Dagl

Årets første jakttur ble en realitet i helgen! Til tross for en lett forkjølelse, en del blå grader og litt sno, så ble det en tur lell. Ronja jobber nå bra, og høsten har endret henne. Hun har nå blitt en jakthund.... Vi startet nede i bjørka som vanlig, men fant ikke noe annet enn gamle spor til å begynne med. Men etter en times tid ble det mer alvor. Først en stand som hun løste ut, avanse, slapp seg ned i vind, ny stand. Avanse og så ble det helt stopp - i bjørka snaut hundre meter ovenfor der jeg stod. Før jeg kom fram, hadde hun nesten satt seg i stand i løssnøen.... Jeg nærmet meg forsiktig, forsøkte å finne åpninger. Når jeg kommanderte reis, gikk hun fram og mot en liten høyde i terrenget. Det var åpning til høyre, og jeg satset på den. Skulle til å gi ny reisninskommando, da så jeg at hun satte etter noe - til venstre! Jeg valgte feil side, og så aldri rypene. Ropte "Sitt", og hun stoppet momentant! Vi roet ned litt, da rypene fløy i den retning vi skulle. Men det skulle vise seg at vi aldri fant dem igjen. Men vi kom på litt mer åpne områder, og søket gikk lettere. Selv om Ronja ikke kvier seg for å gå inn i løssnøen... Frøkna sparer seg ikke, og går på om det er litt tøft. Men hun maser ikke, roer om det går tungt og tar det med ro. Slik jeg liker det, da holder de lange dager... Det blir ett par blindstander innover i fjellet. Det er ferske rypespor på stedene, så de har nok vært der like før. Rypene er lette denne dagen skal det vise seg, og de har nok lettet i god tid før vi kommer. Men på vei hjem igjen blir det ny stand. Jeg ser hun trekker an over en brink, og det blir stand på andre siden. Der er det en dump og en ny brink. Når jeg kommer over første brinken, ser jeg at hun står i skråningen opp mot den andre. Omtrent 50 meter unna. Men jeg for også se rypevinger, for de lettet allerede... De lå like foran hunden, men tålte ikke jegeren.. Det ble altfor langt hold. Ronja satte etter, og jeg ropte "Sitt" uten synlig respons. Fikk opp fløyta, men hun var da borte bak brinken til høyre. Blåste allikevel en skikkelig gang. Regnet med å se en hund langt unna når jeg så over brinken, og en skikkelig korreksjon. Men der stod hun og så etter rypene, satte seg når hun så meg. Det måtte ha vært akkurat der hun var når jeg blåste... Vi fant ikke fler ryper på denne turen. Men det var allikevel en god gjennomkjøring, og jeg var veldig fornøyd med Ronja. Dessuten var det veldig godt å komme i hus igjen.... Får håpe ikke forkjølelsen slår til skikkelig i uka, men at man klarer å ta nye tak neste helg... Mvh Dagl

Helgesen innkaller til møtet 4 januar. http://www.nettavisen.no/nyheter/helgesen-innkaller-til-ulvemte-med-forlikspartnerne/3423295686.html Mvh Dagl

Klima og Miljødirektoratet var imot felling allerede før de henvente seg til lovavdelingen: https://www.nrk.no/ho/var-mot-felling-fra-starten-av-1.13288239 Mvh Dagl

Da var siste helga over - og for en avslutning.... Det var minusgrader, tåke og rimfrost. Absolutt ikke gode forhold for skogsfugl. Dina fikk være med først, siden hun ikke fikk tid på onsdag. Hun gikk dårlig til å begynne med, av ukjent grunn. Men etter en snau time så jeg at hun jobbet med noe i en myrkant. Tok en kort stand, løste ut og dro an i motvind. Laaaaangt... Jeg fulgte etter sakte, for her har jeg sett fugl før. Hun jobbet videre forbi myrtranga, over en liten furumo og nedover i lia. Ny stand nedi der. Jeg skjønte at det måtte være i kanten av ett hogstfelt nedi der... Men hvordan komme innpå? Helst skulle jeg vært 60-100 meter lavere enn hunden i lia, men nå stod jeg istedet 50 meter over.. fullstendig i bakevja.. Man kan jo gå rundt, men det ville ta lang tid og fuglen hadde sikkert fått nok og flydd før jeg var på plass. Så jeg forsøkte å snike med ned til bikkja. Men halvveis løsnet det, og når jeg kom fram så jeg bikkja utrede. Om den virkelig hadde sittet på bakken vet jeg ikke helt. Kanskje den satt i ett tre. Nuvel, vi trasket videre oppover igjen. Turen skulle bli kort siden jeg også skulle ut med Ronja på eftan, så jeg sneiet inn litt etter planlagt rute. Kommer inn mot en gjenvokst myr med høye trær av alle slag, og en del underskog. Innpå denne myra ble det stand igjen, 50 meter unna. Javel.. Jeg gjorde hagla klar og begynte å bevege meg. Gammelt løv som var frosset på bakken, med rim på. Greiner som er harde i kulda og skraper mot klær og sekk. Egentlig håpløse forhold, men man må jo forsøke. Så jeg søker ut mot en åpning i tetta. Men så løser hunden ut, men kommer mot meg. Jeg får se henne snart, hun kommer smygende og stopper i ny stand 20 meter fra meg. Her kan det ikke ligge noe! Ikke bak meg heller, jeg har jo akkurat gått der! Tar ett skritt til, ser ned - og oppdager at jeg står i en haug av fersk tiurmøkk..... DA slipper den seg ut av ei furu like ved.... Den er i åpningen med ett, jeg får opp hagla å sender på ett skudd. Ser at kvisten spruter, får ikke tid til flere skudd. Det føltes feil ut i skuldra, men kanskje... nei- det måtte bli bom. Lader om, Dina finner retningen og stryker etter. Jeg går noen skritt, hører ett par blask inne i tetta. Ligger den? Nei, det måtte være Dina som ristet seg eller brøt av noe is, tenkte jeg. Men blir ivrig, og kommer meg dit. Ser Dina driver med noe på en islagt grøft... Jammen! - Der ligger den! Det var virkelig vinge slag jeg hørte, tror nok Dina fikk seg ett par kilevinker. Men når jeg kommer fram er den død... Du verden - så fort kan det skje! Det er en tiur av årets produksjon - blir senere veid til 3,76 kilo. Dina`s andre iår, min andre iår også... Jøss! Resten av turen så vi ingenting, men det gjør ikke noe. Ronja fikk siste økta. Vi gikk kjent rute. Veldig ofte går man i de samme spora nesten, når man så sent på høsten har plottet inn hvor fuglene er. Så også nå. Tåka holdt i seg også på eftan. I området der jeg veldig ofte har funnet noe i år, ble det også nå en stand. Men det viste seg å være tomt. Dog hadde det vært en grom kar på bakken...... Tiurspor i rimfrost...... Vi tråkket videre på vår runde, men fikk aldri noen skikkelig sjanse. Ronja hadde flere ganger markeringer og blindstander, men trolig satt fuglen i trærne og slapp seg ut lenge før jeg kom til. Hun står igjen når fuglen drar, så det blir da virkende som blindstand. Hun søkte veldig bra idag, og en gang ble det stand 150 meter unna. Jeg så på peilen at dette var like ved ett sted der det står to-tre godt brukte beitefuruer. Faktisk har jeg skutt tiur der under toppjakt en gang... Så jeg nærmet meg så forsiktig som jeg kunne, og antok at fuglen var i trærne. Jeg gikk inn litt skrått foran bikkja, for å få best skuddfelt. Smyger meg på mose til en åpning. Akkurat i åpningen hører jeg vingeslag og ser en svart skygge... joda, den satt der! Akkurat i den furua jeg skjøt i under toppjakt... Men nå ble det feil allikevel, og jeg så bare ett skimt av den. Dagen ebbet ut med flere stander, men de lettet på for langt hold. Søndag var det Frøya sin tur på formiddagen. Været har vekslet litt, tåka er borte. Det gir mye rimfrost og ett vakkert skue i det sola går opp... Men det var jo vanskelige forhold for skogsfugljakt. Vi fant heller ingenting på turen. Blir dog imponert av Frøya - som snart er 13 år (22 januar) - over fart og intensitet. Utover høsten har hun naturligvis blitt mer og mer i form, og har veldig bra søk nå på slutten. Ronja får igjen eftas-skift søndag. Bytte av terreng denne gangen, men kjent allikevel. Etter en snau halvtime tar hun stand, og jeg jobber meg opp til henne. Men det er tomt. Hun er veldig forsiktig, og nå så sent på høsten med lett fugl blir det en del blindstander. Djervhet i inngang er noe jeg savner hos henne, men det er bare andre høsten hennes så jeg håper hun finner ut av det. Det blir flere slike situasjoner. Som tidligere kan det meget vel hende at det er fugl som letter på lang avstand. Vi får to situasjoner med stand der jeg hører fuglen lette på lang avstand. En gang er vi uheldige da jeg er litt uoppmerksom. Ronja er foran meg, og jeg kjenner akkurat ett vind drag i nakken - da drar en tiur ut av ei furu til høyre for meg. Ronja jobbet nok med det og hadde snappet opp lukt der hun holdt på bak en bakkekam foran meg. Veldig klønete av meg å være så ukonsentrert. Området er ett av de beste, så her burde jeg vært mer på vakt. Vi kom til bilen litt over klokka fire i mørkningen, fikk gikk bikkja litt mat og på med varmedekken, inn i bilen når hun hadde spist ferdig. Siden dette høyst sannsynlig var min siste dag iår (mulig jeg lar meg friste iløpet av uka, men lite trolig), så har jeg min egen lille - litt tåpelige - tradisjon å følge. Jeg snudde meg mot skogen, tok av lua og ønsket alle dyr og fugler God Jul. Og med det ønsker jeg alle skogsfugljegere på Kammeret God Jul og Godt Nytt år! Mvh Dagl

Hadde tatt en fridag onsdag for å jakte. Dagen opprant med -7 grader, rimfrost og ingen snø. Ihvertfall ikke ny snø. Bare gammel - bråkete... Været var altså absolutt ikke optimalt, men hva gjør man med en fridag - jo man jakter! Tok med Frøya først, som er eldst. Dog går hun sine to og en halv time bedre enn noen av de andre.... Stand etter en snau halvtime. I ett område jeg vet storfugl liker seg, både på bakken og i trær... Så jeg hadde ett øye på bakken og ett i trærne.. Jeg kom fram, kommanderte reis - full fart, og ny stand. Men løste ut den etter noen sekunder. Tomt! En time senere ser jeg plutselig tiurspor på bakken. Stopper momentant for ikke å ødelegge noe. Bikkja jobber foran, drar på..drar på... og så hører jeg vingesla... Støkk! Men det er egentlig slik jeg vil ha hundene. De skal gå på litt i inngangen, for å forsøke å spikre. Ofte blir det da støkk. Men om de får fuglen til å trykke, så er den låst selv om jeg nærmer meg i bråkete forhold. Denne gangen gikk det ikke. Nesten ved bilen drar hun igjen ut. Stand på 150 meter unna! Jeg er på vei, når jeg går så hører jeg lite. Men ser på peileren at hun har løst ut. Jobber lenge i området, det blir bare en rød prikk på peileren. Trolig var det samme som skjedde. Hun trykket på litt hardt, og fuglen gikk opp. Men den gangen var det stand, og trolig veldig nære! Tre situasjoner får en si seg fornøyd med på slike dager, iløpet av to og en halv time. Vi var ved bilen, og jeg reiste hjem for å bytte hund. Stemnignsbilder: Ronja var neste mann ut. Vi dro til ett kjent område som huser storfugl. Vi må litt borti lia før det blir interessant. I området der vi har hatt opp tiur før, tar hun en forsiktig stand og når jeg nærmer meg begynner hun å avansere. Det går etterhvert oppover, og blir stand. Men bare for å vente på meg, når jeg kommer til så avanserer hun oppover. Jeg forsøker å henge på, husker at en kamerat har sagt at tiur alltid løper oppover for å få mer overhøyde før den letter.. Men jeg ser ingen spor i den sparsommelige snøen! Vi når ett plantefelt der vi har sett fugl mange ganger, men hun avanserer over og opp. I øverste kant ser jeg spor.... Hun går inn i skogen over, men kommer snart tilbake før jeg rekker å følge på. Heseblesende og rød i kinna som jeg er... Hun virker som å gi opp, så det var vel slutten der. Tusler videre gjennom en liten korridor av graner før vi kommer til ett to-år gammelt hogstfelt. Står og speider litt, Ronja er nedenfor meg. Da braker det løs over meg! Jammen satt den der! Men den satt i ei furu, og hadde nok satt seg opp før like før vi kom... Kanskje med tøffere hund, at den kunne trykket.. Det får vi ikke svar på. Men forsiktige hunder gir fuglen bedre valgmuligheter til å stikke av når den vil, og da lurer den oss ofte. Nuvel, vi trasket videre. Ronja hadde noen avanser, som regel oppover. Dette terrenget er ganske bratt, og "far" fikk kjørt seg skikkelig.... Jeg så spor mange steder, så det er tydelig at fuglen har vært på bakken. Men den er utrolig var, og setter seg nok opp i god tid. Mot slutten, da det hadde mørknet ganske betraktelig, begynte hun igjen å avansere. Dro på, jeg hang på. Ble jeg etter, ventet hun på meg. Slik gikk det framover. 100 meter, 200 meter.. dette kunne da ikke være noe. Så ikke spor i snøen. Jo - der! Men hun gikk forbi dem... Dro på med nesa høyt, og stadig lavere i kroppen. Opp mot toppen (selvsagt oppover....) Oppe på toppen så vi nedover ett bratt skjær og ned ei bratt li med tung og gammel granskog. Nei, her er den ikke Ronja, tenkte jeg! Men hun dro nedover, og i det samme hørte jeg vingeslag...... Også den satt i ei furu nede i lia, omtrent i samme høyde som det vi hadde på toppen... Så den aldri, hørte bare tre vingslag så var den vekk. Trolig hadde vel også denne vært på bakken og beitet, men slått seg opp når vi kom. Mer skjedde ikke, og det var nesten mørkt når vi var ved bilen. To situasjoner her. Fem totalt idag, ingen som var i nærheten av skuddsjanse. Men slik er det, det er veldig vanskelig i slik vær. Men en må prøve, plutselig er tilfeldighetene på vår side.... Stemningsbilde fra solnedgangen: Nye tak til helga - da blir det siste innspurt! Mvh Dagl

