En bror av meg kjøpte en gang en fire måneder gammel huskyvalp som kun hadde levd i en hundegård sammen med mora og noen andre hunder. Valpen framstod som sky og redd, nesten som en vill revevalp. Broder'n valgte likevel å forsøke, men ga opp etter et par måneder. Jeg overtok valpen, men den ble aldri "tam". Livredd for alt og gjemte seg under biler og alt mulig annet straks den opplevde noe som skremmende. Og den opplevde det aller meste som skremmende, desverre. Bortsett fra ei malamutetispe jeg hadde på den tiden. Huskyen ble far til en flokk veldig flotte og gode hunder, han. Men selv var han så nervøs for alt at jeg til slutt valgte å la ham slippe. Jeg så at han ikke hadde det godt uansett hva jeg gjorde. Når det er sagt: jeg var aldri brutal mot ham, men forsøkte å ha ham med meg over alt, både ute og inne. Blandt andre hunder og andre mennesker. Han var og ble "vill".
I fjor overtok jeg ei akitatispe på tre år. Hun hadde vokst opp i en vanlig hjem, med små barn. Til slutt innså eierne at det ikke var en hund for dem, og jeg fikk henne. Og har aldri angret. Maken til hund!
Det går som regel veldig bra å overta eldre unghunder/valper, men det er svært viktig at de har fått den pregningen de må ha fra fødselsen av, fra både mennesker og valpemor. Min huskyvalp hadde ikke hatt noe menneskekontakt ut over foringen. Det straffet seg.