uMtuli

Kan umulig være verre enn kona…. Hun kan gå seg bort i en heis! Vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet ta henne i armen på vei ut av heisen og dra henne med til høyre, når hun vil til venstre eller rett frem, eller motsatt når vi har vært borte og overnattet på hotell osv. og har brukt samme heisen hundrevis av ganger. Har egentlig ikke noen tips, eller så mye råd å komme med her, da det aldri har vært noe problem for meg selv. Aldri er kanskje litt løgn å si…men de få gangene jeg har gått meg helt bort, var det bare å klatre opp i et høyt tre og se seg rundt. Så fort jeg så to markante fjelltopper, ett belte med baobab trær eller Ngwavuma elven, langt borte i horisonten, så visste jeg hvor jeg var, og da var resten barnemat. Ganske greit i flatt landskap med markante terrengformasjoner som ga tydelig tilbakemelding. Her i Norge er jeg ganske lokalkjent der jeg jakter, men er jeg på lengre turer med overnatting i ukjent terreng (type Hardangervidda, Femundsmarka osv) er jeg nøye med bruk av kart og kompass. Har ikke nødvendigvis 100% pinpoint kontroll på nøyaktig hvor jeg er til enhver tid, men iallfall såpass at det ikke er noe problem å kunne lokalisere posisjonen på kartet i løpet av ganske kort tid (minutt eller to). Tror det med retningssans kan forbedres ved å trene seg opp til å være mye mer oppmerksom på sine omgivelser til absolutt enhver tid, inntil at man gjør dette ubevisst. Notere seg formasjoner i terrenget, OG at man med jevne mellomrom ser seg tilbake den veien man kommer fra. Det er iallfall slik det virker for meg – at jeg ubevisst memorere hvor jeg befinner meg i forhold til terrenget, og i hvilken rekkefølge. Har akkurat nevnt at jeg ikke har TV abonnement, men man kan se NRK på andre medier for det….og i et av programmene med Lars Monsen på villspor måtte han gå fra A til B til C til D i ukjent terreng, hvor han på sistnevnte post måtte brenne kartet og legge igjen kompasset. Deretter måtte han navigere seg tilbake til utgangspunktet uten kart og kompass…. Hvor langt og hvor mange dager han hadde gått husker jeg ikke, men han hadde hatt iallfall minst en overnatting. Han kom ikke helt frem til mål, og gikk seg helt bort til slutt, men han klarte seg overraskende bra og kom langt på vei i mål, bare ved bruk av kunnskap om hvordan han fant nord, syd osv, og memorering av terrengformasjoner han hadde passert og sett på avstand. https://tv.nrk.no/serie/monsen-paa-villspor/sesong/2/episode/1

Amen to that !

Enig med M67 her, og for min egen del så hadde jeg en oppvekst (i Afrika) som stort sett bare var ute, så fort sjansen var der. Oppveksten var mye preget av "Learning by Doing" på egenhånd, men samtidig var jeg også en av de svært heldige som hadde både venner blant, og direkte tilgang til noen av de beste "instruktørene" som finnes – nemlig folk som bruker både teknikker og kunnskapen om naturen i det daglige og i sin naturlige måte å leve på. En oppvekst som jeg setter svært stor pris på, og som jeg savner i dagens samfunn. Seinere er jeg blitt kurset i bushcraft/survival, i både forsvaret i de to landene jeg har avtjent "førstegangstjeneste", og på 2-3 sivile kurs med tilsvarende type innhold. Samtidig er jeg også vokst opp med en stooor interesse for bøker, og da spesielt bøker som hadde et praktisk eller historisk innhold. Men av en eller annen grunn har skolebøker (med få unntak)… og romaner aldri vært interessant... Hjemme hadde vi ikke TV før engang etter jeg hadde passert 18 – ikke var det noen vits heller, for det var ikke noe TV signal å få inn, og internett fantes jo ikke engang på den tiden. Vi hadde imidlertid en god del bøker i vårt eget lille familiebibliotek, og det er vel det som er grunnen til at jeg samler på bøker av typen jeg finner interessant. Har forresten ikke TV abonnement i dag heller... Primitive navigasjonsteknikker er ikke annet enn de gir seg ut for…..primitive! Skal man ha nøyaktighet kommer man ikke utenom kart og kompass (drit nå i å nevne GPS’en…), eller å ha en grunnleggende detaljkunnskap om terrenget man navigerer i. Jeg skjønner at de fleste her på Kammeret automatisk bare relaterer det til Norge, og det er greit, mens jeg selv relaterer det meste mye mer globalt - iallfall tema i denne tråden. I Australia ble aboriginene lært flere sanger fra barn av – sanger som inneholdt såpass spesifikk informasjon om terrenget at de seinere kunne navigere frem til gamle boplasser, hellige steder osv uten noen gang å ha satt sine bein der tidligere. Derav begrepet "Walk the songlines". At "ingen" fra en by kan lære seg til å bli "tracker" bestrider jeg sterkt. Jeg har jobbet sammen med trackere fra både Koevoet, 32 Battalion, 201 og 101 Battalion. En av de beste hvite trackerne jeg kjenner kom fra Sandton (en forstad til Johannesburg), og hadde aldri satt sine bein i bushen før den dagen han ble soldat. Fullførte førstegangstjenesten (2 år) og vervet seg til Koevoet etterpå. Med kursing og opplæring av ovambo trackere ble han bra….driiitbra!! Som guttunge var jeg selv med både swazi og zulu gjetergutter som måtte spore bortkomne geiter og kuer for å finne dem igjen. Var ingen der som torde komme hjem til "fattern i kraalen" og mangle en geit eller i verste fall ei ku… noe sånt var direkte helseskadelig… Med trening, opplæring av profesjonelle og med det rette mindset (og mye erfaring), så vil jeg påstå at de aller fleste kan lære seg å tracke. Men sant nok…..det kommer ikke av seg selv fra en bok…! Jeg var Army Cadet på kostskolen jeg gikk på frem til matriculation. I tillegg til skyting og diverse militære greier, så ble vi opplært i det som ble betegnet som bushcraft og ikke i "survival" – det er en forskjell på hva ordet dekker i form av betydning. Kniven ble betraktet som et redskap, og ikke primært som et våpen. Mulig det er forskjellig holdning til kniver i UK kontra RSA (engelsk våpenlovgivning og holdning til potensielt «farlig redskap» er vel ikke akkurat kjent for å være spesielt fornuftig). For folk av den gamle speiderskolen, så er deler av det som diskuteres her, noe som flere vil nikke gjenkjennende til. Jeg kan imidlertid forsikre om at det langt fra er tilfellet blant flere av dagens speidere! Garantert! Snakker av erfaring…jeg har tidligere jobbet 4 år som fast ansatt i Norges speiderforbund…

