morpho79

@Peddyslate: Godt innlegg og viktige spørsmål jeg gjerne stiller meg bak. Jeg betviler at det kommer noen fornuftige svar i denne tråden.

Artig med historiefortelling som dette. Jeg ante ikke hvem mannen var. Flott innlegg!

Kanskje moffe og nytt løp er veien og gå ja? Hvor mye kan noe slikt komme på? Jeg blir ikke å lade selv. Da tror jeg kjerringa sier opp kontrakten...takk for innspill! I mellomtiden vil jeg gjerne vite om noen har funnet en helmantel i 308 som kan fungere bra. S&b ser jeg har noen i 180 gr, noen som har prøvd?

Enkeltskudd? Tjaaa...man trenger jo ikke flere:p men,nei. Hva med Remington 7 cdl i 260? Ikke superkort, men billig og litt kortere. Noen som har?

Det var en veldig flott sak og omtrent nesten akkurat det jeg er ute etter! Men jeg ser ikke at den finnes i .260. hvem selger kimber her til lands?

Eller va med. 260? Finnes det noen scout-type rifler i dette kaliberet?

Nei logisk er det vel neppe. Men hvordan er presisjonen i 30-30? Og hvordan behandler kaliberet kjøtt? Sako vixen er et kjempeflott våpen, ja

Hei! I fjor kjøpte jeg min første rifle; en BRNO 601 i .308 fra 1977. Med Lapua Mega 185gr går den støtt og stødig og samler fint på 100 meter, men jeg har til gode å finne noe helmantel som går bra. Har mest brukt partisan 165gr, men de sprer så mye at jeg ikke tør bruke de på f.eks gåsejakt. Er det noen som har et tips til bedre fabrikkladet helmantel som ikke er så svinedyrt at man ikke kan bruke det til trening, men som likevel er såpass jevnt ladet og produsert at man ikke gambler på mindre mål enn en låvedør? Så over til saken. Jeg har funnet ut at jeg trenger en rifle til, i et noe snillere kaliber enn 308. I går skjøt jeg en gås med nevnte Lapua. Holdet må muligens ha oversteget anslaget mitt på 100 meter; skuddet satt ca 3 cm lavere enn tiltenkt, men det gikk noenlunde bra likevel. Gjennomskyting og steindød gås tvert, og lite til ingen kjøttødeleggelse. Likevel har jeg av en eller annen grunn tenkt på 6.5x55, rustfritt løp, syntstokk,lyddemper og tofot, til bruk på alt av vilt i Norge. Men så tenkte jeg at jeg har jo storviltrifle som er god nok, så kanskje jeg kan gå for et enda snillere kaliber. Fantasien løp videre, og jeg begynte å tenke på en kort og hendig bøylerepeter, kanskje i 30-30? .260? .243? Jeg skyter en del fugl. Egentlig kanskje mest fugl, og egentlig mest med hagle... Rifla i samarbeid med skytteren må være presis nok til fjellrype på inntil 100meter og f.eks gås på litt over 100 meter, og kort, hendig og lett nok til at man drar den med seg I TILLEGG til hagle. Den må gjerne få plass inni sekken, og den skal i prinsippet kunne brukes på alt vilt unntatt storvilt. Kanskje det er drilling jeg vil ha? Nei, egentlig ikke. Bøylerepeter! Men hvilken? Eller vet folket av korte boltrifler som kunne passe?

Røsker opp litt i denne. Er det ikke mulig å få inn sikringskanalene på denne? Har Garmin noe nytt i ermet siden denne går på salg nå, eller solgte den bare ikke som forventet? Hvordan er erfaringene til de av dere som har denne etter et år i bruk?

