Toxophilos

Strengt tatt er vel ikke ny eier å regne som eier hvis han har overtatt hunden etter FOD's vanlige omplasseringsklausuler som det er opplyst om tidligere. Der står det jo at FOD forbeholder seg eierskap og kan hente ut hunden når som helst. Sånn sett kan FOD hente hunden tilbake og levere den tilbake idag uten å måtte stå til ansvar ovenfor omplasseringsvertene. Sånn sett kan man vel også formode at FOD fremdeles er part i saken og eier av hunden, juridisk sett (og ikke "ny eier") . T

Pass på! Fra et annet forum plukket jeg opp dette. http://www.nordisk-forum.dk/viewtopic.php?f=36&t=37892" target="_blank T

Fra forbrukerkjøpsloven: § 3. Ufravikelighet. Lovvalg Det kan ikke avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er ugunstigere for forbrukeren enn det som følger av loven her. Slik kontraktene er fra FOD er vilkårene av en slik karakter at de åpenbart er ugunstigere for forbrukeren... Tull. Hvor står det da i loven at denne type avtalefrihet er ugunstigere for forbrukeren. Eller sagt på en annen måte. Hvor i loven står det at loven er mer gunstig enn denne type avtale. Det er iallefall ikke åpenbart for meg. T

Hvorfor er ikke dette juridisk holdbart? Det er avtalefrihet her til lands såfremt det ikke begrenses ved lov. Hvilken lov mener du begrenser avtalefriheten i dette tilfellet? T Hvilken lov og hvilken paragraf er det som tilsidesetter fri avtaleførsel? Du er jo blitt spurt om dette før, både av meg og andre, men du ignorerer spørsmålene og besvarer kun med avfeiende skråsikkerhet. Edit. Mens vi er i gang med forbrukerkjøpsloven. Så sier jo den helt klart at tingen skal være: § 15. g) være fri tredjepersons rett i tingen, for eksempel eiendomsrett eller panterett. Likeså skal tingen være fri tredjepersons krav på å ha rett i tingen når dette bestrides, unntatt når kravet er klart ugrunnet. T

Hvorfor er ikke dette juridisk holdbart? Det er avtalefrihet her til lands såfremt det ikke begrenses ved lov. Hvilken lov mener du begrenser avtalefriheten i dette tilfellet? T

Jeg tenker i de samme banene som deg, JegerJente. Imidlertid: Det finnes to bærende prinsipp i norsk rettsvesen, som FOD (og deres tilhengere i DENNE sak) vil få i trynet. Det er det ulovfestede, sterke juridiske prinsippet om oppgjørskorreksjon ved uoppfordret verditilførsel, samt det like sterke prinsippet i den generelle berikelsesgrunnsetningen som sier at ugrunnet/ubegrunnet berikelse på annen manns bekostning skal gå tilbake. Hva består disse prinsippene i, kan man spørre? Vel, de som forstår jussen vet nok hva jeg snakker om og de resterende forstår det ut fra et vanlig intuitivt fornuftig resonnement. T

Ajoda, det står jo mer enn det. Les hans innlegg på nytt, les også mitt svar rett etterpå. Så vil du se at han opplyser dette som en realitet. Jfr. Edit: At FOD undertegner "papirer" på at de overtar hunden fra Falck vil ikke si det samme som at de får politiets juridiske vedtakspapirer i hånden, som jo er en forutsetning for godtroerverv. T

Synes denne var imponerende. Bildet er sikkert photoshoppet og stelt litt med, men likevel... T

Jeg synes at midlertidig forføyning er en god ide. Mine opplysninger baserer seg på det foreliggende faktum, jeg spekulerer ikke omkring det. Dessverre fremkommer fakta stykkevis og delt. Akkurat opplysningen om at politiet ikke har fattet vedtak fikk jeg av Wikingen sitt innlegg den 13. febr. kl. 22.36. Ser ut til at han har gjort et realt forsøk på å få opp en tidslinje og oppsamling av fakta. Virker troverdig. Det er alltid noen opplsyninger som vil mangle og som kan tolkes. Akkurat som du tolker den lange tiden som er gått som negativ, så kan man likeens tolke den som positiv. T

