flyfisher

Klokka ringte 04.45 og jeg var i åkerkanten 05.10 ikke var det skytelys så den første 15 minuttene gikk med til en kaffekopp. 05.20 ble jeg var av en skygge ute på den nyslåtte åkeren og en rask titt i Kahles 3-12x56 avslørte at mikkel var i samme ærend...jeg derimot satt forkledd som et rognebærkjærr med Sako Vixen i .222 rem på fanget Hønstjuven fikk en Sierra 40 varminter i 800 m/s bak bogen og sa opp stillingen som hønstjuv umiddelbart... duene ble 11 i stykket og de ble felt med samme resept, utmerkede bryststykker

Å oppsøke fremmede miljøer er smart, fordi det styrker hundens evne til å takle nye situasjoner feks under jakt treffer en jogger, istedet for å løpe sammen med denne, har hunden allerede utredet fenomenet "trimfolk" og konkludert dette som uintressant. Nøkkelen for å oppnå målsettningen din som jeg antar er jakt; er stikkordet belønning, i flere forskjellige former ikke bare fra deg, men også fra sin egen erfaring. Hvis vi snakker søk, bør hunden få en form for belønning for denne adferden også. Hvis denne belønningen er optimal, vil du se at forsøkene med å slippe hunden vil ha en meget bratt utvikling hvis hunden finner et ferskt spor på grunn av egen innsats. Hvis du hele tiden spør deg selv; hva vil jeg oppnå med denne øvelsen ? så er mye gjordt -for hvis du ikke vet hva du driver med, så vet hvertfall ikke hunden det !

Veldig enkelt å gi et svar på det spørsmålet; enhver hund eller dyr generellt finner det mye tryggere å finne et sted som beskytter som feks under en bil eller under ei hytte. Instinktivt vet hunden at han er beskyttet mot rovdyr etc når han har noe over seg. Det er med bakgrunn i denne adferden jeg kan si at hunden er meget utrygg og har svært få positive opplevelser med skogturen. En annen argumentasjon er at hunder lærer på bakgrunn av erfaringer og kan ikke tnke rasjonellt slik vi gjør, ergo står denne utrivlig opplevelsen fast i hundehodet på kontoen "ikke gjør dette igjen" Et menneske har ikke befestet et lederskap i løpet av 3 mnd, noen gjør det desverre aldri::.