Kanskje en ide å legge inn anbefalinger av kuler i denne tråden slik at det er enkelt å finne igjen seinere:

To lokale bønder her hvor jeg jakter, har siden 2019 sluttet å importere høy fra Polen og Litauen pga svinepest. Mattilsynet skriver: "Mattilsynet fraråder å innføre eller importere grovfôr fra områder med afrikansk svinepest. Av EU-landene gjelder dette Estland, Latvia og Litauen, Tsjekkia, Polen, Romania og Ungarn." Dette må du vite hvis du skal innføre høy og halm fra utlandet | Mattilsynet

@Tjukkas har rett. Massevis av molleutstyr i alle prisklasser på eBay. Jeg handlet mye på eBay tidligere da det var 350 kroners grensen for fri import. Etter den ble fjernet var jeg litt mer forsiktig, men nå er det jo ordnet slik at eBay innkrever norsk moms og ordner det med rette instans her til lands. Kjøpte nesten akkurat en Helikon-tex E&E molle pouch på eBay – forventet alt vel og greit siden momsen jo nå blir betalt direkte ved kjøp….. Likevel ble jeg avkrevd både moms og fortollingsgebyr fra Posten da jeg skulle hente pakken…reagerte jo «litt», men sa bare at jeg måtte ha alle kvitteringer osv for å ta det opp med Posten/Tolletaten direkte, fremfor å krangle med dama i disken som likevel ikke får gjort noe med saken. Resultat: Posten fraskriver seg alt ansvar og nekter for å ha gjort noe galt, selv ved dokumentasjon på at mva allerede er betalt. Tolletaten sier at når det er betalt dobbelt moms, så er ordningen nå slik i forhold til avtalen med eBay, at det er eBay som må tilbakebetale moms. Ikke Posten, selv om at det er de som har driti på draget og innkrevd allerede betalt moms…. Det var ikke noe problem å få refundert betalt moms fra eBay, etter å ha sendt inn kvittering for betalt moms ved henting av pakka, så den saken er grei....men de 149 kroner ekstra i gebyr til Posten for fortolling er sure penger…og irriterer meg fortsatt nå 2 måneder etterpå…

Handler du i nettbutikk og får varer tilsendt til Norge, så trekkes mva fra før sending fra Sverige, men regelen gjelder ved personlig kjøp innen Norden.

Kan ikke svare på alt det andre, men når det gjelder mva innen de nordiske landene, så finnes det (iallfall så seint som for 4 år siden) en særregel som gjør at mva ikke kan trekkes fra eller refunderes innen Norden. Dette gjelder selv om at Norge er utenfor EU osv osv... Om det er mva på bruktvåpen i Sverige vet jeg ikke, men det er det ikke i feks Danmark.

Omtrent slik gjør jeg det. Jeg liker å åpne litt mer opp, oppover mot halsen når det henger men ellers ganske likt åssen jeg gjør det med utvomming, endetarm osv. Han i videoen lar enkelte organer henge igjen i kroppen - slik jeg har forstått det på brodern i Danmark, så er dette påbudt hvis dyret skal levers for salg til viltslakteri der. Har skutt rådyr i Danmark og Sverige som jeg har latt pelsen sitte på i opptil 2 døgn før jeg kom hjem med dyret her til Norge. Har aldri vært noe problem. Bruker å henge en mørningstimer sammen med dyret så snart som mulig etter at det er skutt, siden det også skal fraktes langt og lenge med både bil og ferge.

