Dagl

Suverent! Gleder meg til å se resultatet nå. Men oljebad og horn...? Om det er linolje, så tror jeg du skal være forsiktig. Ihvertfall reinhorn blir gult av lin olje, tror du skal være forsiktig med elghorn også. Mvh Dagl

Gratulerer så mye, Ko-Stens! Skal se at flaksen snur..... Mvh Dagl

Det ble MYE bedre! Tror faktisk jeg hadde forsøkt å ta litt til, da fra der du har gitt deg og bakover. Tenk paralell linje med rygglinjen på bladet. Det skal ikke så mye mer til før det er helt perfekt. Men det ser du best selv. Og vet hvor mye du kan ta av skaftet, og om det blir for lite. I og med at slira er sydd, så kan en ikke justere all verden på skaftet.... Mvh Dagl

Ser veldig bra ut! De forreste millimeter av rygg-linjen på skaftet (mot bladet), peker ned mot bladet. Forsøk unngå det neste gang. Helst skal forreste del av rygg-linjen være paralell med rygglinjen på bladet, for så å svinge nedover mot avslutningen av skaftet. Meget god tilpasning av tre-innlegget bakerst! Fin slire. Totalt sett veldig bra synes jeg. Mvh Dagl

Njaa - ikke nødvendigvis. Tror ikke fugl klarer hverken å splitte stammen (selv i toppen) eller gjøre furukronene flate. Splitting av stammen forårsakes av lyn eller at toppen knekker - av snøtyngde eller lignende. At kronene blir flate, skyldes at treet er gammelt og ikke vokser i høyden lenger. Det som viser tegn på beiting av skogsfugl, er at kvistene er nakne bortsett fra en "tust" ytterst på greinene. Der blir greinene for myke til at fuglen rekker ut. Dette ser man like gjerne - ofte helst - litt lenger ned en helt i topp. Tiur sitter gjerne helt i topp, og klassiske bilder av vinter-tiur er når de sitter på en - nettopp - flat furutopp. Som denne: Men svært ofte sitter både tiur - og spesielt røy - lenger ned i treet, og da gjerne i yngre trær som ikke har den flate toppen. Her er ett eksempel på furuer som er beitet: Legg merke til de nakne greinene, med "tuster" av bar ytterst. Noen av dem ser også "flate" ut i toppen, men det skyldes at de er gamle og ikke vokser lenger. Ser du furuer som er beitet, vil du også som regel finne lort under dem. Orrfugl beiter mest i bjørk, bare unntaksvis i furu/gran. Mvh Dagl

Synes ikke veldig godt på bildet under, da vinden blåser så alle fjæra står til himmels, men den rypa jeg skjøt i helga var allerede blitt ganske hvit. Hele kullet var likt. Kull på andre siden av fjellet så brunere ut, men her fikk jeg ingen så jeg fikk sammenlignet... Kan nok være store forskjeller nå, og jeg hadde opp mange ryper som satt på reinmosen. Om man ikke finner de på vanlige steder, ville jeg lett der det var lyst eller hvit bakke / bakgrunn. For ordens skyld, jeg jakter i Sør-Norge - Østerdalen. Mvh Dagl