Nei, det er jammen ikke mye å gjøre på bygda. Det er langt mellom kinoene, og oprahus får vi neppe. Kjøpesenter har vi heller ikke, så jeg kan ikke henge der i helgene. Enn så lenge kan vi jakte. I ett av drevene før jul poppa det ut 15 rådyr, og dreverlosen sang hele dagen. Ulven ser nå ut til å feste grepet her på Agder. Det er registrert 4 stk i agder/telemark og minst to av dem markerer revir. Om det skjer, ryker hundejakta først. Så ryker elgjakta fordi det ikke er elg lenger. Deretter ryker rådyrjakta fordi det ikke er rådyr lenger, de få som overlever ulvene får heller leve. Da har ikke bygda noe å by meg i det hele tatt lenger. Ser litt svart på å tilbringe resten av fridagene i livet på kjøpesenterene... Jeg skjønner at mange ikke ser på det slik, ikke alle er interessert i jakt. De synes det er mer spennende å høre ulvehyl enn å høre dreverlos. Det respekterer jeg. Men jeg har vanskelig for å forstå jegere som vil ha ulv. Ihvertfall riflejegere. Takk til alle som er ute å sporer nå, og gjør en fenomenal innsats for å redde hobbyen min. Rett før jul stilte 100 mann til dugnad for hobbyen min, da en av ulvene som stortinget har sagt ikke skal være her ble ringet inn i Froland. Dessverre slapp den ut før drevet var i gang. Nå vet ikke jeg hvor mye elg dere har der nede, men skal jeg gå ut ifra at bestanden er noenlunde på høyde med resten av landet, så tror jeg den ensomme ulven der må utvikle seg til en flokk av episke proporsjoner hvis elg og rådyrjakta di skal bli truet. I tillegg må denne utviklingen skje før du blir pensjonist og/eller tar kvelden. Nå er ikke jeg noen rovdyrforsker, men jeg vil likevel påstå at det er en fantastisk stor mulighet for at dette ikke er et realistisk scenario, så det argumentet kjøper jeg ikke. Jeg vil tvertimot anta at en ulvebestand av en viss størrelse på sikt vil ha en positiv effekt på den generelle elghelse og bestand. Når det kommer til hundejakt, derimot, så ser jeg at det kan være et problem, og det har jeg ingen løsning på, annet enn å bruke hunder som ikke blir tatt av ulv, selv om jeg ser at dette ikke nødvendigvis er hverken interessant eller enkelt å få til. Jeg vil likevel minne om at det finnes folk som helt fint klarer å slippe hundene sine i områder med både ulv og bjørn, og dette går helt fint. Lars Monsen tilbragte sågar flere måneder i Canada med hunder, og hadde besøk av både ulv og bjørn og elg. Han mistet riktignok hunder som forfulgte caribou, og hadde problemer ift pinnsvin. I Alaska finnes det byer hvor både svartbjørn og grizzly vandrer rundt midt i byen og forårsaker ikke andre problemer enn bråk og rot rundt søppelbøtter og et og annet hjerteinfarkt. Der har man riktignok et bjørnepoliti som skremmer vekk problembjørnene, men det beviser at det går helt fint an å leve tett innpå rovdyr, både som menneske og hund. Men det er klart at det fører med seg et større ansvar og noe ekstra arbeid. En noe mer komplisert hverdag. Men det går an, og det gjør det helt garantert for bønder også.

Uten å ha laget akkurat denne varianten vil jeg tippe at du bør steke i 45-60 min mer enn de to timene som er beskrevet her, ihvertfal hvis ribba har en noenlunde normal størrelse.

Elg er flott hundemat!

Så fint! Ut og ta bilder!

Underlag er ihvertfall et must. Jeg synes produktet er flott, men samtidig har jeg lagt fra meg tanken om kun å pakke jerven-duken med meg på tur. Det holder ikke annet enn i sommermånedene, som her i nordnorge vil si halvannen uke

Har ingen erfaring med Winge Våpen. Jeg vil bare si at har man en nettbutikk, så må man være en nettbutikk, og det innebærer å oppdatere lagerlisten og besvare henvendelser på mail, blant annet. Det samme gjelder selvsagt om man har en kundetelefon. Det kan da umulig være for mye forlangt.

Når jeg gikk vekterkurs for herrens masse år siden mener jeg å huske at det er en slags begrensning i nødvergeretten, riktignok noe såpass tåkete formulert at jeg ikke husker den, men det er noe med at du ikke kan bruke unødvendig mye vold i forhold til hvor mye vold som blir utøvd mot deg. Hvis du blir beskutt er det fritt frem for å skyte tilbake, f.eks, men du kan ikke uten videre skyte en innbruddstyv. Jeg vet ikke hvordan det er med å TRUE med å skyte en innbruddstyv, men det regner jeg med man ikke blir dømt for?

Skaff deg en Ridgeback med mye jakt i som nedlegger og sleper hjorten hjem til deg, så kan du sitte på verandaen og nyte ditt otium dagen lang

Jeg vet ikke noe om rådyr; har rådyret et fettholdig og godt marmorert område som kan sammenlignes med oksens entrecote? Når det kommer til reinsdyr, så skjærer jeg ytrefileten så langt oppover nakken som det finnes nakke. Kjempekjøtt. Ang. indrefilet så er det jo i utgangspunktet èn muskel?

Mitt lag betaler 6000 på statsskoggrunn + evt kjøtt, og der varierer prisen fra 15 til 70 kr kiloen.

@Knotten: Jævlig bra!