Well, du legger selv opp til dette…. Skal vi dra det litt lengre enn hovedtema, og virkelig gå ned på nerde detaljnivå for enkelte emner, så ble det også nevnt det med å spikke pil og bue. Her har jeg kanskje en bok fetisj greie for meg, men dette er et emne jeg har vært interessert i så lang tilbake i tid som jeg overhodet kan huske, og sannsynligvis lengre enn det også… Her i Norge er de fleste født og vokst opp med ski på beina, men jeg ble født med en bue i handen. Tidfestet ut ifra gamle bilder og hva muttern og fattern sier, så begynte jeg å skyte med pil og bue i 5-6 års alderen, kanskje litt tidligere. Det er godt over 50 år siden, og samtidig med at jeg fikk mitt første luftgevær. Luftgeværet var litt mer spennende og enklere å treffe med, så det var mye det som fikk størst oppmerksomhet. Jeg hadde luftgeværet med meg overalt, men fortsatte likevel å skyte med pil og bue med jevne mellomrom. Da jeg ble 11 år gammel fikk jeg ubegrenset tilgang til min egen .22 rifle – salongen ble også fast inventar og var med nesten overalt, men ikke like mye som luftgeværet var tidligere, for da jeg var rundt de 11-12 år gammel hadde jeg også begynt å bli ganske treffsikker med pil og bue. Derfor dro jeg like mye med meg pil og bue eller et spyd ut i bushen, som salongen, sammen med de lokale «bushboys» eller gjetergutter. Buen var mye enklere å forholde seg til, og var man i bushen utenfor farmen/privat eiendom var det jo også et spørsmål om lisens på salongen hvis man (helt usannsynlig egentlig) ble stoppet og kontrollert av politi eller militær. Som 11 åring stod jo ikke lisensen på meg, da man først kunne få egen våpenlisens som 16 åring. Det første vilt jeg skjøt med bue var noen perlehøns. Muttern sier at jeg da var rundt 10 år gammel, og selv husker jeg, at jeg var stolt som en hane da jeg kom hjem på kjøkkenet med byttet. Siden da har jeg jaktet mye med bue. I voksen alder mest med compoundbue, men også med tradisjonelle buer, som er det der står mitt hjerte nærmest. Buejagt er jo dessverre ikke mulig i Norge, men hvis jeg var tvunget til å måtte velge så vill jeg personlig ha valgt buejagt fremfor all annen jakt hver gang – selv om at utbyttet er mindre så gir det meg så vanvittig mye mer på det personlige plan, enn å skyte et dyr på avstand. Jakten blir mye mer på viltets premisser, og jeg må til de grader jobbe med å skjerpe meg for å overvinne alle dyrets sanser for å komme på skuddhold, i tillegg at jeg føler meg så mye nærmere mine egne røtter som jeger. Litt sånn klisjeaktig formulert. Jeg begynte å lage egne buer som 14-15 åring, og lærte delvis noe av håndverket av en sesongarbeider fra shangaan stammen. I tillegg kjøpte fattern en amerikansk bok om emnet til meg. Seinere da jeg som ung voksen kom til Norge, begynte jeg å søke etter og anskaffe mer og mer litteratur om emnet – først og fremst fra USA, men også fra England og litt fra Danmark. Engang på 90’tallet søkte jeg om og fikk, en liten «bøtte med penger» fra det som het Solofondet, til å utforske det å bygge laminerte buer av tre og glassfiber. Ble aldri noe big business ut av det, men jeg begynte å bli ganske kompetent til å bygge buer. Laget buer og piler for salg, både til historisk interesserte, museer og andre. På slutten av 90’tallet og frem til 2006’ish reiste jeg rundt flere steder i landet og holdt kurs i buemaking 2-3 ganger i året – blant annet på Sørlandet, Trøndelag, Valdres og i Vestfold. Var også en tur i Danmark og Sverige. Etter hvert kom det til andre som drev med samme greia, jeg ble mye mer opptatt med «ordentlig» jobb, og mistet i tillegg litt av interessen for hele tiden å bygge buer for andre og ikke ha noen egentid til å lage bue og skyte bue for egen del. De siste 10-11 år har det vært lite buebygging – og da bare til meg selv og noen få bueskytende venner. Meeeen….nå holder jeg på å bevege meg veldig langt ut på vidda i forhold til tema… Derfor tilbake til det med bøker om emnet… På bildet under er det bøker som beskriver buebygging og relatert utstyr i detaljer. Ser nå at jeg faktisk har glemt et par stykker, men i forhold til informasjonsverdien av de som er glemt, er det uten betydning. I tillegg kommer en rekke ringpermer med kopier og utskrifter av eldre bøker om samme tema. Det er jo da i tillegg også en lang rekke med bøker som omhandler temaet etnografisk, og om buejakt og bueskyting spesielt. Gidder ikke å ta bilde/beskrive av disse i denne tråden. Av bøkene om buebygging som spesielt kan anbefales er hele serien av "The Traditional Bowyers Bible" (bind 1-4). Disse går i dybden på nerde nivå, og inneholder utrolig mye informasjon. Bind 1 kan regnes som en grunnbok delvis sammen med bind 2, og de siste 2 som en videre påbygging med spesielle emner. Hele serien omhandler bare bygging av buer av naturmaterialer, men design osv er overførbart også til glassfiberlaminerte buer. Videre kan boken "Hunting the Osage Bow" av Dean Torges anbefales. En grundig bok om å bygge en bue fra bunnen av – fra innhøsting av tre til ferdig bue og reisen til Alaska for å jakte reinsdyr. God forklaring av flere dele av prosessen. Har hatt en hel del kontakt med Dean Torges opp igjennom. Dessverre døde han av kreft i 2016. Er man spesielt interessert i indianerbuer kommer man ikke utenom "American Indian Archery" av Reginald Laubin. Tror den fortsatt skal være mulig å skaffe. Det samme gjelder "Bows and Arrows of the Native Americans" av Jim Hamm. Førstnevnte bok har gode beskrivelser av buen som våpen og måten man bygger buer på blant flere av præriestammene osv. Den sistnevnte går mer i detalj med hensyn til det å bygge indianske buer både i tekst og bildebruk. Supplere hverandre fint, men skal man velge mest for det tekniske bør man gå for boken til Jim Hamm. For den som ønsker å bygge moderne varianter av tradisjonelle buer av tre og glassfiber, er det to bøker som kan anbefales. Selv om at man kan finne en hel del god informasjon på nettet, er disse to bøkene svært relevant mht teknikker, former, mål på anerkjente buemodeller fra amerikanske buemakere, og ikke minst teknisk viten og forståelse av både byggemetoder og hvordan en bue virker rent teknisk osv osv. Den ene boken er "Traditional Bowyers of America" av Dan Bertalan. Boken er fra 1989, og har dermed en god del år på baken, men er likevel svært informativ. Omhandler vel rundt 20 av daværende svært anerkjente profesjonelle amerikanske buemakere, og beskriver hver enkelt buemaker og deres metode for å bygge buer. I tillegg har den mål på flere av buemodellene m.m. Den andre er "Traditional Bowyer, More Unnecessary Fun" av Jack B. Harrison. Svært detaljrik mht byggeteknikk, design og hva som skal til for å bygge en moderne tradisjonell bue (langbue). Utgitt på eget forlag – forfatteren er død, men det er fortsatt mulig å skaffe denne boken fra USA. Man må påregne en vesentlig utgift til porto…..boken veier 2,7 kilo ! Jepp….jeg bare måtte veie den… Av danske bøker kan jeg anbefale "Langbuer of pile af træ", skrevet av E. Sigurd Hansen. Boken omhandler langbuer laget både av ett stykke tre, og langbuer laminert av trelaminater og glassfiber. Denne er utsolgt fra forlaget. I tillegg er noen av bøkene til Dan Høj også ganske greie og informative – kan kanskje velge ut "Bue og pil for 6000 år siden – byg din egen kopi", og "Vikingernes bue og pil" som aktuelle. Den siste er mulig å skaffe, og den første er iallfall mulig å låne på fjernlån fra enkelte norske bibliotek, hvis den ikke er å få kjøpt en eller annen plass. Kan til slutt nevne at den eneste norske boken jeg vil anbefale, og som ikke er på bildet, er den tidligere nevnte "Spikkeboka" skrevet av Kjetil Harket og Eivind Stoud Platou. Den bygger delvis på informasjon som primært stammer fra Traditional Bowyers Bible nr 1., men har også dratt inn litt annen informasjon, og så er den jo på norsk da…

