndlag med hunder. Har bla. lært opp dachsen til å bli reine sirkushunden med et uttall lure kunster. Bikkja logrer og er blid.

 

Men ved 3 tilfeller knurrer dachsen til henne. En gang har det også resultert i at den beit. Knurringa de 2 siste gangene er uten noe som helst årsak.

 

Tilfelle #1: Tok bikkja i full gang med å spise opp et speket rådyrlår. Han knurret og påpekte "eiendomsrett".

Jeg tok bikkja ganske kraftig å la han på rygg.

 

Tilfelle #2: Hun kom hjem til meg. Bikkja kom henne logrende i møte. Hun satte seg med hunden på gulvet, klappet ham, hvorpå etter litt tid begynnte å knurre. Hun sa 'nei' og dachsen bare fortsatte kraftigere og glefset til. Hun tok bikkja og holdt han fast. Hun forteller at han da framsto som et alldeles "villdyr". Han bykset på og beit.

 

Tilfelle #3: Hunden er sammen med meg hjemme hos kjøresten. Han sitter i buret sammen med Russelen hennes. da hun kommer inn, knurrer han. Han gjentar dette litt seinere da han ligger på fanget mitt. Jeg markerer min missnøye ved å legge bikkja på rygg å holde hardt under øret helt til den gir seg.

 

Det er et halvt år mellom hver hendelse. Kjæresten og dachsen har vært venner og "lekekammerater" i mellomtida.

Den har også knurret mot andre familiemedlemmer, og ved ett tilfelle også bitt, Det har gjerne vært i forbindelse med tida rett etter jakt da bikkja har vært sliten.

 

Hun sier hun aldri har vært borte i makan til "tvilsom" hund og begynner å bli småredd hele bikkjefanten.

 

Håper noen kan komme med gode råd. Valget står snart mellom ei kule, eller miste Kjæresten.....

[Fenrir]

Det er et halvt år mellom hver hendelse. Kjæresten og dachsen har vært venner og "lekekammerater" i mellomtida.

Den har også knurret mot andre familiemedlemmer, og ved ett tilfelle også bitt, Det har gjerne vært i forbindelse med tida rett etter jakt da bikkja har vært sliten.

 

Hun sier hun aldri har vært borte i makan til "tvilsom" hund og begynner å bli småredd hele bikkjefanten.

 

Håper noen kan komme med gode råd.

 

Ikkje noko ukjent problem dette når det gjeld "små hunderasar" ... problemet ligg sjeldan mellom øyro til hunden, men hjå eigaren og dei som omgår hunden. Slike "små hundar" er mentalt like store som andre større raser og dei er ikkje små søte skapningar. Det er lett å late seg sjarmere av triks og kunststykke hunden utfører, men innøving av slikt fører ikkje nødvendigvis til klargjering av rang i flokken. Rang handlar om å vise kven som bestemmer/er sjefen, ikkje berre kvar gong hunden utfordrar til duell om plassering (det gjer den fordi den ser ei mogelegheit til å klatre i hierarkiet ... oppfattar nokon svakare enn seg sjølv.), men heile tida. Døme; hunden får mat etter at de har spist, "tigging" vert IKKJE akseptert i nokon samanheng, aldri gje kommando som du tillet at hunden overser, som til dømes at den skal gå på "plassen sin", tillate at den snaldrar når det ringer på døra etc. etc.. "It takes one to know one" - så vakt dine eigne steg og lær av det, framfor å halde fokus på uønska åtferd hjå hunden. Tenk heller etter kva de gjer, som får hunden til å ”tru” at her er ledige domene.

 

Vonar du får behalde både kjærasten og hunden utan bruk av kuler

[uncas]

Takk for svar Fenrir. Tror du har mye rett i det du sier. Jeg tror heller ikke det er noe feil hos hunden.

Mulig at problemet med uklart hiraisk system ligger i at bikkja holder til hos foreldrene mine til hverdags. Tør ikke tenke på hvem som er sjefen der

 

Det som overasker meg er at den markerer seg mot kjæresten som er hundevant og som håndterer han konskvent og med helt klare føringer om plassering på rangstigen.

