Toxophilos

Hvis du kjenner en maler så skaffer han deg noen kilo filler for ingenting. Malermestrene får dem i sekkevis. Litt ot. Jobbet som gulvlegger for et malerfirma, og en dag fant vi en nydelig lita blondetruse blant fillene til malerne. En skikkelig lekker liten sexy sak. Vi la den i hanskerommet til en av de gifte gutta. Han fikk et helvetes forklaringproblem da kona hans fant den. T

Really!!!??? Det er ellers forstått at den svenske Fälthare (identisk med den norske Felthare/Sørhare) kalles for Tyskhare av dem fordi den i sin tid ble innført til Sverige fra Tyskland. T

feilpost

Sjeldent jeg blir målløs. Men det er bare så trist å høre at det faktisk finnes slike meninger, at det nesten føles meningsløst å prøve å argumentere. Kjøl ned indignasjonen en smule. Jeg trodde at man godt kunne skjønne at dette er politiets sannsynlige tolkning av en slik hendelse. Og altså ikke min personlige mening. Så den absolutte setningen som vel ikke bør gi rom for denne misforståelsen er: "Om enn de er lovlig solgt så bør/burde det kanskje ringe ei bjelle om en og samme person kjøper et titalls slike våpen, vil nok politiet hevde. " Var da slettes ikke meningen å gjøre deg verken målløs, trist eller handlingslammet på slik en deilig søndag. Jeezes så lett noen lar seg forskrekke. T

Hvordan i alle dager klarer du å komme på en slik idé? Tja, tanken bør vel egentlig ha streifet flere enn meg. Først og fremst virker det usannsynlig for meg at et slikt renommert og seriøst firma som Pedersens Vaabenlager er involvert i ulovlig våpensalg. Disse folkene er altfor profesjonelle og de har for meget tape i forhold til gevinsten. Men HVIS man i etterforskningen av disse våpensmiene (svenske eller norske) finner en kasse med startpistoler som stammer fra PV, så er det naturlig å etterforske dette. Om enn de er lovlig solgt så bør/burde det kanskje ringe ei bjelle om en og samme person kjøper et titalls slike våpen. Så etterforsker man firmaet som leverer disse varene for å finne ut om hvorfor den bjella ikke ringte, eller var utkoblet da den skulle ringe. Og hvorfor og hvordan det forholder seg slik. T

Den 16.mai leste jeg en artikkel om at det var avdekket ulovlige våpensmier i Sverige, som ombygde gass- og startvåpen til skytebare sådanne. http://www.nrk.no/nyheter/illegale-vape ... 1.12948490 Mon tro om det kan være en sammenheng her. T

Kan man lage gaschecks av blikk. For eks. av lokket av leverposteibokser. Som vel er passe tykt. Tar løpet skade av den type metall? T

Bare skriv at du trekker tilbake de tre millioner som du bød for pistolen. Så skal du se at pipa får en annen låt.

Å, du er en reddende engel. bosnes. Jeg har komplette årganger av våpenjournalen fra 1979-1999. Dog mangler jeg 2 eller 3 nummer (utlån). Det er ganske fortvilende å ha slike hull i samlingen sin. Jeg må sjekke, så kommer jeg tilbake. Du har sjansen til å glede en gammel mann. Penger kommer og går, men våpenjournalen er en ungdomstilstand som ikke kan verdsettes i dollar. Prisen blir vi HELT SIKKERT enige om T

Ja, det har jeg. Men jeg bor i Danmark.

Armis.dk er et greit alternativ for å handle våpen. Ligger ikke så langt fra norskegrensa heller. I Fjerritslev, i høyde med AAlborg. Han er usedvanlig billig. http://armis.dk/pistol-brugte-smaakaliber.php

Jeg måler dette til 2,55mm. Sånn ganske hurtig. Får samme resultat ved å måle på en ferdigstøpt blykule. Skal dobbeltsjekke i morgen.