Joda, det ble litt jakt i helga også.... På lørdag trodde jeg været skulle være topp. Det har vært kaldt, men det ble nå plussgrader og mykt i skogen. Tåke og litt duskregn... Frøya ble med først, men vi fant dessverre lite fugl. Jeg hørte en orrhane som rensket halsen, men ingen som spilte skikkelig. Ikke fant vi dem igjen heller. Kanskje de har flokket seg og var ett annet sted? Frøya hadde imidlertid en stand i en liten myrhals. Jeg kom opptil, gikk litt på siden. Da jeg ba om reis gikk hun fram, ny stand. Det gjentok seg. Vi nærmet oss kanten av ett hogstfelt bak myra, og jeg fikk bange anelser. Plutselig søkk det i bikkja, og så satte hun dit.. Jeg hørte ikke noe, men tipper fuglen gikk opp tidlig. Jeg var da kanskje 40-50 meter unna. Det var alt som skjedde på den økta. Noterte meg at "gamla" (mangler snart bare en måned på 13 år) gikk godt de to timene vi var ute. 16,7 km i snitt på 9.79 km/t..... Neste økt var Ronja sin. Like ved der jeg har skutt for henne tidligere iår, dro hun an igjen og festet stand. Vi avanserte sammen, noe det har blitt mye av på skogsfugl. Tror hun ikke har selvtilliten til å gå på sjøl for å spikre dessverre. Det gir avanser, og fugl som letter på avstand når den føler for det. Idag avanserte hun ganske langt utover plantefeltet vi havnet på, jeg hørte ikke noe og hadde håp. Tydeligvis bommet hun, for hun gikk tilbake opp en bratt knaus mot kanten av plantefeltet. Her sitter det ofte fugl på toppen, og jeg tenkte det var greit å komme nedenfra... Plutselig hørte jeg fugl som gikk opp til side for oss... Pokker også! Mere jobb ned i vind, så kunne hun ha spikret den! Men jeg får bare håpe hun får erfaringen etterhvert. Det ble en kort blindstand på setet, men hun løste fort ut. Men så jobbet hun igjen utover hogstfeltet, og havnet på en liten høyde der det ofte har sittet fugl. Spesielt orrfugl. Ny stand, nesten krypende. Men nok en gang var det tomt. Jeg smøg meg opp idet hun jobbet videre. Så hørte jeg det lettet fugl. Men jeg så den ikke i tåka.... en fugl.. to .. tre... fire-fem.... Minst fem fugler lettet, kanskje fler. Hørtes ut som tiurer, men kan ha vært røy med også - jeg så ingen i tåka.. Høyst trolig en tiurflokk på denne årstiden. Lettet fra trær alle sammen, men de hadde nok vært nede og beitet. Kanskje slo de seg opp når vi nærmet oss. Men Ronja jobbet videre nedover plantefeltet, og vi fikk en situasjon til - også den tom. Det virket som om det var beitet og luktet fugl over hele feltet... Men kanskje bare vitringsforholdene var ekstremt gode. Mer erfaring må til, men spennende var det jo lell sjøl om en ikke ønsker blindstander og lange avanser. Denne melodien gjentok seg resten av økta. Det luktet tydeligvis godt i været, og fuglen hadde nok vært på bakken. Men da de lettet, satt de i trærne. Jeg så ingen denne økta, men hørte ett sted mellom 15-20 oppflukter (nedflukter...). Noen var nok dog de samme fuglene. Noterte meg interessant at unghunden hadde gått omtrent like langt på tre timer som "gamla" hadde gjort på to.... Neste dag tok jeg Dina med i samme terreng som kveldsøkta på lørdag. Været var nå snudd, trolig til det verre. Nå var det minusgrader og fraseføre. Men heldigvis begynte det å snø, som tok litt av for støyen. Inne i skogen var det fortsatt mykt, så jeg forsøkte å gå minst mulig åpent. Ofte er det ingen god idè å gå samme rute/område som dagen før dersom man har vært borti mye fugl. Så også denne gangen. Dina hadde to-tre blindstander, og jeg hørte fugl en gang - dog på lang avstand. Nytt område derfor på eftasøkta. Her var det urørt viste det seg, og dessuten mindre gammel snø så det var mykere å gå. Men jeg hadde glemt å vurdere vindretningen, og kom til å gå i medvind det beste området.... Men det var ikke noe interessant heller i starten. Etter en drøy halv time fester imidlertid Ronja stand, en usikker en viser det seg. Jeg finner henne litt utpå ett lite hogstfelt med høye furutrær (frø-tre) og planter i små julegran-høyde. Når jeg kommer til avanserer hun litt, men står igjen. Nesa litt høyt, og virker litt usikker. Jeg nærmer meg igjen, tenker det kan ligge orrfugl på plantefeltet. Men plutselig hører jeg tunge vingeslag..... Ser en tiur slipper seg fra ei furu i overkant av feltet, og drar nedover. Opp med hagla, kornet på - men jeg vurderer det for langt. Så slipper en tiur til seg ut, den flyr enda lenger unna..... D...ven, det var nesten! Ser på avstanden etterpå. Det var helt i grenseland, 30-40 meter. Men er fornøyd med avgjørelsen lell, selv om det hadde vært veldig moro med tiurfall nå like før jul..... Vi trasker på. Kvarteret senere, ny stand. Også nå på ett hogstfelt eller i kanten. Kommer til, og det letter ei røy fra en skogsdunge på andre siden. Hører det drar en fugl til også som jeg ikke ser. Pokker - sitter de alle i trærne idag? Men også her lukter det nok godt, og det blir mye avanser og noen blindstander. Jeg liker ikke lange avanser, men må jo bare følge på. Ingenting skjer. Vi kommer "fram" og det dør ut. På ett sted ser jeg imidlertid spor i snøen. Først gamle med litt snø i, så helt ferske. Mange spor! Det må ha vært fler fugler her, en eller to kan ikke ha satt så mange spor. Det må være kullet jeg har vært borti før. Men de sitter ikke der, og vi finner dem ikke igjen. På tilbaketuren gjennomsøker vi flere gode områder. Det blir flere avanser og små blindstander. Ronja har blitt veldig forsiktig. Ønsker meg mer djervhet i inngangen. På en annen side kan det bli mye støkk av det, men heller en av fem situasjoner med spikret fugl i en presis stand, en alle fem forsiktig avanserende og som letter når de vil... Men dette kan man jo ikke lære dem (ihvertfall vet ikke jeg hvordan man gjør det..), og må bare følge opp. Etterhvert skumrer det. Men det blir ennå en stand. Mot ett åpent felt, og Ronja står på toppen av en knaus. Her kan man kanskje lure en fugl om den sitter bak knausen... Så jeg gjør meg klar og smyger over toppen. Men ingenting skjer. Hva nå - trykker den - eller sitter den i ett tre? Finkjemmer buskene rundt med blikket, men ser ikke noe. Kommanderer reis, og Ronja setter avsted. Over åpningen. Jeg synes jeg hører en lyd som kan minne om vingeslag langt foran. Men det kan da vel ikke være... så langt.. Ronja forsvinner i tettskogen bak åpningen. Inne i der blir det ny stand. Forsøker å nærme meg stille, og kommer fram til henne. Hun avanserer igjen, jeg etter. Krysser to tiurspor som går nedover, vi fortsetter rett fram.... Hva nå - det ser ut som om de er nedenfor oss? Men bikkja er sikker, og jeg følger på. Blant unge men høye furutrær mot en litt mer glissen åpning stopper hun. Står i stand. Virker sikker, men nesa høyt. Jeg kommer bak henne, og der slipper en seg ut fra ei furu! Får opp hagla, men for sen... Nesten ikke åpning å skyte i. Da slipper en til seg ut - opp igjen med hagla, har den såvidt på kornet, så er den borte... For sen! Hadde jeg vært ennå mer på hugget, så kanskje... Disse var klart på haglehold, men altså for tett. Den lille glenna klarte jeg ikke å utnytte. Men så er da ingen skadeskutt ihvertfall. Kom på den lille lyden jeg hørte tidligere, og fant ut at det måtte ha vært disse to som satte seg opp... Eller det kan ha vært en til som lettet før. Jeg hørte en fugl til etterpå, og Ronja jobbet med noe på slutten nesten i mørket. Var ved bilen litt over klokka fire.. Vanskelige forhold i helga, men det var jammen nesten på et par situasjoner på eftan. Ronja kommer seg, men mangler litt djervhet synes jeg. På en annen side har hun vist seg verdifull ved at det kan gi stand på fugl i trær. Dette forutsetter naturligvis at vitringen slår ned fra trærne. Hun begynner å få en ganske god jaktforståelse og jaktvett. Så får jeg bære litt over med forsiktigheten og lange avanser. Plutselig slår det til og gir resultater, og da gjelder det å følge med.... Antall jaktdager minker fort nå, men det blir noen til før jul... Mvh Dagl

