Sølvrev

Det var også poenget mitt, da jeg postet mitt første innlegg om STFs nye prosjekt i Hunnedalen. Men et hvert arkitektkontor må være innstilt på å la seg styre av oppdragsgiver og den som sitter på pengesekken: byggherren. Og derfor er det STF/DNT som bør få pes i dette tilfellet.

Ja, en god diskusjon skal vi ikke forakte. Men i min verden er det slik at alt det vi mennesker foretar oss i/mot naturen skal ha minst mulig avtrykk, enten vi er på det visuelle eller fysiske nivået. For om lag 45 år siden, da jeg trådte mine studentsko ved en høyskole i Midt-Norge, hadde vi en dobbeltforelesning i faget anleggsteknikk der en landskapsarktitekt forsøkte å gi oss litt ballast før vi "slapp løs på naturen og samfunnet". Nå ble det aldri noen karriere innen vei- og vannkraft-utbygging for meg, men allerede da fikk jeg sansen for at sporene vi mennesker etterlater oss bør være minst mulig. På alle plan! Derfor er jeg like lite begeistret for de svære torvtak-landsbyene som malplasserte hoteller, enkelthytter, etc. En natur- og miljøbevisst byggherre bør etter min oppfatning knytte til seg arkitekter og rådgivere som kan bidra til at bygget får oppmerksomhet fordi det glir så godt inn i omgivelsene. Både på Sørvest-landet hvor jeg bor, og langs Sørlandskysten har vi flere hytter ved sjøen som er oppført etter dette kriteriet. Enkelte må du faktisk vite om for å kunne se på litt avstand.

Nei, absolutt ikke! Det er langs fylkesvei 450 (noen hundre meter fra veien) hvor det er to sammenhengende hyttebyer med hundrevis av små hytter fra 60- og 70-tallet, og hvor turstien til Blåfjellenden starter. For ordens skyld, jeg er selv medlem av Stavanger Turistforening. Men jeg bryr meg likevel. Det som er på gang nå framstår som et signaturbygg for arkitektkontoret (og kanskje også et signalbygg for DNT?).

Nå var det ikke størrelsen jeg reagerte på her, men utforming og plassering. Selvsagt skal STF få bygge hytte i Hunnedalen til glede for sine medlemmer, men: I en gammel "hytteby" fra 60- og 70-tallet, hvor hyttene er små (svært mange er mindre enn 50 m2) og diskret plassert i terrenget, ville jeg faktisk forventet at DNT viste hensyn og tilpasset sin hytte til eksisterende bebyggelse. I stedet bygger de et høyt prangende, soria moria-slottlignende bygg på en høyde.

Ingen problemer. Bare spør en av moderatorene om å flytte innleggene over til denne, så kan den nye tråden slettes. (Er vel bare dine og mine innlegg der?)

Ja, jegerlivet byr sannelig på mange utfordringer. Men som jeg nettopp skrev i en annen trådet, her som ellers i livet handler det mye om å inngå kompromisser.... GPS-en går glatt ned i en lårlomme, har du en på hver side går kikkertsiktet i den andre. For å unngå for mye jakke av og på, må du kanskje finne deg i å fryse litt i starten? Eller gå litt seinere gjennom terrenget, særlig i motbakkene? Mine jaktdippedutter plager meg generelt lite. Ved framrykking i smygmodus har jeg skytestokken (en stødig bi-pod, fungerer også som stav) i venstre hånd og våpenet i den andre, trenger jeg en ledig hånd henges våpenet i rem over høyre skulder. Og nei, alt blir ikke perfekt. Ting kan dunke/skrangle/lage lyder ved kontakt mot vegetasjonen, være i veien ved enkelte bevegelser, etc. Men noe får man tåle!