Nå har jeg hatt strihårsdachs i mer enn 20 år, og i løpet av disse årene har jeg hatt 5 dachser i mitt eie, og flere kompiser har skaffet seg dachs etterhvert. Det gir meg noe å betrakte, og siden jeg er en nyskjerrig sjel liker jeg å undersøke hvorfor ting er som de er. Jeg slår meg skjelden til ro med en argumentasjon som; sånn er og da blir det sånn... Underveis med mine hunder har jeg oppdaget at jeg har bærsjet meg selv på leggen mange ganger, selvsagt fordi jeg ikke har hatt nok innsikt i det jeg har drevet med, og har kjørt innlæringsprosesser som har slått meg selv i bakhodet mer enn en gang. Hunder er enkle, men trivlige skapninger, de lærer på basis av erfaringer også kalt tillært adferd ; dvs de lærer også adferd vi ikke ønsker, selv om vi gjør det vi kan med å belønne unotene, ubevisst. Dette kan jeg alt om, jeg har belønnet uønsket adferd hos min strihårede djevel i mer enn 10 år og resultatet står for seg selv....Han er slitsom, masete og fullstendig enerådene i huset, hans selvbilde er på størrelse med Vestfold fylke og alt kan spores tilbake til meg og min belønning. Jeg merket det ikke før jeg fikk Dreveren i hus, han er den strake motsettning, han er rolig, stille og beskjeden. hvorfor ? Fordi han har ikke fått belønning for uønsket adferd ! han aner ikke hva det er fordi han har stått i en stusselig hundegård i Sverige og fått minimalt med belønning for noe som helst. Han var kort sagt ett blankt ark når han kom i hus. Min første strihårete dachs hadde nøyaktig samme adferd som trådstarters hund, jeg begikk alle de feil som kunne begås og jeg var særdelse dårlig til å tolke signalene som hunden sendte meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger han ble hentet under bilen, men det var mange. Når hunden fylte tre år snudde dette, etter en tur i hegn (rådyr) den gangen var dette tillatt løsnet det for Larris, og han ga meg utrulig mange flotte jaktepisoder med både dubbletter og tripple fellinger av råvilt, han bl helt klart en jakthund med champion kvalitet, men pga av delvis chryptochlid var dette uaktuellt. For trådstarter kan jeg gi følgende tips; ro ned dine ambisjoner og tenk på en annen måte, det du skal gjøre er å få din hund moden og trygg på sine omgivelser, selvsagt skal du i skogen, men alt til sin tid. En hund lærer mye fortere enn du tror -når den er klar for det. Du skal gå mye bredere ut med hunden din og presentere den for omgivelser som er fjernt fra skog og jakt, en tur i byen med masse folk og fremmede lukter er en øvelse som er undervurdert... her "vokser" valpen i hodet en tur i en park er ikke å forakte. Utstillinger er en fin arena for å møte andre hunder, selv om det er megakjedelig... Du skal tilvenne valpen å være alene i perioder, uten hyl&skrik. Kort sagt; alt i en vanlig hverdag er med å bygge opp en erfaringsbase i hundehodet og denne erfaringen er med å øke selvtilliten som igjen gjør at hunden tør å gjøre de tingene som du ønsker ;å jakte Grunnen til at hunden på denne stadiet (5 mnd) ikke slår ut eller viser jaktlige tendenser er helt naturlige og instinktivt vet hunden at kommer den bort fra "flokken" sin er den død.

Spør deg selv; hva vil jeg oppnå med det jeg driver med? Med den hunden du beskriver, er det helt tydelig at du har med en fullstendig umoden hund å gjøre. Hvorfor du tar denne med ut i skogen er meg helt ufroståelig og vil helt sikkert ikke ha en positiv innvirkning på hunden. Du må være klar over at hunder lærer av adferd og erfaringer av denne, positive som negative. i dette tilfellet er innlæringsprosessen 100% negativ fordi valpen søker tilbake til bilen som er det tryggeste som finnes i hans verden. Fortsetter du med denne "treningen" vil dette ganske sikkert befeste seg og du har en hund i en alder av 6 år som søker tilbake til bilen fordi det var det som var tryggest når den var valp. Det du driver med er en understrekelse av det jeg vil kalle å ødelegge et elles godt jaktemne, fordi din egen nyskjerrighet ikke lar seg undertrykke. Dette har jeg sett så mange ganger og vil sikkert se også i framtiden desverre. De fleste jakthunder er fra naturens side utrustet med en arvelig balast som tar hånd om det jaktlig, vi mennesker skal på død og liv påvirke med mer eller mindre geniale ideer som desverre påvirker hundene i feil rettning. Slik som å ta med en valp i skogen for å "få den skogsvant"

Mest sansynelig har du ei tispe med løpetid i nabolaget, hvis adferden endrer seg til å stirre tomt ut i luften, avbrutt av meeeget sår uling er du heeeelt sikker

Typisk eksempel på hva jeg mener kan skje med å ta en for ung hund i skogen for det andre kaller "skogstilvenning" . Hva er egentlig det ? -skogstilvenningen, er det å venne en ung hund til å være i skogen ? Hva skjer i denne prosessen ? Mange spørsmål som jeg ikke kan finne noen gode svar på. Prøv å se ting fra en annen vinkel; hva skjer hvis jeg venter med å ta hunden til den er feks 10-12 mnd ? vil den da få nervøst sammenbrudd fordi den ikke har blitt skogsvant ? neppe ! Vil du få en brattere lærekurve på hunden ? mye mulig mener jeg. En hund trenger tid på å bli moden i hodet, om du velger å tilbringe denne tiden i skogen eller hjemme spiller ingen rolle for det jaktlige fordi det ligger i genene og er ikke påvirklig fra oss mennesker. Mange vil nok være uenig i mine meninger, det må de gjerne være men jeg hadde satt pris på en sakelig debatt om emnet.