Vi bestemte oss for å ta en hyttetur før jul, og satte kursen mot fjellet i helga. Selvsagt måtte jeg ut på en jakttur... Tok med Ronja, og valgte for anledningen truger. Synes truger er veldig bra, armene fri og aldri bakglatt. Ulempen er at man må gå absolutt alle skritt, og så bråker de mer enn skier. Men uansett, vi trasket på innover såvidt nede i bjørkebeltet på kjent område. Planen var å gå litt nede i bjørka innover, og litt over ut igjen. Eller i "høyden" - om jeg nå fant den... Ronja hadde noen markeringer nede i bjørka, men det viste seg å være gammel beiting alt sammen. Trolig gårsdagen. Vi gikk i overskyet vær, litt snødryss iblant og litt vind / noen ganger vindstille. Trolig satt de høyere fant jeg ut. Skrådde derfor oppover mens jeg gikk innover, men kom ikke i kontakt med fugl. Helt innerst der jeg mente å snu, lette jeg etter en plass å ta ei pause. Ronja var nedenfor meg, ble borte bak en liten haug rett fram. Jeg vinklet oppover for å finne lè, men fikk i samme øyeblitt se det flagret foran - Ryper! Så bare såvidt det flagret, så var de borte. Ronja var bak haugen, og jeg fikk se henne snart. Stoppet - var det ny stand på gjenliggere? Nei, hun løste ut og utredet. Vet ikke om det var ren støkk da jeg ikke så henne. Hun kunne godt ha gått rett i stand bak haugen, og så ble de presset av både meg og bikkja og tok til vingene. Velger å tro det.. men en tvil gnager.. Hun jobber oppover, og ny stand oppe på en kant. Jeg kommer nesten opptil, da søkker det i henne og hun løper langs kanten noen meter, og stopper igjen. Venter til jeg kommer, utløser selv og utreder. Joda, det er rypespor! Det kan ha vært fler som dro da hun reagerte, isåfall respekterte hun spontant. Men sikker er jeg ikke da jeg ikke så noe. Jeg tusler slukøret ned igjen å finner pausested... Veldig uheldig - eller var det bare uhell? Lurer litt på hvordan de andre hundene hadde taklet det, men kommer til at jeg ikke kan male fanden på veggen. Må stole på bikkja. Men hun støkket friskt i høst på ryper, og har faktisk ikke stått på ryper ennå... Etter pausa snur vi nesa hjemover og jeg følger samme høyden i håp om at dette er "høyden" de sitter på. Ronja har lært at snøen ikke bærer når hun løper, og søker ikke fort. Men hun får med seg terreng, og i sidevind søker hun ganske godt. Dog kunne hun hatt litt mer dybde. Men en halvtimes tid senere ser jeg hun jobber, drar an - fester stand. Hun står 150 meter foran meg litt over i lia, og jeg ser hun kryper ned i en sitrende stand. Jeg går en sving nedenfor henne for å komme opp rett bak. Det tar litt tid, og når jeg kommer fram står hun mer oppreist, men i full konsentrasjon og i en fin stand. Jeg forsøker å nærme meg lydløst på trugene, og kommer opp til henne. Kommanderer reis, men jeg tror ikke hun rekker å flytte på seg før det går opp to ryper! Litt langt fram, men de flyr rett til høyre og er innenfor skuddhold. Opp med hagla, husker tidligere tabber i høst og husker kinnkontakt og korn..... Følger på den bakerste og drar igjennom - ser hun faller i skuddet. Blir litt forfjamset, nøler, og rekker ikke ett skudd til på den andre, den kommer bak ei bjørk. Jeg husker ikke om jeg har sagt sitt, men Ronja står der hun stod ved siden av meg. Nå tar hun noen skritt fram, og jeg kommanderer sitt - hvorpå hun setter seg. Jeg går litt fram, da ruser hun fram! Ser at rypa ligger og flakser, og roper apport! Hun løfter den, men kommer ikke til meg med den. Vi har ikke fått til apporten helt ennå, og jeg vil ikke mase med det i terrenget så jeg går fram og avliver mens jeg roser. Jammen ble det ei adventsrype! Masse ros selvsagt, det er jo Ronjas første rype! Vi får den i sekken og går videre. Ronja har to-tre markeringer, men det blir ikke noe mer. Vi nærmer oss bilen, har ett område med bjørk igjen, her pleier det å sitte fugl. I lett skumring kommer vi dit, og jeg passer på å gå i fin vind nedover langs bjørka som strekker seg oppover fjellet. Foran meg ser jeg at Ronja drar an, justerer - og fester stand! (dessverre litt uklart bilde...) Jeg nærmer meg igjen forsiktig, ser at det er spor inne mellom bjørkestammene.... 20 meter igjen, 10... Plutselig ser jeg en svart flekk flytter på seg - og skjønner at det er ei rype som løper på bakken! D...ven, tenkte jeg - og så fløy hun. Og sammen med henne 5-6 til! Ronja er på vei etter, jeg roper sitt - men må gjenta flere ganger. Men hun stopper.... Mens jeg roper, letter flere ryper der framme, vet ikke hvor mange. Men det ser ut som om noen setter seg kjapt. Jeg går fram til Ronja, roser lett, og lar henne utrede. Ingen fler fugler. Etter litt utredning får jeg henne med meg, og vi går sakte nedover i vind. Håper de virkelig satte seg... Ronja bruker vind bra, går på oppover i siden mot ett søkk i terrenget, og brå-fryser i stand! Nok en gang går jeg en liten runde for å komme bak henne. 10 meter igjen, da letter tre-fire ryper, og Ronja etter! Ny sitt-kommando, men hun fortsetter en del meter, og nå korrigerer jeg. Dog ikke hardt, vil ikke ødelegge en moro situasjon - bare poengtere at kommandoer ikke er å spøke med... Dessverre finner vi ikke fler ryper nå. Men dagen har vært strålende! Fra å støkke ryper i høst, kanskje uheldig, har hun nå bevist at hun håndterer også disse. Miljøet er jo veldig forskjellig fra høstens tidlige jakter til nå på snøføre. Men de er vanligvis ikke enklere å håndtere nå, så jeg er veldig godt fornøyd. Presise og fine stander har det vært, og den støkken først tilskriver jeg nå uflaks-kontoen. Men neste helg er det nok skogsfugljakt igjen... Mvh Dagl

Ser veldig bra ut. Utrolig bra finish - spesielt på den siste. Mvh Dagl

Ny helg, nye muligheter.... Startet med Frøya lørdag formiddag. Var litt spent siden hun ikke fikk jakt forrige helg i det hele tatt, og helga før jobbet hun veldig selvstendig - men ble kraftig korrigert. Nå tok hun en lang runde først, men ikke i nærheten av tidligere. Fikk litt halvhjertet skjenn for det, men bare som en påminnelse. Resten av turen holdt hun god kontakt. Går supert første timen, så detter farten. Hun holder oppe søket, men det går saaaakte..... Været var annerledes, litt frost og sol. Var redd for fraseføre og lett fugl... Etter en halvtime ble det stand i ei li mot ett hogstfelt. Jeg forsøkte å gå der det var lite frost i bakken, og nærmet meg forsiktig. Men jeg leste søket litt feil, og havnet over bikkja. Da er man skikkelig på etterskudd.... Jeg snudde for å gå en runde å komme bak henne lenger ned, i kanten på hogstfeltet. Men så fikk jeg se hun løste ut, og der dro jaggu en tiur! Ut over hogstfeltet, helt blank..... Det lignet mistenkelig på tjuvreis, men man vet jo ikke om tiuren flyttet på seg og trigget det hele. Hadde jeg dog gått rett og havnet litt under henne, ville jeg fått tidenes tiursjanse! Men man vet jo ikke om den hadde valgt den veien da... Nuvel, vi trådde på. Kvarteret senere ble det ny stand. Nå i kanten på en myrhals. Inne i tetta stod hun. Løste ut, justerte. Var ute på myra å så etter meg, inn i tetta igjen og ny stand. Her er det tett gran med mye underskog. En omtrente 50 meter bred korridor, så er det plantefelt med høye juletrær på andre siden. Når jeg omsider fikk snirklet meg inn i kjerret, så jeg at bikkja stod innover. Altså mot plantefeltet. Hvordan i huleste skulle jeg få skutt her? Ingen enkel vei rundt heller, og tviler på om bikkja står lenge nok til å få gått helt rundt... Så jeg kommanderte reis, og sprang mot plantefeltet. Bikkja vinklet oppover i terrenget på toppen av en liten ås, jeg holdt høyden. Men ingenting skjedde. Hmm.. Blindstand? Jeg stoppet opp og ventet. Om det blir stand oppe på toppen, må jeg oppover. Men hvor går jeg? Plantefeltet har veldig høye trær akkurat der, og byr ikke på store åpningene. Og BLIR det stand? Mens jeg står der og tenker, drar jaggu tiuren opp ... Helt i kanten på plantefeltet rett foran meg satt den! Opp med hagla, men tett... får en liten åpning, skyter ett skudd men ser det er bom. Får ikke fler sjanser og ser den flyr bort - laaaangt... Fanken, at ikke jeg gikk helt ut i kanten! Men slik er det - etterpå klokskapen er verdens mest eksakte vitenskap! Bikkja forbanner seg på at den skal ligge der, og leter lenge. Men jeg får henne med meg, og vi tråkker på videre. Ett drøyt kvarter senere støkker vi ei røy fra ei furu. Og ti minutter etter det igjen blir det stand. Nok en gang i ett tett grankjerr... Jeg forsøker å smyge meg rundt denne gangen, klok av skade. Men halvveis hører jeg vingeslag og orrhøne-kakling, som drar BAKOVER. Ser ikke skimten engang... Det skal ikke være lett! Mer så vi ikke på den turen. Men fint vær! På eftan var det Ronja sin tur i annet terreng. Her er det bratt, og vi gikk i den siden av berget som vender mot eftas-sola. Dårlig søk til å begynne med. To blindstander/avanse viste at det var fugl i terrenget, men at den var lett. Vi nådde ett punkt der vi måtte opp i terrenget, og vi begynte å klatre. Øverst her er det ett merke på min GPS, med en fugl på...tiurplass... Her er et gammelt hogstfelt med ujevn skog, mye bær og skjul. Hogstfeltet går opp i en hesteskoform mot gammel granskog, og til venstre skjærer en lasskjører-veg av gammelskogen. Ronja dro oppover i feltet. Rundet markeringen min om tiurplassen, vendte mot vind - og tok stand! D..ven, det var nesten for perfekt. Hun stod nå 70 meter ovenfor meg. Jeg beregnet vinden som nå kom fra venstre bak meg, og gikk til venstre så jeg stod rett nedenfor henne. Justerte litt lenger fram, da fuglen nok lå litt til venstre med tanke på vind. Fant ett sted der jeg dekket lasskjører vegen og hele hogst feltet, gjorde meg klar. Kommanderte reis....! Men hun ble stående! Forsøkte igjen, men nei. Hun stod. Måtte opp til henne. Gikk nært gammelskogen. Hadde gått 10 meter omtrent, da kom den! For det VAR tiur.... Og den kom akkurat som jeg tenkte, over lasskjørervegen! Men nå var skudd mulighetene mye dårligere, og jeg hadde bare noen få glenner. Hørte at den sleit med å komme opp, var borti kvist flere ganger som knakk inne i gammelskogen! Kanskje det måtte ut nærmere meg lell? Men nei - den kom ut der jeg trodde. Skjøt ett skudd, så jeg var bak. Den ble borte bak busker, fulgte på - fant ei glenne og skjøt igjen. Men så med en gang at jeg var for sen. Den hadde nesten passert glenna alt da skuddet gikk. Vi gjorde ett ettersøk, men fant hverken fugl, dun eller noe som antydet treff. Pokker! En skal ikke forvente all verden av unghund, men hadde hun reist fra avstand så .... ja, jeg hadde sikkert klart å bomme lell... En må legge skuffelsen bak seg, vi trådde videre. Søket var nå mye bedre, og vi fikk med oss terreng. En snau time senere tok hun ny stand. Litt opp i lia også denne gang. Jeg forsøkte på nytt å posisjonere meg under henne, men avstandsreisen var også nå vanskelig. Men jeg så hun flyttet seg, antagelig avanserte hun noen meter for hver kommando. Det dro bortover lia, jeg fulgte på under henne, men avstanden mellom oss minket. Vi nærmet oss ett nytt felt med høye julegraner. Hadde tenkt på det lenge, men var usikker. Kom i en åpning nedover dit, da lettet ett digert storfugl kull! Dessverre bak de nærmeste granene på feltet, og jeg så bare vinger. Fikk ikke skutt! Minst 4, men gjerne 5-6 fugler! Gikk sakte nedover om noen var igjen, for bikkja stod fortsatt. Men nei, det var ingen gjenligger her dessverre. Søndag var det ennå mer fraseføre da det hadde fryst på over natta. Håpet var at den sterke vinden overdøyvet lydene, men fuglen blir da også ofte nervøs og lett i vind. Dina var med på formiddagen, men det ble bare en støkk på røy, stand på en lett orre og en smygende stand på en elg som luntet avsted... Igjen var Ronja og jeg på eftasjakt - i samme terreng som igår. Jeg har erfart at det sjelden er noen god idè å gå samme terreng to dager på rad, men gjorde ett unntak. Håpet at sola hadde stekt i bergsiden så det ikke var så frasete. Men nå varte det lenge uten fuglekontakt. Dårlig søk i perioder, litt "gå-på-tur" stemning. Men etterhvert tok det seg litt opp. Og plutselig tenkte jeg at "d..ven, nå tar hun jaggu med seg bra med terreng!" Etter nærmere to timer ble det da også en stand. Vi var forbi områdene vi hadde sett fugl i dagen før, og nesten så vi skulle snu. Nesten på toppen stod hun. Jeg kom opptil, kommanderte reis, og sammen avanserte vi. Lavere og lavere ble bikkja. Her måtte det da være noe? Vi nærmet oss ett bratt område, nesten stup.. Der løste hun ut og utredet. Pokker, der hadde den sikkert lettet fra! Men hun hadde ikke samme farten, det var noe usikkert over henne, og hun utredet veldig forsiktig, stoppet iblant. Ikke nok til at det var stand, men hun markerte tydelig at det var noe mer. Og plutselig hørte jeg vingeslag! Den satt i ei furu, hadde sikkert slått seg opp før vi kom. Jeg hadde den på kornet, men det ble litt for langt og litt for urent skuddbilde. Skuddet uteble. Men jaggu - den VAR der! Søket holdt seg veldig bra, men vi fant ikke mer fugl. Noen markeringer men ingen stand. Før helt på slutten. Det var nå god skumring, nesten mørkt. Men bikkja søkte godt, og det ble en stand. Selvsagt i tette grankjerret... så nesten ikke jaktdekkenet engang.. Mot kanten av ett nytt plantefelt, og akkkurat her har jeg ofte sett orre, så håpet var stort. Smøg mot en åpning, og nå reiste hun fra avstand. Men ingenting skjedde. Blindstand? Hun jobbet videre, og ny stand. Ny reis-kommando, fortsatt ingen oppflukt. Hun gjorde en runde ned i vind, kom tilbake og tok ny kort stand- avanserte. Syntes jeg hørte noe i kanten av plantefeltet, snudde hodet og syntes jeg så en svart flekk som ble borte. Orrhane? Tror det. Men det var såpass mørkt at jeg så den ikke mer, og det var for langt til at jeg hørte særlig vingeslag i vinden. Det var helgas siste sjanse. Det ble ingen fugl i sekken denne helga. Jeg irriterer meg over situasjonen der jeg leste søkte til Frøya feil og havnet over på lørdag. Og jeg irriterer meg på bomskudd og missbruk av tiursjanse senere med Ronja. Burde hatt to tiurer lørdag. Men slik er skogsfugljakta. Oftest vanskelig, noen få ganger enkel. Det er det som gjør det så j...lig moro....! Neste helg blir det trolig hyttetur og kanskje forsøke rypene siste gang iår, kanskje blir det ikke jakt i det hele tatt. Kanskje kommer snøen hjemme, det kan skje mye på fjorten dager. Kanskje var det siste skogsfugljakta for iår. Men da får en ta skiene fatt og forsøke toppjakt. Det er jo også moro... Mvh Dagl

