Jibrag

Det kommer i høyeste grad an på rovvilttrykket. Ved et eller annet punkt når en et nivå på tapene som gjør det umulig å benytte seg av beiteretten. For svært mange er dette punktet allerede passert. De har, som en direkte konsekvens av rovviltpolitikken, slutta med sau. At dette skjer gradvis over år som resultat av politiske vedtak, kontra en grunnavståelse som skjer over natta, er i grunnen den eneste forskjellen.

Nei, ikke direkte i allefall. Men en kan jo argumentere med at et politisk vedtak om etablering av fast, reproduserende ulvestamme i et beiteområde i praksis er en rettighetskrenkelse ovenfor de som har beiterett. Til sammenligning har jeg nylig måttet avstå grunn til veibygging, og har fått erstatning for grunnen. Et sammenlignbart alternativ hadde vært at Staten hadde lagt veien over grunnen min, og sagt at jeg bare må tåle såpass. Jeg får fortsette å eie grunnen, selv om det ligger en offentlig vei der og jeg ikke kan dyrke jorda lenger. Da hadde jeg heller ikke blitt fratatt noen eiendomsrett, selv om den hadde blitt rimelig ubrukelig for min del. Det som er litt spesielt i Kleiva-saken, er at han har terga myndighetene i en årrekke. Han har holdt sauen på setervollen, og det er skutt både bjørn og ulv i (lovlig) nødverge der. Mattilsynet prøvde å nekte han å slippe sau i utmarka, han gikk til rettssak og vant. Sannsynligvis måtte myndighetene til slutt innse at det ikke gikk å ha både Kåre Kleiva og rovdyra i utmarka, og betalte førstnevnte for å skygge banen i 20 år. Det ironiske er at tapene til KK på langt nær er unike i norsk målestokk. Mange har opplevd vel så store tap, i vel så lang tid. Jeg tror egentlig det var ulvens tilstedeværelse som gjorde forskjellen. Hadde det vært snakk om jerv eller gaupe, hadde han antakelig fortsatt ligget på setervollen og skutt i nødverge... Men dette er bare mine antagelser ut fra hva jeg har lest om saken i media - jeg kjenner ikke sakens detaljer.

http://www.fylkesmannen.no/Vedtak_kvotejakta_gaupe_2009_UMrCV.pdf.file Noen som har gjort seg opp tanker om hvorfor det for noen kvoteområder står "voksne hunngauper" mens det for andre bare står "hunngauper"? Går ut fra at det bare er en skriveleif, og ikke betyr at jakta stanses hvis det felles en unge av hunnkjønn...

Et kappløp som endte 2-1...

Husk nå at bøndene har beiterettigheter i de områdene du snakker om, og hvis en skal vedta at de ikke skal kunne benytte seg av disse er vi borti en ekspropriasjonssak. En beiterett er like mye en rettighet som eiendomsrett osv. Dette har vi allerede en presendenssak på, der Kåre Kleiva i Elverum leide ut beiteretten sin til Staten for 4.5 mill for 20 år. Dette da en beiterett som han har benyttet til ei besetning på 100 dyr. Det er dette Staten vil unngå ved å tyne sauebøndene år etter år, slik at de blir nødt til å slutte av økonomiske (eller psykiske) årsaker, istedet for at Staten må gå inn og kjøpe de ut. Hadde man derimot gått inn og kompensert for tapt beiterett på denne måten, kunne bøndene selv velge om de ville bruke pengene til å opprette rovviltsikre beiter, leie beiterett i andre områder, eller legge om til annen drift. Slik det "ordnes" i dag sitter bøndene igjen med en skakkjørt økonomi, en skakkjørt psyke og et livsverk i ruiner. Egentlig er ikke dette så ulikt det som foregår i Zimbabwe under president Mugabe....

