Dagl

@avtrekksfeil: Herlig! Takk for at du delte historien og bildene med oss! Mvh Dagl

Så var siste helga over. Det ble ingen ryper på vinteren iår heller... Men vi har da forsøkt. Denne helga hadde jeg med oppdretter til vår siste valp, og vi jaktet med mor og datter sammen. Til å begynne med ble de sluppet annen hver gang, da datter har lett for å henge på mor... Men det gikk seg til, og de ble etterhvert sluppet sammen. Det fungerte kanskje ikke optimalt, men greit nok. Og det var god lærdom for datter.. Det var fint vær med sol og blå himmel, men en del vind. Faktisk litt tøff vind, og snøføyka stod bortover fjellet. Det var på grensen til ubehagelig da det var en 7-8 kuldegrader i tillegg. Vi fant noen spor til å begynne med, men ingen fugl. Mor ble sluppet - som har mest erfaring på skog, og hun tok for seg av fjellet. Men etterhvert vistes det at hun var uerfaren i biotopen, og intensiteten sank. Det er da ikke noe her, tenkte hun....? Merkelig oppførsel av "far" - her er da hverken skog eller tiur - hvorfor gå her å jabbe? Etterhvert slapp vi begge to, men måtte koble datter da hun hang fortsatt. Byttet på litt med hunda, men når vi stoppet for pause hadde vi ikke sett noen fugl. Etterpå snude vi, og da slapp vi begge hunda samtidig. Nå interesserte datter seg mer om å søke enn om mor. Ihvertfall tidvis... Men vi fant ikke fugl med en gang nå heller. Vi var godt på hjemvei, da begge hunda så ut til å få noe i nesa. Mor jobbet seg framover, hadde en stand - så fikk datter stand! Men begge løste ut, datter kom tilbake. Mor jobbet nedover i bjørka, og det ble ny stand. Datter fulgte på, og sekunderte sin mor nede i bjørka... Vi kom opptil (eller mere korrekt nedtil) men både mor og datter jobbet nedover. Her var det masse rypespor i snøen. Det ble dyp snø, og hunda svømte mer enn løp. Vi - på truger og ski - fulgte greit på nedover. De jobbet seg videre, datter hadde en stand som jeg måtte gi kommando for å løse ut. Men det var tomt, luktet bare godt. Vi begynte å komme langt ned i lia, og jeg bekymret meg over at det ble tungt oppover igjen. Men vi fulgte på. Det så ut til å dø ut, men hunda jobbet sakte på rundt på beit. Jeg måtte "tømme blæra", og tenkte at det har jeg vel tid til. Tenkte at - nå skal du jaggu se det skjer... og det gjorde det! 4-5 ryper gikk opp fra dokk lenger ned. Mor hadde tatt stand like før, veldig tett på. De trykket godt - men sikkert fordi de lå i dokk. Og dett var dett... Ingen var igjen. Det hadde vært vanskelig å skyte uansett i tetta...... Det var bare å vende nesa oppover igjen. Og det BLE tungt.... Jeg hadde truger, og klarte meg bra. Kameraten hadde fjellski og sleit veldig. Søkk til bunnen nesten hele tiden. Hunda hadde brent krutt på beiting, og kom i spora våre bak. Jeg gikk først og tråkket vei. Det var utrolig deilig å komme opp til fastere snø og etterhvert åpent igjen. Det var fire slitne jegere som sakte steg mot bilen.... Dagen etter valgte vi - klok av skade - truger begge to. Å vi havnet direkte ned i bjørka igjen på nye spor.. Men denne gangen hadde de fløyet før vi kom til endes, og vi fant ikke fugl. Ikke på turen hjem fant vi noe heller. Men fine områder og det ble fint vær: Så vinter-sesongen ebbet ut med 0 i fangst - iår også. Har skutt (bom) i en situasjon - det er samme ståa som ifjor. Men jeg har flere jaktdager på vinteren iår. Men mindre med fugl i fjellet. Tror ikke det er skutt mange i vinter i disse områdene heller. Nå håper vi på en varm og normal vår og forsommer. Gode forhold for kyllingene, og store kull til høsten! Med det var fuglejakta ubønnhørlig slutt for denne sesongen for min del. Takk for meg, vi høres neste år! Mvh Dagl

Satser / håper på å få "gnålt" meg til ett kort eller to iår også. Samt muligheten til ei helg med en kollega som har terreng på Hardangervidda. Ser at noen fjellstyrer begynner å forberede / informere om søknadsprosedyrer... Vi er på vei..... Mvh Dagl

Var ute igår kveld også - månen kom opp sent men så egentlig godt nok til å skyte mot snø i bakgrunn. Hørte ingenting igår kveld. Var ute fra halv sju til ni. Ikke ett bjeff! Mulig jeg hørte en nede i bygda, men det kunne også vært en ugle. Svært langt unna og utydelig. Forsøkte å blåse to-tre lokke sekvenser ved å herme hann-revens bjeff i PC2 - fløyta. Bare for å se om det kunne sette fart i dem. Men ingen respons, så jeg ga meg fort. Mulig det tok seg opp utpå natta, men siden man må jobbe om dagen..... Kan hende jeg forsøk igjen ikveld. Om ikke annet for å høre om noen bjeffer... Mvh Dagl

Innlegg opprinnelig publisert 24.2.2016 Var ute på postering i går kveld. Månen kommer litt vel sent opp, men det var lys nok allikevel. I sju-tida hørte jeg først bjeffet. En gammel kjenning som jeg begynner å ane ruta til... Den gikk nordover og bjeffene ble svakere. Jeg flyttet meg litt nordover, merket meg at jeg syntes jeg hørte bjeffene litt nærmere. Men samtidig irriterte jeg meg på flyttingen, da jeg nå bare så langs en vei. Godt trafikkert av rev, og jeg tror den vil komme langs vegen, men lell... Flyttet meg tilbake dit jeg var med større oversikt - dog ikke over akkurat den vegstumpen. Bjeffene kommer nærmere og nærmere. Tilslutt må den være - omtrent på vegstumpen. Jeg hører den passerer like forbi der jeg satt, dog bak en liten kolle. Jeg er ikke mer enn maks 100 meter fra den, men ser ingenting da den går bak kollen og bak noen trær. Hadde jeg blitt sittende med utsikt over "vegstumpen", ville jeg vært maks 50 meter unna. Men jeg er ikke sikker på om den kom akkurat vegen, så det er ikke sikkert jeg hadde sett den. Snøen er ikke dyp, og reven går "overalt". Jeg hører at den går videre og det blir svakere. Så blir det plutselig helt stille. Det sammen med en annen som bjeffer lenger nord. Det har jeg opplevd før. Intens bjeffing i en periode, så plutselig helt stille. Jeg har aldri hatt tålmodighet til å vente - kanskje det begynner på igjen om en stund... Jeg hadde med lokken, men turte ikke lokke da jeg ikke er helt 100% sikker på lydene - og vil ikke skremme. Vil helst få se den der den kommer av seg selv. Ikveld (dersom det blir måne) skal jeg plassere meg litt annerledes.... J..lig spennende å høre bjeffene komme nærmere. Stemningen i en månelys kveld er spesiell! Men løpetida er nok på det høyeste, har nok bare denne uka å gjøre på - så blir også månen fraværende. Mvh Dagl

Innlegg opprinnelig publisert - under fullmånen i Januar.... Var på vinterens første reve-lokk seanse i går kveld. To poster, lokket med Verminator og PC2. Så ingen rev, men det var mye revspor. Tror det både er litt for lite - og litt for mye snø. Litt lite så det er lett for reven å finne mus o.l. i skogen. For mye løssnø på åpne flater til at den går over. Men nå kommer vel mildvær, så da får vi se hva som blir igjen av snøen etterpå.... Ingen løpetid her ennå ihvertfall, hørte ingen som skjelte hverken av tispe eller hanne. Men fint å sitte ute i månelys... Mvh Dagl