Jo da, det er mye dannelse å hente på sånt, og generelt på en kostskole på både godt og til tider mye vondt…. Mht aktivitet og vann, så var det lite aktivitet egentlig. Man måtte ikke bevege seg utenfor sin tildelte plass på 20x20 meter. Satt mest i skyggen og dilta…og spikka med en smuglet foldekniv. I tillegg så ble Solitaire generelt lagt til vinterhalvåret - dermed var ikke varmen noe stort problem. Derimot kunne det bli dritkaldt (relativt sett...) om natta. På grad 2 var det litt verre på grunn av at det var flere dager. Hadde ca 1,5 liter vann til rådighet pr dag, men var fortsatt begrenset til å oppholde seg innenfor 20x20 meter – dermed ikke så mye aktivitet da heller....til tider kunne man kjenne på sterke følelser av frustrasjon og kjedsomhet. Var mest frustrerende ikke å kunne dra på oppdagelse og opp på toppen av den nærmeste koppie (fjellknaus). Noen prøvde seg, men ble oppdaget og strøk dermed slik at de ikke fikk noen awards. Ble sjekket to ganger i døgnet til ulike tidspunkt, nettopp for at man ikke skulle finne på «noe tull»….hadde tidligere forekommet at gutta lokaliserte hverandre og samlet seg i bushen med smuglet sprit og røyk og party rundt bålet. Derfor ble det innført visitering osv, men sånt har jeg allllldri vært med på....iallfall ikke på Solitaire....

På kostskolen jeg gikk på som ungdom i Sør Afrika, var alle "fritidsaktiviteter" regulert og obligatoriske. I rugbysesong var rugby det eneste alternativet, men resten av året var det mulig å velge andre aktiviteter. Jeg valgte vanligvis enten canoeing (elvepadling med kajakk) eller Outdoor Pursuits (OP), som var forskjellige friluftsaktiviteter. Det var graderinger og mulig å oppnå forskjellige awards (som jo er vanlig innen det engelskspråklige skolesystemet). Innen OP var det blant annet noe som het Solitaire – dette var grad 1 og grad 2. Solitaire 1 var to døgn man skulle tilbringe alene på en dertil utvalgt plass innenfor 20x20 meter et sted i bushen på en lokal farm. Her fikk man utlevert 3 liter vann, en sovepose, en presseningsbit på 1x2 meter og det man kunne stappe ned i en vanlig standard fyrstikkeske unntatt fyrstikker og godteri. I tillegg fikk man papir og blyant. Man måtte selv lage en eller annen form for ly mot vær og vind av de materialene man fant innenfor de 20x20 meterne. Grad 2 var samme utstyr som grad 1, men med 7 liter vann, og gikk over fem døgn. Enhver form for mat og godteri var forbudt, og man ble visitert før man dro avgårde fra skolen og igjen ved ankomst til det tildelte område. Vanligvis var det flere deltakere hver gang, og den enkelte ble plassert i bushen med minimum 500 meter imellom på en lokal farm på ca 12.000 hektar (120.000 mål). Man ble sjekket 2 ganger i døgnet for at alt var ok (på avstand og måtte vise tommel opp uten å kommunisere på annen måte). Tanken bak Solitaire opplegget var at man skulle reflektere over livet, ensomhet, samfunnet og hva ellers man måtte ha i tankene. Det var et kort spørreskjema man måtte besvare for å få tankene i gang, og i tillegg skulle man skrive et brev med målsetninger til seg selv som man fikk utlevert igjen etter et år. Noen av spørsmålene gikk blant annet på det med sult og fattigdom, og en grunnleggende tanke bak prosjektet var at man som privilegert kostskolegutt både skulle reflektere over dette samt merke det fysisk på kroppen. Så ja, spesielt etter grad 2 vet jeg definitivt hva sult er.