[2rbjørn]

kansje kjæresten skal legge hunden i bakken neste gang og holde den der til den forstår hvem som virkelig er sjef? det har fungert på større hunder som har herset med eiere

d.v.s eier beit hunden mens de lå der og etter på var hunden nederst på stigen.

 

kansje et drastiskt tiltak men .......

[Stec]

Hjemme hos oss har vi alltid hatt hund, være seg ulike raser. Disse hundene, 5-6 stk, har aldri vært utsatt for kadaverdressur. Noen vil kanskje sågar si at de var/er for lite dressert mtp. tigging etc. For meg har det f.eks aldri vært et poeng at bikkja mi skal "bli", og jeg har dermed brukt lite eller ingen tid på å trene inn dette. Heller ikke at hunden skal gå på min venstre eller høyre side i bånd. Av og til får jeg inntrykk av at folk har et "herskebehov som de tar ut på hunden sin, hvilket jeg syns er meningsløst. De fleste jeg kjenner får til hundene sine uten og bruke et stort kropsspråk og en H.'s dritkjeft. Unntakene er der selvfølgelig og inntrykket mitt er at disse hundene nærmest kryper for eieren.

 

Jeg kan aldri huske at noen av hundene våre har knurret eller bitt noen som helst. Har vi vært heldige med individene?

For hundene våre skulle vel per def. vært uhåndterlige?

 

Min nåværende hund er tjt. på snart tre år.

[Ranger]

Kanskje kjæresten din skal overse hunden din en periode? Innta en overlegen holdning og ikke verdige bikkja oppmerksomhet eller et blikk. Snu ryggen til og lat som bikkja ikke eksisterer. Kan hende grinebiteren får fart i spekulatoren og vil finne ut hvordan dette henger sammen. Da vil han kanskje komme til henne med en ny holdning, og ny tillit kan vinnes. Men la han være luft en periode først.

 

Mange veier til Rom, men verdt å prøve.

[V111]

La kjæresten markere makt. Hund skal aldri først gjennom dør, vente med å spise til den får beskjed osv

 

Sikkert delte meninger om hvorvidt hunden skal tas eller ikke, men kjenner en dyktig kar som klyper til den SLUTTER å pipe... MEN, skal du først gripe inn så må du gripe inn øyeblikkelig, 2 s for sein, og du gjør vondt verre...

[uncas]

Kanskje kjæresten din skal overse hunden din en periode? Innta en overlegen holdning og ikke verdige bikkja oppmerksomhet eller et blikk. Snu ryggen til og lat som bikkja ikke eksisterer. Kan hende grinebiteren får fart i spekulatoren og vil finne ut hvordan dette henger sammen. Da vil han kanskje komme til henne med en ny holdning, og ny tillit kan vinnes. Men la han være luft en periode først.

 

Mange veier til Rom, men verdt å prøve.

 

Dette blei gjort etter hver enkelt ugreie hendelse.

Hun overså han totalt helt til han kom å ba om godt vær. Tok riktignok ganske lang tid. Stri liten j....

Så er alt bra en god stund før det inntreffer på nytt.

[Gullvingen]

Det er som med bikkjer som med folk.

Enkelte trenger en trøkk i trynet før det blir rolig....

Min kjennskap til hunder begrenser seg til tre schæfere og to rottiser, to av dem styggville i starten.