Innlegg opprinnelig publisert 22 februar 2016 Lørdag var det rufsevær, så dagen ble tilbrakt med snømåking og en kortere gåtur. Søndag var det bedre, og jeg tok en liten tur. Denne gangen tok jeg med eldstebikkja - Frøya. Etter jul har det mest blitt unghunden som har fått bli med, mens de to eldste har blitt litt tilsidesatt. Så nå ville jeg la Frøya få prøve. Også litt interessant å se hvordan hun taklet snøen og terrenget - for å sammenligne litt med unghunden. Jeg slapp som vanlig nede i bjørkebeltet. Her er det jo naturlig nok litt løst, men nå var det ikke helt bunnløst... Det viste seg at noen steder sakk både jeg og bikkja til bunnen, andre steder bar det oss begge. Unghunden ville nå ha gjort noen små utslag, men stort sett gått i beina mine. Men Frøya dro avsted..... Før jeg fikk på meg igjen alt av hundebånd, børse og fått "nullstilt" peileren, så var hun nesten hundre meter unna alt. Og dro på... Det ante meg at hun dro an - var det mulig? Men det er absolutt ikke første gang det ligger ryper i området, så jeg hastet etter så godt jeg kunne. Hun dro på oppover, men tilslutt døde interessen. Tydeligvis hadde det vært noe der, som hun "sjekket ut av saken".... Vi gikk oppover mot grensen av bjørkebeltet, og snøen ble hardere og fin å gå på. Frøya søkte i fine slag. Dette var jaggu noe annet enn unghunden! Oppe i kanten av bjørkebeltet var vinden påtagelig, og det begynte å drive litt. Men vi jobbet oss videre skrått oppover. Litt oppe i sia kom det plutselig ei skikkelig byge! Og vips - så var fjellet i kok! Det snødde vannrett og vinden ulte. Jeg så nesten ikke noe rundt meg lenger, og bestemte meg for å snu. Men ikke Frøya.... Hun dro på oppover i fjellsiden i nydelig sidevinds-søk... Snart var hun 300 meter unna, på grensen av hva jeg egentlig liker - selv i fjellet. Her snudde hun og kom ned igjen. Jeg sa at "nå går vi hjem" - og snudde skia hjemover. Frøya fulgte lydig ved mitt kne. Kanskje var hun også lei av været? Men når vi sakket på peip hun og hoppet opp på meg. Kom igjen, da far - vi har jo nettopp begynt! Nede i bjørka var det roligere, og vi tok en runde lenger ned for å kontrollere. Men var snart på hjemvei. Her begynte hun å dra an. Oppover igjen. Mot samme sted som hun dro an tidligere viste det seg, og som hun gikk ifra da. Men nå fulgte hun på oppover. Tilslutt lignet det veldig på en stand. Jeg nærmet meg, og jo - nå smøg hun videre og stivnet igjen. Vi nærmet oss grensen av bjørka, og hun smøg videre i etapper. Tilslutt ble det fast stand. Jeg ladet, tok stavene i venstre hånd og nærmet meg forsiktig. Ikke helt overbevist - for Frøya har en tendens til å "gjøre seg viktig" når hun skjønner vi skal hjem.... Og her har hun jo nesten vært før idag. Men jeg har også erfart at en skal stole på hunden, så jeg listet meg videre. Plutselig så jeg noe hvitt i øyekroken, og Frøya tok sats. Rypa var klar av snøen, litt langt hold siden den naturligvis lettet feil veg fra meg. Skuddene rispet i snøen, men traff ikke rypa... Så VAR det altså ryper der. Flere - viste det seg i snøen selv om jeg bare så den ene. Etter litt utredning og hektisk leting i tilfelle treff, la jeg plutselig merke til at været hadde endret seg. Nå var det sluttet å snø, vinden løyet og sola tittet fram! Rene påskestemningen! Vi bare måtte ta en runde til...... Frøya søkte i god stil innover. Vi holdt oss i kanten av bjørka. Vinden kom og gikk, og til tider var det surt. Men det var opphold og sol! Etter en halvtime så jeg at Frøya dro an igjen nede i bjørka. Etterhvert stod hun - men her var det jaggu tett! Jeg ladet hagla og nærmet meg. Hun avanserte noen meter, stod igjen. Jeg innså at jeg hadde større sjanser om jeg kom meg i overkanten av et bjørkekjerr, og snudde - men sakk rett til bunns! Ingen annen råd enn å få ut patroner, henge hagla over nakken og bruke begge stava... Men jeg kom meg opp, og vi avanserte sammen. Ingen ryper satt i DET kjerret... Frøya avanserte videre, ble lavere og mer intens etterhvert. Vi nærmet oss ett enslig lite bjerkekjerr oppe på snaua, her måtte de sitte! Tilslutt stod hun støtt - 20 meter fra kjerret og i fin vind. Jeg kom opptil -kommanderte reis. Hun dro ut til siden, inn igjen og stod i samme "stråle". Nå var det ganske hard vind med litt snøføyk langs bakken. Jeg kom opptil igjen og kommanderte på nytt reis. Men nå nektet hun. Ble stående. Da innså jeg at det trolig var blindstand. Jeg gikk på selv, men ingen ryper gikk opp. Tilslutt løste Frøya ut, slo til side i vind, men havnet ved ei bjørkerot der det var rypespor.... Trolig hadde de lettet på lang avstand uten at hverken jeg eller Frøya merket det. Men nå måtte vi snu og komme oss på hjemveien. Frøya virket sliten, men søkte godt allikevel. Ikke i full fart lenger, men mer i luntetrav. Slik sparer hun krefter og erfaringsvis gjør det at hun kan gå hele dagen. Nå har hun passert 12 år, og vi er veldig forsiktige med å jakte for lenge med henne. Spesielt nå om vinteren i kulde og snø. Hun har heller ikke jaktet siden før jul, og ikke på snø i vinter. Så turen skulle idag bli kort. På vei hjem dro hun igjen på, men jeg visste hvor vi havnet..... og ganske riktig, vi endte der rypene satt. Man kan aldri være sikker, så for sikkerhets skyld ladet jeg også nå hagla da Frøya tok en blindstand... Like etter var vi på veien og gikk ned til bilen. En liten tur på drøyt to timer. Men "gamla" - Frøya imponerer meg stadig. Hun enser ikke vær eller føre, og hun finner fugl... Klarer å lage jaktbare situasjoner av de magre sjansene. En riktig jakthund med en stor indre "motor". Unghunden har nok ett stykke igjen før hun er på samme høyde.... Her noen bilder av Frøya i fjellet: Bare ei helg igjen, håper været holder..... Mvh Dagl

Innlegg opprinnelig publisert 15 februar 2016 Lørdagen blåste bort. Det vil si, på ettermiddagen ble det faktisk strøkent slik helt uventet, men da var jeg allerede ute på vanlig skitur... Søndagen opprant med kaldt og klart vær. Minus 20 på morran. Synes det er vel kaldt for hunda, så nå bestemte jeg meg for å teste riflejakt. Så ble det også en mulighet til å teste den ny-investerte håndkikkerten med avstandsmåler. Det ble jo aldri noen toppjakt på meg..... Har aldri forsøkt slik jakt, men har hatt lyst til det lenge. Det er jo helst fjellryper man jakter med rifle, men disse er fraværende i disse fjella. Da må man laaaangt inn og opp, og det har jeg ikke tid til på en vanlig kort vinterdag. Så det ble å forsøke like over tregrensa. Ganske snart fikk jeg se spor, og fulgte etter forsiktig. Stadig speidende i kikkerten (som forøvrig fungerte upåklagelig så langt..). Til slutt ble jeg stående ved veis ende... Men jeg tuslet videre uten å se noe. Dagen ble helt strøken. Hadde vært fint med hund, temperaturen var neppe under 10 minus i sola. Men valget var tatt, så jeg gled videre. Veldig fin jaktform slik å gli på hvite vidder og speide på rabber og ned mot bjørkestammer. Det ble ikke lange turen, og da jeg snudde tok jeg ei pause - med flott utsikt! Jeg tuslet videre etterhvert, speidende ned i bjørka og på rabber. Jeg så spor innimellom bjørkestammene, men så ingen ryper. Jeg fikk se ett enslig rypespor som gikk mellom to enslige bjørker i en solskråning. Den hadde landet ved den ene, og gått til den andre bjørka. Satt den ved en av de - eller hadde den fløyet ? Snøen var minst ett døgn gammel så det var vanskelig å si. Studerte bjørkene nøye i kikkerten men så ikke noe. Gikk på skrå nærmere, og plustelig lettet den! Jaggu satt den der! Den satt vel bak bjørka tror jeg, kanskje litt nedi snøen også. Full oversikt over meg hadde den jo... Målte avstanden når den lettet, og den stod på 99 meter. Perfekt hold...... Men borte var den. Gikk litt etter, speidet på første topp innover rabbene den veien den fløy. Men jeg visste at den retningen hadde også skigåere nettopp gått. Så jeg så vel litt halvhjertet rundt meg uten å oppdage noe som helst. Gikk noen meter til, og jaggu fløy den opp igjen, nå på vei tilbake! Den HADDE sittet der, men jeg så den ikke. Kanskje bak en sten, i ett søkk, i skyggeparti.. eller bare at jeg ikke så den i farta... Nå fikk den fly, og jeg satte snuta hjemover. Så flere spor, men ingen av de som hadde satt sporene. Jaktformen var fin, men jeg lærte meg at selv med god kikkert er de vanskelige å oppdage. Jeg kan nok fristes til gjentagelse, men generelt synes jeg nok det er mer spennende med hund. Så var det konklusjon av kikkert-testen, da..... Jeg så jo ikke rypa selv om jeg beviselig kikret rett på den. Men den kanskje satt bak stammen. På 150 meter blir det vanskelig å skille selv med 10x og god opptikk. Ellers var jeg godt fornøyd, knivsparp optikk og jeg plagdes ikke med vekta. Alt i alt var jeg veldig godt fornøyd når jeg stod ved bilen - selv uten fangst. Mvh Dagl

