Snapphane

Ta ut sluttstykket. Sru på lyddemperen. Ved å se inn i demperen forfra skal den tenkte sentelinjen i pipa befinne seg midt i utgangshullet på lyddemperen. Dette er naturligvis ikke 100% god måling, men ved å bevege øyet ut mot kantene av både kaliber og utgangshull fra flere sider så får en et svært godt inntrykk. Jeg har i hvert fall diagnostisert et par våpen med feil på den måten. Om feil skulle være, er ikke våpenet ødelagt, det er bare å korte inn ca 15 mm og utføre jobben på nytt.

Det er godt mulig du har erfaring med slikt, da får du tilgi meg at jeg kommer med noen råd. Det må selvfølgelig bores et hull på 17 mm først. Og tappen må løpe helt nøyaktig med lyddemperens senterlinje, noe som blir vanskelig uten at du har styring på både demper og tapp. Det betinger oppspenning uten kast i dreiebenk, og senterspiss som følger mating av tappen. Har du forresten hørt om produsenten har løs innmat som kan byttes ?

Jeg har fått inn to revolvere til plombering. Men jeg er ikke sikker på hvordan dette gjøres for å tilfredsstille de krav som myndighetene stiller. Må eksempelvis tønnen blokeres så den ikke kan vippes ut ? Det kan jo enkelt gjøres ved en plugg i løpet som går inn i et av kamrene. Viten mottas med takknemlighet. ( At dette er drittjobber som skjærer meg langt inn i hjertet er en annen sak ) Mvh - Snapphane

En god kamerat av meg sa noe jeg oppfatter som et visdomsord : "Det er en større jaktopplevelse å spore et rådyr i et par timer før en får listet seg inn på skuddhold, enn å henrette elg med praktgevir i Alaska, mens guiden puster deg i nakken og sier at nå kan du skyte ". Vel, fattigmanns trøst er å trøste seg sjøl, sies det. Og naturopplevelsen der borte, turen i seg selv er jo verdt mye, det kan ikke diskuteres.

Det er i denne tråden fristende å minne om min lille epistel "Keiserens nye kuler" som finnes på siden http://www.nisi.no/

Langt tilbake, da den første revisjon av den opprinnelige våpenlov ble fremmet, ble vi fortalt at alle registre skulle beskyttes, og bli utilgjengelige for uvedkommende. Dette med grunnlag i den bekymring som gode nordmenn den gang bar på, nemlig en fremtidig gjentagelse av 09.04.40. Da var det vel helst trusselen fra øst vi hadde i tankene. Implisitt i dette lå en forsikring om at alle registre skulle tilintetgjøres i hvis en farlig situasjon eller okkupasjon oppsto. I datalderens tid, med dyktige hackere og/eller mulig frynsete tjenestemenn i etatene er det selvfølgelig en smal sak for interesserte å skaffe seg full informasjon om hva som finnes av våpen på det private plan i Norge. Redaktørforeningens forslag endrer derfor ikke særlig mye når det gjelder en mulig "stay behind" holdning i Norge. Men som for kriminelle er forslaget utmerket.

Når en kroner munninger er det vanlig å slipe ned en aning ca 45 grader etter rett avdreiing. En pistolkule av kobber + smergel, eksepelvis en .45 ACP gjør susen, mens pipa roterer ganske fort i benken. Men det lønner seg å demontere patronen og gløde kula. Da blir den bløt, og tar bedre til seg smergelet. To sider av av samme sak for tvilere !

En lap-dor må/bør være bløtere enn den/de gjenstander som skal lappes/smergles. Til og med tre ble brukt av gamlekara når de ga tolker den endelige finish. ( Håndbok i maskinarbeide, Pedre Lobben, første bind, 1948 ) Glødet kobber eller messing er fint. Støpejern ble også brukt. Poenget er at smergelkornene biter seg fast i det bløte materialet og blir dratt rundt og får sin skjærende effekt. Bly er det beste, og det bruker vi når geværpiper smergles "kolbes". Men det er kanskje ikke så egnet for en lang dor til k.montasje-lining. Fest smergeldoren på en lengre stang, og bruk batteridrill med låg hastighet. Dra frem og tilbake samtidig som doren roterer. Rikelig med olje ! Det beste er dog å tilpasse og skru montasjen så nøyaktig du kan. Da er det ingen lapping som skulle være nødvendig.