Artig variant, krever nok litt mer trening for å bli perfekt. Kniven og slira forøvrig er veldig fine - synes jeg. mvh Dagl

Hei, og mange takk for all ros! Det gir inspirasjon til å fortsette å skrive... Jeg jakter i søndre del av Hedmark. Det har vært gode forhold til nå, spesielt de to siste helgene. Men nå kom kulda og det blir skarpt fraseføre. Mye vanskeligere. Om det skal være kaldt, er det etter min erfaring faktisk bedre om det er litt snø. Dog ikke så mye at bærene gjemmes helt - og hunda ikke klarer å gå snøen... Mvh Dagl

Veldig bra resultat! Både kniv og slire ser veldig fine ut! Mvh Dagl

I helga fikk vi besøk av ett vennepar fra Sverige, og han skulle være med meg på jakt på lørdagen. I lunsjen kom damene opp i terrenget og møtte oss, og så fyrte vi bål og grillet pølser til lunsj. Veldig trivelig helg, og veldig trivelig jakttur! Dessverre uten fangst, men noen situasjoner fikk vi og her er historien: Vi slapp i ett område der det har vært mye orrfugl tidligere, og som jeg gikk i forrige helg. Mye fugl, men da satt den i trærne. Håpet var at den var på bakken idag. Været var bra, litt snø på bakken men den var våt og ikke bråkete. Oppholdsvær men stort sett overskyet. Ronja dro på her sist søndag, og drev med noe på egen hånd. Faktisk så jeg måtte hente henne. Og jaggu dro hun avsted denne gangen også! Må ha vært noe svært interessant hun dro etter sist helg, og som hun husket. Jeg misstenker hun støkte en hare som hun forfulgte, men er ikke sikker. Ihvertfall tok det meg ett kvarter å få blåst inn fillebikkja, og det var jo ikke DET jeg hadde lyst til å vise fram.... Men etter en alvorsprat når bikkja kom inn, fortsatte vi. Og nå med betydelig bedre kontakt. Ganske snart ble det interessant, og hun dro an nedover mot ett tettere område med grov granskog. Der ble det jaggu stand! Vi ladet, og nærmet oss. Jeg dirigerte Tomas der det var små glenner, men her var det veldig tett. Vi kom opptil, reisningsordre og Ronja avanserte - ny stand! Ny posisjonering, ny kommando og bikkja dro igjen fram! NÅ syntes jeg at jeg hørte vingeslag langt unna, men litt usikker. Det ble utredning, men vi så ikke spor. Trolig satt det fugl i trærne som slapp seg ut. Nuvel, litt spenning ihvertfall, og vi trasket på videre. Ronja markerte på noen steder, men vi så ikke fugl på lenge. Men i kanten av ett hogstfelt markerte hun igjen, her så vi også spor. Hun jobbet seg oppover en bakke og over toppen der det flatet ut. Der så jeg noe, sa Tomas! Det ble støkk, det satt trolig en orrfugl der. Vet ikke hvorfor det ikke ble stand, men det var lite og veldig vekslende vind. Ronja fikk nok ikke med seg at det lettet, hun dro ihvertfall ikke etter. Nuvel, vi trasket videre. Lite å se her som det forrige helg var mye fugl. Men slik er det og spesielt på denne årstiden. Etterhvert fikk Ronja en stand oppe på en bergknaus, hun så nedover. Her, sa jeg til Tomas, kan vi overraske om fuglen ligger på nedsiden! Jeg sendte han foran, og han smøg seg mot hunden litt til side. Jeg kom også opptil uten at noe skjedde. Vi var klare, og jeg kommanderte reis. Bikkja dro rett ned og inn i ett grankjerr! NÅ fanken, tenkte jeg! Men ingen vingeslag... Bare utredning. Blindstand! Pokker også! Stort mer skjedde ikke før lunsj dessverre. Vi hadde en hyggelig lunsj sammen med damene. De syntes det var så hyggelig at de ble stående igjen ved bålet mens vi dro ut på jakt igjen..... Nytt slipp, i nytt område jeg ofte har vært borti fugl. Men også nå gikk det laaaang tid. Jeg forklarte og fortalte underveis om steder jeg hadde sett/skutt fugl for å forsøke å gjøre turen spennende, uten at jeg er overbevist om at Tomas syntes det ga stort.... Men omsider ble det da jammen en stand nå også. I ett område med høy lyng, gamle og krokete furuer og bartunge graner, ble det stand. Ronja virket usikker, men vi ladet haglene og nærmet oss forsiktig. Jeg forsøkte posisjonere Tomas best, og kommanderte reis. Avanse - ny stand. Ny posisjonering. Rett før vi kommanderte reis igjen, så jeg en skygge.... En tiur slapp seg fra ei lav furu 30 meter lenger fram! Ronja hadde sett det, og gikk rett i utredning. Hun nærmet seg stedet, og da dro jaggu tre fugler til! Det var både brune og svarte, og var nok en del av ett kull. Ronja stod rolig i to sekunder, og satte etter. Jeg ropte sitt og blåste i fløyta, til ikke så stor nytte dessverre. Men hun stoppet etter 30 meter omtrent, og satte seg før jeg kom fram... Jeg korrigerte ikke hardt her, men tok henne med dit hun var når jeg kommanderte sitt og satte henne bestemt ned. Men uansett var det jo litt moro at vi så fugl! Etterhvert kom mørket fort, og vi var på god vei hjem. Men jeg måtte ha med en "hotspot", og vi kjempet oss derfor opp ei bratt li med julegraner (j..lig bløtt!) og unge bjørker. Oppe der det flatet ut, tok jaggu bikkja stand! En meget god plass, og jeg kjente adrenalinet (ikke bare blodsus etter oppstigningen..). Vi så ikke bikkja ennå, men på peilen så jeg hun stod bare 20 meter foran. Hviskende informerte jeg Tomas, og vi ladet. Smøg nærmere. Jeg vinket han ut til venstre der det var mest å skyte på, satset på at fuglen kom der. Og da gikk det opp en orrhane! Den kom akkurat der jeg håpet, og Tomas hadde en fin glenne å skyte i! Han hevet hagla, men nølte... og sjansen var over. Årsaken var at han ikke så bikkja. Han var blitt vant med at vi skulle finne hunden, kommando før fuglen gikk opp og man kunne skyte. Jeg hadde sagt ved første situasjon at om fugl går opp når man nærmer seg, så er det lov. Men veldig godt at han valgte å avstå når han var usikker! Han fikk mye ros for avgjørelsen, samtidig syntes vi begge det var moro at han hadde fått oppleve en skikkelig situasjon med fugl i. Det var en fin stand, hunden var ikke langt unna fuglen og måtte ha stått ganske så presist. Mer skjedde ikke, og vi var ved bilen i halv fem-tiden og det var så godt som mørkt i det tette skydekket. Søndag reiste gjesten hjem på formiddagen. Derfor ble det en tur på ettermiddagen for meg... Jeg tok med Dina - som jeg bomskjøt for sist søndag etter strålende stand - og dro avsted. Det var om mulig ennå bedre forhold enn lørdag, da det nok var en grad varmere. Litt tåke, antydning til regn/sludd og drypping fra trær. Snøen på bakken var kram og nesten lydløs. Der jeg skulle starte stod to jegere som jeg pratet med for å høre om de var på vei inn eller ut. De hadde gått en runde, vært borti en tiur men var på vei hjem. Deres rute var ikke helt min, så jeg valgte å gå i området lell. Jeg trasket avsted på vant runde. Litt kjedelig iblant, men man havner fort i ett mønster. Bikkja åpnet forsiktig og hadde ikke det store søket, men vi hadde litt vind her så hun fikk nok med seg allikevel. Jeg fikk bare gå sakte så hun fikk tid på å søke ut. Men vi fant ikke noe på de første god-plassene. Oppover mot en bergknatt i kanten av ett hogstfelt ble det jaggu stand! Området er veldig bra. Her er krokete furuer, skjær, røsslyng, bær... sola steiker når den er framme... Ofte fugl å finne. Var det fugl nå også - eller blindstand? Jeg smøg meg ut i kanten av hogstfeltet og avanserte sakte og forsiktig. 45 meter - 35... Fikk se bikkja, hun stod akkurat på skjæret og så nedover. Ny mulighet for å overraske om fuglen satt på nedsiden! Perfekt! Smøg meg nærmere, ventet på oppflukt når jeg stakk hodet over kanten av skjæret. Men ingenting skjedde. Jeg var nå plassert fint, og kommanderte reis. Bikkja dro fram, men ny stand i skråningen ned av skjæret. Jeg ville ikke slippe hogstfeltet helt, men gikk litt ned. Ny kommando, og på nytt reiste hun. Da hørte jeg vingeslag! Tunge vingeslag! Men ikke fra bakken, fra ei lita furu helt i kanten av hogstfeltet! Tiuren slapp seg ut, jeg så det skimtet i vinger og skjønte den ville passere ei glenne. Opp med hagla - kom faktisk på forrige helgs fadese, og fikk ned hodet og kinnkontakt. Tiuren kom i åpningen, jeg dro på og skjøt! Så at den tegnet for treff, men så var den forbi glenna og jeg fikk ikke skutt mer. Men den gikk da vel for pokker ned? Bikkja dro etter nedover. Jeg kom dit jeg mente den datt - så ingenting! Så på peileren, bikkja var ikke langt unna. Og der ble det stand! Nærmet meg, hørte vingeslag og kampgny..... Under ei gran hadde bikkja godt tak på den, og jeg fikk fram begge to. Måtte skille de.... Jeg hadde vingeskutt den, men den var mere død enn levende da jeg kom fram... Avlivet kjapt og fikk roet bikkja som hadde mord i blikket.... Tiuren var klart preget av å ha vært i kamp, med store områder uten fjær... men samma det! Ikke stor, en kylling av året viste det seg. 3,72 kilo tung. Men tiur er tiur! Jøss - for en åpning! Hadde nesten dårlig samvittighet da jeg sende SMS til min svenske venn som var på vei hjem... Men noen ganger går det lett, man må ha litt flaks! Vi trasket nå på resten av runden. Det gikk lenge før vi fikk mere kontakter. En blindstand hadde Dina, men det viste seg at der hadde de to andre jegerne gått, og trolig hatt oppe fuglen før. Snart mørknet det igjen også, men jeg hadde igjen det beste området... Gikk inn i det, Dina gjorde en stor runde for å komme i vind og tok med seg hele området. Og jaggu ble det stand! Tett skog, bikkja stod 50 meter unna. Jeg gjorde her ei blemme, og trodde fuglen lå langt foran bikkja i vind. Jeg nærmet meg derfor fra siden, istedet får å gå rundt og bak. Men fuglen trykket godt og lå ikke langt foran.. Derfor støkket jeg - en orrhane. Den lettet når jeg var 40 meter unna og dro rett inn i tetta. Ingen sjans å skyte. Etter utredning gikk vi videre, Dina dro ut på siden i søk. Men det fortsatte lenger enn hun pleier... 80 meter, 100, 108.. Stand på 111 meter! Jeg tråklet meg gjennom tetta og kom ut på plantefelt, fortsatt 60 meter. Gjorde klar hagla og nærmet meg mer forsiktig. Hun stod på en traktorvei og pekte nedover lia i ett felt med høye juletrær. Når jeg kom fram snudde hun litt på hodet, og jeg ble usikker på om jeg skulle posisjonere meg på høyre eller venstre side av hunden. Mens jeg funderte, lettet fuglen - en tiur....! Den lå like nedenfor, jeg så det skimtet i vinger men i nedoverbakke tok den fire-fem vingeslag og var vekk! Men fin situasjon! Hadde jeg ikke hatt en tiur på sekken, hadde jeg nok bannet høyere..... Med det ebbet dagen ut. Det ble en fin dag i skogsfugl skogen! Revansje både for meg og bikkja etter min elendige skyting forrige helg. Synd at det ikke skjedde mens min kamerat var med på lørdag, men slik kan en ikke bestille. Noen fler bilder av hund og bytte.. (skrytebilder..). ER du sikker på at du er dau...?: Stemningsbilde. Nuvel, nye tak neste helg - om været tillater. Mvh Dagl

