Eystein

Ja, nå så jeg at du bodde i Telemark, men det er et fylke med mange muligheter. Stå på

Hei Sobergsolberg Loven har de andre over her gjengitt riktig. Men jeg skønner det slik at du er jakt og naturinteressert, og det er det viktig at fortsetter å være. Selv om norsk byråkrati og lovverk er som det er. Fra 14 år kan du f eks delta på revejakt (med hagle), sammen med en jeger over 20. ( a) du må ha samtykke fra foreldre eller foresatte og b)være under forsvarlig tilsyn av person som har fylt 20 år. Tilsynspersonen må ha utøvd jakt og betalt jegeravgiften i minst tre år. Tilsynspersonen skal også ha tillatelse fra rettighetshaver. Den som har tilsynet skal ha mulighet til å kontrollere og instruere vedkommende. Det kan jo godt hende du allerede er mye på jakt med en av dine foreldre, hvis du ikke er det, forsøk å komme i kontakt med en jeger og fiskeforening, jaktlag eller liknende. Vær med som hundefører, sitt på post sammen med en voksen, ta med deg kniv og spør om å få lære flåing og vomming. Mas mye og ikke gi opp. Har hatt den glede av å ha med meg ungdom på opplæringsjakt, på rådyr, rev og elgjakt mm. Morsomt å se ungdom med mye praktisk erfaring som trekker kniven og vommer et rådyr, mens eldre karer som kun har jegerpørven + skytterprøve og null praktisk innsikt står med henda i lomma uten å vite hvor de skal starte. Husk at det å trekke i avtrekkeren er kun er en liten del av jaktopplevelsen. Kunnskap om viltet, sporing, arbeid med hunder, slakting, behandling av kjøtt mm er viktige ting å jobbe med frem til du på lovllig vis kan trekke i avtrekkeren. Lykke til. PS Hvis du bor i min kommune, nesodden, så kan jeg hjelpe deg med å komme med på jakt og få mye praktisk erfaring

Når jeg ser alle elementene på drevprøven så slår det meg at man må være varsom med å få panikk eller iverksette teorier hvis hunden ikke følger oppskriften som liten. Bella er jo enda ung, men i høst så brukte hun mye tid på rotete og planløse søk, mye lossing på gamle spor, min bakfot, spurv og trost. Når hun kom på rådyr så var det i begynnelsen tidlig tap, Los på bakspor og omjag. Mao en hel serie diskvalifiserende elementer. Men jeg sto timesvis i skogen og lot henne holde på. En gang tror jeg vi hadde 5 omjag på rå med to kalver. LOs frem til tap, los tilbake til uttak og los motsatte veien igjen. På den femte runden tok var det blir mørkt og sent. Da tok jeg henne inn. Nå skjer ikke det mer, men jeg gjorde aldri noe annet enn å vente og la hun finne ut av ting på egenhånd. Er heldig som bor og jobber midt i jaktterrenget. Kan bruke mye tid på å vente på bikkja...

Takk for svar. Skriver fra iPod så det blir litt kort. Hun regner meg nok son sjefen. Når kona eller ungene kommer jem løper hun dem i møte og hopper og spretter, når jeg kommer ruller hun over på ryggen og logrer. Hun er veldig myk og krever veldig forsiktig stemmebruk. Hvis hun f eks står på kjøkkenet og vurderer å oppe opp på kjøkkenbenken og stjele en matbit (jo da, det kan hun hvis det lukter godt nok) så kan jeg bare klemte lavt og hun skrinlegger planen, midlertidig. Men hvis det er slik at en dommer ikke plutselig midt i enn los krever innkalling så skal det gå bra. Hvis hun har fått løpt en stund er hun fullt mulig å få stoppet og koblet om ikke kallt inn. I hvert fall etter et par timer. Jeg vet ikke hvor langt det er mellom øyene oppe på Vega, men svømmer rådyret svømmer hun etter. Hun svømte over en liten elv her i vinter, mange minus og issørpe. Når jeg fikk tak i henne var hun helt glassert av is, så jeg tok henne inn i jakka og løp hjem og ga henne en dusj.