Er det den rundnesede du søker? Jfr. http://www.gunsandpowder.dk/category/lee-380/

Nå har jeg foretatt tre prøvestøpninger. Støpegryta er nesten full ved ca. 3,5 kg. Derfor den vekten som er valgt i blandingene. Her er resultatet. 1.støping Hjulvekter (ferdig renset) – 1,5kg Fiskebly – 1,5 kg. Setteribly – 0,5 kg Resultat: Dette ble sånn midt på treet, synes jeg. Passe hardt, man kan ripe den med neglen, men formen vil ikke fylle seg godt. Runde profiler i konturen. Må kanskje øke temperaturen. Ikke så lett når man bruker gassprimus. 2.støping Fiskebly – 2,8 kg (4 deler) Setteribly – 0,7 kg (1 del) 50 gram tinn I denne støpingen vannherdet jeg kulene. Slapp den ned i en bøtte vann ved siden av meg på gulvet. Motsatt side av smeltegryta. Den var tildekket med et håndkle med splitt i midten slik at kulene fikk en mild behandling før de traff vannet og jeg eliminerte vannsprut. Resultat Omtrent som 1.støpning mht. hardhet og kontur. Litt skuffende tatt i betraktning mer påpasselighet mht. temperatur, tinninnhold og vannherding. 3.støping. Fiskerbly – 2,7 kg. (3 deler) Setteribly – 0,9 kg. (1 del) 100 gram tinn. Jeg vannherdet kulene. Dessuten brukte jeg en ekstra gassblåser til å smelte blyet hurtigere og ellers til å øke temperaturen når konsistensen virket litt mer tyktflytende. Ekstra gassblåser er dessuten god til å brenne vekk slagg og røk ved fluksing. Resultat: Dette var helt andre boller. Man klarer ikke å ripe overflaten med neglen og konturene er fine og skarpe. Dette er en blanding som jeg nok kan bruke til 44 mag-ladinger om nødvendig. Jeg er godt fornøyd og jeg kommer til å standardisere støpingen til dette blandingsforholdet. Utrolig at det er så stor forskjell mellom støping 2 og 3. Men sannsynligvis er det temperaturpåpasseligheten samt mer tinn i blandingen som har gitt dette gode resultatet. T

Jeg har en 10 punds gryte. Jeg har sjekket verkstedrommet og funnet ut av en metode for å vannherde som ikke går ut over sikkerheten. Så jeg blander 4:1 bly/setteribly og tilsetter 2% tinn i tillegg til at jeg vannherder. Så burde legeringen bli hard nok til og med til 44 spec. max-ladn. Ikke sant? Edit. Eller for å gjøre det enkelt; Jeg smelter opp 900gram trykkeribly og fyller opp resten av gryta med fiskebly. Så topper jeg dette med 100 gram tinn. Ja, sukk... 44 magnum vs. 44 special skyldes at jeg bor i Danmark. Og der er reglene HELT spesielle. Jeg kan kun skyte 44 special ammo med håndvåpen som kun kan kamre 44 special. Dvs. at min Ruger super Blackhawk fra Norge ikke er/var lovlig her i Danmark. Så jeg har kjøpt en modifisert S&W mod 29 som kun kan kamre 44 special. T

Dø å snyde for noen raske svar. Takk! @ Bjorn Tore. Hadde helst tenkt å slippe å investere i hardhetstester, men takk for tipset. @ Sniper-Arne. Takk for god informasjon. Men synes du ikke blandingen 50/50 Fiskebly/Setteribly er litt overdrevet for 44 special. Jeg hadde en tanke om å blande fiskebly/setteribly 4:1 høyst 3:1 og tilsette 50-100 gram tinn for ladninger 700-900 ft/sk. Så kunne jeg heller påsette gaschecks for de hardeste ladningene over denne skalaen (sjeldent). Hva synes du? Ellers har jeg også tenkt på dette med å herde kulene i vann. Men jeg er ekstremt motstander av å bruke vann i nærheten av blysmelteren. @ DoctorRoy. Har også tenkt på dette med herding i stekeovn, men det er faktisk en naturlov som motsier dette – nemlig min kone. Hehe.. Hvis jeg finner på noe slikt med steikeovnen hennes, så må jeg overnatte i hundehuset. Mvh Toxophilos

