alias

Til Bent Var inne å kikket på sk®ytevideoen. Har et par spørsmål. Ka du sikta på? Traff du?

Er nok riktig det at alias tok den gærne varianten.

DGA betyr "jævla god lås"! Artig, er ikke mange av de her i landet. Vet at jeg selv siklet veldig på den og Wichita'n i sin tid, men hadde ikke valutta eller tvilsomme venner, så da så! Er missunsam, berre så du veit det!

Sako 75 låser ikke symetriskt - har aldri gjort det! Det er en av grunnene til at de aldri får meg som kunde.

Er nok rektig det - en liten flirt ja! Men, det kommer, det kommer; under prosjekt Jackass. Var (er) for komplisert til å ta opp i denne tråd. Ville forårsake avsporing på direkten - tror jeg - om folk var litt observante. Og det er det jo alltid noen som er. Men etter alle år, det enkle er det greieste - om ikke alltid det beste. Det er vi sikkert enige om?

For å ta det veldig kort! Jeg har tidligere begrunnet hvorfor reknestykket er feil. Det er roterende legemer vi snakker om, med symmetri om en akse, påvirket av en kraft som mest sannsynlig ikke går gjennom massesenter på noen av de kolliderende legemer. (Jeg kan vel føre til; at om legemene hadde vært aksesymmetriske om alle tre akser, hadde kreftene alltid gått gjennom massesentrene, og da hadde Teknotenkeren løsningsforslag vært et steg i riktig retning selv om reknestykket fremdeles ville vært feil.) Derved oppstår et DREIEMOMENT. Fysikken for dreiemomenter og snurrebasser er helt grei den. Kakk på en snurrebass ( en liten påvirkning i dette tilfellet). Snurrebassen flyr ikke veggimellom. Den Wobbler, omtrent på stedet hvil! Empiri!? Sier ikke jeg at det er gjort en rekke skyteforsøk, i inn og utland, som viser at det som eventuelt måtte være av forstyrrelser klarer vi ikke å separere fra de andre forstyrrelsene som forekommer under testskyting? Dermed er problematikken ikke etterprøvbar! Derimot viser de samme skyteforsøk at vi må skru litt ned på lange avstander ved nedbør! Om du ikke kaller dette empiri, da veit ikke jeg! Men det er riktig det. Jeg er ikke spesielt glad i empiri når det blir brukt til å verifisere, hvilket i utgangspunktet er tøv. Men jeg bruker rått og røti for å avkrefte, der det er mulig -hvilket jeg har anledning til uten å forbryte meg.

Får vel trø tel litt, samtidig som jeg vet jeg er på gyngende grunn. Valg i 6.5 er for meg temmelig klare; 260. 6.5x55 og 6.5-284W (selv om jeg bedriver synd med 6.5MinSin.) Hovedgrunn er minst mulig mjukkel. 260 har en grei ”amerikansk” standard. 6.5x 55 har all verdens standarder så få kammeret tatt ut med en Scan brotsj, ikke den gamle 6.5x55 SM hvor alt du skal slite på allerede er brotsjet ut. Jeg skriver videre 6.5-284W, fordi Normavarianten normalt er bereknet til å ta 10,1 grams kuler. ”Winchester” har ikke hørt om noe større enn 9 grams, og friflukten på de etter hvert så standardiserte brotsjer er kort. Det er litt problematisk at Win varianten tydeligvis tar høyde for omforming fra Winchester hylser, og nakken er som oftest dimensjonert der etter, for romslig etter min mening. Få deg en moderat tight neck i det minste! Så kommer vi til ”gungan”. Hvor vellykket en omkammring – uansett i prinsippet – er avhengig av bøssemaker og hva bøssa opprinnelig er konstruert for. ( Og her er det vel på tide å kalle inn Fossdal eller tilsvarende) På en Sako, er det så vidt jeg vet kryssmagasin og vanger i kassa. Det kan tenkes at det må gjøres noe med disse vangene. Og, jeg tror faktisk det er rett at klakkene kan skape problemer for kreasjoner med bratt skulder. Jeg foreslår: Rop på kvalifisert personell!

Og løsninga til teknotenkeren er altså gal.

Så alt er ved det vanlige i Tromsø ser jeg. Var vel som jeg sa da? Om vinter'n har man seg og om sommer'n skyter man. Lite å gjørra med det, er det ikke? Man få ta Tromsø som det er tror jeg. Jeg klarte i allefall ikke å endre på noe. Ikke bare det, men de har seg så mye at de ikke engang gidder å gå inn på kammeret for å gi sitt bidrag?

