Dagl

Det var dagens beste kommentar..... klockrent, som svensken sier.. mvh Dagl

Aha! Hjertelig takk igjen - SuperHansen! Simpel ting jeg burde oppdaget selv, men.... Følte jeg gikk opp en farge på beltet nå...selv om det nok ikke er svart.... Mvh Dagl

Mange takk for svar, SuperHansen! Selvsagt er det "molle" det heter! Kom bare ikke på det i farta... Ser at det er mye spennende når en søker slik på ebay. At prisen på selve varen er latterlig lav er en ting, men det hjelper jo ikke når frakten er mange ganger dyrere... F.eks fant jeg en som kostet rundt $10. Men frakten kostet litt under $30... Da havner man jo på en anseelig sum uansett... Eller er det noe jeg har missforstått med eBay-handel? Mvh Dagl

Har en Eberlestock X1E (tror jeg... men samma det egentlig). Jeg trenger en liten veske til å feste på magebeltet`s festanordninger (husker ikke navnet). Har sett litt på Eberlestock sine sider, men blir ikke helt klok... Kan "Small padded accessory case" eller "Large padded accessory pouch" festes her? http://www.eberlestock.com/Accessories.htm Har noen noen andre forslag? Veska skal ikke være så stor, primært til å ha noen få hagle-patroner i (4-6 stk.) for kjapp tilgang. Mvh Dagl

Min skogsfugl - forbannelse ble brutt i helgen. Men tiur-forbannelsen består.... Jaktet med Dina på lørdag. Det var litt snø på bakken, tåke i lufta og null-grader. Men fredag kveld kom det underkjølt regn, og det var en tynn skareskorpe på snøen som gjorde at det ble veldig frasete å gå. Kort fortalt fant vi ikke fugl på bakken. Ikke i trærne heller faktisk. Helt på slutten av turen fant vi imidlertid både beiting og fugl. Det kan være at det kun var på det lille stedet det hadde var fugl, men jeg har sett en god del fugl i området før, og min teori er at de satt på nattkvisten hele formiddagen og begynte ikke å beite før på ettermiddagen. I etterpåklokskapens lys skulle vi ventet med start og jaktet lengre utover mot skumring istedet. Men bikkja ble sliten så det ble avsluttet etter planlagt tid. Men som sagt så fant vi beiting på slutten. Plutselig kom vi over ett område med både storfugl og orrfugl spor på bakken! Både jeg og bikkja nøstet fot. Hun forsøkte å finne lukt i den svake vinden, men det var lange perioder med stillestående luft. Området var ganske åpent, med noen spredte furuer og noe småbjørk her og der. Etterhvert tok hun en stand, men svært usikker og i nærheten av ei høy furu. Jeg var litt lenger ned enn henne da, og hun stod i ett område vi hadde gått igjennom. Så jeg stolte ikke særlig på henne... Plutselig slapp det seg en tiur ut fra furua hun stod under! Selvsagt bak treet, så jeg bare så det slang i den. Jeg tuslet missfornøyd opp dit og ventet henne inn etter "utredning"... Når hun kom tilbake ble hun forsiktig igjen, og så slapp det seg en tiur til ut av furua ved siden av! Jeg klarte ikke å dy meg, og sendte to skudd etter i frustrasjon. Det var langt hold, og selv om vi riktignok gikk i fluktretningen i en form for ettersøk, så var det hverken dun eller blod å se på snøen. Jeg var nok langt unna treff heldigvis. Like før skumringen tok kona og jeg en tur med valpen på 5 måneder for tilvenning i skog. Første tur med jaktdekken og greier.... Fant ikke fugl, det var da heller ikke meningen, men hun viste seg uredd og utforskende. Var faktisk flere turer på borti 30 meter og rotet med å undersøke forskjellige ting. Var ikke redd hverken steiner, rotvelter eller rennende vann. Det tyder bra for neste år..... Stemningbilde fra formiddagen, og bilde av Ronja på første tur med jaktdekken...: Søndag var det Frøya sin tur. Hun var furten etter å ha blitt satt igjen hjemme to ganger dagen før, og la i vei i ett energisk søk. Allikevel holdt hun god kontakt, men hun holdt god trøkk i søket lenge. Nå var forholdene helt annerledes. Iløpet av natta var det gått over til regn, og de få restene av snø som var igjen var klissvått. Det var nesten lydløst å gå, og vi skulle da også snart finne fugl på bakken denne dagen. Men i starten slet hun med å finne dem. Vi støkte flere fugler på lang avstand uten at hun fant dem. Lett fugl, og lite / uberegnelig vind ga jeg årsaken til det. Begynte nesten å lure på nesemidd, men hun hadde jo funnet fugl helga før... Etterhvert kom vi til ett åpent område der vi hadde vært borti en orreflokk tidligere i høst. Man går automatisk litt mer varsomt i slike områder... Også nå markerte Frøya i området. Noen småstander tok hun også, og ved ett tilfelle mener jeg at jeg hørte vingeslag. Vi kom ut på dette åpne området, og Frøya markerte hele tiden. Helt tydelig at det hadde vært fugl der, men var den der fortsatt? Jeg tippet den hadde fløyet... Sakte tuslet jeg oppover dette åpne området, hunden foran meg. Hun dro an mot skogkanten mot vinden. Det smalt ett skudd lenger inn i terrenget, og da lettet - ikke en, men en hel flokk med orrer! Det nærmest bruste idet alle gikk på vingene! Vet ikke hvor mange, men det må ha vært 8-10 fugler! Litt slukøret stod jeg igjen å vente på bikkja.... Hun kom tilbake, og markerte der de hadde sittet. Tok noen småstander som hun løste ut. Men så stod hun skikkelig. Var det etternøler, eller blindstand? Jeg nærmet meg kjapt, men hun løste ut igjen. Tok en runde ovenfor meg og bråsnudde rett inn i stand. Men det ble for nære, og orrhøna gikk på vingene tvert. Hun kom skrått ned mot meg, og jeg fikk åpent skuddfelt. Dro godt igjennom og i smellen forvandlet hun seg til en fjærball som datt rett i bakken! Frøya var kjapt på stedet, men trengte ikke avlive denne... Jeg ropte "apport", men hun så bare dumt på meg.. "Nå har jeg funnet den, du får jaggu hente sjøl! Jeg BÆRER ikke fugl for deg..." sa øynene.. Gamle hunder med personlighet..... Etter fotografering og pakking i sekk, gikk vi oppover igjen. På det åpne området var det nå tomt. Men i kanten på øversiden dro hun inn i skogen. Og jaggu ble det ikke stand inni der! Jeg gikk litt på nedsiden av standen og fant meg noen glenner, og nærmet meg nedenfra. Plutselig gikk det opp ei orrhøne til, men her ble det lite å skyte på! Idet skuddet smalt så jeg det føk granbar av grana hun passerte, og jeg regnet med bom. Fulgte på svingen forbi grana, men der kom aldri orrhøna fram. Jeg hørte istedet ett dunk i bakken bak grana... Når jeg kom dit så jeg dun, men ingen fugl. Ingen spor og ikke noe blod. Jeg fikk til meg Frøya og satte henne på. Hun bakset under skjørtegranene, gjorde en runde og inni igjen. Jeg hørte noe flapp-flapp, men hun kom ut og så på meg. "Apport", sa jeg - du må finne den til meg! Hun inni igjen, og stoppet, hun hadde funnet orrhøna inni der. Men jeg måtte inn i der selv, som sagt så bærer hun ikke fugl til meg. Har hun funnet den, så får jeg hente sjøl..... Vi snudde i lia like etter og gikk retning hjemover litt lenger ned i lia. En halvtime etter siste fall ble hun borte nedenfor en slik åpning igjen. På peilen så jeg at hun dro ut, dro ut og dro ut. Så stoppet hun, og det var stand! Ganske nøyaktig 200 meter lenger ned. Tre ganger justerte hun, men det var ikke mange metrene før det peip neste gang. Jeg tenkte tiur....! Når jeg nærmet meg forsøkte jeg derfor å komme meg på nedsiden av hunden. Jeg fikk se hunden da jeg var 40 meter lenger ned. Idet jeg stappet peileren unna gikk fuglen opp - rett foran meg i ett kratt! Jeg hadde ikke gått lang NOK ned i lia! Den ble derfor støkket av meg, og lettet i skjul av krattet. Pokker også, det var klønete! Så super jobb av bikkja, og så rotet jeg det hele bort! Er usikker på om det var tiur eller røy. Oppførsel på bikkja tydet på tiur. Vingeslagene hørte også ut som tiur. Men den lettet nesten oppover bakke, noe som ikke tyder på tiur. Men jeg får aldri vite det sikkert. Det var ihvertfall storfugl, og i mine tanker var det Den Store Svarte....... Vi fant ikke mer etter det. Ergelig med "tiuren", men godt fornøyd med to fugler selv om det ble orrhøner begge. Det er ikke ofte jeg går ut av skogen med to fugler, så jeg var fornøyd med dagen. Neste helg er det vel like gæli igjen..... Mvh Dagl