Det gjorde igrunnen ikke det. Ifølge de seneste opplysningene så fattet slettes ikke politiet noe vedtak om omplassering, og det er kun de som har myndighet til å omplassere dyr etter hundeloven (altså ikke Falck). Falck har ikke kompetanse til å omplassere uten politiets vedtak. Dermed er omplasseringen fra Falck til FOD i første omgang feil og neste omplassering fra FOD til ny vertsfamilie enda mer feil. Så det juridiske halmstrået om eierskifte som FOD har klamret seg til finnes ikke (de hevder jo at det er et enkeltvedtak osv...) Jfr. § 24. Politiets forvaring, omplassering, salg og avliving av hund Politiet kan ta hånd om, omplassere, selge eller om nødvendig avlive en hund T

Det vil altså si at så lenge politiet ikke har fattet vedtak om omplassering, så kan iallefall ikke FOD dekke seg bak godtroerverloven, slik de gjør. De har da ikke fått noen juridisk overdragelse av eierskapet slik de hevder. De overtar da en hund fra Falck uten omplasseringsvedtakspapirer fra politiet og som de omplasserer til tross for at de får beskjed om at den levert til dem på feil grunnlag. Eierskapet består jo enda sterkere enn før antatt. Hva FOD personlig måtte mene om tidsrommet som hunden har vært i Falcks varetekt, kan de egentlig tørke seg bak med. Personlig kan jeg på strak arm se for meg iallefall 5 gode grunner for å la hunden stå lengre enn antatt uten at jeg dermed ville se det som påtrtengende nødvendig å opplyse tyven om det. T

Altså, du mener at det kun er en teoretisk mulighet for at noen vil jakte humant og effektivt med buen. Underforstått vil det da si at i praksis vil alle (de fleste) jakte inhumant og ineffektivt. Du tuller nå, ikke sant? Sånn som jeg da forstår deg, så er det redselen for at den bestående jegerbestands inngrodde ulovligheter skal avdekkes som er din kilde til buemotstand. At man ikke skal gå de eksisterende, skjødesløse kjeltringsjegerulovligidiotene nærmere i sømmene. Hvorfor da ikke ta et skikkelig balletak innad i egne rekker istedetfor å mistenkeliggjøre en ny jaktform. Å få en ny jaktform, gjerne under mikroskopanalyse vil kanskje være det som trengs for å høyne den eksisterende (dårlige, iflg. deg) standarden. Edit: Du må heller ikke glemme at 90% av norske buejegerne også er riflejegere, så de/vi vet nok hva de/vi risikerer. T

Skjønner ikke at FOD fremdeles forsøker å dekke rævva si vha. jussen. Krampaktig desperate vil jeg kalle dem. Et gebyr regnes ikke som vederlag, og da kommer ikke "avhendelse mot vederlag" inn i bildet, hvilket er en forutsetning for at godtroervervloven skal kunne benyttes. Vederlaget må dessuten ikke være av symbolsk karakter. Vi har snakket om dette tidligere. T

Det forandrer likevel ikke eiers status. "Besitter" er likevel ikke rette eier selv om han i utgangspunktet har fått overdratt hunden i god tro. At "handelen" skjer gjennom to ledd forandrer ikke eiers status. Uansett hvilken informasjon "besitter" fikk i utgansgspunktet, så visste FOD bedre da de leverte den til ham. Når han (besitteren) da senere får vite rett informasjon (åjoda, han vet hva som foregår) er han neppe i aktsom villfarelse til å fortsette å hevde eiendomsrett. Eventuelt får han ta sitt krav til dem som eventuelt forledet ham i utgangspunktet, nemlig FOD. Eieren har ikke noen part i den krangelen. T:)

Tilsynelatende er det slik. Men det skyldes jo ene og alene at de stryker all negativ omtale eller kritikk som blir postet der (sikkert en heldagsjobb, spør du meg...) og det har de så vidt jeg husker vedkjent. Sånn sett blir det bare glansbildet som blir værende. T

FOD kommer til å tape så det ljomer. Loven er ikke beregnet å verne folk som utnytter en feil/vilfarelse for å få rettslig råderett over ting. Slik er rettstilstanden i obligasjonsretten og slik er den ment å virke i tingsretten. T