Det er litt viktig å holde et litt bredt perspektiv i denne sammenhengen. Både med tanke på hva som faktisk er problemet, og hva som er det endelige målet. Målet med null rovdyrtap kan lett oppnås. Lås sauen inn i fjøset hele året og kast nøkkelen. Problemet løst. Da har man derimot fått et nytt problem - fôret. Sauen henter stort sett rundt halvparten av fôrrasjonen på beite. Innmarksbeiter er et alternativ. Dette betyr som regel betydelig fortetting av dyretallet, med redusert tilvekst og redusert trivsel som resultat. Saunæringa er den av beitenæringene som er mest utsatt for ulven. Næringa er tradisjonelt en utkantsnæring på små og mellomstore gårdsbruk der ressursgrunnlaget fra før av er lite. De store ressursene i disse grendene ligger i vidstrakte utmarksbeiter, der gårdene er tildelt beiterettigheter. Problemet med rovdyr generelt, og ulven spesielt, er at disse utmarksbeiterettighetene blir vanskelige eller umulige å utnytte. Vokterhunder er nevnt av enkelte som en løsning (ikke gjeterhunder, det er noe helt annet). Vokterhunder kan være en løsning, men bare under visse forutsetninger. Hvis de skal brukes på "åpne" utmarksbeiter (dvs ikke inngjerda) er det nødvendig å holde hundene under oppsyn, f.eks gjennom gjeting eller patruljering. Dette er arbeidsintensivt, og dermed kostbart. Hvis hundene skal gjøre jobben selvstendig, kreves det at de kan jobbe innenfor et avgrenset - inngjerdet - område. De aller fleste steder har man mulighet til å gjerde inn beiter. Enten nærmere bygda enn dagens utmarksbeiter (eller i bygda), eller deler av almenninger. Det er derimot tvilsomt om det er realiserbart, i stor skala, å gjerde inn så store områder at en kan opprettholde dagens dyreantall. Dette blir i hovedsak for å holde næringa i live, og for å opprettholde beiting i de viktigste områdene. Likeledes vil det ikke bli effektivt å ha vokterhunder i et stort inngjerdet beiteområde med sau spredt i alle kanter, skal de jobbe effektivt må en ha mindre områder - og da er det kanskje like effektivt å bruke et rovviltsikkert gjerde først som sist...

Det er i allefall praktisk å kunne skylde på noen. I følge min erfaring trenger samtlige av de nevnte herrer betydelig hjelp til å komme i posisjon til å gjøre noen skade (dvs innabords). Det er litt som de stakkars gjeldsslavene som er sååå frustrerte over banken. De gikk inn på et kontor til en snill mann, kom ut med lommene fulle av tusenlapper, og plutselig begynte det å komme regninger... wtf... Sorry, offtopic.

Bruker ofte uttrykket "selektivt døv" om mine bikkjer. De hører det de vil høre. Stort sett ser bikkjene ut til å være veldig dyktige til å finne heim igjen. Selvsagt er det utrivelig når de stikker, mye rart som kan skje - men det går stort sett bra. Jeg har vært borti dette en del ganger, for å si det sånn, og har slutta å lete etter hunder som stikker heimefra. Da er det bedre å vente på en strategisk plass for å sette hunden fast når den finner det for godt til å komme hjem. Eventuelt å sette noen til å passe på hjemme hvis en skal ta en tur og se etter udyret.

http://www.mamut.net/moeco/subdet10.htm

Jupp, men når du gjør det på denne måten må en som ikke har lest hele tråden (eller ikke har klisterhjerne) scrolle opp for å få med seg sammenhengen i innlegget du skriver som svar. Og da begynner "frykten for sitering" å gå over i det absurde. Poenget mitt er altså at en balanserer på en knivsegg med sitering - en bør helt klart ikke sitere lange, tunge innlegg bare for å kommentere en liten del av dem, men en bør heller ikke droppe siteringen slik at en leser blir nødt til å scrolle opp og ned for å få med seg sammenhengene i diskusjonen. Det er litt som den store "+1" debatten. Et innlegg uten sitering kan være like intetsigende som et "+1"-innlegg.

