ammunisjon - leopard 1 - Norge

[Dover_has_fallen]

Da jeg ikke vet under hvliken "topic" jeg skal legge ut dette så tar jeg sjangsen på Off Topic 

 

Jeg driver å graver etter norske militære kjøretøyer og utstyr etc brukt på disse

 

så nå har jeg kommet til de Norske Leopard 1

 

Hvilken ammunisjon ble brkt på disse? her er det je har blit opgitt av utillitsfulle kjelder;

• DM33 APFSDS
• DM23 APFSDS
• DM512 HESH 
• DM12 HEATFS

 

Er dette riktig? da jeg har fått intrykket av at flere er usikker på om dette er riktig

 

jg går ut ifra at det ikke er noen norskprodusert/utviklet ammunisjon som har vært brukt i disse?

 

 

ps

Jeg går ut ifra at alle Leopard 1 som hav vært brukt i Norge nå er deklassifisert? om de i de heletatt har hatt noe klassifisert informasjon?

 

 

[Chiefen.v-2]

Hmmm .

[Dover_has_fallen]

Ja, det er vel helt utenfor temaet her kanskje

[vsmeen]

O.T

Edited May 23, 2023 by vsmeen
OT

[Dover_has_fallen]

vsmeen skrev (Akkurat nå):

OPSEC folkens

Klassifisert?

[Dover_has_fallen]

Jeg trodde de var deklassifiserte (om de har vert klassifiserte) med tanke på at de er gamle og tatt ut av tjeneste og hugget opp for mange år siden

[Ei tohi varjata]

Her er det noen misforståelser ute og går. Det er greit å være forsiktige, men å snakke om opsec når Leo 1 har vært museumsgjenstand i 30 år, våre Leoer har vært offisielt pensjonerte i 12 år, og ikke i noe regulær bruk på i alle fall 15 år, sikkert lengre, blir litt i overkant.

 

Vogner levert til Ukraina har med stor sannsynlighet blitt sendt med ganske mye mer moderne ammunisjon enn hva våre vogner hadde.

At vi her til lands hadde samme piler som alle andre (DM23/33) og hulladningsgranaten som var standard i L7 er ikke noe klassifisert statshemmelighet. Ikke er det noe stort russerne ikke allerede har visst i 40 år heller.

Temaet her i tråden er på samme nivå som å skrive at vi brukte NM60 og 62 i AG.

 

Tråden er gjenåpna og flytta til patronsamlerforumet hvor den hører bedre hjemme.

 

Ole

[M67]

Ei tohi varjata skrev (2 minutter siden):

 

Vogner levert til Ukraina har med stor sannsynlighet blitt sendt med ganske mye mer moderne ammunisjon enn hva våre vogner hadde.

Kan de skyte M900? Jeg fikk med meg at russerne klaget over uran og "kjernefysisk" ammunisjon... Ellers er vel DM 63 en ting. Motstanden i Ukraina er vel stort sett T72, så det er vel ikke krav om det aller siste og nyeste.

 

K

[Ei tohi varjata]

I teorien kan de vel fint skyte M900, men jeg tviler litt på at det blir sendt. De blir vel ikke produsert lenger, og er sannsynligvis øremerka Stryker?

 

DU-pilene det var snakk om mener jeg var britenes L26A1, som kun funker i Challenger.

Når det gjelder 105 mm så holder jeg en knapp på at ukrainerne får DM63 og/eller Nexter/MECARs moderne piler (M1060).

 

Edit: 105 mm DM63 skal tilsvare 120 mm DM23, altså helt innafor når det gjelder gamle modeller av T-72A og -B.

 

Ole

Edited May 22, 2023 by Ei tohi varjata

[Vaquero]

Beklager hvis noen bilder er vist her før, jeg har glemt en del ammobetegnelser etter alle disse årene:

Vi hadde fire granattyper når jeg var inne til tjeneste (skytter) på Leopard 1A. #: HESH var egnet til personell og generell materiellødeleggelse, også mot panser. Samme design som på prosjektilet til HESH hadde også Hvitt fosforgranater/røyk/brann. Disse hvitt fosforgranatene hadde samme ballistikk som HESH. # Så hadde vi HEAT, for panser, hulladning med avstandsrør, så ut som et spyd på granaten. # Det fantes også "APDS" som bestod av et kaldt prosjektil, tungsten/wolfram som var plassert i en sabot. Jeg mener å huske at dette wolframprosjektilet hadde en diameter på 50mm. Utgangshastigheten var så stor at kanonens løp (var riflet) ville bli utslitt etter ca.80 skudd, så disse fikk vi ikke prøve å skyte med. APDS hadde egen sikteskala, 0 - 1000 meter som var samme siktepunkt. Hvitt fosforgranat hadde galvanisert stålhylse. 

Denne eksesjergranaten ser ut som en HESH eller brann/røyk/ hvitt fosforgranat. 

 

På denne NM102 hylsen ser vi RA og DAG, så her har vi både norske og tyske komponenter.