[Melvin]

For 5 år siden hadde jeg en dachs som lignet litt på din. 5-6 mnd gammel prøvde den og ri på meg for å stige i rangstigen, når den var 1.5 år begynte den og knurre første gang helt umotivert. Bikkja fikk tydelig beskjed og behandling så den skulle forstå at dette ikke var akseptert adferd. Så gikk det ca 6 mnd før det skjedde igjen og samme prosedyre fra meg. Etter det kom knurringen hyppiger og hyppiger. Bikkja var fantastisk og se på, jaget som en maskin. Så jeg ville gjerne beholde bikkja. Tok han med til div hundefolk for og få hjelp. Til og med til en svensk hundevisker som blideforbundet bruker. Det eneste jeg fant ut var at bikkja var dominant, pluss at den viste aggressiv adferd ved redsel eller usikkerhet. Etter hvert begynte den og knurre på fatters også. Siden han var hos de litt mens vi var på ferier. Jeg kom til en punkt hvor jeg håpet på at knurringen ville gi seg når bikkja var ferdig med kjønnsmodningen, og tillot knurringen til en hvis grad så lenge den bare knurret på meg og fatters. Og ikke beit. Når bikkja var rundt 3 år. Begynte den og knurre så fort jeg viste tegn til og bøye meg ned for å klappe den eller hekte på halsbåndet. Første gang den beit, var i det jeg skulle klippe klørne. Da satte jeg den ettertrykkelig på plass så bikkja virkelig skulle skjønne at det i vertfall i var akseptabel adferd. Etter det begynte den og i visse situasjoner å flekke tenner i tillegg til knurringen. Men fortsatt kun til meg og fatters. Enden på visa var at den plutselig en dag satt i hånda på meg da jeg skulle legge den inn i bilen. Det var det siste den bikkja gjorde. Da turte jeg ikke mer.

Nå er det en del som tenker at en slik adferd er delvis et resultat av uklart lederskap. Men er det en ting den bikkja viste, var det at det var jeg som bestemte. Fikk aldri gå inn dører før meg, fikk alltid mat etter alle andre, fikk aldri være den først som hilste på folk og hunder også videre.

 

Jeg kjenner med litt igjen i de situasjoner du forteller uncas. Er det noe jeg i etterpå klokskapens lys ville gjort annerledes med dachsen min. Er det at jeg heller ville brukt avledning i stede for disiplinær straff i de tilfellene de oppsto knurring. Og heller gjøre positive øvelser for og understreke familiens rangordning i forhold til bikkja. I noen tilfeller vil en "fysisk" avstraffelse bli så hard for å få bikkja til å underkaste seg at det vil gå utover ditt forhold til bikkja. Hvis dette gjentar seg ville jeg helt klart tatt kontakt med en skikkelig dyktig hundeinnstruktør for å få tips og vink.

 

Lykke til

[eies]

Melvin: Trur nok du er inne på noko viktig her. Du skriv at hunden "viste aggressiv adferd ved redsel eller usikkerhet". Truleg er det nok her "hunden låg begraven".

 

"Avledning" er nok det aller beste, kombinert med masse positiv dressur. "Fysisk avstraffelse" kan forsterka angst og usikkerheit. Men no provoserer eg nok på meg hundefolket.....

[Taiko]

Du provoserer ikke meg. Min erfaring med hund sier at man kommer langt med klar men snill lederstil,

Bruk positive hjelpemidler og du får glade hunder med egen identitet, ikke en maskin.

mvh Taiko

[krone]

En hund som viser agresiv adferd p.g.a. redsel eller usikkerhet må håndteres på annen måte enn en som er agresiv p.g.a. "tøffhet".

 

Ved å benytte fysisk avstraffelse på den første kategorien tror jeg du gjør vondt værre. Hvis hunden er redd og knurrer/angriper p.g.a. det og i tillegg får "juling" blir alt bare værre! Hunden blir ennå mer usikker og redd og du har vært med på å forsterke adferden.

 

Er det derimot en "tøff" hund som er agressiv for å stige på rangstigen tror jeg at man må bruke "fysisk" avstraffelse.

 

Så løsningen er vel ikke enten eller men både og!

[Melvin]

Er det derimot en "tøff" hund som er agressiv for å stige på rangstigen tror jeg at man må bruke "fysisk" avstraffelse.