Veldig flotte kniver! Jeg synes kanskje den siste skar seg litt i farger. Kalde farger på skaft, og varme på slire. Synes det ble litt stor motsetning. Tror den hadde passet bedre med en mørk slire eller en med kaldere farger. Men det er mitt syn. Meget bra håndverk på både kniv og slire på begge to! Mvh Dagl

Herlig historie og fine bilder, flere slike! Mvh Dagl

Begge knivene er veldig fine, og viser godt håndtverk og svært god finish. Den første er kanskje litt "rett i ryggen" i mine øyne, men det er kun småpirk isåfall. Veldig bra! Mvh Dagl

Jeg har handlet med Winge to ganger, og fått god service begge ganger. Både jeg og andre har skrevet om gode opplevelser med Winge tidligere her på forumet, for å balansere alle som syter... Så dersom det er første gangen at man har hørt positivt om Winge, eller at det er nytt at noen har positive opplevelser så tyder det på en av to. 1. man leser ikke innlegg som ikke passer med ens eget syn 2. man leser, men glemmer fort det som ikke passer med ens eget syn. Mvh Dagl

Nydelige kniver! Må si jeg er veldig svak for Metapol som materiale.... Kniven med mamut synes jeg kanskje ble litt "baktung", men ellers er er alt meget bra! mvh Dagl

