Arrowmaker

Med litt godvilje kan innlegget mitt sikkert missforstås . Jeg refererte til denne tråden, men hengte også på en annen sak for å eksemplifisere saker jeg synes NOJS burde engasjere seg i. Jeg trodde det gikk fram av det jeg skrev.

Det har du nok helt rett i og nettopp derfor hadde det vært viktig med en konkretisering så godt det lar seg gjøre. Problemet slik jeg ser det, og det kan få alvorlige utfall for den enkelte, er jo det at hvis man først blir anklaget for enten lovbrudd i forbindelse med våpen eller uforsvarlig skyting, ligger det jo implisitt i dette at man ikke er skikket til å eie våpen. Så her kan altså uklare regler og rom for tolkning gi alvorlige konsekvenser.

Det er vel mulig at jeg oppfatter tråden litt annerledes enn deg da Vingemutter. TS lurer jo i utgangspunktet på lovligheten av å skyte på privat grunn. Han får noen råd om dette, hvor grunneiers tillatelse, sikker bakgrunn, ikke allment forstyrrende og kanskje en melding til politiet i forkant for sikkerhets skyld. Dette er også slik jeg ser det. Men så får vi også innlegg som indikerer at dette nødvendigvis ikke er nok, og at folk har fått våpen inndratt med alle de problemene det medfører. Hvis slike hendelser medfører riktighet, ja da har vi et problem. For meg faller det da naturlig å forsøke å løse problemet, ikke skrive om det over tre sider. Nå er jo dette nettstedet driftet av en organisasjon som skal jobbe for skytternes sak. Derfor fant jeg det naturlig å etterlyse litt konkret engasjement fra organisasjonen. Jeg vil jo også tro at for de skytterne som opplever dette problemet ville de være bedre tjent med en konkret klargjøring av regelverk fra myndighetene, på forespørsel fra for eks NOJS, enn å lese om dine høyst private synserier om hvor mange psykopater det er i politiet til enhver tid. Det er da ikke veldig løsningsorientert, er det vel?

Du skjønner det Hassel, at av og til vurderer jeg å melde meg inn i NOJS da jeg føler at vi skyttere og jegere trenger en slagkraftig organisasjon. Når jeg så leser NOJS politiske plattform gir dette håp. Når jeg leser i denne tråden og kobler det sammen med NOJS politiske plattform, blir jeg forvirret og usikker. Når jeg så leser ditt svar, start en ny tråd (OK, men har du tro på at denne etter tre sider vil komme til en fornuftig konklusjon?) eller spør noen andre, setter tvilen om medlemskap virkelig inn igjen. Jeg går ut fra at de fleste kjenner utrykket ”walk the walk”. Om ikke, sier Shakespeare noe om dette i Richard III. Fear not, my lord, we will not stand to prate; Talkers are no good doers: be assured We come to use our hands and not our tongues.

Nå er ikke jeg medlem av NOJS så jeg vet ikke hva som foregår på medlemskammeret. Men jeg synes kanskje at saker som dette er typiske saker som NOJS burde gripe tak i og få en avklaring hos myndighetene om lovelighet og praksis. Dette i henhold til NOJSs politiske platform. Når jeg først er inne på det legger jeg ved en link til et annet emne jeg synes det hadde vært på sin plass for NOJS å imøtegå. Nå vet jeg riktig nok ikke hvilket standpunkt NOJS har i blysaken, men jeg bruker det alikevel som eksempel på saker der NOJS kanskje også burde engasjere seg med for eksempel motinlegg i aviser. http://www.oa.no/leserbrev/article6670891.ece

Jeg har lest at Roy Weatherby ville at Mark V kassa skulle tåle 200 000 c.u.p. De fleste andre låsekasser på den tiden tålte rundt 70 000 c.u.p. En pålitelig omregning fra c.u.p. (copper units of pressure) til PSI/BAR vet jeg ikke om. Det skal finnes formler, men slik jeg forstår det, er det usikre greier. Som et eksempel fant jeg en tabell som oppgir makstrykk på 300 Win Mag til 54000 c.u.p. som skal tilsvare 64000 PSI. Uansett, jeg tror du kan slå deg til ro med at kassa di er mer enn sterk nok.

I følge Norma og med innskyting på 100m så er forskjellen på 200m 14mm og på 300m 47mm, fordel 3006. Ikke mye å bry seg om i praksis.

Jeg har samme erfaring og mening som Jaktfalken. Til og med signaturen hans

Det er ikke like lett å finne kommentarer som er beskrivende og yter rettferdighet til et slikt prosjekt. Valg av patron og mekanisme er vel innertier. I skjeftet har du først og fremst naturens eget unike kunstverk i struktur og tegninger. Så har du fagmannen som former dette til det ypperste i form og funksjon, til noe jeg er sikker på blir en like stor glede å bruke som å beundre. Nydelig er det

Jeg har ingen erfaring med Afrika som sådan, men valg av våpen til jakta kan vel være ganske universell. Det beste er vel alltid å bruke det man er vant og fortrolig med. I marsnummeret av AR 2012 har Harry Selby en artikkel som muligens sier litt om dette og utstyrsvalg generellt. Våpen og utstyr trenger ikke å koste en formue heller for å gjøre god nytte for seg. Papirutgaven har bilder av våpenet, nettutgaven desverre ikke. http://www.americanrifleman.org/articles/harry-selby-remington-721-rifle/