Innlegg opprinnelig publisert 6 januar 2016. Hei! Tråden jeg laget ble tydeligvis borte under tilbakelegging av backup, så jeg lager en ny.. Nå med bare vinterjakta for 2016, da høsten 2016 liksom blir "neste år".... Jeg feiret nyttår forsiktig, og var ute 1 nyttårsdag. Ikke i lysningen, men dog...jeg var alene..... Slapp Ronja i bjørkebeltet. Det var snø i bjørka, men ikke på snaua. Truger ble løsningen. Litt løs snø i bjørka for hunden - men det gikk. En del vind, såpass at det føyket litt. Det gjorde det surt ovenfor bjørka, men nede i bjørkebeltet var det fin vind å jobbe med. Ronja gjorde ikke store søkene her nede, men når vi kom på åpne områder strakk hun søkene ut. Men vi gikk i bjørka - som her er veldig tett, og søket ble smått. Men etter en halvtimes tid så jeg at hun dro an. Stod og været, så på meg, og ventet liksom. Jeg fulgte på, og hun jobbet framover. Ble mer og mer bestemt, halen fikk mer den - for henne - karakteristiske knekken bakerst, og jeg skjønte at det var noe foran. Tilslutt stod hun noen meter foran meg. Så på meg, snudde hodet og stod igjen. Jeg forsøkte å liste meg bak henne på trugene - innimellom bjørkene - så godt det lot seg gjøre. Hun avanserte videre, ny stand. Nå kom jeg til en åpning til venstre, har jeg flaks kan de komme ut her. Ronja avanserer igjen og står. Da hører jeg steggen idet den letter! Men ingen kommer ut over åpningen. Jeg ser heller ingenting i tetta, men Ronja starter og vil sette etter. Jeg roper "Sitt!", og rumpa rett i bakken! Sitter og ser etter rypene - eller lyden av rypene... Masse ros, og joda - her har det vært ryper! Kommer du far - jeg vet hvor de er! Her foran meg er de! Lydig jente sitter og ser etter lyden av rypesteggen. Joda, her har de vært: Vi trasket videre, snudde og var på vei hjem. Med litt skrå medvind. Kom over beit, og Ronja ble gående å fote. Ville dra henne med meg, men da støkket jeg jaggu ryper som satt litt ned i vinden! Pokker også. Fikk etterhvert bikkja med meg i en ring så vi fikk vind derfra, og det ble en blindstand. Det kunne jo sittet noen igjen.... Mønsteret gjentar seg litt senere, men da støkkes rypene av Ronja. Hun kommer på beit, foter, og støkker. Hun er ikke erfaren nok ennå til å slå ring og få vitring. Må jobbe litt med det, og få henne ut av beita. Forsøke å få mer motvind hele tiden. Men noen gang må man jo gå i medvind også.... Min overbevisning er at de lærer av erfaringene. Dermed var første jakttur iår over. Det ble ingen fangst, men vi har da sett fugl og hatt en stand. Er igrunnen ikke veldig missfornøyd når jeg reiser tilbake til hytta... Mvh Dagl

En slik en - dog ikke hos denne forhandleren....: http://www.kikkertspesialisten.no/handkikkert/merke/swarovski/el-range/swarovski-el-range-10x42-w-b-1 Hadde tenkt å teste den på toppjakt før jul, men det ble jo hundejakt helt fram til jul.. Kanskje jeg får til en toppjakt tur hos søta bror i januar, hvis ikke blir "dåpen" på reinsjakta til høsten... Mvh Dagl

Ingen hara igjen å jakte på...? Veldig flotte slirer - og kniver - som vanlig fra den kanten! God jul! mvh Dagl

Siste jakthelg..... velsignet med plussgrader og tåke - i Desember! Lørdag var det passe vind også. Tok Dina på formiddagen. Etter litt dårlig søk første halvtimen, gikk hun seg opp og søkte bra. Plutselig var det stand litt nedenfor meg i terrenget. Jeg gikk mot hunden og kom nesten opptil, da smøg hun videre. Jeg fulgte på, sikker på blindstand. Men hun smøg, stod og smøg igjen. Så vi jobbet oss framover mot ett hogstfelt. Nesten framme braker det til.... I kanten - på en rabbe - satt en tiur! Opp med hagla, men så den ikke.... Hadde jeg stolt mer på bikkja så hadde jeg gått en runde og kommet nedenfra.... men da hadde den vel lettet før.. Vi gikk videre og en snau halvtime til kom Dina tilbake etter en søkerunde. Krysset såvidt foran meg, og ble borte i ett plantefelt. Lenge... Skulle til å sjekke peilen, da lettet en orrfugl ! Pokker, står og følger ikke med i timen! Sekundet etter letter en til ovenfor oss! Men jeg ser fankern ingen av dem! Igjen - jeg burde fulgt opp før.... men jeg trodde ikke at de trykket så bra nå, at hun kunne gå rett i stand så nær meg. Lession learned - mange ganger tidligere også - stol på hunden! Vi nærmet oss bilen men hadde ett "hot spot" igjen. Ett lite område med ujevn skog, ganske tett, men også med åpninger innimellom. Vil gjerne være fugl her... Og det ble stand igjen! Jeg listet meg mot standen, og ut til side. Forsøkte å finne glenner og åpninger å skyte i. Dina løste ut og smøg fram men litt fra meg. Stod igjen. Jeg hadde ikke flere glenner, og gikk mot hunden. Det braker til! I ei tette satt tiuren! Så ikke ei fjær... Tre stander på drøyt to timer - veldig bra så sent på året. Bare synd det ikke ble felling... På eftan ble Ronja med i annet terreng. Jeg hadde stor tro på brukbart med fuglekontakter i det været - og når fuglen trykket som det viste seg på morran. Men vi fant dårlig med fugl. Noen markeringer av beiting bare. I mørkningen var vi på vei over ett gammelt hogstfelt, da slapp en tiur seg løs fra ei furu i kanten og kom over oss... Ronja etter - og ignorerte sitt kommandoen... Så det ble en korrigering.. Etter noen minutter med litt "utredning" skulle vi gå videre, da dro en tiur til ut fra nabo-furua. Nå satte frøkna seg plask på sitt-kommando! Men denne så hun ikke så godt. Men forhåpninger om at korreksjonen satt. Blaut bikkje på jakt.... Søndag bestemte jeg meg for å vri på det. Ronja har vært med eftas skift i samme terreng lenge, og det har blitt mindre fugl å se. Av ukjent grunn, jeg har ikke beskattet bestanden og jeg tviler på at det er andre fuglejegere i området. Etter gårsdagens gode økt med Dina, bestemte jeg meg for å ta med Ronja til dette terrenget på formiddagen. Været var nesten det samme, men litt mer vind. Tåka var ganske tjukk men sikt på 150-200 meter. Litt dårlig søk i åpningen, men jeg går noen sløyfer så vi får god vind på de rette stedene. Ganske tidlig drar hun på og står litt i kanten av ett tett område. Her har vi vært borti fugl mange ganger. Men hun løser ut og kommer tilbake. Jeg følger på, men hun drar til andre siden. Jeg venter. JO, det er stand! Bare 34 meter unna, og i tett skog. Jeg smyger mot standen. Noen glenner er det her, men får man se fuglen i en av dem...? Jeg roter litt og ser ikke hunden. Bare 19 meter unna - hva skjer? JO, nå kom hun smygende fram fra ei dump og på siden av meg. Hun smyger videre, blir laver og lavere. Jeg forsøker å sette beina på våt mose og samtidig finne skyteglenner... Hun ser på meg, smyger noen skritt og stopper. Slik smyger vi sammen videre. Kommer fram over en liten rabbe med hvitmose. Der har jeg sikt ut til hjørnet av ett gammelt hogstfelt ihvertfall, selv om det kan bli litt langt! Om fuglen skulle velge å komme der... Ronja smyger videre ned mot tetta inne i høyre kant av hogstfeltet. Står i stand. Sitrende... Jeg vil ikke slippe hogstfeltet, og tar kanskje ett steg, da letter fulgen - en tiur - fra hogstfeltkanten rett foran meg og flyr fra meg. Jeg får opp hagla, drar på to skudd. Ser at en grankvist fra ett tre utpå hogstfeltet detter av haglskura. Men tiuren ble borte i tåka. Pokker - det ble bom. Ingen kinnkontakt...vanlig feil. Ronja stopper ved setet uten kommando. Men, hva var den lyden? Hørtes ut som vingeslag? D..ven, datt den allikevel? Var det ikke grankvist som datt - var det tiuren? Ronja hører det også, og er naturligvis foran meg nedover hogstfeltet. Og jammen! Der ligger den! Ronjas første fugl ble - en TIUR!!!! Det blir fotografering og ros. Masse ros. "Far" er i gledesrus og jeg håper elgjegerne - som jaktet denne dagen - ikke hørte eller så meg...... Er det mulig - tiur som første fugl! Vi gikk nesten samme runde som jeg gjorde med Dina dagen før, men var (selvsagt) ikke borti så mye fugl som dagen før. Men i området på slutten, ble det en plutselig - sitrende stand. Jeg smøg opp kamera og fikk tatt bilde, og gjorde meg klar. På kommando reiste hun som en kanon, men det var blindstand den gangen!. Det ble i tolvte time.... men jaggu fikk jeg skutt for unghunden iår. Og ikke hvilken som helst fugl - en tiur!!! Ikke stor, 3,9 kilo. Men nebbet holdt godt, og det var nok en 1,5 - åring. Tviler på om det var kylling med slikt nebb. Samma det - tiur er tiur! På eftan fikk Frøya være med. Hun var overtent til de grader etter å ha blitt satt igjen hjemme hele lørdag og søndag formiddag. Søket gikk over stokk og stein den første timen. Trolig var hun også borti fugl, men i iveren dyttet hun de nok opp. De siste to timene ble søket helt strålende. Fortsatt nesten i meste laget, men helt greit. Hun hadde en stand - da var hun 350 meter unna.... Jeg kom til rundt 80 meter, da løsnet det... Det var skogsfugljakta for min del i 2015. Jeg avsluttet sesongen - som jeg pleier - med å snu meg mot skogen å ønske alle dyr og fugler god jul og godt nytt år! Det samme sier jeg til alle skogsfugljegere her på kammeret. God Jul - og Godt Nytt år! Mvh Dagl