Lufter en bekymring her for å få noen inspill. Jeg trener mye inkalling med Bella, greit å få hunden inn når man av ulike årsaker må noe annet en å sitte på en stubbe i skogen. Dessuten er det vel også et viktig element i en jaktprøve å få hunden inn. Som sagt trener jeg mye innkalling med Bella, og det går greit i den forstand at så lenge det ikke er et rådyr i 2,5 km omkrets fra der vi går tur så kommer hun på signal. Bruker godbit og signal + bruker signal ved foring hjemme osv. Når jeg plystrer så bremser Bella så det blir skrensespor i snøen og kommer til meg med maks fart. Hun synes dette er riktig gøy og løper så fort som mulig vekk etter inkalling for å komme på plystreavstand igjen. Stopper opp og lytter, skal han ikke plystre snart? Så langt er alt vel og bra. så plutselig kommer det drivende en eim av rådyr fra et skogholdt et stykke unna, eller et dyr har passert skogsbilveien noen timer før. Bella setter kulefart og etter en stund blir det uttak og los. Fra det øyeblikket hun får noe i nesa til hun har bakset rundt i snøen en times tid, og veld så det, er det ikke råd å få kontakt. Når timen har passert og hun begynner å bli sliten vil hun fortsatt ikke komme på signal. Men jeg har oppdaget at hvis jeg kommer meg innpå losen så jeg får se henne, så kan jeg rope "sitt". Da legger hun seg ned i sporet og venter til jeg kommer bort til henne. Jeg kan koble henne og gå. Hun forlater mao ikke sporet frivillig, men kan nøde seg til å stoppe. Så ofte som mulig lar jeg henne fullføre og komme tilbake på egen hånd, men det er jo også noen ganger det ikke passer å vente en time eller to. Jeg forsøker å gå tur i en høyereliggende furumo, langt fra vinterbeite og jordekanter, men det virker som om det alltid er et rådyrspor på de mest utenkelige steder. Den siste uka har det blitt tre slike "upassende loser". Hun kommer hjem med istapper i barten, litt blod på en pote, spiser en skål med mat, drikker en bolle vann og sover i 12 timer. Så hun synes denne "metoden" er helt topp. Kan selvfølgelig alltid bruke bånd på tur, og kun trene innkalling på store åpne plasser langt fra skogen. Men tviler på at drillen med selve innkallingen vil bli noe bedre av det. Det positive er jo at hunden jakter, og får trent litt. Det er fortsatt lite snø og godt beite her hjemme så rådyra klarer seg fint. Bekymringen er jo at jeg drister meg til Vega, får Ranger som dommer og så drar Bella på en tredagers sammenhengende los. OK, igjen alt for mange bokstaver fra tastaturet. Så til spørsmål: Hvordan jobber dere med inkalling? Eystein PS Bella ligger hjemme i sofaen og sover etter å ha forlenget lunsjen min med over en time. Hun sto på en kolle og tok inn noen dyr på overvær laaangt unna. Terrenget er erklært tomt for rådyr pga av gaupe, men neida...

Trodde dette var en skikkelig tULLetråd, som mange andre tråder her inne, men dette er jo som å komme på et AF - anonyme fottsvetteres møte. Hvis dere skulle kjøre forbi huset mitt vil dere se alle mine sko står på trappen, de får ikke stå inne... Jeg går i sandaler, uten sokker, fra midtren av april til snøen legger seg. Tar kun på sokker og sko hvis jeg blir kraftig anmodet om det av min bedre halvdel. På vinteren har jeg minst mulig på føttene... men har ikke løst utfordringen med kalde støvler på post. Så til kjærnen. De årene jeg bodde og jaktet i afrika hadde vi alltid vannflasker med filt/ull utenpå. Dyppet dem i vann og lot dem ligge i sola. Fordampningen kjøler ned innholdet til kjøleskapstemperatur. Det samme tror jeg er kjernen til problemet med oss som blir kalde på beina i stuen med ullsokker på. Vi blir varme på beina, svetter, svetten fordamper fra den varme foten og kjøler ned foten. Fot stengt inne i støvel, samler fort mye fotsvette og fuktigheten blir en effektiv kuldebro, ull eller ikke. Egentlig et annet problem en kalde føtter uten sko. Det første problemet løser jeg enkelt ved å ikke bruke sokker inne. (kun når jeg er på besøk hos andre). Problem nummer to med kuldebro har jeg ingen god løsning på, men kom til å tenke på noe jeg fikk høre fra en jeg kjenner, jeg tror det var Børge Ousland. Når det er skikkelig kaldt sover han inne i en sort søplesekk inne i soveposen. Da unngår han at fuktigheten fra kroppen siger ut i foret i soveposen og skaper en effektiv kuldebro. Ble inspirert til å prøve det på gaupejakt i morgen. Tre en pose på beina, sokk utenpå og så på med støvler. Blir sikkert gnagsår, hull i pose og kulde. Men det kan være starten på et lenngre forsningsprosjekt...

