Jibrag

Når man i tillegg kjenner litt av bakgrunnen for registreringene (bl.a stort sett snøfritt på Fosen-halvøya mye av vinteren og null registreringer i sørdelen av Fosen-halvøya) og ser hva som mangler av registreringer (ingen i Steinkjer-Snåsa-Namdalseidomr.) er det jo tydelig at selv om trenden er helt klar mangler det mye før tallene er komplette. Men dette er ingenting annet enn en utfordring om å få registrert enda flere familiegrupper. Forøvrig må det sies å være interessant at gaupestammen i Midt-Norge på nytt er på vei opp på det nivået som førte til bestandskollaps for både rådyr og gaupe for ganske så nøyaktig 12 år tilbake.

Ja, jeg skjønner meget godt hva du mener. Men hvis forskerne var ute etter å finne dødsårsakene ville de ha nevnt i klare ordelag i rapporten at "den viktigste dødsårsaken i enhver ulvebestand er valpedødelighet i de første levemånedene, som er beregnet til ca xx% (f.eks 50%) av fødte valper. På grunn av lite datamateriale og usikkerhet vedrørende antall valper før sporingssesongen er denne dødsårsaken utelatt fra rapporten" (eller noe lignende). At de velger å ikke nevne dette, som vel er en selvfølge for de fleste som har litt mer enn O-fag men neppe noe flertallet av almennheten tenker på automatisk, tyder på at en av de viktigste hensiktene med rapporten er å sette fokus på ulovlig jakt, og å få det til å brenne litt under beina på de som har dårlig samvittighet. På min dialekt kalles det å "spark ætti hukkukulen" - kall det gjerne et sleivspark. Jeg oppfatter det i allefall som et lite konstruktivt innlegg i ulvedebatten, og et innlegg som i særdeles liten grad er med på å redusere konfliktnivået - heller tvert i mot.

Ehhhm, hvis det årlig fødes 30 valper som dør naturlig (dvs 100% dødelighet) og som ikke regnes med i bestanden eller i beregning av dødelighet i en totalbestand som er beregnet til å være på 200 dyr, vil vel dette ha en formidabel innvirkning på tallmaterialet. Og tallet er ikke tatt ut fra luften - antall foryngninger de siste åra har vært rundt 15-17, gjennomsnittlig antall valper pr. kull er ca 4, naturlig dødelighet første 6 mnd er normalt sett rundt 50% i en normal ulvebestand (og med en lavere dødelighet ville vel økningen i bestanden vært betydelig større enn den er i dag). Nå har ikke jeg ork til å lete opp tallene, men hvis vi går ut fra at det har vært 10 foryngninger i snitt årlig siden 1999-2006 og de samme forutsetningene som ovenfor, er det snakk om et tillegg på 140 naturlige dødsfall som kommer på toppen av de tallene forskerne har brukt i sine beregninger, noe som tilsier at prosentandelen ulovlig eller sannsynlig ulovlig jakt blir betydelig lavere. Ja, når rapporten heter "Dödlighet och illegal jakt i den skandinaviska vargstammen" synes jeg det går dårlig frem at naturlig valpedødelighet faktisk er holdt unna.

Ja, det er en del av jobben kan en si. Men jeg har et klart inntrykk av at forskerne absolutt ikke prøver å skape noe glansbilde, men derimot prøver å få situasjonen til å se verst mulig ut. Eksempelvis beregnes minimumsbestanden ut fra antall sikre sporede ulv på vinterstid - dvs at man ekskluderer den perioden som har den høyeste naturlige dødeligheten (første 6mnd) hos den delen av ulv som utgjør den største andelen av bestanden - og når man så bruker disse tallene til å fastslå maksimalt antall ulovlig skutte ulv, må man jo komme litt skjevt ut. Man har jo tross alt allerede ekskludert en meget stor del av den naturlige dødeligheten, om ikke desidert majoriteten av naturlige dødsfall... Dermed er min påstand at man ikke har undersøkt dødsårsaker hos skandinavisk ulv, man har undersøkt dødsårsak hos voksen skandinavisk ulv.

Takk for tips, Jibrag. Jeg tror kanskje du og jeg har samme hjemkommune, har hørt rykter om at viltnemda låner ut burfeller. Men jeg lurer fortsatt på det juridiske her: Kan vi fange villdyr som er blitt husvarme, for så å avlive dem? Jakttid eller ikke? Hvis vi har samme hjemkommune, har jeg i allefall tilgang på feller...