Perfekt fordeling, og akkurat som buskmennene. Jakt og fiske (i den grad det gikk an å fiske i Kalahari...) var for menn, og kvinnene tok seg av sankingen. Kvinnene kunne også jakte småvilt (med stein, køller og feller), men det var bannlyst for en kvinne å ta på et jaktvåpen og jakte storvilt.

Godt valg av de to bøkene du nevner du har bestilt! "Sankeboka" kan anbefales på det varmeste. Det finnes også andre bøker, men akkurat Sankeboka tar for seg det meste og viktigste – inklusiv tang, men ikke sopp. Av soppbøker finnes det mange, men flere av dem er basert på utenlandske (europeiske) bøker og er veldig generelle. Jeg har hatt stor glede av den på bildet under, fordi den bare tar for seg de 20 viktigste og vanligste matsoppene. Bilder av alle stadier av soppen, nøyaktige og gode beskrivelser og behandlingsmåter osv. Er man spesielt interessert (innrømmer at jeg er en nerd på dette feltet…) så kan man være heldig å finne gull i form av eldre litteratur som er utgått fra forlaget osv, på diverse brukthandler, antikvariater og ikke minst når det lokale biblioteket selger ut av overflødige bøker (slik som de gjør annenhver år her i distriktet). Leter man etter konkrete titler på bøker, kan man ta en sjekk på denne hjemmesiden, som er en database for alle tilknyttede antikvariater i Skandinavia - Antikvariat.net Speiderbøkene er bra de også. Litt overfladiske på enkelte punkt, hvis man er nerd og vil gå i dybden, men tar for seg grunnleggende ting. Jeg har et par eldre utgaver her fra Norge og Danmark. Jeg vet at Norges Speiderforbund kom ut med en ny utgave av Speiderboka for noen få år siden. Redaktøren er en bekjent av meg, og selv om at jeg ikke har sett boka burde den være bra. SAS Survival Book er en klassiker og veldig omfattende, men også noe overfladisk på en del av innholdet. Viser og beskriver veldig mye, men går ikke i dybden med detaljer på alt – forståelig nok, med det spekter den omfatter. Jeg har originalversjonen, og vet ikke åssen de nyere utgavene er. Jeg vet at den etter hvert kom i to utgaver, hvor den ene var pocketformat og litt mindre omfattende enn den andre. Amerikansk litteratur er ofte basert på veldig primitive greier, type "ugabuga hulemann", eller veldig militant prepper tactical stealth greier i den andre enden av spekteret. Det finnes noe litteratur som er bra, men det meste er preget av å være i den ene eller andre enden av nevnte spekter. The Bulletin of Primitive Technology utgitt av The Society of Primitive Technology var et bra tidsskrift i så måte, og hadde basis i etnografi, eksperimentell arkeologi og historiske beskrivelser, med mye lærerikt innhold fra hele verden. Tidsskriftet finnes ikke lengre, men man kan kjøpe tidligere utgaver på nettet (jeg var tidligere medlem og fikk tidsskriftet i posten, men nåværende leverandør av restlageret sender av en eller annen grunn ikke til Norge). Det finnes også en del eldre amerikansk litteratur som er interessant, og som baserer seg på nybyggernes kunnskaper uten å være verken hulemann, kvasireligiøs eller militant. En del av disse bøkene er tilgjengelige som pdf filer der kan lastes ned fra nettet. Bærer selvfølgelig preg av alderen på bøkene (noen fra 1800’tallet og noen fra tidlig 1900’tallet) men kunnskapen som formidles er imidlertid både morsom og lærerikt i flere tilfeller. Et eksempel er "Woodcraft and Camping" skrevet under pseudonymet "Nessmuk" av George W. Sears. Denne og en mengde andre finnes flere steder på nettet, blant annet på The Guthenberg Project - Free eBooks | Project Gutenberg Jeg har 3 bøker fra den amerikanske forfatteren og "survivalguruen" Tom Brown kjøpt på billigsalg. Noe er bra, men generelt snevert og veldig sært…og veldig preget av "Manitou, den Store Ånd" skal guide deg i alt du gjør, fra når du skal følge et dyrespor, til når du skal guides til å velge ut akkurat den eneste spesielle planten for å styrke deg på din vei. Som sagt….kjøpt på billigsalg, og kan egentlig ikke anbefales… Forfatteren er forresten veldig kontroversiell også i USA, og er vel etter hvert avslørt som løgner og svindler mht sin bakgrunn og "utdannelse" i Apachenes overlevelseskunst. Har også inkludert en feltmanual (FM 21-76) fra det amerikanske forsvaret på bildet – disse feltmanualene kommer i en serie om diverse emner med alt fra overlevelse til radiotjeneste og improvisert sprengstoff osv, og kan kjøpes som bøker og enkelte utgaver kan også lastes ned fra nettet. Engelsk litteratur utenom USA (regner her både UK, Canada og Sør Afrika under ett) er skrevet mer med begge bein på bakken, ofte med utgangspunkt i kunnskap og teknikker som er basert på naturfolks bruk av naturen. Ray Mears regnes som den der populariserte og gjorde "bushcraft" mer kjent og populært via sine bøker og som programleder i flere serier på blant annet BBC. Hans videoer (selges ikke lengre, noe men langt fra alt finnes på YouTube) og bøker kan generelt anbefales varmt. Noe er bedre enn annet, men generelt er seriene/videoene bra. Bøkene er bra – spesielt "Out on the Land", og "Bushcraft – An Inspirational Guide to Surviving the Wilderness" (den siste er utgått fra forlaget). Canadiske Mors Kochanski’s bok "Northern Bushcraft" fra 1987 er også en veldig bra bok og en populær klassiker – kan anbefales på det varmeste. Den minste lille gule boken på det ene bildet er en sjelden lille gullklump. Det er "Don’t Die in the Bundu" og er en overlevelseshåndbok brukt i den Rhodesiske hæren. Ikke har jeg tatt med litteratur om pil og bue, men det blir uansett bare interessant for svært spesielt interesserte nerder som jeg selv, og er dessuten svært omfattende. Og så er det vel også på tide at jeg slutter med disse lange avhandlingene i mine poster her....