Vi har en "twistdott" PBGV hjemme og to allergkere i huset. Min stedatter som får skikkelig utslag på hest, katt og en del hunder, reagerer ikke på hunden vår. Den dytter henne over ende når hun kommer fra skolen og rundleiker henne, hun trener lydighet med den og er i mye kontakt. Min kone som også er allergisk reagerer litt på hunden, men hun mener fordelene med hunden langt overgår ulempene med allergien. Og hun gjør det heller ikke bedre for seg selv ved å invitere bikja opp i sengen og sofaen. Det er også en drøm av en jakthund og familiehund. Den er problemri å ha i hus og jakter så det holder. Måtte ut med hodelykt i snøen i natt da en kveldstissetur i endte opp i rådyrlos på en bratt fjellhylle. (hun kunne komme seg opp igjen selv, men rådyrene hadde jo gått ned, så hvorfor da gå opp?) Det er uansett et stort ansvar å ta. Så flere besøk hos oppdretter, og gjerne låne en hund en stund er lurt før beslutning tas. Å omplassere en hund man er blitt glad i er en hjerteskjerende prosess som jeg ikke unner noen.

Boka fant jeg, den heter. "Bakerovnen" forlag Sprossa, Forfatter, Else Rønnevig. Gavekortet har jeg ikke funnet enda (Er det indratt etter mange uker med bukke, rådyr og elgjakt)

jeg har fått det som et gavekort av min kone, kurset arrangeres nå og da gjerne hos noen som skal sete opp en ovn. Jeg håper det kan arrangeres hos meg neste gang, hvis jeg stiller med tomt, murstein og sement. Navnet på kursarrangøren ligger inne i boken som jeg akkurat nå ikke helt vet hvor er. Vi bygger nytt hus på gården, i tilknytning til terrassen (som forøvrig er en god rev/rådyr/elgpost) skal jeg bygge en slik ovn. Nå bor vi midlertidig i et annet hus på gården og mye står i pappesker på stabbur og garasje... Men skal se etter den i morgen:-)

Jeg skal også bygge en slik ovn og fikk av mine kone i bursdagspresan kurs i å mure vedfyrt bakerovn. I tillegg fikk jeg en bok, boken har også tegninger, info om hvor man får kjøpt ovnsdører til å mure inn. Tips om fyring og oppskrifter med. Har den ikke for hånden her nå, men skal legge ut navn på boken når jeg finner den.

Mine erfaringer med PBGV: En utrolig hyggelig hund som er glad i ungene, et midtpunkt i familien, både hjemme hos besteforeldre, tanter og onkler. Det er lett å få familie til å stille opp som passere og det hender de ringer og spør om de ikke kan passe hunden snart. Hunden slår seg raskt til ro både hjeme og på nye steder. Finner seg en krok og legger seg ned. Min hund er nå 10 måneder gammel, den har vært med i skogen fra den var valp. Har vært med på 2 ukers elgjakt og ble kompis med et kobbel store Jämthunder. Den søker godt og loser rådyr som bare rakkern. Har så langt alltid kommet hjem etter endt los, selv om losen har vart lenge og gått over i et annet terreng. Det har blitt felt rådyr for den og har sett mange dyr i los for den. Den har vært etter elg, fugl og diverse dyr, men det ser nå ut til at rådyr er nummer 1. på lista. Den har et fantastisk humør og er like glad om jeg kommer hjem fra en dag på jobb eller har vært 2 minutter på do. Den bjeffer ikke ved gjerdet eller lager mye styr når det ringer på døren, ligger gjerne i sengen sin og venter på at gjestene skal komme inn. Den har over hodet ingen vakthundgener. Den er frisk og solid, triller ned skråninger, hopper ut i kalde bekker, flyr rett gjennom kratt uten å nøle. Pelsen må nappes i ny og ne, men den lukter alltid godt og slår ikke ut på allergi hos den mest allergiske i familien. Den har hatt mange loser på is og skare uten at jeg har hatt problemer med potene, potene viker kraftige, tykke og solide. I fuktig snø får den noen snøballer under buken og på ørene. Men det har ikke så langt påvirket jaktlyst. Jeg har hatt andre hunder før, alt i fra Lusernstøver til puddel, men ikke drever. Det som jeg først og fremst liker ved Petiten er dens gode humør og trofaste væremåte. Alle blir i godt humør og glade når Bella kommer, uansett hvor gretne og sure de var i utgangspunktet. Rent bortsett fra punktene over er det en helt grei hund og mine erfaringer er helt nøytrale og balanserte:-)