Fikk tatt meg en fridag igår - noe som resulterte i en jakttur..... Frøya først ute. Søkte stort - til dels veldig stort.... Hun hadde to stander som løsnet før jeg kom opp. Veldig fraseføre, så fuglen var nok lett. Ronja fikk være med til slutt - som vanlig. Fraseføre også her (nytt terreng). Men vi håper - som alltid...... Gikk litt annen runde enn før. Har peilet ut ett par tiurer, og tenkte å lure en av dem... Derfor gikk jeg langt ned i lia, og oppover mot dit jeg har sett de før. Den første var ikke "hjemme"... Ronja søker ikke langt ennå, og jeg må gå mye for å få henne dit jeg vil ha dekket. Etter å ha undersøkt den første plassen, slapp vi oss ned i lia igjen. Her hadde Ronja en stand langt nedenfor meg. Justerte, og ny stand. Men mens jeg var på vei ned løsnet det. Jeg hørte ikke noe, men det var vel fugl som dro ut antar (håper...) jeg. Nuvel, vi snudde og gikk oppover mot vår andre "tiur-spot".. en lita og gammel hogstflate med ujevn og glissen ungskog på - med mye bær i kantene.. Jeg gikk sakte for å la Ronja få søke skikkelig. Vi hadde motvind oppover, men den virvlet en del - så den var litt vanskelig. Jeg forsøkte å gå i skjul og stille. Men det er jo ikke lett i rimfrost og -6 grader... Vi nærmet oss toppen av flata uten at noe skjedde. Nuvel, så var ikke denne "hjemme" heller tenkte jeg. Gikk litt ut av småskogen for å vinkle bortover lia igjen. DA hørte jeg vingeslag.... Den satt litt lenger sør, hadde naturligvis full kontroll på oss, og lettet på god avstand. Men Ronja tok en blindstand på setet ett snaut minutt etter, og selv om jeg ikke så fuglen så viste det seg at den satt 60-70 meter unna.. Så det var nesten.. Hadde Ronja kommet 50 meter lenger opp og litt mer sørover, så kanskje..... Vi hadde noen flere korte blindstander, utredninger og foting på beit. Men ingen mer stand av noe slag. Det skal ikke være lett nå så sent på året! Normalt er det toppjakt som gjelder nå.. Ønsker meg faktisk snø! Den kom i natt, men kun noen få cm. Det skal regne og bli mildt - DET kan bli bra! Ser fram til helga - siste sjanse iår! Mvh Dagl

Kaldt - 4-5-6 minusgrader. Rimfrost. Fraseføre. Lett fugl. Det sammenfatter helga..... Veldig lett fugl i helga. Både de erfarne, og unghunden støkte og tok blindstander. Noen ganger hørte jeg fuglen lette i det jeg var på vei opp i standen, noen ganger hørte jeg den lette like før hunden festet stand. Og en del ganger var det rene blindstander. Jeg så ingen i trærne - merkelig nok. Men de kan ha sittet oppe og slippet seg ut så jeg ikke hørte det. Beste perioden var lørdag ettermiddag. Hadde en stand på fugl som hadde lettet sekunder før unghunden tok stand. Og så klarte vi å støkke en tiur da vi tilfeldigvis kom i feil vind og litt nedenfor fuglen. Den kom nedover mot oss, Ronja etter og ignorerte sitt-kommandoen. Det ble en korrigering av det, og det er kanskje helgas beste beholdning.... Men noen bilder ble det: Ronja i søk på hvitrimet hogstfelt, det hadde vært fugl der som det luktet av...: Soloppgang: Og solnedgang: Mvh Dagl

Jeg kjøpte en slik i høst: http://www.ebay.com/itm/331715340971?_trksid=p2057872.m2749.l2649&ssPageName=STRK%3AMEBIDX%3AIT har ikke rukket å teste den i lang tid, men en helg har det blitt. Jeg fester den på siden av magebeltet på sekken. Tar den av etter jakt, og legger hele greia i våpenskapet. Jeg har den ikke full, men merker ikke at den er der. Så langt virker det bra. Veldig bred og sterk borrelås som holder lokket igjen. Mulig jeg kommer til å "modde" litt her, og redusere - eller helt fjerne - borrelåsen. Trolig holder lokket seg igjen lell, og det blir veldig mye bråk av så bred borrelås. Vil gjerne ha en som jeg bare kan smyge hånda nedi... Men alt i alt er jeg fornøyd, og mener det kan være ett godt tips. Mvh Dagl

Uten at jeg kan dette helt på fingerspissene - men det er vel andre regler for rase og mankehøyde i Sverige enn i Norge, og dette kan ikke helt overføres..? Forøvrig artig video. Mvh Dagl

Du skriver ikke hvor du skal jakte. Det har betydning på forholdene og dermed også mitt svar. Første punkt er å finne terreng der det finnes fugl. Det er ikke så lett i Sør-Norge iår dessverre. Om du finner det, så er høsten (skulle vært vinter...) iår slik at fuglen fortsatt sitter på bakken. Og den kan derfor jaktes på støkk. Riktignok begynner fuglen å bli lett, men noen avviker alltid. I tillegg kan du være heldig å få høre orrespill fra en orrhane i topp. Spesielt om morgenen. Da har du en spennende snik-jakt foran deg. Det er ikke lett, men svært spennende. I noen kretser regnes det som en kunst å skyte spillende orrhane på topp. Selv med hagle ville jeg også hatt øynene i trærne. Oppdager du fugl i trærne, er det snikjakt som gjelder. Ofte ser fuglen deg lang tid i forveien, men valg av rute mot treet kan gi deg fordelen av å dukke opp plutselig bak en bakkekam, sten eller lignende. Det er selvsagt vanskeligere nå enn tidligere, men fullt mulig å jakte støkk/smyg med hagle nå. Forutsatt at forholdene er slik de er på Østlandet. Skal du jakte i andre forhold - for eksempel dyp snø - vil det være fordel med rifle. Orrfugl kan gjerne støkkes da også, men da fra dokk. Ellers kan de observeres i matsøk i bjørkene. Da er rifla god å ha. Men mosjon får du uansett! Lykke til! Mvh Dagl