Nytt påfyll Jeg har brent meg litt før på såkalte semi-finished skjefter at de ikke alltid er helt symmetriske. Derfor måler jeg og etablerer ei senterlinje langs undersiden av fortreet. Med løp/låsekasse og underbeslag på plass er det en grei affære. Selv om man ikke ser mer enn en side om gangen på et ferdig rifleskjefte er symmetri viktig ikke minst med tanke på nettskjæring. Er det lenger rundt fra senter på den ene siden enn den andre vil ikke nettskjæringen bli symmetrisk heller. I forhold til symmetrien kan en av og til lure på om det hadde vært lettere å lage skjeftet fra bunnen av. Det sagt så er det en god del mer enn bare å forme fortreet om en skal lage skjefte fra bunn av. Bildet er lånt fra boka Professional Stockmaking av David L. Wesbrook. Med senterlinja etablert kan jeg kappe fortreet også for å installere en fortresavslutning. Lengden på fortreet avgjøres selvfølgelig av smak og behag, men også av hvilken stil en velger. Skal det for eksempel være reimfeste på løpet må fortreet være kortere. Ellers er pipeprofil og lengden på pipa også med å avgjøre. Lengden måles fra enden av låsekassa og på dette skjeftet endte jeg opp med en ferdig lengde på 273mm inkludert fortresavslutningen på 50mm. Skjeftet ble kappet i en gjærsag der jeg rettet opp etter senterlinja med hjelp av kiler og festet med tvinger. Fortresavslutningen skulle være ibenholt. Jeg fikk ikke tak i ibenholt der jeg har kjøpt tidligere og måtte prøve en ny forhandler. For godt mål kjøpte jeg like gjerne to klosser. At ibenholt kan være en vanskelig tresort å jobbe med i forhold til uttørking og sprekking vet jeg om, men har ikke opplevd problemer tidligere. Men det fikk jeg nå. Jeg skrapte voksen av enden på ene klossen og rettet den av med fila. Så blei den stående slik natta over og dagen etter så den slik ut. Jeg prøvde samme prosedyre med den andre klossen, og fikk samme resultat. Om disse klossene var blitt forseglet før de var tørket eller ikke vet jeg ikke, men sprakk gjorde de uansett og mer ibenholt fra denne leverandøren tok jeg ikke sjansen på. Når livet og afrikanske buskvekster går en imot, får en heller ta en kaffe og tenke på noe triveligere en stund. For en del år siden jobbet jeg for et Haugesundsfirma. En av båtene i firmaet hadde hatt et møte med noen undervannskjær og måtte i dokk for reparasjoner. Båten gikk i dokk i Haugesund, og etter at den var på plass på blokkene, ble dokka tømt. Så bar det ned i dokka med dokkformann, folk fra verftet, skipper, styrmann, chief og ellers andre som syntes de hadde noe der å gjøre for å inspisere skadene. Skadene var ikke helt ubetydelige og etter en del inspisering og tråkking frem og tilbake, ser dokkformannen på skipperen og spør: ”Si meg en ting, kom dere over Haukeli eller??” En kompis tipset meg om et treslag som heter afrikansk svart tre eller african blackwood. Jeg tror fargen varierer mer på denne enn ibenholt, men leverandøren mente hun hadde to biter som var svarte. Den ene var nok til dels svart, men sprukket og den andre var i hvert fall mørk brun om ikke helt svart. For å montere fortresavslutningen er det kanskje vanligere å bruke trepinner, men jeg har brukt 4mm gjengestang. Det er tilfeldig at jeg kom på dette, men for å merke av posisjonen på fortresavslutningen for boring brukte jeg to 20mm lange gjengestenger som jeg slipte spiss i ene enden. Så boret jeg to 4mm på hver side av løpskanalen i stokken, omtrent 20mm dype slik at bare litt av spissen på gjengestengene stikker ut. Da kan jeg posisjonere fortresavslutningen mot skjeftet og gi den et lite kakk med plasthammeren. Derved har jeg nå to merker jeg kan borre etter. Selve limingen gjøres med beddemasse eller en god epoxy. For å holde tingene på plass til limet herdet brukte jeg en bolt gjennom hullet i skjeftet til fremre skjefteskrue og to lastestrikker av passe lengde. Det kan lønne seg å sjekke at man har jevnt drag i strikken på begge sider slik at flatene ligger an hele veien. Etter at kolben er filt og pusset til riktige dimensjoner kapper jeg den på lengden og monterer rekylkappe. Her ble det en 1” Pachmayr Old English. Før en kapper kolben på lengde er det tid for å sjekke pitchen. Rifla monteres og stilles mot en vegg og pitchen måles. Hvis en har kortere enn 610mm pipe kan en pussestokk settes i løpet, 610mm merkes av på pussestokken og målet tas. Etter kapping, jeg sager med ei fintannet sag etter å ha tapet kolben rundt kuttet for å unngå fliser, retter jeg av med ei fil. Jeg har noen filer fra Nicholson, Supirior Flat Standard og en Magicut som jeg liker å bruke. Alt etter hvor hardt trykk man bruker og så lenge filene er skarpe, kan man skave av mer eller mindre materiale og overflaten blir glatt og fin. Jeg har en tendens til å bli både sliten og utålmodig når en relativt stor flate skal rettes av for hånd. Det går greit i starten, men etter som flaten blir rettet av må man fjerne mer og mer materiale og saktere å saktere går det. Da kan det være et tips å fjerne materiale fra midten der du ikke har behov for det uansett, og jobben blir lettere. Etter å ha boret hullene til rekylkappa bruker jeg bivoks på skruene og drar de inn. Dette er for at det er enklere å dra inn skruene i rett vinkel nå og bivoksen smører. Før jeg montere kappa rufser jeg opp bunnen på denne med litt grov smergel. Så pensler jeg på godt med Birchwood Casey Sealer & Filler for å tette endeveden under kolbekappa. Så drar jeg på to lag maskeringstape på kolben inn til rekylkappa og sliper den ned på en båndsliper. Jeg sliper til jeg er igjennom det første laget med tape. Resten tar jeg for hånd med smergel på ei flatfil. Til slutt, og etter at oljefinishen er på skjeftet, kan man få en glatt og fin finish på rekylkappa ved å bruke litt sitronolje på smergelduken. Den afrikanske svartveden var et kapittel for seg å forme. Det må være det hardeste og seigeste treet jeg har jobbet med, uten at det sier alt for mye. Til slutt fikk jeg da skavet ut løpskanalen og formet den utvendig. For å greie å få fortreet likt og symmetrisk er en profilmal et godt hjelpemiddel. Mange, meg inkludert, synes det blir finere å file ned bakre tange slik at man slipper sporet til spennstykket i skjeftet. En annen ting er at selve profilen på skjeftet og pistolgrepet blir mer tiltalende. Personlig liker jeg disse kinnstykkene. Den generelle designen ble designet av en HW ”Buck” Dunton sammen med Alvin Linden en gang på -30 tallet. Pistolgrepsavslutningen er på plass. Denne er en Jerry Fisher design. Det blir reimfester fra Dakota, designet av Ken Howell. Hylla til boltstoppen er på vei. Det meste er på plass. Nå gjenstår de siste detaljer før endelig pussing og påfølgende oljing og porefylling før nettskjæring.