Jeg har en gammel jakke og bukse fra Magasinet, som jeg har brukt i mer en 10 år. De har en lekk membran, et par dusin hull etter glør fra bålet og hull i en lomme. Den funker helt fint, mye ventilasjon i gnisthullene. Har i løpet av årene ikke så mye fokus på hva slags jaktdress jeg bruker. I Membrandressser erfarer jeg at jeg blir våt og kald av kondenns og svette fra innsiden. Men det skldes også at jeg ofte ikke er flink nok til å ta av ullgenser mm å putte i sekken ved forflytning. I dress uten membran blir jeg våt utenfra når det regner mye, men opplever også at kroppsvarmen og det at membran ikke hidrer fordampning, gjør at jeg blir raskere tørr. Uten membran er det viktig med ull innerst og i mellomlag, det isolerer også i fuktig tilstand og ventilerer godt ut fuktighet. Holder en knapp på dress uten membran såfremt det ikke er snakk om forhold med mye vind og kulde. På bukkejakt bruker jeg kun en fleecedress uten noe gnissende for, + neoppren badesandaler. Og når det regner og blåser, som det gjorde i årets første uke, så blir jeg våt til skinnet og kald. Men det kjenenr du ikke når du er nok fukusert på sekstaggren som står å feier hønna i en buske. Som ungdomskonntakt i en lokal jff er jeg også bevisst på å ikke legge for mye vekt på utstyr, det må ikke bli en hindring for å komme seg ut. Det er i så måte viktigere å lære å få mest mulig komfort ut av det utstyret man har. Sørge for at fuktighet kan fordampe lett. Putte mellomlag i sekken når man går. Kle på seg med en gang man stanser. De gangene jeg har frøset mest er når jeg har flydd av sted for å bytte post, klatret opp skråniger og bakset i kratt med ullundertøy, uljakke, ullgenser og membransjakke + ryggsekk på. Så til slutt har jeg god, svett og fuktig inne i membrandressen satt meg musestille på post i tre til fire timer. Brrrr...

En av de store fordelene med akkurat marlinen, 1895 gvt, er utkast av patronen til siden. Som gir mulighet for bruk av kikkert med lave montasjer. Ser at de fleste bøyleriflene har utkast opp, og det er vel klønete? Eller?

Fin tråd jeg snublet over, måtte lese fra begynnelsen og ble glad over å oppdage en 45-70 sjel. Har en Marlin i 45-70 selv som jeg har arvet etter min far. Han importerte den fra USA når jeg var guttunge. Fikk hjelp av et utvandret familiemedlem som jobbet i etteretning over der. Han kom og gikk plutselig, og han var glad i våpen. Så han fikk kjøpt inn og sendt over en børse. Var med fattern når han hentet den på tollhuset, det lå den gang nede ved Oslo S, og det ligger der kanskje fortsatt, men uansett. Jeg husker vi satt på Nesoddbåten og skar opp tapen på isoporboksen og dro ut børsa. (det var den gang det ikke var komplett våpen paranoia). Fattern gliste bredt og det var siden en av favorittbørsene hans. Han laget mange ladninger, har mange små serier i våpenskapet. Alle med et tilhørende notat i ladeboken fra prøveskyting. Han lagde også en rådyrladning... Har aldri skutt rådyr med den da treffpunktet er noe avvikende fra elgladningen. Men vurderer å skyte den inn med rådyrladningen til høsten. På elg har det vært en fin børse som er brukt mye der det er mye gåing med hund, kombinert med skuddsituasjoner på kortere hold i skogen. jeg klarer ikke å huske helt når han kjøpte den, men husker jeg brukte den første gang da jeg fortsatt gikk på ungdomskolen. Omtrent i 1980, og da var den ikke ny:-) Mao har over 30 års bruk ikke gitt negative erfaringer...