Jeg tror det er farlig å utpeke en gruppe jegere som syndere. Selv om JMonsen kanskje har den erfaringen i sitt terreng, er det vel freidig å legge skylden på fuglejegere. Hos fuglejegere er det - som i alle "leire" - både egoister og ihuga jegere som bidrar. At gruppen fuglejegere inneholder ett høyere antall egoister enn resten - tviler jeg på. Så jeg synes man skal være forsiktig med å lempe skylden på enkelte grupper. For eksempel så jakter alle de fuglejegere jeg kjenner, inkludert meg selv, også rovvilt. Både med lokking av rev, gluggjakt og mårfeller. Selvsagt skyter man ravn og kråke om man får sjansen. Det er like farlig å gi en rovdyr art alt ansvar. Rev er nok en nøkkelart og kanskje den verste. Men om reven blir borte, tar andre rovdyrarter over. Som for eksempel mår. Man må derfor bedrive rovviltbekjempelse over flere arter, og som regel over store områder. Flere forskningsresultater sier også at bare dersom tispene blir tatt ut rett før valping, vil bekjempelse av rev ha særlig effekt. Årsaken er at det er mye rev, og jaktes det ikke over store områder så trekker nye rever inn for å overta. At en og annen sitter i glugga og skyter 5-10 rev nede i bygda en vinter er bra. Men neppe særlig effektfullt for viltet. Det blir for lite uttak. Å skyte en drøss revevalper på slåtten i juli har også svært begrenset effekt. Kanskje halvparten av dem ville blitt ihjelkjørt i trafikken, eller dødd av andre årsaker allikevel. Ikke at man ikke skal gjøre det, ikke missforstå! En av de kanskje ville vokst opp og søkt seg ut til skogs og få valper neste år... Så for all del, ikke tolk mitt innlegg som at man skal gi seg å jakte rev! Men mitt poeng er at det må skje i en betydelig større skala. Og for å få til det, må større områder gå sammen, og flere jegere bli motivert til å jakte. Penger er en stor motivasjonsfaktor. Husk at i "gamle dager" kunne en skogsarbeider nesten få en månedslønn for ett reveskinn. Dersom det var tjue tusen i skuddpremie for en rev, så ville nok også fler jakte på den..... Men slike skuddpremier / skinnpriser kan vi ikke oppnå. Allikevel tror jeg at en skuddpremie ordning vil bidra til økt motivasjon. Det nevnes gratis jaktkort, og det er nok gunstig. Men om man betaler en 50-lapp gjør ikke noe. Det er inntekts-muligheten som må ligge der. Det vil ihvertfall spore ungdommen, som på en god vinter kunne gjort ett bra tilskudd til en slunken studie-kasse. Så hvordan få til det? Tja - store utmarkslag kan kanskje klare det. Samarbeid mellom slik enda bedre. Men for å få skikkelig trøkk, burde det vært skuddpremie fra myndighetene. Noe som selvsagt er svært lite politisk riktig... Men nå som rypa har havnet på rødlista, kanskje det kan bli interesse for dette? Jeg er selv i kategorien som jakter litt rovvilt. Har ute noen mårfeller, jakter på rev med lokk. Skyter 0-5 rev/mår i året. Det har ikke noe poeng. Det gir liten, om enn merkbare gevinst for viltet. Men det er bare slik at jeg føler jeg bidrar litt. En ting som Geco5 nevner, og som blatt oversees av myndigheter og andre, er rovfugl plagen. Forskere kan forklare meg så mye de vil at det er lite rovfugl og at om en skyter en hønsehauk så tas det mer fugl. Men jeg tror ikke noe på det. For jeg ser sjøl mer rovfugl enn jeg har gjort noen gang. Det er ikke lenger sjelden, det er mer regel enn unntak. Jeg er overbevist om at dette har mye større effekt enn myndigheter / forskere vil ha fram. Rovfugl er liksom en hellig ku som for alltid er fredet. Nå vris forvaltning av rype dithen at den fredes av jegerne, slik at jaktfalk-bestanden skal ha nok å leve av. Før var det motsatt. Så vi kan drømme oss bort i jaktfortellinger og bilder fra førsten av 1900-tallet. I perioder var det mye vilt, så mye at den begrensende faktor ble sykdom i noen tilfeller. Men vi må huske på det som er nevnt over. En månedslønn for en rev/mår. Store statlige skuddpremier på rovfugl. Når man tar inn over seg dagens syn på jakt, fangst og viltforvaltning, så innser man at dette kun blir en drøm. Hver og en får gjøre så godt en kan. Men å klandre enkeltgrupper av jegere synes jeg blir feil. Mvh Dagl

Sikker på at det var tiur? Røy kan trykke noe utrolig i tre, og helt klart så hardt. Tiur... jo, kanskje. Som raysaur sier, spark i buska neste gang før du går. Det pleier å få de hardeste til å lette. Selv var jeg også ute i helga. Det var omtrent samme forhold på lørdag som sist fredag, så jeg var full av optimisme... Men turen på nesten fire timer ga lite kontakt med fugl. Noen markeringer hadde unghunden, vi fant noe som lignet spor også. Men eneste kontakten ble ei røy som ble støkket av hunden fra ei furu. Den kom mot meg på fin avstand, men helt verdiløst selvsagt for min del og hagla ble ikke engang vurdert løfta. Eftas skiftet ble bare rot. Tok eldstebikkja som var overtent etter fjorten dager uten jakt. Det gikk rett ut på ett sted med blåbær, og full los... Noe som indikerer støkk. Altså gikk det over stokk og stein i starten. I tillegg fikk vi "heng" av en elghund som var kjælen, og jeg måtte innom hytta til elglaget for bli kvitt den. Noe jeg ikke ble allikevel siden de ikke klarte å kalle den inn, men etterhvert slapp den da. En markering som hun utløste sjøl og utredet. Joda, fugl hadde vært på bakken! Så dro hun ut på nærmere 200 meter. Fint, da slipper jeg å gå til den myra! Svinger nordover når hun kommer inn. Men hun kom ikke inn... Jobbet videre sørover... nedover lia.. Snart på 300 meter, så over. Jeg begynte å gå etter. Hun kom nærmere, så dro hun nedover igjen. Jaktet altså på egen hånd. Det har hun gjort mer og mer i det siste, trolig fordi unghunden får mer jakttid enn henne (tolker vi det som...). Jeg gikk nedover, og fikk tilslutt koblet. Korrigerte kraftig, og gikk med henne i bånd opp dit jeg var da jeg skulle snu nordover. Alt dette i snø til midt på leggen, glatt underlag og lyng/myr som ikke er frosset. Mildt sagt var jeg forbannet, svett og hesblesende sliten når jeg var oppe igjen, og vi hadde missbrukt kanskje en time på tull - av sårt tilmålte minutter på slutten av dagen. Etter denne korreksen holdt bikkja god kontakt. Men dessverre fant vi ikke mer fugl. Møkkatur - møkkadag! Søndag tok jeg igjen unghunden på formiddagen. Været var slått om til plussgrader, tåke og lett regn. Kram snø og drypp fra buskene. Supert! NÅ må da fuglen trykke på bakken? Men tiden gikk... noen markeringer, men ikke fugl. Jeg kom meg opp i høyden uten at noe virkelig spennende skjedde. Ronja markerte godlukt igjen, men jobbet videre. Plutselig hørte jeg tunge vingeslag.. snudde meg mot lyden, og så greiner på toppen av ei "flat" furu som gynget.... der satt den! I veden idag også? Men bikkja stod! Snek med ned mot henne, opp til standen. En fin glenne passet perfekt, og jeg kommanderte reis! Men det var tomt... Tiuren hadde vel vært på bakken først på dagen, kanskje hadde den hørt oss og lettet. Men vi trasket videre etter utredning. Ronja dro ut i fin vind. Ut, ut... hmmm. hun pleier ikke dra så langt? JOda, der ble det stand! Jeg nærmet meg forsiktig denne gangen. I kanten av ett hogstfelt stod bikkja. Jeg snek meg mot kanten for å få fritt skuddfelt, kommanderte reis. BIkka bykset fram, ny stand! Ny kommando, denne gang rett på - men også rett i utredning. Veldig ferske beitespor oppover langst kanten av hogstfeltet. Pokker! Satt ikke fuglen på bakken idag? Her virket det som om det var fugl, og jeg gjorde en ekstra runde her oppe. Det resulterte i to blindstander til. Fugl på bakken, veldig "fersk" beitespor. Men ingen fugl. Lett - eller hadde den bare beitet litt og så flydd opp i trærne? Jeg fikk svaret når jeg skulle krysse det tidligere nevnte hogstfeltet. Da støkket jeg en flokk orrer i etapper som satt i bjørker ute på hogstfeltet. Jeg så dem ikke i tåka, bare hørte vingeslag. Så var det altså slik at de bare hadde beitet først på morran på bakken, og så "gått i veden".... På vei mot bilen hadde vi flere markeringer, og jeg støkket også en ny liten orreflokk fra busker. Men altså ingen fugl på bakken. Mot slutten dro også Ronja ut på 380 meter - uten stand og å komme tilbake, så jeg måtte gå etter henne. Hva pokker - hadde hun lært av Frøya? Håper ikke det, men vet ikke hva hun drev med. Kanskje hun brå-støkket en hare som hun dro etter. Har aldri sett det, så jeg vet ikke hvordan hun reagerer på hare. Det var jo gode vitringsforhold, så kanskje hun fulgte med ett stykke. På eftan var det Dina sin tur. Hun har hatt en liten poteskade, og har stått over to helger. Var selvsagt heltent, og dro ut. Men hun drar ikke langt ut, holder veldig god kontakt, og er flink til å behandle fugl. Veldig enkel og god hund å gå med. Det eneste minus med henne er at hun takler medvind dårlig. Men noen ganger funker hun ikke, kanskje hun bare er humørsjuk - som enkelte kvinnfolk ellers. Men denne dagen fungerte hun veldig bra. Men fuglekontaktene lot vente på seg. På en furumo kikket jeg bort på en furutopp, nettopp som en tiur slo ut vinga og slapp seg ut....... Pokker, satt de i veden ennå? Dina merket ingenting, så vi bare gikk videre. Men hva pokker, plutselig hadde vi medvind - skulle ikke vært det... Og selvsagt, vi støkket en orrfugl..... 100 meter bortenfor, så snudde vinden helt... Vinden i skogen er neimen ikke lett, og snurrer på de merkeligste vis. Men ingenting å gjøre med, vi tråkket videre. Markeringer og beit fant vi, men ikke fugl på bakken. Vi nærmet oss bilen, og Dina hadde en stand jeg ikke kom helt opptil. Syntes jeg hørte svake vingeslag. Lett fugl - på en dag som denne? Men den satt kanskje i ett tre den også. Plutselig gikk jeg på spor.. Ikke av hvem som helst.... Helt ferske... Ingen tvil om hvem som hadde gått der. Men vi fant den ikke. Den hadde gått inn i tung barskog, Dina hadde en stand i området som hun løste ut. Den hadde nok lettet før vi kom. Vi nærmet oss bilen, og det var også begynt å bli påtagelig skumring, nesten mørkt. Men siste del er en hotspot, og vi gikk sakte gjennom. Ingenting nå. Men mot ett hogstfelt ble det stand. Jeg snek meg dit, Dina avanserte i ettapper. Men i kanten av hogstefeltet fant jeg spor av vingeslag i snøen... Lett fugl! Vi kom til en traktor veg jeg skal følge til bilen. Akkurat i det jeg setter beina på vegen, støkker vi en orrfugl i plantefeltet på andre siden vegen! Pokker også, hvorfor fant hun ikke den? Nuvel, ikke noe å gjøre med. Jeg slo meg på traktorvegen mot bilen, Dina foran. En liten knaus på venstre side. Der ble det jaggu stand! Jeg snek meg videre langs vegen, over en liten bakketopp. 20 meter unna hunden, men så henne ikke (det viste seg at hun stod bak en steinblokk). Snek meg nedover bakken til en sving i vegen, håpet å få skudd langs vegen. Plutselig eksploderer det under ei gran! En orrhane åpenbarer seg, er i vegen umiddelbart. Hagla fyker oppover, men ikke helt til kinnet.... Kjenner at kolben er altfor lav, men to skudd smeller nesten uten at jeg får stoppet dem. Orrhanen flyr uskadet langs traktorvegen videre! F...n, i h..te, s..t..ns dritt! Glosene var lyserøde oppi skogen, jeg var så forbannet på meg sjøl! Super stand, det viste seg at orrhanen neppe var mer enn 10 meter unna meg og 5 meter unna hunden! Kjempesjanse! Og så ødelegge med ren "panikk-skyting"! Sjelden har jeg ergret meg mer over min egen utilstrekkelighet. Jeg rett og slett ba bikkja om unnskyldning der oppe i den mørke skogen. Er det mulig???? JOda, det ER mulig. Og bare for å strø mer salt i såret, så støkket vi en orrhane til på de 50 meterne til bilen - uten å gi skuddsjanse eller stand. Det var en knekket jeger som reiste hjem i mørket. Jeg håper bare bikkja tilgir meg... Her bilde av Dina i (blind) stand - dog ikke den ene perfekte i mørkningen..... Mvh Dagl