Ikke noe problem å se saken på den måten, klassisk situasjon forøvrig og det finnes regler omkring dette. I denne Prinsipputtalelse/fortolkning fra Justisdepartementet kan man lese hvordan forskjellige slike situasjon søkes løst. Altså ekstinksjon (Det at en eiers rett utslettes fordi tingen er kommet en annen i hende ved formelt lovlig rettserverv fra legitimert person.) i motstrid med vindikasjon (eieren rett til å ta tilbake (vindiserer) en ting som er kommet på tredjemanns hånd). http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/kam ... ?id=455425" target="_blank" target="_blank" target="_blank Og man kan lese følgende: "Etter vår vurdering må det likevel gjøres unntak for enkelte tilfeller der det ikke er noen grunn til å verne den som har ervervet en ting fra politiet etter hittegodslovens regler, og en vindikasjonsrett samtidig heller ikke er uforenlig med eller undergraver nødvendig tillit til hittegodslovens system for avhendelse av hittegods: Vi antar at vindikasjon kan skje overfor erververen i alle fall i tilfeller der alle de følgende forhold gjør seg gjeldende: .................................................................................................................................................. Videre må vindikasjon kunne skje der: b) erververen er den som har fravendt tingen fra eieren mv., eller er en som har medvirket til dette, eller han samarbeider med fravenderen for å få rådigheten over tingen knyttet til lovlige former gjennom politiets hittegodssalg. Å avskjære et vindikasjonskrav mot erververen i slike særegne tilfeller, synes å ligge utenfor det som med rimelighet kan følge av hittegodsloven. Etter forholdene vil den opprinnelige eieren av tingen også kunne rette et erstatningskrav mot erververen i tilfeller som nevnt, uten at hittegodssalget hindrer dette." T

Man må da spørre seg hvorfor du (som den eneste) har ivret så fælt for å få gjennomført en slik midlertidig forføyning, vel vitende at en slik henvendelse, og ditto avvisning da vil skade saken i et senere forløp. Joda, dette er bevis og dokumentasjon. Det er nettopp disse tingene som kreves og forlanges av alle, bla. politi, mattilsyn og tollvesen som identifikasjon av eier. Det er helt korrekt. Og da gjelder også reglene om hittegods (hvis vi skal være litt firkanta), http://www.lovdata.no/all/hl-19530529-003.html#map0" target="_blank" target="_blank" target="_blank" Hittegods er da pr. definisjon (§ 1): «Hittegods er lausøyre som har kome bort for innehavaren utan at han ville det, og som nokon har funne og teke hand um.» Stemmer dette med vårt tilfelle? Jo, det gjør da det. Og hva skal man så gjøre med slikt løsøre? § 2 sier følgende: «Veit finnaren kven det er som eig godset eller får han greie på det, skal han straks gjeva godset attende eller gjeva eigaren rådvelde over det.» Er dette gjort? Absolutt ikke. Hvorfor ikke. Vel... kanskje for FOD mener seg hevet over loven i og med at de har fått eierskifte på feilaktig grunnlag. En feil er en feil men dog gir dette intet krav/ingen rett til at feilen skal opprettholdes videre i rettssystemet. Det strider mot vanlige folks rettsoppfatning. Ikke nødvendigvis. At FOD i første omgang, når de overtok hunden, har handlet i god tro, kan jeg gå med på. Men at de omplasserer hunden etter at eieren har meldt seg og ønsker hunden tilbake, samtidig som omplasseringsmyndighetene (politiet) opplyser dem om at det er skjedd en feil, er ikke i samsvar med hensikten bak regelverket. Man har da all mulig grunn til å anse hunden som hittegods og skal da følge reglene deretter. Selvfølgelig skal det ytes kompensasjon fra eieren for utgifter, men hunden er likevel hans. Åjoda, han kan få den tilbake selv uten velvilje fra FOD. Jussen er slettes ikke så firkantet og bokstavtro som man kan få inntrykk av. Og selv om retten skulle komme til at rettstilstanden er forandret slik at han har mistet eierstatusen sin på grunn av andre forhold (eks. hundens beste pga. tidsaspektet), så har han likevel mulighet til å kreve erstatning for sin tapte hund på vanlige erstatningsrettslige vilkår. Og da er plutselig FOD's angivelig korrekte eierovertagelse (lover og regler) kun ett av flere momenter i erstatningsvurderingen. I en slik vurdering vil derimot FOD,s senere handlinger; deres tilsidesettelse/ignorering av aktsomhet, påregnelighet og synbarhet for økonomisk tap, handlingsalternativ og tidsmomentet spille en adskillig større rolle/motvekt. Også det at FOD vel kan anses som den profesjonelle part i dette vil virke sterkt i deres disfavør. Klart at dette har betydning. Dette er momenter som kommer inn under «skadelidtes medvirkning» under culpavurderingen. Men jeg ser ikke dette som negativt ovenfor hundeeieren, snarere tvertimot. Hvis faktum stemmer slik vi har fått fremlagt dette, så er/kan dette bevises samtidig som han selv kan holdes ansvarsfri for eventuelle feil som førte til at hunden ble omplassert mot hans vilje. Vil nok tro at retten raskt vil gi ham medhold siden han er å anse som den svakeste part mens alle de andre aktørene er proffe. For det første er dette eierens historie, ikke «tidligere» eier. Og hvorfor skal vi være så himla kritiske til ham og ikke til FOD? Han virker adskillig mer troverdig en dem, synes jeg (og sikkert mange andre enn meg) T