Takk for svar:-) Er litt usikker på landsbytullingfaktoren på en skinfille kontra et helt kadaver. Det er noe karslig over et helt kadaver mens en skinnfille blir mer i kategorien tannbørste, pinne, etc. Tror jeg foretrekker å bli fersket med et helt kadaver fremfor en skinfille eller en bit tarm i et hårnett hengende i et tau bak meg Spørsmålet ble høyaktuelt i dette øyeblikk da viltnemda ringte og tilbød et trafikkdrept rådyr.

Har tidligere "gått en tur" med et rådyrkadaver hengende bak meg i tau, slått en runde i terrenget og lagt det fra meg på åteplassen. Tanken er å lage et duftspor som kryssende rev kan slå seg innpå. Jeg har ikke nok netter på åte til å erfare om dette har noen praktisk betydning. Hadde vært artig å høre om andre her har erfaring/kunnskap om dette har noen betydning. Det er jo trist å bli kjent som han landsbytullingen som går rundt i skogen og sleper på et dødt rådyr. Men hvis det gir utelling i form av flere rev, så er det verdt det...

Se det, Cindy ser jo bra ut. Blir spennende å høre dine erfaringer etter hvert. Apropo TV, så fikk jeg fullstednig nedsmeltning på Bella når "Tre nøtter til Askepott" gikk på TV i jula. Midt ute i filmen er det en jaktsene hvor et kobbel med basseter loser på en rev. Bella satt i sofaen og fulgte med, og når bikkjene og reven kom på tv så begynte hun og lose med. Hun bælja i veg og vill ikke stoppe, så jeg måtte ta henne med ut på en lengre tur for å få kjølt henne ned.

Bella er 10 måneder i dag, og er relativt nynappet. Så video som jeg fikk av oppdretter, der Trude i Star Connection viser napping. Så satte jeg friskt i gang, Tok ikke hele hunden på en gang da det var anbefalt å dele det litt opp. Ble veldig overrasket da jeg regnet med at det skulle bli et brytekamp. Snarere tvert i mot tok Bella det som en kosestund, la seg ned og lot meg rive løs. Kun på snute og i ører var det milde protester. Hun var ikke så veldig langhåret så jeg tenkte å kun tynne litt. Ble relativt fornøyd med resultatet, helt til ungene kom hjem og lo godt. Hunden er jo blitt helt skjev... Lo de. Nå tenkte jeg at jeg skulle spørre om pbgv eiernes beste nappetips, i mellomtiden skal jeg forsøke å rette opp hunden en smule...

Har ikke noe fasitsvar på dette, men min erfaring er at en mørk børse i snølanskap ikke gjør så mye når du sitter stille. Den bryter opp det hvite og går gjerne i ett med de kvister og kvas du som regels sitter ved eller under. Problemet oppstår når reven kommer uventet på langs jordekanten eller på annen måte kommer nær deg uten at du ser den. For min del skjer det stadig vekk. Da blir den mørke børsa plutselig veldig synlig når du skal snu på deg. Selv med hvit børse og kamo skal det lite til før reven skvetter og flyr som f... Det handler, etter min erfaring, vel så mye om hvordan du plasserer deg, hvor stille du sitter og hvordan du først beveger deg når dyret kommer litt "feil". Virker som reven har godt syn forover og 90 grader ut til siden. Hvis du har is nok i magen og lar den passere litt forbi så er det lettere.

Hei Remmen Støkkjakt på skogsfugl er en morsom og krevende jaktform. Personlig synes jeg den kanskje er den med det beste spenningsnivået. Det mener jeg selv om jeg jakter mange andre arter og har jaktet bøffel i afrika. Opplever at det å få en skogsfugl er så gjevt at de fleste leter lenge og systematisk etter påskutt fugl for å få den med seg til hytta. Det er viktig å skaffe seg egne erfaringer på veien, men en ting jeg ofte lykkes med er å bevege meg raskt noen skritt mot skuddstedet og så stoppe musestille for å lytte. Av med jaktradio og full fokus. En fugl ligger som regel i en bekk eller under en skjørtegrann og bakser med vingene litt. Det høres godt. Andre som har tips til Remmen?

