Arrowmaker

Brownells selger noen shellakk stikker i forskjellige farger du muligens kan bruke. Jeg har brukt dem i sprekker rundt kvister som har vært for store til å fylle med porefyller, og med brukbart resultat. en annen ting er at Brownells også sekger nettskjæringsfiler som er bøyd opp i tuppen. Jeg så du foretrakk fil, og da er muligens disse tingen. Og så var det utrolig mange fine blanke stokker her inne . Salget på CCL må vel ha gått til himmels etter at Raudnakke startet denne tråden . Han burde vel snart få prosenter av salget

Mens vi venter på presentasjoner av andres villkattkreasjoner på 8x68S hylsa (håper de kommer), kan jeg jo ta min .300 OAM versjon. Les første post en gang til. Hopp over første trinn i hylseforminga, gå til sizing i FL dia. Bytt ut innvendig hylsehalsfres med en på 7,46mm. Og det var det . Ferdig hylse har samme volum som en .300 Win Mag og da selvfølgelig samme ytelse.

Den øverste er vel den modellen som heter EuroMark tror jeg. Den har oljet stokk og er uten hvite spacere. Et flott våpen etter mine begrep.Jeg har en følelse av at det bl annet var den norske importøren på den tiden som hadde en viss innflytelse på at den modellen kom ut. Senere kom de jo også med en classic stokk en liten stund.

Den skruen du refererer til er skruen og returfjæra på avtrekkeren. Når fjæra mi er slakk veier fremdeles avtrekket 1300 gram. Den andre skruen regulerer inngrepet. Det kan sikkert minskes, men det er vanskelig å se eller måle. Det skal ligge en fjær til inni avtrekkerhuset, jeg har en mistanke om at den bør slakkes. Men avtrekkerhuset er klinket, så jeg har ikke tatt bryderiet med å åpne det. Så returfjæra mi er nå så slakk som jeg overhode tør å la den være og har fremdeles avtrekk godt over kiloen. Hvor og hvordan Ignorant får 600 gram sikkert avtrekk fra skulle jeg likt å visst.

Vi roper i kor på Ignoranten

Justering av matchavtrekket til 600gram skulle jeg gjerne hatt anvisninger på. Ignorant??

Hei, og takk for det Raudnakke . Du har nok rett i at fabrikkene ikke tar seg tid til å gjøre nettskjæringen ordentlig ferdig. På sett å vis skjønner jeg dem, tid er penger osv, men de kunne jo for eksempel valgt et enklere "fill in" mønster. Selv om Super Graden ikke er så dyr som navnet tilsier kunne Winchester kanskje lagt litt mer tid i nettskjæringa si på denne modellen, men OK. Jeg vet ikke om for eks Mauser bruker maskinkutting, men når du ser på en nyprodusert M98 til nærmere hundre tusen og du finner feil i nettskjæringa får man litt gåsehud .