Jeg har en Browning HP 9 mm som aldri har gått godt. 40 cm spredning på 25 meter er ikke noe særlig å skryte av. ( To hender med anlegg) Pipa så noe rufsen ut, og etter inspirasjon fra George C. Nonte's "Pistolsmithing" ( side 372 - - ) fant jeg på å "line" opp pipa, altså bore opp den originale og erstatte med hjemmelaget innmat. Som tenkt, så gjort. Det er temmelig tynne saker å handtere, hadde nesten ikke tørt det hvis ikke Nonte hadde gått foran og brøyta løypa. Det er jo slik med pistolpiper av HP og 1911 type, de blir også utsatt for krefter fra utsiden, ved at de under skuddløsning er ophengt i sine to låsespor. Men prøveskytningen gikk bra, alt funket som det skulle. Untatt presisjonen. Riktignok krympet 5 skudds samlingen til rundt 25cm, men det er jo også langt under pari. Så mitt spørsmål er - har noen erfaring med videre "tuning" av denne type pistol ? Det finnes jo hele avhandlinger når det gjelder Colt Govt. Kanskje noen kammerherrer sitter på gode råd ?

Ert,ert Det finnes ikke noe bedre all-round design enn telemarkskniven - eh - den norske tollekniven eller morakniven ! Et redskap en kan spikke med, kan slakte med , kan skjære negler med, er liten og lett i slira og i handa, kan vris rundt i loven for med- og motspikkking uten problemer. Og, som det av metallurgen blir påpekt - særdeles rimelig om en velger billigste versjon. Men den har selvsagt en svakhet - den er ikke særlig tøff å se på, og kler derfor ikke tøffe folk.

Det er vanskelig å si hvordan nettopp denne bulken skal angripes, men generelt for en bulk i pipa: En får laget seg en glatt dor noen hundrededeler under pipas diameter. Men mulighet for å sette på skaft eller forlenger. Denne doren bør herdes, ellers kan ting skjære seg, bokstavelig talt. Ved å føre fram denne doren (som er lett avrundet foran, og samtidig penne på bulken med en liten kulehammer fra utsiden, så vil en snart kunne føre doren igjennom. En "dent raiser" som Morten Vinje skriver om vil selvfølgelig være fin til formålet, men jeg tror at det funker best i sammen med penning.

Det skal svært mye til for å ødelegge en munning med pussenor. Frykten skriver seg fra Kragens tid, da soldatene knyttet den ene enden av snora til ei vindushasp, en annen holdt bak mens den tredje beveget børsa att og fram. Men med uttrekk nogenlunde liniært i forhold til boringen så er snora svært så skånsom. Men det beste er hel pussestokk i stål, uten plastbelegg. Det er nå blitt mer og mer vanlig med en nedsenket 90 graders kroning eller avslutning i munningen. Før så var det gjerne en fas på 30 eller 45 grader. Men en eventuell skjevhet vil slå sterkere ut jo spissere denne tenkte vinkelen er. Og kula vil dermed "slippe taket" før på ene siden. Det som en kan tenke seg med denne skarpe kanten som en får ved rett avslutning, er større kavitasjonseffekt, altså at der lettere rives løs molekyler når kule forlater munningen. Men så lenge det er jevnt fordelt, skulle en ikke så fort merke eventuelle problemer av dette.

Det er da nok bråta en må ha med seg på jakta, så jeg er sjeleglad for å slippe å tenke på batteri og styr med det.

En må passe på å veksle mellom begge ringene når en drar til skruene på festet. Spesielt viktig er det for fester av original Weaver-type, med hake, og skruer kun på den ene side. ( Forøvrig noe av det beste du kan ha på børsa, men de er jo så rimelige at mange ikke vil være bekjente av å bruke dem ! ) Men altså, når en skrur til et Weaver-feste av nevnte type, så får en et sterkt vridningsmoment. Låser en så den ene ringen, får en vridningsstress i kikkertrøret når en skrur til den andre ringen. Det er jo også slik med disse festene at en må forlegge vinklingen på trådkorset en smule, for en drar røret radialt under tilskruing. Dette er jo kjent blandt de fleste veteraner, men det kan jo være noen skårunger her inne - så jeg bare nevner det.

Jeg hadde en bestefar, en "goffa" som me si hær i Øst-Telemark. Han var urmaker, felemaker, børsemaker og smed. Og hette O.K.Venaas. Smiingen var forøvrig det eneste fag der han hadde gått som lærling, hos en av det kjente knivsmeder i Tinn. Knivbladene hans hadde og har ord på seg for å være noe av det skarpeste som er produsert med esse, hammer og amboldt. Svoger spurte ham en gang hvor hemmeligheten lå: "Det ligg mykjji i bankinga" sa Venaasen. Dette som en kommenter til Metallurgens opplysning om valseretning. Jeg vil tro det sier noe av det samme. O.K. Venaas brukte helst gamle filer av Sheffield -merket "Hånd og Hjerte" til innleggsstål. Altså merket med de tegnede symboler. Dette er ikke å få lengre. Men han sa, dette stålet er overlegent det beste til mitt bruk.