Rød superhelt, lydløst forsvunnet. Gikk søndagstur med kone, stedatter og Bella, iført sin splitter nye knallrøde kondomdress. Bella var skeptisk i ca 15 sekunder og så gikk hun med halen høyt og var veldig fornøyd med den nye drakten. En ekte superhelt, uten kappe. Har ikke hatt problemer med snø i pelsen, men hun elsker å plaske gjennom gjørme på stien mm så matmor tenkte at en slik dress kunne være fin å ha. Uansett gikk vi etter stien og jeg forsøkte å legge ture til en så rådyrfattig område som mulig. Bella søker ikke langt vekk når vi går på sti, men når jeg beveger meg i terrenget og spør "hvor er rådyrpusen" da setter hun fart. Bella utforsket noen ferske elgspor og diverse andre spor som var kommet i 3 cm med nysnø, men hun holdt seg i nærheten. Var maks 100 meter unna. Jeg trener inkalling med jevne mellomrom mens vi går og hun kommer lynraskt på signal. På vei hjemover øker hun takten noe voldsomt og forsvinner bortover stien og vinkler inn i skogen. Umiddelbart høres uttakshyl. Hun bjeffer rakst i falsettt og bass. Min stedattter ble umidderbart engstelig og trodde hunden hadde skadet seg i møte med en større hund. Jeg berolighet henne og vi kunne høre losen stabilisere seg og forsvinne inn over furumoen. Så ble det helt stille. Vi ventet en stund, ingen lyd. Tusen spørsmål fra stedatter. Jeg beroliget en stund, men Bellas los høres langt og hun sparer jo ikek på kruttet. Kanskje dressen har hengt seg fast i en kvist? Jeg bestemte meg for å følge sporene i nysnøen for å forsikre meg om at ikke noe var galt. Kone og stedatter følger på. Ganske rett følger vi sporene etter Bella og to rådyr. Morsomt å se de stedene dyrene har vinklet, og hvor Bella har løpt 10 - 15 meter forbi før hun runder inn på sporet igjen. Etter ca 1,5 km sier stedatter "hysj". Når vi stopper, og det ikke lenger knaser i skare hører vi losen klinge nede i en bratt dal. Heldigvis alt vel. Vi setter oss i furumoen og hører losen komme og gå et par ganger. Så kommer losen nærmere og næremere. Plutselig hører vi tramp i skaren og får se rådyrene. De hopper over åpne partier og stopper under tette treklynger og lytter etter losen. Så blir de var klyngen med pekende mennesker og setter farten opp. Losen kommer nærmere og nærmere, det blir litt færre bjeff når hun er usikker og når hun igjen er dønn på fot går losingen tidvis over i uling. Så kommer den røde pølsa byksene gjennom lyngen. Den ene fremfoten har sklidd ut av dressen og dressen strammer godt over bringa. Hastigheten er redusert av den halvt avrevne drakta, men innsatsen er desto større. Jeg har stilt meg nærme rådyrsporet og hun kommer tett forbi. Jeg kommanderer stopp, hun legger seg logrende på ryggen og løfter bakbeina. Klø meg på magen da pappa:-) Bella får skryt, kos og godbiter av alle tre. Så tar jeg henne på armen et stykke for å få henne av sporet. Matmor og stedatter som kun kjenner Bella som en kosete, sovende sofahund er imponert over Bellas innsats. Far er skeptisk til hele konseptet med kondomdress i busker og kratt, i hvert fall uten gps halsbånd på. Bedre med gjørme, skitt og snøklumper enn en hund som sitter fast i en busk. Synes det er lenge til 25. september nå.... Bella synes det er godt å sove 12 timer i strekk i hundesengen.

R R Fint om noen kan tipse Remmen om dette, selv har jeg ikke noe fullgodt svar. Mye trening på haglebanen vil jo gi et godt grunnlag, men noe som kan forberede deg godt på tiurens flukt vet jeg ikke. Ofte kaster tiuren seg rundt en buske, gjør helt utrolige vinkler til høns å være. Ofte er tidsvinduet du har på et rent skudd kun ett sekund eller to. Det å beregne mellom hvilke tretopper den dukker opp når er vanskelig. Jeg skjøt en gang en tiur rett over hodet på meg. Så den komme som en kule, lavt over tretoppene, mot meg. Kikket opp. Mellom grantoppene var det en liten flekk med blå himmel. Jeg holdt hagla vertikalt foran meg og dro av et skudd opp i det himmelblå. Traff tiuren som dalte i et "poff" av fjær. Sånt er ikke så lett å trene på. Av fysisk trening er det nok viktig å gå mye. GPSen min viser ofte 20 - 25 km på en jaktdag. I kronglete terreng, med sekk og børse er det det krevende. Derav tipset mitt tidligere om mange pauser, mye vann og brødskiver. En sliten jeger med lavt blodsukker er en dårlig jeger og en fare for sikkerheten. Spis en brødskive, litt sjokolade, en kopp med blåbær, drikk litt vann og ta en liten blund i lyngen. Er du veldig sliten og setter kursen mot hytta, ta ut patronene av børsa og gå rett hjem. Du vil helt sikkert få en 100 % sjangse på en tiur da, men haglekyting i skog er krevende sikekrhetsmessig i forholdt til bakgrunn. Det krever at du er våken og opplagt.