Helga måtte bli viet flytte hjelp - da minte foreldre skulle flytte..... Men jeg fikk sneket meg avsted etter lunsj på fredag, og stakk til skogs med unghunden (Ronja).... Det ble en vellykket affære! Oppe der jeg skulle jakte var det hvitt.. vinter, faktisk... Kom på at jeg hadde glemt kondomdress, og tenkte at dette blir vel en kort tur. Men det ser ut til at jeg har vært heldig med pelsen hennes, og dette var også en av kriteriene mine i valpekassa. Snøen festet seg lite, fjernet noen små klumper på fanene ved bakbeina hver time omtrent, that`s it! Hadde jeg hatt vår mellomste hund, hadde hun etter kort tid sett ut som en snø-hund i den snøen som var da. Løs snø fester seg som magnet på henne selv om den er tørr. I likhet med kvist, rusk og rask. Dette er også Ronja ganske så fri for, så pelsen er en helt annen. Men nok om det, vi gikk inn etter en kjent rute. Søket var ikke all verden til å begynne med, men hun pleier å starte litt svakt for å gå seg opp utover. Så også nå. Jeg klatret opp en liten ås som det pleier å være både bær og fugl, men ingen idag. Krysset ett lite plantefelt som også er attraktivt, men bare elgspor denne gang. I krattet på andre siden fant vi ligge-busu etter elgene, de hadde nok oppholdt seg her flere dager. Men nå var det frosset så det var ikke nylig. Vi nærmet oss med det ett nytt lite plantefelt. Forøvrig det samme som der skjøt tiur for Ronja ifjor - hennes første fugl... Og jaggu tok hun stand nå også! Nesten på samme sted... Hmmm - husker hun ifjor? Tanke slo meg, men vi har gått forbi her flere ganger etterpå uten at hun har merket seg med det. Jeg nærmet meg forsiktig, forsøkte unngå kvister mot klær i størst mulig grad, så vegen mot hunden ble litt i sikk-sakk. Men hun stod, det var igjen 10-15 meter til kanten av plantefeltet. Jeg kom fram, og nettopp som jeg skulle be om reis - så hørte jeg vingeslag! Men for langt unna, og oppe på ett skjær ovenfor oss... Pokker, da stod hun på for langt hold igjen tenkte jeg. Jeg så på henne, hun stod fortsatt. Kikket etter lyden, så på meg.... men stod.. Så jeg kommanderte reis for å avslutte det. Hun satte avsted, dit jeg hadde hørt fuglene. Begynte å utrede. Jeg tuslet etter - helt ut på plantefeltet. Hun slo ned i vind oppe på skjæret litt over meg, bråsnudde i en stand - også var h...te løs! Vinger overalt! Der satt en hel flokk (eller kull..)! En hane kom ut over plantefeltet, og jeg tenkte - nå pokker! Fikk opp hagla, fant igjen banen... men det var noen topper i veien, fant ei glenne og klemte till. Så at den gikk ned. Ikke livløs, men den gikk ned! Hadde nesten tatt ned hagla, da så jeg at det kom jaggu en hane til - enda nærmere. Den rakk å passere meg før jeg fikk bestemt meg, men dreide rundt og ga den en smell også. Den datt livløs, mot ei bjørk så snøen sprutet! Kjapt ned i lomma etter nye patroner, men nå var det ingen fler vinger. Så mot skjæret, der stod bikkja på oppfluktstedet... Husker ikke om jeg kom på å rope sitt, og hun satt da heller ikke, men hadde stoppet! Plutselig hørte jeg mer kakling bak henne! Men det var trolig fugl som hadde satt seg i trærne, hun enset det ikke. Kom igjen - sa jeg , og hun satte på utover hogstfeltet! Jeg fant ikke igjen den første med en gang, gikk ned til bjørka for å finne "den sikre". Men den var heller ikke der. Bikkja har apport-bevis, men av åpenbare årsaker har hun ikke apportert levende vilt i skogen før.... Så hun skjønte ikke helt tegninga - lette for vidt og jeg ville ikke gi apport-kommandoen, var litt redd for å gjøre noe galt.. Gikk tilbake der jeg stod når jeg skjøt, rekonstruerte - og fant at jeg hadde lett ved feil bjørk.. Den han datt mot var mye lenger unna. Gikk dit, og der lå den! Rørte den ikke men fikk til meg bikkja, og NÅ ga jeg apport-kommando. Hun gikk faktisk over den en gang, før hun fant den andre gangen. Men løftet ikke... Forsøkte å legge den i munn på henne, men hun ville ikke - og jeg ville ikke ødelegge en hyggestund med tvang. Vi får finne igjen den andre også - sa jeg - og vi gikk oppover lenger unna skuddplassen. Ganske snart fant vi nå blodspor i snøen, og nedfalls stedet. Men den hadde jaggu løpt på bakken. Bikkja fulgte på, men bråsnudde og tok stand mot ei lita gran. Jeg syntes jeg så godt under der uten å bøye meg, men plutselig ble det liv.... Den LÅ under der, og måtte ut. Bikkja var over den og DA hadde hun ingen motvilje mot å gape over orrhane... Men hun kom ikke med den til meg nå heller. Jeg valgte å gå dit å avlive den, så den ikke led unødig. Apporten får vi heller jobbe med, det viktigste er markering. Nå vet hun ihvertfall hva hun skal lete etter.... Det ble en liten høytidsstund i plantefeltet. Min aller første doublê! Vi gikk oppover mot skjæret, tenkte på at jeg hadde hørt mer kakling der. Men nå var det tomt. Så vi trasket videre på vår planlagte rute. Været – som var vindfylt og skulle inneholde litt snø – gjorde at jeg konsentrerte meg om kratt og tett vegetasjon. Snøen lå også på lyngen ute på åpne flater, så jeg antok at det ikke ville sitte fugl der. Og riktignok – i mot ett tettere område ble det stand. Når jeg kom opp til hunden, smøg hun ut av standen, hentet vind og gikk fram – for å ta stand igjen. Framme ved hunden smøg hun videre. Hun smøg nå framover, og tilslutt så jeg at hun løste helt ut og utredet. Tomt! Oppe på en kolle med lav furuskog og høy lyng, la jeg veien om noen dype små-daler i terrenget. I en av disse tok hun stand. Jeg kom opptil, kommanderte reis og hun reiste i etapper framover. Helt til jeg så vinger over bakketoppen, der satt det ei røy! Fikk ikke skuddsjanse, og Ronja så ikke oppflukten. Så jeg kommanderte bare reis for å avslutte, men det var bare den ene. 10 minutter etter ble hun borte igjen, og jeg så på peilen at hun dro ut, dro ut.. og så ble det stand. Jeg kom fram, plasserte meg litt under henne i terrenget – da dette var kjent tiur-land – og kommanderte reis. Hun flyttet på seg, men ny stand. Nå gikk jeg til henne da hun stod oppover i terrenget, kommanderte reis på nytt. Hun gikk fram, men begynte etter hvert å utrede. Tomt igjen! Nå gikk det lang tid før neste kontakt. Vi var innom kjente områder, men jeg så også at mørket kom snikende under tjukt skydekke, og satte kursen mot bilen igjen. Hun markerte på noen steder, men det tok en stund før neste kontakt. I ett tettere område med veldig varierende høyde på skogen markerte hun igjen, og det ble tilslutt stand. Det var veldig tett, og svært vanskelig å komme opp til henne stille. Men jeg nærmet meg forsiktig, og hun stod mot ei glenne mellom to bartunge graner. Bak denne igjen var det et litt mer åpent område, med litt underskog. Hun stod fast, og jeg var nesten framme. Da «blasket» det til – og en tiur slapp seg ut av ei lita furu! Den passerte glenna foran hunden, men jeg fikk ikke opp hagla før den var sågodt skjult. Det smalt allikevel, men håpløst. Baret sprutet.. jeg mener også at det ble feil montering, og skuddet var helt i det blå. VI gjorde ettersøk, men ingen dun, blod eller noe som helst tegn på treff. Mørket ble mer kompakt, og når vi var ved bilen var det nesten mørkt. De ekstra timene jeg fikk tatt, var gull verdt! Min første doublè, bikkja fikk verdifull trening og det gjorde godt med felling nå. Vi var heldig her og fikk ikke så mye snø i helga. Håper det fortsatt holder seg jaktbart for hunda, men det er mulig jeg må bruker mer tid på flytting… Men jeg håper på nye tak neste helg… Mvh Dagl