Jeg sier bare det jeg mener. Om det er riktig for andre,vet jeg ikke noe om, men ja, jeg innrømmer gjerne at jeg skulle ønske hundeeiere gikk bort fra å straffe hundene sine fysisk og heller brukte positiv forsterkning i opplærings/trenings/adferdsøyemed. Når det er sagt, så skal man selvsagt ikke være redd for å ta i hunden sin; de er ikke laget av porselen, og noe fysisk behandling tåler de,og jeg har selv ved et par frustrerte anledninger nakket hunden min. Ønsket effekt uteble selvfølgelig fullstendig. Problemet slik jeg ser det er at vi mennesker(og da mener jeg de aller, aller fleste) ikke innehar hverken kunnskap eller fintfølelse nok til å gjøre som hundemor, eller som lederhunden, og da ender vi ofte opp med å straffe uønsket adferd for hardt og for sent, og vi ender opp med en hund som i beste fall lystrer deg og bare deg fordi den er redd deg, og i verste fall med en hund som er nervevrak. Og alt imellom. I tillegg er jeg hellig overbevist om at hunder er smertelig klar over at de er hunder og vi er mennesker, så jeg tror ikke noe på å oppføre seg som en hund i forhold til hunder. Og hva skulle nå egentlig vitsen med det være? Nå er min hund langt ifra verdens lydigste, men hun er nok verdens mest bortskjemte, og akkurat det angrer jeg noen ganger litt på. Så jeg er egentlig ikke veldig trygg på at jeg innehar så særlig stor kunnskap om hundeadferd...men det er et interessant tema! Over til spørsmålene dine, så synes jeg Erlend Meyer gir deg gode svar, men jeg kan jo supplere med hva jeg synes i tillegg. Situasjon. Jeg godtar overhodet ikke ressursforsvar ift. mat. Det betyr ikke at jeg umiddelbart avliver hunder som knurrer eller glefser når man nærmer seg beinet eller matskåla, men det betyr at det vil jeg jobbe med til det er borte. Og den beste måten å gjøre det på er å gjøre det klinkende klart for hunden allerede fra valpealder hvem det er som sørger for mat her i huset. Kontrollerer du maten til hunden fullstendig, så kontrollerer du også hunden din på ganske mange områder. Min ridgeback kan holde et kjøttstykke i munnen mens sikkelet renner, slippe det på kommando og vente med å spise det til hun får et 'ja!'. Ikke så spesielt, tenker kanskje mange, men for meg er det mer enn et triks. Det er et bevis på at hunden min vet at jeg bestemmer om hun skal få næring og overleve, eller ikke. Når det gjelder soveplass, så synes jeg det er viktig at hunder har sitt eget sted de kan trekke seg tilbake til, og vite at der kan de være uten å bli forstyrret, og hovedårsaken til det er egentlig at jeg ønsker at hunden min skal like å være i buret slik at det ikke er et problem å være i bur når det er nødvendig. Men jeg skal kontrollere det også. Jeg skal kunne forstyrre hunden uten noen sure miner. Ut og inn på kommando. Jeg bestemmer. Men dette er litt mer komplisert, for hunden skal som sagt også kunne slappe av der, og være i fred. Noen ganger vil hunden bare sove og kose seg, og noen ganger er det helt greit. Min hund har blitt angrepet to ganger i voksen alder når vi var ute og gikk tur. Begge gangene gikk jeg rett imellom og sa 'NEI'! og/eller 'KUTT UT!' mens jeg bare pekte bortover. Begge gangene trakk den andre hunden seg unna. Jeg tror jeg hadde flaks. Å skille to hunder som sloss er egentlig å be om å bli bitt, og stort sett finner de ut av det der selv ganske kjapt. Men noen ganger gjør de ikke det, og ta må man kanskje være forberedt på å få seg en omgang tenner hvis man vil skille dem. Jeg mener ikke man kan begynne å snakke om avlivning av en hund som biter deg i slosskamp med en annen hund. Om hunden din sloss med absolutt alle hunder den ser, så er saken selvsagt en helt annen. Jeg har ikke vært borti hunder i en 'opphetet jaktsituasjon' ennå, begynte å jakte elg i år, og vi har ikke felt elg med hund til nå. Men jeg hadde ikke godtatt å være i et jaktlag som har en hund som alle er redd for heller. Og det synes jeg ikke noen skal. Hunder skal være venner, hjelpemidler og arbeidere, ikke terrorister. Kunnskapsnivå har noe å si, ja. Alle opplever vi ting forskjellig, og i slike sitasjoner skjer ting fort. Hva man gjør og hva man egentlig får med seg mener jeg har betydning for både utfall og for hva man forteller og husker etterpå. Derfor synes jeg det var vel drøyt å umiddelbart konkludere med at denne hunden i dette eksempelet fortjente å dø. For meg er det sjelden det er så enkelt. Men kanskje hadde saken vært en annen om jeg kjente hunden og så hva som skjedde. Så hva er et bitt? Jeg synes dette er veldig interessant å diskutere, og som Hr. Meyer sier, situasjonsbetinget. Nettopp derfor erfaring og en liten analyse av situasjonen kan være med på å avjøre om hunden har livets rett eller ikke. Skulle man tatt av dage alle hunder som i vanvare trakk litt blod en eller annen gang, så hadde det muligens ike vært så mange hunder igjen. Men som Hr. Meyer sier, hva hunden gjør etterpå er viktig - og viktig å legge merke til! Og ja, Hr. Meyer, jeg er enig i at frykt i mange tilfeller er den klareste grunnen til avlivning, om frykten fører til biting og aggressiv oppførsel. Det trenger den ikke gjøre alltid. Selv om tråden kanskje har sklidd noe ut, så synes jeg dette stort sett er en fin diskusjon