Ja, det går fint. Men du må ta av skaftet fyrst - er det lima med Araldit eksempelvis, så må du også varme opp bladet forsiktig for å få det ut. Har du ein kniv av HSS stål (snikreklame ) så toler den å bli blå til ein viss grad, men ikkje raud ! Avsporing I: Det seiest at Vestmaktene vann WW I grunna HS - stålet, krigsproduksjonen kunne gå fortare med verktøy som tolde større m/min i skjærhastigheit. Avsporing II: Det seiest at Vestmaktene vann WW II grunna hardmetallet, av same grunn som nevnt over. Men om desse historiane held vatn veit eg ikkje - tyskarane har jo ikkje ord på seg for å liggja sist i løypa når det gjeld teknologi.

Jeg skal ikke gi meg ut på en polemikk med en metallurg, det ville være for dumt. Men jeg håper da ingen har forstått det slik at jeg mener sølvstål er bra til fjærer, jeg skrev sølvstål og fjærstål. Når det gjelder anløpingstid så har nok metallurgen rett - men jeg fastholder at herdemesterne på KV herdet fjæren, dyppet den i oljen til avkjøling - deretter inn i essa et øyeblikk til oljevedhenget tok fyr - lot denne oljen brenne av - bingo - fjæren var ferdig til bruk. Og det stemte i praksis. Under ett minutt. Sølvstål er forøvrig utmerket til senker, rømmere og kammerbor for egen tilvirkning - selv om det selvfølgelig finnes bedre materialer for den proffe med utstyr tilgjengelig. Selv om et visst produkt krever en viss stålkvalitet, legert med med nøyaktig tilmålte komponenter, så vil det likevel være visse variasjoner. Eksempelvis til geværpiper - derfor blir hver charge - eller "koke" nummerert med en bokstav som dere vil finne eksempelvis på AG3 pipa. Og det er utrolig hvilke forskjeller det likevel blir- det kunne jeg skrive litt om - men det vil bli kjedelig her.

Stålet i Krag og Mauser låskasser har lite carbon. Likevel er yta så hard at det ofte er vanskelig å få et vanlig HSS bor igjennom. Vi snakker om settherding. Kassene er pakket ned i forkullede gamle sko og andre lærvarer. Ved sterk oppvarming trekker carbonet fra læret over i stålet. Ved vanlig herding og avkjøling får vi da et "eggeskall" - en slitesterk overflate, og en seig innvendig struktur. Bilaksler trenger også en hard yte, men må være seige inni. Ved å varme opp yta svært hurtig, og avkjøle den like hurtig får vi også en slags settherding. Det kalles induksjonsherding, da det er elektriske felt som står for oppvarmingen. Jeg vet at det er flere her inne som kan mye mere om dette enn meg, og jeg blir ikke fornærmet for å få korreksjoner. På den annen side, "dummies" er kanske bedre til å formidle noe til andre "dummies"

Lektion IV, stål Stål som skal herdes må inneholde en viss % carbon. Ja, litt over eller under 1 % er svært vanlig. Jeg bruker sølvsål og fjærstål til de fleste våpendeler og verktøy som trengs : http://www.nablo.no/nablor-2210-stmainmenu-41.html Sølvstål er å få i mange dimensjoner, rundslipt på nøyaktige mål. Og firmaet som jeg nevner kan anbefales ! Innlegget til schulz 30-06 sier mye om selve herdeprosessen og anløping, og ved å studere tabellen til sj-knives kan en finne ut hvor en må legge seg i hardhet for de ymse gjenstander en skal lage. Altså hvis en velger å bruke fargen som kriterium. Og det går fint med litt trening. Stol forresten ikke helt på tabellen og henvisningene til de ymse verktøy - det er lov å bruke hodet og erfaringen ved siden av. Vær forberedt på skuffelser i starten, det er trasig med en V-fjær som ryker etter timers arbeide. Men puss den blank etter herding, legg den i komfyren og hold utkikk. Når den er skikkelig blå men ikke mer, så er den god. Som regel ! Jeg sier som regel, fordi det er så mange variabler - stålkvalitet og herdetemperatur. Den gamle metode for anløping av fjærer var å herde den, deretter dyppe den i olje og la denne oljen brenne ut. Da var fjæra klar. Men jeg har aldri tørt å gjøre det.