Her ser vi den galvaniserte hylsen for hvitt fosfor, (Eller er den sinkvasket o.l. ??)

Hylsen for Hvitt fosfor har jeg skutt selv, hylsen for NM 102 har jeg ikke skutt selv, den er produsert etter at jeg dimitterte.

 

Når vi ser på dette målet på 3200 meter så kunne jeg godt engasjert dette med hvilken som helst ammotype, forutsetningen var at jeg hadde målt rett avstand med stereooptisk måling, vi hadde ikke laser den gangen. 

Edited May 22, 2023 by Vaquero

[Prthhh]

Nå blir dette sikkert litt for smalt for de fleste, men angående beltesjau så har denne vogna kjørt av begge beltene på innsiden. Hensikten for troppssjef var å kjøre av det ene beltet på innsiden for å øve på å sette på igjen. Med begge beltene av på innsiden sto vogna bom fast med ett belte på hver side av grøfta. Bare å splitte begge beltene, taue ut med kryssede kabler, taue ut beltene og kjøre på igjen. En fin men lang dag på Fossmofeltet.

Det var to stridsvognseskadroner på Bardufoss på denne tiden, så vi hadde med eskadronsbetegnelsen i det taktiske nummeret. 223 blir slept ut av 222 på bildet. Jeg tipper vogna til Vaquero het 122 på dette tidspunktet, Skikken med ringer rundt røret var borte.

 

[Dover_has_fallen]

Vaquero skrev (På 22.5.2023 den 15.55):

Det fantes også "APDS" som bestod av et kaldt prosjektil, tungsten/wolfram som var plassert i en sabot. Jeg mener å huske at dette wolframprosjektilet hadde en diameter på 50mm. Utgangshastigheten var så stor at kanonens løp (var riflet) ville bli utslitt etter ca.80 skudd, så disse fikk vi ikke prøve å skyte med. APDS hadde egen sikteskala, 0 - 1000 meter som var samme siktepunkt. Hvitt fosforgranat hadde galvanisert stålhylse. 

Ble det brukt APDS på Leopard? "Armour-Piercing, Discarding Sabot"

 

Vaquero skrev (På 22.5.2023 den 15.55):

Denne eksesjergranaten ser ut som en HESH eller brann/røyk/ hvitt fosforgranat. 

Jeg beklager å stille dumme spørsmål, men hva er en "eksesjer" granat?

 

Vaquero skrev (På 22.5.2023 den 15.55):

På denne NM102 hylsen ser vi RA og DAG, så her har vi både norske og tyske komponenter.

 

Hva består denne av? eventuell teknisk data?

 

Vaquero skrev (På 22.5.2023 den 15.55):

Når vi ser på dette målet på 3200 meter så kunne jeg godt engasjert dette med hvilken som helst ammotype, forutsetningen var at jeg hadde målt rett avstand med stereooptisk måling, vi hadde ikke laser den gangen. 

 

Har dette siktekorset/retikkelet noe navn?

 

[Dover_has_fallen]

Også, hva 7.62x51mm ammunisjon ble brukt?

 

eventuelt om dere vet hilke mitraljøser? flere kilder som oppgir at det var planlagt MG3 men at de ombestemte seg og valgte en annen type

Edited May 23, 2023 by Dover_has_fallen

[Ei tohi varjata]

Da Vaquero var inne hadde vi ikke 1A5NO(1 eller 2) med termisk, laser, osv. Det var optisk avstandsmåler, IR-sikte, og APDS. Laseravstandsmåler, termisk, og APFSDS kom en stund etter han dimitterte. 

 

Eksersjergranat skal være eksersergranat, altså "dummy"-granat brukt for å øve på lading, plyndring osv. Men jeg ble litt i tvil, var et en helt kald øvelsesgranat @Vaquero eller bare et kaldt prosjektil? Jeg har NM102 skrevet ned som øvingsgranat, spørsmålet blir om det er en dummy til håndsteringsøving eller en "skarp" blågranat som bare skyter et kaldt/inert prosjektil.

 

Norske Leo 1 hadde MG-3 både koaksialt og på tårnlukene.

I MG-3 i norsk tjeneste brukte man en blanding av NM60 og NM62 (henholdsvis helmantel og sporlys).

https://www.kvf.no/vaapen.php?type=Ammo&weaponid=AMM0887

https://www.kvf.no/vaapen.php?type=Ammo&weaponid=AMM0898

 

Ole

[Dover_has_fallen]

Ei tohi varjata skrev (5 timer siden):

Da Vaquero var inne hadde vi ikke 1A5NO(1 eller 2) med termisk, laser, osv. Det var optisk avstandsmåler, IR-sikte, og APDS. Laseravstandsmåler, termisk, og APFSDS kom en stund etter han dimitterte. 

åja ja, de umodifiserte Leopard 1

 

Ei tohi varjata skrev (5 timer siden):

Norske Leo 1 hadde MG-3 både koaksialt og på tårnlukene.