Du har et poeng der. Hvis tyven er tilsvarende slu som våpeneieren er dum/uforsiktig, så har du en ønskesituasjon for en tyv. For noen år siden skjedde en slik situasjon i en pistolklubb i sørNorge. I barmhjertighetens og godhjertenhetens misforståtte navn hadde klubben bestemt seg for å arrangere skytekurs for såkalte rehabiliterte narkomane. Dette skjedde i samarbeid med det lokale rehabiliteringssenteret. De narkomane fikk lov til å skyte og delta i det sosiale skyttermiljøet og man delte rundhåndet med opplysninger om oppbevaring av våpen såvel som sikkerheten omkring dette. Dette var jo kjekke gutter, forstås. De hadde bare vært så uheldige at livet hadde fart galt med dem etc. , bla, bla, bla... fikk man tutet ørene fulle av ildsjelene i rehabiliteringssenteret. Dette gikk greit en (kort) stund, helt til det ble tid for å dra på stevne til nabobygda. De "kjekke" guttene visste nå godt hvordan rutinene for transport av våpen ble håndtert. De visste hvem som fraktet pistolene til stevnet, når han dro og hvilken bil han kjørte etc... Lett match altså... De (eller kompisene deres) la seg på hjul og fotfulgte bilen i påvente av en anledning for å få fatt i våpnene. De fikk alt servert på et fat. Sjåføren dro innom KIWI for å handle bitte gran, satte fra seg bilen ULÅST med våpnene i en bag baki kofferten... og resten er historie. Selvfølgelig var de 5 pistoler vekke når han kom ut. I ett års tid etter dette gikk det en bølge med væpnede ran i distriktet, alle utført med pistol. Det var få, om noen som trakk sammenlikninger mellom våpentyveriet og ranene. Våpentyveriet lakk nemlig ikke ut til avisene, eller rettere sagt; lokalavisene ville ikke trykke saken fordi de ikke ville henge ut sjåføren, og politiet ville ikke forfølge saken mot sjåføren fordi han var sønn av en lokal politimann. På ett eller annet tidspunkt ble «de kjekke guttene som tilfeldigvis hadde havnet på skråplanet, blablabla...» tatt og våpnene, så nær som ett kom til rette. Heldigvis var ingen blitt fysisk skadet imellomtiden. Lærte klubben noe ut av dette? Får virkelig håpe det. Det kan da være måte på velvillig dumskap... T

He,he... Kom og besøk meg neste gang du er i Danmark så får du sett hvordan jeg bor. Ta med buen. T

Lag deg en matte av asfaltplater. Enkelt, billig og svært robust. T

He, he, he... Er helt enig. Har en prima utendørsbane, men det blir for kaldt på denne tiden, om enn ikke mer enn 8-9 kuldegrader. Har enda ikke funnet noen skyteklubb her i NordJylland som jeg kan skyte innedørs i, så jeg skritta opp lengste avstand som jeg kan skyte innendørs i 2. etg. hos meg selv, og kom frem til 26-27m (jada, jeg har et stort hus). Da ble pluteselig hverdagen så meget letter å overkomme, når jeg kan skyte på 25m innendørs hos meg selv. Må bare få ordnet meg med en innedørsmatte. T