Da mener jeg jeg er ferdig med fortreet. Jeg valgte å ta et bilde nå, før jeg oljer, i håp om å få bedre kontrast. Det ser egentlig litt forjævelig ut, så jeg våger meg på den påstanden at det ser litt bedre ut i virkeligheten. Problemet når man skjærer opp gammel nettskjæring er som jeg har nevnt tidligere at du må følge de linjene som er der. I en perfekt utført nettskjæring er linjeavstanden lik. Man skulle jo tro at det er overkommelig å få til når verktøyet styrer i den forrige en, to eller tre linjene, men det er faktisk ikke så lett. På denne stokken var det en god del sprik mellom linjene, noe som fører til ujemn størrelse på diamantene. Jeg har prøvd å motvirke det så godt jeg kan ved å legge litt sideveis press på kutteren mot den breiere linja. Det går til en viss grad. Der det ofte er en del å hente utseendemessig er i endene av mønsteret der det blir trangt. Her slurves det ofte på fabrikkrifler. Nettskjæring er en tidkrevende jobb og man må være konsentrert hele tiden. Det er derfor viktig å finne seg en god, avslappende og nøytral arbeidstilling. Dette hjelper til å kunne kutte rette linjer. Omtrent som når du retter deg inn mot blinken på stående skyting. Kutteren må holdes 90 grader på arbeidstykket, derfor er det så god hjelp i "vugga" da du dreier stokken rundt etter som du skjærer. Det er absolutt fy,fy å kutte over grenselinjene. Når en nærmer seg disse bør en få opp et visuellt rødlys og stoppskilt. Framme ved grenselinja kan det også være en tendens til å grave seg ned med verktøyet, og det blir heller ikke pent med ei dyp grøft her. Problemet er at verktøyet kan butte mot en kryssende linje. Siden det brukes med en sagende /filende bevegelse ( det er altså fram og tilbake) og det kutter hele tiden, graver det seg ned hvis man blir stående å stange. Trikset er å vippe verktøyet opp litt så det får tak over den kryssende linja, men uten å gli ut over grenselinja. Så jobbe seg gradvis ned. Du må som sagt være konsentrert og tenke hele tiden. Når en så har stirret med full konsentrasjon ned i alle linjene hender det man føler at øynene ser slik ut. Da er det på tide med en pause. Jeg vet jeg var ganske kritisk til Winchesters utførte nettskjæring, og spesiellt at de hadde skjært inn linjene i endene av mønsteret på forhånd. Det de skulle ha gjort var kun å legge inn linjene opp mot toppen eller løpskanalen og latt endelinjene i mønsteret gi seg selv etter som jobben skred fram. Jeg legger inn disse bildene av en stokk jeg bruker til trening og håper de er selvforklarende. Bildet med de gule blyantsterekene angir der jeg har planlagt at linjene skal være. Imidlertid vil man aldri (i hvert fall ikke jeg) treffe 100%, så da velger jeg den linja som er nærmest som grenselinje. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg blir litt kritisk. Når man står med forstørrelsesglass og følger hver eneste linje i et mønster, ser man jo også alle feil. Men til syvende og sist, når forstørrelsesglasset er av, og med et lite forbehold om utgangspunktet, ble panelet på fortreet helt Oslo. Da gjenstår det bare å olje, så kan jeg begynne på pistolgrepet.

Skremmende, men dog ikke overraskende lesing. Dette bare underbygger videre min overbevisning om at folk i dette landet er tilnærmet rettsløse i saker mot stat, kommuner og forsikringsselskap. Boykott Gjenstridige.

Jeg tror det er veldig lite å vinne. Det sto en artikkel i Rifle Shooter om dette for en tid tilbake og jeg mener å huske at det var konklusjonen. .300 Win Mag var valgt der også, mest på grunn av all pepper denne har fått for kort hals og dypt satte kuler.

Skjeftet var beddet fra fabrikk med en liten klatt av en noe ubestemmelig form for beddemasse. Beddemassa smeltet fort på dremelfresen, så jeg måtte bruke diverse treskjærerjern i tillegg for å få den ut. Ny og forhåpentligvis bedre bedding. Når jeg tenker meg om tror jeg kanskje denne klatten med beddemasse fra fabrikken var lagt i vel så mye for å justere avstanden mellom kasse og underbeslag som egentlig bedding. Etter at beddemassa var fjærnet måtte jeg justere avstanden med en passe tykk stoppskive som nå er beddet inn bak rekylklakken. Da er det på tide å begynne å friske opp nettskjæringa på fortreet. Toppene på diamantene ble pusset ned i prosessen med å forberede ny finish slik at overflata på stokken er nogen lunde jemnhøy hele veien. For å utføre nettskjæring trenger i hvert fall jeg begge hender på jobben, og da trengs en "vugge" til dette formålet. Da disse er forholdsvis enkle å lage, lagde jeg min selv av firkantrør en nøttetreplanke og litt god bjørk. En nabo med tredreiebenk dreide spindlene for meg. Resten er håndverktøy og plenty albuefett. Anleggsflatene for stokken er foret med mykt lær. Da er stokken på plass og arbeidet kan begynne. Det er viktig med ei god arbeidslampe man kan justere posisjonen på etter som . Dette er for å få god kontrast til arbeidsstykket. Jeg bruker også en Opti Visor, jeg husker ikke forstørrelsen, men jeg har fokus på ca 20-30cm. Verktøyet er enkeltlinjekuttere og et V jern. Håndtaket øverst er fra W.E. Brownell og er veldig hendig i og med at du kan justere vinkelen på kutteren. Det kommer best til sin rett når man skjærer i buede områder som pistolgrepet. Den korte kutteren og V jernet brukes ute i spissene på mønsteret der det blir for trangt til det andre verktøyet. Kutteren er en grovkutter fra Gunline. Jeg synes denne er grei da det er langt mellom tenna og den er da lettvinn å reingjøre. Det er som regel gammel olje, ny olje og gruff i bånn av nettskjæringa, som igjen fyller opp kutteren. Her er jeg nesten ferdig med alle linjene den ene veien. Så må jeg snu stokken og fullføre linjene ut til kanten før jeg begynner på de andre kryssende linjene. Det er viktig å ikke gå for dypt med en gang da det neste settet med linjer skal krysse over og danne diamentene i mønsteret. Går man for dypt må kutteren ri på toppene og det blir vanskeligere å styre. Når man frisker opp gammel nettskjæring er man egentlig prisgitt den som gikk der før deg med hensyn på rette linjer. poenget er å skjære så rette linjer som mulig, men det er ikke alltid like lett. Det er også avhengig av kvaliteten på stokkemnet. Løs og porete ved er værre enn tettvokst hard ved.