Har du sjekket om Jaktdepotet har eller kan skaffe denne http://www.savagearms.com/firearms/model/10FCMSCOUT

Det ser ut for at de fleste argumentene er bruk opp, så det er vanskelig å ta dette alvorlig lenger, derfor dette litt på spissen. Til syvende og sist er det dette handler om en politisk kamp der enkelte mennesker vil bestemme hvordan andre skal livnære seg og leve livene sine. Nå skal ikke jeg skjære alle over en kam, men jeg har en anelse om at mange av disse så kalte naturvernerne nettopp er hardbarka byfolk. Og der bor de å trives i det som for meg må være den ultimate naturødeleggelse. De har dekket til alt med betong og asfalt. Like fordømt mener de at de kan bestemme hvordan folk på bygda skal livnære seg og leve sine liv. Og det mest fantastiske av alt er at etter å ha asfaltert sin egen boplass, kommer de til oss som lever midt i blomsterenga og prater om naturvern. Disse folka driter bokstavelig talt i vannet sitt, og som om det ikke er nok, miger de kokaininfisert urin i det samme vannet. Og det i slike mengder at det er målbart. Småfisk, krabber og mikroorganismer i byfjordene må jo svimle rundt i kokainrus. Jaggu sa jeg naturvern og artenes bevaring. Så, når de skal ut i naturen må de først sende ut en patrulje med orienteringsdyktige folk til å rødmale på stein og tre for at de ikke skal gå seg bort. Så går de da i flokk og følge langs disse merkede rutene og sliter halvmeter dype spor i naturen som sannsynligvis kan sees fra verdensrommet. Ferdig med det er det inn på nærmeste hytte, hvor de over rødvin og kanskje litt kokain, deklamerer Du skal itte trø i graset av Einar Skjæraasen til de får en tåre i øyekroken over sine følelser for naturen og dens bevarelse. En stakkar bygdejeger med den innstillingen at det ikke skal synes i terrenget at han har vært ute en tur, blir jo reine dvergen mot disse naturmenneskene. Men ulv skal dem ha.