Hei. Det er mye ekspertise i denne tråden. Så i stedet for å lage ny tråd våger jeg å stille et spørsmål vedr. støping. Jeg har fått tak i 40 kg. garnsøkker, blysøkker og blylodd til fiskegarn og annet profesjonelt fiske. Det virker som om de er hardere enn rent bly. Hardheten er omtrent som hjulvekter, men det er litt seigere. Dessuten virker det som om det er et grått «belegg» rundt dem som smelter i relativt høyere temperatur enn kjernen. Er det noen som vet hvilken legering som normalt brukes i slike ting. Jeg har også like mye setteribly (40-50 kg, ikke bokstaver men små firkanter og plater) og dessuten 3 kg tinn til rådighet. Sistnevnte var noe jeg fikk fra et kraftverk. Jeg har prøvestøpt prosjektiler i to forskjellige 240 grains støpeformer av dette "fiske"-blyet og det merkelige er at jeg får kuler som veier mer enn hva formene angir i rent bly. Prøvekulene fra begge tengene veier 243-244 grains etter at de er sizet, så man kan formode at legeringen er tyngre (?) enn rent bly. For å sikre at det ikke er vekten det er noe galt med har jeg kontrollveid dette mot prosjektil fra fabrikkammo (Magtech 240 grains) og den tangerer hårstrået under 240 grains. Jeg skal støpe prosjektiler til 44 special ladinger, opp imot max-trykk/max-hastigheter. Jeg vil helst ikke bruke gas-check Jeg kan få tak i mye mer av garnsøkkene til en relativt ok pris, men jeg vil at tinnet og setteriblyet skal vare lengst mulig. Er det noen som kan råde meg til en fornuftig legering. Mvh Toxophilos

Alle buejegerne jeg kjenner driver med rifle/haglejakt i tillegg. Og alle buejegerne jeg kjenner har startet med rifle/haglejakt for siden å utvide sin jaktinteresse til å inkludere buejakt. Jeg synes igrunnen at den norske jegerstanden holder en høy standard, jeg. Og det er jo innen denne kategorien at buejegerne utgår. Så hvorfor denne mistenksomheten til deres moral. Er det virkelig noen som tror at man plutselig legger vekk alt som er innarbeidet fordi om man skal drive en annen jaktform? Eller ligger det en tanke om at de råtne eplene innen den eksisterende jegerstanden plutselig skal bli buejegere alle som en? Isåfall er det vel grunn til å rydde opp i en (antatt) allerede eksisterende ukultur blant jegerstanden først som sist. En antatt ukultur som viderefører allerede innarbeidede uvaner? Jeg har enda til gode å se denne type ukultur, men hva vet vel jeg...? Heller ikke står den påståtte ukulturen så klart for meg at jeg kan påstå at den er utvetydig innlysende. Men for all del...om vi nå får en meningsmåling om buesaken så tar vi vel gjerne denne diskusjonen også så slipper folk å belyse sin egen glorie og slå seg på brystet for å vise sin egen fortreffelighet i tilbakelent selvsikkerhet. Med hevet pekefinger og refsende røst og insisterende nedlatenhet. Jeg er kun en enkel sjel som driver begge jaktformene i følge jaktens grunnprinsipper i henhold til moral og etikk. Og om enn andre finner fornuft i sine uttalelser, så står jeg krenket til påstandene om at riflejakten min formodes utført moralsk og etisk forsvarlig mens buejakten min blir utført moralsk og ukulturelt forkastelig. Jeg finner det også underlig til antagelsen om at de av mine jaktvenner som også ønsker å drive med buejakt plutselig skal legge all etikk og moral til side så snart de har tatt buejegersertefikatet sitt.

Du har ikke lest hele tråden, har du vel, Blundy? Og det er helt i orden at du lufter dine egne meninger uten å gjøre deg til egenutnevnt talsmann for «folk flest» eller «de fleste av oss». Vi skal ikke holde det imot deg at du bruker ditt eget hode selv om du ikke er «en av oss».

Synes godt vi kan se på denne filmen, både en og to ganger. Filmet i Danmark av en nordmann, Øivind Krageboen. Det er også han som står for skytingen. Legg merke til at pilene fløyter rett gjennom nesten uten motstand. http://netnatur.dk/jagt-i-dk/jagt-danma ... lemarkerne" target="_blank

Likner på den montasjen som jeg har på min Valmet Kombi 212.