I slike tilfeller bruker viltnemda å være behjelpelige. Jeg vet at de har burfeller i min hjemkommune som brukes for å fange grevling som har "tatt seg til rette". Selektivt åte til grevling er f.eks søt, halvråtten frukt - plommer, bananer osv.

Tiltredes. Når denne elgen i tillegg var skadeskutt holder den ut en del lenger. Jeg må vel innrømme at når jeg ser elgen liggende sånn og blø ut, bruker jeg stort sett å holde litt avstand og bare følge med. Utblødninga er tross alt bra for kjøttkvaliteten, og når elgen mister blod så raskt er det nok ikke mye hjerneaktivitet som foregår, selv om den rører på ørene og øynene. Er vel stort sett enig i det som sies av enkelte her - dette klippet oppfatter jegerne som profesjonelt (fordi vi ser en jeger som forholder seg kald og rolig på en vanskelig post og ikke lar ettersøk/avlivning av skadd vilt gå ut over sikkerheten), mens almennheten nok kan oppfatte det på en annen måte. Jeg synes ikke det er galt at slikt legges ut, men jeg tror nok det hadde vært bedre at den som la ut det beskrev situasjonen litt mer spesifikt fra början.

Jeg synes det er utrolig rart at Naturvernforbundet bruker denne type argumentasjon, når bjørnestammen har vist seg å være fem ganger høyere enn tidligere antatt, jerven ligger langt over bestandsmålet, gaupestammen er i solid vekst over hele landet, mens ulvestammen vitterlig har hatt rekordhøy reproduksjon siste år og er høyere enn noen sinne - selv om tilfeldigvis den norske andelen ikke har ynglet de siste to åra. Jeg sier tilfeldigvis, fordi Gråfjell-tispa ble skutt ved et forvaltningsuhell og fordi Julussa-hannen er steril.

Her er den opprinnelige artikkelen fra jägareförbundet: http://www.jagareforbundet.se/news/gavleborgspolisen_vi.asp Nationen har tydeligvis utelatt en del... Jeg kopierer like greit inn hele sulamitten (dvs det som mangler hos Nationen... "Tommy Svensson tycker definitivt inte att hundanvändningen är något stort problem vid björnjakten. Han tycker ändå att det är bra att ämnet kommer upp på bordet och passar samtidigt på att mana till eftertanke inom jägarkåren. – Jag tycker att man utsätter viltet för onödigt lidande om man släpper ett helt koppel hundar. Det här måste vi, hundklubbarna och jägarorganisationerna styra upp, säger Tommy Svensson. Han anser inte heller att skalldrivande hundar stressar en björn mer än de som tyst förföljer björnen. – I det fallet ser jag ingen större skillnad på om en spetshund eller exempelvis en plotthund förföljer en björn, säger Tommy Svensson. Även Jägareförbundet är inne på samma linje som Tommy Svensson. – Vi anser att högst två hundar ska användas vid jakt på björn. Det finns helt enkelt inget som motiverar varför man ska använda sig av fler, säger Daniel Ligné, biträdande riksjaktvårdskonsulent på förbundet. Även Ligné välkomnar debatten om hundanvändningen vid björnjakt. Plotthundklubben välkomnar debatten Nordiska plotthundklubben känner inte igen den påstådda hetsjakten på björn. Klubben anser i stället att jakt på björn med drivande hund är förenligt med god jaktetik. – Att en hund som ger skall vid förföljande av löpan skulle vara mer stressande än en hund som förföljer utan skall finns det inga belägg för, säger Jörgen Korpelainen vid plotthundklubben. Plotthundklubben rekommenderar själv att högst två vuxna, tränade hundar ska användas samtidigt vid björnjakt. Detta grundar sig på att fler hundar inte tillför jakten något. – Men om användandet av flera hundar egentligen stressar björnen kan vi inte uttala oss om då vi inte känner till resultat av någon forskning i frågan, säger Jörgen Korpelainen. I en eftersökssituation kan däremot flera hundar vara en fördel, inte minst med tanke på eftersöksjägarens säkerhet, menar plotthundklubben. Jörgen Korpelainen tillbakavisar också Gävleborgspolisens utspel om att en drivande hund skulle hetsa den drivna björnen. – Plotthundarna har väldigt låg drevfart. Att hundarna tröttar ut björnen tills den är slut stämmer inte heller med verkligheten. De biter inte heller björnarna som en del verkar tro. Om så vore fallet skulle det inte finnas några plotthundar idag, det skulle om inte annat björnarna ha sett till, menar Jörgen Korpelainen. – Om det blir längre förflyttningar drar ofta björnen ifrån hundarna relativt fort och återtar därefter en långsammare lunk. Om hundarna kommer ikapp stannar i regel björnen och gör front. Att detta skulle bero på att björnen är tröttkörd finns inga belägg för utan snarare beror det på att björnen anser sig tillräckligt långt från människan eller har funnit en plats där den lätt kan hålla koll på hundarna, fortsätter Korpelainen. Plotthundklubben välkomnar den debatt som blossat upp om hundanvändningen vid björnjakt. – Det är bra att det kommer upp för det finns så många förutfattade meningar om björnjakt med plotthund. Vi vill uppmana representanter från Naturvårdsverket, polisen och länsstyrelserna att följa med oss ut på jakt. De får välja vilka plotthundar de vill och sedan är det bara att hänga med. Då får de se att jakt med drivande hund på björn är förenlig med god jaktetik, säger Jörgen Korpelainen."