Nok en helg med plussgrader! Tildels mykt på skogbunnen, men faktisk litt skarpt her og der. Så Ronja fikk gå med sokker.. tar ingen sjanser med unge poter og skare... Mye vind - spesielt lørdag - gjorde fuglen lett. Søndag noe bedre. Begynte med Frøya lørdag formiddag. Hun gikk veldig bra, godt søk i godt samarbeide. Men fuglen var lett, og hun støkket faktisk tre ganger. En gang kom røya ut fra ei tett og over ett hogstfelt så jeg så den. Ellers hørte jeg ingenting i vinden. Hun hadde to stander som jeg ikke kom opptil. Enten blindstander, eller fuglen lettet før jeg rakk fram. Ronja fikk være med på eftan. Nå i samme terrenget som tidligere helg, og hun begynner å bli kjent. Hun markerte ett par plasser, men det ble ikke noe mer. Så en stand i tett skog. Jeg kom opptil, så at hun var usikker. Kommanderte reis - noe hun gjorde som en kanon. Men fuglen var ikke der lenger.. blindstand! Hun jobbet bra videre og hadde ny blindstand som hun nå løste ut selv i kanten på ett hogstfelt. Her under utredning på hogstfeltet: Og slik gikk dagen... markeringer, blindstander som hun løste ut. I ett tilfelle hørte jeg vingeslag - men langt unna. Vi måtte resignere og konstatere at fuglen var lett. Var ved bilen i fire-tiden som vanlig, mørkt som en sekk. Søndag formiddag fikk Dina bli med. Vi gikk i sterk medvind først, noe hun ikke behersker. Det virker også som om hun vet at hun ikke behersker det, så hun søker rett og slett dårlig. Spesielt denne dag. Så det endte med at vi støkket tre orrfugler som satte på ei myr . Men på hjemveien - i motvind - tok søket seg opp. Hun gikk tildels bra, og begynte å finne fugl.. Men det var også blindstander med, som tydet på lett fugl også idag. Etter en slik blindstand dro hun ut i søk, og det ble ny stand. Jeg nærmet meg så forsiktig jeg kunne, kom opp bak hunde. Hun stod ved ett lite "høl" i tettere skog, ned mot ei myr. Kikket på meg for å sjekke, men stod fast. På kommando snek hun seg nedover mot venstre, og ny stand. Ny kommando, og hun snek nye meter nedover. På neste kommando gikk hun fram, men begynte å utrede. Trolig stand på ett sete. Jeg gikk gjennom tetta og ut i kanten på myra bak. Dina lette til begge sider, og kom igjen bak meg. DA gikk orrhanen opp, den satt drøyt ti meter til venstre for meg!. Men den skulle ikke ut over myra, nei! Den lettet selvsagt andre veien, hadde full kontroll på meg... Vi gikk videre, Dina søkte nå veldig fint i motvind. Fem minutter senere, ny stand! Men denne løste hun ut før jeg kom opp. Hun utredet, vi gikk videre, og 50 meter senere - ny stand! Nå kom jeg opptil, men så tett! Bare en liten åpning rett foran, lite trolig at fuglen ville velge den... dersom det var fugl i standen... Jeg ga kommando om reis, og Dina smøg ut av standen og stakk til venstre. Hva pokker - hva er dette? - rakk jeg å tenke. Men så skjønte jeg det, for hun gikk på fra annen kant - forsøkte å reise mot meg! Det gikk bare delvis, men fuglen - ei røy - kom i åpningen... Dog kom hun på tvers, og skuddet gikk i granbar så det sprutet....! Topp situasjon og prestasjon av Dina, men uten felling. Men siden det var røy så var det greit allikevel. Får håpe hun legger dusinvis av egg til våren... Søndag ettermiddag var det igjen Ronja sin tur. I samme område, gikk nesten i samme fotspor som dagen før.. Hun startet søket godt, helt tydelig at hun har vokst seg inn i rollen som fuglehund Etter en tre-kvarters tid så jeg plutselig at hun stod rett foran meg da jeg passerte gjennom ett kratt. Her er det gamle hogstfelt med "julegran-trær", men ispedd små holt/kjerr av eldre - men kort skog. I en liten åpning i ett slikt kjerr stod hun. Jeg kom meg opptil, hun justerte litt og stod igjen. Vi hadde en 5-6 meter med tett kjerr fram mot kanten av neste lille hogstfelt. Hvordan i all verden skal jeg løse dette - tenkte jeg.... Men jeg bestemte meg for å la det briste eller bære.. men rett før jeg fikk gitt ordre om reis lettet fuglen! Selvsagt satt den helt i kanten av hogstfeltet foran oss - håpløst å skyte naturligvis! Ronja etter gjennom kjerret i hundre. Jeg ropte "Sitt", og hun stoppet etter noen meter! Hun stoppet på setet, og stod og så fuglen fløy bort... Ikke helt hundre prosent RIO, og hadde det vært ei rype som seilte bortetter bakken, ville jeg nok fått en springmarsj... men heldigvis stoppet hun. Masse ros, og så fikk hun utrede. Vi gikk videre, hun hadde flere markeringer og noen blindstander som hun løste ut selv. På vei over ett lite hogstfelt hørte jeg det lettet fugl foran oss. Sikkert nærmere 100 meter unna. Men jeg så ikke noe. Ronja kom forbi, dro an og det ble stand. Jeg var ganske sikker på at det var blindstand - noe det også var - men måtte be om reis. Noe hun gjør som en kanon. Men her hadde fuglen reist, dog var det ingen tvil om hva som hadde sittet der.... Hogstfeltet som mange ganger har bydd på en situasjon eller to var tomme. Men Ronja søker bra. Noen ganger vel bra for alderen. Faktisk så jeg 200-tallet på peileren. Litt vel langt synes jeg på så ung hund. Men det får nå så være. Hun holder god kontakt og samarbeid. Vi nærmer oss toppen av berget, og Ronja søker ovenfor meg. Drar ut, og det blir stand 77 meter ovenfor meg! Dersom det er tiur - som jeg håper - så er det perfekt. Den skal naturligvis nedover - altså mot meg.... Jeg tar meg tid og går opp mot Ronja nedenfra. Men ingenting skjer. Jeg ville egentlig forsøke avstandsreis, men på så ung hund vil jeg ha kontroll på hunden å ihvertfall se henne først. Når jeg få se henne, så ser jeg også at hun smyger seg opp mot - og over toppen av ett skjær. Fanken - tjuvreis - tenker jeg! Men hun begynner å utrede - fuglen har fløyet... Vi trasker videre bortover lia, og vinkler opp mot slutten. Planen er å krysse toppen og gå andre siden av kjølen tilbake. Vi tar en kort pause og går videre. Ronja forsvinner idet hun får klar-signal og før jeg får på meg sekken er hun borte. Men hun er ovenfor meg, så jeg går etter planen. Når jeg får se henne, står hun i stand! Snur seg og ser på meg, står videre.. Jeg kommer opptil og kommanderer reis! Igjen farer hun fram, men igjen er det tomt! Fanken, nå begynner det å bli mye blindstander! Men en får ha tålmodighet med unghunder, og jeg vil heller ha fem blindstander enn en støkk/tjuvreis. Bedre at de er forsiktige i så ung alder. Hun utreder og vi snur. Men snart ser jeg at hun er interessert i noe igjen - nå på andre siden av kjølen. Hun drar an, og tar en usikker stand på kanten av ett skjær. Når jeg kommer til henne, ser jeg det blafrer i svarte vinger lenger ned... Hun får ikke det med seg, og smyger nærmere. Jeg lar henne smyge, i håp om at det er fler, men egentlig vet jeg at toget har gått... Når jeg kommer dit ser jeg på peileren at tiuren lettet på 63 meter... Hun har noen flere markeringer men ingen riktige stander. Hun søker godt hele tiden. Det blir mørkt før vi er ved bilen denne dagen også.... Ingen felling denne helga heller. Lett fugl, men noen var samarbeidsvillige. Men det er jo ikke lett med skogsfugl, og det er nok mest voksen fugl som er smarte... Men plutselig kan det skje! Håpet er der, og spesielt Ronja har fortjent en felling snart. Vi får vel forsøke igjen - om det er forhold..... Mvh Dagl

Jeg tviler på at bladene spør skribenter på Kammeret om de kan tenke seg å bidra med artikler, til god betaling..... Som nevnt over, så må man isåfall selv ta initiativet og sende inn noe. Som regel er de svært takknemlige for å motta artikler, jo mere stoff de kan velge i - jo bedre. Jeg har sendt inn - og fått publisert - flere artikler de siste årene (som noen kanskje har lagt merke til). Dog ikke i "Jakt" men i "Jeger, Hund og våpen" samt årboka til sistnevnte. Men man må begynne selv, lage en historie / test - idè. Ta bilder underveis (ikke bare ved det felte viltet...). Sortere disse og skrive selve historien. Sende inn, en redaktør leser ofte igjennom som første kvalitetskontroll - noe som like mye går på bilder som tekst. Så kanskje man må gjøre endringer på artikkelen (f.eks kutte ned fra 8 til 4 sider - noe som er j..lig vanskelig...! ) før det er ett ferdig resultat. Så vær nøye med bildene på forhånd. Det er disse - som med alt annet til salgs - "selger" artikkelen. Når det er sagt, så har jeg fått publisert artikler som er helt og holdent dokumentert med mobilkamera. Så man trenger ikke la seg skremme av manglende kamera utstyr. Jeg tror det er mange er her inne som kunne løftet de ekstisterende jaktblader, både når det gjelder jakthistorier eller test-artikler. Så det er bare å sette igang! Mvh Dagl