Jaktet rype i helga, begge dagene. Korte dager, da hundene er forsømt på grunn av reinsjakt og er dårlig trente.... 5 timer med eldstebikkja på lørdag. Gikk hardt opp med bikkja i bånd til ett område langt inn der jeg har sett en del ryper i reinsjakta. Var der av den grunn først men ikke før falken ... . Rypa var tatt trolig dagen før, eller tidlig på morran. Da jeg så opp etter å ha tatt dette bildet, lettet ett kull fra vieren lenger bak i bildet. Hverken jeg eller bikkja var like i nærheten, og bikkja fikk nok ikke med seg at de lettet. Så jeg skjønte at de var lette i rumpa i dag..... Jeg tuslet nedover mens bikkja jobbet på beitefot, hentet vind og jobbet på. Men det var hard vind denne dagen, og hun virket merkelig usikker. Men jobbet seg bortover langs einer / vier-feltet. Plutselig stod hun! Jeg nærmet meg, og to ryper gikk opp til side for henne, men da på andre siden av bikkja! Utelukket å skyte, og fankern - bommet hun så ille på markeringen? Hun hentet ny vind og stod igjen, lenger ned i vind denne gangen. Jeg gikk ned vind for å komme opp på siden av henne, men hun løste ut og avanserte 20 meter. Plutselig gikk ett kull til opp 20 meter foran henne igjen! Jeg stod jo da håpløst feil posisjonert, men kullet svingte min veg og passerte på skrå for meg. Jeg skjøt ett skudd på tvilsomt lang avstand, uten virkning. Lot være med andre skuddet da avstanden fort ble veldig lang. D...ven, der lå to kull rett ved siden av hverandre! Synd at vi ikke fikk noen, men litt uflaks må vi vel få lov å skylde på. De var lette i rumpa, og lurte både bikkja og meg i den harde vinden. Vi tråkket på, lette blandt myr, vier og på reinmose. Fant ingenting. etter ei pause tuslet vi videre. Litt nedstemt, for det var kommet flere jegere i fjellet, og vi gikk der noen nylig hadde gått med hund. Men jeg var "nødt" til å gå der av ulike grunner, så vi bare tuslet videre. Etter en stund begynte bikkja å markere igjen, men nå på flat og hvit reinmose. Så langt i år har jeg nesten utelukket funnet rype i sølvvier, så jeg tok ikke så stor notis av det. Men plutselig støkket hun en stegg, og like etterpå kom hele kullet på vingene! De satt på reinmosen og jeg hadde ikke sjanse om jeg hadde villet skyte. Dette var ren støkk, og utelukket uansett. Blåste bikkja inn og fortsatte. Ingen vits å kjefte og smelle for "ulykken". Vet ikke hva det skyldtes, hun kom inn i kullet i sidevind men burde ha oppdaget det før. Mulig de hadde vært på vingene før og nylig hadde satt seg? Litt rart siden de satt svært samlet, men jeg vet ikke. Mer fant vi ikke den dagen. Ny dag, nye muligheter. Jaktet i ett litt annet område med mulighet også for skogsfugl, på søndag. På vei opp fant vi ingenting i skogen, og vi klatret oppover, oppover og oppover. Jeg ville høyt opp for å ta en runde og ned igjen hjem. Vi gikk derfor i medvind opp. Yngstebikkja er ikke god på medvinds søk, og det ble da også støkk på første kull. De satt også på reinmosen og når de siste to gikk opp, så jeg at det var veldig hvite. Hadde de begynt å skifte drakt allerede? Nuvel, vi trådde på oppover uten å finne mer. Tok en pause, bøyde av og gikk langsmed fjellet i bedre vind for bikkja. Etterhvert begynte hun å jobbe, og tok en stand. Jeg kom fram men når reisningsorde ble gitt, så løste hun ut men fortsatte å lete. Hun jobbet seg bortover lia, hentet vind og smøg fram. Her måtte det være fugl ett sted! Plutselig stod hun stramt. I det samme fikk jeg se kullet på bakken foran henne. Idet jeg så dem, lettet alle sammen. Jeg forsøkte febrilsk å finne ei rype alene men de fløy veldig samlet. Tilslutt skilte en seg ut, holdet begynte å bli vel langt, men jeg skjøt på den. Og den datt! Men den var ikke død, og flakset bortover bakken. Men bikkja var over henne som en hauk, og avlivningen gikk veldig fort og ganske brutalt... Apporten gikk dog ikke så bra... men det ble da ei rype til slutt! Ganske hvite som jeg hadde sett, midt i draktbytte allerede... Trolig var det samme kull, for det satt i den retning det første dro. Men også disse satt veldig samlet. Helga var preget av mye vind. Ikke håpløst mye, men tung og slitsom. Og tydeligvis litt vanskelig å takle for hunda. Overskyet og noen regndråper iblant. Jeg så rundt 25-30 ryper i helga, og er godt fornøyd med å få med ei hjem, slik situasjonene ble. Neste helg er det vel like gæli igjen.... Mvh Dagl

Svært fine kniver begge to. Meget fin farging av slire på begge to. Personlig kan jeg styre meg for malt pauting, men det er godt utført så videt jeg kan se. Mvh Dagl

Heisann, denne har unngått meg... ser at den ble lagt ut i jaktferien min... Nok en fin kniv, elegant i sin enkelhet! Mvh Dagl

Tror du må vri fokus litt, Ko-Stens. Du sier du begynner å bli lei og utålmodig. Det er aldri noen god forutsetning. At enkelte feller 10-15 fugler i året mens du får en annethvert år... Det henger veldig ofte sammen med antall timer i skogen. Hør med de som feller 10 fugler i året hvor mange dager, og timer om dagen, de har på jakt. Se hvor mange år du bruker for å "samle" like mange dager, og finn ut hvor mange år du bør bruke på de samme 10 fuglene. I tillegg må du legge til at disse som jakter mye skaffer seg mye erfaring på kort tid- både jegere og hunder. Om du tar meg som ett (dårlig..) eksempel, så har jeg de siste tre årene jaktet 83 dager, og skutt tilsammen seks ryper og fem skogsfugl. Fellingsprosenten (promille...) er skremmende lavt, som du ser. Jeg har nok ikke særlig mer flaks enn deg, men jeg har flere dager på jakt. Så du må finne igjen tålmodighets-kremen, og smøre deg godt. At du er utålmodig må ikke gå utover hunden. Jeg vet at det er irriterende når hunden graver etter lemen istedet for å slå ut i søk. Og selvsagt forsøker man å få den til å slutte og søke istedet. Men hva kan en egentlig forvente av den? Faktisk er jeg enig med Geco5 i en ting. Nyt naturen. Ta det som en tur. Legg selvsagt turen til steder der du mener å kunne finne fugl, gå i noenlunde riktig vind osv. Men ikke forvent all verden. Legg lista lavere. Det er ingen krise om det ikke blir fugl i fryseren iår heller. Tenn bål, grill pølser, nyt sola eller regnet. Ta naturbilder (så har du noe igjen for turen å vise kona... ) og kos deg på tur sammen med bikkja. Ikke irriter deg over feil hunden gjør. Plutselig "skjer det". Og hvis ikke, så har du og hunden fått mosjon (og kanskje noen fine bilder å henge på veggen... er svært ofte min "trøst"....). Ikke missforstå, Geco5 har mye rett i det han skriver, og han har helt tydelig greie på hunder og dressur. Jeg er bare uenig i at man må vente til at alt sitter 100%, det mener jeg må være opp til hver enkelt. Og spesielt i din situasjon. Om hunden finner fugl, tar stand som den holder til reis-kommando gis, så mener jeg at du kan skyte fuglen. Men det viktigste er at du og hunden har det fint sammen. Mvh Dagl