Åte kan festes til både utløserpinne eller legges rett under - legges det rett under må utløserpinnen være såpass lav at det dyret man er ute etter ikke kan gå under med kroppen. Det er ikke mye bevegelse som skal til før pinnen detter av den lille pinnen og hele greia raser sammen. Morsomt du nevner det med å lappe huller og sy knappehull - akkurat det er faktisk noe som nevnes og illustreres i boken til Lars Fält og Ray Mears når de skriver om de finske "long range reconnaissance" patruljene i vinterkrigen. Jeg lærte det hjemme. Muttern mente at når det hele tiden ble såpass mye hull i buksa, så måtte jeg og brødrene mine lære å lappe buksene selv...

Nå er vel først og fremst Monsen er friluftskar, og svært kompetent som sådan, men han er ikke en "bushcrafter". Det er en forskjell. Dessuten eter han hundemat, og selv om at jeg har spist mye rart tidligere, vil jeg heller bruke tid på å fange en rype eller to med snarer før jeg eter noe sånt... Det er også en stor forskjell på en såkalt "survivalist" og en "bushcrafter" - overlevelsestypen er kanskje den som i offentlige forum osv vil stresse ideen om at man må kunne lage neversko for å overleve turen ned til bygda for å ringe etter en taxi.... ....og som han kanskje i svært mange tilfeller skriver fra lenestolen som han aldri letter ræva fra uansett... Men bushcrafter'n interesserer seg for neverskoen fordi det er en del av studiet av gamle teknikker, kulturer og samspillet mellom mennesker og natur i forskjellige verdensdeler. Kunnskap som for mange er gått i glemmeboka. Selv interesserer jeg meg for emnet, fordi jeg også er interessert i hvordan feks buskfolkene i Kalahari (San, baGwi, Kung osv) klarte å overleve i den naturen de er (var) en del av. Det samme gjelder for samene, objiwa, nenetsene, zulu, swazi, steinaldermennesket osv osv....ikke fordi jeg har en tanke om at jeg må kunne lage neversko for selv å kunne overleve, men fordi jeg er interessert i håndverket og hvordan de gjorde det i gamledager ! Ja jeg kan lage ild med pinner, ja jeg kan hugge flint og lage knivblader og pilspisser (har faktisk fått økonomisk stipend for å lære det!), ja jeg kan lage skikkelige piler og buer, og ja jeg kan lage og vet at en paiute felle er mer driftssikker og løses ut kjappere enn en figur 4 felle for småvilt, og nei....jeg har aldri laget neversko, men jeg er fortsatt interessert i å kunne lære det bare for å forstå og kunne håndverket. For min del har det aldri vært en ide om at det var en overlevelsesgreie, men derimot en stor interesse for såkalte tidlige og "primitive" kulturers og naturfolks måte å leve i og av naturen. Teknikker og kunnskap som for det moderne menneske betegnes som overlevelsesteknikk, men som for naturfolkene var like dagligdags som det er for oss å gå på butikken for å handle mat og sko (ikke av never...)... Har vært på kurs både i forsvaret og sivilt, som implementerte kunnskap og teknikker fra naturfolk i pensum, men har aldri virkelig trengt å kunne slike teknikker for å "overleve". I enkelte situasjoner hvor supplering av mat var umulig på grunn av både logistikk og taktiske hensyn (annet land og annen tid), har det likevel vært veldig kjekt å bruke kunnskapen om snarer og feller og spiselige planter for å kunne supplere og spe ut elendige feltrasjoner som det minka på og uansett smakte dritt...