Originalartikkelen som det linkes til. http://www.nydailynews.com/news/nationa ... -1.1512391" target="_blank Dyret hadde gått med denne pilen i seg i 9 dager før det ble bedøvet og innfanget, og man kan lese følgende: «Officials were able to unscrew the arrow's point and remove the blade and shaft. According to Darrah they found very little infection. The wound was cleaned and the deer was given a shot of antibiotics, with no stitches or major surgery required.» Deretter ble dyret sluppet fri. Det er jo blitt hevdet i denne tråden at et pilsår har letter for å gro og leges ved skadeskyting enn ved tilsvarende treff med ei riflekule. Og det ser ut som det stemmer, i alle fall i dette tilfellet. Man kan spekulere i om hvordan såret hadde sett ut ved et tilsvarende treff av en riflekule. Mon tro om det ikke hadde vært mye større skader og en større infeksjon.

Sukk!!! Det er igrunnen merkelig at denne debatten ikke forekommer i Danmark. For det første har alle jegerne svært godt renomme blant befolkningen. De er vel ansette og har høy status for moral, sikkerhet og etikk. Lovgivningen er også på mange områder på jegernes side mht. prioritet av deres jaktutøvelse. Dessuten ser man ikke den interne striden jegerne imellom som man kan oppleve i Norge. De holder godt sammen. Å kjøpe seg jakt her nede kan være en dyr affære. Derfor går mange jegere sammen og danner konsortier for å fordele kostnadene. Av den grunn skjer mye av jakten som fellesjakter under nøye overvåkning av jaktledere. Sikker våpenhåndtering er absolutt førsteprioritet, dernest human nedleggelse av viltet. Og man er hele tiden til evaluering av sine jaktkamerater, nabojegere og ikke-jegere. Det er alltid et øye som ser. Det er kanskje derfor at jegerne her nede er så veldisiplinerte som de er. Og buejegerne blir absolutt ikke sett ned på i Danmark. Tvert imot gir det høy status å være buejeger. Både blant ikke-jegere, men i enda større grad blant de andre jegerne såvel som hos media og myndighetene. Man formodes å tilhøre en slags elitegruppe blant jegerne. At denne egenvalgte spesialiseringen gjenspeiler seg i alle aspekter av jaktutøvelsen, og da spesielt i den etiske og moralske delen. Som i utgangspunktet er på et svært høyt nivå her nede. Diskusjonen og sammenlikning omkring «effektiv/manglende/overlegen/dårlig drepeevne», om våpenets «presisjon», jaktens «vanskelighetsgrad», utøverens «moral» og om økt «skadeskyting» forekommer ikke her nede. Heller ikke uttrykkene «primitiv», «tilbakesteg» og «personlige erfaringer». Man evaluerer og konkluderer snarere enn å synse. Det ser man jo i Nakken sitt innlegg. Jeg har den samme rapporten på svensk. Her er dessuten kravene som stilles til de danske buejegerne for å få utstedt buejegersertefikat. Det er ikke bare å gripe en bue og ta seg ut i skogen for å jakte. Det stilles krav til teoretiske, praktisk og utstyrsmessige egenskaper og kunnskaper. https://www.retsinformation.dk/Forms/R0 ... d=13107#K4" target="_blank" target="_blank Og når det gjelder tilgang til ettersøkshund, så er det en gratistjeneste som tilbys alle jegere som løser jagttegn. Terskelen for å tilkalle ettersøkshund er derfor svært lav. Også fordi det reelt sett kun er ettersøksekvipasje som lovlig kan gå over nabogrensene for å finne og avlive dyret. Så denne gnavne mistenksomheten til at buejegere nok vil tyne avstanden maksimalt, skyte ureine skudd, og ellers trø ned all jaktmoral og etikk ser ut til å være særnorsk. Man tenker ikke engang tanken i Danmark. Man har ellers erfart det motsatte. Og norske buejegere som kommer på jakt i Danmark er ytterst velkomne og berømmes for at de er fullt på høyde med de danske buejegere både i skyteferdighet såvel som i sikker jaktutøvelse og disiplin. Og dette er de samme buejegerne som fronter ønsket om buejakt i Norge og som vil stå i spissen for at jakten skal utøves på samme gode vis som de er kjent for i Danmark.