Tenkte ikke jeg skulle jakte på det siste kalvekortet... men det ble nå jakttur i helga lell. Tidlig opp på lørdag. Ingen rein å se umiddelbart. Det var sterk vind (10-13 m/s), så jeg satte meg i le og krøp inn i fjellduken. Brukte kikkerten innover flatene, men så ikke noe. Plutselig ble jeg oppmerksom på en bevegelse i ytterkant av øyet, utafor kikkerten. Der kom det jaggu en enslig kalv dinglende i raskt trav. Måtte strekke meg etter rifla, av med kikkertlinser, og så var det å kamre patron. Liker ikke av sikkerhetsmessige hensyn å gå med patron i kammeret, og forsøkte å gjøre det lydløst. Noe som ikke gikk, og en liten forkiling fikk jeg også. Dermed rakk jeg ikke å skyte når kalven passerte foran meg, sikkert på bare 30 meter. Den stoppet litt i skjul, men løp så opp på en brink nedafor og stoppet vridd mot meg. Nå hadde jeg fått patron i så vidt, og fikk opp rifla. Men bare tidsnok til å se klauver i kikkertsiktet…. Jeg løp ned på brinken, så utover ura under meg, men så den f…n meg ikke! Gikk rundt hele toppen, speidet i en time i alle retninger, men kalven var og ble borte.! Pokker ta, den hadde vært så perfekt å få tatt, den var sikkert på leting etter mor si. Klokka var bare ni, og jeg hadde hatt dagen på meg. Men når en roter slik, og ikke får utnyttet slike kjempesjanser, kan man like godt gå hjem. Vurderte faktisk det….. Jakte rype med hunda i stedet…. Men jeg jaktet helga ut. Utpå dagen på lørdag så jeg en storbukk som noen andre jaktet på, og søndag så jeg ingenting. Kalvekortet mitt ble returnert til fjellstyret i går ettermiddag. Men jeg har hatt en god reinsjakt i år, selv om jeg ikke fikk kalven. Jeg har sett mye rein iår, vært på nesten-hold mange ganger og hatt mange fine opplevelser i fint vær på høstfjellet. Simla som jeg skjøt på Hardangervidda var jo å regne som «bonusdyr», og selv om det ble delt i to så ble det bra med kjøtt. Sikkert mer enn det ville blitt på kalven. Så jeg er godt fornøyd alt i alt. Håper på jakt neste år også, takk for meg iår! Soloppgang, Bukken uti ura og mitt "hjem" siste helgen Mvh Dagl

Gratulerer! Helt herlig når unghunden får til ting! Takk for historien! Mvh Dagl

@Ko-Stens; ser ut til at du får en hund som skjeller på fugl i trær. Det er absolutt verdt å ta med seg! Uflaks med vær og andre ting denne gangen forstår jeg. Men ihvertfall kontakt med fugl. Bare å være ute så mye du har anledning til. Mvh Dagl