I MG-3 i norsk tjeneste brukte man en blanding av NM60 og NM62 (henholdsvis helmantel og sporlys).

https://www.kvf.no/vaapen.php?type=Ammo&weaponid=AMM0887

https://www.kvf.no/vaapen.php?type=Ammo&weaponid=AMM0898

alle versjoner hadde vel bre 1 koaksial og 1 på tårnet? ikke 3 som opgitt flere steder?

 

takker

 

 

 

 

[Ei tohi varjata]

Jeg kan ikke huske å ha sett bilder av MG på luka til VK/skytter, men så vidt jeg husker så er det vel festepunkt på begge lukene. Så i teorien kan en vel ha 2 stk MG3 på taket?

 

Ole

[Dover_has_fallen]

Ja, tror det kan ha vært vanlig i de andre landene, som oprinnelseslandet Tyskland?

 

har ikke sett noen på bilder, men enkelte kilder blander 1-2 på tårnet

[Dover_has_fallen]

her var noen fine bilder av 1A5NO2, viser litt?

 

 

 

[Ei tohi varjata]

Uten å være helt sikker så mener jeg det skal være sokkel i begge ringene for å feste MGen i. Så definitivt mulig, om ikke vanlig.

Hver vogn var satt opp m 1x MG-3 til bruk oppe på taket, så om de hadde 2 stk må det vel ha vært litt "ureglementert".

 

Ole

[Dover_has_fallen]

hmm, så da er det slik at man kunne montere en til om man ville, men det ble i såfall gjort sjeldent?

[Prthhh]

En kunne montert en MG-3 eller tilsvarende på kransen hos vognkommandør (VK). Men det har ingen hensikt da vognkommandøren allerede er overbelastet i strid. Han skal lede laget sitt og det 30-50 tonn tunge våpenet best mulig i henhold til oppdraget og stridsteknikk. Dvs. peke ut prioriterte mål for skytter og gi ildkommandoer som samkjører skytter og lader mtp på mål og ammunisjonstype/våpen. Rettlede vognfører. Ta hensyn til fremrykning og lendet for best mulig skjul/dekning. Følge med på samband (intercom, troppsnett og eskadronsnett) og evt. rapportere kontakt eller vitale observasjoner på nett. F.eks. ved observasjon av PV-rakett som avfyres skal/skulle det ut på nett "RAKETT RAKETT RAKETT". Minefelt og hinder. Fiender. Sivile. Navigasjon og alt annet. At vognkommandør i tillegg skal betjene et våpen er ikke praktisk gjennomførbart når en har en lader som kan gjøre den jobben.

Sovjetiske vogner har ikke lader fra T-64 og oppover. Så der ga de vognkommandøren jobben med å betjene luftmålsmiter. For det er luftvern som er den primære oppgaven til MG'en montert oppå tårnet. Sekundært nærforsvar inntil vogna er bemannet og stridsklar når en ligger i hvilestilling. Men det er å foretrekke å etablere vaktposter med MG på de rette stedene rundt leiren fremfor å slippe evt. fiendtlig infanteri så nært at de kan beskytes fra tårnet. Når vogna er kampklar er koaksial MG mye mer effektiv. 

[Dover_has_fallen]

Takker!

[Dover_has_fallen]

Dover_has_fallen skrev (På 22.5.2023 den 8.44):

Jeg trodde de var deklassifiserte (om de har vert klassifiserte) med tanke på at de er gamle og tatt ut av tjeneste og hugget opp for mange år siden

Jeg kontaktet forsvarsmuseet for over en uke siden, da jeg ikke kom lenger, i letinga etter bedre spesifikasjoner (som ammunisjon) tenkte om det var noen som skulle vite noe, så var det dem

 

Men tror de har annet å gjøre på med høyere prioriteringer

 

(Går ut i fra at man ikke havner i trøbbel om å spørre, om de så er klassifiserte?)

 

 

[Prthhh]

På det nederste bildet er forresten vogna feilmerket. Taktisk merking 213, men med SkoleEskadronen som avdelingsemblem. Dvs. Befalsskolen for Kavaleriet, som vel ikke eksisterer lengre. BSK hadde ikke med eskadron i sin taktiske merking på Leo1 A5 eller de andre vogntypene. Kun tropp og lag. Avdelingsmerker til eskadron 1 var en brølende leopard og esk 2 hadde en ridderhjelm. Avbildet vogn skulle altså hatt en rød ridderhjelm istedenfor SE på plata på tårnet som er sveiset over hullet etter at optisk avstandsmåler ble fjernet.

 

På dette bildet ser du også tydelig vogna på kransen rundt vognkommandør og skytters luke hvor MG kan monteres.

[Dover_has_fallen]

Prthhh skrev (1 minutt siden):

På det nederste bildet er forresten vogna feilmerket. 