Jeg tok ikke bilder av denne prosessen, men gjorde som følgende. Rettet av stokk og ibenholt. Så merket jeg av 30mm på et 4mm bor med maskeringstape for dybdekontroll og boret to hull, ett på hver side av løpskanalen. Så kappet jeg to biter 4mm gjengestang (det var det jeg hadde) på 31-32mm, spente de opp i drillen og filte de spisse i ene enden. Med de spissede stengene i hvert hull i stokken satte jeg ibenholtklossen på plass og ga den et lite rapp med plasthemmeren. Da fikk jeg merker å borre etter. Boret så hull i ibenholten, kappet nye gjengestenger og limte det hele på plass med epoxy. For å holde ting på plass til limet herdet brukte jeg en lang staseslange gjennom magasinutsparringen og over ibenholten. Ibenholtklossen jeg brukte var 50x50mm og 85mm lang, så det er plenty å gå på. Selve formingen gjorde jeg med rasp og fil. Formen gir seg jo egentlig selv. Avslutningen valgte jeg å gjøre rund. Det var det orginialen hadde og det jeg synes er penest på denne stokkformen. Etter litt måling, prøving og feiling klipte jeg ut en runding i papp der diameteren tangerer topp og bunn på fortresavslutningen. Så merket jeg av denne på stokken med blyant for å ha noe å gå etter. Jeg grovslipteslipte til rundingen på slipemaskin. Dette er da radien topp-bunn på stokken. Så merker jeg av hjelpelinjer på sidene der radien starter og tar formingen sideveis. Til syvende og sist blir det på øyemål. Du kan også lage og klippe ut maler i papp som hjelper deg å få det nogen lunde likt på begge sider.