 

Det er jeg ikke helt enig med deg i. Man skal ikke være redd for og bruke fysisk avstraffelse mot bikkja. Men jeg tror man også kommer langt med avledning også. Selv på den type hunder, første gangen skal man ta bikkja, men hvis det oppstår flere ganger har jeg tro på at avledning kan være et bra middel for å bli kvitt uønsket adferd.

 

Etter en del år med hunder har jeg inntrykk av at veldig mange situasjoner hvor bikkjene viser aggresjon er et produkt av redsel eller usikkerhet i en eller annen form.

[flyfisher]

Glem ikke hva slags hund du har ! Det er tross alt en dachs og rasetypisk for dem er at de kan være litt skarpe, samt at de "prøver" seg fra tid til annen.

 

Min trofaste gamle hannhund har jeg ingen problemer med å provosere frem litt knurring og glefsing hvis jeg vil, nå har jeg hatt han i 10 år og kjenner han ut og inn. Jeg vet hvor grensen går og det gjør han også.

 

Min forrige strihårsdachs var nok adskilligere skarpere, og en titt bakover i hans stamtavlen avslørte anseelige mengder med hi-blod, han var snill som dagen var lang, men hadde sine grenser og han tok ikke fem øre for å bite hverken meg eller andre til blods hvis vi provoserte han. Jeg husker en idiot som stakk hue inn i bilen min og blåste alt han orket rett i ansiktet på Snobben, som på sin side vrengte leppene opp og markerte at "du passerer tålegrensen min snart" ....jeg sa til vedkommende at det ikke var smart å gjøre slikt med han. høhøhøhø!... han hadde hatt dachs før, så han var ikke redd.....PANG !!!!!så satt bikkjekjeften i kjakan på idioten og det var det siste jeg så til han...

 

Jeg har også hatt andre dachser som ikke har hatt samme temperament, de har vært så snille at de kunne brukes som gulvfille uten protest, felles for disse er at det jaktlig ikke har vært på høyde som de som har vist litt "fyr&flamme".

 

Jeg ville som nevnt i tråden her sett litt over tid og samtidig sett litt på forholdet med at dinne foreldre passer hunden for det meste, her kan det være ting som forstyrrer litt. Min strihårs hannhund kan ikke være hos mine foreldre fordi han tar helt styringa og sist vi prøvde fikk han kallenavnet "Hælveten" av min far.. han hadde forsøkt å nærme seg vedboden hvor det hang et rådyr....

[Stec]

Hva definerer folket som fysisk avstraffelse, da? Skal det gjøre vondt for hunden, eller er det nok at det er "ubehagelig"?

er det folk som "svolker" bikkja si med belte?

[krone]

"Fysisk" avstraffelse er å være "fysisk" og da mener jeg ikke at man skal bruke vold! Legg hunden i bakken og bruk bare de krefter som er nødvendig! Bikkja skal ikke få juling!

[AndersG]

Det å tvinge en hund over på ryggen for å markere hvem som er sjef er ikke nødvendigvis så smart.

 

Når to bikkjer sloss og den ender ender opp på rygg er det ikke fordi den sterkeste har klart å snu den på rygg, men fordi den selv legger seg på rygg for å signalisere at den har forstått hvem som er sjefen og underkaster seg.

 

Eksempel: Om jeg holder i handa di og tvinger deg til å skrive under på at du er en dust så føler du deg kansje som en dust der og da, men innerst inne så vet du at det ikke er sånn det er - og etterhvert så føler du deg ikke like dust lengre..

 

 

Folk som bruker påført smerte som verktøy i hundedressur burde slippe å ha hund, da de faktisk ER duster. "svolke" med belte?? Jeg håper inderlig at jeg aldri får oppleve noen som utøver denslags mot et dyr...

[krone]

Det å tvinge en hund over på ryggen for å markere hvem som er sjef er ikke nødvendigvis så smart.

 

Når to bikkjer sloss og den ender ender opp på rygg er det ikke fordi den sterkeste har klart å snu den på rygg, men fordi den selv legger seg på rygg for å signalisere at den har forstått hvem som er sjefen og underkaster seg.