Jeg burde vel presisert at jeg hadde gjort det FØR hunden satt i neven min - etterpå kan det nok bli vanskelig, ja Da hadde jeg selvsagt gjort det jeg kunne for å komme løs, inkludert å stikke fingre i øynene om det skulle gått så langt at hunden ikke slapp. Men det var ikke tilfelle her, såvidt jeg forstår. @Erlend Meyer: Slik jeg tolker situasjonen er det en unghund som er oppgiret. Når jeg snur ryggen til den og fullstendig ignorerer oppførselen dens, skjer flere ting. Hunden ser at jeg ikke bryr meg om den, og anser den for å være en så liten trussel at jeg tør å snu den ryggen, i tillegg får den en liten knekk når jeg overhodet ikke bryr meg om spilloppene dens. Jeg vil påstå at jeg er enda mer dominant, psykisk, enn om jeg står der og kjefter, skyver den unna, eller noe lignende. Jeg har gjort det med en oppgiret ridgeback og en oppgiret boxer; det fungerte usedvanlig godt. Det som ikke hadde fungert hadde vært å ta de i nakken, det er jeg helt sikker på. Men selv jeg er enig i at man noen ganger må gå litt fysisk til verks, men det holder som regel med en liten markering. Gjør det ikke det, og man må slåss med hunden sin for å få den på stell, så drar jeg heller til veterinæren. @E.J : Du har rett, jeg har sjelden vært nødt til å håndtere sinna hunder. Lurer på hvorfor...Og ja. Det er mange andre raser som jeg mener er hardere en Schäfer i så måte. Grunnen til at jeg nevnte Schäfer er rett og slett at noen av de er trent til å legge en voksen mann i bakken med største enkelhet, det viser hva noen er istand til, jeg ville få frem at det er ikke bare å gå bort til en fremmed hund og kaste den veggimellom, og så er dere friends4life. @ween: Jeg tviler ikke på at det finnes mennesker som er i stand til å ta livet av en schäfer,eller andre hunder, men jeg tør påstå at det er de aller færreste iblant oss som klarer det, om hunden er innstilt på å ta livet av deg.(EDIT: Noe hunden trådstarter møtte tydeligvis ikke var) Forøvrig synes jeg du ska melde deg på norgesmesterskapet i slegge eller kulestøt Jeg har forsåvidt kun møtt to Vorsteh i hele mitt liv som kan kalles noenlunde stabile. De var oppdratt ved bruk av positiv forsterkning - absolutt -alle- andre Vorsteh-hunder jeg har møtt har vært i en kategori JEG ville belønnet med den etterhvert berømte messingpokalen. Fellesnevner? Fysisk avstraffelse.

Tøv. Her er hva trådstarter sa: I mine øyne er dette hundemishandling, ja. Jeg må igjen få presisere at jeg ikke var der, kjenner ikke personene eller hunden, men jeg skjønner veldig godt at hele situasjonen er veldig ubehagelig for trådstarter. Jeg aner ikke hvordan jeg hadde reagert i tilsvarende situasjon, men jeg håper jeg hadde klart å beholde roen, og snu ryggen til hunden inntil den hadde roet seg ned, og så prøvd på nytt. Jeg er forøvrig hundre prosent overbevist om at det er fullstendig unødvendig å dominere hunder fysisk. Jeg vil også gjerne se en av dere dominante tøffinger dominere en fremmed Schäfer på 45 kilo. Jeg betviler at jeg noensinne får se det, men det er lett å være tøff bak tastaturet

Trådstarter mishandlet da vitterlig hunden fysisk, ihvertfall i mine øyne. Kanskje ikke i første omgang, men etterhvert. Ellers må jeg si at Windspeed skriver mye bra som jeg uforbeholdent stiller meg bak og er helt enig i.

Personlig har jeg gode erfaringer med snø på toppene her i nordnorge. Problemene kommer når rypene er hvite, og snøen smelter bort fordi høsten er våt istedenfor kald. Om det er rype i området i det hele tatt, så letter de på flere hundre meter. Når det kommer til tåke, så, de få gangene jeg har jaktet i tåke, har det går bra. Rypa kakler noe alldeles forrykt i tåke, og du kan ofte snike deg nært nok til å få løsnet skudd. Bare husk på å ha oversikt over bakgrunnen...