Jeg velger å forsere denne tråden av to årsaker. For det første, når jeg skriver mye i Word for så å kopiere det inn får computeren min noe så inn i *** leamus at bilder og tilleggstekst nærmest må legges inn i blinde. Cursoren og teksten hopper opp og ned av egen vilje. Det blir nesten som prestefrua som var så fortvilet over å ha så fyrrig mann at hun skrev inn til Klara Klok type spalte for å be om råd og hjelp. Uansett hva jeg driver med så er han på meg. Når jeg lager mat, vasker opp, rer senger, tørker støv, skrev hun. Hva skal jeg gjøre? Hun avsluttet brevet med et P.S. Unnskyld den hoppende skriften. Jeg prøver med kortere innlegg for å se om det hjelper noe. Den andre grunnen er vel at har jeg sagt A må jeg også si B, altså litt press på meg selv for å bli ferdig. Jeg legger inn noen bilder under veis, men når kameraet guds hjelpe meg er mer intelligent enn brukeren blir kvaliteten der etter. Det er rart med det, men da ryktene begynte å svirre om at Winchester M70 skulle ut av produksjon fikk jeg det travelt med å skaffe meg en Super Grade. Jeg fant etter hvert en på Finn, den var i 30-06 og prisen var riktig. Rifla var bra vedlikeholdt med kun normale bruksmerker i stokken. Rifla ble etter hvert kamret om til AI og beddet i en McMillan stokk. Trestokken ble satt til side med tanker om en fremtidig oppussing. Nå kan det se ut som om rifla blir hos meg en stund, og inspirert av Raudnakkes utmerkede tråder om oppussing og oljefinish på treskjefter fant jeg ut at det var på tide å finne fram trestokken. Jeg liker linjene i stokken, den må vel karakteriseres som ny-klassisk, men håndverket som er nedlagt er det mer å utsette på. Sånn sett har ikke Winchester kommet lenger enn til Sn i Super Grade for så å si at stokken er ferdig. Ankepunkt en er at fortresavslutningen er i plast. Den må byttes til ibenholt. Punkt to er nettskjæringen. På pistolgrepet har de prestert å legge ut linjene i en slik vinkel at diamantene nærmest blir firkantet. De bør være 3 ½ ganger så lange som brede. Så nettskjæringen på pistolgrepet ble pusset bort, så får jeg prøve å erstatte det med noe selv. Nettskjæringen er et såkalt point mønster og på fortreet har de prestert å skjære inn mønsteret i endene av nettskjæringen på forhånd og ikke la disse bli gitt av linjene selv etter som linjene blir skjært inn i dette området. Dette har medført at de har bommet med en halv linjebredde på noen steder. Det er kanskje egentlig godt gjort å ikke bomme med mer, men det virker noe amatørmessig og unødvendig. Det er dog ikke verre enn at jeg får prøve å gjøre det beste ut av det og heller begrense meg til å vise fram rifla i skumring og på sein kveldstid. Punkt tre er utføringen av forming og pussing før finish. Rette linjer bør være rette og skarpe kanter bør være skarpe. Om det enn er mindre detaljer gir det definitivt et bedre inntrykk, form og fasong ligger bedre i øya for å si det sånn, når man betrakter en stokk der dette er i orden. Typiske ting er at stokken dipper inn mot rekylkappa, på enden av kinnstykket og så tar den seg forsyne meg en tur opp inn mot skyggelinja ved enden av kinnstykket. Jeg har jukset litt, som en kjent tv kokk pleide å si. Her har stokken snart ferdig finish. Jeg legger inn bildet for å vise linjene i stokken. Hvis du trekker en tenkt linje fra tåa og gjennom pistolgrepet skal denne treffe ved bakre skjefteskrue. Nesa på kammen skal ligge rett over senter av pistolgrepet. Det er sikkert litt slingringsmonn, men slike proposjoner gir en harmonisk utseende stokk. Dette bildet er riktig nok fra en annen Winchester stokk, men viser den elendige nettskjæringen og proposjonene på diamantene. Min var like ille. Rekylkappa ble skiftet ut med en Pachmayr Decelerator. Jeg bruker to lag maskeringstape og sliper til jeg er gjennom det første laget på slipemaskinen. Resten tar jeg for hånd. På slipemaskinen bør man bruke grovt bånd, jeg bruker 80 korning, og ikke trykk for hardt på. Da presser du bare inn gummien og den kommer tytende ut igjen. Ibenholt blir penere enn plast. Her prøver jeg å vise hvor ujemt mye er, men selvfølgelig glemte jeg å ta bilder før det meste var rettet opp. Til høyre for rekylkappa ligger ei engangs neglefil. De fås kjøpt i pakker på 5-6 filer og er hendige til pussing av detaljer. Nå har maskina leamus igjen så jeg får ta mer senere.

Dette er interessante diskusjoner og spennende observasjoner fra rolf. Jeg ser at han skyter med en 6,5x47 og går derfor ut fra at rifla er bygd for presisjon. Jeg lar meg lett forvirre og derfor synes jeg det er greit å definere hvilke rifler vi lader for, formålet med rifla og teoretisk presisjonspotensiale. Ellers så blir det jo fort til at vi sammenligner epler og pærer. Det jeg prøver å si er at etter min erfaring har patroner med kulekast mindre, om noe, å si i ei jaktrifle med romslige toleranser enn det har for ei rifle bygd for presisjon. Å size uten ekspanderknapp produserer nok rettere patroner, men de gir også bedre hold på kula, noe som kan resultere i jemnere tenning og derved bedre presisjon. Så da har vi introdusert en variabel til. Den ultimate sizerdia er kanskje lagd etter mål av en formskutt hylse?

Som du skriver er i bunn og grunn årsaken til trøbbelet i hylsehalsen. Er godstykkelsen her ujemn kan ingen type sizedie rette opp dette. Det har vel BR gutta oppdaget for lenge siden og benytter seg av tight neck kammer og dreide hylsehalser.