Denne saken er litt spesiell, da det snakkes om en hunderase som er forholdsvis ny i Skandinavia, og man driver enda å lærer seg bruken av hunderasen. Kritikken har gått på at man har sluppet 4-5 hunder på bjørn, hundene har ligget helt i hælene på bjørnen og stresset den uten å få den til å stå i los. Spørsmålet jeg vil stille er om det hadde stilt seg annerledes om det var 4-5 spisshunder, f.eks laika eller jämt. Så er det også et poeng å spørre seg om plotthunden i utgangspunktet er en drivende hund. I Nord-Amerika regnes den for å være en stillende/skjellende hund, og brukes i stor grad på samme måte som vi bruker spisshunder her i Skandinavia. Men i Skandinavia regnes alt som bjeffer når de ikke har kontakt med viltet for drivende hunder. Raseklubben har selv uttalt at de mener det ikke bør slippes mer enn 2-3 hunder maks, først og fremst fordi dette er det som viser seg å være mest effektivt. Bjørnen står bedre for 1-2 hunder enn 4-5 hunder, den blir mindre stressa da. Men grunnen til at det er brukt flere frem til nå er jo at man har lært jaktformen fra Nord-Amerikanske jegere som jakter puma og svartbjørn - og disse artene har en litt annen adferd når de blir stresset av hunder - de søker ly i trær. Det gjør ikke brunbjørnen vanligvis, dermed blir losen på bakken, og det blir vanskelig for bjørnen å holde 4-5 hunder unna seg under los på bakken. Altså (generelt sagt) når svartbjørnen stresses klatrer den opp i et tre. Når brunbjørnen stresses legger den i vei - på milevis. Merk forøvrig at det er forbudt å bruke drivende hunder på bjørn i Norge (uansett rase), mens svenskene ofte bruker tradisjonelle støverraser, russerstøvere, spisshunder, terriere og plotthunder om hverandre. Svaret fra Naturvårdsverket viser at de har skjønt at plotthunden (og lignende raser) har en viktig plass i den svenske bjørnejakta, og at man kan løse dette på andre måter enn gjennom et forbud. Så får vi se hvor lang tid det tar før norske myndigheter skjønner at det er plass for litt mer spesialiserte hunder enn elgbikkja også under bjørnejakt i Norge.

Dette kan være en dårlig idè, spesielt med tanke på grevling - hvis hunden ikke klarer å få stopp på grevlingen vil den raskt gå i hi, og du ender opp med ei hijakt i et hi du muligens ikke vet av og heller ikke finner der og da.

En skikkelig presenning (ikke den tynne biltema-typen) på 1x2m med skikkelig solide maljer i ene kortenden og et tau gjennom disse, er også et genialt hjelpemiddel. Dra dyret opppå presenningen, legg tauet rundt frambein og gjennom nese på dyret og stram til, og det går som en drøm å dra...