Takk igjen for hyggelige kommentarer Da har jeg endelig kommet litt videre. For det første må jeg rette opp en, om ikke direkte feil, så i hvert fall en unøyaktighet. På norsk heter en riflestokk skjefte. Direkte oversatt fra engelsk blir det jo stokk, men siden vi har et norsk ord for det vil jeg prøve å bruke det i fortsetningen. Etter at underbeslag, løp og låskasse var tilpasset, beddet jeg skjeftet. Jeg valgte å helbedde, ikke for at jeg tror det gjør så mye forskjell, men det ser litt ryddigere ut. Søylebedding er en metode som har kommet med BR skytingen og er egentlig bare to tilpassede søyler rundt skjefteskruene foran og bak for å motvirke kompresjon av skjeftet. Bak på M98 har en slik metode alltid blitt brukt på grunn av små bæreflater bak. Foran er det bedre med bæreflater og her er det ikke konstruksjonsmessig praktisk eller nødvendig med noen søyle. Det er greit å bedde inn fremre tange på underbeslaget, spesielt hvis man vil orientere skrutrekkersporene i skjefteskruene nord/sør og bevare denne orienteringen over tid med flere demonteringer og monteringer. Forskjellige beddemetoder er også et diskusjonstema, men generelt sett tror jeg det er enighet rundt i hvert fall en del ting. På M98 (som på kanskje de fleste andre boltrifler) bør fronten, bunnen og sidene av rekylklakken ikke ligge i kontakt med beddemassen. Å frilegge sidene av rekylklakken på M98 er nok diskutabelt, men det kan være hendig på rifler med en dypere og rettsidet rekylklakk som for eks Rem 700. Fronten og sidene på rekylklakken, mest for å lette demontering/montering, og bunnen av rekylklakken for å få bedre kontakt mellom låsekassa og beddingen når skruene dras til. Videre må det ikke være kontakt mellom magasinboksen, hverken opp mot låskassa eller mot noen deler av skjeftet bortsett fra kontaktflatene rundt skjefteskruene. Enkelte velger også å bedde den første sylindriske delen av løpet. Dette er kanskje viktigst med tunge og lange løp, men jeg synes det kan være en god praksis uansett. Selv om nå, i teorien, låskassa ikke vil bevege seg i skjeftet, er det greit å frilegge bakre del av tangen på låskassa. Dette for å unngå at sprekker oppstår i skjeftet under gjentatt rekyl. Skjeftet vil flekse litt i rekylen i det relativt tynne området ved magasinboksen og kan med tiden medføre sprekker i skjeftet. I samme slengen lønner det seg å frigjøre rundt bosset under tangen, det som skjefteskruen går opp i. Litt av samme grunn som frigjøring av tangen, men også for å unngå å bryte sund beddingen ved demontering i forkant av bosset. Dette er veldig fort gjort, særlig hvis kassa er helbeddet og trang å få ut og inn av skjeftet. Skjefteskruene bør også løpe fritt i skjeftet. Selv om det ikke direkte har noe med beddingen å gjøre så skal det heller ikke være kontakt mellom skjefte og hevarmen på bolten. Hvis en velger å helbedde, men ikke liker at kassa er trang å få ut av skjeftet ved demontering kan en selvfølgelig maskere områder av kassa med tape før bedding slik at man får litt klaring mellom kasse og skjefte etter bedding. Hvor trangt kassa går etter helbedding er selvfølgelig også avhengig av formen på kassa og, har jeg inntrykk av, hvilken type beddemasse som brukes. En rund Remingtonkasse kommer lettere fri enn en rettvegget Rugerkasse for eksempel. Beddemasse iblandet stålpulver slipper lettere enn beddemasse uten. Husk bare at beddemasse med stålpulver er vanskeligere å farge enn beddemasse uten. Om beddemassen skal synes eller ikke er opp til hver enkelt, tilpassing mellom tre og metall, finish på skjefte, om det er et glassfiberskjefte som skal lakkes osv. Hvis en for eksempel har beddet er fabrikkskjefte med litt sjenerøse tilpassinger og ikke vil at beddemassen skal synes kan det være et tips og vaske slippmiddelet av beddingen, dra på en maskeringstape 2-4mm under toppen av skjeftet og så bruke denne som hjelpelinje å frese bort beddemassen. Da beholder en et jevnt gap mellom tre og metall slik det opprinnelig var. Det hjertet er fullt av, renner munnen over med, så over til Bergen et øyeblikk. Det går kanskje ikke helt klart fram av bilder tidligere i tråden, men skjeftet til rifla er altså av såkalt nyklassisk type. Klassiske rifleskjefter er et meget interessant emne, men jeg skal ikke prøve meg på å gå for mye i detalj om det her. Det er så mange retninger og nyanser at det er omtrent som å åpne en boks med mark. Det dette i hovedsak går på, etter min oppfatning, er at hovedlinjene er tilnærmet de samme, men så får vi forskjellige stilarter, amerikanskinspirert og engelsk inspirert (Rigbys stil er gjerne referert til) eller en blanding av disse. I tillegg til dette har vi også skjeftemakerens individuelle tolkning hvor enkelte detaljer blir utformet og så gjentatt nærmest som en signatur for skjeftemakeren. Klassiske rifleskjefter har vel eksistert hele tiden og utviklet seg over tid. Betegnelsen ”nyklassisk” kom vel som et resultat av at optiske siktemidler ble mer vanlig i bruk og som følge av den høyere siktelinjen måtte også kolben på skjeftet heves. En standard og en supergrade Winchester fra før og etter (1949) WWII. Fall ved kam og hel er tydelig beregnet for åpne sikter. Custom ( kan oversettes med ”skreddersøm” altså lagd på mål eller lagd på bestilling) skjeftemakere har lagd klassiske skjefter til kunder i mange år selv om det har vært og er innslag av andre skjeftefasonger også. Etter andre verdenskrig vokste miljøet i USA av custom børse og skjeftemakere. Denne fremveksten var vel blant annet følge av soldatene som kom hjem med erobrede M98er som skulle bygges om og en generell økning i økonomi og velstand. Det blir flere børse og skjeftemakere enn det er plass til å nevne, men jeg tar med noen få som i hvert fall har hatt innflytelse på meg og min interesse for emnet. Alvin Linden var en av pionerene. Jeg har ikke funnet noen biografi om han, men vet han var aktiv på 1930 tallet. Han har forfattet en bok jeg gjerne skulle hatt, Restocking a Rifle, den er visst ikke kommet i nye opplag, men tilgjengelig på bruktmarkedet fra 200 dollar og oppover. David J. ”Monte” Kennedy var i utgangspunktet utdannet modellsnekker. Han har forfattet boka Checkering & Carving of Gunstoks, ei ”må ha” bok om en er interessert i emnet og har planer om nettskjæring. Winchester M70. Metallarbeide av Ted Blackburn og skjeftet av Jerry Fisher. Jerry Fisher er i dag i 80 åra og har vel mer eller mindre pensjonert seg. Jeg liker Fisher for hans jordnære stil. Han foretrekker håndterbarhet og funksjonalitet fremfor pynt. Han har også designet et underbeslag til M98 med rund bunn. Det vil gi skjeftet en rund profil omtrent som en John Dickson Round Action hagle. Jeg forestiller meg at en small ring M98 med Fishers avrundede magasin/underbeslag og i scout konfigurasjon vil være så behagelig å bære at den bli vanskelig å slippe tak i. Dale W. Goens har designet noen fantastisk fine nettskjæringsmønster. Hans fleur-de-lis mønster på rifla til en Edna Oakley er mye kopiert. En gang jeg var inne hos Collectors Firearms i Houston hadde de en Goens bygd rifle inne. Nå kan jeg ikke skryte på meg å ha håndtert mange custom rifler, men denne var i mine øyne noe for seg selv. Selv om det rette klassiske skjeftet ser ut til å være den dominerende skjefteformen for custom skjeftemakerne på denne tiden, så var det andre skjefteformer også. Monte Kennedy hadde sin egen distinkte stil med et