Nå henviste jeg ikke til deg direkte - for du har vel ikke skutt noen hund? Som du sier - så mye en kan stole på ett annet individ - vel, det kan man bare ikke til hundre prosent gjøre. Men i ditt innlegg over, refererer du til situasjoner der hunder har blitt skutt. Hvor jeger tror han har en hund som stopper - men som sprekker. Eller at jegere låner en hund, tror det stopper og tenker ikke på at den kommer etter. Derfor den noe humoristiske (du så kanskje ikke smile-tegnet?) hentydning. Kanskje ER jeg bedre enn du kommer til å bli... Jeg har nemlig aldri hatt noen problemer med å vite hvor mine hunder befinner seg før jeg skyter, selv i skog. Om jeg har vært lite med på jakt med fluktskyting - tja, alt er jo relativt. Selv om jeg ikke har like lang fartstid som deg, så har jeg nå jaktet 20-35 dager i året med hunda de siste ti årene, så noen fluktskudd har det jo blitt - både på i skog og på fjell. Du likestiller tjuvreis/støkk med at RIOS ikke sitter. Jeg mener du tar feil. Søk, stand og behandling av fugl ligger i hundens gener. Mens RIOS er en rent tillært (dressert) egenskap. En hund kan gjerne søke, ta stand og behandle fugl meget godt - selv om eier ikke har lært den (dressert inn..) RIOS. Dersom eier begynner å skyte på tjuvreis/støkk derimot, DA har man fort ett problem. Men dette er ikke helt det samme. Og det er ikke skudd på tjuvreis / støkk som TS lurer på. Som M67 påpeker (selv om han nok har vært veldig uheldig med de fuglehundene han har sett.... ), så er viltet hunden er avlet for - i dette tilfelle fugl - den ultimate provokasjon for hunden. For å takle denne provokasjonen, kreves mye dressur, og mye trening - på vilt. Der har Geco5 helt rett. Men TS ikke har tid eller mulighet til dette, og ønsker å gjøre det beste ut av sin situasjon. Jeg mener at å ødelegge en av få fuglesituasjoner i året med å brøle etter en hund som har gjort alt riktig, bortsett fra RIOS, er å kaste bort muligheter til å få ut det beste av TS sin situasjon. Man må selv kunne bestemme hvordan man vil jakte med sin fuglehund. Poenget må jo være at man skal ha det trivelig på jakt, både jeger og hund. Om en koser seg med eller uten RIOS må bli opp til hver enkelt. @M67; Jeg vil ikke si så mye om hva som er korrekt og mest vanlig. Og jeg mener altså at hver enkelt jeger må bestemme hva han anser som akseptabelt av sin hund. Men essensen av en stående fuglehund må jo være at den finner fugl, tar stand og står der til eier kommer opp. Og dette betinger jo at den ikke går større enn at eier finner den igjen... Gjør den ikke det, så ødelegger den mer enn den gir gevinst, og det er etter mitt syn bedre den får kose seg på sauskinnet foran peisen. Mvh Dagl

Jeg skjønner at problemet med skutte hunder kan synes å være størst blant de som TROR de har en hund som stopper, men som ikke stopper lell - av ukjent grunn... De som VET at hunden ikke stopper, de har ett øye på hunden - og så går det bra! Nei, dette var ikke ett av TS sine spørsmål. Les TS sitt første innlegg en gang til. Jeg klarer ikke å se at han beskriver tjuvreis/støkk eller overflyvere. Det han lurer på er om han bør skyte for sin hund i stand - selv om den raser etter når fuglen går opp. Det er såvidt jeg kan se kun RIOS han lurer på, ikke støkk og tjuvreis. Dette er vidt forskjellige ting, og må ikke blandes sammen. TS må gjerne korrigere meg om jeg har feil. Mitt svar ble gitt under den forutsetning at jeg har forstått TS korrekt. Jeg kan forøvrig også strekke meg til at TS kan skyte en eller to støkk-fugler, og kanskje overflyvere, dersom jaktinteressen er lav, og for å få opp interessen hos hunden. Men ikke flere. Og aldri skyte på tjuvreis. Når det gjelder RIOS derimot, står jeg på mitt forrige svar, jeg ville skutt. Kos deg på jakt, ha ett øye på hunden og ha det moro! Mvh Dagl

Det er vel ingen lov som sier at man ikke kan jakte med en løpsk tispe. Så her er det nok dere som må bli enige. Om det går greit å ha hundene i hytta på kvelder og natta samtidig, så kan dere vel jakte med en om gangen, altså ikke begge være ute i terrenget samtidig? Vet ikke om det er praktisk mulig, men bare ett forslag. Selv holder jeg mine tisper hjemme når de har løpetid. Mvh Dagl

Jeg har ingen vitenskaplige kunnskaper å vise til om emnet. Hvorvidt viltet ser det ene vaskepulveret bedre enn det andre, skal jeg overhodet ikke utttale meg om. Men jeg er opptatt av sikkerhet, og vil gjerne bidra til at man ikke slutter å bruke sikkerhets-farger på noen av jaktklærne. Jeg har brukt de "vanlige" oransjefargede caps i mange år. Både ensfargede og mønstrede. Har ikke kunnet se at noe hjortevilt har oppdaget dette. Ved ett eksempel kom ei diger ku+kalv (elg..) mot meg, stoppet på 10 meter og studerte meg. Ikke på grunn av lua, men fordi det var ett element der som hun ikke var vant til. Hun studerte meg i nærmere ett minutt (føltes som ett kvarter... ), men gikk videre på skrå mot meg og passerte. I helga smøg jeg på en reinsflokk, kom på 150 meter. På ett tidspunkt stod fire simler å så i min retning, hadde nok sett en bevegelse. Men jeg lå rolig, og min oransje cap ble ikke notert som noe farlig. De beitet etterhvert videre og la seg til å hvile. Jeg tror ikke hjortevilt ser de oransje fargene. Fuglevilt er en annen sak. Men også her er jeg overbevist om at bevegelse er viktigere enn farge. Mitt innlegg er altså ikke basert på vitenskap, men på egne erfaringer. Så får hver enkelt ta det som man finner for godt. Mvh Dagl