Joa, men det finnes ingen mulighet for en Bench Rest skytter til å hantere random walk problematikk fra benken.

Nei det er ikke kvalifisert gjetning. Det er gjort masse forsøk og målinger opp gjennom årene. Det er i det vesentlige gjort av forsvarsmakten i inn og utland. Ingen av resultatene viser endring i presisjon, men de viser helt klart, statistisk sett, en flatere kulebane ved nedbør. (I ei av mine eldgamle skytterhåndbøker, fra den tiden man skjøt på 600 med Krag ,var det angitt banekorreksjon ved nedbør!) En annen ting.... Har vel ikke skjedd at et Bench Rest stevne er utsatt p.g.a. nedbør. Det ville vel ha inbragt heftige protester om verdensmesteren ble kåret etter "random walk" metoden - eller?

Joa, godtar forsåvidt dine Brownske bevegelser i betydningen stochastisk prosess eller random walk eller liknende - en stattistisk tilnærmingsmåte som er helt grei om vi klarer å få frem data. Men det gjør vi ikke. Det drukner i støy. Jeg kan vel tilføye; drukner i støy i alle normale sammenhenger. Vannspreder er på ingen måte en normal sammenheng!

Det er jo helt vilt jo! Korsen ingeniører er det vi har fått? Brownske bevegelser?????!!!!! De ser du i mikrioskop når du mikroskoperer basilusker. Det er viberasjoner forårsaket av temperaturen - temperatur er i realiteten et måltall for middlere viberasjon av molekylene- i bassiluskløsningen. Kollisjon Først må man avgjøre sannsynligheten for kollisjon. Om denne er insignifikant faller den empiriske etterprøvbarheten av seg selv. Og sannsynligheten for kollisjon er insignifikant. Antallet kuler i en kuleeske, som oppviser så store avik fra gjennomsnittet, at det påvirker presisjonen, er mye større en anntallet kollisjoner mellom kuler og vanndråper. Dermed klarer vi ikke å hente ut resultater på grunn av støy! Om kuler kolliderer, må man avgjøre om det foreligger betingelser for materialdeformasjon. For normale matckuler gjør det ikke det. For blytupper gjør det det, men endringer av en dråpe eller to gir ikke større skade enn en vanlig deformasjon ved normal handtering eller skade i magasin gjør. Empirisk kunnskap vil si oss at slike små feil i tuppen ikke påvirker presisjon signifikant på kortere avstander. Lange avstander er en helt anden historie. Man får lave skudd på grunn av endring i ballistisk koefisient. Støt Ja kollisjonen er et støt, men ikke et klinkekulestøt (elastisk) eller kladaskstøt (uelastisk). Støtet er nærmest et "multibody" støt, uanalyserbart som det, og lettest forstått som en klassisk strømning-uansett hastighet! I tillegg foregår denne strømningsforstyrrelse over er meget kort tidsintervall ca 0.0003 tusenedels sekund. Kula er en "kropp i rotasjon". Det betyr at et treff av en vanndråpe ikke sender kula på en ny kurs, men den forårsaker en liten wobbling. Altså, kula utsettes for et dreiemoment, ikke kursforandreing. Wobblinga er å sammenlikne med wobblinga forårsaket av et Wind Shear, men av en mye mindre størrelsesorden. Ei stabilisert kule tar inn denne wobblinga innen 10-15 meter, men innen den tid kan denne forstyrrelse ha påvirket banen noe. Men igjen, vi klarer ikke å måle det, men vi kan berekne det - sånn nogenlunde!

Jadda, riktig oppfattet. I tillegg kan jeg anføre at det behøver ikke være helt håpløst med 180 grainere heller. Grensene for statisk stabilitet er romsligere enn mange synes å tro. Det meste går ganske så brukbart. Ofte er det den dynamiske stabiliteten som skaper problemer. 168 Sierra MK er ei slik kule som uansett snurr er grensestabil – den ”koner innen en limit cycle på omkring 5 grader. For tungkulene dine er det en grei test du kan gjøre. Sett opp skive på 10 meters avstand. Skyt og se om hullene er synlig avlange. Er de det, kan du ikke vente deg all verdens presisjon på 100 meter, selv om hullene der ser helt fine ut!