Er noen slike modellbyggesett solgt på Ebay, så er nok bare at de har hatt mangel på informasjon

 

 

 

 

 

 

[Prthhh]

Sikkert. Det er andre detaljer på det øverste bildet ditt også som jeg stusser over. Som hvor skiene er festet, eller de ikke er med i det hele tatt kanskje. De ser ut til å ha tatt i bruk ferdig sagede materialer istedenfor bjerkeraier til teltoppsett. Også bruker de faktisk hjelm istedenfor sort beret hvilket var et evig stridstema i brigaden.

Titter du ekstra godt på høyre belte ser du to av de norske snøskoene i bruk. De har tatt ut belteputer og satt inn snøsko fra kassen foran på "glacis". De har også Hoffman aggregat for å simulere kanonskudd montert på kanonskjoldet med ladningene innsatt. Men jeg kan ikke se at bånd med rødfis er montert inn i luftvernsMG så det er klart for å ta ladegrep - selv om presenningen er fjernet. 


Nå skal jeg ta inn årene og ikke mimre mer om tiden på Leo 1.

Edited May 24, 2023 by Prthhh

[Vaquero]

Denne tråden er for oss særinger, den som ikke gidder  får slippe:

For å si litt om kanonen, den var engelsk kaliber 105mm.x617mm, Kanonen hadde som vi ser en tank midt på løpet, en gassevakuator. 

Det var et visst antall hull i kanonen inn til evakuatoren (tror det var 21 eller 27 hull ). Når skuddet ble avfyrt bygget det seg opp et stort trykk i denne tanken/evakuatoren. Når granaten passerte forbi hullene utlignet trykket seg ved at tanken ble tømt og blåste ut kruttgassen. Hullene var vendt diagonalt ut av løpet, slik slapp mannskapet kruttgasser i tårnet. Når skuddet gikk av blendet en gardin for siktene slik at skytteren ikke ble blendet eller mistet nattsynet. Kanonen/bakstykket inne i tårnet  rekylerte ca. en fot (30cm.)

Rekylen ble håndtert av to rekylbremser med hydraulikk som fikk "overtrykk" i rekylen, trykket i bakre stilling ble utlignet når kanonen hadde levert ut granaten, nesten på samme måten som gassevakuatoren. 

Vi hadde noen franske uttrykk når kanonen skulle heves eller senkes: "Plongèe" = stupe/senke kanonen. "Elever" = heve kanonen.

Vi opplevde en dramatisk hendelse med rekylbremsene:

En vogn i troppen fikk utlevert en vogn som hadde stått i opplag i fire år, vognene rullerte ved at noen tjenestegjorde og andre lagret. 

Første skudd etter fire år måtte skje med fjernavfyring, alle mann ut av vognen og avfyringskabel ble rullet ut.

Våpenteknisk foretok en fjernavfyring, alle så at noe var galt. Rekylbremsene fungerte ikke, noen hull innvendig i bremsene hadde tettet seg til. Bakstykke på kanonen (ca.480kg.) løsnet og rekylbremsene sprakk som ballonger. Hadde det sittet mannskap i tårnet ville det blitt en fatal ulykke. Rekylbremsen kunne ikke sjekkes på annen måte, men gassevakuatoren måtte vi demontere fra kanonen og stikke opp gasshullene slik at de var garantert åpne. Kanonen kunne også utstyres med et skjold, eller et karosseri rundt hele løpet, dette skulle sikre jevn temperatur rundt hele løpet, dette bidro til god presisjon ved at løpet ikke ble avkjølt ujevnt under visse værforhold. 

 

Her sitter jeg på min plass, skytters plass. Bardufoss år 1976.

Avstandsmåleren for skytter og vognkommandør ble betjent med pedal, tårn og kanon ble kjørt hydraulisk med kontrollspak / skytter hadde ratt. Likevel hadde vi manuelle løsninger dersom hydraulikken skulle gå føyka eller bortfall av strøm.  Ammunisjonen hadde elektrisk tenning, en stor dynamo kunne presses inn og gi nokk strøm til å avfyre granaten. 

 

Granater og ballistikk:

Det var forskjell på visse granater. HESH / sprenggranater hadde en lav utgangshastighet og krummere bane enn HEAT mot panser. HESH og fosfor hadde (tror jeg) ca.700m/s. HEAT hadde ca.1200m/s. APDS (tungsten) ca.1500 - 1600 m/s. (løpsbrenner).

 

 

Her bakerst i tårnet står radioen plassert, den kunne nåes av vognkommandøren og laderen.

 

 

 

Vi hadde to MG3, kaliber 7,62x51.

 

 

Ser vi på denne "utveksten" på tårnet hvor okularene til avstandsmåleren sitter så er de fjernet på de oppgraderte vognene i dag. Det måles ikke avstand med stereoskopisk teknikk. 

 

 

 

Når vi kjørte i transport / kolonne låste vi tårn og kanon bakovervendt. 

 

Myrer kunne by på utfordringer, dette gikk egentlig greit. Det var heldigvis ikke min vogn.