Det er vel ingen hemmelighet (ettersom jeg har skrivekløe og skriver om mine jaktturer her på forumet..) at jeg ikke er nøye med RIOS. Jeg mener det må være opp til hver enkelt jeger. Ønsker man å skyte kun dersom alt stemmer - suverent! Men er man jeger framfor hundemann og ønsker vilt på sekken, må man også "få lov til" å skyte selv om ikke RIOS er oppfylt - selv om noen mener det er en styggedom.... Jeg har alltid ett mål om å oppnå RIOS med hunden når den er ung. Men ser at det er vanskelig, og jeg har til dags dato aldri husket å si "sitt" når jeg har med hagla..... Hunda går etter, jeg skyter lell. Jeg skal kose meg på jakt, ikke ergre meg over at ting ikke sitter. Jakt er ingen dressur-konkurranse. MEN - det fordrer at du har ett øye på bikkja hele tiden... Jeg har avstått noen skudd på grunn av at bikkja er nære. Kanskje to-tre skudd i året. Men det er naturligvis SVÆRT viktig å være nøye med dette! Det går også litt på plassering i forkant av reis etc. NÅ kan verdensmestrene, fortelle deg og meg Ko-Stens, at å få til RIOS er lett. Dem om det, jeg har ikke fått det til, og er ikke redd for å si det. Å for å være helt ærlig, så vet jeg at det ikke er så lett. Jeg har nemlig også sett en del filmer - blant annet av profilerte fuglehund eiere med profilerte hunder - som RIOS i beste fall henger i en tynn tråd... Og jeg har sett dommer-kritikker på hunder i Norges-toppen, der de sprekker - og endog går ut av hånd. Nei, jeg gidder ikke skrike meg hes og forbanne hunden for denne ene lille tingen. Jeg skyter med hunden i øyekroken, avstår noen skudd iblant når det er nødvendig, og koser meg på jakt. I ditt tilfelle, med en hund som ikke helt har fått brikka på plass - sannsynligvis få situasjoner i året, så ville jeg skutt. Men det er MIN mening. Ingen fasit, bare min ærlige mening. Mvh Dagl

Under den sedvanlige rypejakta ble det tid til to eftas økter etter skogsfugl. Jeg har tenkt på ei li lenge, og skulle nå forsøke den noen få timer på eftan / kvelden. Første mann ut av bikkjene var Dina. Hun søker svært trangt i skogen, og jeg trenger neppe bjelle. Hun har sterkt standinstinkt, og står ofte tomt.. Så også nå. Ukjent som jeg var, kjørte jeg til jeg fant en bekk og startet å følge den oppover la. Jeg så kjapt at det var mye bær, og bekken var mer ett sig enn en bekk. Men det var skyggefullt og kjølig, urtene stod oppover i bekkesiget og det så egentlig svært lovende ut. Noe Dina kvitterte for med en stand etter 150 meter... Dessverre blindstand... Det skulle bli gjennomgangsmelodien hele kvelden. Stand på stand, jeg har nesten ikke tall på alle - men alle tomstander. Eller kunne det være det? Helt til slutt, i skumringen, VAR det fugl i standen. To røy satt lenger ned i terrenget, og det ble noe langt hold. Altså svært lett fugl. Var det årsaken, at fuglen hadde vært lett hele tiden? Jeg får aldri svar. Noen fugl ble det ikke, men svært lovende terreng! Eftan etter tok jeg Frøya. Hun er mer selvstendig, trygg på seg selv og egentlig en skikkelig skogsfuglhund... Hun dro avsted i et betydelig større søk, og vi var fort oppe i samme bekkedråga. Bakken var bratt, og idag var det ingen blindstander så en fikk en pust i bakken. Nesten på toppen stod jeg og heiv etter pusten mens svetten silte og jeg hadde lua i handa. Hagla hang på skuldra, mens jeg forsøkte å få nok luft ned i lungene. Bikkja jobbet i terrenget over meg. Så ble det stille i bjella... så "pling....pling,pling..... pling..." - Dæven, tenkte jeg brått. Dette kan fort være..tiur! I det samme hørte jeg tunge vingeslag i lia ovenfor meg og en diger voksen tiur løsrev seg fra bregnene i bekkefaret og kom nedover på skrå mot meg. Men så fort den kom! Typisk for tiur så hadde den fort høyde og fart, og mine to skudd utgjorde ingen fare...! Ett bak i ei glenne, og ett rett i ett barheng på ei stakkars furu som stod på feil sted.... Fankern også, DET hadde vært noe det! Fra venstre i bildet lettet tiuren, og passerte foran kollen og nedover lia... Forbannet på meg selv tuslet jeg og bikkja videre oppover. Vi tok ei pause, jeg forsøkte å si til meg selv at det var ett vanskelig skudd, men klarte ikke helt å bli overbevist.... Etter pausa fortsatte vi, nå på andre kanten og ned igjen langs ei rute jeg ikke var dagen før. Veldig fint her også, med mye bær. Bikkja ble langsomt borte og virket som om hun holdt på samme sted å rote med noe. Det bruker å bety tiur... så jeg listet meg bortover i samme retning. Også nå var hun høyere i terrenget enn meg. Jeg hørte bjella bli usammenhengende, små stopp kombinert med noen få pling. Omtrent som sist... Og plutselig kom en svart skygge susende ned lia! Fikk bare såvidt opp børsa og skutt ett skudd, men jeg var sikkert 10 meter bak fuglen.... Ikke ei fjær å finne her heller, og jeg måtte konstatere bom på NOK en tiur! Men dette var enda vanskeligere skudd, høyere fart på tiuren og smalere glenner. Men det var nå dritt å ikke få en av de for hunden, som gjorde en strålende jobb. På vei ned så vi ingenting mer, bortsett fra en hjort som kom i lange sprang oppover lia. Uanstrengt og stille tok den seg fram så fort at jeg ble stor i øya..... Har aldri sett hjort i terrenget før, og jeg må innrømme at jeg ble veldig imponert over farta! Jeg skal helt sikkert tilbake hit. Føler at jeg har noe uoppgjort med ihvertfall en av disse tiurene.... Kanskje kan det sitte en orrhane eller to der også neste gang. Bær var det ihvertfall nok av...... Mvh Dagl