Kan ikke si det ser så enormt lyst ut med tanke på revebestand, har tilbrakt forholdsvis mange timer foran rundballpakkeren rundtom i bygda nå i førsteslåtten og så den første reven i gårkveld rett etter jeg passerte 1100 rundball totalt... Da er det snakk om mellom 40-50 timer på forholdsvis nyslåtte grasekrer, stort sett på kveldstid.

Ja, for all del - men du må vel innrømme at det er når de kommer med henvisning til bestandsmål og bestandsestimat (minimumsestimat) at de vinner frem med klagene... De gangene kvoter settes ut fra minimumsestimatene blir jo faktisk ikke klagene tatt til følge...

Nei, jeg er helt enig i dette - men det er da ikke noe universell bestemmelse om at rovviltforvaltning, eller annen forvaltning, skal følge statistisk signifikante data? Det er vel heller ingen regel som sier at forskere ikke kan tillate seg å synse - det burde være klart for enhver som har lest rapportene om dødsårsaker blant skandinaviske rovdyr... Akkurat, men problemet som jeg ser det, er at forskernes statistisk signifikante tall totalt overdøver både debatten og forvaltninga. Vi har faktisk et politisk vedtak som sier at lokal kunnskap skal i langt større grad hensyntas i rovviltforvaltninga. Har du lagt merke til hva som skjer når rovviltnemndene kommer med kvotevedtak som er basert på sunt bondevett? FVR, WWF og Naturvernforbundet klager med henvisning til de offisielle bestandsestimatene, og DN setter kvota etter gjeldende bestandsestimat i forhold til bestandsmål i forvaltningsplan. Jeg vil minne om at ulv var funksjonelt utryddet i Skandinavia på 80-tallet, bjørnen forekom i en håndfull individer i Norge, gaupa var sannsynligvis nede på et sted mellom 50-100 individ, jerven godt under 50 individ. Jeg vil også minne om hva som skjedde med gaupa i tidsperioden 1996-1998, da vi sannsynligvis hadde en gaupebestand som var høyere enn noen sinne - noe som kulminerte i en gedigen bestandsknekk rundt 97-98.

Et av de store problemene med systemet er at mye av det strider helt mot normalt "bondevett". F.eks ble det observert ei familiegruppe med mor og en unge i en kommune i Indre Namdal. Et par dager senere ble det observert ei familiegruppe med mor og tre unger i nabokommunen. Såvidt jeg vet var dette akkurat innenfor avstandskriteriene i dette området, og dermed ble de to familiegruppene registrert som en familiegruppe. Dette har igjen direkte innvirkning på gaupekvotene i det nevnte området. Hvis man opplever mange slike tilfeller - og dette er noe det prates mye om på bygda, akkompagnert av dertil egnede hoderystende bevegelser - er det jo ikke rart at bygdefolket mister respekten for systemet? Jeg har en god del kontakt med saumiljøet her oppe (og er en del av det sjøl), og jeg har ikke tall på hvor mange slike, og lignende, eksempler jeg har fått oppramset de siste åra. Og det som er så skummelt med slikt er at folk opplever å bli mistrodd, og det griper litt inn i sjela til folk på bygda, serru... Spesielt når det kombineres med en forholdsvis arrogant holdning til bygdefolkets observasjoner, både fra _enkelte_ innen forvaltningsapparatet og den klassiske WWF/Naturvernforbundet-kommentaren "det var sikkert en hund". Javel, sier vi. Løshunder kan vi jo skyte...

I registreringen av familiegrupper er er det lagt inn avstandskriterier i tid og avstand, avhengig av om det er områder med rådyr og rein, bare rådyr eller bare rein (beregnet ulik gjennomsnittlig revirstørrelse) for hvor nært to familiegrupper kan registreres. Det står en del om dette i metodekapittelet i denne blekka fra NINA: http://nidaros.nina.no/Overvaking/Gaupe/NINAOM777.pdf I SNO sin instruks for registrering av familiegrupper av gaupe er det dessuten lagt inn en hel rekke kriterier som vanskeliggjør å få dokumentert flere familiegrupper. Bl.a er ikke antall unger i familiegruppa et kriterie som kan brukes for å skille familiegrupper. Dvs hvis det dokumenteres ei familiegruppe med en unge og ei familiegruppe med tre unger innenfor samme område, er ikke dette godt nok til å si at det er to familiegrupper. http://nidaros.nina.no/Overvaking/Gaupe/GaupeInstruks.pdf Så det man kan si med forholdsvis stor sikkherhet er at dette systemet forhindrer at ei familiegruppe registreres som to. Man kan også si med meget stor sikkerhet at systemet sikrer at i mange tilfeller registreres to familiegrupper som en. Og forøvrig - "fotfolket" hos SNO registrerer selvsagt alle spor av familiegrupper etter beste evne, men disse registreringene blir kvalitetssikret sentralt (regionansvarlig SNO, DN, NINA, litt usikker eksakt på hvem som gjør jobben) og det er da avstandskriteriene (i tid og avstand) blir tatt hensyn til slik at mulige dobbeltregistreringer lukes ut.