 

Tenke Tenke! Ser den

Det er jo også et spørsmål om hvor langt de er villige til å la slosskampen gå? Er det til "the bitter end" eller til de finner ut hvem som er sterkest?

 

Synes vel kanskje det er flere spørsmål enn fasitsvar når det gjelder hundeoppdragelse!

[CatLikeFox]

Kjenner godt til en strihåret dachs som oppfører seg akkurat som uncas og melvin beskriver (bare enda værre). Helt håpløst tilfelle. Har vært borti mange hunderaser i mitt liv, men noen dachs kommer aldri inn i mitt hus....!

 

Tråkker sikkert på noen tær her, men jeg mener det er rasen det er noe feil med

[Gullvingen]

Mon tro om ikke enkelte raser har blitt avlet i stykker, på både godt og vondt.

Slik de var i starten er de antagelig ikke lenger.

[Stec]

Hvis dere leser gammel jakt-lektyre, så ser dere at det var helt vanlig å jule opp bikkja. Det var antageligvis ansett som nødvendig eller til og med viktig, for å få ei brukbar bikkje.

 

Jeg personlig tar avstand fra det, men prøver å sette hundedressur i (tids)perspektiv.

[uncas]

Takk for mange gode svar.

Tar til meg mye av det som blir nevnt.

Mye av min urolighet rundt problematikken er, som tråden også illustrerer, at det er et utall av tilnærmingsmåter sjøl blant erfarende hundefolk. Altså; kanskje ingen klar fasit.

 

Bør kanskje også nevne at dachsbikkja mi, ut over bare det å være en dachs, også var den klart mest dominante i kullet. Han er meget selvstendig, trygg, og er ei bikkje med stor jaktlyst og tæl. En trivelig og god jaktkamerat.

 

I de omtalte situasjonene, er det ingen ting som skulle tilsi at han var presset, eller redd.

Alt tyder på markering av plass på rangstigen.

 

Prøver videre og håper ting ordner seg med hund, og så vel med kjærligheten

[AndersG]

Håper det ordner seg..

 

En ting du kan gjøre først av alt om det ikke er gjort. Ta med hunden til veterinær og få den grundig sjekket for plager som kansje ikke er så godt synlige utenpå, kuler, gamle beinbrudd (kan stamme fra lek allerede når hunden var hvalp, og du trenger ikke å ha merket noe som helst til dem) etc. Hunder som har smerter de sliter med har jo ikke så lett for å si fra om dette, og det resulterer av og til i litt uberegnelig adferd.

[Hoffvoff]

Ta med hunden til veterinær og få den grundig sjekket for plager som kansje ikke er så godt synlige utenpå, kuler, gamle beinbrudd

 

Med det samme kan det være lurt å sjekke ørene grundig. Jeg har f.eks. hørt om en hund som fikk aggressive tendenser, og helt endret personlighet, pga et stivt hår som lå helt inne på trommehinna. Eierne var klar for avlivning, men ville ta en ekstra sjekk først. Etter at håret var fjernet ble hunden den samme gamle igjen.

[Jamt]

Kom kjæresten inn i bildet før eller etter hunden?

 

 

Har også en Dachs på snart 9. Snill som dagen er lang, men så fort det har noe med mat og byttedyr å gjøre. Så er det en helt annen hund . Det er som å vri på en bryter. Han knurrer og glefser etter alle meg inklusiv, selv om han vet hva som skjer hvis han gjør det. Men det er glemt for hver gang. Så dette med mat har vi nå gitt opp. Så alle her hjemme samt besøkende får besked om at det ikke skal gåes bort til han i de tilfellene.

 

Så noen "skavanker" har disse små "jæklene" som en nesten må leve med eller dvs ta noen valg i forhold til.

 

Men å knurre uoppfordret på noen uten evt konfrontasjoner bør ikke forekomme, så dere har nok en rangstige utfordring i hjemmet.