Når Berger anbefaler 1/12, er det ganske sikkert riktig. Men vi skal huske på at amerikanere har et helt annet forhold til 30 kaliber enn nordmenn. Tredvekaliber, i betydningen 308W, betyr i Amerika 168 grains kuler eller lettere. Kombinasjonen 1/12 og Berger er høyst sannsynlig basert på etterspørselen etter effektive 1000 yard kuler. Da kan man, med stor grad av sannsynlighet, anta at Berger tenker seg disse brukt i skytemaskiner som sjelden fyrer av noe mindre enn 300 WinMag, og oftest med utgangshastigheter i rundt 1000 m/s eller mer. I 308 er 1/10 rimelig risikofritt med tunge konvensjonelle kuler. Det går rimelig greit med tyngre også med stigning 1/12, men du kan ikke vente deg all verdens presisjon på lengre avstand. Likeledes, med saktebrennende kruttyper, for å holde farta oppe, vil enkelte skudd på ”uforklarlig vis” skjære ut.

Da har de seg! Temmelig fantastisk, bor i Tromsø og har ikke vært innom Andresen? Stikk innom der og spør ka folk gjør når de ikke har seg, så får du grei beskjed om alle alternativer - og kaffe kanskje om du er grei gutt!

Om du går inn i ”prosjekt Jackass”, vil du på ett av bildene se en lås med ei aluminium beddeblokk. Fordelen er at man på en enkel måte kam legge inn lås og løp og med nærmest hundreprosents garanti være sikker på at det ligger spenninsfritt.

Selkjøtt Selkjøtt er kanskje det kjøtt som lettest passerer grensen fra delikatesse til gastronomisk katastrofe. Dette skyldes i hovedsak to forhold; det oksygenbærende proteinet myoglobin og spekk. I tillegg har vi kulturelle vaner som er bestemmende for hva vi liker eller ikke. Det er derfor ikke til å undres at man må venne seg på selkjøtt og kanskje spesielt lukta ved tilberedning. Til sist bør man ha i mente at ved forhold hvor ”nød lærer naken kvinne å spinne eller hvor sult er den beste kokk” medfører at luksus den ene dag er temmelig lite smaklig den neste. I forhold til tidligere beskrevne retter er det å si at de er greie alle sammen; varianter av finnbiff, småbiff, stroganov, sjømannsbiff eller kjøtt i mørke. Ingen av dem er suksess med spor av spekk. Felles er også en spesiell ”selkarakter” som man må venne seg på. Riktig er også beskrivelsen av at enkelhet er det beste: Kjøtt pepper og salt. Jeg vil gjette at den avanserte selspiser har lagt merke til at; kortest mulig tid, med lavest mulig varme, gir best smak. Her er vi fremme ved sakens kjerne og inngangsporten til avansert selspising. Avansert spise kan deles i tre retninger: Norsk, Fransk og Japansk. Den mest avanserte er selvfølgelig inuittisk, og det er synd at en inuitt ikke tar fatt på feltet og underviser oss ignorante. Gammel norsk retning er bestemt fra gamle dagers oppbevaringsmulighet. Det er saltkjøtt, nærmere bestemt sveiver (framluffer). Sveivene vannes ut, og kokes med skinnmansjett og det hele, serveres med kålrotstappe og poteter. Det er ekte husmannskost og har gjort mang en fattiggutt til to meter høye kjemper i gamle dager. Det er spise med karakter. Kokekunsten har også karakter, en slik karakter at fruen antagelig vil forlange skilsmisse. Folk som liker syltelabber og/eller pinnekjøtt vil mest sannsynlig like sveiver og man kan antagelig lage ”syltelabber” av sveiver. Det beste på sveivene er marmoreringen av brusk, kjøtt og spekk som man finner i handledd og hand. En av mine favoritter er kaldkjøtt av sveiver dagen etter. Da går jeg nesten av skaftet. I tilegg bør nevnes muligheten for stekt – ristet- selspekk. Jeg synes det er en delikatesse med ”smeltet” selspekk til boknafisk, lutfisk og liknende. Fruen(e) vil antagelig hate tilberedningen, smaken og ektemannens ånde etterpå, men for den avanserte spiser, opptatt av sundt kosthold, omega 3 og liknende (som det er lite eller ingenting av i kjøttet) kan det være interessant som et eksperiment. ( Men for all del, hold baconfettet i reserve!) Ny norsk retning er like selvfølgelig frosset eller fersk kjøtt Da går jeg rett på min favoritt. (Samene (noen)har en liknende variant basert på reinkjøtt som er like god.) Man tager rett og slett frosset kjøtt, skjærer det i løvtynne gjennomsiktige skiver og suger det i seg på direkten som snack eller som avansert bordsetting. En mer urban retning, som garantert fører til sucsess, er graving. Det er sterkt å anbefale. Ellers er det fult mulig å lage meget gode kjøttkaker, puddinger og spise beskrevet av andre. I tilegg kan jeg tilføre en utviklingsmulighet, noe begrenset for de fleste siden den krever utvanning. Selv brukte jeg sjøvann til utvanning. Kjøtt lå så lenge som tre uker i sjøvann ved frysetemperatur. Da var det godt utvannet, hadde mistet mesteparten av sin karakter, og var nærmest som kalvekjøtt til sammenlikning, både i smak og konsistens. Fransk retning følger naturlig etter som vi nærmer oss annen varmebehandling enn koking Det er tidligere skrevet om blodmengder og utvanning av selkjøtt. Selkjøtt inneholder ingen unormale mengder blod, men myoglobin. Myoglobin kombinert med stekevarme (karamellisering) samt omdanning av trimetylamin til trimetylaminoksyd, gir stygg smak. Mye av mislykkede selanretninger er forårsaket av nettopp dette. Sel og hval skal ikke stekes. De skal sauteres. Sautert sel kan brukes til hva som helst og er et svært takknemmelig råstoff. Smakstilsettinger og kombinasjoner begrenses kun av kokken. Japansk retning er den som, som system, er fritatt for all varmebehandling Enkel og genialt, ordet er sushi! Erstatt svindyr tunfisk eller hvalkjøtt med flortynne skiver med rått selkjøtt! Jeg sier ikke mer – untatt; japanerne er de eneste avtagere av spekk, til den samme nasjonalrett og nyttet på samme måte. Nesten like avansert som den beste inuitt – eller?