nærmest ”roll over” kinnstykke. Av klassiske skjefter lagde han blant annet skjeftet på Audie Murphys 30-06 M98. Audie Murphy var Amerikas mest dekorerte soldat under WWII og i den grad du er interessert i menneskeskjebner eller på utkikk etter noen å se opp til, bør du google Audie Murphy. Når vi kommer til -50 og -60 tallet er også Monte Carlo skjeftene eller Caleforniastilen fremtredene. Det var først og fremst Roy Weatherby som var eksponenten for disse skjeftene. Han hyret inn skjeftemakeren Leonard Mews til å designe sine skjefter og stilen har definitivt sine tilhengere. Så i -68 gjorde Bill Ruger ett av sine etter hvert kjente genistreker. Dvs. han gjorde det vel litt før -68, det var da rifla kom ut, men han hyrte inn Lenard Brownell til å designe skjeftet til den nye Ruger M77 boltrifla. Dermed var det nyklassiske skjeftet tilgjengelig på fabrikkrifler også noe som ytterligere økte populariteten. Etter hvert kom flere og flere riflefabrikanter ut med et nyklassisk alternativ. Til og med Weatherby hadde det i en periode. Ut over -80 tallet øker populariteten, og også folks økonomiske evner, for custombygde våpen. Også i Norge ga det grunnlag for at flere børsemakere med customvåpen som spesialitet kunne etablere seg. Arbeidet fra disse ligger heller ikke noe tilbake fra deres amerikanske kollegaer. Problemet er bare at vi ikke har en nasjonal våpenpresse lenger som gir disse karene den omtalen de er verd. Hva er så bra med et rett klassisk skjefte? To ting, funksjon og form. Det rette klassiske skjeftet er utviklet for å gi jegeren best mulig anledning til å treffe målet under varierende forhold. Du har tre kontaktpunkt i kolben, skulder, kinn og grep/avtrekker. Disse kontaktpunktene er igjen tilpasset slik at en hurtig finner siktemidlene og målet. Videre har du et rundt eller pæreformet fortre som sammen med nettskjæringen gir et godt og sikkert grep. Dette til sammen gir det beste av muligheter i alle skytestillinger fra stående på bakbeina via knestående, sittende og diverse improviserte stillinger. Dette beskriver praktisk jakt og er hva skjeftet gjennom årtier er designet og utviklet for. Jeg bør vel kanskje skyte inn her at Monte Carlo skjefter som for eksempel på Weatherby, S&L med flere også er designet for de samme egenskapene, rendyrkede praktiske jaktskjefter. Selv om fortreet ofte er flatt under og med rette sider som skrår inn mot pipa gir det et godt grep. Kolben med Monte Carlo egner seg ikke så godt til montering av åpne sikter, men er derimot mer fleksibel i forhold til kikkertmontasje. Ofte vil mange ha åpne sikter i tillegg til optiske på klassiske rifler. Da kommer vi i et, om ikke nødvendigvis dilemma, men det er ting som må tenkes gjennom. Det er fallet ved kammen og valg av optiske sikter og montasje. Minimum fall ved kammen gir seg selv på grunn av klaring til spennstykket på bolten. På M98 måler spennstykket 13mm fra senter til bunn av spennroa. Så må vi legge til litt for slark i bolten i bakre stilling, og ender da opp på ca16mm fall ved kam. Avstanden mellom kinnbeinet og pupillen målt på meg selv er ca 40mm. Jeg regner med at denne avstanden vil variere noe fra individ til individ. Jeg bruker jaktdiopter, ghost ring, på mine rifler og der ligger siktelinja 25mm over senter av løpet. Så fra kammen og opp til siktelinja blir det da 25mm + 16mm = 41mm. Dette er akkurat nok til at jeg får brukt de åpne siktene med god kontakt mellom kinnbein og kammen på skjeftet. Et kikkertsikte blir selvfølgelig liggende høyere, på en av mine scoutkonfigurerte rifler er siktelinja 38mm over senterlinja på løpet. Det igjen gir en høyde fra kammen til siktelinja på 54mm. Så her må jeg heve hodet noe, men føler at jeg fremdeles har god kinnkontakt med kolben og kammen, men kikkerten bør ikke være montert mye høyere før en mister kontakten med kolben. Så, i praksis og hvis du fremdeles vil ha kinnkontakt med kolben bør ikke siktelinja ligge mer enn ca 40mm over senterlinja på løpet. Dette går fint an å få til, selv med QD montasjer, men det krever ofte en del planlegging. Variabler er pipe eller løpsprofil, kikkertmontasjen og kikkerten selv, lengde på mellomrør og selvfølgelig størrelse på okular og objektiv. Poenget mitt her er at ei praktisk jaktrifle skal fremstå som en komplett enhet. Sikter må vi jo ha, men det hjelper ikke hvis siktet blir montert så høyt at det kompromitterer kontakten med kolben. I praksis vil dette si kikkerter med 36-38 og max 42mm objektiv. Hagleskytterne sier gjerne at det er pipene som skyter, men skjeftet som treffer. Jeg synes ikke dette er helt upassende for rifleskytteren heller. Selvfølgelig vil de fleste finne ei fabrikkbygd rifle de gjerne trives med. Men det er litt det samme som med maten vi kjøper. De aller fleste kjøper vel maten fra frysedisken i en eller annen kjedebutikk og er fornøyd med det, men skal en ha virkelig kvalitetsmat må en gjerne til slakte eller fiskebutikken. Selv om det er skytteren som er den mest fleksible delen i systemet, kommer vi i mange størrelser og fasonger så alle kan nok dra fordel av et tilpasset skjefte i større eller mindre grad. Spesielt tror jeg de fleste kvinnelige riflejegere vil få en bedre skyteopplevelse med et tilpasset skjefte av den enkle grunn at kvinner og menn er forskjellig bygd og stort sett alle fabrikkbygde rifleskjefter er lagd for å passe menn. Her har jeg prøvd å illustrere noen standardmål for gjennomsnittsmannen. Ingen mål er hogd i stein, men kan være et bra utgangspunkt. Kolbelengden på 343mm er omtrent amerikansk standard. Omkretsen på 120mm rundt pistolgrepet passer en lett rifle i standardkaliber. Grovkalibrede ”safaririfler” vil gjerne ha litt tykkere pistolgrep. Avstanden fra senter på avtrekker til enden på pistolgrepsavslutningen er 90mm. Senter på pistolgrepet ligger rett under kammen. Forlenges linja fra tåa og gjennom pistolgrepet, treffer den i nærheten av bakre skjefteskrue. Forlenges linja som angir vinkelen på pistolgrepet treffer denne omtrent helen på kolben. Pitch er vinkelen mellom senter på løpet og kolbekappen. Den er viktigere for hagle enn for rifleskytteren, men er greit å ta hensyn til. Hvis skjeftet ikke har noen pitch kan det gi en tendens til å skyte høyt på grunn av det ekstra presset tåa har mot skuldra. Feil pitch kan også gjøre rifla mer ubehagelig å skyte med i forhold til følt rekyl. Rundt 60mm pitch ned er omtrent riktig for de fleste. Pitch er jo et vinkelmål, så den er oppgitt ved 24” eller 601mm lang pipe. Poenget ved cast-off er å få skytterens øye på linje med senter av siktene. Igjen viktigere for hagle enn rifleskytteren, men riktig cast-off gir mulighet for raskere avgitt skudd og totalt sett bedre rekylopptak og total skyteopplevelse. Litt cast-off og toe-out vil også få tåa vekk fra brystmuskelen. De aller fleste fabrikkrifler leveres med et rett skjefte og igjen er det skytteren som er den mest fleksible delen i systemet og vi tilpasser oss skjeftet uten å tenke mer over det. Men hvis vi tenker oss, som før nevnt, forskjellen på menn og kvinne og i tillegg individuelle forskjeller som høy, tynn med magert ansikt kontra ikke så høy med tønneformet bryst og runde kinn, så skjønner vi jo at en fabrikks skjefteform ikke kan passe alle. Hvis vi ser på prisen på i hvert fall velrenommerte europeiske rifler tror jeg ikke prisen på et tilpasset skjefte bør være avskrekkende heller. Så, tilbake til arbeidsbenken.