 

Min er også hos svigers når vi er på ferie. Og da er han sjef, dilter etter svigermor overalt og spiser og koser seg. Og vil helst ikke ut, så han må bokstavligtalt draes ut. Så når vi kommer hjem igjen, så kommer han løpende, men vi har lit innkjørings problemer ett par dager etterpå.

[uncas]

@Jamt

Bikkja før kjæresten.

Edited February 9, 2010 by Guest

[uncas]

.......uten at jeg av den grunn godtar annsienitetskrav fra Langemann.

[Gullvingen]

Mitt inntrykk er at jo mindre de er, jo mer ustabile kan de bli.

Generellt agressiv adferd er etter hva jeg har sett mer utbredt hos mindre hunder.

[Sigurd2verud]

Ene bikkja vår, en ES på 5 år, har blitt oppdratt slik jeg mener en hund skal oppdras. Masse positivt og trygt med familien, og et krystallklart lederskap fra èn enkelt person.

Et utrolig effektivt virkemiddel for å utrykke rang, kan vær feks å bite bikkja forsiktig i leppa, og som nevnt tidligere her, til og med få den til å slutte å pipe mens man gjør det. Det er ikke alle bikkjer dette funker med, og om det er riktig metode for denne dachsen er jeg ikke sikker på, men en mer hengiven og behagelig bikkje som denne ES har jeg ALDRI vært borti. Den liker faktisk å bli bitt i leppa og bli minnet på hvem som bestemmer.

 

Hvis bikkja kan finne på å bite, skal man selvfølgelig være ekstremt forsiktig og heller gjøre mer basic ting før man begynner å bite i leppa ol..

Uansett, lykke til med hunden, håper at du får ting til å fungere. Ellers kan du jo titte litt på han meksikaneren på TV norge, han har stålkontroll på de fleste bikkjer, og det er ikke så rent lite jeg har lært av å se på faktisk!

[flyfisher]

Det beste er å ha et psykisk overtak på en dachs, i mange tilfeller er fysisk avstaffelse nærmest motsatsen av det du vil oppnå, nemlig at hunden respekterer deg og dine besluttninger.

 

Et fysisk oppgjør med en dachs av nogenlunde kaliber vil antagelig vis ende opp i slagsmål mellom deg og hunden og den forstår ikke at du skal irettesette.

 

Min erfaring med en obsternasig dachs er rett og slett holde et nakkeskinngrep inntil han innstiller stridighetene med å bli merkbar slapp i kroppen, da løsner også jeg på grepet og da er det viktig at du ikke fortsetter avstraffelsen som hevn, for da vil du få en motsats dvs han vil fortsette å slåss.

 

En dachs har ingen forståelse av en fysisk avstraffelse fordi du har vondt i hånden etter et bitt, løsningen ligger i forkant dvs du tillater ikke adferd som resulterer i biting. Feks byttebevissthet; de fleste dachser har et sterkt eierskap til et felt rådyr eller elg og tillater ikke hvem-som-helst å komme inn på fallet, her er det viktig å lese hunden korrekt og forstå hvofor han forsvarer byttet sitt.

En avstraffelse i en slik situasjon vil forverre situasjonen neste gang.

 

Min strihårs hannhund var og er meget skarp ved fall, hvis du ikke leser språket han utstråler -for meg er det ikke et problem, men for en som ikke er kjent med han så kan han få en overrskelse.

 

i denne hundens tilfelle valgte jeg å la hunden få herje litt med dyret de første gangene før jeg tok han bort fra fallet, han hugg og freste selvfølgelig, men han oppdaget ganske snart at det lønnte seg å oppføre seg for jeg ga ham godbiter av dyret underveis i utvomming og lot han delta på denne måten.

Hunder lærer av erfaring og rutiner som dette er de meget oppmerksomme på og du må som eier prøve å "belønne" bort aggresivitet med ønsket adferd.

 

I vår kompliserte verden er alt mye mer innviklet, vi har et språk som vi kommuniserer med og kan gi uttrykk for hva vi mener og hva vi føler, hunder er mer enkle -de har en kommunikasjon som går på visuelt språk og lukt, svært skjelden verbalt og utfordringen ligger i å finne former som hunden kan forstå hva vi ønsker og hva vi vil.