Noen skrev tidligere i tråden om en skogsfugl-forbannelse... lurer litt på om den har flyttet seg over på meg.... Lørdag viet jeg til elgjakt, men uten hell. Søndag ble det skogsfugl jakt. Nå på ukjent terreng, noe som ga mersmak. Like etter slipp (omtrent hundre meter...) gikk jeg over en myrtanke, da en fugl dro ut fra ett tre like ved..... Det lovet godt, og bikkja jobbet i området. Jeg regnet med at det var beitespor av denne fuglen, men jaggu ble det stand! Jeg gikk på, men like før jeg kom så langt at jeg så hunden så hørte jeg såvidt en lyd i vinden, og der kom ei orrhøne lavt over bakken med bikkja like etter.... Like etter ny stand, jeg kom opptil men når jeg hadde igjen 50 meter så løste hunden ut. Dette skulle bli gjengangeren denne dagen..... Vind, lett fugl, stander som løste ut og fugl som ble støkket.... Kort fortalt (egentlig ikke mye å skriv om...) så gikk jeg i fem timer. Jeg gikk ei snau mil, bikkja litt over tre. Det var hard vind, noe som gjorde fuglen lett. I noen tilfeller lettet den på over hundre meter, og tålte hverken hund eller jeger. Vi hadde mange stander der bikkja løste ut før jeg kom opp. Trolig fugl som lettet så tidlig at jeg ikke hørte det i vinden. Jeg så også flere fugler som lettet på langt hold. Totalt så jeg ni fugler, og med de som trolig var i alle standene som løste ut før jeg kom til så hadde vi nok en anseelig mengde fugl på vingene. Vanligvis finner man noen "avvikere", og jeg gikk og ventet på denne ene.... men det drøyde... Vi var gått omtrent to tredjedeler av planlagt tur, da det ble stand i kanten av ei lita myr med tett skog rundt. Jeg kom til, vurderte litt om jeg skulle gå ut på myra eller til bikkja, og valgte egentlig det første. Reisningsordre! Men hun gikk bare noen skritt og stod igjen, nå vent fra meg. Jeg gikk da til hunden for å gi ny reisningsordre, men like før jeg kom så langt hørte jeg ett lite knekk, så noe i øyekanten og der dro orrhøna! Jeg fikk på ett skudd, men det ble bom. Hadde jeg stått ute på myra hadde skuddet blitt lettere - om ikke akkurat veldig lett uansett.... Men bom ble konstatert etter iherdig apport-søk av bikkja... Vi gikk videre, bikkja markerte så jeg var litt på alerten men trodde samtidig at det var samme fugl som hadde beitet i området. Bikkja gikk bak en liten topp i terrenget, mot ei myr, og ble borte. Samtidig som det peip i peileren så hørte jeg vingeslag, og ei røy kom rett mot meg! Fikk hagla av ryggen og opp, fant igjen fuglen og førsteskuddet gikk på ... kanskje to meter..! Selvsagt bom! Jeg roet meg litt på andre skuddet, men skulle roet meg litt til. For det ble også bom, og når jeg var tom for ammunisjon i hagla så seilte røya fint i neste åpning.... Pokker også! Men som forrige helg, så får trøsten være at de legger sikkert mange egg til våren.... ! Vi fant / støkket noen fugler også etterpå, men det ble ikke noen situasjoner av det. Bløte myrer og bekk som gikk over sine bredder gjorde at jeg tråkka meg nedi med begge støvlene, men det er vel slag en får ta..... Jeg så en orrhane, ellers var det brunfugl alt jeg så. Tipper det var noe svart i noen av standene som jeg ikke kom opptil. Totalt sett bra med fugl, men lett og vanskelig. I tillegg ei kløne med hagla..... To bilder fra typiske områder.. Mvh Dagl

Men skadeskyting er da ikke ett argument for blyhagl? Det er ett argument mot noen alternative hagl. For korthetens skyld skrev jeg bare "(skadeskyting)" da jeg trodde alle skjønte det. Ser nå at det skulle stått "(å unngå skadeskyting i størst mulig grad)". Hovedargumentet for å få tilbake blyhagl er å unngå skadeskyting som følge av for dårlig hagl-materiale. Spesielt i marginale situasjoner. Det er menneskelig å gjøre feil - spesielt i felt som krever raske beslutninger, og det BLIR skutt iblant på litt lange hold. Blyhagel gir bedre marginer, og er generelt ett bedre materiale for hagl på alle måter. Ikke at blyhagl gjør at man bevisst kan skyte på lengre hold, men det gir deg bedre marginaler om du skulle gjøre en bedømningsfeil. Billigere ammo er en bi-effekt.... En viktig, men likefullt en bi-effekt... Økonomi er da heller ikke noe argument i følge naturvernforbundet.. Mvh Dagl