Ja, i Nord-Trøndelag har antall sau gått opp, i hovedsak i de områdene hvor man har vært minst rammet av rovdyr. Jeg regner med du kjenner til utviklinga bl.a i Lierne. For landet som helhet har saueantallet ved beiteslipp vært relativt konstant, mens tapene er fordoblet fra 65.000 til 130.000. Det forsvinner altså over 60.000 flere sau på beite nå enn for 25 år siden, og erstattes rundt halvparten av denne økninga. Selv om en forutsetter at tapene til rovdyr var null i 1985 er det neppe noen overdrivelse å si at de reelle rovdyrtapene er betydelig høyere enn det som blir erstattet. Det har vært mitt poeng hele tiden, og det er etter mitt syn helt on-topic. Nå er det selvsagt lett å si at man skal legge om driften. Generelt sett høres det ut som en glimrende ide. Spørsmålet er bare hvordan driften skal legges om. Hvis jeg tolker nicket ditt rett, kommer du fra en kommune der man i dag har høyere tapsprosent på innmarksbeiter nede i bygda enn oppe i almenningsbeitene i fjellet. Flytting av sau til rovdyrfrie beiter har også vært et av de forebyggende tiltakene myndighetene har snakket om - hvor finner man rovdyrfrie beiter i Nord-Trøndelag? I forvaltningsplanen til region 6 er det vedtatt yngleområde for et eller flere rovdyr i hver en kvadratcentimeter av fylket. Selv har jeg halve besetningen på inngjerdet skogsbeite, helt nede ved Beitstadfjorden. Her har jeg tilsyn daglig. Jeg har like høye tap hjemme som jeg har på almenningsbeitet - også dette helt nede i bygda. Jeg er oppe i almenningsbeitet gjennomsnittlig annenhver dag gjennom beiteperioden. Gjøre ting annerledes, greit nok - men hva? Hadde jeg flytta all sauen heim i år, hadde jeg antakelig hatt enda høyere tap...

Antall sau og lam som slippes på beite er forholdsvis uforandra i 25-årsperioden. Det har variert mellom 2-2.4 millioner dyr - for landet som helhet. Hvis en ser på lokale forhold har det skjedd en endring, der sauen generelt sett er flytta lenger ned i bygdene, unna rovdyra. Ikke alle, men en del. Det hjelper derimot lite når rovdyra trekker etter. Spesielt gaupa. Flere har foreslått å avle frem en sau som er bedre rusta mot rovdyr. Det er jo litt av en utfordring, all den tid rovdyra har et såpass solid forsprang. Hvordan ser den sauen ut som er i stand til å avverge et gaupeangrep, f.eks? Raskere enn et rådyr, større enn en rein. Kanskje vi må klone inn litt skotsk høylandsfe i sauestammen... Det er jo en sjanse for at krysninger mellom noe som sier BÆ og noe som sier MØ blir avkom som sier BØ og skremmer rovdyra over svenskegrensa....

Så lenge det er vedtatt politisk at vi skal ha et sauehold opp mot sjøldekningsgrad i Norge, er det selvsagt politikernes plikt å sørge for ordninger som gjør det mulig å oppfylle dette politiske målet. Det er også politisk vedtatt at enkeltpersoner ikke skal være skadelidende for norsk rovviltpolitikk, noe som betyr at tap til store rovdyr skal erstattes fullt ut. Det er ikke tilfellet i dag, med de store skjønnsmessige avkortningene mange opplever. Selv har jeg drevet tapsfritt i en rekke beitesesonger på inngjerdet skogsbeite., med unntak av ett lam som ble dokumentert tatt av gaupe. Det er det eneste dyret jeg har mista på beite i perioden 1999-2006. Etter jeg økte besetninga måtte jeg slippe på almenningsbeite, samtidig som at gaupestammen har tatt seg opp her i området. I 07 mista jeg ni lam og tre voksne, og fikk erstatta to lam. I 08 fikk jeg dokumentert ett tapt lam på heimbeitet, en nabobruker fikk dokumentert to på almenningen. Jeg tapte totalt seks voksne og tre lam, og har så langt fått erstatning for to voksne. Og jeg har selvsagt klaget på vedtaket, ettersom det er gjort en saksbehandlingsfeil når jeg ikke får erstatta dokumentert tap. Så selv om jeg altså kan dokumentere at jeg ikke mister dyr i en situasjon uten rovdyr, får jeg en kraftig avkortning i erstatninga når jeg mister dyr. Og den avkortninga går selvsagt rett av nettoen. De siste to åra er jeg altså avkorta med ti lam og sju voksne, noe som tilsvarer en kroneverdi på i overkant av 30.000. Det er noen kroner for en som driver med sau, det.