 

Jeg er helt sikker på at den uttrykksformen ikke befinner seg i utøvelse av vold.

 

Avsluttningsvis vil jeg også poengtere at det det finnes individer hos hunder som er spik spenna gærne, akkurat som hos oss mennesker...

[tunderbrd]

Må bare få komme med en litt trist "vinkling" på hva som kan skje...

 

Kjenner meg meget godt igjen i oppførselen du beskriver.

Trodde at det var slikt vår kjære Dachs, Spike, også drev på med.

Litt testing av grenser, litt beskyttende over sine ting, litt skarp og sær av og til.

Det begynte med matskål, go'biter og sånne vanlige ting.

 

Men det ble bare verre og verre. Han forsøkte ved et par anledninger å angripe både meg og fruen.

Til slutt satt han i buret sin en morgen og var spinnvill!

Kjeftet og flekket tenner som en virkelig rabiat villhund! Vi snakker a la cujo på film, altså!

Bare vi beveget oss oppe i huset ble der rabalder i kjelleren.

Angrep alle hender som nærmet seg buret, og beit i sprinklene så det smalt.

 

Lang historie-kort.

Det endte med at han ble avlivet gjennom sprinklene i buret sitt av veterinæren.

Kunne ikke ta ham ut en gang for å avslutte livet med verdighet.

Angrep sprøyta med beroligende gang på gang, til han til slutt var så neddopet at den siste sprøyta kunne settes...

Fikk konstatert borelliose og påfølgende hjerneskade.

Han klikket, kort og godt, og kom aldri til seg selv igjen.

Håper for Guds skyld det ikke er noe slikt som regjerer voffsen deres.

Men hold den under nøye oppsyn, og sjekk ham gjerne opp hos veterinær slik at ting evt kan leges før det er for seint.

[CatLikeFox]

Har selv en terrier hjemme, og har erfaring med mange av disse. At småhunder generelt er mer aggressive enn andre er jeg forsåvidt enig i. Men min opplevelse er at terrieren tåler normal dressur og irettesettelse. Den snakker også med et tydelig hundespråk.

 

Min opplevelse av dachs er at den ofte krever spesialbehandling. Sær og sta Som tidligere nevnt virker det for meg at du ikke kan irettesette en dachs som man kan med andre raser da dette gjør vondt verre (god hukommelse og langsint....) Den dachsen jeg har mest kjennskap til er flink til å virke underdanig overfor andre hunder helt til den uten forvarsel glefser til.

 

Tror på mye av det flyfisher sier, men i min hundeverden er en hund en hund. Har for min egten del ikke tid eller interesse for å være hundepsykolog på heltid (derfor har jeg andre raser )

 

Bare så synd dachsen er j***a bra jakthund!

[Shadob]

Hjemme hos meg - har alle mine hunder etter 1975 - vært i hundegård.

Dvs. at hundene har kun hatt kontakt med meg når de fikk mat/skulle gjøre et eller annet.

 

Hvorfor har jeg bare hatt de i hundegård?

Jo - fordi jeg har hatt fra 2-6 hunder hele tiden - og har ikke sett orket/hensikten med å ha alle disse hundene inne.

 

Når jeg nå skulle kjøpe min siste hund (antar at det er det) - ble valget en TJT.

 

Familien var klar på at den skulle bli en hushund - noe jeg ikke var interessert i.

Men demokratiet seiret igjen.

 

Vel - da var mine betingelser:

 

Hunden skal ligge i sin hundeseng (innkjøpt av yngste dyrekjære datter for kr 1200,-( ).

Ingen skal la seg kommandere av hvalpen/la den bite etc.

Den skal være sist - i alt den gjør.

 

Kjempe!

 

Alt var tilstede for å få en HUND.

 

Skjedde dette?

Nei!

 

Av og til fikk den komme i sofaen - mens andre ganger var det nei.