Det finnes vanvittig mye og vesentlig bedre bøker om emnet på engelsk, og jeg har vel selv en 25-26 bøker i den sjangeren, og iallfall det dobbelte hvis vi inkluderer bøker dedikert til bare tradisjonell og primitiv pil og bue. Men på norsk finnes det ikke så mye – iallfall ikke hvis det skal inkluderer snarer og feller, friksjons ild, skikkelig pil og bue osv osv… Bøkene til Monsen og Ousland er kjempefine for generelt friluftsliv, men inneholder ikke noe om rendyrket "primitive" overlevelsesteknikker. Både Lars Fält og Stefan Källmann har skrevet en hel del bøker på svensk. Spesielt Lars Fält har vært opptatt av, og jobbet profesjonelt med overlevelsesteknikk stort sett hele sitt yrkesaktive liv – han hadde blant annet ansvaret for å opprette Överlevnadsskolan i det svenske forsvaret, og i ettertid har han samarbeidet mye med Ray Mears i England osv. Ray Mears og Lars Fält har sammen skrevet boken "Out on the Land", som også finnes på norsk med tittelen "Villmarkshåndboka - friluftsliv i de nordlige skoger" (Gyldendal, 2018) - kan anbefales (iallfall den engelskspråklige utgaven, som er den jeg har). Andre bøker som Lars Fält har på svensk skrevet har jeg ikke noe erfaring med enda…, men du kan eventuelt se her for diverse titler: lars fält | Adlibris Bokhandel – Størst utvalg, fri frakt fra 299 kr Bøkene på bildet under er vel det som kommer nærmest det mer "primitive" spekteret på norsk (inkl 1 på dansk og 2 på svensk..). Glemte forresten å legge ved en spikkebok på bildet – det er "Spikkeboka" av Kjetil Harket og Eivind Stoud Platou. Det finnes flere spikkebøker på norsk, men akkurat denne er den eneste på norsk som har et bra og skikkelig avsnitt om å lage pil og bue: Spikkeboka - Kjetil Harket, Eivind Stoud Platou - innbundet(9788232801589) | Adlibris Bokhandel

At buens dravekt er helt uten betydning er jeg ikke heeelt enig i (bare 95% eller noe sånt hvis det kan måles…), MEN jeg er enig i at dravekt har minimal betydning i forhold til det andre du nevner. Likevel så må man nødvendigvis opp i en viss dravekt for å oppnå såpass effekt på pilen at den med rett (pil)vekt får en hastighet som gir såpass med energi (joule) til at den er effektiv i forhold til det viltet den brukes på. En bue som yter la oss si 80% energioverføring uansett dravekt, må likevel opp i en viss styrke, for at den yter nok energi til å oppnå en viss hastighet på pilen. Det nytter ikke å bruke en 15 lb bue kontra en 40 lb bue (eller 50, 60 osv…) for å felle eksempelvis en impala/dåhjort, hvis du må oppnå en viss energiytelse (34 joule for impala) med en viss vekt på pilen (23 gram for impala) for å kunne jakte lovlig. Derfor er dravekten ikke helt uten betydning. Med dagens moderne buer er energioverføring til pilen vesentlig bedre enn for bare 10 år siden. Dette gjelder for alle buetyper - både compound, recurve og langbue bygget av moderne materialer og med tilpasset effektive design (jeg har for eksempel en 2019 Chad Holm Osprey langbue som skyter med høyere hastighet enn en Bear recurve fra 2005. Samme dravekt, samme pil). Tidligere ble det satt dravekter som minimum begrensning på buen til jakt de stedene det var og er lovlig. I eksempelvis Danmark var det tidligere krav til minimum 50 pund til rådyr og småvilt, i de fleste stater i USA er minimum dravekt på 35-40 lb. (Enkelte stater har en litt spesiell lovgivning. I Virginia er kravet at en bue må kunne skyte en pil med en spiss med minimum diameter på 7/8 inch til en avstand av minimum 125 yards. Ingen krav til vekt på pilen). I dagens Danmark og mange andre land som tillater buejakt, er nå minimum kravet satt i energi i stedet for en spesifikk dravekt, nettopp på grunn av at effektiviteten i en bues overføring av energi er såpass forskjellig fra tidligere. Krav til buejakt på rådyr i Danmark er i dag 40 joule, med minimum 25 grams pil og skarp jaktspiss med minimum 3 blader og minimum en diameter på 25 mm. Dette er oppnåelig med vesentlig lavere dravekt enn de tidligere satte 50 pund. Som ungdom har jeg hatt gjennomskudd på impala med 35 punds langbue (den gang var kravet 30 lb dravekt, og ikke 34 joule som i dag). Med en 45 lb recurvebue stod pilen i bakken i oppmålte 17 meter bak dyret. Med 60 lb compoundbue har jeg opplevd å ikke finne pilene igjen… Med hensyn til hastighet og vekt på pilen, er dette jo det samme prinsippet som for kuler i forhold til gjennomtrengning. Her er et bilde av to piler med samme lengde og spiss men forskjellig vekt. Husker ikke vekten på disse pilene, og kan se at jeg ikke har notert det på baksiden av bildet heller. Begge pilene har alu skaft, den tyngste pilen er av dimensjon 2317 og den letteste er 2116. Begge er skutt med samme bue mot et bilbatteri fra en avstand på 50 meter. Den lette pilen ga bare 50% gjennomtrengning, mens den andre gikk igjennom med spissen som vist på bildet. Siden du nevner elefant, så er kravet (klasse 5) i Sør Afrika 142 joule med minimum pilvekt på 55 gram, og skarp jaktspiss med minimum diameter på 28 mm. En bekjent av meg skjøt den første lovlig felte elefanten i Transvaal med bue. Det ble ikke gjennomskudd, for selv om at den ble påskutt med bredsiden til, så forsvant pilen helt inn i kroppen og av en eller annen grund endte den opp i bekkenet på elefanten. Likevel var en enkelt pil nok til å felle elefanten. Beklager kvaliteten på bildene – de er fra tiden før det digitale kameras tidsalder, og overflaten reflekterer i lyset fra lampen når jeg skulle avfotografere dem med mobilen.