 

Denne motoren derimot hadde en dramatisk historie:

En vogn skulle demonstrere en vading/dykk med dykkerhydraulikken aktiv. D.v.s. tårntetting og stengt luftinntak fra motorhekken. I en slik situasjon trekker motoren luft fra vognkommandørens åpne tårnluke. Vognen mistet kontroll og sank til over radioantennene over 5 meters dyp. Det var mørkt og kaldt, issørpe i vannet. Vognkommandøren og laderen kom fort ut av sine tårnluker, deretter kom skytteren som satt lengst ned i tårnet. Så manglet en mann, vognføreren som satt for seg selv under en lukket luke. Det ble dramatisk, ville vognføreren overleve? Det tok tid, han skulle bare skru av div. brytere og kutte motoren for å redde den. Det gjorde han med glans, kom opp til sist uten panikk! Han fikk en påskjønnelse under en oppstilling med brigadesjefens oppmerksomhet. 

Det nevnes om en nesten dødsulykke med Leopard i introduksjonsfasen:

En mann satt i tårnet mens motoren tok inn luft fra tårnluken til vognkommandøren, så lukket luken seg igjen og dermed ble tårnet en lavtrykkstank, livsfarlig. Når en får undertrykk i tårnet blir luken så tung at den ikke lar seg åpne, en dødsfelle. Vedkommende klarte å løsne periskopene slik at trykket ble utlignet. Derfor ble det laget en nødstopp på motoren når dykkerhydraulikken var aktivert i drift. Motoren tok inn luft fra innvendig i tårnet når to luker ble åpnet, derfor måtte en tårnluke stå åpen. 

 

Overtrykk i tårnet:

Dersom vi skulle bli utsatt for ABC krigføring/miljø trakk vognen inn renset luft som en stor gassmaske. Dette innsuget gikk gjennom et ABC-filter som igjen bygget opp et overtrykk i vogna. Luftlekkasje ville være renset luft ut, ikke lekkasje inn. På bilde øverst er trykkmåleren vist på skytters plass, husker jeg rett skulle det være 30mm. vannsøyletrykk.

 

Vognfører sett fra skytters plass, jeg måtte huke meg ned for å ta bilde. Denne stillingen var bare mulig når kanonen pekte rett frem. Mellom meg og vognføreren var det en nødluke så vi kunne evakuere under vogna. De runde tankene vi ser er brannslukking. Det var følere i motorrommet som ville utløse automatisk slukking ved brann. 

 

 

Vognen her skulle omregistreres til tropp 2, tropp 4 var for opplag og forbeholdt mobilisert mannskap. Den gikk litt føyka under tesskyting.

Edited May 24, 2023 by Vaquero

[Ei tohi varjata]

Helt kanon formidling som alltid Vaquero. Takk!!

 

Ole

[Vaquero]

Jeg kan plage dere med et par bilder til og noen flere detaljer før jeg klapper igjen fotoalbumet:

Kanonen som nevnt hadde to rekylbremser (vanlig på artillerikanoner), rekylbremsene var i prinsipp to oljetanker som bremset kanonen hydraulisk. Når oljen ble varm p.g.a. intens skyting ble rekylutslaget større og større. Laderen skulle følge opp dette og varsle om når rekylindikatoren nådde maks. Vi opplevde det aldri. 

 

Stereoskopisk synstest for å bli mannskap:

Vi hadde ikke lasermåler for avstandsmåling, dette måtte gjøres manuelt med en stereoskopisk avstandsmåler og en bestått skytter. 

Stabil og riktig avstandsmåling (raskt som mulig) var avgjørende for presise skudd, det kunne stå mellom liv og død. For å bli godkjent for utdanning i tårnet måtte alle bestå en stereoskopisk synstest. Jeg husker ikke nøyaktig dårligste verdi/poeng, jeg tror det var mellom 45 - 60. Det beste som lot seg måle var 5, jeg fikk 10. Jeg og laderen skjøt like godt under oppskyting på Hjerkinn, jeg hadde bedre synstest enn han og vi ble skilt mellom rollene skytter og lader. 

 

Jeg står til venstre, høsten 1975, ennå ikke fylt 20 år.

 

Edited May 24, 2023 by Vaquero

[Dover_has_fallen]

Prthhh skrev (8 timer siden):

Nå skal jeg ta inn årene og ikke mimre mer om tiden på Leo 1.

nei nei, det må du ikke gjøre! det er både viktig og intressant!

[Dover_has_fallen]

@Vaquero

 

fantastisk!

 

veldig bra og informativt!  hver minste detalj er viktig

[Dover_has_fallen]

Fosforgranater

 

var det norskprodusert ammunisjon av denne? 