Hvis man går over til en karbidknapp "flyter" denne på utstøterstanga og kan avhjelpe problemet med skjeivdraing noe. En annen ting også er ikke å dra til kontramutteren på utstøter/ekspander, det gir ofte nok spillerom til at ekspanderen retter seg etter hylsehalsen og ikke omvendt. Er godstykkelsen i halsen ujemn, drar det skjeivt uansett med ekspanderknapp, tror jeg. Ellers er det mitt intrykk at kulekast har mindre betydning for presisjonen i standard kammer med forholdsvis romslige toleranser. Ellers så har jeg gitt opp å eksperimentere med dette da det var like før det kom menn i hvite frakker og hentet meg sist jeg involverte meg i problemet.

Takk for fin tilbakemelding Tord

Denne kommer vel i kategorien "Schuetzen rifle", en type konkurranserifle som var populær fra ca 1875 til 1945. Det er mange forskjellige typer og visst nok et eget felt for samlere. Denne ser jo egentlig forholdsvis enkel ut, men hva som er riktig pris er vanskelig å si. Kommer vel også an på hvor lyst man har på en.

Takk for det Finn Ole . Tar du utfordringen og presenterer din

Bamrud har en utmerket artikkel om villkattpatroner på portalen, så jeg nevner bare det generelle i en fart for å gå over til min villkatt spesielt. Villkatting av patroner har foregått i over 100 år og over 6000 forskjellige navngitte villkatter eksisterer i dag, så det har vært og er en livlig aktivitet. Generelt kan man si at villkatting er å forandre kaliber og eller form på eksisterende patronhylser. Formålet er som regel å lage en patron som dekker et behov ikke allerede dekket av fabrikkpatroner. Dette kan være for eksempel presisjon og hastighet eller ønsket om rett og slett lage en patron til eget bruk. Av naturlige grunner så vet vi jo ikke hva andre sysler med til enhver tid så mange villkatter har endt opp nesten identiske med hverandre. Mange villkatter har blitt så populære at ammunisjonsfabrikkene har gitt dem en offisiell status, 22-250, .257 Roberts, .25-06 og .35 Whelen for å nevne noen. Enkelte entusiaster velger å se på villkatting som hjemmeladerens svenneprøve, mens andre (og kanskje mer fornuftige) himler med øynene og synes dette er galskap. Hva det betyr for meg kan kanskje best illustreres ved historien om mannen som hadde vært på byen og scoret hos en dame av den mer garvede sorten, type a Mary, Lakkegatas rose. Vel inne på hotellrommet og etter at tekstilene er fjernet ser dama på mannen, som etter hennes mening ikke er tilstrekkelig utstyrt down south og utbryter sarkastisk: Hvem i all verden har du tenkt å tilfredsstille med den der? Mannen ser noe forundret opp, setter pekefingeren mot sitt eget bryst og svarer lykkelig, meg selv! Nåvel, som nevnt trenger en villkatt en eksisterende hylse som basis. I tredveårenes Tyskland jobber Schuler ved Agust Schuler Waffenfabrik i Shul med å konstruere en høyhastighets jaktpatron som skulle passe i Mausers M98 system. Resultatet ble 8x68S, en helt ny patron som ikke var basert på noen andre patroner. Riktig nok er krave og hodemålene til 8x68S skummelt nærme målene på .30 Newton, en patron introdusert i 1913 og sist produsert i ca 1938. Så får de som vil spekulere i om Shuler kjente til og ble inspirert av Newtons patron, men jeg har ikke sett eller lest noe som skulle indikere dette. Dimensjonene på 8x68S er 13,0 mm over kraven, 13,3 mm over hodet og 67,5 mm lang. Den gir en 13g kule 925 m/s og maks trykk er 440 MPa. OAL eller total lengde på patronen er oppgitt til 87mm. Patronen i sin originale form dekker bruksområdet til alle kaliber 30 magnumene, og også .338 Win Mag. 8x68S er en ikke mye omtalt patron, men de som har oppdaget og bruker denne er godt fornøyt, for ikke å si bent fram entusiastiske, og med god grunn. På våren i 1939 introduserte RWS 8x68S patronen på markedet, men allerede samme høst brøt annen verdenskrig ut. Resten er historie, som de sier, men verden så nå annerledes ut og det fikk følger for sivil tysk ammunisjonsproduksjon i den forstand at fokuset ble rettet mot Engeland og USA og tyske patroner ble sendt på en vandring i skyggenes dal. Produksjonen av 8x68S startet ikke igjen før 1957 og stort sett alt som foregikk av patronutvikling og villkatting skjedde i USA. 30-06 hylsa, og hvis mer ytelse var ønsket, .375 H&H hylsa, var de som ble mest benyttet og disse ble klemt ned, utvidet og knadd i alle retninger. Jeg mener det må ha vært mot slutten av 80 tallet og utover i 90 at belteløse patroner med høy (magnum) ytelse begynte å komme for fullt. Helt hvorfor dette skjedde vet jeg ikke, men det var nok flere faktorer. Økonomien var forholdsvis god og nye produsenter av såkalt semi-custom våpen dukket opp. Disse så vel muligheten av å promotere seg selv og sine produkter med egne patroner. Magnum mania herjet som en pandemi i jakt og våpenkretser og for mange var hastighet og energi konge. Det var heller ikke så mye mer man kunne gjøre med beltehylsa til H&H. Manges øyne falt da på .404 hylsa, den var litt større i kraven og hodet og en snau mm lenger enn beltehylsa, så patroner basert på denne kunne gjøre