At en reduksjon i antall smårovdyr vil ha en effekt på småviltstammene er det vel liten tvil om, tvilen ligger vel mer i hvor mye innsats som må til før det virkelig monner - og at innsatsen må gjentas år etter år. Videre vil det være mye å hente i rene viltstellstiltak, spesielt med tanke på å redusere matforrådet til smårovdyra. Som f.eks å sørge for at det ikke slenges kadaver rundtomkring, men at disse istedet går til proteingjenvinning, sikre at søppelfyllinger sikres mot lodne inntrengere, unngå lokale "søppelfyllinger" osv. osv. Likeledes kan det jo også spekuleres i om ikke en del reveåter faktisk holder liv i flere rødrev enn det som skytes på åta.... I forbindelse med oppblomstringa av reveskabb ble det jo observert en veldig markant økning av småviltbestandene i mange områder. Jeg har en gang lest en referanse til et grunneierlag eller lignende et sted i Hedmark der man fikk sjudoblet uttaket av orrfugl og ellevedoblet uttaket av hare et par år etter at revestammen kollapset...

Det er vel mer de som tar seg nær av uttrykket man gjør narr av...

Og spørsmål nummer tre - hvor stor andel av de bedritne bjørnene finner vi skit etter

Du underdriver Det offisielle bestandsestimatet når DNA-analysene ble dratt i gang var minimum 25, maksimum 40 bjørn. DNA-analysene viste en minimumsbestand på 126 bjørn. Altså kan man godt si at minimumsestimatet til forskerne var fem ganger for lavt. Og det er vel etter vår terminologi det en kan kalle en ren og klar skivebom... Det virker i allefall å ha gått konkurranse i å finne det minste tallet som kan passere som et minimumsestimat... Senest denne uka kom bl.a den offisielle rapporten for ulv i skandinavia, og den som har fulgt med litt i media klarer jo å se at det tydelig mangler en god del individer i kategorien "annen ulv".

Trikinkontroll foretas som regel på det som kalles "nyretappen", som i realiteten er mellomgolvsfestet opp mot ryggraden, mellom nyrene (det er altså ikke noen tapp før dyret er slaktet og mellomgolvet er skjært ut). Det trengs ikke så enormt stor bit for testen, men stort sett sier det seg sjøl - en sender inn det som er igjen av "nyretappen", for det er i utgangspunktet avskjær uansett...

Jeg har orreleik på egen eiendom, og brukte å ta noen morgener der oppe for noen år tilbake. Stort sett så jeg like mye rev som orrfugl i løpet av morgentimene. Når det i tillegg er plenty med mår og grevling som støvsuger skogbunnen etter fugleunger og annet spiselig, skal det godt gjøres å få opp en bestand.

Har ikke andre bilder for hånden enn det jeg vedla forrige innlegg, hvis du mailer Beveren sport vil han antakelig være behjelpelig med bilder - det ligger forøvrig bilder av flere våpen på hjemmesidene enn det ser ut til, du må gå inn på "mer info" for å få de opp...

Tiltredes! Kjøpte en MEGET pen Husqvarna AS310 fra han for noen år tilbake, som høres ut som en perfekt match til dine ønsker... (Dog, min har full trangboring i begge løp, sånn i tilfelle jeg skulle føle for litt fluktskyting på høye fasaner - og er ikke helt kurant med tanke på alternativhagl...) Her har Gutta fra Kalkutta vært på trøffeljakt, ikke direkte høytflyvende fasan, men jeg skal banne på at fasanjegerne hadde fått en ørliten pulsforhøyelse i samme jaktsituasjon også...