Ja, og jeg skrev at hvis vi skulle nekte alle som på et eller annet tidpunkt i livet sitt hadde drukket for mye så ville det ikke være mange "verdige" jegere igjen. Hverken tabletter, bønner, alkohol eller noe annet rusmiddel er ok å kombinere med våpenbruk. Hvis man over tid er nykter, og har lagt et misbruk bak seg, bør man få en ny mulighet. Tror f eks det er mange jegere, også her på kammeret som har gjort mye dumt i sin ungdom. Alt i fra å skyte spurv ut av kjøkkenvinduet med luftgevær til å kjøre to på en moped uten hjelm osv. Du står selvsagt fritt til å mene at alle som har gjort noe dumt skal bli miste retten til i inneha og bruke våpen resten av sitt liv. Men der er jeg uenig med deg. Jeg mener det er viktig å gi folk en mulighet, og at naturopplevelser i alle former ofte er en bra måte å rehabilitere folk på. Jeg har på ingen måte noen toleranse for rusmidler, eller praktiserer noen gråsoner. Jeg er en streng og klar, det hjelper ofte godt på folk som har vokst opp med for slakke tømmer.

Den eneste forskjellen jeg har registrert på ung og gammel tiur er at unge dumme tiurer ikke blir veldig gamle:-) I det hele tatt er det mye rart med storfugljakt som gjør den så spennende. Hvis du går gjennom denne samme terrengbiten flere dager på rad så kan du være sikker på at ingen av turene blir like. Den ene dagen ser du ikke så mye som en fjær, dagen etter flyr fuglen opp på to meters hold og skremmer skiten ut av deg, så en annen dag er det ingen fugl å se på bakken, men du ser noen som flyr hit og dit over hue på deg. Men det er vel det som er fasinerende med storfugljakt. Den fjerkledde smartingen har en hjerne som en liten rosin, men den klarer stort sett å lure deg hver gang. Men en ting er jeg helt sikker på. Hadde jeg brukt flere timer på skytebanen, i skytesimulator og tørrtrent mye så hadde nok treffprosenten gått opp...

Du skal ha kred for å vise omtanke og engasjement for dine medmennesker. Synes du fikk en del lite gjennomtenkt tyn på dene tråden. Det er ikke rent få elgjaktag som stabler seg på beina om morran med kuppelhue etter et snes med drinker på hytta. Det er et problem, likeså om man tar seg en bønne i forbindelse med jakt. Ingen former for rus og våpen er en god kombinasjon, men hvis man skule nektet alle som tok seg en dram for mye noen dager i året både jaktmuligheter og våpen, da ville det ikke bli mange jegere igjen i Norge. Heller ikke inne på dette forumet skal jeg anta. Har selv et engasjement som ungdomskontakt i en JFF. For mange ungdom som ikke ønsker å delta på vanlig sport, slik som fotball, håndball mm er det vanskelig å komme inn på naturarenaen. Mange har fogså oreldre som dessverre ikke er de beste forbilder. Som sitter inne med ølboksen og ser på sport, og som aldri har vært ute i skogen med et kaffebål. Jeg har opplevd unge som har blitt hekta på jakt, fiske og friluftsliv. Som har kuttet ut dårlige vaner, dårlige venner, fått bedre karakterer på skolen, som har en lysere fremtid på grunn av de verdiene og opplevelsene de har i naturen. Jeg kunne sikkert, som mange her inne foreslår, å be mennesker med utfordringer dra pokker i vold og holde seg lengt unna skauen resten av livet. Men må nok skuffe kammerets mindretall av grinebitere. Det å inkludere mennesker og vise dem naturens verdier, regler og grenser er nok bedre enn å be dem ryke og reise. Håper kammeraten din kommer seg på beina og får glede av et langt liv som friluftsmenneske. Lykke til