Ny helg - nye muligheter. Delte dagene i to også denne helga.. Det er ett slit å ha tre hunder som skal jaktes med... Men unghunden får nå mest, det er hun som trenger mest erfaring - naturligvis. Åpnet derfor med unghunden. Det var klart og kaldt, rimet i gress og på bakken. Mye støy og vanskelig. Ergret meg litt sjøl, burde kanskje hatt unghunden på eftan istedet.... Men valgt er valgt og vi la avsted. Hun begynte litt trått, men hun bruker å gå seg litt opp etterhvert. Dog drøyde det litt denne gangen. Men etter en halvtimes tid markerte hun, og ble borte. Peileren peip, og det viste seg at hun stod inne i et tett grankjerr i en skråning. Plantefelt foran, og jeg var sikker på at fuglen lå i overgangen der det trolig var bær. På vei opp syntes jeg at jeg hørte ei orrhøne som lettet, og tenkte at der dro fuglen. Men bikkja stod fortsatt. Sikker på at det var en blindstand, nærmet jeg meg halvhjertet. Tok ett bilde av frøkna i stand, og skulle til å be om reising for å få avsluttet. Da letta jaggu en fugl rett foran henne i tetta! Veldig kjapp, raske vingeslag og liten fugl.... rugde! Fikk aldri reagert engang... Bikkja stod fortsatt, å jeg løste henne ut og håpet at det lå fler der.. men det gjorde det ikke. Men det var en fin og presis stand! Litt mørkt, men inne i grantetta i rugde-stand... Vi trasket på videre, og fant ingenting på lenge. Igjen dalte tempoet på søket. Men etter en times tid til så markerte hun. Tok småstander og smøg... Jeg nærmet meg området, og plutselig hørte jeg det bruste.... snaut 100 meter bortenfor, lettet 6-7 fugler fra furukronene..... Ikke rart hun markerte, her hadde nok ett helt kull beitet på morraskvisten. Men de satt altså oppe.. Hmmm. Det ble en blindstand i nærheten også, så det var nok beiting flere steder. Men noen på bakken så vi ikke. Vi begynte å klatre mot toppen, og nærmet oss. Ronja søkte nedenfor meg i store sveiper nå, var stadig innom i ett søk jeg liker. Men plutselig kom hun ikke inn som hun pleide. Hun vinklet av, dro opp på toppen 60 meter foran meg, og vinklet framover..i vind... Og der ble det stand! Mens jeg nærmet meg løste hun ut, ny stand. Det gjentok seg flere ganger. Jeg tenkte tiur som løper, men det dro ikke rett ut heller. Nærmet meg toppen og visste at hun var rett bak, så jeg gjorde meg klar til å stikke hode opp. Da braket det til rett over meg, den satt i ei furu! Slapp seg ut rett over meg og over toppen! Jeg fikk vridd meg halvveis rundt og opp med hagla, fikk på to smeller. Men det ble bom... Både jeg og bikkja lette, men hverken dun eller annet var å se. Ikke så det ut som om jeg traff heller. Det var jo ingen perfekt situasjon for unghunden heller, men klarte ikke å la være.... Litt skamfull over i det hele tatt å ha skutt, innrømmet jeg at det var like greit at det ble bom.... Vi tuslet litt til før vi tok en pause, og tok andre delen av åsen på vei hjem. Ganske snart dro hun an, og ned i bratta... Jeg fulgte på, men her munnet det ut i ingenting. Kanskje var den foran oss og lettet uten at jeg fikk det med meg, kanskje var det gammelt. Opp igjen.... Akkurat oppe på brauta stivnet hun igjen. Ny stand! Jeg nærmet meg, og hun smøg videre. Sammen avanserte vi, da fikk jeg plutselig se vinger 60-70 meter foran.. Store svarte vinger... Så satt det jaggu en tiur her! Like etter dro hun ned i tetta igjen. Det ble fast stand akkurat på kanten av ett heng. Jeg nærmet meg sakte. Kom ut i en åpning, og følte som om jeg hadde god posisjon. Hun stod 10-12 meter til venstre for meg, og jeg kommanderte reis. Litt nølende reiste hun, og det kom en liten fugl opp bak ei rotvelte og vinklet tvert rundt ei bjørk... ny rugde! Jeg smelte på to skudd, men bjørka fikk all hagla... Vi lette en stund, men måtte gi opp også denne. 5 minutter senere - ny stand! Jeg kom til, avanse og så fast stand. Jeg hadde ei lita glenne, og kommanderte reis. Igjen nølte hun litt, men reiste forsiktig. Og nok ei rugde lå under grana. Kom såvidt i åpningen, men montering av hagla var feil og det ble igjen bom. Pokker ta! Fant ut at jeg blir for ivrig, og har ikke kinnkontakt i det hele tatt. Skyter over så det synger...! Denne gangen gikk Ronja etter, og jeg ropte sitt.. uten at det hjalp. Mild korreks når hun kom tilbake. Nå gikk det litt tid før vi fant fugl igjen. Men så ble det stand igjen. Litt nølende denne gangen. Akkurat idet jeg var bak henne, så jeg ei røy lettet 50 meter foran. Lett fugl idag, bortsett fra rugdene! Det var siste på den økta. Men godt fornøyd til tross for lett sekk. Fine og presise stander på rugdene, og storfuglen var lett og vanskelig. På eftan ble det en tur med eldste bikkja. Hun tro til fra start, og gikk hardt ut. Men i god kontakt - foreløpig.... Det gikk en stund før vi fikk kontakt med fugl. Men etter en snau time ble det stand. Det viste seg at hun stod oppover i en bakke helling, nesten mot toppen. Jeg nærmet meg, og hun avanserte noen meter. På nytt var jeg ved siden av henne, og kommanderte reis. Hun dro på oppover, og med en gang lettet en orrhane på toppen! På orrhaners vis var den nesten umiddelbart bak ei bartung gran, og denne fikk skudda så baret sprutet! Så fuglen lenge etterpå der det slang i den mellom tretoppene... Etter dette ble bikkja mer egenrådig, og jeg ble fundersam.. Hun var innom iblandt, men så i nye lange søk. Lange søk er greit. Lange opptrekk er også greit - dersom det blir stand. Eller så skal de snu og returnere. Men nå begynte hun å jakte alene langt ute. Det liker jeg IKKE. Var innom, jeg fortalte at det var ikke bra, men dro ut igjen. Men så ble det stand.... Jeg nærmet meg etterhvert, standen stod stødig i en nedover bakke. Mot en stupkant.. Jeg var nesten ved bikkja, da slapp det seg to orrhøner ut fra kanten og stupte nesten rett ned. Umulig å skyte rett over hodet på bikkja.. mer skjedde ikke, annet enn at hun ble mer egenrådig og jeg måtte til slutt stramme opp kraftig! Da ble det bedre kontakt på hjemveien, men vi kom ikke borti mer fugl. Søndag åpnet jeg med Dina, for at unghunden skulle få bedre forhold på eftan. Kaldt og klart idag også, og morgensol: Vi hadde gått en snau halvtime da jeg så hun markerte svakt, men det ble ikke noe mer. Hun dro på videre, og jeg klatret opp ett lite skjær. Nesten oppe hørte jeg det "blasket" i vinger... tiur! Bikkja var i nærheten, så det var nok hun som støkket den. Lite vind og lett fugl... Det varte over en time til neste kontakt. Hun stod da i kanten av ei myr. Jeg missbedømte litt på grunn av vindretning, og når jeg kom fram viste det seg at hun stod mot meg... Da var det for sent, og jeg støkket de to orrfuglene uten å ha skuddsjanse.. Nok en halvtime gikk, vi tok en kort pause men fortsatte. Inne i tett og tung skog ble hun borte, og det ble stand. Løste ut, ny stand. Det gjentok seg. Men jeg gikk forsiktig nærmere, og det var nå blitt stand som stod. Tett skog, men jeg fant ei glenne. det så ut som om hun stod mot en krull, og satset på at fuglen lå der og at den kom ut på andre siden i glenna... Kommanderte reis, og hun satte inn i krullen som en kanon! Men den valgte den andre veien, og jeg så den aldri! Tror det var ei røy, men det er typisk område for tiur.. Det varte og rakk, men på ei myr satte hun nesa opp og dro an. Ventet på meg i kanten av myra, opp en bakke. Ventet på toppen, dro videre - og så ble det stand! Mot ett tette område. Jeg visste det var plantefelt bak, og smøg meg forsiktig ned igjen og ut på plantefeltet. Smøg langs feltet til jeg nesten var på høyde med bikkja. DA turte jeg ikke mer, og kommanderte reis. Hun reiser som en kanon, og jeg følger på. Men for langt igjen! 50 meter ovenfor drar det opp en tiur! Pokker ta! Bikkja dit for å utrede. Jeg puster ut. Men hvor ble det av bikkja, jeg burde da høre henne løpe? DA letter enda en tiur fra samme sted..! Hun hadde naturligvis tatt ny stand, og jeg stod og dagdrømte! Er det mulig...? Men nederlaget var ett faktum, og bare å innse... Vi tråkket på hjemover. Litt slukøret... Nesten ved bilen markerer hun igjen, og det blir en stand hun løser ut. Vi kommer ut på ett lite plantefelt med mye bær, der det ofte er fugl. Jeg går i kanten av feltet og hun er framfor meg i søk. Plutselig fraser det til ved siden av meg, og en tiur letter 5 meter unna meg! Den har gjort ei tabbe og sluppet meg nedenfor seg, så den må oppover - noe den sliter med! Faktisk må den lande igjen! Jeg tenker at denne må da være skadd... Dina er med ett der, og jeg tenker at hun tar den! Men så letter den igjen, og det er såvisst ikke noe i veien for den seiler avsted. Jeg har kornet på den mellom plantefelt-toppene, men for langt. Men, hva er det, noe mye nærmere beveger seg - er det mer fugl? Men det var en hare - som tydeligvis er skremt opp av alt virrvar... Får stoppet fingerne brøkdelen tidsnok.... På eftan var det igjen Ronja sin tur. Ofte er det dødfødt å gå i samme terreng to dager på rad - og litt slik ble det nå også. Vi var ikke borti fugl på lenge. Men veldig godt søk denne dagen. Men tilslutt dro hun an. Nedover i bratta igjen. Bortover bratta, jeg hang på som best jeg kunne. Hun smøg som en panter bortover, vinklet oppover. Det ville en tiur gjøre tenkte jeg, for å få overhøyde til å slippe seg ut fra... Og der ble det stand!. Jeg smøg rundt en stein under henne, klar til å be om reisning. Da lettet tiuren - men for langt foran. Minst 50 meter bortenfor! Pokker også! Men bikkja ble stående. Jeg får da løse ut å avslutte tenkte jeg. Gikk fram to skritt (bare) og ba om reising. Hun dro på - og der satt jaggu ei røy også! Den var litt nærmere, så jeg skjøt på den. Men det ble også bom - nok en gang over - uten kinnkontakt! NÅr skal en lære..? Hun søkte bra videre til tross for at en elghund kom på besøk, men det varte litt med kontakt. Etter en pause dro hun ut og på 120 meter ble det ny stand. Jeg kom opptil, og da smøg hun i avanse videre. Ny stand. Jeg kom opptil, men hun smøg videre. Syntes jeg hørte det knepp som i vingeslag langt unna. Men hun jobbet videre. Men det munnet ut i ingenting. Det var nok det jeg hørte. Mer fant vi ikke. En god helg med ganske mye fuglekontakter. Fine og presise stander på rugde, men det vises at hun har en vei å gå når det gjelder storfugl. Selv om hun også her viser at hun får mer selvtillit og erfaring. Synes det ser bra ut. De voksne presterte bra. Det som var dårligst var jo skytteren. Må lære meg kinnkontakt.... er for nysgjerrig når fuglen plutselig letter! Synes det er mye enklere på en bane når du VET at leirdua kommer, enn på jakt. Spesielt skogsfugljakt. Blir alltid overrasket... Men før eller senere.... en kan ikke miste håpet ihvertfall. Neste helg vet jeg ikke om jeg får jaktet, men håper det... Mvh Dagl

Helga ble brukt til skogsfugljakt i sin helhet, men fortsatt uten fangst. Lørdag tok jeg Ronja på ett nytt sted, men det var forferdelig tett og rot-skog. Så jeg avbrøt og gikk på gammelt sted lell. Det viste seg at jeg hadde gått for høyt i terrenget, så det får bli en tur til dit etterhvert.... På kjent sted gikk jeg den vanlige runden. Ronja hadde noen blindstander men ikke noen fugl på vinga. Når jeg kom til bilen merket jeg at mobilen manglet....... Etter en tur på drøyt 7 km i skog... Reiste til hytta og spiste, kona overtalte meg til å gå samme runde opp igjen. Frøya ble med, hun skjønte jo ikke hvorfor jeg gikk så sakte, men søkte etterhvert. Heldigvis hadde jeg ikke slettet loggen på GPS`en.... Så jeg fulgte samme spor, og gikk ofte i samme fotspor faktisk. Og jaggu fant jeg den! Den lå midt mellom to bjørker jeg hadde gått mellom, og der stakk en tørrkvist opp. Den må ha dyttet den ut av lårlomma som den lå i.. Etter det brøt jeg av ruta fra tidligere. Etterhvert ble det også stand på Frøya, litt ned i terrenget. Jeg kom litt feil fram, og havnet foran.. slurv.... Når jeg fikk se henne stod hun delvis mot meg. Jeg tenkte at her kan det ikke ligge noe, jeg har jo gått foran! Men hun dro inn under ei skjørtegran, ny stand. Jeg kommanderte reis, og jaggu lå det ei orrhøne der! En meter foran henne lettet orrhøna, men litt selvsagt bort fra meg. Jeg hadde hagla montert kjapt, og fulgte på. Høna kom klar av grana, men så var en annen grantopp i veien. Satset på neste glenne, men da skuddet gikk var det bare granbar.... så det ble bom. Både jeg og Frøya lette lenge, men uten å se spor av hverken dun eller orrhøne. Vi tok ei pause like etterpå, og jeg knakk hagla å la den fra meg som vanlig. Frøya gikk bort, og satte seg til å pisse på hagla mi...... Tydeligere kan man vel ikke fortelle at man ikke er fornøyd... Lenger bort i lia fant hun ei røy, men den støkte hun. Den kom i 120 nedover lia litt foran meg.... Søndag gikk jeg først med Dina, men vi havnet midt i en haralos og hun ble litt preget av det. Hun ble utrygg, og søkte dårlig. Men vi gikk runden, uten å finne fugl. Det ble en kort tur, og haralosen gikk fortsatt.... Var hjemme og hentet Ronja og slapp litt lenger unna. Jeg sa til meg sjøl at nå skal jeg ikke tenke for mye om å "få til" den perfekte situasjonen. Jeg bestemte meg for å gå en runde i skogen og kose meg, la bikkja jobbe og bare se hva som skjedde. Uten å legge noe alvor i det. Hun søkte bra oppover i lia. Vi kom høyt opp, svingte og gikk lia utover. Noen steder tok hun blindstander som hun løste ut. Ett par ganger tok det så lang tid at jeg kom opp til, men det var tomt lell. Langt inne i terrenget dro hun ut, det ble en stand som hun løste ut. Kom tilbake, dro ut igjen. Kunne minne om en rapport, så jeg ble med, og hun jobbet på. Men det ble ikke noen stand på nytt. Hun jobbet / søkte imidlertid videre. Hun søkte nedover i terrenget, og det passet bra så jeg tuslet etter. Plutselig så jeg at hun stivnet i stand. Og denne gangen ble hun stående. Jeg tok hagla av skuldra og nærmet meg. Hun stod lenger ned i terrenget enn meg, og over henne - mot meg - stod noen graner. Hun stod mot en av disse, og på andre siden var en liten åpning. Jeg vurderte litt, helt klart burde jeg gått mot åpningen. Men da ville jeg mistet henne av syne, og jeg prioriterte nå å belønne henne ved å vise interesse å gå opp til henne. Når jeg kom halvveis, lettet fugl under grana! En orrhane - fløy selvsagt ut i åpningen. Men jeg tror den fløy nedover, og jeg hadde nok ikke fått se den stort lell. Hun stoppet ikke på første sitt-kommando, men dro ikke langt etter, snudde og kom igjen og satte seg kjapt. Ingen korrigering, ville ikke ødelegge med en sur stemning - så jeg roset litt og kjapt ut i utredning /søk igjen. Flott situasjon! Meget presis stand og nære på fuglen. Slik jeg har håpet å få se! Det er slik man får "låst" fuglen, og gi gode skuddsituasjoner. Selv om jeg bevisst rotet bort denne... Fikk ikke vist reis, men det er greit denne gangen. Satt ikke perfekt heller, men også det er greit denne gangen. Etter en stund snudde vi oppover igjen, og en gang synes jeg at jeg hørte tunge vingeslag. I den retningen var hun. Jeg tror hun støkket tiur, men vet ikke sikkert. Men jeg velger å tro det..... Etter det fant vi ikke noe, men hun søkte flott. Når vi kom til bilen haltet hun litt, men når jeg så på beinet så var det bra igjen. Men hun haltet når vi kom til hytta, og når vi kom hjem. En tidligere skade på ulvekloa var sår igjen. LItt hud var skavet av på grunn av potesokken under tidlig jakta. Dette var nå skavet av igjen. Men etter å ha hvilt litt, haltet hun ikke mer. Tror kanskje hun hadde strukket seg litt, men at det kom seg. Denne skaden på grunn av potesokken er dog litt mere bekymringsfull, for vi er avhengig av å kunne bruke potesokker.... Her er så mye skiferstein på fjellet som står som knivblader i reinmosen, at det er obligatorisk. Det ble ingen fangst, men ett steg videre følte jeg vi er. En flott og presis stand på vanskelig fugl. Hun står på og søker selv om det er lite fugl. Ser foreløpig bra ut, men skulle hatt mere erfaring i fugl. Vi får se hva neste helg bringer.... Mvh Dagl