Så var nok en helg overstått, og unghunden tar videre steg i sin karriere.... Lørdag formiddag fikk Dina bli med på en kort tur. Været var egentlig bra for skogsfugljakt. Noen plussgrader, litt tåke og litt snø på bakken. Hun hadde en stand. Men akkurat i det jeg kom opptil hunden hørte jeg svake vingeslag langt foran, og hun dro etter. Lett fugl til tross for været.... Fikk se en orrhane i topp... hadde jeg hatt rifla..... litt over 100 meter unna.... Lørdag efta tok jeg med Ronja i samme område som søndagen for ei uke siden. Her hadde det vært fugl, så jeg satset på at de var i området - og kanskje trykket i dette været. Det ble litt lysere, sola kom også igjennom. Men det holdt seg på pluss siden helt til siste timen. Da frøs det på litt. En halvtime etter start gikk vi langs ei myr. Søket er ikke på topp ennå, og uerfarent - som naturlig er. Ronja søker egentlig fint, men her har vi skrå medvind så jeg går sakte. Jeg ser hunden nesten hele tiden, men så forsvinner hun noen sekunder bak noen busker og kjerr. Plutselig går ei røy opp i kanten på myra! Flyr utover myra - men jeg ser ikke bikkja. Så kommer hun i full fart, og stopper på setet. Teoretisk kunne hun ha kastet seg i en stand bak kjerret, for det var i fin vind fra røya. Men det skjedde for raskt til at det ble noen situasjon. Bildet under viser situasjonen, stor rød ring der hunden var ett sted bak, og liten ring der røya satt. Med pil for fluktretning. Vi gjorde oss ferdig og gikk videre. Der hun hadde blindstander forrige helg var det ingenting. Jeg tenkte at når sola fikk tak så ville fuglen sitte i sola og ta middagen, kanskje bare sole seg litt. Så jeg gikk omveier for å komme i god vind på disse stedene. Ved ett av disse så jeg hun slo opp nesa og dro an. Det ble stand over en liten topp. Jeg kom meg opp, og nærmet meg. Kom opp på siden av henne. Hun så på meg, og stod fortsatt. Nesa høyt - jeg regnet med at det lå langt framme - om det nå var fugl her.. På kommando reiste hun som en kanon, men stoppet 20 meter lengre fram. Fuglefot i snøen, her hadde det vært beiting! Det var første gangen hun har hatt blindstand som hun ikke løste ut selv. Trolig var det ikke lenge siden fuglen hadde lettet. ... Under utredning gikk det fort - og med foting - og det ble støkk av en fugl til. Vi fant ikke mer denne eftan. Hun dro an flere steder og hadde også korte blindstander som hun løste ut selv. Men det var nok gammelt.. Søndag formiddag fikk Frøya være med. Været var guffent, men bra for skogsfugljakt. Lett regn slo over i tungt snøfall med digre snøfiller. En del vind ga stødige forhold å jobbe i. Men vi fant ikke fugl i det hele tatt. Trolig ville den trykke i slikt vær, men den hadde kanskje ikke begynt å beite ennå engang. Eller vi var uheldige å unngikk dem totalt. Søndag ettermiddag var det igjen Ronja sin tur. Været var nå omtrent ideelt. Blaut snø på bakken og buskene som rant. Litt vind å jobbe med, men ikke for mye. Perfekt! Det begynte med to blindstander som hun utløste selv. Det viste seg å være beitefot - kanskje fra morran av. Vi nærmet oss ett hogstfelt der jeg har hatt mange kontakter, og jeg passet på å komme i fin vind. Veldig tidlig så jeg at hun ble forsiktig og jobbet konsentrert. Jeg gikk sakte og holdt meg litt inne i skogkanten.. idag skal jeg neimen ikke støkke..... Vi får fin vind langs kanten av hogstfeltet og hun jobber foran meg. Det blir stand! Jeg kommer meg rundt en "odde" på gruppa, men hun løser ut og jobber videre. Over en bakketopp og i bak en ny "odde". Der blir det ny stand! Denne holder, og jeg nærmer meg forsiktig. Smyger meg over bakketoppen, litt inne i skogen for ikke å støkke. Vil opptil hunden... På bakketoppen ser jeg at jeg har bommet litt og kommet litt foran hunden. Skal til å justere meg, da går det opp ei røy fra ett lite kjerr såvidt utpå hogstfeltet! Jeg dekkes av noen trær og får ikke skutt før hun er litt utpå gruppa. Det nærmer seg drastisk at det blir for langt, men jeg anser at det går. Skyter to skudd men uten virkning dessverre. DA kommer tiuren...... passerer skrått foran meg på 15 meter...... Fanken! At det går an å ha slik uflaks! Hadde mye bedre skuddsjanse på tiuren enn røya. Men rakk ikke lade om.. Bikkja kommer til meg og er i hundre. Vi går utover hogstfeltet og gjør ett ettersøk etter røya. Men innser at det ble nok lengre enn jeg trodde også, og vi finner hverken blod dråper eller dun på den vite snøen. Så røya friskemeldes etter en stund. Men det var første skuddmulighet for unghunden! Vi tramper på videre oppover mot toppen av berget. Støkker en stor tiur, men den sitter i ei furu og bikkja er aldri var den. På toppen tar vi ei pause og går langs toppen på vei hjem. Vi har vind skrått bakfra igjen, så jeg går sakte. Etter en stund ser jeg at hun løfter hodet og drar på. Jeg begynner å klare å lese henne nå, og ser at hun jobber med noe. Jeg blir stående, vet at det er gammelt hogstfelt litt nedenfor oss som gjerne huser fugl. Men hun kommer opp igjen, blir liksom ikke noe av det. Hun kommer til meg, men har absolutt ikke gitt opp. Så jeg blir med henne nedover. Hun drar nedover igjen, venter på meg, og smyger.... lavere og lavere, til hun nesten er en panter. Vi nærmer oss kanten av hogstfeltet. Akkurat i kanten stopper hun, og jeg skjønner at hun står i stand. Jeg er like bak, men hvordan skal jeg komme meg gjennom de siste buskene og ut? Jeg slipper å tenke lenge, for plutselig går en tiur ut... Jeg ser den ikke, for tett. Plutselig kommer jeg til å huske det jeg aldri husker - å si "sitt"! Bikkja står rolig der hun stod i stand. Så jeg roser forsiktig. Så vil hun etter, og tar sats. Jeg roper igjen, og hun sitter! Masse ros når jeg kommer fram - og fri til å utrede. Vår første RIO...... Jeg hadde innntrykk av at tiuren lettet ovenfra som den satt i ett tre. Men den hadde vært på bakken, noe sporene avslørte. Jeg er fortsatt ikke sikker på om den hadde satt seg opp like før vi kom eller om den var på bakken. Men en fin situasjon! Vi gikk videre, kom inn i tett skog med noen åpninger. Plutselig stivnet Ronja til i stand 15 meter foran meg! Står rett fra meg, og jeg innser at akkurat her har hun motvind... Jeg rekker ikke å stoppe engang før det braker! En fugl - trolig røy - går ut inne i tetta, og Ronja er på sprang etter. Jeg roper igjen "sitt"! og hun sitter.... Masse ros før utredning. Fuglen har vært på bakken ser vi, men jeg tror den satt i ei lita furu når den dro ut. Nok en fin situasjon! Vi hadde en situasjon til, men den klarte jeg å forkludre. Akkurat der er det ganske kupert, jeg mente jeg hadde bikkja foran meg over en skjærkant. Når jeg kom sakte over, så støkte jeg fugl foran. Så på peileren og forventet at hun var der, men hun var jaggu bak meg! Hadde tatt en runde jeg ikke fikk med meg og var ikke inne i situasjonen når fuglen gikk ut. Skitt! Tror - etter vingeslagene å dømme - at det også var tiur. Det var ihvertfall storfugl.... Nå var vi nesten ved bilen, og det var nesten mørkt. Så vi fant ikke mer. Men vi hadde tilsammen fire situasjoner de siste to timene, som resulterte i tre stander og en støkk av meg... Vi fikk våre to første RIO, og det føltes som en stor opptur. Selv om jeg så gjerne hadde villet ha den røya (eller tiuren....) med hjem. Jeg trøster meg med at hun legger sikkert dusinvis av egg til våren.. NÅ skal det sies at jeg ikke skyter brunfugl normalt sett iår. Men for unghunden gjør jeg unntak, ihvertfall som første-fugl... Ronja tar stadig nye steg, og begynner veldig å ligne på en fuglehund ! Så helga føles av den grunn vellykket ut. Om vær og forhold tillater det, så blir det vel nye tak til helga... Mvh Dagl

