Med en slik uttalelse er det vel siste spiker i kista for løs/drivendehund jakt her i norge.
Et eksempel:
Jeg er ute og jager rådyr med dachsen min, naboen er også ute med sin drever. Tillfeldigvis så kommer de i skade for å jage samme dyr, dette blir felt, og bikkjene kommer mere eller mindre sammen til fallet. Disse barker så sammen, for å avgjøre seg i mellom hvem som er eier av byttet. Hvem er da den angripende part??? Jo begge to, så her er det bare og lade opp på nytt, og skyte begge hundene, trø dem ned i ei blautmyr, og ta med seg rådyret hjem
Dette er nok en del av livet en drivende/løshund eier må lære seg å leve med, det kan gå hardt for seg på fallet, hvis det er fremmede hunder tilstede. Uten at den fremmede hunden nødvendigvis kan klandres.
I denne trådens tilfelle, så går jeg ut i fra at Dachsen i dette tilfellet også gjorde sitt for å forsvare byttet, men den fremmede elghunden vant kampen. Det kunne likegjærne endt motsatt, for dachsen er ikke så snill den heller
Om deretter hundeeierene blir enige, feks om et spleiselag etc så er jo dette bra, og forsterker ofte båndene mellom hundeeiere. Men eierene kan sjelden klandres, siden det er instinktet til hunden som avgjør dette, og dette instinktet er gull værdt, hvis ikke kunne jeg liksågodt kjøpt meg en Puddel.
Hilsen en som har erfart dette flere ganger før
Nå skulle det kanskje stått noe sånt som "siste utvei" eller lignende når det gjelder avliving, men siden loven er skrevet slik den er
har man lagt en form for føring når det gjelder ansvar i de situasjonene der den ene kan defineres som angriper.