Jeg henvendete meg til Hansen i fjor om han utførte strykbrunering, noe han takket nei til. Per Arne Vågsland og Harald Viken utfører disse tjenestene.

Nei ! å sitte å vente på at hunden din skal begynne å vise jaktlig tendenser i en alder av 4 mnd er omtrent like smart som å hoppe til køys med en blond babe når du er 8 år og ligge der å vente til du blir kjønnsmoden Når hunden din er moden for de jaktlig gleder, så ser du fort det. Det du driver med nå kan i mange tilfeller redusere den utviklingen du ønsker fordi; 1. hunden din er alt for ung til å dra langt fra deg, dette er helt naturlig for en valp 2. De ting du gjør med en hund i "rett" alder sitter i hundehodet for all framtid 3. Med å tilbring utalige timer i skogen med en valp tilvenner hunden denne adferden; rundt beina dine. 4. når hunden er moden nok i hodet, så ser du med en gang at søket er større med en gang 5. gjør hunden moden i andre miljøer enn i skogen, la den treffe fremmede, la den stå alene i fremmede miljøer i kortere tidsrom slik at den tilvennes separasjon på et tidlig stadium. 6 mye lek og morro de første 9 mnd, så gradvis drei trening inn mot jakt og gjerne en liten teaser i harehegn gjør ofte underverker 7. arven i hunden gjør den jaktlige delen av treningen for deg, din utolmodighet og febrilske forsøk for å få en prematur los kan mange ganger ødelegge mer enn det gangner. 8. ikke begynn å "finne" rådyr til hunden, dette vil du angre resten av hundelivet. dette lærer de meget fort og du blir oppnevnt til viltfinner av stribarten og han tar seg av eventuell jaging.

Dette skjønte jeg ikke, gidder du å forklare det Hvis du har en jakthund som ettersøk ,så går jeg utfra at du bruker denne for det meste til jakt -dvs drivende jakt. Det er en meget anstrengede periode for hunden og mulighetene for at du ved utkallelse eller behov for ettersøkshund står med en hund som er utslitt er ganske store. En spesialist Dvs; en hund som ikke brukes på jakt er alltid klar for oppgaven, den er uthvilt og tilgjengelig (en drever er sansyneligvis opptatt i en eller annen rådyrlos ett eller annet sted...) En spesialist er ikke påvirket på ferskspor i samme grad som en drivede hund, den kan godt endre adferd ved ferske slag, men uhemma losing og sprelling er ukjente fenomen. Spesialister er hunder som har ettersøk som sitt "fagområde" og inne gruppen finner vi mange forskjellige raser, selv har jeg ført frem en av gjeterhundene til samboeren som ettersøkshund og fra mitt ståsted synes jeg dette er en løsning som er bedre enn å bruke en av jakthundene som ettersøkshund.

Dreveren som ankom hundeverdenens svar på "paradice hotell" dvs Aspehaugens kennel for 1,5 år siden har jeg bestemt meg for å ikke trene opp til ettersøk, grunnene til den avgjørelsen er flere men hovedargumentet er at jeg ser bakdeler med å bruke en drivende hund som spesialistarbeid som ettersøk. fordelene med en "ikke jagende ettersøkshund" er såpass store at de bakdelene med å ha fler hunder veier opp for byrden. Etter å ha trent opp en gjeterhund som ettersøkshund kommer jeg ikke til å klundre noe mer med en jaktgal drever med sans for ferske slag.

Jeg har ikke problem med å lade .222 rem ned til .22 hornet hastigheter, og beholde presisjonen. -hvilke annet kaliber egner seg mer til rype/toppjakt ?