Hmmm... Nei, det er ikke NJFF sin skyld at motparten har gode argumenter.... Men det ER Espen Søilen sin skyld at han med ett svar fjernet det viktigste argumentet for bruk av blyhagl (skadeskyting), og ga motparten argumentet pent innpakket og på sølvfat. Jeg må berømme NJFF for å ha drevet en så langt - etter mitt skjønn - god kampanje for å få tilbake blyhagl. Men med dette ene svaret veltet hr. Søilen hele kampanjen og slaget om blyhagl er jeg redd ble avgjort der og da. Når han i tillegg poengterte at den eneste veien å gå for å redusere skadeskyting er å korte ned på skyte hold og skyte bedre, og at NJFF kontinuerlig jobber for å bedre dette (les: selger kurs...), så må jeg innrømme at jeg ble meget skuffet. Dette viste at hele kampanjen er ett spill for galleriet for å beholde sine verv da grasrota instruerte ledelsen til å ta opp igjen blykampen. Samtidig med at man med riktig politiske uttalelser kan avansere til bedre jobber senere. Jeg må si jeg er svært fristet til å melde meg ut av NJFF. Jeg kan ikke se at de gjør noe for meg som jeger. Eneste ankepunktet er at jeg liker å skyte ett jaktfeltstevne eller to i året, og da MÅ man være medlem...... Samt at jeg liker den lokale NJFF-klubben og medlemmene der. At andre organisasjoner gjør en vel så god jobb.... Tja, det må vel være Skogeierforeningen, det da? For det var nå bare disse to som var store nok til å bli innbudt til høringen..... For det var vel ingen som ble innbudt og takket nei - får jeg håpe? Disse nye foreningene i all ære, men de har ikke gjennomslagskraft - noe dette beviser. Og all den tid man ikke klarer enes om EN forening - i tillegg klarer ikke såkalte utbrytere å enes om EN forening i tillegg.. Men vi har sågar TRE foreninger.... Dette blir så oppdelt at det ikke blir noe igjen. Akkurat som alternative hagl blir til støv ved treff i knoker og ikke trenger inn....... Så nei, jeg kan ikke se at vi har noen forening som jobber BEDRE. Dårligere enn NJFF går det jo ikke an å få blitt..... Jeg vet at saken ikke er konkludert og avgjort, men med bakgrunn i denne høringen tror jeg det går rett vest. Og om det mot formodning skulle bli en opphevelse, så er det ihvertfall ikke Espen Søilen sin skyld..... Mvh Dagl

Så ikke hele høringen, men fikk med siste svar fra Espen Søilen på spørsmål fra Rasmus Hansson - min tolkning av svaret : Han fastslo at det ikke finnes dokumentasjon på høyere skadeskytings frekvens uten bly ammunisjon. Han gikk sågar så langt som å påstå at valg av ammunisjon ikke har noe med skadeskyting å gjøre. Det eneste saliggjørende for skadeskyting er ifølge hans svar å korte ned på avstand, samt treffe bedre. Han snek selvsagt inn at NJFF kurser for begge disse delene kontinuerlig... Min kommentar til dette: Han kunne gjerne sagt at slik dokumentasjon ikke forelå, all den tid vi ikke finner skadeskutt småvilt. Disse blir spist av rovvilt og forsvinner fort, eller de lever videre. Altså har man ingen mulighet til å skaffe dokumentasjon på dette. Imidlertid kunne han referert til en vesentlig mengde jegere som på eget grunnlag mener det er høyere skadeskytingsfrekvens. Han kunne også sagt at det beste er å korte ned avstanden, men at det er menneskelig å gjøre feil. Ergo BLIR skudd løsnet på lengre hold enn anbefalt, og i disse marginale skuddsituasjonene ER bly bedre. Som de fleste andre NJFF-utspill, så kobler man det automatisk til at flere må gå kurs hos NJFF. Forbundet har i senere år blitt en organisasjon der salg av kurs står i høysetet. Som alle andre organisasjoner idag, skal man tjene mest mulig penger. Og det gjør man i NJFF ved å holde kurs. Jeg registrerer at slik jeg ser det, la han inn årene og sa at vi trenger ikke blyhagl ammunisjon, bare så mange som mulig kommer til NJFF å går på kurs.... Selv om motstander-siden til en oppheving etter våre meninger har dårlige, oppbrukte og manglende argumenter, så har de forsknings rapporter å henvise til. Altså dokumentasjon! Selv om representanten fra veterinærinstituttet tok med skader på svaner (hellige, siden de er hvite og vakre), ender og gjess til tross for at opphevingen ikke gjelder våtmark. Selv om naturvernforbundet ikke hadde argumenter idet hele tatt, men istedet refset stortingsrepresentantene for å ta opp saken på nytt. Selv om mengden bly som blir spredt er overvurdert så til de grader, og på direkte spørsmål klarte de å slippe å svare direkte på hvor de hadde sine tall fra. Selv om de referer til forskningsrapporter som viser til forhøyede blodverdier av bly, men unnlater - også på direkte spørsmål - å referere til rapporter som viser det motsatte. Selv om Arnemo treffer på alle sine haglskudd og viser til at gjennomsnittsjegeren skyter 3 ryper i året og ergo har en utgift på 3 patroner totalt i året. Som i virkeligheten er mye mer da de aller fleste faktisk bommer mer enn de treffer... Selv om vi gjennomskuer dette, så tviler jeg på at stortingsrepresentantene gjør det. Når så "vår" representant i NJFF poengterer at blyammo ikke har noen hensikt sett i forhold til skadeskytinger, så er liksom saken lagt død. Etter denne høringen, vil det overraske meg om det blir noen oppheving av forbudet. Tvert imot tror jeg dette blir nedstemt, og at det i kjølvannet drar med seg forbud mot blyholdig rifleammunisjon. Jeg håper det bare er jeg som er pessimist, men så vil jeg isåfall heller bli gledelig overrasket om det skulle bli en oppheving.. mvh Dagl