Mappy, vær så snill og sjekk opp de tallene du sitter her og uttaler deg om. På midten av 80-tallet var de totale tapene for hele landet ca 60.000 sau og lam. De senere årene har dette tallet økt til 130.000 sau og lam. Dyretallet er omtrent det samme. De totale tapene har altså økt med 70.000 dyr på ca 25 år. Hvordan har rovviltstammene utviklet seg i samme tidsperiode? Er det noen som kan komme med gode forklaringer på hvorfor tapene skal ha blitt over fordoblet på 25 år? Det som skjer i dag, er at man skjønnsmessig avkortes i erstatning på grunn av for dårlig dokumentasjon. Selv i radiopeiler-forsøk med dødsvarslere på dyra og kontinuerlig peiling klarer man ikke å erstatte alle tapene. Faktisk er dokumentasjonen i slike undersøkelser ned mot 50%, som i den studien som er nevnt i denne tråden. Som sagt erstattes et sted rundt 30.000 sau og lam på grunn av rovvilttap årlig. Noen synes å mene dette er et alt for stort tall. Min påstand er at det reelle rovvilttapet er betydelig større. Anslagsvis i størrelsesorden mellom 45-55.000 sau og lam.

Du roter med tallene. Det ble søkt om erstatning for 53.400 dyr og utbetalt erstatning for 31.500 - for beitesesongen 2008. For 2007 var tallene hhv. 60.200 og 39.900. Vi har da historiske tall å se på. I områder der man i dag har mellom 15-20% tap av lam hadde man på midten av 80-tallet tap under 3%. Likevel erstattes bare halvparten av tapene i mange slike områder, fordi man ikke har god nok dokumentasjon. For en del år tilbake var jeg med og peila sau (dødsvarslere) i Beiarn. Der fikk ei av besetningene påvist et normaltap (dvs alle tap ekskl. rovvilttap) på 2.95%. Året før hadde samme besetning et totaltap på 35% av lamma, og fikk erstatta alt over 20%. Altså fikk vedkommende beregna et normaltap på 15%. I den besetningen betød dette et økonomisk tap på 50.000 som ble underslått av den norske stat.

De fleste skyter vel under 15-20mm på jakt de fleste ganger. Er jo ikke _så_ ofte det er nødvendig med oppfølgningsskudd.

Møte i nemda for region 6 i morgen, 12 januar.

Etter en del års observasjon av dette fenomenet i felt, har jeg konkludert med at alle jegere har verdens mest presise børse så lenge de treffer. Når de bommer, er det derimot noe galt med presisjonen på våpenet. Eller kikkerten. Fra spøk til revolver, så er det faktisk litt visdom i dette også. Dårlig presisjon er når våpenet ikke er i stand til å treffe den blinken det skal treffe, og jeg må vel legge til - med god margin. Eksempelvis kan en være godt fornøyd med presisjonen hvis en fra et sylinderbora, glatt hagleløp klarer å presse ti av ti slugs innenfor vital sone på en rådyrfigur på 50 meter. Ei "normal" rådyrrifle bør kunne skyte høl i høl på samme avstand. Må ikke, men bør.

Det er i grunnen ikke annet enn det praktiske - funksjonsmessig passer de bedre i et brekkvåpen (kombi, drilling, dobbeltrifle, enkeltskudd) fordi det er enklere å konstruere en solid uttrekker for slike patroner, etter samme lest som det man finner i hagler, kontra vanlige patroner. Har selv en kombi i 6,5x55 der man har montert en liten fjærbelastet "fjutt" som skal trekke patronen ut av kammeret når våpenet brekkes, og sammenlignet med løsningen man har for kragepatroner blir dette veikt. Veldig veikt.