Nå ble vel dette skrevet tildels med et glimt i øyet Men jeg har da sett både ulv og Osama BinLaden beskrevet som tatt ut, uten at det meg bekjent var hverken svimeslåing eller svinebinding involvert Det forekommer meg også litt pussig at ingen har kommet på at Eugene Stoners konstruksjon fra 1956 egentlig er en plattform før nå etter år 2000.

Mens jeg sitter å sliter med oppdatering av en annen tråd dukker det stadig vekk opp forstyrrende tankerekker som strengt tatt ikke har noe i den tråden å gjøre. Det gjelder en form for ”ny-tale” i våpenrelaterte saker som jeg ikke skjønner så mye av. Jeg skal gjerne innrømme at jeg ikke alltid er like flink med begrepsbruken selv, jeg blander ofte begrep som pipe/løp og stokk/skjefte alt etter omstendlighetene, men det får da være måte på. Jeg ser heller ikke bort fra at det kan være en generasjonskløft på størrelse med Springfield Gorge som er i ferd med å åpne seg. Det begynte med at jeg forundret meg litt over forskjellen mellom en del pistolskyttere og rifleskyttere. Hos disse pistolskytterne blir ofte pistoler med anatomiske, justerbare grep referert litt foraktelig til som rørtenger. Hvis vi overfører dette til riflesiden er mitt inntrykk at dess mer justerbart leamikk en kan henge på et rifleskjefte, jo mer poppulært er det. Så kom jeg på at løsningsordet sannsynelig vis er taktisk eller tacticool. I følge Wikipedia så kommer ordet taktikk av det greske ordet taktike og er opprinnelig militært vokabular i betydningen ”å organisere og lede tropper”. Det handler altså om ledelse av mennesker og ikke om ting eller gjenstander. Riktig nok kan vi inkludere våpen i taktiske ressurser sammen med ammunisjon, soldater og kjøretøy, men det betyr ikke at noe av disse ressursene er taktiske i seg selv. Altså, slik jeg tolker det kan ikke en gjenstand være taktisk i seg selv. Så har vi bruken av ordet plattform i forbindelse med våpen. Wikipedia sier at en plattform er flat, forhøyet konstruksjon eller oppbygning som typisk danner grunnlag for andre konstruksjoner og installasjoner. Et eksempel kan være boretårn eller boligmoduler på en oljeplattform. Utrykket kan også brukes i andre sammenhenger som for eksempel politisk plattform. Men på våpen? Chassis. Det er betegnelsen på den bærende konstruksjonen i et kjøretøy, og har således ingen ting med et rifleskjefte å gjøre, uansett utforming og materiale. Å ta ut. En fullstendig meningsløs frase beregnet på å erstatte ordet drepe. Å drepe i forbindelse med skytevåpen assosieres ofte med ting vi ikke liker å se i friluft som blod, tarmer og hjernemasse. Så det er vel en slags mental flukt fra ubehagelige realiteter. Stort sett er det jo politikere som legaliserer drap, men istedenfor å prøve å gi f i å drepe hverandre finner de på et nytt ord for handlingen som ikke skaper ubehagelige assosiasjoner. Dyra jeg dreper for å spise er allerede ute. Andre betydninger er at vi tar ut husdyra om våren. Før slaktet vi ofte husdyra ute, så der kunne vi ha nærmet oss, men i dag tar vi de helst inn for å slakte. Hagemøbler tar vi gjerne ut om våren. Og så har vi James Bond, med lisens til å drepe. Er det nå med lisens til å ta ut? Så, for anden i ellefte og svingende kuromper, hvem er det som finner på alt dette tullet?