Søndag var det duket for skogsfugljakt igjen. Det var tåke, ganske mildt og lite vind. Bortsett fra litt lite vind, var det altså glimrende forhold. Jeger og hund gikk lydløst og det burde være god vitring. Men ville vi finne fugl, og ville den trykke? Litt nedi lia hørte jeg en orrhane som spilte, og håpet at den var alene der og ikke hadde hele flokken rundt seg.... Terrenget så slik ut i tåka: Vi trampet på oppover lia, hunden søkte eksemplarisk i godt kontakt. Men fugl fant vi ikke. En markering, men det var alt. Vi kom etterhvert så høyt at vi kom inn i svært tett fjellbjørke kratt, og måtte ta oss litt ned igjen. Litt nedi lia så jeg at bikkja markerte, men jobbet med å finne ut av hvor fuglen var. Jeg tenkte at jeg får vente litt for å la henne jobbe, og gikk i en åpning for å vente der. Akkurat når jeg stoppet, gikk en orrhane opp 50 meter foran meg! Pokker også, at jeg ikke stoppet før! Bikkja kom etterhvert dit, men det var ikke flere. Skulle de være så lette i rumpa idag? Vi ruslet videre bortover i lia. Kom til bær-områder, små hogstfelt og nye tette kjerr. Men fugl fant vi ikke. Lengst bort i lia snudde vi, og der tok vi en kort pause. Så gikk vi litt nedover, for å ta nedre delen av lia hjem igjen. Kommet litt nedi lia begynte bikkja å markere. Jeg fulgte sakte på og hørte at en orrfugl, trolig ei høne, tok ut og forsvant. Hverken jeg eller bikkja var i nærheten. Det var da som pokker, så lett den var? Men bikkja jobbet videre, og jobbet seg vekk fra der høna dro ut. Kunne det være mer her? Noen korte stander, for så å løse ut og stand igjen. Hun holdt på slik og jeg begynte å lure på om det kunne være tiur... jeg holdt meg nedafor bikkja i terrenget, og beveget meg sakte i hennes retning. Akkurat idet jeg var i ei stripe med tett skog hørte jeg en tiur tok ut... Så det skimt i vinger, fikk opp hagla, men den var borte. Så lettet en til! To tiurer på samme sted! Utvilsomt at det var disse hun hadde jobbet med, men antagelig ikke helt klart å følge spora. Jeg gikk vel for fort igjen som vanlig. Litt senere støkket vi en tiur fra ei furu, uten at bikkja var klar over det. Trolig en av disse to. Litt senere nærmet vi oss stedet der jeg hadde opp tiur forrige helg. Gikk forsiktig her nå, men bikkja viste ingen interesse. Jeg stoppet opp litt for å la henne jobbe, og plutselig peip det i peileren - Stand! Ikke langt fra meg, og jeg tenkte jeg skulle komme meg nedenfor henne. Men så snart på peilen at hun var lavere i terrenget - hadde jeg gjort tabba allerede? Men jeg fant henne i stand, og kom opptil. Kommanderte reis, hvorpå hun gikk noen meter fram - ingenting skjedde. Jeg gikk nedenfor henne, og foran, men ingen ting hendte. Kom ut på en brei traktor veg, men nå vinklet bikkja innover igjen. Pokker også tenkte jeg. Men så ble det stand igjen. Jeg gikk litt nedover vegen, og fikk se bikkja i ei glenne omtrent 30 meter unna meg. Hun stod på toppen av en brattbakke, og jeg ga reisningsordre på avstand. Hun tok sats å reiste så kvisten sprutet nedover bakken, og med en gang hørte jeg tunge vingeslag..... Dæven, nå kommer tiuren, tenkte jeg! Den kom der den skulle, jeg følte jeg hadde god tid. Men noe skjedde i anlegget (tror jeg..) og førsteskuddet gikk over! Andreskuddet fikk jeg peilet meg inn på, men det sprutet granbar der haglskura gikk, med fuglen rett bak! Idet andreskuddet gikk, virket fuglen veldig brun og det var nok ei røy. Det får bli trøsten, for hvordan i hel...ike kunne jeg stå å bomme to skudd på den perfekte situasjonen??? Slike situasjoner får man ikke hver dag! Jeg kunne sunket i jorden av ergrelse. Perfekt jobb av bikkja, også skulle jeg klare å kløne det til! Vi måtte konstatere bom, og gikk misstrøstig videre. Klarer man ikke å få noe i sekken på slike sjanser, så får man vel ikke noe... Etter en stund dro bikkja an igjen. Noe usikker denne gangen, men jobbet seg framover med høyt hode. Noen småstander også nå, men jobbet på og jeg fulgte etter. Over en liten bakkekam, og der gikk orrhanen opp, samtidig som jeg så at hunden hadde bråstivnet i stand! Jeg fikk opp hagla, fulgte banen der orrhanen forsvant bak ei gran og fortsatte til neste glenne. Men der kom aldri orrhanen... den svingte - selvsagt - og fløy i sikkerhet bak grana. Orrhaner er eksperter på akkurat det... Som for å strø salt i såret, valgte jaktgudinnen å la to tiurer slippe seg ut av ei furu like ved - akkurat DA...... På bildet under satt orrhanen bak den lille bjørka midt i bildet, jeg trodde den skulle vise seg i glenna til høyre. I furua som man skimter bak noen graner, satt to tiurer.... NÅ fant vi ikke mer fugl. Total telte jeg til 10 oppflukter med alt. 5 tiur-oppflukter, men det var sikkert slik at jeg så/hørte de samme flere ganger. Allikevel hadde vi mye fugl på vingene, og jeg burde hatt den røya. Men jeg trøster meg med at den sikkert legger dusinvis egg til våren..! Mvh Dagl