Når en amatør kaster seg utpå og skal forsøke lære andre amatører noen triks, ender det med at læremesteren lærer mest. I min søken etter stoff fant jeg denne kulørte skala nederst til høyre på siden: http://de.wikipedia.org/wiki/Anlassen Jeg finner visse forskjeller med omsyn til hva jeg lengre oppe førte i pennen fra boka "The Modern Gunsmith", men denne siste er trolig den mest korrekte.

Lektion III, avkjølingsmiddel. Olje: Er vanligvis det beste, den gir en mykere avkjøling og mindre risiko for sprekkdannelser i biten. En kan naturligvis bruke spillolje eller vanlig maskinolje, men det ryker noe forferdelig og ikke til å anbefale. Den har også lett for å ta fyr. Det er herdeoljer å få kjøpt, spesiallaget til formålet. Vann: Vannet må være det som min far kalte kuldslått, det vil si nesten lunkent. Igjen for å hindre sprekkdannelser. Så skal vannet saltes en smule, jeg vet ikke hvorfor, men det var det gamle - som vi sier her på bygda. I mangel på salt bør en pisse i vannet, det gjorde samme susen mente rallarsmedene. Og de visste hva de snakket om.

Lektion II, varme Den først varmekilden menneskene brukte og bruker ennå, er essen, fyrt opp med tre- eller steinkull. Med hjelp av den er det ikke noe problem å varme opp deler til langt over de 800 - 850 grader som trengs til herding. En elektrisk eller gassfyrt herdeovn er enda bedre, spesielt om den er utstyrt med nøyaktig pyrometer så en kan avlese temperaturene. Til mindre deler bruker jeg autogenflammen, en må bare passe på at det er skygge og ikke sol eller skarpt dagslys når en varmer opp. Til enda mindre deler, slike som små fjærer o.l. greier propanbrenneren jobben. Alle disse varmekildene kan selvfølgelig også brukes til anløpingen. Men det skal litt erfaring til, spesielt med esse og autogen. Signaturen mS nevner stekeovnen, og den er kjempefin til formålet. Bare pass på å vask av eventuell herdeolje på forhånd, ellers blir både ovnen og kona sure. Og stol ikke på termostaten, men titt inn og se hvordan fargen forandrer seg. Men som en nevner, det er kanske mulig å få kjøpt et rimelig pyrometer å legge inni, det har jeg ikke tenkt på.

For oss som ikke disponerer all verdens måleinstrumenter, superkontrollerbare ovner og heller ikke har greie på kjemiske analysemetoder, så må vi stole på den enkle og geniale metode som Vårherre i sin visdom har gitt oss: I kveld skal jeg videreformidle en tabell som er å finne i "The Modern Gunsmith": Og den går på temeratur som kan avleses i fargeforandringer av blankt stål. Grader C: 210 blek gul 220 strågul 250 gullgul 260 brun 270 brunfiolett 300 fiolett 335 blåaktig 340 blekblå 370 mørkeblå 570 mørke rød ( NB - i skyggen, ikke i lyst rom eller i solskinn) 590 mere rød " 650 mørk kirsebær " 720 moden kirsebær " 815 lys rød " 850 overmoden kirsebær " Mere trenger du ikke til herding av de fleste detaljer og verktøy i forbindelse med børser. Så skal jeg prøve å komme tilbake i morgen med detaljer om selve prosessen.

Kuttet sitatet av forrige innlegg. Jegermeistern. Det er visse ting det ikke er god tone å forske på, Hassel. Og da blir det også tynt med dokumentasjon. Men rent privat kan en finne ut mye ved å studere en rekke av Oslo-avisenes oppslag i etterkrigstiden.

God artikkel ? Hm. Det er godt gjort og skrive 4 - fire - sider uten å komme inn på årsaker og historikk. Etter at knivbruk på mennesker i Norge hadde sin glanstid rundt 1750 og deromkring, med beltespenning og bryllupp i Hemsedal, gikk vi inn i en lang periode der kniven fortrinnsvis ble brukt til mere siviliserte formål. Det finnes en viss korrelasjon mellom knivforbudet og eksplosjon i kriminell bruk av samme. Når gjennomsnittet av en nasjons mennesker over natten ( i historisk perspektiv) blir mere voldelige, så bør en føre en politikk som motvirker dette i steden for å innføre forbud. I den naive tro at det siste har noen som helst innvirkning. 3 knivstikkinger pr. dag. Sov godt, Norge.