Du kan vel alltids prøve denne karen http://etssincusa.com/ når det gjelder import fra USA. Men jeg antar at eksportlisensen er dyr (250$ ??) pr lisens og at byrokratene ikke jobber fortere i statene enn her.

Jeg er helt enig i at for å minske forvirring og mulighet for misforståelser bør begrepsbruken være konsistent. Men det er neimen ikke like lett da forskjellige benevnelser har blitt innarbeidet i språket. Vi har for eksempel et begrep som løp/låskasse der dette blir levert/solgt uten skjefte. Det korrekte burde vel kanskje være pipe/låskasse, noe jeg aldri har hørt dette omtalt som.

Hvis ulv på asfalt er synonymt med komplett norsk natur må jeg nok revurdere oppfatningene mine Men kanskje den bare var ute for å slite ned klørne litt

Her har du bevegd deg utenom boksen, og fått et artig og spesielt resultat. Gratulerer .

Nå er vel et våpenkort også et offisielt dokument på lik linje med vognkort, førerkort osv. Er det ikke like greit at opplysningene på kortet er korrekt? Ikke minst tatt i betraktning at prosessen med å få et nytt korrekt kort er rimelig smertefritt. Men jeg må jo innrømme at slike feil kan være artige kuriositeter. Jeg har selv en advarsel fra politiet i Texas om for høy hastighet. Der er jeg oppført med navnet Statens Vegvesen.

+1! Desverre er det altfor mange sinnsyke stunt som ikke ender med katastrofe, sannsynligvis fordi det ligger ganske høye sikkerhetsmarginer i de fleste våpenkonstruksjoner. Dermed går ikke våpen i luften helt uten videre, på tross av at både faglærte og ufaglærte reduserer sikkerhetsfaktorer betraktelig. Jeg synes ATK forklarer dette ganske greit. Poenget er at du VET ikke hva du har gjort før etter en eventuell NDT undersøkelse, og selv det gir ikke et fullgodt svar på eventuellt strukurelle forandringer. Selv har jeg vært sertifisert innen NDT og funnet sprekker i sveiser sveist av sertifiserte folk. Jeg kjenner også folk innen industrien som forteller om sprekkdannelser etter varmebehandling der behandlingen er foretatt under kontrollerte former og med ingeniører og metallurger involvert i planlegging og prosedyrer. Så når selv ikke de ypperste av fagfolk kan forutsi resultatet 100%, er det kanskje lurest å ikke involvere seg i slike øvelser.