Det ble en tur også på lørdag, til samme område som forrige lørdag. Nå var det ikke høstferie, det var kommet litt snø, det var tåke, vind og litt snø i lufta. Skal si jeg hverken så (kan skyldes tåka...) eller hørte (burde hørt skudd..) mange jegere denne dag.... Det så omtrent slik ut: Jeg startet lavt denne dagen, og jobbet meg oppover. Fulgte en bekk med sølvvier og kratt, samt krysset over åpne områder med reinmose. Men så ikke antydning til andre spor enn lemen og elg. Jeg hadde tenkt meg til samme områder som jeg startet forrige lørdag, men syntes det begynte å bli vel langt. Fant ut at jeg skulle snu. Men så fikk jeg se spor etter vinger i snøen.... sporene var riktignok etter trost, men kanskje rypene holder seg i samme område eller høyde? Vi fulgte på litt til oppover. Ganske snart så jeg bikkja dra an. Hun hadde hatt ett antall "liksom-stander" før på dagen, men denne var ekte uten tvil. Hun smøg nærmere, lavere og lavere og stod til slutt i fast stand. Jeg kjappet meg opp mot henne, løp faktisk ett stykke - noe jeg fikk svi for med gispende pust - og kom opp til bikkja. Hun avanserte noe meter til, og stod. Jeg så masse rypespor på bakken, her hadde nok ett kull beitet på morran! Jeg ga reisningsordre, men hun reiste noe usikkert. Jeg fulgte på, og langt framme lettet en fugl. Jeg skjøt to skudd, men bom! Det var da som pokker, å missbruke kanskje eneste sjansen idag! Litt langt hold, men jeg hadde skiftet til trangere boring, så det var absolutt ikke for langt. Vi undersøkte skuddplassen men fant hverken fjær eller blod på snøen, og måtte konstatere to bom! Nå var vi imidlertid svært nær området jeg hadde tenkt meg til, så vi tok en tur opp dit lell... Her er det ett lite tjern, litt myr og noen sølvvier og einer-kratt med småpytter innimellom. Et yndet tilholdssted for ryper... Det skulle vise seg å være ryper her også denne dag. Bikkja dro an på lang avstand, og festet stand i utkanten av området. Jeg kom opptil, da avanserte hun videre. Hun avanserte langsomt framover mot en liten pytt som nå var islagt. Rett foran den festet hun stand. Det var bare ett par meter igjen til iskanten, og jeg antok at rypene måtte sitte på andre siden. Men jeg turde ikke be henne reise, da jeg var redd hun skulle ta veien over isen... Så jeg gikk til side, tenkte å ta de opp selv, samtidig som jeg forsøkte å lokke henne med meg. Men det gikk ikke, hun stod som plantet. Så på meg, som om jeg var en idiot... Nuvel, tenkte jeg, da får jeg forsøke andre kanten. Hun stod like godt. Så jeg gikk opptil, ga reisningsordre (det fikk briste eller bære..), og før hun fikk reagert, lettet en stegg 1 meter fra nesa hennes! Ikke rart hun ikke ble med meg.... Jeg fikk den på kornet, ventet til den var noen meter unna og lot skuddet gå. Traff skikkelig på førsteskuddet denne gangen! Etterpå tenkte jeg om det kunne være den jeg skjøt på tidligere på dagen, og at den var skadd på forhånd? Jeg får aldri svar på det, men retningen den første fløy i gjorde at det ikke var utenkelig. Den hadde også en bar flekk på brystbeinet, med svart muskel under, så jeg tror den var skadd uansett. Hvis ikke, så var det nesten merkelig med så hard trykking. Men en vet aldri. Det hadde nå beitet mye ryper rundt der som må ha lettet før vi kom fram. Bikkja dro selvsagt rett over isen på pytten... Jeg forsøkte å få henne tilbake, men hun tok stand utpå der... Heldigvis løste hun fort ut og dro mot kanten. Akkurat da hun hoppet av isen, knaket det rundt hele pytten og isen sakk.... Men hun var oppe på land, og enset ikke det. Hun tok en blindstand, men det var ikke ryper igjen. Vi kunne gått lenger der oppe, men det var litt sur vind. Jeg så omtrent 100 meter i tåka bare, og noen snøkorn kom og pisket oss. Så vi vendte nesa hjem. Jeg ville spare bikkja litt også til neste dag. Litt vanskelig å si hvor mye snøen koster av energi for hunda slik. På veien ned fant vi ikke hverken ryper, fjær eller spor. Bare spor etter lemen og elg.... En rype er ikke mye å skryte av. Men forholdene tatt i betraktning, så er jeg fornøyd. Jeg er uansett fornøyd med en fugl i sekken pr. dag. En har større sjanse for å gå fornøyd ned av fjellet da, enn om en krever 10... Søndag ble det skogsfugljakt, men det er en annen historie... Mvh Dagl

Artig! Morsomt at rådene herfra ga kjapp effekt... det er ikke alltid.. Du vil erfare at skogsfugljakt ikke alltid er lett uansett om en finner fuglen. Jeg har latt meg fortelle at hver 10`de fuglekontakt gir skuddsjanse.. og ikke alle skuddsjanser er like gode.. Min erfaring er at dette stemmer ganske godt, om man ser det over litt lengre tid. Stå på, for hver tur samler både du og hunden erfaringer! Mvh Dagl