Litago. Styr unna halmmatter. De mattene er kjempegode til sitt bruk og det er fortrinnsvis for recurve som ikke skyter gjennom. Compound derimot er mye kraftigere og skyter disse mattene relativt raskt i stykker. Iallefall min erfaring. T

God tro opphører vel når de nekter å levere hund tilbake til rettmessig eier, gjør det ikke? Jo, det gjør det. Og spesielt når de er i besittelse av hunden når forespørselen skjer. Altså før de omplasserer den så har de fått rede på at den rette eieren vil ha den tilbake (iflg. eierens opplysninger) . Når de da likevel omplasserer den er de langtifra " aktsom god tro". T

Ser ut til at FOD forsøker å dekke rævva si med diverse lovregler og paragrafer. De ender opp med en syltynnt halmstrå om at dette er et enkeltvedtak og dermed definitivt. Imidlertid handler hele deres hjelpearbeid og behandling/omplassering av dyr om varsomhet, aktsomhet og god tro, hvis ikke befinner de seg utenfor sin sfære. De er jo i utgangspunktet i en betent situasjon og i hovedsak er deres arbeid basert på at det ikke finnes noen eier til dyrene som de omplasserer, subsidiært er eieren fratatt sin status av annen lovgivning. I svært få tilfeller blir eieren identifisert senere, og han er da fremdeles å regne som eier. Og selv om de andre partene har handlet i aktsom, god tro, som er et absolutt krav om å virke innenfor lovens bokstav, (hvilket de ikke har gjort i denne saken) så kan de likevel miste den antatte ekstigverte retten, eventuelt kan de bli erstatningspliktige ovenfor den rette eieren. Legg også merke til at omplassering ikke er beskyttet av godtroervervsloven, det må en avhending (salg) til og beløpet må være såpass betydelig at det er mer enn dekking av omkostninger og/eller symbolsk. I databasen til Gyldendal Rettsdata (database for aktive jurister) fremkommer det en betenkning omkring akkurat dette spørsmålet, skrevet av en lovrådgiver for Landbruks- og matdepartementet. Essensen i utkastet er egentlig formulert i den ene setningen (også uthevet i teksten): "Det rettslige spørsmålet er om omplasseringen av dyret er uaktsom, fordi dyret allerede har en eier.""Vurderingstemaet blir om organisasjonen har gjort det som med rimelighet kan forventes for å finne den opprinnelige eieren." Les og bedøm selv. Jeg mener at eieren har en god sak, jeg. Sympati får han så det koster, men skal det skje noe så er han nødt til å handle, kan ikke bare sitte på gjerdet og vente. Jeg har uthevet aktuelle highlights. Jfr. 2007.02.12. Landbruks- og matdepartementet Postboks 8007 Dep 0030 OSLO Deres ref. Vår ref. 200608346 EP HCH/IKR/bj Dato 12.02.2007 Eiendomsretten til dyr 1. Vi viser til e-post 9. november 2006 med spørsmål om når eiendomsrett til dyr tapes. Problemstillingen er ifølge e-posten aktuell for frivillige organisasjoner som omplasserer dyr til nye hjem. Henvendelsen reiser videre spørsmål om organisasjonens mulige erstatningsansvar overfor den opprinnelige eier. Henvendelsen er ikke nærmere utdypet fra Landbruks- og matdepartementets side, verken om forskjellige faktiske situasjoner eller om de rettslige problemstillinger. Vi viser derfor til Justisdepartementets rundskriv G-16/01 om Lovavdelingens bistand til andre departementer, og ber Landbruks- og matdepartementet særlig merke seg rundskrivet punkt 3.4 om fagmyndighetens presentasjon av saken. 