Jaktet lørdag-søndag før jeg startet rypejakta (13-14 sept), onsdag midt i uka (hviledag for hunda), og lørdag etter rypejakta (20 sept). Så rein hver dag, men ble lurt til stadighet. Lørdagene var det en del jegere i området, både rein- og rypejegere. Utpå dagen kom også en del turister. Ellers var det relativt fredelig som reinsjeger. Noen bilder: Lørdag 20 september kom jeg på flokken på vei opp, og hadde heldig vind. Men flatt område gjorde det vanskelig.... Jeg gjorde en liten omgående bevegelse i skjul, og vant 50 meter terreng med det. Men så var det stopp. Flatt terreng. Jeg var nå på rundt 200 meter, men det var også en slak krumming av terrenget som gjorde at jeg kun så ryggen og gevirene. Det ble åling på magen i 50 meter. Holdt øye med simlene, på ett tidspunkt hadde nok en sett en bevegelse, for de stod lenge og så i min retning. Men tilslutt, etter mye "lure-beiting - kikking" og flere simler som skiftet på å stirre, så ga de seg med at det nok ikke var noe allikevel. Jeg kom omsider fram til en liten stein jeg hadde sett meg ut, og fikk den sammenrullede fjellduken oppå som anlegg. NÅ lå jeg på 150 meter ( min innskytings avstand..), dyra var rolige og jeg hadde godt tak. Men ingen dyr fri... Noen steiner i veien, samt vier kjerr gjorde at det var to steder jeg kunne skyte. Her var det enten fritt for dyr, eller for tett med dyr.... Blinket meg ut ei simle som stod rett ved, hadde hun bare tatt to steg fram! Men så la hun seg ned! Til å lete videre. Så simler og mindre bukker (har fritt kort u/50 kilo + kalv), men ingen fri. Tilslutt fant jeg at det hadde kommet opp ett dyr i bakkant av flokken, som stod fint til. Svært skrøpelig gevir, og siden jeg ikke så magen, så antok jeg at det var ei simle. Dyret beitet rolig, tilnærmet bredside til, og det så bra ut. Sikring av, finsikting og avtrekk! I knallen fra lyddemperen så jeg at hodet på dyret ble kastet opp, og så ble dyret borte. Floken dro ut, men stoppet og så seg tilbake, så jeg tenkte at de ser på dyret som ligger igjen..... Jeg avventet litt liggende i tilfelle noen kalv skulle komme (dersom det var simle), og i tilfelle andre jegere var på flokken. Men de dro sakte avsted, så jeg gikk fram 20 meter og der fikk jeg se en hvit flekk ligge... I kikkerten konstaterte jeg at dyret lå dødt. Flokken var på vei tilbake igjen, og jeg huket meg ned å avventet. Men igjen snudde de, og mens jeg reiste meg og så på dem i kikkerten, trakk de sakte bort og ned i skogen. En jeger kom ovenfra og hang seg på flokken, to til stod oppe på toppen ovenfor meg.. Men idag var det min tur til å ha flaks! Endelig, etter totalt 5 dager og mange kilometer, mye kontakt med rein og stang-ut, så lå dyret der. Vel framme kunne jeg konstatere at det var en liten bukk. Veldig liten.... Jeg hadde dagen for meg, så jeg tok meg god tid til vomming, flåing og partering. Sekken ble nå tung ned lell, men etter en times bæring var jeg ved bilen. Bukken ble veid til 27 kilo, og etter litt tvil ble den bedømt til å være en halvannet åring. Både jeg og oppsynsmannen var svært usikker da det så ut som den hadde mørke og mange tenner... Men etter fingransking kom vi fram til at det var en halvannetåring lell. Uansett ett lite dyr med skrøpelig gevir og liten i kroppen. Veldig bra å få tatt ut.! Har igjen kalvekort, og kanskje blir det en tur til helga for å se etter den.... Mvh Dagl