@Balter: hehe... regner med du mener at jeg må bare glemme og gå videre... får ikke endret uansett... Nuvel, ny helg og nye muligheter. Denne gangen på hjemlige trakter. Kaldt (minus 4-6 grader), rimfrost og fraseføre. Myrer som bærer noen steder, andre ikke. Myrhull som bærer hverken mann eller hund. Ikke ideelle forhold, men man kan jo ikke gi seg av den grunn. Både hunder og jeger får erfaringer, og mosjon. Så det var på`an igjen... Potesokker på hunda, gidder ikke sjanse på såre poter når det er unødig. Det var nesten ikke snø igjen, så det var unødig med skaremansjetter. Lørdag formiddag ble det kort slipp på Frøya. Hun gikk veldig stort i de to timene, og siden det er ett terreng hun er jaktet med, trent med og gått turer med siden hun var lita, så går hun vel stort og selvstendig. Husker hvor hun har funnet fugl.... Greit når en har peiler, men vanskelig uten. Nuvel, jeg har peiler - og bikkja er gammel - så jeg gidder ikke krangle om det. Hun hadde en stand tidlig på som jeg ikke kom opptil. Lett fugl - som antatt denne dagen. På slutten tok hun stand nesten 200 meter unna, og den ble hun stående i. Jeg nærmet meg forsiktig, hun stod oppe på en bakketopp og jeg tenkte at her kan det hende fugl kan bli overrasket. Så jeg snek videre. Men da jeg ga reisningsordre, ble hun stående på setet litt lenger framme. Tomstand! På eftan var det Ronja sin tur. NÅ ble det ukjent terreng på henne, det preget søket en del, men hun må jo også lære dette. God lærdom! Ganske tidlig begynte hun å fote, og jeg så det var fuglefot. Hun tar noen småstander, men løser ut selv. Men fuglen var fløyet. Det gjorde at vi gikk nedover i motvind, da det virket som hun ville nedover. Men det var nok med ønsket, det ble ikke noe mer. Ronja går i ujevnt og umodent søk - som naturlig er. Litt mindre som sagt. Noen ganger stopper hun og ser mye, andre ganger stivner hun helt nærmest i en stand. For så å bare gå videre som om ingenting har skjedd. Jeg har kommet til at det må være noe hun da lurer på hva er, kanskje en uvant bevegelse i trær eller gress, og derav "standen". Når hun finner ut av det eller det ikke er der mer, går hun videre. Dette gjør at hun "lurer" meg flere ganger - idet jeg gjerne vil tidlig opp i stand for å støtte henne - dersom vi skulle være så heldig å få en stand. Vi nærmet oss ett hogstfelt som det ifjor pleide å sitte fugl på. Jeg stoppet før kanten (klok av skade tidligere iår...) og lot henne søke foran meg. Ingen ting skjedde. Vi gikk langs kanten av feltet i sol-siden. Jeg får se at hun står rolig i kanten foran meg til høyre. Men bare står der - som hun ofte gjør. Men jeg stopper og avventer i tilfelle... Plutselig drar hun utover hogstfeltet i full fart! En liten gruppe busker dekker meg så jeg ser ikke utover - satt det fugl der? Idet jeg tenker dette så letter en orrhane bak en liten kam bakenfor hunden igjen. Det var ikke den hun eventuelt så, men kanskje satt de en orrhøne på flata? Vi får aldri vite. Men hun ble veldig ivrig, og enda mer når hun kom på setet av orrhanen. Men så var der ikke fler.... Så vi trasket på videre. Nå gikk vi oppover i terrenget, mot toppen av ett berg. Her oppe pleier det å være noe storfugl... Oppe på toppen tar vi ei lita pause vann+noen fôr-perler til bikkja, kaffe og bixit til meg... Med fornyet kraft går vi videre og følger nå toppen av berget - som går som en kjøl bortover - tilbake mot utgangspunktet igjen. Ronja søker bra etter pausa, dog ikke stort. Og har stort fokus på meg. Jeg trenger egentlig ikke peiler på Ronja. Men Frøya - vår første hund - hadde nok sine første stander uten av vi så dem - og fant ut at det var best å løse ting på egen hånd med å støkke fugl og løpe etter. Det slet vi med lenge, og jeg skal ikke ha det på Ronja. Derfor peiler. Og nå var batteriene på håndenheten tomme, så jeg begynte å bytte. Foran meg krysset Ronja over en lysning, med høyt hevet hode og hale som gikk fram og tilbake... På toppen av en skjærkant 40-50 meter unna meg stoppet hun. Lenge.... Kunne det være stand? Merkeligere ting har skjedd - tenkte jeg - og fikk peiler og batterier i lomma. Var klar med hagla da jeg nærmet meg. Halvveis så jeg at hun gikk ned av toppen. Pokker, da var det ikke noe nå heller.. Men som alltid fulgte jeg opp og nærmet meg. Så da at hun bare hadde flyttet seg en meter ned, og stod igjen i en tydelig stand-positur! Hun stod med rumpa mot meg, men når jeg nærmet meg snudde hun så hun stod med sida mot meg - og stod igjen. Nå sammenkrøpet i sitrende stand! Jeg kom opp på toppen, skulle akkurat til å gi reisningsordre, da lettet det noe nedafor! Idet jeg får hagla i skuldra ser jeg at det er ei røy, den flyr utover en åpning, og jeg har en sjanse! Får ikke av sikringa! Forsøker tre ganger, men sikringa har fryst fast! D...ven salte, p..ker fari! ER det mulig??? Ronja går naturligvis etter, jeg har jo som vanlig glemt alt som heter sitt-kommando.... Kanskje like greit det ikke smalt.... Jeg gikk ned til setet og masse ros til Ronja under utredning. Dette var hennes første skikkelige stand på vill fugl.! Og så få til det på en slik dag med fraseføre! Skulle så gjerne hatt felling der, men en får ikke gjort om på det heller.... På bildet under stod jeg der jeg stod når bildet ble tatt. Altså : slik så det ut.... Ronja stod i venstre kant der den røde ringen er, røya lå nede i søkket der den lille ringen er. Fløy ut i pilas retning... Straffespark....... Resten av turen skjedde det ikke noe av betydning. Ronja gikk greit, men ikke stort. Fokus i søket synes jeg blir fort borte og det blir "tur-gåing". Men det går framover, kanskje det hadde blitt bedre med en felling.... Søndag startet jeg med Ronja. Det var om mulig enda mer frossent her, og vi var igjen i nytt terreng for Ronja. Søket var kanskje ennå dårligere enn dagen før, men hun var kan hende litt sliten fra igår. Lengst inn tok hun plutselig stand 30 meter foran meg! Jeg gjorde meg klar og gikk opptil. Idet jeg skulle til å be henne reise, smøg hun ut av standen og smøg foran meg. Stoppet under noen graner - tydelig sete - tomstand. Men trolig hadde hun løst ut selv om jeg hadde vært lenger unnna. Vi gikk litt til, og hun begynte å fote på ei myr. Hun jobbet videre, jeg kunne ikke se harespor (forrige helg var hun veldig ivrig på harebeit...) og hun så til slutt ut som om hun fant utspor. Hun dro ut langs kanten på myra, og tilslutt ble det stand! D..ven - tenkte jeg, dette kan jaggu være noe!. Men jeg kom bare såpass at jeg rakk å se henne smyge seg ut av standen og til setet. Tomstand igjen - men også nå løste hun ut selv. Vi går etterhvert videre, nå har jeg snudd og vi går i medvind. Ser at hun faktisk legger opp ett fint medvinds-søk, men for lite for dagens forhold. Hun drar rett fram 50-100 meter, så til sidene tilbake. På en av disse turene blir det faktisk stand igjen! Jeg smyger så godt jeg kan ned så jeg kommer bak henne og opp mot henne. Rekker igjen bare å se såvidt at hun står, før hun smyger ut og fram til setet. Tomstand igjen - nok en gang løste hun ut selv. I dette føret - og hennes erfaring tatt i betraktning - synes jeg hun her gjorde gode jobber. Jobbet fint med vind, fant utspor av beit og sete. Jobbet fint i medvind og fant sete også her. Til høsten - med trykkende kyllinger (håper vi det blir...) så kan dette bli bra! Hun jobbet også med noe på slutten, men det ble ikke engang tomstand på det arbeidet. Nesten framme løp hun foran meg på en traktorveg, jeg fant ut at jeg ville teste fløyta på sitt-kommando. Rumpa plask i bakken, 40-50 meter unna. Veldig bra - men selvsagt uten provokasjon av noe slag her. Bare så hun oppfatter at det ikke bare er på plenen som far kan finne på å blåse i fløyta.... Søndags eftan tok jeg Frøya i samme område som Ronja var med dagen før. Hun åpnet i fint driv, gikk eksemplarisk i motvindssøk. Jeg gikk på ei myr, hun tok med seg begge kanter og litt tilside. 150 meter omtrent på hver side av meg. På 5-6 turen ble det stand. Jeg gikk sakte opp tenkte å ikke støkke. Men da jeg var på 80 meter så jeg at det hadde løsnet. Jeg hørte ikke noe da det fraset voldsomt når jeg gikk. Så jeg vet ikke om det var fugl der eller om det var tomstand. Vi gikk en god stund før det ble kontakt igjen, i delvis medvind. Vi nærmet oss hogstflata der orrhanen satt igår, men nå noe lenger ned. Hadde tenkt å ta med meg kanten oppover i god vind... Frøya dro rett ut foran meg, til side og der ble det stand igjen!. Igjen nærmet jeg meg så forsiktig som jeg kunne. Hunden stod, jeg vurderte litt løsninger men kom til at det var mest åpent om jeg gikk helt til hunden. Jeg kom meg fri fra skogen og såvidt ut på det lille plantefeltet hun stod på, da hørte jeg vinger.... Fuglen satt der, den var nok rundt 20 meter unna meg når den lettet, men jeg så den ikke... Den fløy unna i skjul. Frøya etter ett stykke, ga fra seg ett boff og kom tilbake. Som om hun sa "pokker" ! Vi tuslet opp mot toppen av berget og gikk samme rute som Ronja og meg tilbake. Plutselig begynte Frøya å dra an og jobbe. Hun dro ned på ene siden berget, så ned på andre. Og der ble det jaggu stand! Hun løste ut, og ny stand - kunne det være tiur? Jeg fortet meg sakte nedover, forsøkte å ikke bråke. Fulgte en traktorveg og så at Frøya stod på siden. Kom meg ut på kanten av ett hogstfelt med hunden litt over meg. NÅ hadde vi dreis på det - dersom det var fugl der. På kommando reiste Frøya, men det var tomt! Når hun utredet nedover i lia hørte jeg det kaklet av ei røy litt nedafor. Den hadde nok sittet å solt seg og bare slått ut flapsen og seilt til en trygg grein nedafor.... Nesten ved bilen - og nesten mørkt - hadde Frøya en stand til. Men også det var tomt. Fire stander. Minst en med fugl, og nesten en skuddsjanse. Helga bød altså på en skuddsjanse og en nesten-sjanse. Forholdene tatt i betraktning synes jeg det var bra. Jegeren klarte å kludre det til igjen. Men det store plusset i helga var unghundens første stand på vill fugl. Fin avslutning på helga: Det blir vel nye tak neste helg... Mvh Dagl

Nok en gang flotte kniver. Såpass fine at jeg sliter med å finne favoritt..... Men jeg havner på den siste.. Mvh Dagl