Jeg må si jeg er imponert over kreativiteten. En stokk og en taustomp, det nye multiverktøyet for mannen, det verktøy som henviser en Leatherman til historisk museum – den perfekte julegave! Også for menn med lit mer introverte tilbørligheter, som flagellanter og dilletanter, finner verktøyet en mulig anvendelse. Det eneste forslaget jeg ser mangler, er i symbolbetydningen, i form av galge eller garotte, for grupper med store moralske anfektelser omkring skyld og straff. Det var flere som var i nærheten – hadde ”helt rett” uten å ha det, fordi de hadde byttet om på ting. Vinneren er selvfølgelig Loddfåvne som får gevinsten utbetalt i sleivkjeft og ukvemsord på lørdag. Ikke berre det, men vi skal se til at han skyter, skyter og intet annet, og ikke får anledning til å bedrive industrispionasje til skade for oss. Så svaret er ”stroppetang”, den del av det verktøysett som får ei løpstvinge til å fungere. Løpstvingen er ei skrustikke med to vedskier som det så treffende ble beskrevet. Et slikt system koster ”ingenting”, tar alle løp unntatt de som er satt så hardt fra industri at vanlig dødelige må dreie avlastningsspor for å få ut løpene. Den virker ved at vi setter løpet i skrustikke mellom to treklosser. Treklossene bruker jeg å sette inn med harpiks løst i aceton – hvor acetonen får tid til å dampe vekk. Da glir ikke løpet i klossene om veden er komprimert nok. Tauet stikkes inn i utkasteråpning, ut gjennom boltåpningen (bak), og en kort tau stomp legges fremover låskassa. Den lange enden vikles tett rundt låskassa mens stumpen legges alternativt over-under viklingene slik at alt låses. Når nok tau er viklet opp – i riktig retning og fremover helt til gjengepartiet for å løsne eller dra til et løp – stikkes stokken inn i løkka, det hele strammes opp, og på et øyeblikk er det hele gjort. Det fine med patenten er at om redskapen er rein – fri for spon og annet rask – så settes ingen merker på delene.

Fatter ikke detta jeg. Her driver vi med stokk. Stokker har vel ikke kaliber? Vi kommer tilbake til kaliber når vi begynner med løp. Men for holde dere på pinebenken lengre og for å komme med ei orientering, vil det i våpenkortet stå 6.5MinSin. Ka dokker ellers hadde trudd? Fullt tegningsett og begrunnelser vil følge!