Vi hadde iår dårlig trente hunder, da løpetid rett før jakte umuliggjorde slipp etter båndtvangen opphørte. De er trent noe med sykkel i sommer, men for varmt vær har også gjort dette vanskelig. Dessverre har vi ikke fått hunda våre til å svømme.... Så vi stilte med litt dårlig trente hunder iår, og valgte derfor å jakte kun formiddager, og ha en hviledag midt i. Vi hadde andreperiode i området, og startet mandag 15 September. Vi slapp i ett område det "alltid" har ligget ett kull, og forventet en rask stand. Men den lot vente på seg.... og vente på seg.... Hmmm. Takseringene var lovende, men det var visst langt mellom kulla allikevel! Under en kort pause var Frøya urolig, etterhvert også Dina. Etter slipp igjen søkte Frøya målbevisst, og etter 10 minutter fant vi henne i stand. Nesa høyt, noe som vanligvis indikerer at fuglen ligger langt framme. Jeg gjorde meg klar, og kommanderte reis. Hun raste fram 20 meter, ny stand. Det samme gjentok seg. Vi kom til en liten myr-dal med en liten kolle på andre siden. På tredje reisningsordre raste hun ned i myrdalen og jeg forsøkte å holde følge samtidig som jeg var rimelig klar for å skyte. Vi kom ikke langt før kullet gikk opp! Opp med hagla, fant igjen ei rype og skjøt. Dun sprutet, og rypa falt. Begynte å peile meg inn på nummer to, men så at den første flakset i vieren, og valgte å skyte også andreskuddet på denne. Det ble med en kylling, men vi fikk da fugl! Ett fint kull på 8-10 fugler. Resten av dagen fant vi ikke noenting... Frøya poserer med første fugl. Dag to forsøkte vi ett nytt område. Vi har faktisk aldri funnet fugl her, men har hørt av andre at det skal være bra der. Og det er mye sølvvier, som jeg har notert meg (mens jeg har sittet på topper på reinsjakt og sett på andre rypejegere) at de gjerne vil sitte i iår. Men denne dagen fant vi faktisk ikke ei fjær! Men fint vær.... Tredje dagen var som sagt hviledag for hunda - jeg jaktet rein.... Fjerde dagen tok jeg Frøya alene om morgenen. Opp i samme terreng som første dagen, men vi fant ikke igjen kullet. Når vi kom til ei stor myr, valgte jeg å følge denne kanten oppover i terrenget. Litt ubesluttsomt, ettersom jeg ikke hadde noen god plan på en "runde" tilbake... men snart begynte Frøya å jobbe målbevisst. Det ble en stand ett stykke unna, men det viste seg å være en blindstand. Hun jobbet videre, høyere og høyere. Til slutt tippet hun over en liten bakkekam, og jeg ble stående å se på utsikten - trodde hun var ferdig med dette. Men jeg skjønte at hun ble lenge borte, begynte å se meg om og trekke oppover. Da fikk jeg se henne, hun kom mot meg over en liten topp. Snudde og forsvant igjen. Pokker -kunne det være en slags rapport? Men jeg rekker vel aldri dit, tenkte jeg, før.... og så gikk kullet. Eller deler av det.. 5 fugler strøk innover myra med bikkja etter. Jeg kostet på meg ett par gloser, og hastet oppover i tilfelle gjenliggere og om det kunne bli en situasjon til. Bikkja kom tilbake, og jaggu gikk det opp tre til! Også nå for langt hold... Jeg kom opptil samtidig som Frøya begynte å utrede noenlunde samlet, og da støkket jeg to stykker. Bommet på disse, forsåvidt greit siden det var en dårlig situasjon for bikkja. Det var da voldsomt! Trodde ikke noe på at det var igjen fler, isåfall bare steggen, men jeg avventet for å se utredningen. Stod nå midt i sølvvier kjerret... Frøya braste inne ikjerret, så bare vieren som beveget seg der hun var.. Plutselig ble det bråstopp igjen - stand! Siden jeg stod nære nok, kommanderte jeg reis med en gang, og jaggu gikk to til opp. Fikk på ett skudd på den ene, og den datt! Så ble det da en fugl av dette allikevel! Stort kull, 13 fugler! Vi tuslet videre på vår vei, nå vendt hjemover, og kom til neste dalsøkk med sølvvier. Her begynte Frøya å jobbe målbevisst igjen, og jeg stod stille i medvinden. Plutselig støkket hun to fugler! Ja, ja, tenkte jeg. Det var nok av det forrige kullet. Nyslått fugl er vanskelig å finne, og det blir gjerne støkk. Når hun kom tilbake, tok hun ny stand like ved. Nå vendt mot ett høyt sølvvier - kjerr. Jeg ladet, gikk en runde for å komme bak henne, og gikk inntil. På reisningskommando tok hun sats og brast inn i krattet, ett nytt kull lettet noen få meter foran oss! 5-6 fugler her, deriblant steggen. Jeg ble for ivrig, og skjøt for fort - bommet med to skudd. Skulle tatt av meg lua og hilst på rypa, som de gamle sier... Her var det ingen igjen. Kanskje var det fugler fra første kull, men siden de lå så tett og trykket så hardt, så tror jeg det var ett annet kull. Siste dag tok jeg med Dina i samme område. Nå var det tåke på morran. Vet ikke om det hadde noe å si, men vi fant ikke igjen rypene hverken i samme biotop som dagen før, eller lenger ned i bjørka. Jeg har ofte erfart at man ikke skal gå to dager på samme sted, men det er nå engang vanskelig å la vær.... Vi fant ingenting denne dagen. Summen ble altså to ryper. Ikke stort å skryte av. Det er heller ikke meningen å skryte. Håper noen liker å lese historien selv om det ikke bugner av fugl. Vi er ikke fornøyde, men heller ikke veldig missfornøyde. Det er store kull i området, men langt mellom dem. Jeg skal jakte mer der i høst, og håper de sprer seg litt så man kan få noen flere situasjoner om dagen. Mvh Dagl