Forvaltningen brukte selv en slik argumentasjon da de ikke ville ha jakt på bjørn på vårsnøen i skadeutsatte områder. Da var konklusjonen at det var lite trolig at de fikk tatt ut de "riktige" bjørnene, videre med bakgrunn i DNA resultatene som viste veldig lange vandringer i løpet av året. Ja, men spørsmålet er om det er sammenlignbart, all den tid det i dette tilfellet var snakk om skadefelling av skadegjørende bjørn. Kvotejakt på gaupe er ikke direkte skademotivert (som skadefelling og lisensfelling er), men begrunnet ut fra regulering av bestanden i forhold til bestandsmål.

Hvis du spriter opp åtet vil det lukte selv i minusgrader. Men ikke bruk metanol da, hvis du ikke vil ha en haug med blinde rever snublende rundt... Bruksområde for dårlig heimbrent...

Det var bare for å sette det på spissen. Jeg mener du ikke bør legge ut smådeler, selv om det står det i forskriften. Ta en prat med lokalt mattilsyn - print ut den aktuelle paragrafen (den jeg siterte) før du ringer, det er godt mulig de ikke kjenner til dette - og spør dem om det er greit at du tilpasser dette litt til praktisk bruk. I forhold til smittevern, er det bedre at du legger ut en hel skrott som rev og annet rallemikk får knaske på, istedet for at de drar med seg småbiter. I forhold til jaktutøvelsen er det også en fordel, for om reven drar med seg biter rundt omkring, kommer den sjeldnere på åta og oppholder seg der kortere tid. Og i forhold til omgivelsene er det bedre at du får velge et egnet sted der du kan legge åta litt skjult, og et sted det er lettere å rydde opp, enn om du må holde deg innenfor grensene til en enkelt eiendom. Men som sagt, snakk med dem.

Ja, og akkurat som det er veldig lett for meg og deg å akseptere at myndighetene tvinger gjennom en reetablering av ulv på Indre Østland, kan det være veldig lett for meg og østlendingene å legge ut dine nærområder til hardt belastede skytefelt, åpne for gruvevirksomhet i stor skala, frede store områder for all ferdsel og bruk osv. Og da hadde min og østlendingene sin "drømmevirkelighet" blitt den virkeligheten du måtte møte hver gang du gikk ut av døra. Ja, for all del. Men for de som driver med utmarksbeite og jakt med løshund i områder der det etableres ulv, mot deres vilje, er det ingen tvil om at ulven er til en meget stor ulempe.

Mye av problemet er vel at folk ikke vil forandre virkeligheta der man bor, men ikke tar fem flate øre for å trøkke deres egen fantasivirkelighet ned over ørene på folk som bor andre plasser.

Regelverket er faktisk endret etter at NJFF publiserte sitt hefte om revejakt. Gjeldende regelverk er: "§ 5. Bruk av animalske biprodukter ved jakt Mindre deler av selvdøde eller avlivede dyr som ikke er eller mistenkes for å være infisert med smittsom sykdom kan etter melding til Mattilsynet brukes som åte på driftsenheten i forbindelse med åtejakt på ville dyr, der kjøttet ikke er beregnet på konsum." http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?ltdoc=/for/ff-20071027-1254.html Altså, send en melding til Mattilsynet, kjør smågrisen gjennom fliskutteren på skolens eiendom, så er dette helt lovlig. Forutsatt, selvsagt, at grisen ikke mistenkes for å være infisert med smittsom sykdom. Personlig synes jeg forsåvidt at dette regelverket godt kunne forblitt uforandret... Og hvis man først skulle tillate dette, synes jeg man burde tillate å legge ut hele dyr, og kreve at de skal bindes fast. Det er verre at reven drar med seg småbiter rundt omkring enn at den gnager i seg et måltid fra ei stor, sjøldaua purke.