Et omstridt og gedigent fremmedelement i en hytteby fra 1960-tallet, hvor de aller fleste hyttene er små og beskjedne bygninger med én etasje... Og det ser (dessverre) ut til at dette "monsteret" vil bli realisert. (Fotomontasje og bildetekst fra Stavanger Aftenblad). Turistforeningen ønsker å bygge ei hytte med bruksareal på 356 kvadratmeter med mønehøyde på 7,2 meter langs stien til Blåfjellenden i Øvstabødalen, eller Hunnedalen som de fleste kaller det. Foto: Holon Arkitektur

Ja, det kan lett bli mye dingel-dangel når alt utstyret skal med. Men jeg ville aldri solgt Leicaen (har selv en Geovid 10x42 som alltid er med på tur). Ja, den er stor og tung, men til gjengjeld svært stødig. Min løsning (jeg har ikke termisk ennå...) er å ha kikkertremma over høyre skulder og lirke kikkerten litt bakover under venstre arm. Da er den stort sett ikke i veien for verken jaktradio og mikrofonledning, lokkepiper/fløyter, eller andre ting som bæres rundt halsen. Samtidig er den relativt lett tilgjengelig.

Umulig å si. Du kan finne noe som passer både på høyde og lengde, eller det kan være behov for justeringer. Seriøse forhandlere bør kunne hjelpe deg med dette. Edit: Og om det må gjøres justeringer er det generelt lettere (og billigere) å forhøye kolbekam og/eller forlenge kolben enn motsatt.

Du bør ha så høy hastighet som mulig mht. bruk av monolittiske kobber-kuler når bly en gang blir forbudt. Du mister typisk 3-4 m/s i munningshastighet for hver cm du kapper. Lang pipe og litt tyngde gjør rifla stødigere å skyte med, særlig på banen. Ulempen merker du ved bæring på jakt. Kapp 4-5 cm av 57-pipa og velg Fw196, som er en av de beste mht. demping ift. vekt. (Den veier som navnet tilsier 196 gram). Edit: Har 56 cm pipe og en A-tec Optima 45 demper (lengre og tyngre enn F&D-demperen) på en Sauer 404 i .30-06 med karbonstokk (ganske lett!). Både denne og Browningen er stødige våpen og har grei balanse for trening på bane. Selvsagt er ingen av dem noen typisk hundefører-rifle, ei heller er de spesielt godt egnet til "jakt i jungelen". Men her som ellers i livet handler det mye om å inngå kompromisser....

Tja, hva skal du bruke rifla til? I utgangspunktet så lang pipe som mulig, og heller en liten, kort og lett demper. F. eks. Freyr&Devik Featherweight. Sånn rundt 55 cm kombinert med Fw149 eller 196 bør være til å leve med? Ville aldri gått under 50 cm. Edit: Har Fw196 på min 6,5x55 Browning A-bolt med 53 cm pipe, funker fint på alle måter.

Det hadde vært veldig kjekt, og sikkert også til nytte for enkelte, om du forteller hvordan dette endte opp.

Det finnes nylonremmer med gummi som både gir bærekomfort og fungerer som støtterem ved liggende skyting. Jeg har to av denne typen (på Merkel drilling og Sauer 404), men husker ikke navnet.

Ja, jeg kjenner den historien og testbetingelsene. Men siden jeg vet at du er avholdsmann (og av den grunn sannsynligvis like lite bevandret i vinens verden som jeg er i den klassiske musikken) skal jeg la være å følge god Kammer-praksis ved å gå OT. Dermed får du heller ikke noen belæring om vin i denne omgang.

Ja! Jeg tenker det er litt med kikkerter som med vin: noen merker stor forskjell og bryr seg, noen merker mindre forskjell og gir f..., mens andre ikke merker forskjell i det hele tatt. Men i skumring/mørke merker alle forskjell! (På kikkerter).

Når det gjelder optikk og ytelser er det rimelig god sammenheng med pris. Hva som er godt nok for deg er det bare du som kan svare på. Men om du sammenligner en kikkert til 1500 kr med en til 10 000 er jeg overbevist om at du merker forskjell. Jeg nevnte Nikon Monarch i innlegg ovenfor. Ja, den er (forbausende) bra ift. pris, men målt opp mot f. eks. Zeiss Victory T*FL 10x32 som er min lettvektsutgave og Leica Geovid 10x42 som inngår i standardutrustningen, taper den terreng. Jeg mener som flere her inne at kvalitetskikkert er en engangsinvestering som varer livet ut om du passer sånn noenlunde på den. Det betyr at selv om du skulle gi opp en jegerkarriere vil du ha glede av kikkerten til øvrige friluftsaktiviteter. 8x eller 10x forstørrelse blir nesten en smakssak. Til fuglekikking (ikke bare ryper) mener mange at 10x er best, selv om bildet kan oppleves litt urolig om du glaner lenge. I ditt sted ville jeg gått for en 10x30/32, og så dyrt som du kan forsvare. Edit: Og siden glaning i kvalitetsoptikk kan skape sterk (og uhelbredelig!) avhengighet for svært mange vil jeg råde TS til å starte sitt søk blant de rimeligste utgavene.