Jeg synes det er et poeng at du ikke kan kompensere jaktlige situasjoner dvs trekke hold over 30 meter med å velge en "superduper magnum med 50 gram hagl" til det er rett og slett hagle ikke duganes uansett patron eller kaliber. Mye av poenget med hagle er jo et våpen som har sin force i å skyte på dyr i bevegelse, så også rådyr -selv om jeg avstår å skyte rådyr i fart med hagle, nettopp på grunn av erfaringer med skadeskyting. Man skal også huske på at man skal muligens skyte matnyttig vilt på 17-18 meters hold også, og da er jo disse megahaglpatronene totalt ubrukelig. Hagle og rådyr er en god kombinasjon, i de rette hender. om det er kaliber 12 eller 16 eller 20 har mindre betydning. Når noen drar opp Ultramagnumen med 52 gr hagl så smiler jeg og lurer litt på om reklamen har så stor makt ? Når Omega ikke har funnet en drilling som er stabil presisjonsmessig, så er nok det en bomtur på jordet....nei den er ikke beregnet til å produsere små grupper med mange skudd på en skytebane -den gir et eller to dønn presise skudd i skogen og det er det den er beregnet for. Og det er det jeg trenger.

Motorola GP 300 er en veldig solid og god radio, men umoderne med hensyn til programering. man må ha et spesiellt adapter via ladekontaktene og programeringen forgår i MS-DOS med en PC som går på diesel - må ha veldig treg prosessor for å fungere. GP 340 og nyere programeres via mic/ear innput og er windowsbasert.

Det hele strander i hvordan man fatter en besluttning på en skuddsjangs, hvis du holder hodet kaldt og vurder situasjonen til du er sikker på at du treffer der du skal, har kaliberet ingen betydning så lenge du treffer med 15-20 hagl i sentrale områder er jobben gjort. Om det er 25 meter frem til rådyret er kaliber 20 like godt som 12 forutsatt at svermen sitter der den skal, hastighetstapet er det samme på begge patronene. Hva jeg virkelig kan se forskjell på er treffbildene og effekten av (og mangelen av sådan) denne med for trange treffbilder. Siden jeg har jaktet i over 25 år, har jeg ikke holdt noe regnskap over antall felte dyr og det litt uinteressant om du har skutt 30 eller 130 så lenge du har refleksjoner om hva du gjør og hvordan du gjør og kanskje litt om hvordan du kan gjøre ting bedre etterhvert som årene går og erfaringen blir større. Min erfaring heller mot lettere haglladninger (og jeg jakter ikke med bismuth eller annet raskt) med ganske stor spredning og begrense avstand på rådyr til ca 20-25 meter, veldig viktig med helt klart skuddbildet (ikke kvist eller høgt gress i vegen) og aldri motskudd eller skrått bakfra. Under slakting ser jeg gjerne at begge frembeina er tvers av, og hagl fra øra og helt til bakerst i mellomgulvet og ofte en 12-15 hagl i lunger/hjerte og 4-5 i halsregionen. Med hagl # 3 er gjennomskyting regelen på 20 meter, så lenge hastigheten er nogenlunde optimal

Hvis du har 28 gram med hagl #5 fra en kaliber 20 eller 28 gram med hagl#5 fra en kaliber 12 Sendt med en utgangshastighet på 398 m/s fra begge... er lik effekt uansett kaliber Jeg velger heller en lettere ladning for å få høyere hastighet samtidig som treffbildet har faktisk mer å si enn hvor "magnum" patronen du skyter med. Jeg styrer unna alt som har med tunge ladninger til hagle å gjøre, max 32 gram i kaliber 12 og 28 grami kaliber 20. En test i min drilling ga helt klart bedre treffbilder med 20/70 enn feks. 20/76. Til rådyr hare og rev ville mitt valg blitt 20/70 med 28 gram #4, jeg har skutt mange rådyr med 12/70 og med riktig skuddplassering er hjertet/lunger gjennomskutt med hagl 4 og det samme skjer med en kaliber 20 også, uansett om det står 70mm eller 76 mm på patronen. Dårlig plassert skudd derimot, uansett kaliber staves ; e-t-t-e-r-s-ø-k.