alt og mer til enn man kunne oppnå med H&H hylsa. Så skulle jo disse patronene promoteres og selges. Høy hastighet og energi var gode argumenter, men noen følte nok også behovet for å påpeke de belteløse patronenes tekniske overlegenhet. Nå var det beltet som skapte all mulig trøbbel for skytteren og hjemmeladeren, både mating og romslige toleranser foran beltet var argumenter som ble brukt. Ingen så ut til å huske at disse hylsetypene hadde levd side om side i fred og fordraglighet siden 1904. Men sånn er det jo med markedsføring og ikke minst våpenskribenter som både må produsere og skape interesse. Av forskjellige grunner valgte jeg 8x68S som utgangspunkt for min 338 OAM. Brotsjer og tolker ble bestilt fra JGS. Både grov og fin brotsj, der grovbrotsjen var dimensjonert for å lage sizerdie. Etter hvert har jeg anskaffet et diesett fra Redding. Våpen til prosjektet ble en Winchester M70 Classic Featherweight i .270 Win. Denne ble slaktet til formålet. Støtbunnen i bolten ble åpnet og utdrageren justert til den nye patronen. Jeg ville ha mulighet til å benytte hele kassas lengde, så utkasteråpningen ble utvidet ca 5,5mm bakover, utkasteren kortet inn tilsvarende og avstandsduppeditten i magasinet ble fjærnet. Komplikasjoner dette medførte var at jeg måtte borre og gjenge nye hull til kikkertmontasjen i bakre bru. En 26” Border pipe ble brotsjet og montert og det hele beddet i en McMillan Classic stokk. Stokkfinish er krympelakk. Hylseforming foregår som følgende. Hylsehalsen blir necket opp til 338 i en Sinclair expander die. Etter å ha fjernet utstøter og expander fra FL dia blir hylsa presset. Grunnen til at expanderen er fjernet er at det nå danner seg en ring innvendig i hylsehalsen der den opprinnelige skuldra nå er flyttet noe tilbake. Dette igjen på grunn av tykkere gods i skuldra. Den ringen vil hindre expanderen å komme ut igjen på fornuftig vis. For å fjerne ringen i halsen freser jeg den vekk med en spesialslipt fres på 8,35mm i en Forster trimmer. Samtidig korter jeg ned hylsa til 67mm. Det gir hylser på ferdig lengde 66,55mm etter skyteforming. Så utvider jeg halsen igjen. Dette gjør jeg med karbidexpanderen i dia. Det blir selvfølgelig feil vei, men går greit med litt forsiktighet. Siste steg er ladning og skyteforming. Fra venstre 8x68S, .338 OAM og .338 Win Mag. Skuldra ser noe maltraktert ut før skyteformingen og pokker vet hvor den stopper i kammeret, men med FL dia justert så den har kontakt med hylseholderen må jeg bruke litt makt på hevarmen for å lukke. Da holder ting seg på plass under avfyring uten å måtte sette kula i bommene. Formålet med patronen var ganske enkelt å lage en .338 belteløs jaktpatron med magnum ytelse. Hylsa rommer 90,7 grain vann (RWS hylse). Det skulle gi ca 7,87% større volum enn .338 Winchester som rommer 84,6 grain vann (RP hylse). Det er lett å bli grepet av fartsdjevelen og også få drømmer om å havne i villkattenes ”hall of fame”, men jeg har valgt å holde meg konservativt under rødfeltet. Hylsa har volum til å prestere i overkant av .338 Win Mag og det er egentlig godt nok. Med 225gr kuler lukter den på .340 Wby hastigheter. Når du lader for en villkatt er det umulig å vite nøyaktig hvilke trykk du opererer med. Selv med strekklapper har du ikke noe referansepunkt å gå ut fra så det blir i beste fall en indikasjon brukt sammen med kronografen. Hylsehode ekspansjon kan også til en viss grad måles, men når vi snakker om å måle tusendels mm hører dette hjemme i et målelaboratorium med kontrollert temperatur og folk i hvite frakker og ikke på et laderom. Om en vil måle hylsehodeekspansjon er denne dingsen fin til det. Hylsene er jo den dyreste komponenten i en patron. Det tar ca 12 forskjellige operasjoner å lage en hylse og i mitt tilfelle fem til, så de er vel verdt å ta vare på. For å illustrere poenget låner jeg en liten historie fra Ken Howells bok om Custom patroner. En noe forvirret besøkende spør bonden hvorfor en av grisene hans har et trebein. La meg fortelle deg om den grisen, sier bonden. Da huset tok fyr kom grisen seg ut av bingen, vekte meg og kona, ledet oss ut av huset gjennom røyk og flammer, og gikk forsyne meg inn igjen å hentet alle de viktige papirene mine pakket inn i et vått håndkle. Å da ble den skadet?, spør den besøkende. Å nei da, sier bonden. En annen ting om den grisen. Da traktoren veltet og klemte meg fast hørte grisen ropene mine. Den kom løpende ut på jordet, gravde unna jord fra beinet mitt og drog meg løs fra traktoren. Å, så det var da den ble skadet? Nei, nei, nei. En annen gang så--- OK, OK brøt den besøkende av. Dette er litt av en gris! Men vær så snill, hvorfor har grisen et trebein? Åh vel, sier bonden, du spiser bare ikke en gris som dette på en gang! Så moralen er altså, ta godt vare på hylsene og utsett dem ikke for trykk de ikke er beregnet på. Dette gjelder jo for alle hylser uansett. Etter hvert har det kommet flere norske villkatter basert på 8x68S hylsa. Kanskje de som har dem, hvis de leser dette, kunne følge på og gi en presentasjon av sin patron i denne tåden?