I dag (26.jan2014) har jeg nedlagt mitt første bytte som buejeger. Det var på ingen måte slik jeg hadde tenkt meg det. Det var ingen anstrengende, musestille, sakte ansmygning med kamuflasje, ansiktsslør og fleece-tøy. Ingen hjertebank og flimmer for øynene i konsentrasjon og spenning. Ingen komplisert avstandsbedømmelse og pilslipp igjennom et knøttlite hull i vegetasjonen. Ingen forberedelse og aktiv vilje til å drepe i pumpende adrenalinrush. Og det dreide seg ikke om storvilt av noe slag, slik at gevinsten kunne være var verd den ekstra ytelsen og anstrengelsen. Neida, dette var mye mindre. Snarere et barmhjertighetsdrap i tvingende nødvendighet. Et drap som måtte utføres i en plutselig oppmerksomhet. Et drap som skjedde i et øyeblikk der jeg helst ville latt være, uforberedt som jeg var. Om enn jeg som jeger kan ta liv i fokusert egenvilje, så må jeg enkelte ganger ta liv i i tilsvarende ansvar. Dette var et drap som jeg, som jeger, var pliktig til å utføre. Så til saken. Da jeg på morgenkvisten var i gang med mitt morgenrituale for frokosten (morgenmad); Katter først, så hunden, deretter eslene og til sist kona og meg skjedde noe uvanlig i den ellers så velkjente rutine. Idet jeg åpnet døren til eselhagen for å slippe ut eslene, halveis våken, rufsete og morgengrim, rød i øynene, mysende mot lyset; fikk jeg øye på en skadet due som virret omkring i snøen i eselinnhegningen. Slepende vinger og haltende gange ga meg intet annet valg enn å yte en barmhjertighetsgjerning – her måtte jeg ta ansvar. Det hurtigste våpenet som jeg kunne oppdrive var buen min, så det fikk duge. I slåbrokk, sjokkhvite mannelegger og hutrende understell var jeg så klar som det gikk an - omstendighetene tatt i betraktning. Jeg beregnet avstanden, siktet nøye. En dagligdags situasjon i tusenvis av tidligere pilskudd. Så velkjent og likevel så anderledes, for denne gangen gjaldt det et liv. Jeg trakk pilen til øret, valgte riktig siktepinne og siktet nøye. Korrigerte en gang fordi duen beveget seg, korrigerte enda en gang fordi stakkaren snudde seg – og så slapp jeg pilen i det magiske øyeblikk hvor alle merkene, mentalt og fysisk var på linje. I en tidslomme kunne jeg følge pilen i sin ferd mot målet knappe 20 meter unna. I tunellsyn virket det som om pilen nølte før den gjennomborte duen, rikosjetterte mot den frosne marken og forsvant snerrende inn i snøen og marken ved siden av hønsehuset. Den pilen finner jeg ikke før til våren tenkte jeg. Etterpå var alt like stille som før. Jeg hadde fått en ny dimensjon i min jakterfaring og duen var sluppet for sine lidelser. Trekk og slipp, du liksom...