Løsningen er selvfølgelig en Holland & Holland "Paradox Gun" eller en Westley Richards "Super-Magnum Explora" eller "Faunetta".....da England var koloniherrer i India og Afrika hadde WR setningen "A snipe in the morning, and an elephant in the evening" (eller noe i den stilen) som slagsmotto for sin "Super-Magnum Explora". Det var oberst G.V. Fosbery som oppfant våpenet på 1880 tallet, og er kort fortalt en "hagle" med rifling i de 2-3 tommene ytterst i løpene. Kunne brukes med hagl nr 7 på rugden på morgenen, og med 800 grains slugs på elefant i shamba'en om kvelden.... Men litt mer seriøst, så hadde jeg vel satset på Blaser R8 ! Personlig hadde jeg satset på 2 komplette rifler og en hagle hvis jeg skulle gjort noe tilsvarende. Alle i standardkaliber som antakelig vil være tilgjengelig i de fleste større byene i de aktuelle land det skal jaktes i. Har selv stått på flyplassen med våpenkoffert, men manglet annen bagasje, hvor det blant annet var ammunisjon....

Dravekt (styrke) er viktig, men vekt på pil og ikke minst type spiss og hvor skarp denne er, er også svært viktige faktorer.

Lader selv, men jeg har tidligere hatt ekstrem god erfaring med ferdigrullet Federal Trophy Copper 150 grain som du selv nevner som et alternativ. Den går som en drøm i rifla mi, med super presisjon (58 cm pipe). Har aldri funnet noen kuler igjen, men har skutt 5 rådyr og 2 hjort med den uten problemer. Lengste fluktstrekning var rundt en 30-35 meter for ene hjorten, alle rådyr er gått rett ned i smellen Akkurat nå bruker jeg hjemmeladd Nosler AccuBond 165 grain, som gir akkurat samme treffpunkt med en passe dose 203B bak, så jeg kan faktisk bruke dem om hverandre uten å måtte justere kikkerten. Bruker Accubond’en mest pga at jeg har myye av den liggende etter konkurssalg i lokal butikk. Skulle gjerne ha tak i Trophy Copper kula, men den selges ikke i løsvekt, så jeg har nå kjøpt meg en eske med TTSX i 150 grain for å teste litt.

Det er ikke bare helt ferske noviser som kan finne på å holde fingeren inne på avtrekkeren på automatvåpen. Var i min ungdom i forsvaret (ikke norske) i en contact i det nordlige Namibia hvor alle 12 mann automatisk presset pipen på sine R5/R4 rifler ut av gunporten i siden av vogna (en Casspir) og fyrte løs på full auto idet det ble ropt «contact!». I bilene ble det brukt 50 skk magasiner, mens de fleste på patruljer til fots foretrakk 35 skudds magasiner (trackere i hot pursuit helt i front foretrakk fortsatt 50 skudds magasinene….). Idet vogna kjørte seg fast i et warthog hull var det 2 mann som datt bakover og fikk dratt pipene helt inn i vogna i et splitt sekund mens de fortsatt fyrte løs på full auto. Uten nølen rettet de seg opp og presset pipa ut av gunnporten igjen mens de fortsatt holdt fingeren inne på avtrekkeren. Det var ganske hot (i flere betydninger) inne i vogna da det skjedde, men med all den adrenalin som er i blodet i slike situasjoner var det ikke mange som registrerte det akkurat da det skjedde. De fleste var mer opptatt av det som foregikk på utsiden. Da status ble gjort opp etterpå kunne man se spor etter kulene i veggen på innsiden av vogna, polstringen, deler av utstyret og 4 mann var lettere skadet. Heldigvis ingen livstruende, og det mest alvorlige var et forholdsvis rent kulehull (rikosjett) igjennom låret på en sidemann – heldigvis uten å treffe verken bein eller pulsåre. Selv har jeg et lite arr på magen fra en av rikosjettene, men magen er i dag blitt sååå svær og arret er sååå lite at det ikke er kult engang…

Har ikke .223 selv, men det står også en del tips i denne tråden. Omhandler diverse kalibre, men det er iallfall en "del" om .223 på side 2 av litt nyere dato.

Selv om at jeg ikke er av den innbarka preppertypen fra diverse serier og filmer, så innrømmer jeg glatt at jeg til enhver tid har vesentlig mer på lager enn det som er nevnt i DSB sin blekka om egenberedskap, inklusiv mer enn 9 liter vann pr person ! Har vannfilter også hvis det skulle bli nødvendig. Er skada fra barndommen, og har det i blodet. Vokste opp i et område og en tid hvor vi til enhver tid hadde mat, vann, diesel, batterier og alt annet som trengs til å kunne overleve minimum 2 måneder uten kontakt med omverden grunnet både naturmessige og menneskeskapte årsaker. Syklonen som i 1983/84 ødela store deler av infrastrukturen fra Natalprovinsen i Sør Afrika og opp til iallfall Teteprovinsen i Mozambique og delvis langt inn i landene (inkl eSwatini og Zimbabwe), gjorde at vi var uten kontakt med omverden i nesten en måned før det be etablert midlertidige overganger over de 4 elvene vi måtte krysse for å komme til nærmeste by. Av menneskeskapte scenarier har det vel bare vært en ukes tid hvor det ikke var lurt å dra til by'n for å handle...

Wow, ja det var litt mer utdypende i VG... Hadde faktisk ikke regnet med det, men hvis det faktisk er snakk om skarpe .22 patroner er reaksjonen fra politiet selvsagt på plass. Er ellers enig med jlovold om at akkurat den setningen der høres litt rar ut. Skarpe patroner som godteri er vel ikke noe som løses "bare med et forelegg" i disse tider.... Time will show...