Uhf =tynn antenne vhf=tjukk antenne

Motorola GP 300 og Gp 340/350/380 er tilgjengelige i både UHF og VHF utgaver.

Min .30-338 winmag sender ei 180 grs Swift A-frame i 920 m/s drivmiddelet er MRP i ei dose på 74 grains. Pipa mi er litt kort, 24" bare. Fikk beskjed at min nye A-tec maxim var montert idag og klar for testing

Langhåret Hollands gjeterhund, hun er i Danmark med alle valpekjøperene sine (14 stk) og har 2 hunder ute på forvert avtale og det var en av disse som gikk opp til worldwinner i dag. Ellers snakket jeg med henne nettopp og hun var særdeles mifornøyd med arrangøren, som ikke viste seg fra en profesjonell side med dårligt forberedete ringsekritærer og mye rot med oppdretterklasse ol. Hun har også med seg "Rottedachsen" sin som skal stilles på en separat utstilling for dachs, 460 stk av de småtrolla skal stilles

Fikk melding fra samboeren at hennes hund aspehaugens Take it EASY har blitt kåret til Word winner 2010.... Klapp klapp klapp

For å lykkes med en stående fuglehund må du være 100% konsekvent, et "nei" hjemme er like viktig som "sitt" i oppflukt, selvfølgelig kan du svelge noen kameler og si at slik jaktprøvedressur trenger jeg ikke, men da sier du også at du ikke synes det er noe stas med en hund som er rolig i oppflukt.. Mange feiler med å kjøpe fuglehunder av hyperkaliber med foreldre med hauger av VK prøver, da kjøper du en hund som sansynligvis balanserer på eggen mellom himmel og helvete. Du kjøper jakthundenes svar på formel 1. Hvis du ikke er formel 1 fører, vil du ha et problem på sikt. Jegere som kjøper slike hunder for å være med fra den 10 sept og 5 dager frem og så er jakta over for i år, Far må på jobben osv, dette er ikke særlig heldig. en hund av nevnte kaliber må brukes hele året gjennom. Jeg ville stillt følgende spørsmål; hva vil jeg oppnå med denne hunden og hvordan skal jeg få det til ? Jeg har nevnt å være konsekvent en annen ting er at dressuren er noe du bør gjøre hver dag, på en umerkelig måte. Mange melder seg på et dressurkurs og der lærer man metodikk på å oppnå en bestemt adferd som er ønsket hos hunden, dressur er noe man ikke får gjennom 6 kvelder på en fotballbane. Du må stille større krav til deg selv enn til hunden, det er tross alt du som skal oppnå noe -hunden er et blankt ark som følger instinktene sine og er formbar gjenom målretted adferdsbelønning. Dvs spør deg selv når du ser hunden gjør ett eller annet uønsket; feks. bjeffing eller utagerende adferd når du står og gjør deg klar for å gå tur, hvorfor tillater du dette ? en god fuglehund har dressur, den adlyder deg blindt -hvis ikke er den sansynligvis ingen god fuglehund. Husk ! dressur er en prosess som må vedlikeholdes jevnlig, helst hver dag med enkle, ukompliserte øvelser som feks. gå ved fot for å hente avisa. ikke tillatt noe bullshitt og du har befestet lederskapet den dagen. Det verste du kan gjøre er å la uønsket adferd gå for god fisk, for så og skulle ta igjen det tapte i "skippertakdressur" når hunden har blitt et mareritt, det er helt dødfødt prosjekt.