Herlig når unghundene våkner! Ser fram til å lese om fortsettelsen! Mvh Dagl

Bløtt vær kan være en utfordring, men ikke nødvendigvis. Min erfaring er at i tåke og duggregn kan fuglen trykke godt. I striregn heller dårlig, og da er det også vanskelig for hunden. Jeg opplevde også dårlige forhold for hunden sist søndag. Det var silregn og lite vind. Min teori er at regnet slo vitringen til bakken, og hunden hadde ikke noe å jobbe med. Eneste stand var da hun stod bare noen meter fra fuglen. Flere blindstander også her, og det skyldtes nok stand på morrasbeite som fuglen hadde forlatt. Vått vær gir god vitring, og den ble trolig så sterk at hun tok stand. Men det er min teori. Vi støkket flere fugler, og de trykket egentlig greit. Ikke hardt, men greit. Problemet var bare at hunden aldri fikk stand før de lettet, grunnet dårlige vitringsforhold. At tiur - og spesielt orrhane - spiller nå på høsten er ikke merkelig. Det er tvert imot veldig vanlig. Det er ikke veldig vanlig å høre tiur, da denne har ett spill hvor lyden ikke bærer så langt. Men orrhane hører man ofte om høsten. Årsaken er at det er døgnrytmen som styrer når de skal spille, og nå er døgnet omtrent like langt som om våren... Det er nå ihvertfall hva jeg har hørt, mulig andre har mer dokumenterte årsaker å komme med. Som unggutt pleide jeg å postere ved spillmyra om morran. I lysningen slår de seg ned på bakken. Senere på dagen spiller de som regel i trærne. Orrhanen kan gjerne spille nesten hele dagen om så er nå på høsten. Selv hørte jeg også orrhane som spilte. Man kan utnytte dette til lokkjakt og snikjakt. Men det er ikke noe for hundejakt. Fuglene som spiller sitter som regel i trærne utpå dagen, og er utilgjengelige for hunder. Jeg har sett orrhaner på bakken om høsten også om dagen. Men det er svært sjelden. Og vil neppe trykke for hund... Tips? Tja - mitt beste tips er å være i skogen mye. Fuglen bytter gjerne biotop utover høsten, og det må man nesten se i eget terreng. Min erfaring er at de ofte forlater de blaute myrene og skyggefulle skogsområdene, til fordel for tørrere skogsområder, men stikkordet er bær. Adferden vil endres fra dag til dag vedrørende lett eller trykkende fugl. men det vil nesten alltid være avvikere som ikke følger det etablerte "mønsteret". Etterhvert vil de endre kost til å beite i busker og trær. Storfugl i furu, orrfugl i bjørk. Det vil være en overgang der de beiter vekselvis på bakken og i trærne. Man kan samme dag finne fugl på begge steder. Etterhvert som snøen legger seg dyp, så vil beiting i trærne ta over. At hunden får økt interesse for hare om du skyter når den kommer etter, vil være åpenbart. Så må en bare bestemme seg for om en vil at hunden skal ha interesse for hare eller ikke. Mange skyter, jeg gjør det ikke. Det har lett for å gå med mye tid med nesa i bakken på harebeiting.... Mvh Dagl

Hjertet er en muskel - altså kjøtt. Ikke det samme som annen innmat. Imidlertid vil jeg ikke betegne det som biff. Med en spesiell konsistend, men jeg oppfatter det som svært mørt. Selv om jeg ikke har forsøkt det, så vil jeg tro at elghjerte stekt som biff vil være veldig velsmakende og mørt. Personlig pleier jeg å røke hjertet, og bruker det gjerne som pålegg eller snacks. Mvh Dagl

@ole84: Det er store forskjeller fra den situasjon du beskriver og den jeg beskriver. Slik du beskriver det så jakter hunden for seg selv og ødelegger både for sin eier og andre. Men en hund som står i fast stand ville jeg aldri skutt for eller nærmet meg. Men det er min mening. Det må være opp til hver enkelt hva man gjør. Men husk isåfall på at de færreste hunder stopper i oppflukt...... Min kurs var fastlagt minst en kilometer i forveien. Støkkjegernes kurs ble endret, for å forfølge 4 ryper de tok opp ett par hundre meter før. Det ble på 90 graders kollisjonskurs, da jeg holdt min kurs. De oppsøkte ikke hunden. Men da den dro an og festet stand så stoppet de opp, pekte på hunden og gjorde seg klare - slik jeg så det - for å avvente min reisningsordre. De var da kanskje 25 meter fra meg, 20 meter fra hunden. Nesten rett foran, litt skrått til høyre. Jeg følte dette ble veldig nært, og avbrøt ved å kalle inn hunden. Jo, jeg snakket med dem men var oppgitt og gadd ikke ta det opp. Hvem som har retten? Alle som har kjøpt jaktkort har vel juridisk sett samme rett. Jeg har da heller ikke nevnt at jeg mente jeg hadde større rett på rypene enn de andre jegerne. Fjellet er for alle, noe vi må akseptere. Men jeg har sagt at jeg ikke likte situasjonen, det gjelder ikke minst av sikkerhetsmessige grunner. Det var ikke meningen å lage en stor sak av dette. Naturligvis er det også bare min versjon, de andre jegerne har sikkert sin versjon. Men jeg likte meg ikke i fjellet slik det var, gleden ved jakta var borte og jeg trakk meg unna. Mvh Dagl