 

i bruk på alle leopardene eller bare på umodifiserte Leopard 1 

Edited May 24, 2023 by Dover_has_fallen

[Vaquero]

Når det gjaldt skytter og egen vogn, så ble den bundet til skytteren:

Det var viktig å trene på avstandsmåling med TEM-sikte. Skytteren skulle måle avstanden likt hver gang på faste kjente avstander for kontrollanten. Treningen gikk ut på at vognkommandøren visste avstanden jeg skulle måle til, jeg visste ikke avstanden selv og verdiene var skjult for meg under trening. Når jeg hadde målt avstand ferdig skulle jeg si i fra. Vognkommandøren fant ut hvilket avvik jeg hadde. Eks. dersom jeg målte i snitt 30 meter pluss på 1500 meter med ubetydelig avvik, selvfølgelig. Dette avviket ble kompensert på en justeringsskrue, dermed ble målingen riktig hver gang. Da var siktene individuelt justert for den enkelte skytter. Under skarpskyting fikk skytteren avstandsverdiene i siktet, selvfølgelig. På slutten kunne jeg sitte å sløve på plassen min og plutselig måtte måle en avstand og avgi ild, det tok 10 sekunder, da var en topp trent. Så slutter skytteren og en fersk kommer inn, det tok et nytt år å få ham på topp. Hvordan det er i dag aner jeg ikke. Mitt bidrag her i denne tråden er at jeg er et tidsvitne på en svunnen tid og teknologi. 

 

Til vinteren får jeg prøve å bygge ferdig denne modellen og mimre litt.

 

Vi var stolte av vår sorte beret og den gule og grønne kavalerisnora. 

Edited May 24, 2023 by Vaquero

[Vaquero]

Dover_has_fallen skrev (57 minutter siden):

var det norskprodusert ammunisjon av denne? 

Det er jeg ikke kjent med. Jeg bare brukte det vi fikk. jeg har aldri tjenestegjort på en oppgradert Leopard 1.

Edited May 24, 2023 by Vaquero

[Dover_has_fallen]

Vaquero skrev (1 time siden):

Det er jeg ikke kjent med. Jeg bare brukte det vi fikk. jeg har aldri tjenestegjort på en oppgradert Leopard 1.

Den er grei

intressant!

[Dover_has_fallen]

 

https://www.facebook.com/175269695879543/photos/pb.100057463719109.-2207520000./176938675712645/?type=3

 

 

Støtte på dette inlegget og bildet

 

er dette pil eller hulladning-HEAT?

[Vaquero]

Dover_has_fallen skrev (4 minutter siden):

er dette pil eller hulladning-HEAT?

HEAT, (Blåmann) kald granat. Disse brukte vi mest av.

[Dover_has_fallen]

Hvilke 76mm røykgranater ble brukt i røykutskyterene?

 

spesifikasjoner på ammunisjon til Leopard 1A1NO, 1A5NO, 1A5NO2?

 

Edited May 24, 2023 by Dover_has_fallen

[Dover_has_fallen]

Vaquero skrev (På 24.5.2023 den 20.55):

HEAT, (Blåmann) kald granat. Disse brukte vi mest av.

DIsse "blåmennene" er vel ikke finnestabiliserte? ligner ikke på de vanlige HEAT granatene jeg har sett (kan ha funnet feil)

 

 

Edited May 27, 2023 by Dover_has_fallen

[Dover_has_fallen]

Og siden s[ mange av dere har tjenestegjort på flere av disse så lurer jeg på hva disse stokkene ble brukt til?

 

 

Og hva disse mindre kubbene gjorde på siden?

 

Hvilke merker er dette? hvit løve på blått skjold (eventuelt også hva navn som står der? meget intressant)

 

Kjelder

Norske Leoparder (facebook side)

(https://www.facebook.com/profile.php?id=100057463719109&sk=photos)

 

Edited May 27, 2023 by Dover_has_fallen

[Jørgen Krag]

 

[Joika]

Antar det er raier for å henge opp kamonett,de ser noe tynn ut for å bære en stridsvogn på vel 40t.

Jeg tror den blå løven er en brølende leopard og nr er taktisk merking, esk1/tr1/vogn3.

[Vaquero]

Raier til kamonett, ja, mest sannsynlig. Stokker (tykke) ble brukt for å entre inn belter som er kjørt av. Eller hvis belte skulle ryke hadde vi ekstra deler for skjøting. Det krevde stor fysisk styrke å bende og rette et belte på plass, da ble det brukt tykke og lange stokker. Jeg opplevde aldri at noen i vår tropp fikk driftstans på grunn av beltetrøbbel. Egentlig må jeg si at vogna var driftsikker. 

Den Leoparden jeg tjenestegjorde på er i dag å betrakte som en museumsgjenstand / veteran sammenlignet med videreutviklede versjoner av Leopard 1. Så å si alt innvendig er byttet ut, nyere versjoner i dag er ikke til å kjenne igjen. Noe ammunisjon er nok også forbedret, men stort sett er mye tradisjonell kjent teknologi som vi finner like versjoner av på begge frontlinjer.

Her er mitt minnediplom, eskadronsmerke "Leoparden" eksisterer fortsatt ser jeg. Å gå detaljert videre om nyere tekniske forklaringer her inne finner ikke jeg passende for min del. 

 

Jeg hadde et treff i helgen med noen pensjonister som var vognkommandører på Leopard da den var ny i Norge på slutten av 60-tallet. Gutta var i fyr og flammer når de snakket om gamle dager i sine unge år på skytefelt og håndteringer av stridsvogner. De som har vært med på dette har noen morsomme tilbakeblikk om en interessant tjeneste.