Selv om Dachsen & Dreveren er svorende fiender, så ser jeg at dette er en adferd som er veldig avhengig av sted dvs; inne i huset og i hundegården er det helt uaktuellt å la de to komme i kontakt med hverandre. Når vi skal gå tur er vondskapen glømt; da er de så omgjenglige og hilser med noe høy haleføring riktignok, men dog venner og kan gå faktisk i samme kobbel uten noe basketak. Jeg vill bruke bur (varikasse) aktivt når jeg skulle reise bort og ikke la de stå uten tilsyn sammen, du leser mye på kroppsspråket en god stund før det smeller og kan forhindre et slagsmål. Dachsen har en ting tilfelles med elefanten; de glemmer aldri !!! en Jämthund er mye mer rund i kantene og kan fra å være illsk (hvis jämter kan være det) til å være smørblid i løpet av en halvtime, sånn sette er Jämtn greiere å ha med å gjøre. Bakdelen med Jämt er at de er ganske effektive å statuere et eksempel...hvis eksemplet overlever. Drever`n fikk ny lekekompis i og med at husets frue anskaffet seg en slik "Kannindachs, strihåret" ligner mye på en ordentlig dachs, bare at størrelsen er nærmere ei svær rotte enn ei bikkje. Denne vevre skapningen som ikke var mye større enn en ekkønnunge når hun kom i hus. Vi var litt engstlig for at Dreveren skulle være voldsom med de digre labbene som sikkert er i størrelse 44 og med en styringsenhet som ikke her helt på nett noen ganger var bekymringen berettiget.. Men, Qvint har vist seg å være en meget hensynsfull lekeonkel for "rotta" og selv om leken til tider kan være noe voldsom tar han veldig hensyn til den lille. Nevnte jeg at Dreveren er veldig avhenging av pappan sin ? jepp, det er riktig !

De fleste hannhunder reagerer med ytterst forsiktighet når det gjelder småtasser, nærmest som; neeeeii her er det ingen valper gitt.... selv om de står faktisk å ser på knøttet.. Problemene kommer sigende etterhvert, særlig med to hannhunder. Ofte går dette bra veldig lenge og de kan virke veldig gode busser inntil den yndig ALMA finner det formålstjenelig med en løpetidsperiode...DA bynner sirkuset og selv har jeg fortsatt to stk hannhunder (dachsen&dreveren) som hater hverandre. I gamle dager når jeg var innbitt ungkar med bofaciliteter som bar preg av nettopp sivilstatusen, hadde jeg to hannhunder samtidig, strihårsdachs begge to; Larris og Casper. Førstnevnte var en mix av godt hiblod og sterke drevlinjer, Casper på sin side hadde Nordens mest merriterte dachs som far pg disse to hannhundene bodde sammen med ei tispe som var halvsøstra til Casper og midt oppi dette hadde jeg en halvvill Jämthund som selskap inne på kjøkkenet som også var ladebu.... Vel ,jeg hadde kappa beina av en to seters sofa så dachsene hadde ei fin seng for seg sjøl. Denne rare familenen fungerte prikkfritt frem til en evt løpetid nærmet seg, da måtte Casper flytte til mine foreldre og være der til perioden til Fia var over. Larris på sin side var meget begeistret over Casper, han var 5 år eldre og var svært trygg på seg selv og overhode ikke aggresiv på noen måte. Han stellte svært godt med Casper og satt gjerne og slikket Casper i ørene, han på sin side syntes at omsorgen ble litt i overkant og blottla mesteparten av tanngarden så bustebarten stod rett ut, dette kunne ikke Larris unngå å se, men det var helt uinteressant så han fortsatte rengjøringen av øregangene til Casper med uforminsket styrke. Det kom aldri til noen konfrontasjon med disse to hannhundene. Casper på sin side tok et oppgjør med Agresso (Tjukke, "dachsen") når han ble innlemmet i dachsesamlingen min, men det er en annen historie. Casper forlot oss denne uken etter femten og etthalvt år sammen, gode minner og takknemlighet over å hatt en så trivlig hund er det jeg sitter med etter Casper.

Det er vel alltids en mulighet å dreie pipa di ned til feks. M14x1,5" ?