 

Den tok styringen med stort sett alt - for å gjøre dette kort.

 

Iløpet av 8 mdr.- hadde den funnet ut at jeg var nr. 1 (som ikke kunne rokkes på noe som helst) - og at den var nr. 2 i hierarkiet - og kunne detaljstyre resten av familien med å knurre/flekke tenner.

 

Dette var skyggeangrep som elefanter gjerne gjør - men familien ble skremt - og har latt seg underdanige av denne lille dingsen på 10 kg.

 

Når jeg er tilstede - og den prøver seg - er det nok med et lite kremt - og da er alt ok.

Når jeg ikke er tilstede - styrer denne lille idioten alt.

 

Men er det noe galt med hunden?

 

Overhodet ikke!

 

Heller tvert i mot!

 

Hodet er på rett plass - og den viker ikke for noe!

Med unntak av meg!

 

Iløpet av årene som familien har eksistert - har jeg overtatt store hunder som har vært oppgitt - og vært klar for avliving.

Og de har blitt både årets politihund - og andre titler.

 

Men: DE har vært i hundegård.

 

Ingen i familien har trengt å realisere sin posisjon.

 

Skulle jeg valgt en hund idag - sett bort ifra mine krav - ville det blitt en rase som har sosialisert seg mye mer underdanig.

 

Hvis noen i stratgropen leser dette - tror jeg ikke TJT er rasen for den som skal ha en familiehund.

 

Også vet jeg at mange vil si meg i mot.

 

Det er helt ok.

Men jeg anbefaler ikke en "ren" tysker som familiehund.

 

Utvannede gener i rasen - kan sikkert være ok - men ikke en "gammeldags" tysker som jeg tydeligvis (og kanskje heldigvis) har fått.

 

Stort sett er innleggene om sine hunder - bare positive.

Men jeg synes at man også kan være litt objektiv.

 

Jeg ser ikke bort ifra å ha et kull på denne - men da blir ikke hvalpekjøperne "førstegangsgreier".

 

Og de skal helt klart få info om mor!

[Hedmarkingen]

Jeg kan ikke så mye om hunder, men en jeg kjenner hadde en fuglehund med den oppførselen som den omtalte dachsen har.

Den ble plutselig uberegnelig og mannevond i mot enkelte personer, da helst folk som ikke drev med jakt eller skyting.

Den kunne uten forvarsel bli spinn hoppende gæær'n å gå til angrep eller å få sinneanfall.

Det viste seg å være svulst på hjernen.

Den ble avlivet.

Pussig i grunn, da alle andre hunder liker meg.. Men den der, ikke faen om jeg hadde gått ut av bilen vis den var løs.

[Jaktolainen]

Ene bikkja vår, en ES på 5 år, har blitt oppdratt slik jeg mener en hund skal oppdras. Masse positivt og trygt med familien, og et krystallklart lederskap fra èn enkelt person.

Et utrolig effektivt virkemiddel for å utrykke rang, kan vær feks å bite bikkja forsiktig i leppa, og som nevnt tidligere her, til og med få den til å slutte å pipe mens man gjør det. Det er ikke alle bikkjer dette funker med, og om det er riktig metode for denne dachsen er jeg ikke sikker på, men en mer hengiven og behagelig bikkje som denne ES har jeg ALDRI vært borti. Den liker faktisk å bli bitt i leppa og bli minnet på hvem som bestemmer.

 

Hvis bikkja kan finne på å bite, skal man selvfølgelig være ekstremt forsiktig og heller gjøre mer basic ting før man begynner å bite i leppa ol..

Uansett, lykke til med hunden, håper at du får ting til å fungere. Ellers kan du jo titte litt på han meksikaneren på TV norge, han har stålkontroll på de fleste bikkjer, og det er ikke så rent lite jeg har lært av å se på faktisk!

 

Biting i leppa til den slutter å pipe?.........

 

Ja, prøv dette på dachsen din, så tror jeg du er på god vei til å få et monster