Lita og nett kjerring -> lett børse? Ikke nødvendigvis, la henne bestemme det selv, sier nå jeg...! Kaliber med lett rekyl er å foretrekke (kanskje... kjerringa må nå velge selv her også..), men siden du nevner kort løp og lyddemper, så gå for .308! Ikke all verden av rekyl fra før, og glimrende kaliber for korte løp. Med lyddemper vil rekylen bli mer enn overkommelig. Ei lett rifle i .308 med en lett demper foran - husk balanse med demperen - ligner kanskje på en Remington Seven...? mvh Dagl

Skulle jeg hatt EN kniv, ville jeg nok sett på denne: http://www.moraofsweden.se/morakniv/sportkniv-outdoor-2000?group=prod_prod_grp-s1%2F41 Lang nok til det meste, grei bue for flåing. Veldig godt stål og godt håndtak. Ikke noen skjønnhet kanskje, men veldig god brukskniv! Mvh Dagl

Søndag ble det en kort tur etter skogsfugl i regnværet. Det pissregnet hele tiden, og var nesten ikke vind. Noe som tydeligvis ga vanskelig forhold for bikkja, for vi støkte mer enn vi fikk stand... Men i første kontakt ble det faktisk stand. Jeg hadde kommet opp på en liten kolle med små og kvistrike graner, og tett fjellbjørk innimellom. Bikkja kom innom, virket interessert i noe... Plutselig peip det i peileren! Men hvor p..kker - hun var da her nettopp? Snudde meg for å se rundt meg, og opp gikk ei orrhøne i tetta! Bikkja hadde tatt stand 5 meter bak ryggen min, bak ei kvistrik gran, og jeg så henne ikke... Under utredningen gikk en hane opp også, men like tett og jeg så nesten ikke fuglen i det hele tatt. Håpløst å skyte! Men det var da fugl i området, og vi tråkket på oppover lia med fornyet håp. Men flere kontakter lot vente på seg. Jo høyere i lia, jo tettere bjørkeskog. Så tilslutt svingte vi nedover igjen og la oss på høyden der vi fant de første. Flere steder markerte bikkja, og vi hadde også to blindstander. Men det forble uten fugl. Lenger bort hørte jeg en orrhane spilte (i regnet...!). Det var i vår retning, så tråkket på ditover. Når vi nesten var der begynte hunden å fote igjen og markere. Men hun klarte ikke å feste stand, fant ikke ut av hvor fuglen satt. Tilslutt ble det støkk. Så ikke fuglen, men mener det var minst en orre, trolig fler. Litt senere ny støkk, denne gang ei røy som satte seg i ett tre. Så ikke fuglen, men hørte kaklinga... Orrhanen som hadde spilt hadde nå gitt seg. En utredning ga ikke resultater og vi snudde nedover lia og hjemover. Støkte røya fra treet, uten å se henne. Like greit, var jo ikke noen situasjon å skyte i uansett. Vi tuslet bortover lia og skrådde nedover. Etter en stund kom vi til ett slags hogstfelt men der mye skog stod igjen. En del bær, og det så fint ut. Bikkja hadde blitt litt vær-sjuk, og slukøret etter fuglekontaktene uten resultat, og var litt bak meg. Dessverre gikk jeg for fort, og støkte en voksen tiur! Minst 50 meter, og uansett uaktuelt å skyte uten at hunden var med. Men det var synd, den var stor! Søket til bikkja ble gradvis dårligere, og vi støkket ei røy til før vi var ved bilen. Når vi kom hjem skjønte jeg at søket var dårlig, for hun haltet på ett frambein. Litt blod på teppet hennes, men vi så ingen synlige skader. Hun trådde vanlig på beinet etter en times hvile, for så å halte litt igjen. Trolig en negl-rot som var revet litt opp og blødde litt. Kan nok være smertefullt, men ikke farlig. Hun er også en hund som synes veeeeldig synd på seg selv når hun er sliten, og spesielt om hun er våt og kald i tillegg. Om hun fortsatt viser tegn til halting idag og imorgen, blir det tur til vet. Veldig våt dag, men bra med fuglekontakter på en 4-timers tur! Bildet viser typisk utsnitt av skogen, men får dessverre ikke med regnet som silte ned....... Mvh Dagl

Det ble rypejakt på lørdag - i strålende vær! Gikk opp tidlig som vanlig ( ikke så tidlig lenger nå, men ...) og jaktet alene noen timer. Så en rein, en kongeørn og ei ugle.. men ingen ryper...! Klokka tolv så jeg første jeger-kollega, og da var det plutselig fullt! Hvor jeg enn hadde tenkt å gå var det jegere. Både støkk- og med hunder. En fløytet og skrek på hunda så hele fjellet hørte det, andre gikk på kollisjonskurs uten å bry seg. Når to støkkjegere gjorde seg klare til å skyte for bikkja mi som stod i stand (heldigvis blindstand denne gangen..), fikk jeg nok og bestemte meg for å gå hjem.... På vei hjem passerte jeg ett område der jeg visste det var ett kull. Tok en kort pause for at jeg og bikkja skulle være på alerten i dette området. Plutselig hørte jeg fløyting og kjeftbruk av en annen verden bak neste brink.. Han som kjefta på bikkjene hadde kommet på kollisjonskurs og fant kullet snaue 100 meter foran meg. Jeg tuslet videre, bivånet en stand og skudd situasjon med påfølgende fløyting og kjefting, og gikk derifra. Trakk laaangt ned i bjørka for å se om det kunne være noen orrfugl, men det var det ikke. Fint vær, men å konkurrere om rypene gidder jeg ikke. Det ble tidlig kveld denne dag... Mvh Dagl