Jeg betviler ikke trådstarters tekniske evner som sveiser, men synes allikevel at dette er en meget tvilsom praksis. Ei låsekasse, M98 eller hvilke som helst annen, kan på sett og vis sammenlignes med et trykkskrog. Jeg tror neppe noen ville tenke på å sveise fast dingser på utsiden av en 300 bars trykkluftflaske for eksempel, for så å tro at alt er OK. Jeg er ingen ekspert, men det jeg vet er at sveising av for eksempel rørledninger eller andre objekter som utsettes for store belastninger er underlagt meget rigide sveiseprosedyrer. Dette gjelder da materialet som skal sveises, tilsatsmaterialet, forvarming, nedkjøling og ikke minst kontroll i etterkant med NDT. (Magnaflukx, røntgen eller ultralyd). Selv om prosedyrene er fulgt, er det ikke helt uvanelig at sprekker oppdages. I utgangspunktet er M98 kassene settherdet. Vi vet ikke nøyaktig hvilke ståltype som er brukt og heller ikke nøyaktig hvordan de er settherdet. Det vi vet er at ved 721grader C vil stålstrukturen forandres og eventuelt gå tilbake til sin naturlige myke form med mindre den blir korrekt nedkjølt. Temperaturen i en elektrisk lysbue er 3000-4000 grader C. Selv om vi prøver å sveise i korte intervaller for å holde temperaturen nede har vi ingen mulighet til å vite hvor mye varme vi tilfører. Ved å la stålet og sveisen luftkjøle mellom sveiseøktene gjør vi også det vi absolutt bør unngå, nemlig å gi stålet sjansen til å normalisere seg. Mye av den samme problematikken er det med sølvlodding. Selv om bindetemperaturen på de fleste typer sølvlodd ligger en del under 721 grader C, hvordan kontrollerer vi temperaturen? Ved sølvlodding må delene som loddes opp i samme temperatur for å oppnå inntregning eller legeringsdannelse. Siden det er betydelig mer gods i låsekassa enn i skinna, må altså kassa tilføres mer varme i lengre tid for å komme opp i temperatur. Litt kvasi sikkerhetsfilosofi. Hvis vi driver med noe der vi ikke har 100% kontroll, så betyr det nettopp det at vi ikke har kontroll. Og når vi ikke har kontroll kan i prinsippet alt skje. Omfanget av en uønsket hendelse har vi heller ingen kontroll over. Om vi blir svidd i ansiktet av varme kruttgasser eller mister synet har vi ingen kontroll over nettopp fordi vi bevisst har gitt fra oss kontrollen til å la tilfeldighetene råde. At folk tar sjanser med personlig sikkerhet er en individuell avgjørelse. Men når det kommer til våpen må vi ta i betraktning at våpenet kan bli solgt videre og at vi ofte skyter sammen med andre som vi også kan utsette for fare. Er det verdt å ta sjansen?

Av og til når rovdyrs innhogg i en hjorteviltbestand diskuteres glemmer man dessverre innimellom at de man diskuterer med kanskje ikke har all verdens erfaring på jakt og heller ikke kjenner den lokale terrengtypen. Distriktet det her er snakk om består ar relativt trange bratte daler med en smal stripe kulturlandskap i bunnen av dalen. Ellers er det store områder med barskog. Som kjent flokker rådyrene seg om vinteren, og der de også blir foret, kan disse dyrene bli et lett bytte for gaupe. Spesielt om de jages ut av sine opptråkkede stier og ut i løssnø. Det kan også, for den uinnvidde, gis inntrykk av at det er en stor rådyrstamme i området når de samler seg om vinteren. Men når våren og barmark kommer sprer disse dyrene seg ut over store skogsområder. Jegerne har tildelt et avgrenset terreng å jakte på, litt avhengig av lokale bestemmelser. Rådyrgeita er som regel ganske stedbunden, den så kalte plassgeita. Blir denne borte på grunn av rovdyr eller for eks. skutt i jakt, kan det ta lang tid før en ny geit etablerer seg i terrenget. At ei gaupe som nå har tatt 6 dyr som er funnet, og hvem vet hvor mange som ikke er funnet, skal forventes å juble i fryd over dette at ei gaupe greier å ta et rådyr som bakser i løssnø eller stadig detter igjennom et tynt skarelag får være opp til øyet som ser. Men jeg tviler vel på at for de som skal jakte her til høsten ikke føler for å juble for høyt over å overvære dette naturens under. Hat til rovdyr er et lettvint argument, oftest fremsatt av pubertale personer i håp om å demonisere meningsmotstandere. For jegerne det gjelder er det vel heller en resignert skuffelse over å vite at jaktterrenget mye muligens er tomt til høsten, og muligens en irritasjon over myndighetenes tilbakeholdenhet med å gi fellingstillatelser nok på en stadig økende rovviltstamme.

Til forskjell fra gaupa, og så lenge det ikke er pålagt rettet avskytning på rådyr, avstår jeg fra å skyte voksen geit. Den har som regel killinger med seg. Selvfølgelig må gaupa også ha mat, men personlig finner jeg større glede av å for eksempel se rådyrkillingene leike i enga, enn å se gaupa eller andre rovdyr drepe dem.