Var ute tre korte turer - med hver sin hund - i helga. Ingen fangst, delvis uflaks vil jeg si... Først en tur med eldstebikkja. Hun har vært en tanke egenrådig tidligere i høst, men ikke nå. Hun søkte i veldig bra fart og kontakt gjennom hele økta. Etter to og en halv time hadde hun gått 21 km i snitt 10.9 km/t. Ikke dårlig for en 12,5 - åring.... Hun hadde en stand. Øverst i ei bratt og tett li ble det stand 70 meter ovenfor meg. Jeg satset - og håpet - på tiur, og nærmet meg nedenfra så stille jeg kunne. Tett skog av bartunge graner og fjellbjørk. Fant ei glenne, kommanderte reis. Ingen reaksjon. Gikk litt høyere, nå var jeg bare 35 meter under henne. Ny reis - fortsatt ingen reaksjon. Jeg gikk enda høyere og fikk se henne, nå reiste hun - men det var jaggu tomt! Hun som sjelden tar blindstand! Må ha vært der like før.. Tuslet videre hun søkte godt foran meg i lia, men plutselig støkte jeg ei orrhøne. Vet ikke hvorfor hun ikke fant den, men det var vel tilfeldighetene som gjorde det. Mulig det var den samme, som bare hadde flyttet seg og derfor ikke luktet så mye av den ennå der den satt. Resten av turen så vi ingenting. Søndag formiddag med Dina. To eller tre orrhaner spilte i forskjellige tretopper i lia. Kom innpå den ene, hadde oppe kamera og zoomet inn til ett perfekt bilde med innramming av granbar fra treet foran. Akkurat idet jeg skulle trykke på utløseren - så fløy den.... Dina gikk ut i ett noe snevert søk men gikk seg opp utover som vanlig, og noen blindstander. Men ved en løypetrasè så jeg at hun dro an, ble borte bak ei skjørtegran og det vibrerte i peilen. Skulle akkurat til å ta hagla av skuldra, da lettet orrhøna. Den fløy i en bue rundt meg, hadde siktet på den da den sneiet lypa nedenfor meg - men fant at det var langt hold og holdt skuddet inne. Søndag ettermiddag ble det tur med unghunden. Møtte en jegere med engelsksetter på vei ut før jeg slapp. Hmmm... tro hvor han har gått? Jeg bestemte meg for å ikke endre planer, og gikk der jeg hadde ment. Etter en stund begynte Ronja å jobbe, hadde en kort blindstand som hun løste ut sjøl. Jobbet imidlertid videre, og tuslet etter så stille det lot seg gjøre. Det var noen plussgrad, men litt snø i lufta så det var fint vær. Hunden blir mer og mer ivrig, men dessverre går det mye med nesa i bakken ennå. Etterhvert smyger hun fram, halveis i stand. Plutselig går en orrhane opp til side for meg. Åpenbarkt støkt av meg, men bikkja står fortsatt som i stand. Hun smyger videre, kommer dit det ble stopp og utreder. Helt vindstille akkurat her. Vi tråkker på videre oppover, men finner ikke noe interessant der og vender nedover i lia igjen. Her finner hun mer interessant, og jobber med "noe". Dessverre fortsatt med nesa i bakken, og nå i svak medvind. Jeg stopper, men for sent. En orrhane går opp litt ned i vind. Heller ikke dette får hun med seg, og jobber videre som om ingenting har skjedd. Det blir en kort blindstand der hanen satt, som hun løste ut sjøl. Etterpå har hun to-tre blindstander bortover i lia omtrent i samme høyde. Det blir avanse i etapper, lavere og lavere hund. Men fuglen viser seg ikke. Det kan ha vært jegeren som har vært der og hatt de oppe, men det kan også være lett fugl som reiser før vi kommer fram da hun tar stand på altfor lang avstand. Noe som medfører lange avanser og mulighet for fugl å lette. Det vet jeg ikke sikkert. Søket har vært bra med god intensitet og veldig god kontakt. Men fuglebehandlingen - ikke optimalt. Må ha mer overvær og djervhet i inngangen. En får bare gi henne muligheter, og håpe at erfaringen kommer etterhvert så behandlingen blir bedre. Det blir vel nye tak til helga... Her ett bilde av eldstehunden under en pause. Mvh Dagl

Veldig bra utført, det ble en kjempefin kniv! mvh Dagl

Svært vanskelig å si noe eksakt om skogsfugl - da adferden varierer veldig. Og spesielt i overgangen til vinter. Men man kan si at tidlig på høsten holder ofte kullene seg i tett kratt og fuktige områder. Som tett barskog ved og rundt bekker, små myrer, tjafs og kjerr. Utover i sesongen flytter de til åpnere og tørrere områder, og til slutt går de over til å beite i trær. Alt imellom her er mulig nå og utover, og sågar innenfor samme dag.... Men stikkordet er - bær. Så lenge snøen ikke dekker bærene, så vil fuglen foretrekke å beite bær. Du finner den der du finner gode forekomster av bær. Ofte på steder der sola varmer. Kanter av myr eller hogstfelt der sola baker kan være gode områder. Husk på at sola varmer andre steder om morran enn om kvelden... legg gjerne opp turen etter det. Fuglen kan være veldig lett og ta til vingene på langt hold. Innimellom når forholdene treffer, kan den være veldig spak og trykke godt. Spesielt om det blir mildvær og tungt vær med bløt snø på bakken og kanskje tåke i lufta... Mens man tidlig på høsten må stoppe ofte for at fuglen blir utrygg og tar til vingene, vil det utover i sesongen gå mer over til smygjakt da fuglen mer enn gjerne løfter. Utover høsten vil den gå over til å beite i trær, og når snøen dekker bakken vil den nesten bare beite i trær. Da er tiden inne for å finne rifla og gå på toppjakt... Jeg bruker haglstørrelser som du. 5 i nedre, 4 i øvre. Bly. På slutten av sesongen kan man vurdere å gå ned ett hakk. Selv bruker jeg aldri større hagl enn 3. Som regel ikke større enn 4. Det er mine tanker og råd. Du vil sikkert få fler, og best av alt er å komme seg ut - i all slags vær - og gjøre erfaringer sjøl i eget terreng. Lykke til, skriv gjerne rapporter i tråden om skogsfugljakt. Mvh Dagl

Gratulerer til alle med fangst, og spesielt @msterio! Alltid morsomt når unghunden våkner og forstår hva det handler om! Mvh Dagl

Veldig bra håndtverk og fine kniver! Ser tydelig framgangen, og den siste er virkelig fin! Godt jobba! Mvh Dagl

Tilbake på rypefjellet - og en helt annen verden.... Lørdag gikk jeg alene opp med en hund, dit vi fant ryper sist. Gikk i to og en halv time, hunden søkte godt - men fant ikke fugl. På vei ned møtte jeg noen som mente den var begynt å bli hvit, og satt i ura.. På eftas skiftet tok jeg unghunden. Men siden alle gikk høyt, gikk jeg lavt - i bjørka. Tenkte at de kan gjerne sitte ved en bjørkelegg også... Men det drøyde... Etter en snau time ble bikkja borte bak en kam, og det peip i peileren. Det var stand bak haugen. Jeg gikk sakte og forsøkte gå stille. Men når jeg var 44 meter unna, så løsnet det. Hørte ikke vingeslag eller rypekakling, men bikkja gikk rett ut ... Måtte være noe hun var etter. Men siden jeg ikke så noe, så vet jeg heller ikke hva det var. Vi trampet videre. Mye markeringer, men ingen fugl. Men tilslutt - i en liten bekkedal med bjørkekjerr helt mot snaua, ble det stand. Jeg nærmet meg igjen forsiktig, litt skeptisk til om det var blindstand. Nesten ved bikkja hørte jeg vingeslag - kraftige vingeslag! Jaggu satt det en tiur der! Men jeg var håpløst feilplassert for tiur. Hadde ventet ryper, som gjerne kan fly oppover... om jeg hadde tenkt tiur - så hadde jeg gått inn nedenfra. Men skitt au, det var en fin stand tross alt. Litt senere var det ny stand, som resulterte i avanser i etapper, og som tilslutt ble - ingenting...! Avanser i etapper liker jeg ikke, men dette er jo ikke noe en for å lært de. At fuglen var borte viste at det må ha vært rype der like før. Kanskje den lettet mens vi avanserte, kanskje den hadde lettet før vi kom. Mer skjedde ikke denne dagen. Bortsett fra en støkk av hare, som hun dro etter og ikke hørte på innkalling - så det ble en korreks av det.... Søndag var det igjen unghunden som skulle til pers, nå på ett nytt område. Gikk inn fra en ny kant (noe jeg ikke skal gjøre med...). Været hadde slått om til minusgrader, og det hadde rimet veldig iløpet av natta. Hørte en smell bak meg, ellers var fjellet rolig. Vi fant ikke noe på turen ut - ganske langt nedi lia. Flere ganger markerte hun, og faktisk stivnet i stand også. Men som regel løste hun ut sjøl før jeg kom til. Vi nærmet oss der vi skulle snu, og tok en liten pause. Snart oppe igjen, og unghunden slang litt rundt. Litt kjei av at det ikke skjedde noe. Plutselig gikk det opp ei rype 30 meter foran meg. Snudde meg for å se reaksjonen på bikkaj - som ikke hadde vind av rypa - og så ei til som lettet like foran bikkja! Jeg blåste og skrek, men det ble en solid ettergang! Noe som fikk en solid konsekvens ved retur til "åstedet".... Vi tuslet videre oppover i terrenget, og begynte å snu hjemover. Plutselig skvatt en stegg opp rett foran bikkja! Hun hadde ikke peiling på den, og skvatt så hun faktisk nesten stoppet. Men så satte hun avsted, jeg blåste og ropte sitt - og nå satt hun jaggu etter 5-6 meter! Veldig bra! Da hadde korreksen hjulpet.. Like etterpå gikk to ryper til på vingene - uten at jeg forstår hvorfor. Både bikkja og jeg var på vei bort og var sikkert 50 meter unna begge to. Bikkja fikk ikke det med seg, men selvsagt måtte de seile nesten over henne - så hun fikk se dem - og satte etter. Jeg blåste - men skjønte jeg ble på etterskudd - men hun stoppet ganske kjapt og kom inn. Veldig mild korreks denne gangen. Mer så vi ikke denne helga. Svært dårlig med rype. Det er rype i området, men vi fant den ikke denne helga. Beste "minne" å ta med seg videre var tiur-standen, og at korreksen hjalp. Så får vi se til helga om det fortsatt sitter -dersom vi finner noen da... Tar med ett bilde av en nesten-stand - som glir ut i smyg og utredning av sete.... Nye tak neste helg Mvh Dagl

Hei! Fjorårets siste kniv ble ikke ferdig før sommeren, og har blitt gjort ferdig nå. Tema for denne er Røyskatt. Blad av Olav Bysveen. Skaft i reinhorn og vulkanfiber. Slire i reinhorn, tysk rårandslær og geiteskinn. Mvh Dagl