Det beste rådet jeg kan gi en støkkjeger er: GÅ SAKTE. De fleste går for fort og forutsigbart, noe som resulterer i at fuglen trykker til du er forbi og du ser den aldri. I beste fall letter den bak deg. Gå sakte, ta mange korte pauser (med hagla i høy beredskap..), skift retning... det gjør fuglen usikker, og lettere til å ta til vingene. Dette gjelder nå i starten på sesongen. Utover på senhøsten er fuglen mer en nok lett, og taktikken går over i det motsatte. Da gjelder det mer smygjakt... Mvh Dagl

Tenkte den skulle dukke opp her også.... Meget pent arbeid som vanlig. Du synes å ha perfeksjonert "din stil". Suverene kniver og slirer uten noen feil eller minus noe sted. Du har neppe noe å forbedre her. Variasjoner i materialer - ja helt klart. Men ellers samme suverene håndtverk og stil. Kanskje på tide å gå "ut av boksen" - for eksempel å gjøre en hornkniv..? Mvh Dagl

Og når en trofè-jeger ser en kapital okse, så venter han til den er svak og gammel (les: retur-okse) før den blir skutt? Beklager, jeg tror ikke noe på det. Du tillegger kjøttjeger alt ondt, i din iver etter å fremme din egen sak og mening. Jeg tror du bør få hodet opp av sanden og nyansere din innstilling til begge grupper en smule. For det skjer faktisk at trofè-jegere også gjør feil... Jeg synes du bør lese Høggern sitt innlegg nøye, samtidig som du studerer statistikk over hvilke dyr som blir drept av rovdyr først. Jeg mener at trofè og kjøtt går nærmest hånd i hånd i en sunn stamme. Trofè- jegere vil ha store dyr som setter opp store trofèer. Kjøttjegere vil ha store dyr som produserer mye kjøtt. Forskjellen er som du ser, ikke så stor. Personlig er trofèet ikke mye verdt for min del, selv om jeg henger det på veggen med stolthet om jeg er heldig å få skutt ett trofè-dyr. Men det blir som en bonus for meg. For ordens skyld; en jeger som skyter alt han ser for å få mest kjøtt i fryseren DET ÅRET, er en gruppe utenom som kalles kortsiktig tenkende idioter og de ødelegger ALL forvaltning. Dessverre er denne gruppen ganske stor, men du innlemmer den i gruppen kjøtt-jegere, noe som er feil. Idioter kalles også jegere som skyter en brunstig reinsbukk kun fordi den har stort gevir, og lar det uspiselige kjøttet ligge igjen i fjellet. Jeg innlemmer ikke disse jegerne i gruppen trofè-jegere, selv om de nok kaller seg det selv.. Jeg håper ikke TS forsvarer denne oppførsel. Dette til eksempel på hva jeg mener om at jegere i begge grupper gjør feil. Og det er disse som gjør feil vi felles må konfrontere og gjøre noe med. Å klandre seriøs forvaltning basert på ene eller andre prinsippet har ikke noe med disse utskuddene å gjøre. Mvh Dagl

Stilrent og vakker som vanlig! Mvh Dagl