Hvis du monterer en XS hylse kan du egentlig bytte mellom rødpunkt og kikkert etter behov, eller gå for en av delene alt etter hva du liker best og har behov for. Slik jeg tenker er rødpunkt utmerket opp til 100+m. Er holdene lenger vil jeg gå for kikkerten.

Det kan se ut som om de er ute av produksjon. Pachmayr har jo samme systemet hvis det kan hjelpe deg.

Leupold oppgir øyeavstand på denne kikkerten til 23,6cm. Ellers er scoutrifler en fryd å bruke. Det kan ta litt tid å venne seg til liten eller ingen forstørring, men å kunne skyte presist nok på storvilt ut til 300m er ingen problem. Bakdelene ved scoutkikkerten er hvis du får mye lys inn på linsene enten forfra eller bakfra, altså lav sol. Når det kommer til bærbarhet i skogen er det ingen ting som er bedre. Du kan også finne noen tips om billige løsninger i denne tråden viewtopic.php?f=38&t=36840

Nei, jeg har ikke det.

Som du sikkert vet hender det at våre danske venner tar en lille bayer i ny og ne, og som du sikkert også vet så går det ut over øyemålet . Mitt første par ringer passet ikke sammen da låsesporet på den ene var lenger enn på den andre. Jeg fikk de på greit nok, men kunne ikke løfte av kikkerten da den ene ringen ikke gikk fri. Det neste paret passet OK. Høyden var også grei på begge parene. Jeg er ikke volsomt oppdatert på S&L så hvor mye trøbbel folk har hatt med disse ringene vet jeg ikke. Jeg har ikke merket noe problem med skuddfasthet på mine selv om rifla snart runder 1000 skudd, men så er det jo bare 6,5x55 også da. Med tung kikkert og kraftig kaliber kan det gå galt med flere montasjer. Slik jeg vurderer det er ikke S&L systemet svakere enn mange andre montasjer så sant de er korrekt montert og festet ordentlig.