[Vaquero]

Siden dette forumet er for folk som er interessert i skyting - jakt - ammunisjon, så kan jeg prøve å avslutte med det å skyte med en stridsvogn:

Kanonen: hadde riflet løp og hadde med vår ammunisjon en "egenspredning" på 1,5 kvadrat på 2500 meter.

Ballistisk detalj om granaten, granaten roterte som et hvilket som helst prosjektil. Denne rotasjonen ga et utslag med at granaten driftet sideveis i rotasjonsretningen. TZF-sikte hadde en grafisk sikteskala som var noe diagonal for å kompensere for denne avdriften, vi drev tross alt med langholdskyting. 

Lett og krevende å treffe: Var skytteren sikker i avstandsmåling var det å treffe stillestående mål på 1500- 3000 meter enkelt. Sto vogna i ro hadde kanonen et solid anlegg, skytterfeil med skjelving og dårlig avtrekk var ikke tema som for håndvåpen. 

Bevegelig mål var mer krevende, på Hjerkinn hadde vi skiver (store seil) som beveget seg på skinner sideveis, på samme måte som på løpende elg. Bevegelig mål krevde at tårnet fulgte flukten med rett forsprang, her måtte skytteren være stø på hånden når han holdt i tårn og avtrekksrattet. 

Mål - avstand - ammovalg - ild: Når målet var definert av vognkommandør eller skytter ble avstand først målt, deretter kom valg av granat hvor laderen gjentok granatvalg på intercomen, laderen trykket på en knapp og sa LADD!. Vognkommandør ga ordre ILD!

Skytter sa SKUDD KOMMER!  Når dette pågikk hadde vognføreren satt på håndbrekk og sto samtidig på bremsepedalene. Rekylen var formidabel. Når skuddet gikk blendet (stengte i ett sekund) siktet så ikke skytteren ble forstyrret av munningsflammen, jeg kunne følge granatens sporlys. 

Lyskastere: Vi hadde hvitt og infrarødt lys. Hvitt lys kunne ved spotting gi dagslys ut til 1000 meter. Lyskasteren ble oftest oppbevart i en egen kasse bak på tårnet. Lyskasteren ble behandlet som om det var et farlig våpen, å lyse på folk på kortere avstander kunne skade folks syn. Det var strengt forbudt å belyse luftfartøy i luften. På trygg avstand kunne man sette ut infanteristers nattsyn før et "angrep". Lyskasterbruk ble ikke nødvendigvis benyttet av den vognen som angrep eller skjøt. 

Umerkede vogner på Trandum, dette var undervisningsvogner. Merk at lyskasteren er påmontert og vognen har belteskjørt som beskyttelse mot enkelte granater. 

 

Etter det jeg har hørt så er denne kanonen skiftet ut til det bedre. Opplysninger her samsvarer ikke med de nye konfigurasjonene. 

Edited May 28, 2023 by Vaquero

[Per-S]

Det er viktig å skille mellom 105 med riflet rør og andre stridsvognkanoner med glatt rør. Ammunisjonen er ikke den samme. Engelsmennene har benyttet riflete rør også på 120 mm for å kunne bruke konvensjonelle sprenggranater og HESH, hulladningsgranater fungerer dårlig i riflete rør. Da blir også subkaliberammunisjon vanskeligere å få til.

De fleste bruker derfor glatte rør og har subkaliberammunisjon som hovedtype. Glatte rør krever finnestabilisering og det begrenser muligheten for både vanlig spreng og HESH. Hulladningsammunisjon med finnestabilisering fungerer godt i glatte rør.

[Torf]

Man kan heller ikke bruke "buckshot" i riflede rør.

 

https://www.gd-ots.com/munitions/large-caliber-ammunition/120mm-m1028/

 

 

Edited May 28, 2023 by Torf

[Prthhh]

Raiene på hekken ble oftest brukt til kamonett og knappetelt. Bakplaten er flat på Leo 1. Ved å kjøre motor og girkasse varm før en slo av motoren og pumpet dykkersystemet fikk en varm luft inn i teltet fra motorrommet. Så slapp en fyringsvakt om vinteren. 

En stakk raiene ned mellom hekken og bukta av slepewirene så sto de av seg selv.

 

Kubbene på grinda på tårnet er for å kunne kjøre på igjen beltet raskt hvis det har hoppet av kransen. En mater kubbene inn i beltet før det går i kransen og da blir det oppspent så det hopper på plass igjen.