Dama har en Nikon Monarch 10x30 M7 som imponerer i optisk ytelse. Eneste jeg reagerer negativt på er at den er litt "nervøs" på fokuseringshjulet.

Hedmark og Oppland Fuglehundklubb holder til i Brumunddal, så jeg ville tatt en telefon til en av kontaktpersonene der. De bør også kunne rådgi deg om "prosjektet" er noe å satse på. Kanskje kjenner de bikkja? Om ikke klubbinfo er helt oppdatert blir du i hvert fall henvist videre til noen som kan hjelpe. Jeg jaktet for øvrig i over 10 år med ei vorsteh-tispe som låste seg i standen og som vi måtte hjelpe med å få fugl på vingene, samt ei gordon setter-tispe som var ganske løs. Begge funket for så vidt greit på høyfjellet der vi hadde visuell kontakt, men til skogsfugljakt ville jeg ikke hatt noen av dem.

Gladmelding fra Stavanger Turistforening (STF) i dagens utgave av Stavanger Aftenblad, dessverre skjult bak betalingsmur. Men la meg gjenta hovedpunktet: STF er, under visse forutsetninger, villige til å flytte hytta Storsteinen ved Steinbuskaret sør for Blåsjø og legge om rutene til og fra denne hytta, slik at den negative påvirkningen på villreinens trekkruter og beiteområder blir mindre.

Skal sjekke med en kompis i vorsteh-mijøet her på Sørvest-landet. Kan ta noen dager. Ellers er det nok flere på Østlandet som leser denne tråden. Du kan også sjekke NKKs hjemmeside og finne ut hvem som er kontaktpersoner for raseklubbene lokalt. Antar det er flere i Innlandet.

Ja, så den nå. Gikk litt for i svingen der.

Koster jo ingenting å prøve? Ville heller ikke vært bekymret for bikkja som familiehund med mindre den har dårlig psyke. Men skal du lykkes med jaktdressur er det nok en stor fordel å få hjelp av en profesjonell instruktør fra fuglehundmiljøet. Trening med langline foregår gjerne ved bruk av tamduer, rapphøns eller vaktler.

Jeg tror det kanskje kan bli krevende (men ikke umulig) å trene en 6 år gammel hund til å bli tilstrekkelig fast i standen til at du når fram og kan skyte fugl for den. Skogsfugljakt med hund krever mye av bikkja, bl. a. at den holder jevnlig kontakt med jegeren og ikke er for vid i søket. Jeg tror du kan trene den til å bli fastere i stand med tålmodig bruk av langline. Om du klarer å få en hund som er vant til å jakte litt for seg selv til å endre adferd med god kontakt til sin nye eier er jeg mer skeptisk til. Om du vurderer å bruke hunden permanent med langline (en slags bandhund) kan det muligens være en løsning. Kjenner du eier kunne du kanskje invitere dem begge med en dag eller to etter skogsfugl og se hvordan det funker?

Hvor tung kule tenker du da? Jeg har tatt utgangspunktet i en på 13 gram (200 grs). For å oppnå nødvendig anslagsenergi 980 J ved 100 m (E100) må hastigheten etter mine beregninger være ca. 388 m/s. Da er det jo fysisk umulig at munningshastigheten kan være subsonisk (<340 m/s)?

Ladeboken (8. utgave) er en god start for de fleste. I dag er det, delvis som følge av krig og uroligheter i verden, stor knapphet på ladekomponenter. Tennhetter er verst å få tak i, men det er også dårlig tilgang på kuler (kanskje særlig fra USA). Så man handler der de har. Start-kit ladeutstyr får du fra rundt 2000 og oppover, kvalitet fra 5000 +.