2. Ved omplassering av dyr vil eierforholdet kunne tenkes å fremstå som mer eller mindre klart for organisasjonen som foretar omplasseringen. Organisasjonen kan for eksempel få overlevert et dyr til seg som eieren ikke lenger vil ha. I et slikt tilfelle er det klart at den opprinnelige eieren har oppgitt sin eiendomsrett til dyret, og at organisasjonen ansvarsfritt kan disponere over det, for eksempel ved å gi det bort til en annen. I andre tilfeller er eierforholdet mer uklart. Vi antar at det er praktisk at representanter for en organisasjon påtreffer dyr som streifer omkring, eller at slike dyr blir funnet av andre som overlater dyret til organisasjonen. Slike dyr vil det gjennomgående kunne være tvil om tilhører noen. På bakgrunn av rettspraksis og juridisk teori om eiendomsrett generelt, vil det ha betydning for vurderingen av eierspørsmålet om ytre omstendigheter medfører at eieren må anses for å ha oppgitt eiendomsretten. Dersom organisasjonen i et tvilstilfelle tar med seg dyret, og omplasserer dette, vil organisasjonen kunne risikere erstatningskrav fra den opprinnelige eieren. Et slikt krav forutsetter imidlertid at vedkommende som har fått dyret omplassert til seg, ikke er villig til å levere tilbake dyret dersom rette eier skulle melde seg. 3. I tilfeller der den opprinnelige eieren ikke kan anses å ha oppgitt eiendomsretten til dyret, kan det likevel tenkes at den dyret omplasseres til, kan erverve eiendomsrett til dyret i strid med den opprinnelige eierens interesser. Lov 2. juni 1978 nr. 37 om godtroerverv av løsøre kan etter omstendighetene få anvendelse. Loven § 1 lyder: "Blir en løsøreting solgt av den som sitter med tingen og får mottakeren den overlevert til seg i god tro, hindrer det ikke rettsvinning etter avtalen at avhenderen mangler rett til å rå over tingen". Et dyr må anses som løsøre i denne sammenheng. Erververen kan dermed etter omstendighetene ekstingvere (slukke ut) den opprinnelige rettighetshaverens, her dyreeierens, rett. Som det fremgår av loven, må det imidlertid være tale om en avhendelse. Det fremgår av loven § 1 annet punktum og av forarbeidene (Ot.prp. nr. 56 (1976–77) s. 36–37) at dette må være en avhendelse mot vederlag, og det fremgår også av forarbeidene at vederlaget ikke må være av nærmest symbolsk karakter. Vi kjenner ikke nærmere til om det ved omplassering av dyr ytes vederlag. Dersom dette ikke er tilfellet, vil godtroervervsloven ikke få anvendelse. Det kan imidlertid tenkes ekstinktivt erverv også på ulovfestet grunnlag (jf. loven § 4 nr. 3). Det vil uansett måtte foretas en vurdering av erververens gode tro. Dersom vedkommende ikke er i aktsom god tro om organisasjonens rett til å disponere over dyret, vil vedkommende ikke kunne ekstingvere. Vi antar det ofte kan være slik at erververen forstår eller må forstå at eierforholdene i forhold til en mulig opprinnelig eier er uklare. I så fall vil vi anta at kravet om aktsom god tro ikke vil være oppfylt. Er dyret fravendt den opprinnelige eieren ved tyveri e.l., følger det av loven § 2 nr. 1 at selv en erverver i god tro ikke vinner noen rett.Dersom den nye erververen kan ekstingvere den opprinnelige eierens rett, og ønsker å påberope seg slik ekstinksjon, vil den opprinnelige eieren etter omstendighetene kunne kreve erstatning fra organisasjonen som omplasserte dyret. Slik erstatning vil også kunne bli aktuelt dersom erververen, selv om han ikke kan ekstingvere, nekter å levere dyret tilbake. Erstatningsspørsmålet må avgjøres ut fra alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. 4. Erstatningsansvar forutsetter at de alminnelige vilkårene om ansvarsgrunnlag, økonomisk tap og årsakssammenheng er oppfylt. Når det gjelder ansvarsgrunnlag, må et erstatningskrav i slike saker bygges på den alminnelige regelen om erstatning utenfor kontraktsforhold, culparegelen. Det kan videre tenkes culpaansvar for organisasjonen som sådan. Som utgangspunkt må det være tilstrekkelig at de som arbeider for organisasjonen, utviser uaktsomhet. Ved feil gjort av ansatte vil organisasjonen etter omstendighetene kunne bli ansvarlig på grunnlag av skadeserstatningsloven § 2-1 (arbeidsgiveransvaret). Det rettslige spørsmålet er om omplasseringen av dyret er uaktsom, fordi dyret allerede har en eier. Vi forutsetter i det følgende at en eventuell kompetanse til å omplassere dyret ikke uttrykkelig er lagt til en bestemt