 

 

Edited May 28, 2023 by Prthhh

[Ei tohi varjata]

Som en liten apropos til det Per-S skrev: kort oppsummert var russerne først med serieprodusert glattborra kanon i T-62, 115 mm 2A20, som var ment som erstatter for 100 mm D-10 i T-55. Denne hadde både piler, hulladning, og sprenggranat, alle med finnestabilisering. "Fixed ammunition" som L7 og D-10, altså en messing-/stålhylse med krutt i, og hvor prosjektilet satt fast. Akkurat som en stor riflepatron. Fortsatt manuelt ladd, men T-62 hadde en litt lite driftssikker utkastermekanisme hvor hylsa ble fanget etter den ble kasta ut av bakstykket, og så sendt ut en luke i bakkant av tårnet. Denne kunne slås av.

Ikke manga åra etter kom 125 mm 2A46, med automatlading og todelt ammunisjon (drivladning + prosjektil). Det litt fiffige her var at ved å fjerne fjerdemannen i vogna (laderen trengtes ikke lengre) og dele ammunisjonen i to kunne man lage vogna mye mindre - mindre profil, mindre mål.

Fra venstre til høyre har man 125 mm HEAT-FS, 125 mm HEF-FS, to 125 mm drivladninger, 100 mm HE-F (til BMP-3), og 125 mm pil. Legg merke til at pila har en form for kardus i bakkant av drivspeilet (sabot), som gjør at man får plass til omtrent dobbelt så mye krutt som i kun kardus. Det brune rundt kardus og pilen brenner opp når skuddet går, så det eneste som kommer ut bak er en liten hylsestubb:

På T-64 og T-80 plasseres hylsebiten automatisk tilbake i lademekanismen ved veksling, mens i T-72 og T-90 kastes den automatisk ut av tårnet etter rekylen.

 

Det oppstod litt panikk i vesten da man for første gang fikk bilder av T-64 og -72 med ny kanon og mye mer pansring enn hva flere europeiske vogner hadde på den tiden (f.eks. Leo 1 og AMX-30 som var konstruert etter prinsippet at en lett og rask vogn kunne unngå å bli skutt ved å forflytte seg effektivt, kontra en stor og tung vogn med mer pansring - f.eks. Chieftain og Patton-serien). Engelskmenna hadde på denne tida 120 mm-kanoner, men rifla, og tredelt ammunisjon (tennpatron, kardus, prosjektil).

Fra venstre til høyre er treningspil, inert modell av skarp pil, to stk inert kardus for pilammunisjon, inert kardus for HESH, og en HESH-granat til slutt. Virkningsmåten til HESH er beskrevet lengre oppe i tråden. Britene bruker fortsatt denne typen ammunisjon i Challenger 2, men foreslåtte Challenger 3 (oppgraderte 2) skal etter planen få montert Rh 120.

 

Tyskerne utvikla Rh 120 L/44, en kanon med "fixed ammunition", en stor granat i ett stykke, hvor hylsa brant opp, og igjen bare lot en liten hylsestubb komme ut etter skuddet går.

 

I dag er "tysk" 120 mm i ett stykke standard for mesteparten av NATO og allierte som Japan og Korea. Selve granaten er standardisert på dimensjoner og trykk, slik at ammunisjon i utgangspunktet kan brukes i ulike kanoner og vogner. Tyske Leo 2, amerikanske Abrams (M1A1 og nyere), franske Leclerc, japanske Type 90 og 10, og koreanske K2 bruker alle 120 mm i ett stykke, forskjellene blir at mens Leo 2 og Abrams har manuell lading og et crew på 4 mann, har de andre automatisk lading og 3 mann i vogna.

 

Akkurat de russiske autoladerne har et någet dårlig rykte ettersom ammunisjonen er lite beskytta og ligger plassert sentralt i bunn av skroget, slik at treff kan/vil føre til at ammunisjonen tar fyr i en kjedeeksplosjon og sender tårnet flyvende.

På Leclerc, Type 90, Type 10, og K2 er ammunisjonen plassert bak en pansra luke i tårnet, slik som på Leo 2 og Abrams. Automatladeren sender en granat fra et magasin bak et skott som er hermetisk lukka ellers. Spesialkonstruerte plater i toppen av tårnet gjør at dersom ammunisjonen antenner/detonerer vil trykket og varmen ledes opp og ut, i stedet for å havne inne i vogna.

 

Ole

[Dover_has_fallen]

Er det noen 105mm ammunisjon med betegnelsen NM83? eller lignende?

 

 

[Per-S]

Ei tohi varjata skrev (På 28.5.2023 den 21.57):

Tyskerne utvikla Rh 120 L/44, en kanon med "fixed ammunition", en stor granat i ett stykke, hvor hylsa brant opp, og igjen bare lot en liten hylsestubb komme ut etter skuddet går.

I England var jeg på et sted der de hadde en 140 mm stridsvognkanon, den var utviklet for å gi mer ildkraft og oppnådde omtrent dobbel så mye anslagsenergi som den tyske 120 mm kanonen. Problemet var at den ble for stor, selv for Challenger vognen. Samme sted hadde en Leo 1 for undervisning, den hadde fått en tur på båndsag og var sagd i to fra løpet til akterenden og så var de to halvdelene flyttet en meter fra hverandre slik at en kunne gå mellom de to halvdelene. Da så en hvor tynne platene egentlig var.