Nok en helg med skogsfugljakt er over - og fortsatt like resultatløst. Imidlertid får unghunden en og annen erfaring for hver tur, og håpet er at brikka til slutt detter ned og hun knekker koden. Føler at vi nærmer oss for hver tur. Men iblant er det frustrerende å ha unghund, og søndagen skulle bli en slik... Jeg gikk imidlertid med Frøya på lørdags formiddagen, en vanlig tre-timers tur. Hun hadde en stand som jeg ikke kom opptil før det løsnet, og vi fant beit på to plasser uten at fuglen var tilstede. Jeg hørte en orrhane som spilte lenge på det ene stedet, og sikkert hadde den beitet først på morran og så fløy opp i en topp for å spille da den var mett og god.... Overskyet vær, snø på bakken og 5-6 minusgrader på formiddagen. På eftan ble det Ronja som fikk gå i - etterhvert - kjent terreng. Det tok lang tid før vi kom borti fugl, men en sitrende stand på hare - som forøvrig hoppet ut en halv meter foran skosnuten min - fikk vi med oss. Jeg fikk slite litt med det, å blåse henne inn da hun dro etter i hundre. Tydeligvis er det flust med hare i den lia, og harebeit er morsomt! Haremøkk er godis, og en delikatesse på høyde med elgmøkk...... Helt på toppen i lia gikk vi bortover i ganske tett bjørkeskog med enkelte store skjørtegraner. Ronja gikk i snevert søk, men så ut som om det var noe som var interessant, så vi gikk sakte bortover. Plutselig støkte vi en orrhane! I typisk vis dro den rett ut bak noen graner, uten at jeg hadde tenkt å skyte om ikke Ronja var i stand først - det kunne jo ikke orrhanen vite.. Ronja kom i full fart og skulle etter, jeg klarte ikke å dy meg men ropte "Sitt"! Hun stoppet tvert, men jeg måtte rope en gang til før hun satte seg. Men det var godkjent. Selv om hun ikke så hanen lenger, så var det første test ute i skogen - så jeg var fornøyd og bikkja fikk masse ros! Vi fant ikke igjen noen av fuglene fra forrige helg, så vi trasket nedover og det var godt skumt etterhvert. Langt nede i lia - med skrå sidevind litt bakfra - så jeg Ronja snappet opp vitring og dro an. Hun jobbet seg mot en liten kolle. Tok en liten stand på 1-2 sekunder, og jobbet videre. Da gikk orrhøna opp! Den fant hun egenhendig. Naturligvis hadde det vært supert med en stand der, men nå skal som kjent ikke ting være enkle.... Mer skjedde ikke på den turen som var på litt over tre timer. Søndag formiddag fikk Dina lov til ett lite slipp på ett par timer. Hun svarte med godt søk i de to timene, og passerte to mil totalt i slippet. Hun hadde en stand - i samme området som Frøya hadde dagen i forveien - men som jeg heller ikke nå kom opptil. Trolig lett fugl da det var veldig rimete og fraseføre på morran. Men det kunne også være en ren blindstand. Jeg hørte ikke fugl, men det fraset så mye når jeg gikk at det kunne jeg ha gått glipp av. Fant hverken beit eller mere fugler på turen. Søndag ettermiddag -eller mere korrekt fra midt på dagen og utover - var det Ronja sin tur igjen. Hare-interessen har holdt seg, og det gikk fort på flere beiter. En gang hadde hun stand som jeg var godt på vei opptil da det løsnet. Så lenge har hun nok ikke stått i skogen før. Jeg gikk helt dit, men der så jeg bare harespor. Imidlertid var det fuglespor ikke langt unna, så jeg vet ikke... og en har vel for vane å tolke alt i hundens favør..... Vi kom oss stadig høyere opp i lia, men fant ikke fugl. Helt øverst hadde sola stekt godt om dagen, og det var tint snø. Den som var - var kram - og det dryppet av buskene. Egentlig ideelt, tenkte jeg der jeg gikk... Ronja virket interessert i noe framfor oss. Jeg syntes jeg hørte vingeslag helt på grensa av det jeg kan høre. Men det kunne også være kvister som var borti sekken. Kommet fram på ett sted med sol og bær gikk halen intenst og hun lette på fot. Det er vel hare igjen tenkte jeg, men gikk dit - og da var det fuglespor! Orrfugl hadde beitet der, og det kunne ha vært flere. Hun lette iherdig men fant ikke ut av det. Jeg gikk sakte vekk med vinden oppover for å få henne med og håpet hun skulle få vitring av fuglen direkte. Hun slo ett slag over meg i lia, og framfor meg nedover. Plutselig braket det til nedenfor meg! Jeg sjekket peilen, og joda - Ronja var der! Jeg så henne ikke så jeg vet ikke om det var ren støkk eller om det var en kort stand like før. Helt vindstille var det naturligvis også akkurat da... Men det var da fanken så gromme vingeslag den orren hadde, tenkte jeg.... jeg gikk litt nedover, og fikk se spora etter hvem hun hadde funnet... Ingen tvil om hvem dette var for en kar.. (tiuren har altså gått motsatt vei av min fot - dersom noen lurer....) Nuvel, det var bare å innse at sjansen var borte. De orrene fant vi ikke igjen. Kanskje var det de jeg hørte på lang avstand, kanskje hadde de ikke sittet der på en stund... Vi gikk bortover lia, men havnet litt langt ned. Her var det slette, og den var full av rim og så kald ut. Jeg tenkte at om jeg var fugl, ville jeg sitte høyere og der sola tok godt. Så jeg gikk oppover lia igjen. Ronja søkte foran meg oppover i ett uerfarent søk. Eller så bare løp hun litt rundt - jeg vet ikke om det er så fokusert på søk ennå.... Hun forsvant over bakketoppen for meg der jeg gikk i hjulsporene etter en hogstmaskin som hadde hogget noen gater og plukkhogst her noen år før. Litt etter nådde jeg også bakkekammen, og da hørte jeg noe gikk løs over meg! Lurte litt på hvor det kom, men fikk snart se en tiur som kom ut fra ett barheng og rett mot meg! Fikk hagla av aksla. Kastet den til skuldra, sikring av. Svingte med fuglen, den passerte meg på 7-8 meter. Fant fuglen med kornet, dro gjennom kroppen og litt forbi nebbet - og senket hagla - sikring på.... Ronja kom i hundre etter, men stoppet da hun fikk se meg og fuglen var borte. Jeg ble stående i samme fotspor i sikkert 5 minutter for å få igjen pulsen og forsøke å overtale meg sjøl om at jeg gjorde det rette... holder forøvrig på å overtale meg sjøl om det fortsatt.... Årsaken var at det var ikke god nok situasjon. Jeg krever stand på første fugl. Teoretisk kunne hun ha kastet seg i stand da jeg ikke så henne - de få sekundene. Men hun var i feil vind (den lille som var) og jeg var ganske sikker på at hun ikke stod. OM det hadde gjort noe særlig.... tja. Jeg vet ikke. Kanskje ville det fått fokus litt bort fra harebeit og elgmøkk. Men det kunne også blitt til at fugl på vingene er det rette - og skapt en støkkmaskin. Men det hadde vært j...lig moro å skyte tiur som første fugl for hunden! Men uansett så får jeg ikke gjort noe mer med det. Avgjørelsen var egentlig tatt allerede da fuglen kom og jeg ikke hadde sett noen stand. Jeg var bare glad jeg klarte å besinne meg. Det var nemlig ikke mye om å gjøre.... Resten av turen fant vi naturligvis ikke noen fugl. Jeg håper Ronja lærte noe av disse to fuglene, og de totalt fire situasjonene vi hadde i helga. Jeg håper at det var riktig det jeg gjorde. Jeg håper at jeg får igjen for det. Men en slik tiur-sjanse - får jeg ikke igjen. Ihvertfall ikke iår! Fint vær på søndag, ihvertfall..... Men nye tak neste helg.. Mvh Dagl

Bever er hardskutt! Om du tenker hagle, ville jeg gått for så grove hagl som mulig. Det er skutt mange bevere med hagle med godt resultat. Men personlig vil jeg foretrekke rifle i alle situasjoner. Har du en .223, så er det en meget god bever rifle med rett ammunisjon (kule). Vital del i bryst på beveren er svært lite, og sitter langt fram. Om du ikke har gjort det ennå, anbefaler jeg å lese seg litt opp på anatomien på bever. Faktisk er ikke området særlig større enn hodet, og personlig skyter jeg hode / nakke skudd på bever. Ved slike skudd vil beveren dø momentant, men vil få kramper etter en kort stund. Noe som ofte forleder jegeren til å tro at den våkner igjen. Ofte kan også disse krampene medføre at den sparker seg ut i vannet, og er man uheldig så kan den komme ut i strøm og seile nedover elva.... Det var bare mine fem små... Mvh Dagl

I ett lag jeg jaktet i var det "hunde-lott" som var like stor som en "jeger-lott". Som beskrevet over. Jeg synes det var en grei ordning, helt greit å påskjønne hundeholdet. I de andre lagene jeg har jaktet, har det ikke vært noen kompensasjon. Heller har det tendert til at for mange vil ha hund for egen del, så ikke alle får brukt dem... At man spleiser på hund, eller blir enige om en engangs sum er vel forsåvidt greit. Med mindre det er enighet om dette før hundekjøpet. En slik avtale som beskrevet av trådstarter, og en slik oppførsel, har jeg aldri hørt om og ville aldri akseptere. Det kan da ikke være slik at majoriteten av jegerne i laget aksepterer dette? Få med folk, ha en avstemning og avvis kontrakten i fellesskap. Mvh Dagl