myndighet, jf. eksempelvis politiets kompetanse etter lov 4. juli 2003 nr. 74 om hundehold (hundelova) § 10. Vurderingstemaet blir om organisasjonen har gjort det som med rimelighet kan forventes for å finne den opprinnelige eieren. Dette må holdes atskilt fra situasjonen der det er kjent hvem eieren er, men der dyret utsettes for vanskjøtsel. En eventuell omplassering må da følge dyrevernlovens regler (lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern). Dette drøftes ikke nærmere her. Det vil bero på en konkret helhetsvurdering om organisasjonen har gjort nok for å finne eieren. Det er vanskelig å gi et generelt svar på hvor mye som skal til før det foreligger uaktsomhet. Vi peker nedenfor på enkelte momenter som kan ha betydning i vurderingen. 5. Hvor grundige undersøkelser organisasjonen bør foreta vedrørende eierforholdet av hensyn til den opprinnelige eier av dyret, må avveies mot hensynet til at omplassering av dyr skal fungere på en rimelig effektiv måte. Omplassering av dyr tjener et formål som tilsier at det ikke stilles for strenge krav til hva organisasjonen må foreta seg av undersøkelser. Dersom et dyr er merket, må det likevel kreves at organisasjonen gjør grundige undersøkelser forut for en omplassering. Forhold ved dyret som tilsier at det har en eier – for eksempel der det dreier seg om en sjelden rasekatt – kan også ha betydning for undersøkelsesplikten. På den annen side kan det ikke stilles tilsvarende krav der et dyr er reddet fra avliving, for eksempel funn av kattunger i en søppelpose. I slike situasjoner vil det også ofte være naturlig å anse eiendomsretten som oppgitt. Dersom dyret ikke er merket eller andre forhold ved dyret tilsier et eierforhold, kan det ikke utelukkes at det vil være tilstrekkelig fra organisasjonens side at det i en rimelig tidsperiode og innenfor det området hvor dyret ble funnet, undersøkes om det er blitt satt opp plakater eller lignende med etterlysning av dyret, eller om dyret er etterlyst på internett. Det bør også undersøkes om dyret kan være meldt savnet til politiet eller et vaktselskap innenfor et aktuelt tidsrom. Samtidig kan det ha betydning for vurderingen hva slags dyr det dreier seg om, og hvilken forfatning dyret var i da det ble funnet. Hvor lang tid det går fra organisasjonen får hånd om dyret til det plasseres i et nytt hjem, vil også kunne ha betydning i aktsomhetsvurderingen, men dette må ses i sammenheng med hva slags informasjon organisasjonen gir de nye eierne om usikkerheten om eierforholdene, jf. punkt 3 om vilkårene for ekstinksjon. Til illustrasjon angir dyrevernloven § 26 tredje punktum at midlertidig forvaring av dyr normalt skal vare i høyst tre uker. Hundeloven § 10 tredje ledd første punktum gir eieren en frist på en uke til å melde seg før hunden kan omplasseres. Hovedpoenget må være at eieren får rimelig tid til å undersøke hos politiet og aktuelle organisasjoner.6. For det tilfellet at en organisasjon som omplasserer et dyr blir erstatningsansvarlig, er det den opprinnelige eierens økonomiske tap som skal erstattes. Dette vil normalt omfatte gjenanskaffelsesverdien for et tilsvarende dyr. Vi tar ikke stilling til om det er grunnlag for å gjøre fradrag for utgifter som eieren ville ha hatt til dyreholdet. Affeksjonsverdi har ikke erstatningsrettslig vern i norsk rett. Dersom erververen ikke kan ekstingvere eller ikke ønsker å påberope seg en eventuell rett til ekstinksjon, kan organisasjonen i stedet risikere å bli møtt med krav fra erververen når denne har avgitt dyret til den opprinnelige eieren. Dette vil i utgangspunktet bero på avtalen mellom organisasjonen og erververen av dyret. Har organisasjonen overlatt dyret til erververen uten å motta noe vederlag, vil erververen neppe ha grunnlag for noe krav mot organisasjonen. Med hilsen Hege C. Haukaas e.f. lovrådgiver Ingrid K. Rogne rådgiver