Jeg har jaktet mye med buen min i år. Med magert resultat. Egentlig har jeg intet vilt å vise til enda, men jeg har hatt fantastisk mange spennende nesten-tilfeller der viltet er blitt nesten-felt. Igrunnen en Win-win-situasjon for alle parter. Jeg har hatt hare og rev, fasaner og rådyr helt, helt innpå posten min, men det har alltid vært ett eller annet som ikke har vært fullkomment nok (i mitt hode for det meste) til at jeg ikke har kunnet avlevere den perfekte pil. Avstand er en av de viktigste faktorene til at jeg har holdt igjen pilen. Det ER ergerlig når dyrene er ute på 35 meters hold når min egendefinerte grense går på 25 meter. Det ER også ergerlig når dyrene unngår min skog og passerer ute på naboens mark og utenfor mine grenser for å søke ly. Og det mest ergerlige er at dyrene plasserer seg fullstendig optimalt i posten på den annen ende av skogen når jeg selv befinner meg i motsatt ende. Første Oktober var første dag i den ordinære høstjakten her i Danmark. En høytidsdag for de fleste jegerne her nede, omtrent som første dag i elgjakta i Norge. Jeg hadde vært ute og rekognosert dagen i forveien og så da to rådyr som spratt opp i den sørlige delen av skogen vår. Det lovet jo bra, så tidlig neste morgen var det der jeg la min vei, ...sakte, sakte, smygende. I kamuflasje og med buen klar. Det ga dog ingen uttelling så etterhvert beveget jeg meg nordover i ytterste helspenn. I jordkanten til naboeiendommen får jeg øye på 2 rådyr. For å komme innpå må jeg krysse åpen mark. En omgående bevegelse er umulig da de befinner seg i ytterspissen av skogen min og er ellers omgitt av naboens åpne marker. Jeg smyger det beste jeg kan, men på 60-70 meters hold flakser en fasanhane kaklende og høyrøstet opp foran beina på meg. Rådyrene trekker seg 50 meter ut på åpen mark og står selvsikre og ser på meg. Ganske så trygge. I motsetning til de norske rådyrene som trekker inn i skogen når de blir skremt, så trekker de danske rådyrene ut i åpen mark ved samme situasjon. Ingen dansk riflejeger skyter rådyr i åpent lende uten god bakgrunn (som det sjeldent er). Alt er jo flatt her og en riflekule rekker langt, og lenger enn langt, i et lite tettbefolket land som har like mange innbyggere som Norge. Det er derfor at danske jegere bruker vilttårn så flittig som de gjør. For å få høyde nok til godt kulefang og til at rikosjettfaren minimeres. Jaktmessig ble høsten omtrent som våren. Jeg ble overlistet hver gang når jeg var på jakt med buen. Og jeg oppdaget hvor upraktisk det er med et så lite terreng. Det skal så lite til før dyrene er utenfor jaktmessig rekkevidde. Men de gangene som jeg gikk tur med bikkja kan du ta deg f... på at den ene gode sjansen etter den andre dukket opp. Rådyrene stoppet opp i skogkanten og kikket nysgjerrig på bikkja og meg og flyttet seg ugjerne når vi passerer. Mon tro om de kunne lese på kroppsspråket vårt at vi var normale turgjengere. Vi snek jo ikke og beveget oss i jevnt tempo gjennom skogen. For når jeg beveget meg i jaktsituasjoner var de utrolig mer årvåkne. Og når jeg forsøkte å poste ut fra tidspunktene som de passerer gjennom skogen, så dukket de aldri opp på ordentlig skuddhold. Fasanene derimot var alltid tilstedeværende når vi gikk tur, retriveren min og jeg. Faktisk fikk jeg bedre forvarsler om fasanenes tilstedeværelse sammen med bikkja da den kunne snuse og spore dem. Ja, enkelte ganger tok hun såmen stand på dem. Ok, tenkte jeg; jeg får fuske litt i faget hvis jeg skal få kjøtt på bordet. Ville ikke bale med bue og skarpe piler og ei vilter bikkje i bånd. Så jeg tok med kombien på lufteturene med bikkja. Det dukket opp noen få skuddsjanser på rådyrene på den måten, men de var aldri optimale. Begrensingen besto dels i at jeg hadde en hund i bånd som kunne rykke skuddet og dels i at rådyrene var ytterst varsomme og skvetne når jeg hadde børsa med. Jeg er overbevist om at de kan se et børseløp på hundre meters hold. Fasanene derimot, som det var ekstremt mange av i år var et lettere bytte, så jeg skjøt 6 fasanhaner med kombien i høst. Men altså ingenting med buen, selv om jeg jaktet med den også. Og jeg visste at det var vilt i skogen. Viltkameraet hadde fanget både rev, grevling, mår, rådyr, hjort, hare, fasaner, duer, kråker, rovfugler, ja, tilogmed naboens hund, så det var egentlig bare et spørsmål om å være tålmodig. Her er en liten filmsnutt av en hjortekolle med kalv. http://tinypic.com/player.php?v=15e9y5k ... MjowWnwtjo" target="_blank" target="_blank Og her er et skrytebilde av en av fasanhanene.